Jeg kom over en historie i en lydbok. Jeg synes den fortalte et viktig poeng. Skal vi snakke med troverdighet, bør vi også leve ut rådene vi gir til andre. Det er bare slik vi kan hjelpe noen til forandring. Du får så mer dybde bak ordene dine, når du faktisk forteller om virkeligheten din, og ikke bare ord du har lest eller hørt. Du vil heller ikke se det som et problem om noen kommer tilbake til deg med sine utfordringer.
En kvinne kom til Gandhi med sin sønn. Hun hadde reist langt for å finne han. Hun gikk opp til Gandhi og sa: “Kjære gode Gandhi. Sønnen min spiser for mye sukker. Du må si til han, at han må slutte.” “OK”, sa Gandhi, “men kom igjen om to uker, da kan jeg si det. Ikke idag.” Og Gandhi forlot kvinnen og gutten.
To uker senere, reiste kvinnen og gutten tilbake igjen. “Kjære, Gandhi, si til gutten min at han må slutte å spise sukker. Han spiser så mye, og det er så usunt for ham.” “OK”, sa Gandhi. “Gutt, slutt å spis sukker!” Kvinnen og gutten reiste hjem, og gutten sluttet å spise sukker.
En tid senere, reiste kvinnen tilbake, hvor Gandhi bodde, hun lurte fælt på hvorfor Gandhi ikke kunne fortelle gutten at han ikke måtte spise sukker første gangen. Hvorfor måtte de vente i to uker?
Gandhi svarte kvinnen: “Jeg kunne ikke overbevise gutten om å slutte å spise sukker, når jeg selv spiste sukker. Så jeg sluttet å spise sukker selv. Og så kunne jeg overbevise gutten din om å gjøre det samme.”
Slik er det med oss alle. Det er så mange mennesker som prøver å gi gode råd og veiledning, men følger ikke rådene selv.
Licensed from: homydesign / yayimages.com