Ja, hvorfor er akkurat DU så viktig? Da vi var små barn trodde vi alle at vi var universets midtpunkt. Ingenting betydde noe annet enn “ME”, “MYSELF” and “I”. Hjernene våre omformulerte alt vi kom over til å bety noe sånn som: “HVA HAR DETTE Å SI FOR MEG?”
De store enerne blant oss vet at vi ikke har forandret oss noe særlig. Fortsatt oversetter hjernene våre alt som skjer rundt oss til: “HVA HAR DETTE Å SI FOR MEG?”. Slik at dersom du ønsker å kontrollere, inspirere, bli elsket av, selge noe til folk eller få dem ut på middag med deg – da må du tenke for dem. Du må oversette alt du sier til dem, slik at det inneholder det fantastiske ordet “DU”.
Å sette ordet DU først i setningen, når du skal spørre noen om noe, gjør at du trykker på “stolthets-knappen” deres. Du vil oppnå mye bedre respons, enn dersom du bruker ordet “JEG”.
Tenk deg at du skal spørre sjefen din om en langhelg, men du er redd for at sjefen ikke er like begeistret som deg for denne fridagen. Hva gjør du? Her er to alternative måter å spørre på. “Kan jeg få fri på fredag?” eller “Sjef, kan du klare deg uten meg denne fredagen?”
På det første spørsmålet må sjefen overføre spørsmålet: “Kan jeg få fri fredag” til “Kan jeg klare meg uten denne ansatte, på fredag?” Det er en ekstra tankeprosess. Og noen sjefer er ikke like begeistret for dette. Og da vet du hva som er lettest å svare. Men på det andre spørsmålet: “Kan du klare deg uten min hjelp på fredag?” Da tenker du for sjefen din. Nå har du til og med gjort saken din til en stolthetssak for han eller henne. “Selvfølgelig kan jeg klare meg uten deg”, vil da sjefen tenke med seg selv. “Ja, jeg kan klare meg uten deg på fredag. Ta fri du.” vil det sannsynlige svaret bli.
Å starte med DU, har også en effekt når vi snakker med fremmede på gaten. Tenk deg at du er turist, og er ukjent i denne byen. Du går rundt i gatene, og kan ikke finne kinoen. Du stopper to mennesker for å spørre om veien videre. “Unnskyld meg, men jeg finner ikke kinoen. Paret du stoppet ser på hverandre, og rister oppgitt på hodet. “Hvor plagsomme er ikke disse turistene?” “Den veien.” sier den ene av de. Og peker oppover en gate. Fremdeles fortapt stopper du en annen person. “Unnskyld meg, jeg finner ikke kinoen?” Uten å smile peker denne personen i en annen retning. “bortover der.” Så prøver du “comm-YOU-nication”
“Unnskyld meg, kan du fortelle meg hvordan jeg kan komme til kinoen?” “Selvsagt,” sier denne personen, og svarer deg enkelt på spørsmålet. Gjennom å omformulerer spørsmålet, har du plutselig gitt dem en utfordring. Jeg spør i hovedak: “Er DU istand til å fortelle meg hvordan jeg kommer meg til kinoen?” Dette treffer “stolthets-knappen” deres.
Folk er vanligvis mer hjelpsom mot deg, når du bruker “DU”-formuleringer på spørsmål, enn om du bruker “JEG” eller “HVOR”.
Når du ønsker å oppnå noe spesielt, som for eksempel at ungen din skal spise litt frukt, har du to alternativer. Du kan si: “Jeg vil at du skal spise dette eplet.” Eller du kan si noe sånn som: “Daniel, du ville elsket dette eple!” Nå har du formulert setningen din, slik at meningen betyr noe annet for lille Daniel. Nå må Daniel ta stilling til dette eplet, på en annen måte. Han kan ikke svare, NEI, uten å smake på eple først. Da vet han jo ikke om han liker det.
COMM-YOU-NICATION
Start hver setning du kan, med DU. Det vil gripe din samtalepartners oppmerksomhet. Du oppnår mer positiv respons fordi du trykker på hans eller hennes “stolthets-knapp”, og sparer dem bryet med å omformulere setningen til “hva betyr dette for meg?”. Når du sprer rundt deg meg ordet “DU”, vil dine samtalepartnere være mer positivt innstilt til deg, og ser deg som en som bryr seg om dem.
