I boken “Pulskuren” av Torkil Færø, skrives det om noe svært dagsaktuelt, nemlig vårt energinivå, vår mentale helse og at folk generelt føler seg sykere enn de noen gang har gjort tidligere.

 

I boken skriver forfatteren om noe som kalles “Body Battery” (Energi-batteri). Dette er en slags konto eller et budsjett, som gjengir vårt energinivå. Det er nivået på dette “Body Batteriet”, som avgjør om vi føler oss opplagte eller opplever å være slitne i hverdagen. Greien med dette “energi batteriet” er at det er et felles batteri, som krever at du lader det opp hver dag. Hver eneste ting du gjør med kroppen din, eller tankearbeid bruker ut av dette batteriet. Så etter hver dag, kreves det at du lader det opp igjen, for at du skal ha overskudd og energi til å ta fatt på en ny og travel dag.

 

 

I boken, skriver Torkil Færø om to systemer, stress-systemet (det sympatiske nervesystem), dette tapper batteriet for energi, og hvile og vedlikeholds-systemet (det parasympatiske nervesystem) som lader opp igjen batteriet. Disse to systemene fungerer mot hverandre. Det vil si at når det ene er på, er andre av, og motsatt. Vi mennesker skapt slik at vi trenger at hvile og vedlikehold-systemet (altså det parasympatiske nervesystem) er påskrudd mer enn stress-systemet (det sympatiske nervesystem). Men dette er det svært få av oss som klarer å få til. Og som regel er stress-systemet (det sympatiske nervesystem) påskrudd mesteparten av dagen.

 

Kroppen vår skaper stress når den forbereder oss til innsats. Så stress i seg selv er ikkje farlig. Dette er bare kroppen din som produserer energi, slik at du skal kunne få gjort oppgaven som ligger rett foran deg. Men meningen er at dette sympatiske stress-systemet skal skru seg av når du er ferdig med oppgaven/aktiviteten. Og da skal det andre systemet ta over, det parasympatiske nervesystem (hvile-systemet). Når det parasympatiske systemet (altså hvile systemet) slår seg på, da lader ditt “energi batteri” (Body Battery). Blant annet går hjerterytmen din ned og blodtrykket ditt senkes.

 

Men det er jo slik idag at vi stresser mer og mer. Vi jobber kanskje på en arbeidsplass som krever mye innsats av hver enkelt ansatt. Hvert år skal jo overgå det forrige. Og forskjellige datasystem, som e-mail, nettmøter, sosiale medier og lignede gjør at vi egentlig aldri får skrudd av det sympatiske stress-systemet. Vi har egentlig aldri hatt det så godt og trygt som idag, men likevel aldri har det sympatiske stress-systemet vært så aktivert som det er idag. Vi får nyheter og aviser rett på mobilen, økonomien til folk har blitt strammere, og vi skal være med på alt mellom himmel og jord, og vi skal attpåtil både være topptrente og ha en stor sosial omgangskrets. Det er jo ikkje mulig å få til alt dette her.  Alle disse aktiviteten holder det sympatisk stress-systemet vårt igang. Og da får jo ikkje det parasympatiske hvile-systemet slå seg på. Dette medfører at “energi-batteriet” vårt tappes mer og mer, mens ladingen av det samme “energi-batteriet” får dårligere og dårlige vilkår. Dette gjør at stress-systemet vårt er påskrudd nesten hele døgnet, og tapper oss for krefter. Mens vi får dårligere lading mellom slagene. Det igjen fører til at vi blir mer slitne, gretne og tilværelsen føles mer og mer meningsløs.

 

LITT MER OM DISSE TO SYSTEMENE:

Det parasympatiske hvile-systemet, skal sørge for å lade energi-batteriet ditt. Det er når du er parasympatisk aktiv at kroppen din vedlikeholdes. Det er også da maten din kan fordøyes skikkelig. Pulsen din slår saktere, og blodtrykket senkes. Det er også i parasympatisk hvilemodus at immunforsvaret ditt fungerer som det skal. Kroppen vår er skapt for å hvile mye i løpet av dagen. Men problemet vårt er jo at det å hvile ofte sammenlignes med å være lat. Så når du roer ned, for å lade energi-batteriet ditt, da er det mange som får dårlig samvittighet. Det medfører at de nesten hele døgnet stresser seg selv og kroppen sin unødvendig, og dette gjør også at de får dårligere søvn om natten, og ender opp utslitte til en ny dag. Det er når det parasympatiske nervesystem er aktivt, at kroppen får hvilt seg.

 

Fra det sympatiske kommer det aktiverende signaler, mens det kommer dempende signaler fra det parasympatiske. Så du kan tenke AKTIVITET og STRESS, når du leser ” det sympatisk nervesystem” og RO, HVILE og VEDLIKEHOLD når du leser “parasympatiske nervesystem”.

