Det var en gang to munker som gikk på en landevei. Da de kom til en elvebredd var broen ødelagt. En fager kvinne stod langs elvebredden og kom seg ikke over. Den ene munken tok da tak i kvinnen og bar henne med seg over på den andre siden.
Da de var kommet et stykke videre på landeveien klarte ikke den andre munken å holde på spørsmålet sitt lenger og spurte den munkevennen sin: “Du! Hvordan turde du å bære kvinnen over elven? Hun var da langt over vår standard.” “Åhh?” kom det fra den andre munken. “Har ikke du sluppet henne enda? Jeg satte henne fra meg for en time siden.”
Denne fortellingen sier mye både skjult og viktig. Vi mennesker bærer med oss mye rart i tankene våre. Dette gjør at vi overhodet ikke er tilstede på reisen vår. Skal du oppleve alt det fine du går gjennom i livet ditt, kan du ikke bære med deg alt som skjedde i fjor. Heller ikke det som skjedde i går. Du kan ikke være to plasser samtidig. Så du kan ikke tenke på en ting, og være tilstede med det du gjør samtidig. Når sinnet ditt er fullt av tanker, da er du ikke tilstede i din virkelige verden. Er ikke livet ditt vært å oppleve?
Du har så rett. Dagen i dag brukes til å fundere over i går, og til å planlegge i morgen.
Roar Andre Bråten: Det er sant. Vi er sjelden tilstede i nåtiden. Som regel tenker vi på noe vi gjorde, eller vi tenker på noe vi skal gjøre i fremtiden. Vi bruker alt for lite fokus på akkurat nå.