Eg såg en YouTube-video for litt siden som handlet om adrenalin, og om kordan man ofte reagerer negativt på dette stoffet. I videoen forteller Daniel Kingsley om kordan adrenalin kan påvirker oss negativt dersom vi er redde og usikre på stoffet. Og deretter kordan vi kan ufarliggjøre det samme stoffet, bare ved å tenke og fortelle seg selv at adrenalin ikkje er farlig. I virkeligheten er dette et stoff som hjernen selv produserer, som kan hjelpe oss til å gjøre det vi holder på med enda bedre. Men som når det blir mistolket, kan føre til angstanfall.

 

 

NEGATIV MÅTE Å REAGERE PÅ ADRENALIN:

Det er det mange som reagerer negativt når de merker at de har fått adrenalin i systemet sitt. De oppdager at hjertet begynner å slå veldig raskt, og de begynner å svette. Det kan gjøre de redde eller engstelige. Som igjen kan føre til at de for eksempel glemmer det de skal si. De mister kontrollen over situasjonen. Et annet symptom er at man ofte blir tørr i munnen av adrenalin, som gjør at det blir vanskeligere å snakke.

 

Dette igjen starter en dose nummer to. Det produseres mer adrenalin, som igjen fører til at alt føles enda verre. Du får sterkere symptomer, og opplever gjerne å være i mindre kontroll enn du var, da du opplevde å miste kontrollen. Nå blir du enda mer engstelig, og dette skaper bølge nummer tre, som igjen kan skape bølge nummer fire. Du er kommet i en negativ spiral, som i verste fall kan ende opp i et panikkanfall.

 

DEN POSITIVE MÅTEN Å REAGERE PÅ:

Når du merker symptomene på adrenalin i kroppen. Det vil si, raskere hjerterytme, du begynner å svette og eventuelt blir tørr i munnen, da kan du vite at dette ikkje er farlig. Det er ingen grunn til panikk. Adrenalin er et naturlig stoff som hjernen vår selv produserer.

 

Starten vil være lik om du reagerer positivt eller negativt på stoffet. Det er at hjertrytmen går opp, du begynner å svette og du blir tørr i munnen. Du kan da si til deg selv: «Eg merker pulsen min er blitt høyere – men det er helt OK. Og at eg svetter – men det er også helt greit. Det er ikkje noe farlig å svette. Og eg er litt tørr i munnen. Men alt dette er naturlige reaksjoner i kroppen min.»

 

Om du klarer å reagere på den måten, vil du ikkje vekke opp en negativ reaksjon i hjernen din. Altså du vil ikkje skremme hjernen din til å tro at noe er feil eller farlig. Men du har til og med forklart den at du forstår ka som foregår, og dette er med på å gjøre frykt-senteret i hjernen din tryggere. Adrenalinet finnes i kroppen din, som gjør deg i stand til å handle på en litt kraftigere måte, men uten at hjernen din er redd for negative konsekvenser på grunn av dette. Du har jo nettopp fortalt deg selv at du vet ka som foregår, og at dette er trygt.

 

 

Nå vil adrenalinet gå over helt av seg selv, og du blir snart «normal» igjen. Du har en dose adrenalin i kroppen din i ca to minutter, dersom du ikkje produserer mer. Som du ofte vil gjøre dersom du skremmer opp hjernen med noe du frykter for eller som bekymrer deg.

 

Føler du deg trygg på stoffet, er dette et stoff du kan begynne å like, fordi det gir deg muligheter når du har det, og det er ikkje farlig å produsere det. Det betyr bare at hjernen din har tolket noe som viktig for dine muligheter i livet eller nødvendig for din overlevelse. Du får en liten boost av energi, som du kan bruke til din fordel. Men dersom du ikkje klarer å dra fordeler ut av den, da kan du likevel ufarliggjøre hendelsen, med at stoffet snart går ut av kroppen din av seg selv. Om et lite minutt eller to, er du da tilbake til den normale utgaven av deg selv.

 

 

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

I boken “Pulskuren” av Torkil Færø, skrives det om noe svært dagsaktuelt, nemlig vårt energinivå, vår mentale helse og at folk generelt føler seg sykere enn de noen gang har gjort tidligere.

 

I boken skriver forfatteren om noe som kalles “Body Battery” (Energi-batteri). Dette er en slags konto eller et budsjett, som gjengir vårt energinivå. Det er nivået på dette “Body Batteriet”, som avgjør om vi føler oss opplagte eller opplever å være slitne i hverdagen. Greien med dette “energi batteriet” er at det er et felles batteri, som krever at du lader det opp hver dag. Hver eneste ting du gjør med kroppen din, eller tankearbeid bruker ut av dette batteriet. Så etter hver dag, kreves det at du lader det opp igjen, for at du skal ha overskudd og energi til å ta fatt på en ny og travel dag.

 

 

I boken, skriver Torkil Færø om to systemer, stress-systemet (det sympatiske nervesystem), dette tapper batteriet for energi, og hvile og vedlikeholds-systemet (det parasympatiske nervesystem) som lader opp igjen batteriet. Disse to systemene fungerer mot hverandre. Det vil si at når det ene er på, er andre av, og motsatt. Vi mennesker skapt slik at vi trenger at hvile og vedlikehold-systemet (altså det parasympatiske nervesystem) er påskrudd mer enn stress-systemet (det sympatiske nervesystem). Men dette er det svært få av oss som klarer å få til. Og som regel er stress-systemet (det sympatiske nervesystem) påskrudd mesteparten av dagen.

 

Kroppen vår skaper stress når den forbereder oss til innsats. Så stress i seg selv er ikkje farlig. Dette er bare kroppen din som produserer energi, slik at du skal kunne få gjort oppgaven som ligger rett foran deg. Men meningen er at dette sympatiske stress-systemet skal skru seg av når du er ferdig med oppgaven/aktiviteten. Og da skal det andre systemet ta over, det parasympatiske nervesystem (hvile-systemet). Når det parasympatiske systemet (altså hvile systemet) slår seg på, da lader ditt “energi batteri” (Body Battery). Blant annet går hjerterytmen din ned og blodtrykket ditt senkes.

 

Men det er jo slik idag at vi stresser mer og mer. Vi jobber kanskje på en arbeidsplass som krever mye innsats av hver enkelt ansatt. Hvert år skal jo overgå det forrige. Og forskjellige datasystem, som e-mail, nettmøter, sosiale medier og lignede gjør at vi egentlig aldri får skrudd av det sympatiske stress-systemet. Vi har egentlig aldri hatt det så godt og trygt som idag, men likevel aldri har det sympatiske stress-systemet vært så aktivert som det er idag. Vi får nyheter og aviser rett på mobilen, økonomien til folk har blitt strammere, og vi skal være med på alt mellom himmel og jord, og vi skal attpåtil både være topptrente og ha en stor sosial omgangskrets. Det er jo ikkje mulig å få til alt dette her.  Alle disse aktiviteten holder det sympatisk stress-systemet vårt igang. Og da får jo ikkje det parasympatiske hvile-systemet slå seg på. Dette medfører at “energi-batteriet” vårt tappes mer og mer, mens ladingen av det samme “energi-batteriet” får dårligere og dårlige vilkår. Dette gjør at stress-systemet vårt er påskrudd nesten hele døgnet, og tapper oss for krefter. Mens vi får dårligere lading mellom slagene. Det igjen fører til at vi blir mer slitne, gretne og tilværelsen føles mer og mer meningsløs.