 

Kroppen vår er skapt for å leve slik våre forferde levde livene sine. Og da var dagene kortere og nettene lenger, siden vi i dagens samfunn har funnet opp kunstig lys. Vi trenger også å være fysisk aktive, men ikkje mye aktive. Det sies at urmennesket beveget seg omlag 15.000 skritt om dagen. Så det er ikkje nødvendigvis slik at jo mer trening, jo bedre. Trening skrur på det sympatiske stress-systemet. Og etter at vi har trent, trenger kroppen tid til å regulere ned stresshormonene som er blitt produsert, slik at puls kan senkes og kroppen får drevet med vedlikehold. Derfor anbefaler Torkil i boken at man ikkje må trene alt for sent. Kroppen trenger noen timer å stresse ned, dersom du skal få best mulig resultat av søvnen din.

 

Det sympatiske stress-systemet har to forskjellige retninger. Det ene er FRYKT, det andre er FRYD. Med andre ord, både positive og negative aktiviteter er stress. Ja, du leste riktig. Det produseres stress i kroppen din, når du har det gøy, og er motivert til å gjøre noe. Så stress er ikkje negativt. Fra skapelsen av, er ikkje stress negativt i det hele tatt, dersom stresset er naturlig, og at det blir avsluttet når det skal.

 

TRUSSELMODUS vs UTFORDRINGSMODUS

I trusselmodus tror vi ikkje at vi mestrer oppgaven, og vi blir defensive. Nå frykter hjernen for et negativt utfall, og dette resulterer i at blodårene trekker seg sammen, slik at dersom du skulle blitt skadet, ville du miste mindre blod.

I utfordingsmodus tror vi at vi kommer til å klare oppgaven vi holder på med. Pulsen stiger og hjerteslagene øker kraften i hvert slag, og blodårene utvides for å få maks fysisk og mental kraft. Begge deler utløser fysiske endringer som skaper nye nervekoblinger i hjernen vår.

 

Hovedmålet til det sympatiske stress-systemet er å hjelpe oss til å overleve. Det skulle sørge for å gi deg rask energi, slik at du kan gjøre en handling, for å fremme overlevelse. Øke sannsynligheten for at du enten overlever eller styrker dine muligheter i livet. Og både frykt-relaterte aktiviteter og fryd-aktiviteter var viktige for våre forfedre. Hjernen vår tolket det som skjedde rundt oss, og dersom den tolket det dithen at vi enten trengte å flykte eller slåss, da gav den oss energi til dette, slik at vi kunne forsvare oss eller stikke av. Men det kunne være at du så noe godt og spiselig et stykke bortenfor, også dette kunne hjelpe våre forfedre å overleve. Nå ville hjernen din gi deg motivasjon til å jakte på det gode du fant.

 

 

 

KORT FORTALT:

Det eg ville med denne artikkelen var å informere om at vi har et energi-batteri, som vi må sørge for og passe på, slik at vi har energi og overskudd til hverdagens mas og jag. Dersom vi ikkje passer på dette “batteriet”, da kan vi fort ende opp utslitte, demotiverte og syke/psyke. Det meste vi gjør i hverdagen bruker av dette energi-batteriet, og vi bør derfor være mer gjennomtenkte med ka vi bruker vår energi på, fordi det er en begrenset ressurs. For å lade batteriet, må vi tilbringe tid i det parasympatiske hvile og vedlikehold-systemet. Dette skjer når kroppen er så rolig, at hjertet og pulsen vår slår sakte. Er pulsen din høy, da er stress-systemet ditt aktivert, og kroppen får ikkje hvile og lader ikkje. Dette vil også si at tankene dine kan stresse kroppen din på samme måte som fysiske aktiviteter.

I de siste dagene har eg begynt å lese boken: “Pulskuren”, av Torkel Færø. Her står det masse interessant. Nesten for mye interessant. Så om du er ute etter å endre livet ditt, ved hjelp av trening og muligens en smartklokke, er dette en bok du burde sett litt nøyere på.

 

 

Temaet eg skriver om i dag er “immunforsvaret vårt”. Et av problemene våre, er at vi alt for ofte stresser sammenhengende over lenger tid. Vi bruker ikkje våre indre systemer slik de er skapt for at vi skal gjøre. Stress er en naturlig reaksjon for å få oss til å handle mot noe som presser oss akkurat nå. Slik som for eks ville dyr ute i naturen. De blir redde når de opplever å bli jaktet på, og da skal stress få dem til å løpe sin vei. Men når faren er over, vil dyrene bli rolige igjen, mens de begynner å spise gras igjen.

 

Stress-systemet vårt er skapt slik at det alltid våkent følger med, men det skal ikkje alltid være skrudd på. Vårt ro og vedlikeholds-system, er bremsen for dette stress-systemet. Når stress-systemet går i dvalemodus (dette vil si at det følger nøye med på det som skjer rundt deg, men forholder seg rolig og inaktiv), da tar dette ro og vedlikeholds-systemet over. Det er meningen at dette ro og vedlikeholdssystemet skal være aktiv oftere enn stress-systemet, dersom vi skal kunne opprettholde god helse.

 

Immunforsvaret vårt er todelt. Den ene delen er et medfødt, men primitivt system. Dette systemet skal melde fra, så raskt det oppdager noe mistenkelig. Da angripes inntrengeren den har oppdaget på en “rett fram” men primitiv måte. Disse immuncellene er raske, men upresise og de husker dårlig. Så neste gang de møter på en “gammel” kjenning (altså trussel), går de på med ny giv på akkurat den samme måten som sist.

 

Så har vi et annet system som tilpasser seg ettersom vi opplever og erfarer ting. Disse immuncellene tar lenger tid før de er klare til kamp, men til gjengjeld er de mye mer effektiv mot inntrengerne (truslene). De glemmer ikkje så raskt det de “lærer” heller. Dette er bra når inntrengerne kommer utenfra, som med virus og bakterier, men dersom det er problemer som er oppstått på innsiden av oss, som for eksempel autoimmune sykdommer, som kan oppstå gjennom langvarig og kronisk stress, da er dette mindre bra.

 

Immunforsvaret vårt samarbeider med hjernen, de går raskt til angrep når de tolker at noe er galt er på ferde. Immunforsvaret aktiveres ut fra sinnstilstander som har vært koblet med fare og utrygghet i gammel tid. Det vil si gjennom ting som: ensomhet, stress, frustrasjon, frykt, bitterhet, sinne og bekymring. Våre tanker, følelser og relasjoner, snakker altså direkte til immunsystemet vårt.

 

Når immunforsvaret er blitt aktivt, vil det selv regulere hvor kraftig og langvarig reaksjonen er, ut fra disse signalene det får fra hjernen din. Balansen i denne immun-reguleringen svikter når stresset blir langvarig og kronisk. Dette kan da føre til sykdommer som hjertesykdommer, kreft, diabetes, kronisk lungesykdom og demens.

 

Effekten på immunforsvaret vårt, er påvirkes antallet og kvaliteten på immuncellene våre. Immuncellene i kroppen har en levetid på ca 100 dager. Fordelen med dette, er at du da har helt nye forsvarsceller i kroppen etter forholdsvis kort tid, altså ca 3 mnd. Så en livsstils-endring kan få gode resultater ganske raskt.

 

Vil du vite, kan eg anbefale deg å lese denne boken, “Pulskuren” av Torkil Færø.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Forrige fredag startet jeg å poste et referat fra en bok, som heter “Habits of Happy Brain” og er skrevet av Loretta Graziano Breuning. Dette blir et fast innslag hver fredag i en tid framover.

 

Dersom du lurer på hvorfor jeg bruker så mye mellomrom i teksen, er dette gjort med vitende og vilje. Det er krevende stoff, og jeg tror det er enklere å oppfatte innholdet om det er korte setninger og små tekstbolker. Men om det likevel er noe – er det bare å skrike ut i kommentarfeltet.

Dersom du ikke har lest forrige fredags innlegg, og sliter med å forstå innholdet, kan det hjelpe å lese første del.

 

 

KOKAIN OG DOPAMIN:

• Kokain utløser mer dopamin, enn det vanlige livet.

Du kan sitte i sofaen å føle at du fullfører et maraton, uten at du engang trenger å knyte på deg skoene.

 

• Men naturlige belønninger mister sin verdi.

Hjernen lærer seg å forvente unaturlig høy belønning. Du blir begeistret uten at du trenger å utføre noe som helst. Naturlige belønninger, vil da føles mindre tilfredsstillende.

 

• En liten potensiell belønning, utløser en liten dose dopamin. En stor potensiell belønning utløser en stor dose dopamin.

 

 

DATASPILL OG DOPAMIN:

Dataspill stimulerer dopamin, selv om de egentlig ikke møter virkelige behov.

 

• Dataspill belønner deg med poeng, som hjernen har linket til sosial belønning eller forhøyet sosial status.

Du lager deg en nerve-bane som forteller deg at du bør forvente god følelse hver gang du spiller dataspill.

 

Neste gang du kjenner på negative følelser, vil hjernen at du skal ta fram dataspillet, slik at den negative følelsen forsvinner.

 

• Dopamin er ekstasen du føler, når du forventer en belønning.

For eksempel et barn på julaften.

 

Dopamin utløser reservetanken når du ser en måte å nå et behov på. Til og med når du sitter i sofaen, vil dopamin få deg til å scanne etter ting som er relevant for deg.

 

• Alle hjerner lærer å linke innsats og belønninger.

Å løse matteoppgaver er enda en søk og finn aktivitet. Når du finner rett svar, får du den gode «Jeg klarte det»-følelsen

 

• En idrettsutøver trener mye, fordi hvert skritt mot målet, utløser dopamin.

Å vinne kamper eller medaljer, utløser en stor dose dopamin.

 

 

 

MØT DINE ENDORFINER (KROPPENS EGEN SMERTESTILLENDE):

• Euforia er en vanlig beskrivelse på følelsen av endorfiner.

Men dette stoffet ble ikke skapt for gode tider. Det er fysisk smerte som utløser det.

 

• Endorfiner skjuler smerte for en kort periode.

Dette fremmer muligheten for å overleve. Den gir deg en mulighet til å stikke av.

 

Du ser en sebra som er flerret opp. Endorfiner dekker over smerten for en liten periode. Om den ikke klarer å stikke av, da dør den i det minste med naturens smertestillende stoff i kroppen.

• Smerte er signalet fra kroppen om at noe er galt.

 

Du ville ikke tatt gode valg, dersom du alltid var høy på endorfiner.

 

Heroin og andre opium-derivater, har samme effekt på oss som endorfiner. Og de passer våre naturlige endorfin-reseptorer.

Du kan utløse litt endorfiner av å trene. Men å trene slik at det utløses endorfiner, sørger ikke for overlevelse.

• Endorfiner er ikke ment å utløses på kommando gjennom trening.

 

• Latter utløser litt endorfiner. Men falsk latter gjør det ikke.

Og ekte latter varer bare i noen sekunder.

 

Et knust hjerte trigger ikke fram endorfiner, på samme måte som et brukket bein.

• Endorfiner ble ikke skapt for å lindre sosial smerte.

I dag lider vi mindre av fysisk smerte, og mer av sosial smerte. Vi er designet for å overleve, ikke å bli høy.

 

• Endorfiner blir gitt oss bare i små doser, fordi smerte er viktig å oppdage.

 

 

 

ADRENALIN:

Adrenalin er ikke det samme som endorfiner.

 

• Kroppen gir deg adrenalin for å håndtere krisesituasjoner.

Adrenalin-junkier søker ikke smerte, men de elsker rushet av energi som følger med.

 

• Når du ser bakken komme mot deg i fryktelig fart, vil hjernen din regne med smerte, og gir deg adrenalin for å øke tålegrensen din.

Med adrenalin, er det akkurat som om kroppen trykker inn gasspedalen i bånn. Noen mennesker lærer seg å like denne følelsen

 

• Adrenalin signaliserer at noe er ekstremt viktig i forhold til din overlevelse.

Enten i positiv eller negativ forstand.

 

Dersom du er i ferd med å motta en Nobel-pris fra en kjent person, da forteller en dose adrenalin til deg at akkurat dette øyeblikket er svært viktig for deg. Og gir deg ekstra energi til å håndtere det.

 

Dersom fallskjermen ikke åpner seg, er dette også viktig for deg.

• Adrenalin forsterker den positive eller negative beskjeden til deg. Slik at du får ekstra energi, og kan håndtere situasjonen.

Adrenalin forbereder deg til å gå til handling, uansett hva det måtte være.

 

 

MØT DIN OXYTOCIN (TRYGGHET OG SOSIAL STØTTE):

Når du føler du kan lene deg mot noen, er det oxytocin som skaper denne følelsen.

Tryggheten du føler i en gruppe, eller tryggheten du føler i forhold til en person , er også oxytocin. Sosial tillit, øker din mulighet til å overleve. Men å stole blindt på alt og alle, er ikke bra for deg. Derfor er hjernen skapt for å analysere omgivelsene rundt deg.

 

En flokk føler seg trygg på grunn av antallet. De stoler på at noen i gruppen gir dem beskjed dersom noe er på ferde. Men en gruppe hjelper deg bare dersom du løper, når de andre løper.

 

 

BERØRING FREMMER OXYTOCIN:

• Oxytocin gjør at det føles bra både for den som gir en berøring, og for den som blir berørt.

 

Aper bruker tid på å «groome» (pleie) andre aper. Og det viser seg at dette styrker båndene mellom dem.

 

• Sosiale allianser kan skape problemer. Men oxytocin får allianser til å føles bra.
• Men vi mennesker har andre mål enn å bare blindt følge de andre. Vi kan overkjøre vår flokk-mentalitet.

 

Reptiler har for eksempel ingen varme følelser for andre reptiler. En øgle stoler aldri på en annen øgle. Og oxytocin blir bare utløst hos den, når den forsøker å finne noen å parre seg med.

 

• Menneskehjernen skapes ut fra interaksjoner med den virkelige verden. Vi er født dum.

 

• Jo mindre en hjerne er, jo mer er den avhengig av ferdig oppbygde koblinger og egenskaper.

Jo større en hjerne er, jo mer bygger arten opp overlevelses-ferdigheter fra erfaringer den selv opplever.

• En stor hjerne, bygger egne koblinger, istedenfor at den er født med dem.

 

• Jo større en hjerne er, jo lenger er den hjelpeløs etter at den er født.
• Det tar tid å fylle en stor hjerne med nyttig informasjon.

 

• Jo mer du investerer i hvert barn, jo mer taper du om det dør.

 

 

Oxytocin flyter hos en gaselle, når den er omgitt av sin flokk.

 

Vi mennesker forlater ofte gjengen vi vokste opp med. Men hjernen vår krever fortsatt oxytocin. Den gode følelsen du får når noen støtter og beskytter deg. Eller du støtter og beskytter noen andre.

 

• Sosiale allianser transformerer følelser av trussel, og gjør dem til trygge følelser.

Du kan ha blandede følelser i forhold til kollegaer og medelever. Men når du forlater dem, faller ditt oxytocin-nivå. Og da vil hjernen din fortelle deg at noe er galt. Du får en negativ og ensom følelse.

 

 

MØT DIN SEROTONIN (RESPEKT):

• Mennesker søker sosial dominans, fordi serotonin får det til å føles bra.
• Men du unngår helst konflikter, fordi dette er linket med smerte.

Hjernen vår søker den gode følelsen av serotonin og respekt, uten å få en dårlig følelse av smerte.

 

Du kan si at ingen burde dominere noen. Men da ville ikke verden fungere. Noen må ta tak i situasjoner, og lede andre mennesker.

 

• Hjernen søker «the one up»-posisjonen, fordi serotonin føles bra.

 

HVORDAN SEROTONIN (RESPEKT), DIKTERER DYRS ADFERD:

Noen forskere satte en dominant ape foran et speil. Apen gjorde dominerende trekk, og reagerte når apen på motsatt side ikke responderte slik den forventet. Apen ble irritert, noe som medførte at hans serotonin-nivå sank.

Hver dag gjorde de det samme. Apens serotonin nivå sank litt for hver dag, og han ble mer og mer irritert.

 

• Vi mennesker skanner verden for måter å få den gode følelsen av sosial anerkjennelse, uten den negative følelsen av konflikt.

 

• Serotonin hjelper for eksempel grisunger å finne sin plass i hierakiet.

Hver gang en unge går en plass opp i hireakiet, vil den få en dose serotonin, som gir ungen ekstra pågangsmot til å fortsette framgangen.

Men motsatt, når ungen rykker en plass ned, vil en negativ følelse få den til å søke trygghet, ved å unngå konflikter. Grisungens kortisol økes dersom den er svært underernært. Det skaper aggresjon, noe som hjelper den å få mer mat.

 

Aggresjon er annerledes enn sosial dominans, fordi kortisol føles negativt, mens serotonin føles bra.

 

• Serotonin er den rolige følelsen, om at du vil få det du trenger.
• Kortisol er den ekle følelsen av at noe fælt kommer til å skje, dersom du ikke gjør noe nå.

 

Grisungene får kjempe sin egen strid, uten at moren blander seg. Hver unge lærer fra opplevelser av smerte og gode følelser. Hver hjerne bygger forventninger, om når man bør være om seg og når man bør være tilbakeholden.

 

Hjernen måler hele tiden tilgang til ressurser. Når du har tilgang, føler du deg bra og trygg.

 

Du kan bli irritert når du ser andre forsøker å sikre sine posisjoner. Men når du selv gjør det samme, tenker du bare: «Jeg forsøker jo bare å overleve.»

 

Å unngå konflikter kan hjelpe deg å overleve, mer enn en ekstra matbit kan. Når du innser at du er av den svakere sorten, tar du det rolig, og venter til det er din tur.

• Men når du oppdager at du er sterkere, vil serotonin gjøre slik at du tar deg til rette. Hjernen er programmert til å tenke sånn.

 

Den eneste måten et flokkdyr kan spare til vanskelige tider på, er ved å bruke tid og krefter på å høyne sin status.

Kortisol får et dyr til å forsvare seg, og angripe en på høyere skala enn seg selv. Mens serotonin får et dyr til å gå med stolthet.

 

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#fredagsboken #hjernen #lykkestoff #kortisol #adrenalin #dopamin #oxytocin #serotonin #endorfiner

Tidligere hadde jeg en fast spalte som het: Fredagsboken. Planen var da å skrive referater fra gode bøker jeg hadde lest. For et par måneder siden jobbet jeg med en bok som handlet om “hjernen og lykkestoffene”. Den var så revolusjonerende for meg at jeg tenker å poste referatet jeg skeiv av den i små bolker hver fredag framover.

Om du ønsker å vite litt mer om hvordan hjernen fungerer, tror jeg du vil synes den er interessant. Boken heter: “Habits of Happy Brain”, og er skrevet av Loretta Graziano Breuning. Her får du første del. Skriv gjerne kommentar, spørsmål eller kom med innspill.

 

 

Vi har en overlevelses fokusert hjerne. Når du er bekymret for hvordan håret ditt ser ut, blir hjernen din ekstra aktiv og bekymret, for at du skal miste status, og bli utelatt fra gjengen. Den frykter at den skal bli sosialt ekskludert. Dette er meget kritisk, sett fra din hjernes perspektiv.

Bevisst vet vi at dette ikke er noe å frykte, men hjernen blir stresset opp av slike ting.

 

VÅRE 4 LYKKE KJEMIKALIER 

DOPAMIN: – produserer «glede av å finne ting» som møter dine behov.

ENDORFINER: – produserer et stoff som «dekker over dine smerter» (kroppens smertestillende stoff).

OXYTOCIN: – produserer en «trygghetsfølelse», også kalt «sosiale bindinger».

SEROTONIN: – produserer følelsen av å være «respektert av andre».

 

Disse lykke kjemikaliene blir skrudd på av hjernen din, når du finner/oppdager noe som er bra for din  overlevelse.  Deretter skrur de seg av, slik at de er ny-ladet og klar, neste gang noe overlevelses-basert krysser din vei.

 

En av grunnene for at du kan oppleve en nedtur, i alle fall med dopamin, er at du har fråtset i godsaker alt for lenge, og hjernen din ser ikke grunnen for å ønske seg noe mer. Den har fått alt den ønsker seg. Vi er skapt for å slite for godene våre, ikke å få de opp i hendene.

 

• Dopamine –          The joy of finding what you seek.
• Endorphine –       Oblivian that mask pain.
• Oxytocin –             The comfort of social alliance.
• Serotonin –           The security of social importance.

 

Det er det limbiske system som styrer dette. Hippocampus, Amygdala og Hypotalamus. Dette systemet er omgitt av en stor cortex (hjerne-bark). Vi styres av disse to systemene: «det limbiske system» og «cortexen».

 

«Cortexen» (hjernebarken) ser etter mønster i nåtiden. «Det limbiske system», utløser kjemikalier (følelser) som forteller deg om du bør gå etter noe, eller å unngå noe.

 

Vi hører ikke alltid på anbefalingene som kommer fra «det limbiske system» (følelsene), fordi den kan overkjøre den.

 

Dersom «cortexen» (hjernebarken) går mot anbefalingen (følelsene), da reagerer «det limbiske system».

 

 

LYKKE STOFFENE:

• Dopamin motiverer deg til å gå etter ting, selv om det kreves stor innsats.
• Endorfiner motiverer deg til å motstå smerter, altså utføre noe, selv om du egentlig ønsker å stoppe. Som for eksempel å løpe i sikkerhet, om du blir skadet av noe som har jaktet på deg. (haiangrep).
• Oxytocin motiverer deg til å stole på andre, slik at du kan oppleve trygghet i fellesskap med andre.
• Serotonin motiverer deg til å søke respekt.

 

En løve får utløst dopamin i hjernen sin, når den ser et byttedyr den tror den klarer å fange.

 

Hos dyr er det hovedsakelig «det limbiske system» som styrer hva de gjør. De gjør det de må for å overleve. Dette er det samme som instinkter.

De får en følelse av at de bør jakte på noe spesifikt, og da jakter de på det, uten å tenke noe mer over hvorfor.

 

«Det limbiske system» er dannet av maskineriet som styrer nerve-kjemikaliene.

 

• Vår store «cortex» (hjernebark), gjør at vi kan endre måten vi kan gjøre ting på. Dette gjør at vi kan spesialisere oss. Bli ekstra flink på et eller flere områder.
• Men vi trenger vårt «limbiske system» (følelsene), som forteller oss hva vi bør gjøre, og når vi bør gjøre det.

 

Men vår «cortex» (hjernebark) ser alt som kaos, helt til vårt «limbiske system», gjennom våre følelser, forteller oss hva vi bør fokusere på.

 

Kanskje har du hørt at «det limbiske system» er den slemme, og «cortexen» (hjernebarken) er den snille. Men de er helt avhengig av hverandre.

 

– Dersom du skal bli lykkelig, trenger du ditt «limbiske system». Du får ikke følelser fra «cortexen» (hjernebarken).

 

Dine følelser er unike. Du skrur på lykke kjemikalier gjennom «nerve-baner» du selv har bygget – opp gjennom hele livet ditt. Derfor reagere vi alle på forskjellige måter, selv om situasjonen er den samme.

 

Triste og negative minner fra fortiden, bruker nerve-baner som ble skapt av tidligere opplevelser. Hver gang du opplever noe, er sansene dine der og tar ting inn over seg.

 

Elektriske impulser flyter inn i din hjerne akkurat som vann. Den finner minste motstands vei.

 

Noen veier dannes om til super-motorveier, når de brukes mange nok ganger.

 

For eksempel et barn som får respekt av de voksne, når han/hun fikser datamaskinen, har større sannsynlighet for å gjenta oppførselen senere. Fordi han/hun nå har opprettet en ny nerve-bane som gav en god følelse av serotonin. Dette får barnets hjerne til å ønske seg denne gode følelsen av respekt om igjen senere.

 

Du enser ikke ditt «nerve-bane-system», fordi denne er bygget opp, litt og litt, gjennom hele livet ditt. Du bygger dine nerve-baner, utenfor din bevissthet. Det er også derfor det er vanskelig å endre dem. Du vet egentlig ikke om dem.

 

– De gamle “nerve-banene” dine er alltid enklest å bruke. Dette er vanene dine.

 

– Vi er skapt for å lagre opplevelser – ikke å slette dem.

 

Ofte vil hjernen din trekke deg mot ting som hjalp deg før i tiden. Du kan oppleve å unngå faget matte, fordi en tidligere medelev lo av deg i en matte-time.

 

Men din «cortex» (hjernebark), kan overkomme dine tidligere skapte nerve-baner. Men dette er ikke nødvendigvis enkelt. Fordi gamle nerve-baner (vaner), flyter utrolig godt. Det er så enkelt å bare gjøre slik du pleier.

 

 

BARN LÆRER LETT – MEN IKKE VOKSNE:

– Da du var barn, var det enkelt å bygge nye nerve-baner.

– Men som voksen er det ikke like enkelt. Hvert steg kreves store anstrengelser. Og dine nye nerve-baner forsvinner om du ikke holder dem ved like.

 

Din hjerne har vanskeligheter med å sende elektriske impulser gjennom dine nye nerve-baner, når de er lite brukt. Men hver gang du bruker dem – fyrer de enklere.

Du må repetere dem om og om igjen. Repetisjon vil bygge de nye kretsene (og kan gjøre dem om til nye vaner) som du ønsker deg. Ingen kan bygge dem for deg. Du kan heller ikke bygge andre sine. Det må de gjøre selv.

 

– Dine «ulykkelige»-kjemikalier er like viktige som dine lykke-kjemikalier.

 

Din hjerne trenger «ulykkelige»-kjemikalier for å oppdage trusler.

På samme måte som den trenger lykke-kjemikalier for å oppdage muligheter.

 

– Vi er skapt for å overleve, gjennom å søke etter lykke-kjemikalier, og å unngå «ulykkelige»-kjemikalier

 

Dyr søker etter mat, for å unngå den negative følelsen av sult.

 

Hjernen begynner å lyse opp, når den oppdager en måte å unngå det negative. Mennesker bruker «cortex»-hjernen (hjernebarken) for å kunne se og planlegge lenger fram i tid.

 

Men vi opplever likevel «ulykkelige»-kjemikalier, fordi livet dreier seg om å overleve fra dag til dag.

 

• Når du er trygg for fysiske trusler, begynner hjernen å søke etter sosiale trusler.

 

 

KORTISOL – «ULYKKELIGE»-KJEMIKALIET:

KORTISOL – kommuniserer til deg, via smerte, og forventning om smerte.

 

 

Kortisol motiverer deg til å gjøre det som trengs, for å bli kvitt den negative følelsen.

 

Når en gaselle lukter en løve, motiverer kortisol den til å løpe. Lukten av løve, føles verre enn smerten av å være sulten.

 

Når du merker kortisol, ønsker du å finne ut hva den kommer av. Hva er den koblet med? Livserfaringer gjør at du har 1000-vis av kjemikalie-parringer.

 

Noen handlinger virker logiske. Men av og til er det ikke like opplagt, du bare kjenner på en negativ følelse.

Da kan det hende at du tyr til mat, som en donut eller et glass brus eller en pils. Fordi du vet at slike ting forandrer på følelsen du har. Du lærer da hjernen din, at den letteste måten å forandre dine følelser på, er ved å spise eller drikke noe (og som regel noe usunt).

 

– Neste gang du opplever negative følelser, men ikke vet hva de kommer av, vil hjernen begynne å tenke på mat.

Når den negative «gjør noe»-følelsen kommer igjen, kan hjernen komme på ideen om å spise en donut eller ty til flasken.

 

– Alt som trigger «enkle lykke-kjemikalier», har bivirkninger.

Lykke-følelsen oppstår når dine kjemikalier er utløst i hjernen din. Dine kjemikalie-utløsere er avhengig av nerve-banene du har laget deg i fortiden.

 

Dine opplevelser er unike, men kjemikaliene du opplever er de samme som alle andre får. De samme overlevelses-behov er felles for oss alle.

Det er ikke sikkert at du er bevisst på det. Kanskje du fokuserer på luftige mål som fred på jord og klima. Men dine kjemikalier (følelser), snakker rett til dine personlige behov.

 

 

MØT DIN DOPAMIN (MOTIVASJON):

Dopamin forteller kroppen, hvor du bør investere din energi.

 

 

Hjernen skanner hele tiden gjennom omgivelsene dine, for å finne potensielle belønninger. Dopamin er signalet om du har funnet noe.

Før i tiden scannet menneskene omgivelsene for å finne noe som så godt ut. Og så investerte de energien til kampen om å skaffe seg mat.

 

I dagens verden vil dopamin framdeles gi deg en god følelse når du skanner verden, og finner bevis for noe som føltes godt tidligere. Og så hjelper den deg å gå for det.

Men du vil hele tiden evaluere om det er verdt å bruke energi på det, eller om du bør spare den.

 

Du skulle nok ønske at dopamin kunne flyte fritt hele tiden, men det hadde ikke vært bra for deg.

 

• En maratonløper vil få en dose dopamin når han ser mållinjen.
• En fotballspiller får dopamin når han scorer mål. Da tenker han: «Yes, jeg scoret. Det var jeg som gjorde det.» Du føler deg så bra at du ønsker å gjenta det.

 

– Dopamin ble hovedsakelig skapt for å hjelpe deg å nå dine overlevelsesbehov.

 

En ape får dopamin når den nærmer seg en belønning. Dopamin utløser reservetanken av energi.

En apes dopamin begynner å flyte når den ser en frukt den kan få tak i.

 

Din dopamin-krets er bygget på din egen siste dopamin opplevelse.

Vi mennesker er ikke skapt med en liste over ting som møter våre behov. Vi bygger dem selv, gjennom livserfaringer.

 

– Hjernen din sparer på energien, så den kan belønne deg til å gå etter det du har mangel av. Istedenfor å bruke det opp på det du allerede har overflod av.

 

Jeg opplever et rush av dopamin, når jeg ser moreller for første gang hver sommer. Men det varer ikke lenge. Snart forsvinner dopamin-følelsen, slik at jeg kan lete etter noe annet som er mer relevant for mine behov.

 

– Sosial belønning er sjelden vare, fordi det ikke kan masseproduseres. Å finne sosial belønning, gir deg dopamin.

 

– Mennesker bruker årevis på å bli rockestjerner, fotballspillere eller hjernekirurger, fordi hvert steg på veien, utløser dopamin.

 

– Hjernen gir deg dopamin, etter hvert som du søker og finner ting på veien.

 

Den sosiale belønning, som utløser dopamin, er forskjellige, på grunn av dine personlige opplevelser.

Men så snart den er utløst, forsvinner den gode følelsen, og du går på jakt etter mer.

 

 

HVORDAN DOPAMIN PÅVIRKER HJERNEN:

Forskere gav noen aper en oppgave. Og deretter belønnet de apene med spinat.

Etter noen dager ble spinaten byttet ut med fruktjuice. Dette var en mye større belønning enn apene regnet med, og de fikk en wow-følelse.

Denne wow-effekten forsvant, ettersom apene begynte å forvente å få fruktjuice. Hjernen deres sluttet å reagere på den søte belønningen. De tok den for gitt.

 

– Når noe ikke lenger er nytt eller blir ansett som en begrenset ressurs, er det ikke lenger behov for hjernen å belønne med dopamin.

 

Forskerne endret belønningen tilbake til spinat, og apene reagerte med raseri. De hadde lært seg å forvente en stor belønning. Som nå ikke lenger gjorde dem lykkelig. Men å miste den gjorde dem rasende og gal.

Slik informasjon får oss til å endre forståelsen om dopamin.

 

– Forventning om belønning, utløser dopamin.

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#fredagsboken #hjernen #lykke #lykkestoff #vaner #dopamin #kortisol #bokreferat