Når det er en oppgave som inneholder et “tonn” med arbeid, da begynner hjernen vår å kalkulere omkring denne oppgaven. Og ofte konkluderer den med at det ikkje engang er sikkert at vi kommer til å fullføre den. Da blir negativ, og vil ønske å unngå den eller utsette den.

Kort fortalt: Jo mer arbeid som kreves av oss i en oppgave, jo mindre sannsynlig er det for at vi lykkes med den. Og dette vet hjernen vår. Så når eg våkner, og tenker at eg skal bli president i USA, da vet hjernen at dette betyr at det ligger et tonn med arbeid foran meg. Jeg må først starte et milliard-konsern, og sannsynligheten for at eg lykkes med dette er lik null. Jobben som kreves av meg er utrolig høy og sannsynligheten for å lykkes, utrolig lav.

“The greather effort something requires of you, the lower likelyhood you have to successed.”

Så hvordan forhindrer hjernen oss i å “waste” bort energien vår, på vanskelige og krevende oppgaver? Den gjør oss trette og slitne.

Å bli trett og sliten, er det samme som at hjernen vår forteller oss at vi ikkje burde gjøre noe. Vi burde ikkje forsøke engang. Det er helt meningsløst, mener den. “Stopp! Eg kommer ikkje til å gi deg energi du trenger!”, sier den. “Eg vil ikkje investere så mye energi på en oppgave, som eg er overbevist om at vi ikkje kommer til gjennomføre.”

Så dersom vi tenker på tretthet på den måten, at meningen med tretthet er å demotivere deg, slik at du ikkje søler bort energi på langsiktige meningsløse oppgaver og ting.

Og nå er problemet at vi lever i et samfunn hvor vi betaler store deler av lønnen vår i skatter og avgifter. Dette er noe hjernen vår ikkje har noe forhold til. Det er ikkje koblet inn i hjernens drivkrefter å gi fra deg halvparten av pengene dine, uten å få noe igjen for dette strevet. Det gjør bare oppgaven du skal til å gjøre, enda tyngre og vanskeligere.

Trett blir du når hjernen ikkje ser/opplever det du holder på med som nødvendig og meningsfullt. Bortsett fra dersom det du holder på med er direkte givende og gir deg glede og skaper lykkestoffer. Da skrur hjernen seg av, og vil ønske å gå på sparebluss. Det vil si forsøker å få deg til å skifte mening angående oppgaven. At du heller utsetter den, og gjerne slapper av og ser på TV istedet. Det oppleves som mer meningsfullt for hjernen vår. Å hjelpe deg levende gjennom enda en dag, uten å bruke unødvendig mye energi.

Så når hjernen vår estimerer at det foreligger en haug med arbeid foran oss, med uklare forutsetninger for om vi kommer til å lykkes eller ikkje, eller oppgaver hvor din progresjon er lite synlig, da vil den forsøke å beskytte oss for smerten det oppleves å kaste bort verdifull energi. Den ser ingen poeng i å forsøke å klatre til toppen av et fjell, bare for å snu halvveis oppe.

Og hva er poenget med å klatre til toppen i det hele tatt? Når du likevel har planer om å klatre ned igjen uten å få noe meningsfullt og verdifullt igjen for det? Det er slik hjernen vår opererer. Et langsiktig mål i framtiden, som ikkje er sikkert at vi kommer til å nå – det er det ingen vits i å prøve seg på.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Prokrastinering er ikke forårsaket av latskap eller manglende motivasjon. Men det er i stedet en coping-mekanisme (mestrings-strategi), for å deale/håndtere det du underbevisst frykter. Så her kommer den beste måten å endelig slutte å prokrastinere (utsette ting) på.

Akkurat her og nå, så er du i “the present moment” (øyeblikket) – og det du gjør nå, dikterer din framtid. Du er nødt å ta bevisste valg i øyeblikket, for å komme til framtiden. Men dette er lettere sagt enn gjort. Fordi vi frykter ofte det som kan komme til å skje. Og det skaper ofte stress og angst, og som resultat, hva har vi da tendenser til å gjøre? Ofte svært lite.

