Holder på å skrive litt på boken min idag, og laget en illustrasjon. En måler, med en nål som viser kor du befinner deg mellom to ytterpunkter — «krevende og kjedelig» på den ene siden, «rask nytelse» på den andre, med balanse midt imellom.

Eg ba en AI generere et bildet. Da det var generert, hadde den gjort en feil: helt ute i ytterkanten av «rask nytelse»-siden, der fargen skulle blitt sterkere og sterkere grønn, snudde den plutselig tilbake mot rødt.

Eg såg på det, og tenkte: vent litt. Hmm…Er det egentlig en feil?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Korfor for mye av det gode blir dårlig

Tenk på den siste gang du spiste for mye godteri på én gang. Et par biter er nytelse. Halve posen, eller hele den store sjokoladen er ikkje lenger nytelse — det er ubehag. Det samme skjer med skjermtid, med underholdning, med nesten alt som gir rask, lett tilgjengelig belønning: for mye av det, gjør at det snur. Det som skulle gitt enda mer glede, gir i stedet en flat, rastløs følelse av at ingenting virker helt riktig.

Det viser seg at det finnes et navn på dette i forskningen: anhedoni — at evnen til å kjenne glede rett og slett svekkes. Kronisk overstimulering får hjernen til å dempe sin egen respons, som en beskyttelse. Og i de mest ekstreme tilfellene går den enda lenger — den blir mer følsom for ubehag i stedet for å gi mer nytelse. Det er nesten som om systemet bytter fortegn.

Rike barn som får alt

Eg tenker da på en ganske vanlig problemstilling: barn som vokser opp med tilgang på alt, uten noen ting de faktisk må strekke seg etter. Etter hvert så slutter ting å bety noe. Ikkje fordi de er bortskjemte i moralsk forstand, men fordi selve mekanismen som skulle latt dem kjenne glede, har sluttet å fungere slik den skal. Det finnes ingen innsats de må gjennom for å oppnå belønningen, når alt kommer lett til de hele tiden.

Det er anerkjent at anhedoni er ett av symptomene ved depresjon — ikkje bare en ubehagelig bivirkning, men noe som kan komme før depresjonen selv, og gjøre en person mer sårbar for den.

Nåla søker alltid tilbake til null

Presser du deg gjennom noe krevende og “kjedelig”, beveger nåla seg mot den anstrengende siden – mot venstre. Ingen knapp trykkes underveis — det er bare deg. Ren viljestyrke bærer hele lasten. Men når du er ferdig, skjer det noe: Vakten registrerer at du kom deg gjennom, og at oppgaven er fullført. Da trykker den hardt på Den Grønne Knappen, nesten som en anerkjennelse. «Dette gikk bra. Vi kom oss i mål. Du fortjener dette.» Og nålen svinger tilbake av seg selv, med en ekte, fortjent følelse av tilfredshet på kjøpet.

Rask nytelse derimot fungerer motsatt vei. Der trykker Vakten på Den Grønne Knappen først, før innsats i det hele tatt er lagt ned. Vakten oppdaget noe belønnende, som ikkje krevde noe særlig fra deg, og lokket deg til handling ved å trykke på Den Grønne Knappen. Dopamin ble frigjort i hjernen. Du blir motivert til å gå for den ennkle belønningen. Du får nytelsen, og opplever belønning, men nesten uten innsats. Du ender opp i en motbakke, som må tas i ettertid. Nålen vil uansett finne veien tilbake. Men nå venter det smerte istedenfor lykke.

Begge retninger fører altså tilbake til null. Men bare den ene av dem — den som går via Vaktens ekte, fortjente Grønn Knapp — gir deg noe å bygge videre på.

Så kanskje er ikkje spørsmålet «hvordan får eg Vakten til å trykke oftere på Den Grønne Knappen». Kanskje er det heller: “Kor lenge siden er det du sist lot nåla gå mot venstre, og ga Vakten noe ekte å belønne deg for?”

(Artikkelen er skrevet med hjelp fra Claude.ai)

Ønsker du å lese mer om Kontrollrom-systemet? 👉 [Klikk her for å lese Kapittel 1: Kontrollrommet i hodet]

Du finner mer om Kontrollrommet på Instagram: @kontrollrommet

Du har kanskje opplevd det selv. En nyhetssak om ett enkelt barn i en vanskelig situasjon kan gjøre deg satt ut resten av dagen. Men en sak om at ti tusen barn lider samme skjebne, et sted langt unna, glir ofte forbi som bare enda et tall i strømmen av nyheter.