 

LITT MER OM DISSE TO SYSTEMENE:

Det parasympatiske hvile-systemet, skal sørge for å lade energi-batteriet ditt. Det er når du er parasympatisk aktiv at kroppen din vedlikeholdes. Det er også da maten din kan fordøyes skikkelig. Pulsen din slår saktere, og blodtrykket senkes. Det er også i parasympatisk hvilemodus at immunforsvaret ditt fungerer som det skal. Kroppen vår er skapt for å hvile mye i løpet av dagen. Men problemet vårt er jo at det å hvile ofte sammenlignes med å være lat. Så når du roer ned, for å lade energi-batteriet ditt, da er det mange som får dårlig samvittighet. Det medfører at de nesten hele døgnet stresser seg selv og kroppen sin unødvendig, og dette gjør også at de får dårligere søvn om natten, og ender opp utslitte til en ny dag. Det er når det parasympatiske nervesystem er aktivt, at kroppen får hvilt seg.

 

Fra det sympatiske kommer det aktiverende signaler, mens det kommer dempende signaler fra det parasympatiske. Så du kan tenke AKTIVITET og STRESS, når du leser ” det sympatisk nervesystem” og RO, HVILE og VEDLIKEHOLD når du leser “parasympatiske nervesystem”.

 

Kroppen vår er skapt for å leve slik våre forferde levde livene sine. Og da var dagene kortere og nettene lenger, siden vi i dagens samfunn har funnet opp kunstig lys. Vi trenger også å være fysisk aktive, men ikkje mye aktive. Det sies at urmennesket beveget seg omlag 15.000 skritt om dagen. Så det er ikkje nødvendigvis slik at jo mer trening, jo bedre. Trening skrur på det sympatiske stress-systemet. Og etter at vi har trent, trenger kroppen tid til å regulere ned stresshormonene som er blitt produsert, slik at puls kan senkes og kroppen får drevet med vedlikehold. Derfor anbefaler Torkil i boken at man ikkje må trene alt for sent. Kroppen trenger noen timer å stresse ned, dersom du skal få best mulig resultat av søvnen din.

 

Det sympatiske stress-systemet har to forskjellige retninger. Det ene er FRYKT, det andre er FRYD. Med andre ord, både positive og negative aktiviteter er stress. Ja, du leste riktig. Det produseres stress i kroppen din, når du har det gøy, og er motivert til å gjøre noe. Så stress er ikkje negativt. Fra skapelsen av, er ikkje stress negativt i det hele tatt, dersom stresset er naturlig, og at det blir avsluttet når det skal.

 

TRUSSELMODUS vs UTFORDRINGSMODUS

I trusselmodus tror vi ikkje at vi mestrer oppgaven, og vi blir defensive. Nå frykter hjernen for et negativt utfall, og dette resulterer i at blodårene trekker seg sammen, slik at dersom du skulle blitt skadet, ville du miste mindre blod.

I utfordingsmodus tror vi at vi kommer til å klare oppgaven vi holder på med. Pulsen stiger og hjerteslagene øker kraften i hvert slag, og blodårene utvides for å få maks fysisk og mental kraft. Begge deler utløser fysiske endringer som skaper nye nervekoblinger i hjernen vår.

 

Hovedmålet til det sympatiske stress-systemet er å hjelpe oss til å overleve. Det skulle sørge for å gi deg rask energi, slik at du kan gjøre en handling, for å fremme overlevelse. Øke sannsynligheten for at du enten overlever eller styrker dine muligheter i livet. Og både frykt-relaterte aktiviteter og fryd-aktiviteter var viktige for våre forfedre. Hjernen vår tolket det som skjedde rundt oss, og dersom den tolket det dithen at vi enten trengte å flykte eller slåss, da gav den oss energi til dette, slik at vi kunne forsvare oss eller stikke av. Men det kunne være at du så noe godt og spiselig et stykke bortenfor, også dette kunne hjelpe våre forfedre å overleve. Nå ville hjernen din gi deg motivasjon til å jakte på det gode du fant.

 

 

 

KORT FORTALT:

Det eg ville med denne artikkelen var å informere om at vi har et energi-batteri, som vi må sørge for og passe på, slik at vi har energi og overskudd til hverdagens mas og jag. Dersom vi ikkje passer på dette “batteriet”, da kan vi fort ende opp utslitte, demotiverte og syke/psyke. Det meste vi gjør i hverdagen bruker av dette energi-batteriet, og vi bør derfor være mer gjennomtenkte med ka vi bruker vår energi på, fordi det er en begrenset ressurs. For å lade batteriet, må vi tilbringe tid i det parasympatiske hvile og vedlikehold-systemet. Dette skjer når kroppen er så rolig, at hjertet og pulsen vår slår sakte. Er pulsen din høy, da er stress-systemet ditt aktivert, og kroppen får ikkje hvile og lader ikkje. Dette vil også si at tankene dine kan stresse kroppen din på samme måte som fysiske aktiviteter.

Se for deg at det finnes to hjerner inne i hodet ditt. Den Logiske hjernen, den du styrer selv. Mange tror at dette er den eneste de har. Og så har du dyrehjernen, som styrer følelsene dine. Dyrehjernen står for kreftene i livet ditt. Den kan enten gi deg ekstra krefter eller ta fra deg kreftene. Den kommuniserer til deg via følelsene dine.

 

Begge disse to hjernene, ønsker at du og kroppen din, skal lykkes i livet. Men problemer oppstår ofte når din logiske hjerne, og din dyrehjerne med sine følelser, ikkje kommuniserer og forstår hverandre. Dette gjør at man prøver og prøver og prøver, men jobber mot sin dyrehjerne og sine egne følelser.

 

 

Din dyrehjerne (følelseshjernen) forsøker å gi deg sitt syn på tingene som skjer i og rundt deg, men du ved dine logiske tanker er ikkje mottagelig for det dine følelser forsøker å fortelle deg. Ofte ønsker vi bare å numme bort følelsene, eller fjerne dem helt, ved å gjøre noe som endrer deres fokus og bekymringer. Dette gjør man, istedenfor å gå inn i følelsene og spørre seg selv om det ligger noe nyttig informasjon her. Vi ønsker bare å fjerne de negative følelsene her og nå, slik at de ikkje lenger plager oss, og så gyver vi videre på våre ikkje nødvendigvis fullt så planlagte liv. Ofte føles det nok, bare det å overleve.

 

Du med din logiske hjerne fortsetter å gjøre det som du pleier å gjøre, fordi det har jo tidligere hjulpet deg mot dine negative følelser. Men dette vil i lengden ikkje være løsningen. Du burde heller spurt deg selv om følelsene kanskje er der fordi de ønsker å fortelle deg noe? Eller om din dyrehjerne rett og slett er bekymret for noe? Du opplever sannsynligvis liten framgang i livet ditt, før du blir kjent med, og begynner å samarbeide med følelseshjernen din.

 

Synes du dette høres merkelig ut? Følelsene dine som har en jobb å gjøre, ønsker jo egentlig bare å hjelpe deg i livet, men blir aldri hørt eller møtt. Det er for eks din dyrehjerne som styrer din motivasjon og interesse. Men du ved din logiske sans og dyrehjernen med sine følelser har aldri fått koblet seg sammen. Men sannheten er at begge disse hjernedelene ønsker det beste for kroppen og livet ditt. Men framgang og suksess er svært vanskelig å få til, dersom ikkje disse to klarer å samarbeide.

 

Så dersom du ved din logiske hjernedel ikkje forstår din dyrehjernes følelser, og lærer deg å høre på ka den har å fortelle deg, da vil du neppe nærme deg ditt virkelige potensialet i livet. Fordi du vil hele tiden måtte kjempe med deg selv. Dine følelser. Du skaper ingen retning med livet ditt. Det blir som å tråkke pedalen i bunn, samtidig som du står på bremsen. Du gjør ditt beste, og prøver virkelig hardt, men lite framdrift blir likevel resultatet.

 

Du tror og mener du forstår livet. Og det kan det faktisk hende at du gjør. At du har massevis av kunnskap, evner og gode egenskaper, men noe holder deg tilbake. Og kanskje er nettopp dette å sette av tid til å la følelsene dine få komme med sine synspunkt og bekymringer? Slik at den lille floken som er forknytt og hindrer deg fra å skyte fart i riktig retning, blir løst opp. Fordi en bekymret dyrehjerne, er en dyrehjerne som ikkje vil slippe løs energien din. Men holde den tilbake.

 

Eg sier ikkje at alt som kommer fra din dyrehjerne og dine følelser er sanne og fornuftige, men det at du ikkje tar den med i betraktning kan hindre deg fra motivasjon og energi du egentlig har rikelig av. Men som du ikkje får adgang til, før du og følelseshjernen din er på bølgelengde.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Jeg så en video på YouTube idag. Den dreide seg om et møte mellom Andrew Huberman (som er kjent for å være forsker innenfor hjernen), og David Goggins (som er kjent for å ha en vilje og utholdenhet av stål).

 

 

David Goggins sa at opp gjennom livet hadde han fått mange kommentarer om hvor heldig han var, fordi han var født med en så sterk vilje. “Hva mener du? Jeg har selv utviklet den,”, var hans faste svar på dette spørsmål.

 

Dersom du alltid gjør det som er lett, blir livet vanskelig for deg. Men om du i stedet gjør det som er vanskelig, blir livet lett for deg.

 

Andrew Huberman la fram litt forskning om en hjernedel som heter: “ANTERIOR MIDCINGULATE CORTEX” eller som han også kalte den “ditt lille kakemonster” (mye enklere å huske). Bestem selv, men navnet er ikke så viktig.

Forskere har funnet at hos mennesker som sliter og har fått lite til i livet sitt, har en liten “anterior midcingulate cortex”, mens for eks idrettsutøvere har en mye større utgave av denne hjernedelen.

Huberman presiserte at når mennesker gjør det som er vanskelig å gjøre, som å trene hver dag, spise sunt eller studere noe, da utvikler og vokser denne delen av hjernen seg. Den blir større når vi legger ned arbeid som vi ikke egentlig ønsker å gjøre.

 

Forskningen viser også at hos mennesker som lever lenger enn vanlig, typisk har en større “anterior midcingulate cortex”, enn de som lever kortere. Så delen styrer ikke bare viljestyrke men også viljen til å leve, mente han.

 

Vi kan selv velge å utvikle denne delen i oss, ved å fortsette å gi oss selv oppgaver og aktiviteter som er vanskelige og krevende for oss å utføre. Altså ting som er utenfor komfortsonen din.

 

For dersom du for eks liker å dusje i iskaldt vann, og gjør dette i ett minutt, og du utvikler deg til å klare 10 minutter, da er det lett å tro at nå er du virkelig i støtet. Men denne hjernedelen fungerer ikke på denne måten. Du gjør jo bare mer ut av det som allerede er innenfor din komfortsone. Du må istedet utfordre deg selv til å gjøre oppgaver du gruer deg til å gjøre, eller tvinge deg til å gjøre oppgaver som er nødvendige. Greien er å gjøre oppgaver og aktiviteter du ikke egentlig ønsker å gjøre. Gi deg selv mer ulystbetont arbeid. Da vokser denne delen i deg.

 

 

Så sannsynligvis har overvektige mennesker og mennesker med dårlig fysisk form, en mindre “anterior midcingulate cortex” enn idrettsutøvere. Eller mennesker med god fysisk form. Så det å bare fortelle vedkommende at de bare trenger å trene mer, så blir livet deres så mye bedre, er ikke nødvendigvis riktig. Det kan være at du har et større “kake-monster” inne i deg, enn den andre personen, (navnet gir egentlig ikke mening?? Et større kakemonster, spiser vel flere kaker? Eller? Og med flere kaker, kommer vel dårligere form??)

 

Men grunnen til at jeg skriver denne artikkelen er ikke å unnskylde de med dårlig fysisk form, men jeg ønsker å gi dem gode nyheter om at det ikke trenger å være slik for alltid. Vi kan utvikle et større kake-monster dersom vi virkelig ønsker dette. (For eks hadde jeg ikke en tanke om å skrive dette innlegget før jeg så videoen. Det var langt utenfor min komfortsone. Men nettopp derfor gjorde jeg det. Og nå snart skal jeg levere noen stoler og bord. Noe som også er utenfor min komfortsone.)

 

Jeg tror mitt kakemonster har spist seg litt mindre i det siste, fordi nå gjør alt for lite av nyttige aktiviteter. Og det bør jeg gjøre noe med. Så dette blir mitt første bidrag til dette.

 

Dette forklarer også hvorfor mennesker som er født inn i et liv med store utfordringer ofte kommer lenger enn mennesker som får alt de peker på, og som får hjelp til å løse sine daglige behov. Barna som får alt opp i hendene utvikler en mindre og svakere “anterior midcingulate cortex”, og dette vil vise seg etterhvert i livet.

 

 

En tidligere alkoholiker (nå avholds i 30 år), sa engang til Andrew Huberman: “Det fine med å være avhengig av noe, er at det faktisk finnes en kur. Men denne kuren virker bare en dag om gangen. Så må den fornyes også neste dag.”

 

Jeg håper dette var en motivasjons-forsterker for dine nyttårsløfter. Det som styrer om noe er svært vanskelig eller ganske lett for deg, er din størrelse på din “anterior midcingulate cortex”. Og det er fra nå av (siden du har lest dette blogg-innlegget) helt opp til deg om du vil legge til rette for vekst og utvikling eller reduksjon og stagnasjon av denne delen i deg.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Her for leden så jeg en interessant video på YouTube. Den dreide seg om at vi har tilgang på mer viljestyrke og disiplin enn vi tror. Og at dersom vi unngår forstyrrende distraksjoner, så kan vi jobbe hardere og lenger enn vi trodde vi var i stand til.

 

 

Her er greien: Når vi jobber med en oppgave, og plutselig blir distrahert, da er det ikke viljestyrke eller motivasjon det er noe i veien med. Men når hjernen vår blir distrahert bort fra en oppgave, og over til noe annet, da forsvinner fokuset mot distraksjonen, og motivasjonen din forsvinner likeså. Distraksjonen er sannsynligvis mer interessant og motiverende for hjernen din, enn den oppgaven du forsøker å tvinge deg til å jobbe med. Det er ikke motivasjonen som går i bakken, men at den aktiviteten distraksjonen representerer er mer interessant eller enklere å utføre for hjernen din, og da vil den ønske å gå dit og bli værende der.

 

Her er det viktig å presisere at hjernen vår hater krevende og vanskelige oppgaver, og den ønsker sterkt å spare energi der dette er mulig. Det er blant annet derfor den er så glad i å gjøre gjentagende aktiviteter om til vaner. Da er det andre deler av hjernen som kobler seg til oppgaven, og hjernen kan gå i sparemodus. Det er kreves mindre energi for hjernen vår å utføre en vane-oppgave enn en ny aktivitet der du må fokusere for å gjennomføre den.

 

Jeg tror det er vanskelig å holde på motivasjonen, når hjernen begynner å fokusere på noe som er mer spennende eller interessant enn oppgaven du “tvinger ” deg til å gjøre. Og hvilken distraksjon er vel ikke det?

 

For eks når oppgaven du holder på med har nivå 5 på motivasjons-skalaen, og den aktiviteten hjernen blir distrahert bort til har nivå 7 eller 8, da er det vanskelig å få hjernen tilbake på den mer krevende oppgaven du forsøker å utføre. Nå vil hjernen din være mer tiltrukket mot distraksjonen. Det var ikke motivasjonen din som forsvart, men fokuset ditt. Og motivasjonen fulgte bare med fokuset ditt. Og den ble plutselig veldig interessert i noe helt annet enn deg.

 

3 TIPS DU KAN GJØRE:

Så her gjelder det for deg å forsøke å fjerne flest mulig distraksjoner fra å dukke opp, når du setter deg ned med oppgaven din. For eksempel bør du fjerne de fleste “notifications” fra mobilen din, eller sette den i flymodus, slik at minst mulig kommer gjennom til deg.

 

Kanskje du også bør jobbe litt mer med “det store bildet”. Forklare deg selv hvorfor det er så viktig å gjøre den oppgaven du holder på med. Fordeler ved å gjøre oppgaven, kontra ulempen for deg, familien og framtiden din, ved å ikke gjøre den. Gjøre oppgaven mer attraktiv og levende følelsesmessig for hjernen din, slik at den forstår at dette er skikkelig viktige saker.

 

Kanskje du også kan sette deg mer konkrete tidsbolker å jobber etter. At du for eksempel jobber i 15 minutters bolker, eller kanskje du må starte enda mindre, med 5 eller 10 minutters perioder med pauser mellom, bare for å komme i gang.

 

 

I følge Jordan Peterson er den beste framgangsmåten for å snu en negativ trend, å gjøre oppgavene mindre. Fordi alle kan gjøre en oppgave, dersom den er liten nok. Og selv om du må starte helt i det små, så betyr det ikke at du alltid bare klarer å utføre bitte små oppgaver. Det er alltid vanskeligst i starten, når du ikke får livet til, og må snu en negativ trend. Hjernen din har kanskje lagt seg til noen virkelig dårlige uvaner, og må sakte bygges opp igjen. Men positiv progresjon har en tendens til å akselerere ganske raskt.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

ALT GÅR INNOM DIN DYREHJERNE FØRST

Din dyrehjerne har som hovedoppgave å hjelpe deg å overleve. Den trenger derfor tidlig tilgang, for å kunne sile ut potensielle harmfulle situasjoner.

 

Beskyttelse er hovedgrunnen til at vi har fått en dyrehjerne. Den skal være vårt første forsvar, og oppdage skjulte trusler. Den er raskere og sterkere enn deg og din logiske hjerne. Slik at dersom den oppdager en mulig trussel, da skal den kunne håndtere faren så raskt at du slipper unna med livet i behold.

 

Tenk deg at du går langs en vei. Plutselig kommer det en bil i full fart mot deg. Du selv er ikke i stand til å reagere raskt nok til å unngå den, men din dyrehjerne oppfattet faren, og tar kontrollen over deg. Den er superrask, og klarer akkurat å hive deg ut i grøften.

 

 

Du med din logiske hjerne våkner opp, og forstår ikke helt hvorfor du ligger der. Din dyrehjerne oppdaget faren. Lynraskt skannet den arkivet i underbevisstheten din, og basert på informasjon og tidligere erfaringer den fant i din indre minnebank, valgte den seg en strategi som den mente var riktig i denne situasjonen. Når din dyrehjerne velger forsvars-strategi, står valget mellom «fight/kjemp», «flight/flukt» eller «freeze/fryse til».

 

I akkurat dette tilfellet valgte heldigvis din dyrehjerne å gå i «flukt». Den valgte å forsøke å stikke av fra situasjonen. Å hive deg ut i grøften, slik at du unngikk bilen. Hadde den gått til kamp, hadde du nok ikke kommet levende fra det. Men vår dyrehjerne er smart nok til å håndtere de fleste situasjoner noen lunde fornuftig. Ofte gjør den dette ut fra erfaringer eller innlært kunnskap, som har blitt lagret i vår indre minnebank.

 

Det varierer fra situasjon til situasjon hva din dyrehjerne velger for strategi. Og strategien som blir valgt, varierer også fra person til person. Dette er for eksempel grunnen til at noen mennesker tar kontrollen og går til handling når de plutselig kommer opp i en ulykke, mens andre blir mer passive, og enten forsøker å stikke fra stedet eller får panikk og blir handlingslammet.

 

Dette er ikke personen selv som bestemmer, men deres dyrehjerne som da har tatt over kontrollen. Og da har den tre valg: Enten kan den gå i kamp-modus, det vi kaller for «fight». Den kan forsøke å stikke av, det vi kaller «flight». Eller det tredje utfallet som er å fryse til, det vi på «godt norsk» kaller «freeze».

 

 

Dette var et nytt utdrag fra boken min. Men basert på denne boken har jeg kommet fram til et nytt konsept jeg har kalt for “Kontrollrom-Konseptet”. Her kan vi personlig gå inn til vår egen “dyrehjernens trygghetsvakt”, og du hva som foregår. Hva denne trygghetsvakten din reagerer på. Vi kan observere våre egen frykt akkurat når de skjer. Om du opplever stress eller negative følelser, kan du selv gå inn i dette kontrollrommet og selv se hva som foregår.

 

Og her inne kan du også kommunisere med denne trygghetsvakten din, som styrer så mye av livet ditt. Jeg har selv opplevd hva dette kan gjøre med livet mitt. Jeg kjenner ikke på de samme følelsene som jeg gjorde for et halvt år tilbake i tid. Nå kommuniserer jeg mer med trygghetsvakten min. Jeg kan snakke og forklare tingene den vanligvis reagerte på tidligere.

 

Men av og til reagerer den som før, og skaper frykt, bekyrming og stress i meg framdeles. Men selv om jeg nå forstår hvorfor den skaper disse problemene sog utfordringene mot meg, klarer jeg ikke å stoppe den. Jeg har ikke klart å løse disse utfordringene, slik at denne trygghetsvakten min føler seg trygg, og da er jo jobben dens å sette igang dette forsvars eller overlevelses-systemet, som ofte kalles for “fight”, “flight” eller “freeze” mekanismen.

 

Du kan lese mer om konseptet mitt her: “KONTROLLROM-KONSEPTET”

 

Om du ønsker å diskutere noe av dette jeg skriver, da er det bare å ta kontakt. Jeg ser fram til å høre fra deg.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Jeg innser at det forrige innlegget jeg skrev om konseptet mitt, ble både langt og innviklet. Og attpå til innså jeg at jeg burde endre litt på det. Det har jeg gjort i denne artikkelen.

 

Enkelt forklart: Vi har en utrolig trygghetssøkende hjerne. Når hjernen vår oppdager noe den tolker som en trussel mot oss, da reagerer den lynraskt og setter i gang prosessen med  å skape stress i oss. Dette stress-systemet er egentlig et forsvars-system, og kalles ofte for «kamp», «flukt» eller «frys». Dette er et system vi er født med, og som menneskeheten har fått tildelt fra vår begynnelse. Stress er egentlig bare din hjerne som ønsker å forsvare deg mot noe den ser på som en trussel.

 

Vi kan tenke oss at vi har et kontrollrom inne i hjernen vår. Det har vi selvsagt ikke, men dette er et tenkt konsept. I dette kontrollrommet jobber det en trygghetsvakt som har som oppgave å hjelpe oss å overleve i en brutal verden.

 

 

I kontrollrommet har den noen skjermer som den bruker til å observere det som skjer rundt deg og inne i deg. Ved hjelp av disse skjermene vil den få massevis av informasjon som den må skanne gjennom. Siden datamengden den får inn til kontrollrommet er for massivt til at den kan gjennomarbeide den, får den bare skannet gjennom det viktigste, før den må ta raske avgjørelser for om den skal reagere eller ikke. Dette er lynraske handlinger, som skjer så raskt at vår bevissthet ikke får med seg at det skjer noe i det hele tatt.

 

I tillegg til disse overvåknings-skjermene, har den et datasystem den bruker for å søke opp relevant lagret data. Den bruker dette datasystemet for å hente fram referanser fra fortiden vår, slik at den kan forme en mest mulig dagsaktuell tolkning av hva den opplever på overvåknings-skjermene sine.

 

Her ligger de fleste av våre problemer. Fordi når denne trygghetsvakten bestemmer seg for å slå på forsvarssystemet ditt, da er du ofte selv ikke enig i dette. Men siden dere ikke «snakker» sammen, og dere ikke forstår hverandre eller samarbeider, da har du ingen sjanse til å stoppe den. Fordi når dette forsvars- og stress-systemet slås på, da går ting over på autopilot, og du selv mister kontrollen over deg. Du går over i noe som kalles for «kamp» eller «flukt»-modus. Stresshormonet kortisol har i tillegg noen «negative» effekter på deg, som at du får dårlig humør, blir negativ og pessimistisk, og begynner å lete etter alt som er feil i og rundt deg.

 

VÅRE 5 SANSER

I min nyeste utgave av kontrollrommet finnes det 9 overvåknings-skjermer. Dette er blant annet alle våre 5 sanser – synssansen, hørselssansen, luktesansen, smakssansen og følesansen (både ytre og indre. Jeg mener ikke følelser som «emotions» men «feelings»).

Følelses-skjermen må jeg nesten utdype litt ekstra. Den overvåker alt av fysiske berøringer på yttersiden av kroppen din, som hudceller på på kroppen. Men den innhenter også informasjon fra indre deler av kroppen, som når du for eks kjenner etter og oppdager at du har vondt i halsen eller at du kjenner du har vondt i magen.

 

TANKESKJERMEN

I tillegg til disse fem, har vi andre overvåknings-skjermer som er viktige for oss. Blant annet tanke-skjermen, som sannsynligvis er den viktigste, siden denne kan rote seg opp i alle mulige ting. Den kan også «kopiere» alle våre sanser. Fordi du kan se noe eller se for deg noe, du kan smake noe eller skape en etterligning med tankene dine. Bare tenk at du biter i en sur sitron. Kanskje merket du at det ble litt surt i munnen? Og kanskje hjernen din begynte å produsere litt ekstra spytt? Det var tankene dine som startet denne prosessen. Ikke synet av en sitron eller smakssansen. Tankene påvirker trygghetsvakten på samme måte som sansene våre gjør. Den ser ikke forskjell på fantasi og virkelighet.

 

KROPPSHOLDNING OG PUSTEN

Videre har vi «KROPPSHOLDNINGER» og «PUSTEN», som også har påvirkning på denne trygghetsvakten. Forskning har vist at om du har en vid og åpen kroppsholdning eller en lukket kroppsholdning, vil begge påvirke om din trygghetsvakt opplever og tolker at du er trygg eller i fare. Pusten vår er også noe det er forsket mye på de siste årene, og det er bred enighet om at hvordan du puster påvirker stressnivået og følelsene dine. Er pusten din jevn og rolig tolker hjernen din at du er trygg, mens rask og urytmisk pusting vil tolkes som at du er i fare.

 

STRESS & KORTISOL-NIVÅ

Helt til slutt har vi den fargerike skjermen. Denne har jeg kalt for «STRESS & KORTISOL-NIVÅ». Du kan se på denne skjermen som en modus-måler, som viser om det er mye stress i kroppen din, eller om ting går bra for deg akkurat nå. Ditt kortisol-nivå går opp og ned gjennom hele dagen. Og det skal lite til for å produsere dette stress-hormonet, og dersom du har dette stoffet i kroppen, vil det påvirke alt du gjør, hvordan du føler deg, og styrer hvordan du ser på og oppfatter verden i og rundt deg.

 

«Grønt»-nivå betyr at du har lite stress og kortisol i kroppen din akkurat nå. Ting fungerer bra og du er sannsynligvis i godt humør og føler at du har kontroll over livet. «Gult»-nivå betyr at du har en del stress i kroppen din, og du bør kanskje ta litt hensyn til dette. Om du oppnår dårlige resultater, kan dette være grunnen. «Rødt»-nivå er mye stress og kortisol. Nå bør du absolutt ta hensyn til det, fordi det preger både humøret ditt og synet ditt på verden, og dine resultater kan være svært begrenset. Mange sier da typiske ting som: «Jeg har bare en dårlig dag i dag.»

 

Men det er ikke deg det er noe i veien med, men et eller annet i eller rundt livet ditt, har fått hjernen din til å trykke inn stress-knappen litt for mye den siste tiden, og dette har satt seg i kroppen din. Du er i stress og overlevelses-modus. Forsøk å ta hensyn til det, og kom deg gjerne unna andre mennesker, i alle fall de du har mest problemer med. Kortisol og stress går ut av kroppen av seg selv, så det er ikke noe du behøver å gjøre annet enn å ta tiden til hjelp. Kortisol har en halveringstid på ca 20 minutter i følge en hjerneforsker ved navn Loretta Breuning.

 

 

“GOOGLE MIND”

Men trygghetsvakten har også et annet verktøy den jobber med i dette kontrollrommet. Det er datamaskinen jeg har kalt: «Google Mind». Dette er et søkeprogram den sammenligner og henter ut viktig informasjon fra. Som for eks minner fra tidligere opplevelser. Det din trygghetsvakt gjør er å tolke det den ser på skjermene sine, og forsøker å finne nyttig informasjon i denne datamaskinen «Googel Mind», for å se om det er ting den burde vite om, og som da styrer observasjonene i enten positiv eller negativ retning. Ander ting den finner i “Google Mind”, er dine overbevisninger, dine leveregler, din tro eller manglende tro på verden og livet ditt og kunnskap du har tatt til deg og lagret i underbevisstheten gjennom livet. Alt dette til sammen bruker den som referansepunkter for tolkningene sine.

 

Ut fra dette, altså det din trygghetsvakt observerer på skjermene sine og det den finner i datamaskinen «Google Mind», vil den raskt fatte en tolkning om det som skjer i og rundt deg bør tolkes som en trussel, og da hugger den inn «STRESS»-knappen. Eller den tolker situasjonen som ufarlig, og lar være å gjøre noen ting.

 

For deg personlig vil forskjellen mellom om den trykker inn «STRESS»-knappen eller ikke, styre om du opplever stress og negative følelser eller kontroll og ser muligheter og optimisme. Når du opplever stress, da har denne trygghetsvakten din funnet et eller annet i ditt kontrollrom, som den reagerer på, og sender ut en bestilling på stresshormonet kortisol, ved å trykke inn «STRESS»-knappen.

 

“STRESS”-KNAPPEN

Det som skjer når din trygghetsvakt trykker inn «STRESS»-knappen, er at det sendes en beskjed ned til binyrene dine om at de trenger å produsere stresshormonet kortisol. Kortisol sendes så ut i blodomløpet ditt, og når gjennom blodet ditt ut i hele kroppen. Dette setter kroppen din i overlevelses-modus, noe som vi ofte kaller for «Fight», «Flight» eller «Freeze». Dette er automatiske responser som vi mennesker og dyr er født med. Dette er fra skapelsen av ment å være et system for å øke sannsynligheten for at vi overlever i en brutal verden.

 

 

Men dette forsvars-systemet var ment for gamle dager, da vi bodde i huler ute i skogen. Ikke for å hjelpe oss til framgang og suksess i denne moderne verden. Men alt som satte stress i dine forfedre, tusenvis av år tilbake i tid, vil sannsynligvis også sette i gang stress i deg idag. Men i tillegg kommer alle andre ting som regninger, sosiale sammenkomster, nyheter på TV, bilkjøring og alt som har med det å gjøre, karakterpress osv. Men felles for dem alle er at vi opplever stress og kaos i hodet, når et eller annet får vår trygghetsvakt til å trykke inn “STRESS”-knappen fordi den av en eller annen grunn tolket noe som en trussel mot deg. Og da mister vi kontrollen over oss selv, og blir dårligere til å tenke og løse våre egentlige problemer. Faktisk mister du ca 15-20 IQ-poeng når stress-systemet slåes på.

 

Selv bruker jeg nå dette systemet hver eneste dag. På alt fra bilkjøring, aktiviteter med andre mennesker, på jobb og på alt av trening. Ja, absolutt overalt. Jeg forstår nå stresset i livet mye bedre, men det vil ikke si at livet automatisk blir så mye lettere. Men jeg har mye mindre opplevd stress i livet mitt. Og det kan du også få til, dersom du forstår og setter deg inn i dette systemet.

 

Skriv gjerne kommentarer eller still spørsmål dersom du lurer på noe.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

For litt siden, kom jeg over et system for hvordan man bedre kan kontrollere hverdagen sin. Dette er en modell jeg har brukt på trening det siste året. Men det gikk opp for meg at den også kan brukes i livet generelt. Jeg har kalt den “fokus-modellen”, fordi den skal hjelpe deg til å huske på å fokusere på det positive fremfor det negative i livet. Da får du en bedre dag.

 

 

Her er greien. De fem «sirklene», skal forestille hjernen med forskjellige aktiveringsnivå, hvor den logiske delen PFC (prefrontale cortex – din hjernes hovedkontor), fungerer forskjellig ut fra hvor mange koblinger det er mellom nervecellene i hjernen. Jo flere koblinger mellom nervecellene i hjernen, jo bedre fungerer den. Rutene (gjerde-mønsteret) inne i «sirklene», skal forestille disse koblingene. Jo flere koblinger, jo bedre fungerer hjernen. Færre koblinger, betyr mindre aktivering i den logiske delen av hjernen og mer limbisk aktivitet. Limbisk aktivitet er typisk som stress, frykt, engstelse, bekymring, negativt fokus og negative tanker og følelser.

 

Til venstre, er den logiske og smarte delen satt ut av spill, på grunn av for mye stress, frykt eller andre negative følelser. Hjernen har gått i «overlevelses-modus», og er styrt av den limbiske delen av hjernen. Du vil merke dette som at du er stresset, sur, sint, tenker negativt og generelt ser mørkt på tilværelsen.

 

Til høyre, da mener jeg ikke helt til høyre, men nivå 4. Der er hjernen din påskrudd. Du har masse koblinger mellom nervecellene i hjernen din, slik at din prefrontale cortex (PFC), altså den logisk delen av hjernen din, ditt hovedsete, fungerer optimalt. Du er fokusert og i kontroll over dine omgivelser. Du er i godt humør, tenker positivt, fungerer og presterer svært godt og ser generelt lyst på livet.

 

Hver sirkel mot høyre, fra den hvite sirkelen, viser at hjernen er mer og mer påkoblet. Dette vil si at du har mer kontroll over det som skjer i livet ditt, og hjernen din fungerer bedre og bedre. Det er slik at jo flere koblinger det er mellom nervecellene våre, jo mer påskrudd og interessert er hjernen vår. Og jo bedre fungerer den. Når hjernen er påskrudd, da fungerer også du, og du er smartere.

 

 

TO HOVEDSTOFF STYRER OSS

Det positive stoffet: Det som øker oppmerksomheten din, skrur opp humøret ditt og får deg til å fungere bedre, er et kjemisk stoff som heter dopamin. Dette produseres i hjernen din, når hjernen “tolker” det som skjer, som positivt for deg. Altså en «suksessfull» handling, gjør at hjernen din produserer dette stoffet. En suksessfull handling og mer dopamin, gjør hjernen mer skjerpet, mer interessert og du blir i bedre humør.

 

Det negative stoffet: Det som senker din oppmerksomhet, skrur ned humøret, gjør deg pessimistisk og får deg til å fungere dårligere, er et annet kjemisk stoff kalt kortisol. Dette er et stoff hjernen produserer, når den “tolker” noe som negativt for deg. Altså når du utfører en «feil» handling, da vil hjernen fortelle deg at det som nettopp skjedde var negativt for deg. Da snakker den til deg i form av det kjemiske stoffet kortisol.

 

Kortisol får deg til å begynne å lete etter alt som er feil og det som potensielt er skadelig for deg. Du blir som en negativ magnet. Du mister også det gode humøret og de gode følelsene du hadde, da du var fylt opp av dopamin. Kortisol har i følge en hjerneforsker ved navn Loretta Breuning en halveringstid på ca 20 minutter. Så har du mye av dette stoffet i hjernen din, da kan det ta litt tid å merke store endringer i hjernen. Det enkleste er nok å begrense mengden hjernen produserer, i form av å forsøke å finne det gode i opplevelsene du har.

 

FLYTSONEN:

Helt til høyre har vi flytsonen. Dette er et helt eget nivå, som vi mennesker ikke er i stand til å oppnå på egen hånd. For å nå dette området, er vi avhengig av at hjernen går dit selv. Men for at hjernen skal kunne gå i flyt, trenger vi å legge til rette for det. Vi må sørge for at hjernen har gode forutsetninger for å oppnå det øverste nivået av prestasjon.

 

Blant annet må vi må være i alpha-sonen. Dette vil si at vi må ha en avslappet holdning, være rolig og i balanse. Vi må ta oppgaven seriøst, men ikke for seriøst. Og vi må mestre det vi holder på med, til et slikt nivå, at vi kan utføre oppgaven uten å bevisst tenke på den. Når vi kan oppgaven så godt, at vi kan gjøre den ubevisst, da først kan hjernen aktivere flytsonen. Før vi når nivået av ubevisst kompetanse, må vi bevisst fokusere og konsentrere oss, for å gjøre oppgaven riktig.

 

Men ikke alt fungerer best i flytsonen. Er oppgaven å løse problemer, lære noe nytt, er nivå 4 av fokus-modellen den beste. Da er PFC (prefrontale cortex) mest aktiv, og er nå klar for å gjøre den aktive jobben optimalt. Nå er du aktivt påskrudd, hjernen har massevis av koblinger mellom nervecellene og du er i bevisst kontroll over omgivelsene dine. Du er oppmerksom, optimistisk og fornøyd.

 

 

Det vi har sett på i denne artikkelen er at i følge denne fokus-modellen, vil absolutt alt du gjør og hvordan du reagerer i løpet av dagen ha stor betydning for hvordan dagen din blir. Hver gang hjernen din tolker noe som negativt for deg, gir den deg kortisol, og sender deg nedover mot dårligere humør, negative tanker og håpløshet.

 

Men motsatt, kan du velge å finne og fokusere på ting i livet som hjernen kan se på som positivt for deg. Du må alstå velge i hvilke retning du ønsker å fokusere, negativt eller i positiv retning, hvor du gjerne omdefinerer betydningen av opplevelsene i livet ditt. Når du feiler med en oppgave, kan du omdefinere den som at du nå har lært en lekse. Og livet er jo den beste læreren, ifølge fortidens filosofer.

 

Vi ønsker at hjernen vår skal produsere dopamin, og sende deg oppover mot bedre hjerne-fuksjoner, oppløftet humør, du ser lysere på livet og får et bedre forhold til andre mennesker. Du blir en glad og fornøyd person, som presterer bedre på alle livets områder.

 

Kort fortalt: Dopamin skrur opp din PFC, slik at den fungerer bedre. Mens kortisol skrur ned og ødelegger for din PFC, og gjør deg negativ, dum (du har ikke tilgang til ditt indre bibliotek når du styres av ditt limbiske system), pessimistisk og begrenser deg på alle mulige måter.

 

 

Ønsker du å snakke om denne fokus-modellen med meg, eller har du ting i livet ditt du ønsker å snakke om, da tilbyr jeg en gratis 1-1 samtale med deg på et online-møte. Dette er helt uforpliktende. Da skriver du til meg enten på mail [email protected], eller du treffer meg på Instagram og Facebook, under samme navn: hjernesmart. Ser fram til å høre fra deg. 

 

 

Liket du artikkelen? Da vil du kanskje like:

HJERNESMART på Facebook

Har du noen gang tenkt: “Når jeg kommer hjem fra jobb, da skal jeg ut å trene.” Men det gjorde du ikke, du havnet på sofaen istedet. Og hva skjedde så? Du fikk dårlig samvittighet, fordi du tenkte at: “Jeg er så lat.”

 

 

Men hva er den egentlige grunnen til at vi ikke gjør det vi tenker å gjøre, og istedenfor gjør det vi tenker at vi ikke burde gjøre?

Vi har en dyrehjerne inne i hjernen vår. Det vil si at det er to utgaver av deg. Det er deg selv, som tenker og planlegger. Og så har du din dyrehjerne, som reagerer ut fra behov. Når denne dyrehjernen din ser et udekket behov, da får den en følelse av at noe bør gjøres, og da gir den deg motivasjon til å gjøre oppgaven.

 

Det som skjer er at når “DU” og “DIN DYREHJERNE” har det samme behovet, som kan være: “å trene”, “rydde rommet” eller “gå på butikken og handle”, da slutter dyrehjernen din motarbeide deg. Dere begge er enige om at denne oppgaven bør gjøres. Dermed blir oppgaven utført, uten at du trenger å bruke mye viljestyrke.

 

Problemet kommer når “DU” ønsker å gjøre noe, men “DIN DYREHJERNE” ikke ser det samme behovet. Da oppstår det en konflikt inne i hodet ditt. Du vil noe, jogge/rydde/lese, mens dyrehjernen din kommer med motforslag, som for eks å ta resten av kvelden fri til å se på TV, være med venner eller spille data.

 

 

Dessverre er denne dyrehjernen din sterkere enn deg. Så den vinner ofte disse dra kampene. Og da forsvinner motivasjonen til alle dine planlagte gjøremål som joggeturer, oppvasken eller rett og slett skoleprosjektet ditt.

 

Her er greien: Du gjør ikke det du burde gjøre – men du gjør det som kreves av deg – når du har et pressende behov for å utføre en aktivitet. Får du for eksempel en melding på telefonen om at det venter besøk om en halvtimes tid, da kommer også motivasjonen til å rydde og ordne til snikende. Dette er fordi din dyrehjerne plutselig fikk et behov. Den ønsker ikke å se ut som en slask foran dine venner.

 

ET  BEHOV = følelsen av død, dersom du ikke gjør noe med den pressende oppgaven.

 

Dyrehjernen din ønsker ikke å oppleve smerten av å ha en rotete leilighet, når kjæresten kommer på besøk. Da er den redd for hva kjæresten skal tenke om deg. Derfor er den motivert for å slukke denne brannen. Altså rydde huset og gjerne rote sammen noe du kan servere. Dyrehjernen ønsker å imponere andre, spesielt de som er viktige for den.

 

 

Men dette hjelper deg ikke til å skape et bedre liv. Det hjelper deg egentlig bare til å opprettholde det livet du allerede har. Og dette er også de flest menneskers problem. Du leser til prøve først, når følelsen av å utsette (gjøre andre ting), er dårligere enn følelsen av å begynne å lese nå. Du jogger, fordi du føler at du er nødt å slanke deg 10 kg, men slutter med en gang du har klart det.

 

Dette er fordi du gjør det behovet krever av deg, men ikke mer. Det er ikke fordi du er lat, men fordi det er dyrehjernen din som hjelper deg og gir deg motivasjon når det finnes et pressende behov. Men som begynner å motarbeide deg, med en gang dette behovet er dekket. Og du får da en trang til å gjøre andre og mer behagelige, enkle og gøye ting istedenfor.

 

Dyrehjernen din er likegyldig til hvordan livet ditt er. Men den stresser for å dekke sine egne behov. Dermed blir du brukt/misbrukt, for å dekke din dyrehjernes behov – og ikke nødvendigvis dine egne. Du sitter i baksetet, mens dyrehjernen din kjører livet ditt.

 

 

Dyrehjernens behov er ting som:

• Å imponere det motsatte kjønn. Den ønsker å finne en make slik at den/du kan få barn og starte en familie. Det er blant annet derfor du dusjer og står foran speilet hver morgen. Du ønsker å imponere, spesielt de fra det motsatte kjønn. Vi ønsker å bli ansett som bra mennesker.
• Dersom du har barn, er din dyrehjerne ekstremt opptatt av at de skal få det best mulig. Ofte er du villig til å ofre deg for dem.
• Dyrehjernen er ekstremt opptatt av å holde deg i live. Den ønsker å forhindre at du blir skadet eller dør.
• Den hjelper deg til å skaffe mat og den motiverer deg til å spise.
• Den er utrolig opptatt av status (ofte også status-symboler). Den ønsker å finne seg noen status-stiger å klatre i. Vi mennesker er så heldig at vi har mange forskjellige områder hvor vi kan opparbeide oss status i. (Jobb, venner/sosiale grupper, kropp, hobby, spill, idrett, penger, kunnskap osv.)
• Trygghet. Vår dyrehjerne er trygghetssøkende. Når noe oppleves som truende, vekkes dyrehjernen, og du vil gjøre det som kreves for å komme deg i sikkerhet. Det er individuelt hva som oppleves som en trussel, fra person til person. Men negative tanker og engstelse vekkes opp, når noe oppleves som en trussel. Og da mister du selv kontrollen, og du vil begynne å handle emosjonelt. Du er liksom ikke lenger deg selv.

 

 

Liket du artikkelen? Da vil du kanskje like:

HJERNESMART på Facebook

Dette var noe jeg kom på, da jeg var ute å gikk tidligere idag. Akkurat nå sitter jeg i mørket, og har gjort det en stund. Føler at hver gang noe positivt skjer meg, dukker det opp to nye utfordringer. Og sånn har det holdt på en stund.

 

 

Kortisol er stoffet vi har i hjernen som gir oss disse negative følelsene. Når man har kortisol i hjernen, er det akkurat som at hjernen din skriker: “Gjør noe med dette problemet. Det er så vondt og ubehagelig.” 

 

Når kortisol flyter rundt i hjernen vår, da vil vi lete etter alt som er negativt, og forsterker på den måten den negative følelsen. Du klarer ikke å se positivt på tilværelsen, fordi det alltid er noe mer som tar oppmerksomheten din. 

 

Heldigvis så er hjernen vår laget slik at vi ikke trenger å løse alle problemene våre, for å få litt positive følelser i livet. Vi trenger bare å ta et første steg. Og hvert steg du tar i riktig retning, vil gi deg litt positive følelser. Men vi må først finne ut hva disse stegene er. Det er dette jeg nå vil vise deg.

 

LAG DEG EN 10-TRINNS TRAPP

For hvert problem du har, bør du lage deg en slik 10-trinns trapp. Det denne gjør er å hjelpe deg til å gjøre litt, slik at du kan oppleve noen gode følelser mens du jobber deg ut av krisen. Det å ha en liten plan som du kan følge, vil gi deg mestrings-følelse, som du ofte ikke har dersom du bare gjør det som faller deg inn fra dag til dag. Og samtidig skal disse trappetrinnene være så små at du kan gjøre dem, selv når du ikke føler for å gjøre dem. Og for hvert av disse stegene du tar, vil hjernen din belønne deg med et stoff, som i motsetning til stoffet kortisol (som gir deg negative følelser), vil gi deg positive følelser, og litt håp om en lysere framtid.

 

 

Det første vi skal gjøre er å lage trappen. Dette blir ditt første trinn i denne 10-trinns planen. (Jeg legger ved et par eksempler på hva som kan stå i disse trinnene.)

 

Problem: XYZ

1. Trinn – Lage en 10-trinns trapp om enkeltaktiviteter du kan gjøre mot problemet.
2. Trinn – Finne YouTube-videoer som inspirerer deg eller informerer deg om problemet. Dette kan du gjøre de neste 5-7 dagene, men glem ikke å fortsette med de andre trinnene likevel.
3. Trinn – Bestille noe på nettet eller bestille en time som fra noen som kan hjelpe deg.
4. Trinn – Finne en vane du kan innarbeide som hjelper deg overkomme problemet.
5. Trinn – Melde deg inn i en Facebook-gruppe, hvor du finner andre med samme problem, og vær et aktivt medlem.
6. Trinn – ….

 

Nå er det opp til deg å fortsette med flere punkt. Målet er at du skal tenke gjennom hva du kan gjøre av små steg, for å komme deg litt ovenpå, og får oversikt over tilværelsen. Når du har gått disse ti stegene, da er det enklere å finne en videre retning du kan fortsette på selv. Du vil også ha bedre følelser i forhold til problemet og mer tro på deg selv. Denne 10-trinns metoden kan du bruke til hvert av dine problemer. Og det kan være lurt å ta tak i ett problem om gangen.

 

Liket du artikkelen? Da vil du kanskje like:

HJERNESMART på Facebook