Vi vet logisk at vi ønsker oss noe der framme. Men her er grunnen til at vi ofte ender opp med å gjøre noe annet enn det vi sier at vi ønsker å gjøre: Hjernen vår er ikke skapt/laget for å gjøre oss suksessfulle. Din hjerne er koblet for å holde deg trygg. Og avhengig av hva du har gått gjennom i livet, vil dette diktere øyeblikket ditt. Så hver eneste dag er du en hamster i hamster-hjulet, og du gjenopplever fortiden hver eneste dag.

Så hva trengs da å skje for at du skal kunne frigjøre deg selv fra “deg selv”? Du må gjenoppfinne (skape deg selv på nytt). Du må skape en identitet som allerede har oppnådd dine store mål.

Når du har skapt deg selv denne identiteten, som allerede har oppnådd målene dine, da vil du ikke lenger frykte noe mer, fordi du tror da at du kan, og at du kommer til å oppnå det du ønsker deg. Dypt i ditt indre har du allerede fullført/klart å nå målene dine.

I det øyeblikket du skaper deg denne identiteten, da blir det den identiteten som kommer til å dra deg mot framtiden.

Og husk den sterkeste kraften i menneskelig psykologi er ditt behov for å være lik eller ekte, med hvordan du identifiserer deg. Med andre ord, din adferd vil aldri gå mot din identitet. Du er nødt å gjenoppfinne dine indre kart (skape deg selv et nytt identitets-kart). Det er slik du skaper nye, langvarige og permanente forandringer i livet. Og det kan også du gjøre i livet ditt.

Denne artikkelen er skrevet etter at eg så på en YouTube-video, av en coach ved navn Tim Han. Du finner hans YouTube-kanal HER

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Ville bare skrive et lite innlegg. Dette er tredje dagen på rad. Ikkje dårlig for meg å være.

Her er mine tanker:

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Hjernen vår er en beregnings-maskin. Den får inn data, søker gjennom disse dataene, og sammenligner dem med hva som ligger i underbevisstheten din. Altså dine tidligere erfaringer, din kunnskap, dine overbevisninger og verdier. Dette bruker den som sammenligningsgrunnlag for innkomne data, for å finne ut om noe er verdt å gjøre, eller ikke verdt å gjøre. Om noe er viktig for det eller uviktig for deg.

Den bruker følelser for å kommunisere med deg, hva den har kommet fram til.

Eks: Du planlegger å gå på en joggetur. Dette gjør du i tankene dine. Hjernen din leser tankene dine på lik linje med data/info fra sansene dine. Nå kjører den joggeturen gjennom det underbevisste systemet, for å finne ut om dette er verdt bryet eller ikkje verdt innsatsen. Svaret på om noe er verdt å gjøre, handler om hvilke resultater og overbevisninger du har fått i fortiden din. En person med gode resultater, vil med større sannsynlighet få gode følelser i forhold til å gjøre ting, fordi denne personen har fått gode resultater tidligere, og hjernen ser mer av det store bildet nå. Livet er verdt å kjempe for. Men en med svake og begrensede resultater, vil ha en tendens mot at hjernen deres ikkje ser hvorfor man i det hele tatt skal forsøke. Da blir følelsene negative, fordi hjernen forsøker å forhindre vedkommende i å handle. Svaret du får fra din hjerne er nå enten motivasjon til å gå joggeturen, eller følelsen av at du er sliten, og heller ønsker å holde deg inne.

Følelser er måten din dyrehjerne kommuniserer til deg på. Og dette er din måte å få svar fra din hjerne om hva den og kroppen din mener med dine planer. Er den enig med deg, da får du motivasjon til å gjøre det. Er den uenig i det du planlegger å gjøre, da vil energi og gode følelser tørke bort, og sitter igjen med dårlige følelser og mangel på energi.

Hvis du likevel har planer om å gjøre aktiviteten, da må du enten endre litt på tankene om hvorfor du planlegger å gjøre dette, eller å kjøre på uten krefter og energi, og håpe på at når du først er kommet igang, vil få litt hjelp og motivasjon likevel. Dette skjer også ofte. At hjernen din er uenig med deg, du kjører likevel på, og motivasjonen kommer etter en stund eller etter at du har utført oppgaven.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Når du tenker på noe negativt, for eks at: “Nå må jeg sørge for at jeg ikke mister mobilen min i do.” (Dette skjedde med noen eg kjenner.) Da vil trusselvakten du har inne i hjernen din, som følger med på alt i og rundt deg, tolke tankene dine som ekte trusler. Den blir nå oppriktig redd for at du faktisk skal miste den. Og når trygghetsvakten tolker noe som skjer i omgivelsen (verden via sansene) eller tankene dine, da reagerer den, og gir beskjed videre, om at det må produseres stresshormomner i kroppen.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Stresshormoner som adrenalin og kortisol blir produsert, og flyter ut i kroppen via blodstrømmen, slik at plutselig fungerer hele kroppen annerledes. Du tenker saktere, med dette mener jeg at det går lenger tid fra noe skjer, til at du selv oppfatter det. Og du får med deg mindre ut av det som skjer rundt deg.

Noe annet som skjer er at mesteparten av blodet ditt går nå til de store musklene som armer og bein, (dette fordi det er en forsvarsfunksjon vi mennesker er født med, som har hjulpet våre forfedre fra gammel tid, da de gjerne måtte flykte fra angripende rovdyr eller fiendtlige stammemedlemmer). De mindre og mer sensitive musklene som vi har i ansiktet, fingre og tær mister mye blodet, og av den grunn fungerer de dårligere og blir mindre sensitive. Du blir mer fomlete, fordi du har ikke lenger like god reaksjonsevne i fingrene som du hadde, før du ble stresset.

Vipps, så ser du mobilen gå ut fra lommen din, før du rakk å reagere, og du hiver ut armen din i håp om at fingrene dine skal gripe den, men de fomler og mister grepet. Du hører og ser et plask, og telefonen ligger der i do. Huff.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Har du opplevd å tolke andre som sure og irriterte, og lurer på hvorfor de er det? Er de sure på meg liksom? Kanskje. Men det kan også være at du ikkje har noe med saken å gjøre.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

På generell basis så er det slik at dersom du vekker opp sinne eller irritasjon hos noen, er det fordi du har trigget fram en trussel-situasjon i livet deres. De har gjerne hatt en plan, eller de holder på med en aktivitet, som du med ditt spørsmål eller ønske er i ferd med å sette et hinder for. Det er i alle fall det personen selv “ubevisst” tenker og er redd for. Kanskje er alternativene i livet deres slik, at enten så må de si JA til deg, eller så får de dårlig samvittighet. Og i så fall er du i ferd med å true dem eller ødelegge planene deres.

Vi kan tenke oss at vi mennesker har en trygghetsvakt inne i hjernen vår, som har som oppgave å følge med på alt som skjer i og rundt oss. Og hver gang denne hjernens trygghetsvakt ser og opplever noe den på en eller annen måte tolker som en trussel mot deg eller planene dine, da aktiveres ditt indre forsvars-system, da blir det produsert stresshormoner i deg – og samtidig går du da i enten fight (og du blir sint eller fysisk aggressiv), flight (du forsøker å flykte, eller stikke av/unngå situasjonen) eller frys (du blir handlingslammet, og håper at situasjonen forsvinner av seg selv).

Det er altså slik at hver gang du går bort og snakker eller spør en annen person om noe, da vil denne personens trygghetsvakt få med seg at du kommer, og den stiller seg da spørsmålet: “Er dette en trussel mot meg?”

Og dersom hjernen deres (trygghetsvakten deres) på en eller annen måte tolker det som en trussel mot personen eller personens planer at du kommer bort og spør om noe, da reagerer hjernens stress og forsvars- /overlevelses-system, og personen blir sur, sint, redd eller irritert. Nå blir vedkommende sur, fordi hjernen hans eller hennes (trygghetsvakten, som skal reagere på alt som potensielt er en trussel), opplever og har tolket deg som en trussel mot deres planer.

Men selvsagt kan det være andre mennesker eller noe annet, som har aktivert deres stress-system, og du har ingenting med saken å gjøre. Men er en person sur, så har noe vekket opp deres forsvars eller overlevelses-system. Og personen har fått massevis av stresshormoner aktivert, og hjernen deres har tolket noe som negativt eller truende mot dem selv eller planene deres.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Idag skriver eg litt om min tolkning av følelser, og hva dette er for noe. Det er mange som ikkje forstår seg på følelser, og sier ting som: “Ja, men eg føler for det.” eller “Eg føler ikkje for å gjøre det.” Det er ikkje nødvendigvis feil å følge følelsene sine, men det er heller ikkje nødvendigvis riktig å gjøre det.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Her er mine tanker om følelser:

Følelser er ikkje sannheten. Det er ditt overlevelses- og drivkraft-system (som eg kaller for dyrehjerne-systemet), som kommuniserer med deg. Det er dette systemet sin måte å “snakke” med deg på. Dette dyrehjerne-systemet gir uttrykk for dens meninger og tolkninger av et øyeblikksbilde. Det er slik den tolker livet ditt, verden og omgivelsene akkurat nå, basert på dens natur, behov og drivkrefter.

Følelsene driver deg til å gjøre ting, ved at den skaper en følelse i deg. Men egentlig er disse følelsene bare dette dyrehjerne-systemet som kommuniserer med deg – basert på dens opplevelse av trygghet, usikkerhet, bekymringer, natur og andre drivkrefter. Men det er helt opp til deg, og din logiske tolkning av verden og livet ditt, om du er enig med disse følelsene, eller om du personlig ønsker å gå i en annen retning.

Går du personlig imot disse følelsene ditt dyrehjerne-system skaper i deg (kommuniserer med deg), da må du regne med at du må handle imot din motivasjon. Da får du en indre krig. Du ønsker å gjøre en aktivitet (kan være trene, rydde, jobbe, skrive blogg osv), mens ditt dyrehjerne-system (følelsene) ønsker at du gjør noe annet (ser på TV, spiller data, slapper av på sofaen osv). Du forstår at du bør gjøre noe annet enn det du føler for. Men din motivasjon går alltid med følelsene dine. Altså du må gjøre aktiviteten du planlegger å gjøre, dersom denne går imot dine følelser, uten motivasjon. Iallefall i starten.

Men dersom du er enig med dine følelser, eller generelt sett bare handler i tråd med dem (selv om dette er noe du egentlig ikkje vil), da vil du oppleve at det er enkelt å gjøre denne aktiviteten, selv om dette er en destruktiv aktivitet. (Som å se på TV, spise noe snop, drikke brus/alkohol, shoppe på nettet osv).

Når du går imot dine følelsers ønske, da vil du måtte kjempe en kamp for å utføre dette. Mens de gangene du følger følelsene dine, vil ting gå nesten av seg selv. Du vil møte lite motstand på din vei.

Dette betyr ikkje at det alltid er smart å følge følelsene dine, men at du bør vite at det oppleves annerledes å leve med og mot sine følelser. Men om du alltid følger følelsene dine, er den sannsynlige destinasjon depresjon og personlige problemer. Det er du som er sjefen i ditt liv – ikkje følelsene dine. Følelser skal advare deg, være til hjelp og gi deg råd. Og om du forholder deg til følelser slik det er ment at du skal gjøre, vil livet ditt bli mye bedre enn om du blir en slave for dem.

Det er en fordel å forstå dette dyrehjernesystemet. Det kommer eg snart til å skrive mer om. Vi kaller dette ofte for “den menneskelige natur”. Her innbefatter dyrehjernens behov, natur, drivkrefter og ønsker. Hovedmålet til ditt dyrehjernesystem er at den skal hjelpe deg til å overleve, overføre dine gener til neste generasjon og øke dine og din “families” muligheter i livet. Basert på dette og på det som skjer deg i livet AKKURAT NÅ, skaper den en følelse. Det er dens tolkning og ønsker for hva du burde gjøre nå. Men du trenger ikkje å følge dens ønsker. Men da må du handle imot din motivasjon.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Idag tenkte eg å skrive litt om noe eg hørte i en lydbok. Husker ikkje nøyaktig ka boken heter, så det blir ikkje direkte gjengitt. Men eg synes poenget var bra. Du klarer ikkje å overtale noen til å tro på noe som er motstridig til personens eget synspunkt. Det finnes massevis slike eksempler, hvor dette er aktuelt i dag. Israel-Palestina konflikten, for eksempel. Politikk generelt har blitt mer og mer polarisert, noe som betyr at partene går fra hverandre, og ikkje motsatt slik vi ofte ønsker. Vi blir mer og mer uenige. Typisk eksempel på dette er amerikansk politikk.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Når du får høre ting som ikkje stemmer med det du tror er sannheten. Ja, da har vi mennesker en forsvarsmekanisme inne i hjernen vår som forkaster informasjonen, før den når inn til både bevisstheten og underbevisstheten vår. Vi rett og slett tror ikkje på den. Vi er som regel ikkje ute etter ny og oppdatert informasjon, men mer av det vi allerede tror er sant. Det er iallefall slik det blir etterhvert som vokser til. Når vi er små barn, tar vi til oss det meste som “små svamper”, men etter at vi når sånn ca 6-8 års alderen danner vi oss et eget bilde av hvordan virkeligheten er. Og da begynner vi selv å stille spørsmål ved det vi hører, og aksepterer ikkje ka som helst. Og verre blir det etterhvert som vi blir eldre.

Vi er vanligvis ikkje åpne for kunnskap som ikkje stemmer med “vår virkelighet”, men vi leser og studerer for å finne mer kunnskap og informasjon som passer inn med det vi allerede “vet” og er overbeviste om. Vi leter etter mer informasjon som kan forsterke det vi vet og tror på fra før.

Så skal du diskutere noe med en annen person, og har et ønske om å påvirke denne personens kunnskap om saken, da bør du gå varsomt fram. Mennesker er ikkje villig til å endre seg mye, men 10-20% forandring kan man ofte akseptere. Med dette mener eg at du må være enig i din diskusjonspartner om de fleste synspunkter, for så å kunne endre på for eksempel ett av de. Er du og den du diskuterer med hovedsakelig uenig i grunnprinsippet om saken, kan du glemme å få noe av samtalen. Da vil dere begge gå hver til dokkas uten noe som helst ending i kunnskap og synspunkter.

Så du må vinkle saken på en slik måte at dokkar nesten er enige. Så kan du legge til en retningsforandring underveis. Men du bør ikkje ha for store forandringer om gangen. Men bruker du denne framgangsmåten, kan du nok påvirke noen og enhver ganske mye over tid. Eg tror det var Hitler som sa noe slik som: “Dersom du repeterer en løgn mange nok ganger, blir det til slutt en sannhet.” Men ikkje lyg så du tror det selv. hehe…

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Sliter du med sosial angst? Skam kan muligens ligge bak og lure. Har i det siste lest og hørt litt om temaet skam, og i den forbindelse fått meg noen aha-opplevelser. Mye av min egen sosiale angst, som eg så absolutt har, selv om det ikkje alltid er så synlig utvendig. Men bak fasaden har det ligget mye sosial angst opp gjennom årene.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Sosial angst kommer ofte i forskjellig drakt. Og det er i det sporet min teori kommer til overflaten. Fordi mye av den sosiale angsten tror eg kommer til syne som en sekundær-følelse. Det vil si at det ikkje er den sosiale angsten som er driveren, men at den har en pådriver bak seg. Og det er her skammen kommer inn i bildet. Eg tror at skam ofte er primærfølelsen, som mange opplever som sosial angst.

Men selv om du finner ut at din primære følelse er skam, som gir seg ut for å være noe innen sosial angst, så betyr det ikkje at problemet ditt er løst. Men nå har gjerne fått en teori om at det ikkje hjelper deg å jobbe med den sosiale angsten, fordi den egentlig er en kamuflert skam-følelse. Men det positive er at du likevel har gått det første steget. Du vet at den negative følelsen du kjenner på, som gjør at du ønsker å gjemme deg for andre mennesker, ikkje kommer fordi du har sosial angst, men fordi du på et eller annet nivå opplever en skam-følelse for noe du har gjort, ikkje gjort eller opplevelser fra fortiden. Og dessverre, her er det også mange grunner som kan ligge bak. Så skam er ikkje en kjempe-enkel følelse å overvinne. Men dersom dette er problemet, da hjelper det ikkje å jobbe med den sekundære følelsen, som egentlig bare er en dekk-følelse for en annen. Du må jobbe med den primære følelsen, for å løse opp i problemet.

For å ta et eksempel fra mitt eget liv. Eg er omtrent kritthvit i huden, dette fordi eg ikkje har vært så mye ute i solen i løpet av livet mitt. Det har gjort at eg er lysere i huden enn de fleste andre, som igjen har medført at hjernen min har laget en forsvarsmekanisme, som gjør at eg ikkje liker å gå i shorts og t-skjorte. Da holder eg meg heller borte fra stranden, og går i bukse når eg er ute rundt andre mennesker. En typisk “sosial angst”, holder meg inne og borte fra mennesker, fordi eg får en negativ følelse når eg er med andre som går i shorts. Men fasiten er, eg skammer meg fordi eg er for hvit i huden. Typisk sosial angst som egentlig er en fordekt skam-følelse.

Måten å jobbe med slike problemer på er å først innse at problemet mitt ikkje er sosial angst i dette tilfellet, men en skamfølelse fordi eg ikkje har gjort “jobben” som de fleste andre har gjort, nemlig vært ute i solen uten langbukse på. Det neste steget eg da bør gjøre er å finne ut en plan for å løse problemet. Eg vet at eg ikkje liker å gå i shorts, fordi da vil hjernen min føle at eg taper ansikt og status overfor andre. Andre “ser ned” på meg når de ser hvor hvit eg er. Når det er fint vær og sol ute, vet eg at eg ønsker å holde meg inne eller ha langbukse på for å dekke over problemet. Så eg vet at eg må tenke og fokusere annerledes.

Eg lager meg så en plan og en målsetning: “Mitt mål er å ta meg bedre ut i shorts og t-skjorte om for eks 3 år fram i tid. Nå har eg sagt til hjernen min at “det spiller ingen rolle hva folk tenker om meg denne sommeren, fordi de kommer til å tenke annerledes når de ser meg om 3 år fram i tid, dersom eg begynner å være ute i shorts og t-skjorte fra nå av.” Og så ser eg for meg hvordan hverdagen kommer til å bli om tre år fra nå av. Så med en gang det er fint vær ute, da fokuserer eg på framtiden istedenfor nåtiden. Eg ønsker at hjernen min ser for seg hvordan eg kommer til å se ut i shorts om tre år, og derfor sier eg til hjernen min: “Idag må eg ha t-skjorte og shorts på meg. Hvis ikkje vil eg se ut som eg gjør idag, også om tre år.”

Dette var bare et eksempel, for å vise hvordan noe som kan se ut som en sosial angst, egentlig er en kamuflert indre skam-følelse. Og skal eg noen gang komme meg over denne “sosiale angsten” for å gå ute med shorts og t-skjorte, da må eg først innse at dette kanskje ikkje dreier seg om den følelsen eg kjenner på, og finne ut ka som ligger bakenfor. Og ofte er vi mennesker gode på å vite ka som egentlig er vårt problem, selv om vi ikkje tør å innrømmer det overfor andre. Vi vet egentlig godt hva som er problemet, men later som at det er noe annet.

Løsningen er da ofte: Finn den bakenforliggende grunnen til din sosial angst, iallefall dersom du mistenker at du har en bakenforliggende grunn. Legg en plan, gjerne en plan som går over noe tid, gjerne flere år slik at oppgaven oppleves som realistisk å få til. Innse at det kommer til å bli en kamp du må kjempe. Bit tenna sammen, og gjør det som må gjøres. Om det for eks er som meg, å innrømme at eg er alt for hvit i huden, til at du får anerkjennelse og respekt fra andre. Innse at dette betyr at du må vise verden den virkelige deg for en stund (noen år), før den personen du ønsker å være kan tre fram i lyset.

Og slik må du gjerne jobbe deg gjennom problem for problem. Eg selv har flere slike utfordringer eg må ta tak i, for å få det bedre med meg selv og andre. Å innrømme at du har et eller flere slike problem, er første steg. Det neste steget er å lage en plan, før et tredje steg gjerne er å innrømme problemet for noen andre. Det viktige er ikkje å gå fort fram, men å lage en plan og følge denne. Og bruk gjerne den tiden det trenger, slik at du ikkje ender opp med enda en negativ og panikkartet opplevelse. Det er en grunn for at hjernen din ønsker å holde deg tilbake.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

For tiden leser eg i en bok som heter: Demensbrems og er skrevet av Andreas Engvig. Der fant eg en interessant studie om forventninger og prestasjoner. Blant annet om korfor det ikkje nødvendigvis er en fordel å alltid vite sannheten om ting. Dersom du for eksempel får vite at du har dårlige gener og dårligere forutsetninger enn andre, da vil dette kunne medføre at du presterer dårligere. Da er det faktisk bedre at du er uvitende om livets realiteter og gyver løs i god tro på at alt bare er såre vel. Så får du heller deale med utfordringene når de omsider skulle komme til synet.

I en forskningsstudie fra 2019, testet forskeren Brad Turnwald og noen av hans kolleger ved universitetet i Stanford, 116 amerikanske forsøkspersoner for et gen som de mener henger sammen med fysisk utholdenhet.

Forsøkspersonene gjorde to løpstester på en tredemølle, en før og en etter at de fikk vite om de hadde genet for god fysisk form eller genet som antyder at de er dårligere fysisk anlagt.

Forsøkspersonene ble så delt inn i to grupper, hvor den ene gruppen fikk vite at de hadde genet for god fysisk form, og de andre forsøkspersonene ble satt i gruppe to, og fikk vite at de hadde genet for dårlig fysisk form. Men greien her var at deltagerne ble tilfeldig delt inn i gruppene, og hadde ingenting med om de hadde det gode genet eller det dårlige genet å gjøre.

Da gruppen som ble fortalt at de hadde det dårlige genet for fysisk form, på nytt løp på tredemøllen, gjorde forsøkspersonene i denne gruppen det betydelig dårligere enn den første gangen de løp. Altså før de fikk den “dårlige” beskjeden. Og dette var uavhengig av om de virkelig hadde det dårlige genet eller ikke. Den mindre gode prestasjonen var en direkte følge av informasjonen de hadde fått, som sa at de hadde det dårlige gener for fysisk utholdenhet, selv om dette ikke stemte.

Dette kalles for nocebo-effekt: Dine negative forventninger vil bidra til et dårligere resultat. Motsatt av placebo-effekten som sier at fordi du forventer et godt resultat, får du et godt resultat, selv om informasjonen du har fått ikke stemmer.

Funnene fra gruppen som fikk den motsatte beskjeden, nemlig at de hadde gode gener for fysisk utholdenhet, var helt motsatt. Alle i denne gruppen fikk en forbedret prestasjon etter at de fikk vite at de hadde gode gener. Dette var også uavhengig av om informasjonen de fikk var sann eller ikke. Det at de trodde at de hadde gode gener, gjorde at de presterte bedre.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Eg såg en YouTube-video for litt siden som handlet om adrenalin, og om kordan man ofte reagerer negativt på dette stoffet. I videoen forteller Daniel Kingsley om kordan adrenalin kan påvirker oss negativt dersom vi er redde og usikre på stoffet. Og deretter kordan vi kan ufarliggjøre det samme stoffet, bare ved å tenke og fortelle seg selv at adrenalin ikkje er farlig. I virkeligheten er dette et stoff som hjernen selv produserer, som kan hjelpe oss til å gjøre det vi holder på med enda bedre. Men som når det blir mistolket, kan føre til angstanfall.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

NEGATIV MÅTE Å REAGERE PÅ ADRENALIN:

Det er det mange som reagerer negativt når de merker at de har fått adrenalin i systemet sitt. De oppdager at hjertet begynner å slå veldig raskt, og de begynner å svette. Det kan gjøre de redde eller engstelige. Som igjen kan føre til at de for eksempel glemmer det de skal si. De mister kontrollen over situasjonen. Et annet symptom er at man ofte blir tørr i munnen av adrenalin, som gjør at det blir vanskeligere å snakke.

Dette igjen starter en dose nummer to. Det produseres mer adrenalin, som igjen fører til at alt føles enda verre. Du får sterkere symptomer, og opplever gjerne å være i mindre kontroll enn du var, da du opplevde å miste kontrollen. Nå blir du enda mer engstelig, og dette skaper bølge nummer tre, som igjen kan skape bølge nummer fire. Du er kommet i en negativ spiral, som i verste fall kan ende opp i et panikkanfall.

DEN POSITIVE MÅTEN Å REAGERE PÅ:

Når du merker symptomene på adrenalin i kroppen. Det vil si, raskere hjerterytme, du begynner å svette og eventuelt blir tørr i munnen, da kan du vite at dette ikkje er farlig. Det er ingen grunn til panikk. Adrenalin er et naturlig stoff som hjernen vår selv produserer.

Starten vil være lik om du reagerer positivt eller negativt på stoffet. Det er at hjertrytmen går opp, du begynner å svette og du blir tørr i munnen. Du kan da si til deg selv: «Eg merker pulsen min er blitt høyere – men det er helt OK. Og at eg svetter – men det er også helt greit. Det er ikkje noe farlig å svette. Og eg er litt tørr i munnen. Men alt dette er naturlige reaksjoner i kroppen min.»

Om du klarer å reagere på den måten, vil du ikkje vekke opp en negativ reaksjon i hjernen din. Altså du vil ikkje skremme hjernen din til å tro at noe er feil eller farlig. Men du har til og med forklart den at du forstår ka som foregår, og dette er med på å gjøre frykt-senteret i hjernen din tryggere. Adrenalinet finnes i kroppen din, som gjør deg i stand til å handle på en litt kraftigere måte, men uten at hjernen din er redd for negative konsekvenser på grunn av dette. Du har jo nettopp fortalt deg selv at du vet ka som foregår, og at dette er trygt.

Nå vil adrenalinet gå over helt av seg selv, og du blir snart «normal» igjen. Du har en dose adrenalin i kroppen din i ca to minutter, dersom du ikkje produserer mer. Som du ofte vil gjøre dersom du skremmer opp hjernen med noe du frykter for eller som bekymrer deg.

Føler du deg trygg på stoffet, er dette et stoff du kan begynne å like, fordi det gir deg muligheter når du har det, og det er ikkje farlig å produsere det. Det betyr bare at hjernen din har tolket noe som viktig for dine muligheter i livet eller nødvendig for din overlevelse. Du får en liten boost av energi, som du kan bruke til din fordel. Men dersom du ikkje klarer å dra fordeler ut av den, da kan du likevel ufarliggjøre hendelsen, med at stoffet snart går ut av kroppen din av seg selv. Om et lite minutt eller to, er du da tilbake til den normale utgaven av deg selv.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart