Av og til blir vi bedt om å utføre oppgaver vi ikke føler for å gjøre – vi føler i alle fall ikke for å gjøre oppgaven akkurat nå. Da kan vi oppleve sinne, frustrasjon og begynne å angripe verbalt den personen som ber deg om å gjøre oppgaven. Dette kalles jo også på godt norsk å krangle.

Ofte kan vi oppleve slike følelser, når vi har lovet å gjøre en oppgave, vi venter litt med å gjøre den, slik at noen begynner å mase på oss. Da blir vi sinte og frustrerte, ikke fordi vi ikke ønkser å gjøre jobben, men fordi noen tvinger deg til å gjøre den – NÅ!

Det som altså gjør at du blir sint og frustrert er at følelsene dine reagerer på noe som har skjedd eller noe som skjer. Det at følelsene dine reagerer er jo det samme som at underbevisstheten din reagerer på at den mener noe er urettferdig. Følelser er det du opplever når din underbevissthet snakker til deg. For deg som leser, og kanskje opplever dette i livet ditt, kan det være greit å vite at underbevisstheten slutter ikke å reagere på urettferdigheten din, selv om du velger å gjøre den urettmessige arbeidsoppgaven. Ofte vil du da oppleve at du går rundt og krangler med en indre stemme i hodet ditt. En stemme inne i deg syter og klager, du gjør oppgaven, men med irritasjon.

Dersom dette er noe med jobben din for eksempel, at du opplever at arbeidsfordelingen og kanskje lønnsutbetalingene er urettferdige, da vil du oppleve langvarig sinne og frustrasjon. Kanskje forstår du ikke hvorfor, fordi du gjør jo oppgavene så godt som du kan, men likevel så går du rundt og er sint og irritert. Men sannsynligvis vil dette fortsette så lenge du utsetter å høre på følelsene dine. For kanskje er det urettferdige ting som skjer, og fortsetter å skje. Da vil du ikke oppleve å få fred fra de negative følelsene, før du tar et oppgjør med dem.

Et oppgjør kan bety, at du hører etter hva underbevisstheten og følelsene dine egentlig reagerer på, og om de faktisk har rett i å reagere slik de gjør. For i så fall bør du tenke gjennom en strategi for hva du tenker å gjøre med saken, og om det er mennesker rundt deg du kan snakke med. Fordi et følelsesmessig problem som du lar være å gjøre noe med, vil ikke forsvinne, så lenge problemet eller den urettferdige situasjonen forblir slik.

Akkurat dette opplevde jeg selv på jobb i forrige uke. Altså jeg opplevde å ta tak i dette problemet. Problemet hadde vart i flere måneder, og jeg ble sint, frustrert og oppgitt over en ny bonusplan vi hadde fått. Den var så urettferdig at så lenge jeg gikk på jobb og gjorde så godt jeg kunne, klaget underbevisstheten hver eneste dag. I flere måneder gikk jeg på jobb uten å få fred, før jeg omsider fredagen snakket med andre i samme situasjon, og tok en egen beslutning om hvordan jeg kom til å reagere på denne bonusplanen.

Og fra og med det øyeblikket jeg hadde bestemt meg for en løsning som underbevisstheten kunne akseptere. Beslutningen gikk ut på å jobbe mindre, på grunn av at nesten 50% av arbeidstokken går på gjennomsnittet, mens vi andre må løpe rundt og slite hardt for å oppnå noe som helst. Andre arbeidere igjen, har enda hardere arbeidsoppgaver og har allerede gitt opp. De gidder ikke å tenke på bonus engang. Og så har vi altså en svær gjeng med “gratispassasjerer” som får mer enn de fleste av oss, uten å ta i ett håndtak. Så min beslutning ble altså å gjøre akkurat det jeg måtte for å nå minstebonusen. Men i følge den nye bonusplanen må du jobbe hardt nok bare for å nå den.

Men den følelsen jeg opplevde da jeg hadde bestemt meg, kan nesten ikke beskrives. Jeg opplevde et lite gjennombrudd. Jeg ble supermotivert og entusiasmen for jobben kom tilbake. Men nå må ikke underbevisstheten min gi meg så masse motivasjon at jeg jobber for langt opp på bonusstigen igjen, da kommer vel problemet tilbake. Det må vi ikke ha noe av.

Har du vært sint og frustrert i forbindelse med at du opplevde noe urettferdig?

Og hva gjorde du med det?