Det høres kaldt ut å si det sånn, men det betyr ikkje at du er et dårlig menneske selv om du føler det slik. Dette er fordi Vakten din er bygget for å reagere på akkurat dette skillet.

Forskerne har til og med et navn på det

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fenomenet er godt dokumentert i psykologien, og har fått et eget navn: “identifiable victim effect”. Kort forklart: mennesker gir mer hjelp, sympati og penger til én navngitt person enn til en stor, anonym gruppe med akkurat samme behov — selv om gruppen objektivt sett lider mer. Det finnes til og med et motsatt fenomen, som også har eget navn, «psychic numbing». Det siste beskriver hvordan følelsene våre rett og slett kollapser når antallet ofre blir for stort. Én person rammer hardt. To personer rammer litt mindre. Ti tusen personer blir bare et tall.

Slik eg ser det gjennom Kontrollrommet

Vakten din bruker ikkje logikk når den avgjør hvor mye noe skal bety for deg. Den bruker “Selv-kartet”, — et indre kart over alt som oppleves som «meg» og «mitt», rangert etter hvor nært det ligger midten av blinken din. Altså hvor nært noe ligger kjernen av hvordan du opplever deg selv som person. Selve kroppen din ligger dønn i midten. Omtrent der ligger også barnet ditt eller barna dine. (Det som er verdt å nevne her, er at dersom du har flere barn, da vil ikkje hvert enkelt barn ligge like høyt på dette “Selv-kartet”. Det ene barnet ligger høyere enn det eller de andre. Hver enkelt person har egen skala på dette “Selv-kartet”.

Du kan se for deg “Selv-kartet” som en blink, med tall fra 1 til 10. 10 er i midten, og når noe rammer deg rundt midten av blinken, reagerer Vakten din voldsomt. Når noe som ligger lenger ute i periferien, som 1 eller 2, reagerer Vakten din nesten ikkje. Dersom noe ikkje finnes på dette “Selv-kartet”, da reagerer Vakten din ikkje i det hele tatt.

Når du leser om én konkret person — med navn, alder, kanskje et bilde — klarer Vakten din å gjøre noe den ikkje klarer med en gruppe: den kan plassere denne personen inn på “Selv-kart”-blinken din. Kanskje minner personen om noen du er glad i. Kanskje er det bare noe ved historien som gjør at Vakten din behandler vedkommende som en del av din egen indre sirkel, i stedet for en fremmed du aldri vil møte. Da reagerer Vakten din som om noe nært deg selv er truet.

En gruppe på ti tusen har ikke noe ansikt Vakten kan feste seg ved. Den har ingen plass på blinken din i det hele tatt. Og uten en plass på “Selv-kart”-blinken din, vil ingen (eller iallefall lite) følelse oppstå.

Det er derfor artikler og kampanjer fokuserer på én enkelt person

Dette er ikkje tilfeldig når du legger merke til det. Hjelpe-organisasjoner viser ett enkelt barn, ikkje statistikk over hvor mange som sulter. Journalister bygger en hel sak rundt én skjebne, selv når saken egentlig handler om et større problem. Selgere forteller historien om én kunde, ikkje gjennomsnittstall for hele markedet.

De prøver ikkje å lure deg. De prøver å gi Vakten din noe den faktisk kan feste seg ved. Et tall er umulig å sette på blinken din. Et ansikt, et navn, en historie — det er noe helt annet.

Ka betyr dette for deg?

Kanskje ingen praktisk endring i hverdagen din. Men kanskje en liten, nyttig påminnelse: neste gang noe rører deg voldsomt, mens noe som objektivt sett er langt større ikkje rører deg i det hele tatt, er det ikkje fordi det ene er viktigere enn det andre. Det er fordi Vakten din bare klarte å finne plass til det ene på kartet sitt.

(Artikkelen er skrevet med hjelp fra Claude.ai)

Ønsker du å lese mer om Kontrollrom-systemet? 👉 [Klikk her for å lese Kapittel 1: Kontrollrommet i hodet]

Du finner mer om Kontrollrommet på Instagram: @kontrollrommet

Var ute å jogget igår. Var lenge siden sist det skjedde. Eg pleier å trene innebandy, så jogging føles litt unødvendig. Men nå i sommer har treningene blitt avlyst, så da måtte eg knyte skoene og legge på sprang selv. Men det var utrolig tungt å komme igang. Beina mine og kroppen min spilte ikkje akkurat på lag. Men midt i det tunge slitet, slo det ned en tanke i meg: “Vakten min leser jo tankene mine akkurat nå.” Det gjør den alltid. Hver gang du tenker ut en plan, leser Vakten din planene dine, sekund for sekund. Og ut fra kordan den tolker det du holder på med, bestemmer den seg for hvilken knapp den skal trykke på — rød eller grønn.

Da kom jeg til å tenke på noe Arnold Schwarzenegger sa en gang. “De fleste styrkeutøvere synes det er kjedelig å trene. Men de liker at andre mennesker reagerer på kroppen og musklene deres, så de trener likevel. Selv så eg ikkje for meg at eg løftet vekter. Eg løftet på pokaler.”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var noe slikt han så seg selv, mens han trente mot å bli konkurranseutøver. Han satte seg mål om å bli verdensmester i bodybuilding. Og det klarte han. Dette var før han ble en kjent skuespiller. Ingen visste hvem han var på denne tiden.

Eg forsto aldri utsagnet til Arnold før i går — før eg tolket utsagnet hans gjennom Kontrollrom-systemet.

Vakten til Arnold tolket ikkje vektene som tunge og slitsomme. Den så for seg all æren og berømmelsen som ventet der fremme, og trykket på Den Grønne Knappen i stedet for Den Røde. Han gjorde det motsatte av det alle andre konkurrentene gjorde, som satt fast i at “dette er slitsomt og kjedelig”-tolkningen. Men der er nødvendig for å bygge en kropp som skal se bra ut.” Vaktene deres trykket på Den Røde Knappen. Og hver eneste økt ble en kamp, som måtte kjempes. Vakten til Arnold så hver eneste vekt som en pokal han løftet. Jo tyngre vekt, jo større var pokalen han så for seg å løfte. Det var en helt annen aktivitet han drev med.

Samme vekter. Samme øvelser. Samme antall repetisjoner. Men to helt forskjellige opplevelser av innsatsen, fordi to Vakter tolket den samme handlingen på hver sin måte.

Vakten leser ikkje planen din. Den leser historien du forteller bak planen. Og vakten trykker ikkje rødt eller grønt basert på ka du skal gjøre. Den trykker rødt eller grønt basert på hvilken historie du — bevisst eller ubevisst — forteller til deg selv.

Samme vekter kan være “slitsomt strev” eller “veien til pokalen”. Samme joggetur kan være “en kjedelig plikt” eller “en spennende liten utfordring”. Innsatsen er identisk. Men historien Vakten leser, avgjør om du møter den tungt eller lett.

Neste gang noe føles unødvendig tungt, er kanskje ikkje spørsmålet “kordan får eg mer energi?” Kanskje er det heller: “Hvilken historie forteller eg akkurat nå — og er det den historien eg egentlig vil at Vakten min skal høre og tro på?”

Har du slike aktiviteter som pleier å bli tunge? Kunne du endret tolkningen av hva aktiviteten betyr for deg?

Ønsker du å lese mer om Kontrollrom-systemet? 👉 [Klikk her for å lese Kapittel 1: Kontrollrommet i hodet]

Du finner mer om Kontrollrommet på Instagram: @kontrollrommet

Hvorfor føles husarbeid, regninger eller andre pliktoppgaver så tunge – mens det å se på TV, trykke på mobil og spise snacks nesten er umulig å unngå å gjøre? Svaret ligger ikke i selve oppgavene, men i hvordan hjernen vår tolker dem.

Oppgaven i seg selv er nøytral

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det å vaske gulvet, brette klær eller ta oppvasken er egentlig bare handlinger. De bringer ikke med seg følelser selv. Det som gjør at vi opplever dem som kjedelige eller krevende, er hvordan hjernen vår reagerer når vi tenker på oppgaven.

Når du tenker på husarbeid, sammenligner hjernen det med alt annet du i stedet kunne gjort. TV og mobil lover raske dopamin-kick. Husarbeid derimot gir lite umiddelbar belønning. Dermed opplever hjernen din oppgaven som en “tung investering” – mye innsats for lite gevinst.

Kortisol – signalet som gjør at vi vil bort

Når hjernen ikke ser belønning i en oppgave, tolkes oppgaven som en belastning. Da setter hjernen i gang med å produsere kortisol. Kortisol gir en følelse av uro og ubehag – som om hjernen sier: “Dette er ikke verdt tiden din, finn på noe annet.”

Kortisol i seg selv skaper ikke kjedsomhet, men det fjerner lyst og øker følelsen av å ville bort fra situasjonen. Og siden oppgaven mangler dopamin (belønning), blir det et dobbelt slag: ingen tiltrekning + et signal om ubehag. Da er det ikke rart vi velger sofaen i stedet.

Det er tankene, ikke oppgaven, som gjør det tungt

Hvis du bare setter i gang og gjør oppgaven uten å tenke for mye, kan den faktisk føles lettere. Når vi handler på automatikk eller er i en form for “flow/flyt”, er følelses-hjernen vår mindre aktiv. Men når du tenker for mye på en oppgave, begynner hjernen å sammenligne: “Hvorfor gjøre dette, når jeg heller kan få en rask belønning et annet sted?” Og da våkner følelses-hjernen din, med kortisol i hånden.

Slik kan du finne glede i krevende oppgaver

Den gode nyheten er at vi kan bruke hjernens egne signalstoffer til å gjøre nytteoppgaver lettere, og kanskje til og med lystbetonte. Her er syv nøkler som fungerer:

• Koble til mening (serotonin + oxytocin):
  Minn deg selv på hvorfor du gjør oppgaven. Et ryddig hjem gir ro, trivsel og trygghet – og hvis du gjør det for andre, får du også en følelse av tilhørighet og stolthet.

• Del opp i små mål (dopamin):
  Hjernen elsker små seire. Start med kjøkkenbenken i stedet for hele huset. Hver ferdige lille del gir et lite dopamin-kick og holder deg i gang.

• Koble til noe hyggelig (endorfin + dopamin):
  Sett på musikk eller podcast. Da kobler du belønningssystemet til aktiviteten.

• Gjør det sosialt (oxytocin):
  Ta oppvasken sammen med noen, ring en venn mens du bretter klær, eller del et “før og etter”-bilde med noen du stoler på. Sosial kontakt gjør oppgaven lettere.

• Bruk flow-trikset (dopamin + fokus):
  Sett en timer på mellom 10 til 20 minutter (alt etter hvor vanskelig det er å komme i gang), og bestem deg for å være helt til stede i oppgaven. Når du går inn i oppgaven uten distraksjon, kan du oppleve flyt – og plutselig går tiden av seg selv.

• Belønn deg selv etterpå (dopamin):
  Avtal en liten belønning etter oppgaven – en kopp kaffe, en serie-episode eller bare en generell pause. Hjernen vil da begynne å koble oppgaven til belønning neste gang.

• Endre tanken – ikke bare oppgaven:
  Bytt ut “Dette er kjedelig” med “Jeg gir meg selv en frisk start nå.” Tankene setter stemningen for hvordan hjernen tolker situasjonen.

Oppgaven er nøytral. Det er tankene og hjernens tolkning som gjør den kjedelig eller motiverende. Når du lærer å bruke hjernens kjemi til din fordel, kan du oppleve at selv de mest krevende nytte-oppgaver blir lettere – og noen ganger til og med givende.

Neste gang du står og stirrer på en støvsuger, kan du spørre deg selv: “Hvordan kan jeg gjøre dette mer belønnende for hjernen min?” Svaret er ofte enklere enn du tror.

En grå og regntung ettermiddag i en ukjent norsk by, søkte en eldre mann ly fra regnet i en liten skobutikk på hjørnet. Han trengte ikke nye sko – han ville bare komme seg unna regnet og få pusten igjen etter en lang og hektisk dag med reising og møter.

Bak disken sto en ung butikkansatt, kanskje i starten av tjueårene. Han hilste blidt og tilbød en kopp kaffe fra maskinen på bakrommet. Selv om det var åpenbart at mannen ikke var en typisk kunde, ga den unge ansatte ham full oppmerksomhet – med et oppriktig smil og en vennlig tone.

– “Regnet ser ikke ut til å gi seg med det første,” sa den unge.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

– “Nei, jeg får bare vente det ut,” svarte den eldre, mens han tok imot kaffen.

Etter noen minutters småprat, reiste mannen seg for å gå – men tittet ut døren og nølte. Det regnet fortsatt mye.

– “Vent litt,” sa den unge ansatte. “Du kan låne paraplyen min. Jeg har en ekstra liggende her bak. Ingen grunn til å bli søkkvåt.”

Den eldre mannen ble litt overrasket. – “Virkelig?”

– “Selvsagt,” svarte den unge. “Det koster så lite å gjøre noens dag litt bedre.”

Mannen takket, tok imot paraplyen – og forsvant ut i regnet. Han kjøpte ingenting, og det var ingen grunn for den unge mannen til å tro at han noen gang ville se ham igjen.

Noen uker senere

Det gikk nesten en måned før den eldre mannen kom tilbake. Paraplyen hadde han i hånden. Men da han kom inn i butikken, var det en annen bak disken. Den unge mannen hadde sluttet. Han hadde begynt på studier, og jobbet nå deltid et annet sted. Den eldre mannen takket for informasjonen, og tok kontakt.

Noen dager senere møttes de igjen – denne gangen i toppetasjen av et moderne kontorbygg i sentrum av byen. Den unge tidligere butikkansatte var usikker på hvorfor han skulle møte den eldre mannen. Men han ble godt tatt imot med et fast håndtrykk.

– “Mitt navn er Henrik Røed,” sa den eldre mannen. “Jeg eier og leder Røed & Co – et konsern innen eiendom, investering og forvaltning. Og jeg er stolt over at vi i dag er over 300 ansatte, og er blitt en av landets største aktørene innenfor dette segmentet.”

Den unge mannen nikket stille. Han ante ikke hvor dette ville lede.

Henrik smilte. – “Jeg trenger en ny resepsjonist i hovedbygget vårt. Det høres kanskje trivielt ut, men for meg er dette en nøkkelrolle. Den som står ved inngangen, er ansiktet utad for hele firmaet mitt. Den første – og noen ganger den eneste – personen mange møter.”

Han lente seg litt frem. – “Du ga meg ikke bare en paraply den dagen. Du ga meg service, varme, respekt. Uten å vite hvem jeg var, og uten å forvente noe tilbake. Det er sånt man ikke kan lære bort. Det er karakter.”

Han fortsatte: – “Stillingen er fast, fulltid, og godt betalt – langt over vanlig nivå for en slik rolle. Ikke fordi du har lang erfaring. Men fordi du har det som ikke kan kjøpes: evnen til å se folk.”

Den unge mannen ble stille. Dette var ikke en jobb han hadde sett for seg – men likevel føltes det som et riktig steg å ta. Den studien han nettopp hadde begynt på, så heller ikke ut til å være noe for ham.

– “Så,” sa Henrik. “Hva sier du? Vil du stå i resepsjonen – og åpne muligheter, slik du åpnet en for meg den dagen med paraplyen?”

Enkel handling, stor betydning

Denne historien minner oss om at vi aldri vet hvem vi møter. Og vi vet heller aldri når en liten, god handling kan få store ringvirkninger. Kanskje handler det ikke om å være “på” når det gjelder – men å være helhjertet, konsekvent og ekte i det små.

Kanskje er det nettopp de som gjør det rette når ingen ser på, som virkelig blir sett.

Hva tenker du? Har du opplevd noe lignende – et øyeblikk av uventet godhet som ble til noe mer?

Her er to teknikker som, når du bruker dem hver dag, vil gjøre deg til en mer kreativ person. Hvor mange ideer trenger du i livet? En eller to virkelig smarte, som du brenner for. Ta for eksempel Mark Zuccerberg. Han fant opp Facebook, og nå er han mer enn nok å henge fingrene i, sannsynligvis resten av livet. Eller Elon Musk, som er en av får som klarer å drive flere store selskap. Tesla, Space-X og det kjedelige “Boring Company”. Men har du er virkelig god ide, som lar seg gjennomføre, også i forhold til business, da holder det med å komme på en god ide.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

TO IDEER OM DAGEN:

Du skriver ned en ide om morgen og en om kvelden. Din oppgave her blir å skaffe deg en skrivebok, som du bruker til dette formålet. (Men du kan også bruke en notat-app på mobilen.) Her skal du skrive ned en ny ide om morgenen og en om kvelden. Gjør du dette hver dag i en uke, har du 14 ideer nedskrevet. Fortsetter du en hel måned har du 60. Over et helt år vil du ha noe sånt som 700 nye muligheter du sannsynligvis ikke har tenkt på om det ikke hadde vært for denne oppgaven.

Er dette vanskelig? Nja, det kreves absolutt en innsats fra deg. Men ideene trenger ikke være geniale. De aller fleste av dem kommer du aldri til å gjøre noe mer med, enn å skrive dem ned i denne boken (eller appen). Men det er viktig at du skriver noe som du kan kalle for en ide morgen og kveld. Gjør du dette over en periode på 5 år, har du nå 3500 ting nedskrevet i bøkene dine – fordi du kommer til å bruke flere bøker om du holder på år etter år. Skriv dato og årstall på de ferdigutfylte skrivebøkene dine, og du vil ha et arkiv det blir fantastisk å bla gjennom etter som tiden går. (Du kan jo for eksempel lage en blogg ut av dette, hvor du skriver ned ideene dine, og en setning eller to om dem hver dag. Dette var jo forresten også en idè.)

HJERNESVEIP:

Den kalles også ofte for «20-ide metoden». Den er så effektiv når det gjelder å frembringe ideer at hele livet ditt vil bli annerledes dersom du begynner å bruke den.  Metoden er enkel. Det du trenger er et blankt ark. Øverst på arket skriver du den aktuelle problemstillingen eller målet ditt i form av et spørsmål.

La oss si at et av målene dine er å tjene 5000 kr i måneden som en ekstra-inntekt. Formuler da spørsmålet så konkret som mulig. Jo mer konkret, dess lettere er det for hjernen din å fokusere på det, og jo bedre blir kvaliteten på svarene dine.

Istedenfor å skrive: Hvordan kan jeg tjene 5000 kr ekstra i måneden? Så kan du formulere overskriften noe slik som: «Hvilke potensielle muligheter finnes der ute til å tjene seg noen tusenlapper ekstra i måneden?» Husk å skrive dette spørsmålet øverst på arket. Deretter skal du finne 20 svar på spørsmålet ditt. Og du skal ikke gi deg før du har kommet opp i minimum 20 svar. Nummerer gjerne arket før du begynner, slik at det er lettere å komme i gang, og holde oversikten. Du kan skrive flere enn 20 svar, men ikke mindre.

De første svarene er sannsynligvis enkle og logiske, men etter hvert må du vri hjernen noen ganger for å komme frem til nye. Her er noen eksempler: «Jobbe hardere», «jobbe overtid», «oppgradere utdannelsen», «forbedre ferdighetene mine» osv.

Klarer du denne øvelsen, med en ny problemstilling hver dag? Da kommer du til å bli en utrolig skarp person etter som tiden går. Og du vil sannsynligvis løse mange artige problemstillinger. Det kan også være av verdi å samle disse arkene i et arkiv, slik at du kan lese gjennom dem ved senere anledninger.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Når det er en oppgave som inneholder et “tonn” med arbeid, da begynner hjernen vår å kalkulere omkring denne oppgaven. Og ofte konkluderer den med at det ikkje engang er sikkert at vi kommer til å fullføre den. Da blir negativ, og vil ønske å unngå den eller utsette den.

Kort fortalt: Jo mer arbeid som kreves av oss i en oppgave, jo mindre sannsynlig er det for at vi lykkes med den. Og dette vet hjernen vår. Så når eg våkner, og tenker at eg skal bli president i USA, da vet hjernen at dette betyr at det ligger et tonn med arbeid foran meg. Jeg må først starte et milliard-konsern, og sannsynligheten for at eg lykkes med dette er lik null. Jobben som kreves av meg er utrolig høy og sannsynligheten for å lykkes, utrolig lav.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“The greather effort something requires of you, the lower likelyhood you have to successed.”

Så hvordan forhindrer hjernen oss i å “waste” bort energien vår, på vanskelige og krevende oppgaver? Den gjør oss trette og slitne.

Å bli trett og sliten, er det samme som at hjernen vår forteller oss at vi ikkje burde gjøre noe. Vi burde ikkje forsøke engang. Det er helt meningsløst, mener den. “Stopp! Eg kommer ikkje til å gi deg energi du trenger!”, sier den. “Eg vil ikkje investere så mye energi på en oppgave, som eg er overbevist om at vi ikkje kommer til gjennomføre.”

Så dersom vi tenker på tretthet på den måten, at meningen med tretthet er å demotivere deg, slik at du ikkje søler bort energi på langsiktige meningsløse oppgaver og ting.

Og nå er problemet at vi lever i et samfunn hvor vi betaler store deler av lønnen vår i skatter og avgifter. Dette er noe hjernen vår ikkje har noe forhold til. Det er ikkje koblet inn i hjernens drivkrefter å gi fra deg halvparten av pengene dine, uten å få noe igjen for dette strevet. Det gjør bare oppgaven du skal til å gjøre, enda tyngre og vanskeligere.

Trett blir du når hjernen ikkje ser/opplever det du holder på med som nødvendig og meningsfullt. Bortsett fra dersom det du holder på med er direkte givende og gir deg glede og skaper lykkestoffer. Da skrur hjernen seg av, og vil ønske å gå på sparebluss. Det vil si forsøker å få deg til å skifte mening angående oppgaven. At du heller utsetter den, og gjerne slapper av og ser på TV istedet. Det oppleves som mer meningsfullt for hjernen vår. Å hjelpe deg levende gjennom enda en dag, uten å bruke unødvendig mye energi.

Så når hjernen vår estimerer at det foreligger en haug med arbeid foran oss, med uklare forutsetninger for om vi kommer til å lykkes eller ikkje, eller oppgaver hvor din progresjon er lite synlig, da vil den forsøke å beskytte oss for smerten det oppleves å kaste bort verdifull energi. Den ser ingen poeng i å forsøke å klatre til toppen av et fjell, bare for å snu halvveis oppe.

Og hva er poenget med å klatre til toppen i det hele tatt? Når du likevel har planer om å klatre ned igjen uten å få noe meningsfullt og verdifullt igjen for det? Det er slik hjernen vår opererer. Et langsiktig mål i framtiden, som ikkje er sikkert at vi kommer til å nå – det er det ingen vits i å prøve seg på.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Prokrastinering er ikke forårsaket av latskap eller manglende motivasjon. Men det er i stedet en coping-mekanisme (mestrings-strategi), for å deale/håndtere det du underbevisst frykter. Så her kommer den beste måten å endelig slutte å prokrastinere (utsette ting) på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Akkurat her og nå, så er du i “the present moment” (øyeblikket) – og det du gjør nå, dikterer din framtid. Du er nødt å ta bevisste valg i øyeblikket, for å komme til framtiden. Men dette er lettere sagt enn gjort. Fordi vi frykter ofte det som kan komme til å skje. Og det skaper ofte stress og angst, og som resultat, hva har vi da tendenser til å gjøre? Ofte svært lite.

Vi vet logisk at vi ønsker oss noe der framme. Men her er grunnen til at vi ofte ender opp med å gjøre noe annet enn det vi sier at vi ønsker å gjøre: Hjernen vår er ikke skapt/laget for å gjøre oss suksessfulle. Din hjerne er koblet for å holde deg trygg. Og avhengig av hva du har gått gjennom i livet, vil dette diktere øyeblikket ditt. Så hver eneste dag er du en hamster i hamster-hjulet, og du gjenopplever fortiden hver eneste dag.

Så hva trengs da å skje for at du skal kunne frigjøre deg selv fra “deg selv”? Du må gjenoppfinne (skape deg selv på nytt). Du må skape en identitet som allerede har oppnådd dine store mål.

Når du har skapt deg selv denne identiteten, som allerede har oppnådd målene dine, da vil du ikke lenger frykte noe mer, fordi du tror da at du kan, og at du kommer til å oppnå det du ønsker deg. Dypt i ditt indre har du allerede fullført/klart å nå målene dine.

I det øyeblikket du skaper deg denne identiteten, da blir det den identiteten som kommer til å dra deg mot framtiden.

Og husk den sterkeste kraften i menneskelig psykologi er ditt behov for å være lik eller ekte, med hvordan du identifiserer deg. Med andre ord, din adferd vil aldri gå mot din identitet. Du er nødt å gjenoppfinne dine indre kart (skape deg selv et nytt identitets-kart). Det er slik du skaper nye, langvarige og permanente forandringer i livet. Og det kan også du gjøre i livet ditt.

Denne artikkelen er skrevet etter at eg så på en YouTube-video, av en coach ved navn Tim Han. Du finner hans YouTube-kanal HER

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Ville bare skrive et lite innlegg. Dette er tredje dagen på rad. Ikkje dårlig for meg å være.

Her er mine tanker:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hjernen vår er en beregnings-maskin. Den får inn data, søker gjennom disse dataene, og sammenligner dem med hva som ligger i underbevisstheten din. Altså dine tidligere erfaringer, din kunnskap, dine overbevisninger og verdier. Dette bruker den som sammenligningsgrunnlag for innkomne data, for å finne ut om noe er verdt å gjøre, eller ikke verdt å gjøre. Om noe er viktig for det eller uviktig for deg.

Den bruker følelser for å kommunisere med deg, hva den har kommet fram til.

Eks: Du planlegger å gå på en joggetur. Dette gjør du i tankene dine. Hjernen din leser tankene dine på lik linje med data/info fra sansene dine. Nå kjører den joggeturen gjennom det underbevisste systemet, for å finne ut om dette er verdt bryet eller ikkje verdt innsatsen. Svaret på om noe er verdt å gjøre, handler om hvilke resultater og overbevisninger du har fått i fortiden din. En person med gode resultater, vil med større sannsynlighet få gode følelser i forhold til å gjøre ting, fordi denne personen har fått gode resultater tidligere, og hjernen ser mer av det store bildet nå. Livet er verdt å kjempe for. Men en med svake og begrensede resultater, vil ha en tendens mot at hjernen deres ikkje ser hvorfor man i det hele tatt skal forsøke. Da blir følelsene negative, fordi hjernen forsøker å forhindre vedkommende i å handle. Svaret du får fra din hjerne er nå enten motivasjon til å gå joggeturen, eller følelsen av at du er sliten, og heller ønsker å holde deg inne.

Følelser er måten din dyrehjerne kommuniserer til deg på. Og dette er din måte å få svar fra din hjerne om hva den og kroppen din mener med dine planer. Er den enig med deg, da får du motivasjon til å gjøre det. Er den uenig i det du planlegger å gjøre, da vil energi og gode følelser tørke bort, og sitter igjen med dårlige følelser og mangel på energi.

Hvis du likevel har planer om å gjøre aktiviteten, da må du enten endre litt på tankene om hvorfor du planlegger å gjøre dette, eller å kjøre på uten krefter og energi, og håpe på at når du først er kommet igang, vil få litt hjelp og motivasjon likevel. Dette skjer også ofte. At hjernen din er uenig med deg, du kjører likevel på, og motivasjonen kommer etter en stund eller etter at du har utført oppgaven.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Når du tenker på noe negativt, for eks at: “Nå må jeg sørge for at jeg ikke mister mobilen min i do.” (Dette skjedde med noen eg kjenner.) Da vil trusselvakten du har inne i hjernen din, som følger med på alt i og rundt deg, tolke tankene dine som ekte trusler. Den blir nå oppriktig redd for at du faktisk skal miste den. Og når trygghetsvakten tolker noe som skjer i omgivelsen (verden via sansene) eller tankene dine, da reagerer den, og gir beskjed videre, om at det må produseres stresshormomner i kroppen.

Stresshormoner som adrenalin og kortisol blir produsert, og flyter ut i kroppen via blodstrømmen, slik at plutselig fungerer hele kroppen annerledes. Du tenker saktere, med dette mener jeg at det går lenger tid fra noe skjer, til at du selv oppfatter det. Og du får med deg mindre ut av det som skjer rundt deg.

Noe annet som skjer er at mesteparten av blodet ditt går nå til de store musklene som armer og bein, (dette fordi det er en forsvarsfunksjon vi mennesker er født med, som har hjulpet våre forfedre fra gammel tid, da de gjerne måtte flykte fra angripende rovdyr eller fiendtlige stammemedlemmer). De mindre og mer sensitive musklene som vi har i ansiktet, fingre og tær mister mye blodet, og av den grunn fungerer de dårligere og blir mindre sensitive. Du blir mer fomlete, fordi du har ikke lenger like god reaksjonsevne i fingrene som du hadde, før du ble stresset.

Vipps, så ser du mobilen gå ut fra lommen din, før du rakk å reagere, og du hiver ut armen din i håp om at fingrene dine skal gripe den, men de fomler og mister grepet. Du hører og ser et plask, og telefonen ligger der i do. Huff.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart