Var ute å jogget igår. Var lenge siden sist det skjedde. Eg pleier å trene innebandy, så jogging føles litt unødvendig. Men nå i sommer har treningene blitt avlyst, så da måtte eg knyte skoene og legge på sprang selv. Men det var utrolig tungt å komme igang. Beina mine og kroppen min spilte ikkje akkurat på lag. Men midt i det tunge slitet, slo det ned en tanke i meg: “Vakten min leser jo tankene mine akkurat nå.” Det gjør den alltid. Hver gang du tenker ut en plan, leser Vakten din planene dine, sekund for sekund. Og ut fra kordan den tolker det du holder på med, bestemmer den seg for hvilken knapp den skal trykke på — rød eller grønn.
Da kom jeg til å tenke på noe Arnold Schwarzenegger sa en gang. “De fleste styrkeutøvere synes det er kjedelig å trene. Men de liker at andre mennesker reagerer på kroppen og musklene deres, så de trener likevel. Selv så eg ikkje for meg at eg løftet vekter. Eg løftet på pokaler.”
Det var noe slikt han så seg selv, mens han trente mot å bli konkurranseutøver. Han satte seg mål om å bli verdensmester i bodybuilding. Og det klarte han. Dette var før han ble en kjent skuespiller. Ingen visste hvem han var på denne tiden.
Eg forsto aldri utsagnet til Arnold før i går — før eg tolket utsagnet hans gjennom Kontrollrom-systemet.
Vakten til Arnold tolket ikkje vektene som tunge og slitsomme. Den så for seg all æren og berømmelsen som ventet der fremme, og trykket på Den Grønne Knappen i stedet for Den Røde. Han gjorde det motsatte av det alle andre konkurrentene gjorde, som satt fast i at “dette er slitsomt og kjedelig”-tolkningen. Men der er nødvendig for å bygge en kropp som skal se bra ut.” Vaktene deres trykket på Den Røde Knappen. Og hver eneste økt ble en kamp, som måtte kjempes. Vakten til Arnold så hver eneste vekt som en pokal han løftet. Jo tyngre vekt, jo større var pokalen han så for seg å løfte. Det var en helt annen aktivitet han drev med.
Samme vekter. Samme øvelser. Samme antall repetisjoner. Men to helt forskjellige opplevelser av innsatsen, fordi to Vakter tolket den samme handlingen på hver sin måte.
Vakten leser ikkje planen din. Den leser historien du forteller bak planen. Og vakten trykker ikkje rødt eller grønt basert på ka du skal gjøre. Den trykker rødt eller grønt basert på hvilken historie du — bevisst eller ubevisst — forteller til deg selv.
Samme vekter kan være “slitsomt strev” eller “veien til pokalen”. Samme joggetur kan være “en kjedelig plikt” eller “en spennende liten utfordring”. Innsatsen er identisk. Men historien Vakten leser, avgjør om du møter den tungt eller lett.
Neste gang noe føles unødvendig tungt, er kanskje ikkje spørsmålet “kordan får eg mer energi?” Kanskje er det heller: “Hvilken historie forteller eg akkurat nå — og er det den historien eg egentlig vil at Vakten min skal høre og tro på?”
Har du slike aktiviteter som pleier å bli tunge? Kunne du endret tolkningen av hva aktiviteten betyr for deg?
Når vi snakker om energi, bruker vi nesten alltid “batteri-metaforen”. Vi tenker at vi lades opp til 100 % om natten, dersom vi har en god natts søvn; g at vi har en fast mengde strøm i en sekk som vi “bruker opp” utover dagen. Når folk blir utbrente eller slitne, får de ofte høre: “Du bruker energien din på feil ting.” Men dette er ikke helt riktig biologisk sett.
Hjernen fungerer ikke som et batteri. Energi i form av motivasjon, driv og handlekraft er noe som skapes fortløpende, ikke en fast beholder. Sannheten er ofte mye mer ubehagelig (eller frigjørende): Du bruker ikke energien din feil. Energien din ble aldri skapt.
Møt Vakten på kontrollpanelet
For å forstå hvorfor, må vi se på hvordan hjernen faktisk styrer oss. Se for deg at du har en “Vakt” i hodet som sitter foran et kontrollpanel med to store knapper: en rød og en grønn.
Det er Vakten som bestemmer om kroppen skal produsere energi eller ikke. Den har tre tilstander:
Den RØDE knappen (Stress-energi): Når Vakten oppfatter et krav, en tidsfrist eller en plikt, da hamrer den løs på Den Røde Knappen. Da slippes stresshormonet kortisol ut i blodomløpet ditt. Dette er ikke en feil eller noe skadelig i seg selv — det er en gammel, treffsikker overlevelsesmekanisme som mobiliserer kroppen til handling. Men det er en dyr form for energi å hente ut. Den er intens og effektiv der og da, men koster mye hvis den står på for lenge. Det er denne motoren som holder hjulene i gang gjennom hverdagslogistikk og skippertak-metoden — men den er laget for å brukes i ny og ne, ikke som hoved-drivkraften i livet.
Den GRØNNE knappen (Lyst-energi): Når Vakten ser en mulighet, noe gøy, spennende eller meningsfullt, trykker den på Den Grønne Knappen. Da frigjøres det kjemiske stoffet dopamin i hjernens belønningssystem. Dette skaper ekte lyst-energi, fokus og motivasjon — en energi kroppen gir fordi den vil, ikke fordi den må.
Ingen knapp (Energiløshet): Hvis Vakten verken ser en akutt plikt eller en spennende mulighet, setter den seg tilbake i stolen, (tar opp kaffekoppen) og trykker ikke på noen knapper. Resultatet? Total energiløshet. Kroppen produserer ingenting.
Det biologiske mysteriet med “magisk” energi
At energi skapes på forespørsel, og ikke er en fast mengde, har du garantert opplevd:
Du kommer hjem fra jobb eller skole og er totalvrak. Du har “ikke energi” til å rydde eller vaske. Men så ringer en kamerat og inviterer deg med på noe interessant og givende, eller du starter favorittspillet ditt – og vipps, så har du plutselig masse energi likevel.
Hvor kom den ifra? Hvis energien var oppbrukt, er ikke dette logisk. Men hvem opplever ikke dette? Sannheten er at den nye planen overtalte Vakten til å trykke på den grønne knappen. Energien ble skapt på sekundet.
Fridager avslører tomrom i livet ditt
Dette bringer oss tilbake til det ubehagelige fridags-paradokset.
I hverdagen blir du holdt i gang fordi Vakten din trykker jevnt og trutt på Den Røde Knappen for å oppfylle eksterne krav. Men så kommer fridagen. Pliktene er borte, og Vakten slipper endelig Den Røde Knappen.
Hvis du da ikke har lagt planer som Vakten din oppriktig gløder for, har den heller ingen grunn til å trykke på Den Grønne Knappen.
Når fridagen bare består av passive aktiviteter – som å scrolle på telefonen eller se på en TV-serie du egentlig ikke bryr deg om – så ser ikke Vakten poenget med å gi deg grønt positivt driv. Den gidder ikke å kaste bort verdifull dopamin-energi på noe som ikke føles stimulerende eller givende.
Resultatet blir: Ingen knapp = total energiløshet. Du blir låst til sofaen.
Vaktens beskjed til deg
Å være energiløs på fridager betyr ikke at det er noe galt med deg, eller at du er “lat”. Det er bare et vink fra ditt eget biologiske system. Det er Vakten din som sier:
“Hør her, nå har vi skrudd av det røde stress-drivet. Men hvis du vil at jeg skal skru på den grønne motoren, må du faktisk gi meg noe som er verdt å fyre opp for!”
Hvis vi vil ut av den tunge energiløsheten, må vi slutte å lete etter “mer strøm” på batteriet. Vi må i stedet gi Vakten vår grønne triggere: hobbyer vi elsker, ting vi vil skape, eller dype relasjoner. Vi trenger aktiv restitusjon som trigger den grønne knappen – i stedet for den passive ut-flatingen som bare lar kontrollpanelet gå på tomgang.
Det høres kanskje selvmotsigende ut å skulle “gjøre noe” når man føler seg tom. Men det er nettopp poenget: Vakten venter ikke med å trykke grønt til du føler deg klar. Den trykker grønt når du gir den noe å trykke for. Så neste gang fridagene kjennes flate ut, er ikke spørsmålet “hvordan lader jeg batteriet mitt?” — det er mer “hva har jeg egentlig gitt Vakten å gløde for i dag?”
I de forrige innleggene mine har eg forsøkt å vise hvordan den indre Vakten i Kontrollrommet styrer energien vår med Den Røde og Den Grønne Knappen. Men det er en viktig greie du bør vite om disse knappene: Grønt betyr ikke alltid ‘sunt’, og rødt betyr ikke alltid ‘feil’. La oss se på hva disse knappene egentlig betyr – nemlig Vaktens JA og NEI.
Knappene Vakten bruker, har forskjellig betydning. Den Røde Knappen betyr flere ting samtidig. Den gir deg stress-energi (Kortisol). Men den betyr også at Vakten sier NEI til deg når du spør den om noe. Den Grønne Knappen gir deg motivasjon og driv-energi (Dopamin). Men den betyr også at Vakten sier JA til deg, når du spør den om noe.
Hjernens primitive kjemikalier: Dopamin og Kortisol
Sett i sin enkleste form kan vi forstå Kontrollrommet slik:
Den Grønne Knappen: Dopamin frigjøres i hjernen, og kan tolkes som hjernens JA.
Den Røde Knappen kortisol (stress-hormonet) slippes ut i blodomløpet og kan tolkes som hjernens NEI.
Når Vakten trykker på Den Grønne Knappen, gir hjernen deg et JA – beveg deg mot dette, for her finnes det en verdi å hente! Da skiller hjernen ut dopamin, som gir deg driv og energi til å oppsøke det du tenker på.
Når Den Røde Knappen trykkes inn, får du et NEI – stopp en halv, dette kan koste deg noe! Da skiller hjernen ut kortisol, og Vakten signaliserer at det er tryggere å trekke seg unna, bremse opp eller endre retning.
Men her kommer den store misforståelsen de fleste av oss går i: Vi tror at Vakten er logisk og fornuftig. Det er den ikke.
At du opplever gode følelser og mening i aktivitetene du holder på med idag, har lite å si for hvordan livet ditt kommer til å oppleves om 10 år, dersom du følger Vaktens logikk. Det er opp til seg selv å planlegge aktivitetene du gjør i dag, dersom du ønsker å leve et godt og meningsfullt liv, gjennom hele ditt livsløp.
Vakten bryr seg ikke hvem du er om 5 år
Den Grønne Knappen betyr ikke at noe er sunt eller bra for deg på lang sikt. Den betyr bare at Vakten din akkurat nå sier: «Dette gir meg belønning – gå og ta den! Her får du litt ekstra hjelp av meg.»
Hjernen vår er programmert for ur-tiden. Den bryr seg ikke om hvordan livet ditt ser ut om fem eller ti år. Den bryr seg kun om hvordan du har det akkurat her og nå.
Derfor trykker Vakten villig på den grønne knappen (JA!) når du får lyst på en kald cola, en røyk, å sjekke mobilen eller å se en ekstra episode av en serie. Du vet innerst inne at dette ikke er smart i det lange løp, men Vakten ser en umiddelbar, enkel belønning og gir deg grønt lys til å ta den. Den motiverer deg faktisk til å gå etter det du vet er usunt.
Hvorfor det sunne ofte får et “rødt” trykk
På samme måte kan du oppleve at Vakten smeller til på Den Røde Knappen (NEI!) på ting du vet er positive for deg på lang sikt – som å trene, spise sunt, husarbeid, ta en vanskelig samtale eller legge deg tidligere.
Hvorfor gjør den det? Fordi Vakten tenker i nuet: «Dette vil koste oss ubehag, anstrengelse eller risiko for miste noe (FOMO) – akkurat nå. Det er tryggere å unngå det.» For en primitiv Vakt er ubehag det samme som en trussel. Den prioriterer beskyttelse fremfor fremdrift.
Knappene handler altså ikke om moral, eller om du har god eller dårlig karakter. De handler utelukkende om hva Vakten din tolker som belønning eller ubehag i akkurat dette sekundet.
Du finner mer om Kontrollrommet på Instagram: @kontrollrommet
Har du tema eller en problemstillinger du ønsker at eg skal tolke gjennom Kontrollrom-systemet, da skriver du dette i kommentarfeltet eller som privat melding på Instagram. Da vil eg forsøke å skrive om dette i et kommende blogginnlegg.
De fleste som skriver om dette temaet, vil fortelle deg at du må “lære å elske deg selv” eller bare “tenke positivt”. De antar at dårlig selvfølelse skyldes at du går rundt og aktivt snakker stygt til og om deg selv. Mange sier ting som “Hadde du sagt det samme til andre, som du sier til deg selv, da hadde du selv reagert.” Og de har helt rett. Men det hjelper deg ikkje å høre dette, hvis de ikkje samtidig forteller deg mekanismen som virker bak utsagnet. I denne artikkelen skal eg forsøke å gi deg en fyldigere forklaring om nettopp dette.
Problemet er at den dårlige selvfølelsen som regel skapes av mekanismer du ikke en gang er klar over – nemlig de helt vanlige, dagligdagse bekymringene du har i hverdagen.
For å forstå hvor selvfølelsen din faktisk blir til, må vi ta en tur inn i Kontrollrommet i hodet ditt. Der inne sitter det en Vakt. Vakten har én eneste oppgave her i livet: Å holde deg trygg. Den skanner omgivelsene dine sekund for sekund, og den reagerer lynraskt hvis den oppdager noe som kan true deg.
Kontrollrommet Vakten jobber i, består av masse skjermer (i mitt system er det 9 skjermer). 5 sanseskjermer, en Tankeskjerm, en kroppsholdningsskjerm, en skjerm som måler hvordan du puster og en stress-måler-skjerm.
Det er Tankeskjermen vi fokuserer på i dette innlegget. Alt du tenker på med vilje, eller alt du bekymrer deg for ubevisst, blir vist i stort format opp på denne Tankeskjermen i Kontrollrommet ditt. Vakten din sitter og stirrer på denne skjermen hele dagen. Men Vakten har en biologisk begrensning: Den har ingen logisk sans, den klarer derfor ikkje å se forskjell på fantasi (det du tenker på) og virkeligheten. Så alt du tenker – og som du tror bare er en tanke, blir av Vakten tolket som viktige og virkelige signaler inne i Kontrollrommet.
Tenk deg at en person stiller seg opp foran deg på gata og sier rett inn i ansiktet ditt: «Ingen liker deg, og du fortjener å mislykkes i livet.» Dette ville påvirket de fleste av oss ganske negativt, som et direkte sosialt angrep. Vakten din registrerer dette via synet ditt og hørselen din, og tolker det som en akutt trussel mot din sosiale status, og smeller til på Den Røde Knappen. Kroppen din reagerer umiddelbart: Pulsen stiger, stresshormoner frigjøres, og du får en negativ følelse som reaksjon.
Men hva skjer dersom du ser noen du ønsker å snakke med, og tenker i det stille: «Hva hvis hun/han ikkje liker meg? Tenk om personen ikkje ønsker å snakke med meg nå?»
For deg kan dette føles som en uskyldig tanke. Du prøver jo bare å være føre var. Men for Vakten i Kontrollrommet skjer det akkurat det samme som i eksempelet på gaten. Vakten klarer ikkje å lese ordene “Hva hvis” eller “Tenk om”, som om dette bare er uskyldige tanker. Den ser bare det visuelle budskapet som lyser opp på skjermen: DE LIKER MEG IKKJE. DE VIL IKKJE SNAKKE MED MEG.
Vakten trykker på Den Røde Knappen, fordi den ser en tanke på Tankeskjermen som tolkes som negativ. Den reagerer på tankene dine på akkurat den samme måten som den ville reagert dersom trusselen kom fra virkeligheten. Vakten kan ikkje se forskjellen på en tanke og virkeligheten.
Du angriper deg selv i skjul
For Vakten din er indre tanker nøyaktig det samme som en trussel som kommer utenfra. Hver eneste gang du tenker en negativ bekymring, tror Vakten din at du er under et sosialt angrep (eller et økonomisk angrep, dersom bekymringen er økonomisk relatert).
Hva gjør Vakten da? Den gjør bare jobben sin: Den trykker på Den Røde Knappen. (Hardt dersom trusselen handler om noe som er viktig for deg.)
Selv om den bare trykker lett på knappen for å holde deg i beredskap, fører det til at kroppen din konstant skiller ut små doser med stresshormonet kortisol. Dette er grunnen til at du kan våkne om morgenen og føle deg utslitt, eller at du går rundt med en konstant indre uro uten at du helt vet hvorfor. Systemet ditt tror nemlig at du står i kontinuerlig angrep, fordi du hele tiden tenker små bekymringstanker. For vakten din er dette altså det samme som å oppleve virkelige hendelser.
Neste gang en typisk “hva hvis”-tanke melder seg og du kjenner at uroen sprer seg i kroppen, må du stoppe opp og ta din egen Vakt på fersken. Du kan se for deg Kontrollrommet ditt, og si til deg selv:
«Nå reagerer visst Vakten min på et bilde på Tankeskjermen igjen. Det finnes ingen reell trussel i rommet akkurat nå. Dette er bare en falsk alarm.»
Ved å skille mellom ka som faktisk skjer rundt deg (virkeligheten) og hva du visualiserer (fantasien), hjelper du Vakten med å flytte hånden vekk fra Den Røde Knappen. Over tid vil stressnivået ditt da synke. Og med jo mindre stressnivå du har i kroppen (kortisol), jo mer glede og positive følelser vil du oppleve å få.
Du finner mer om Kontrollrommet på Instagram: @kontrollrommet
Har du tema eller en problemstillinger du ønsker at eg skal tolke gjennom Kontrollrom-systemet, da skriver du dette i kommentarfeltet eller som privat melding på Instagram. Da vil eg forsøke å skrive om dette i et kommende blogginnlegg.
Har du noen gang opplevd fridager, hvor det til og med har vært slitsomt bare det å stå opp? Du tenker: “Endelig en hel fridag eg kan bruke helt for meg selv.” Men egentlig har du mest lyst til å sove den bort. All energi du pleier å ha om morgenen er borte. Du hadde tenkt at dette skulle bli en ganske produktiv dag, men selv det å stå opp krever noe ekstra av deg.
Du kjemper deg opp og setter på morgenkaffen. Men hvor er all energien du vanligvis pleier å ha? Du blir sittende og stirre i veggen. Du hadde jo planer om oppgaver som burde gjøres, men nå sitter du istedet foran TVen on ser på serier eller YouTube. Korfor blir det et enormt tiltak å gjøre ting du egentlig vil, når du vanligvis opplever å ha masse energi når du er på jobb resten av uken?
Energien er ikkje borte – den er bare ikkje skapt
Det er her de fleste tar feil. De tror de er “latskaps-sliten” og mangler energi. Men sannheten i Kontrollrommet er en annen: Energien er ikkje borte, den blir bare ikkje skapt.
Vakten din i Kontrollrommet, sitter og ser på listen din over gjøremål og tenker: «Dette er ikkje kritisk for at vi skal overleve akkurat i dag. La oss heller spare på kreftene.» Siden Vakten er programmert til å spare energi, trykker den verken på Den Røde eller Den Grønne Knappen. Resultatet? Systemet ditt går i dvale.
Men dersom du i denne tilstanden prøver å tvinge deg selv opp av sofaen, opplever Vakten det som unødvendig energisløsing. Den trykker lett på Den Røde Knappen for å bremse deg, og sender en nødprosedyre opp på Tankeskjermen din: «Vi kan ta det i morgen. Slå på en film i stedet.»
Dette gjør den for å hjelpe deg, og den gir deg gode ideer til ting du kan gjøre i stedet for oppgavelisten din. Disse alternative aktivitetene gir en umiddelbar lettelse fra de negative følelsene du har, i alle fall for en liten stund. Senere kommer selvfølgelig den dårligere samvittigheten, siden oppgavene dine enda ikkje er utført. Men det varer bare helt til du forstår den indre mekanismen som foregår.
De to energikildene i Kontrollrommet
For å forstå hvorfor du blir lammet på sofaen, må du vite at Vakten din har to helt forskjellige måter å gi deg driv på:
Rød energi (Nødstrøm): Aktiveres av press, tidsfrister eller frykt. Vakten pumper ut adrenalin og kortisol for å gjøre deg skjerpet og klar til kamp. Målet er ikke trivsel, men ren overlevelse her og nå. Det gir en voldsom handlekraft, men det er ekstremt kostbart for kroppen over tid. For eksempel det å stå opp om morgenen for å rekke jobben.
Grønn energi (Bærekraftig driv): Aktiveres når Vakten opplever at en oppgave er trygg, lystbetont og meningsfull. Dette er en roligere og mer stabil energi som bygger seg opp innenfra. I stedet for at du blir tappet, opplever du at mestring gir mer energi og en indre lyst til å fortsette.
Den gule sonen: Når ingen knapper trykkes på
Men hva skjer på fridagen din?
Jo, det er ingen kriser som krever rød nødstrøm, og du har ikkje opparbeidet deg nok retning eller mening til å utløse det grønne drivet.
Vakten trykker rett og slett ikkje på noen av knappene. Ingen alarm, ingen motivasjon. Resultatet er at energien ikkje er borte – den har bare aldri blitt skapt. Systemet ditt går i dvale, og du blir låst i den gule sonen.
Hvis du i denne tilstanden prøver å tvinge deg selv til å rydde boden, opplever Vakten det som unødvendig energisløsing. Den trykker lett på Den Røde Knappen for å bremse deg, og tilbyr deg heller en rød belønning – som kan være å scrolle på telefonen, se en episode av favorittserien din eller hente noe i kjøleskapet – for å fjerne ubehaget raskest mulig.
Kordan lære Vakten din å trykke på knappene?
Skal du få gjort noe for deg selv på en fridag, kan du ikkje sitte og vente på at motivasjonen skal dukke opp av seg selv. Du må lære deg å “snakke” med Vakten din og skape energien aktivt, før du i det hele tatt starter på oppgaven.
Her er to gode strategier:
RYDDING – Tidsavgrensning: Velg ut en helt spesifikk oppgave, og sett en streng tidsramme. Bestem deg for eksempel for å rydde i nøyaktig 30 minutter. Når tiden er ute, er du ferdig med oppgaven og kan gi deg selv en velfortjent pause. Vakten elsker forutsigbarhet og å vite nøyaktig hva som skal skje.
TRENING – Senk kravene, tillat overprestasjon: Det som gjør det så vanskelig å komme i gang med treningen, er ofte at du planlegger en så stor oppgave at den skremmer Vakten din. Da trykker Vakten umiddelbart lett på Den Røde Knappen, motivasjonen forsvinner, og den serverer deg i stedet en rød belønning. Du ender opp på sofaen. Gjør heller kravene for en suksessfull økt mindre, men fortell samtidig Vakten din at dersom den føler seg motivert når dere først er i gang, så har den lov til å fortsette. Bli da ikkje overrasket om Vakten plutselig våkner opp og får lyst til å gi på litt ekstra.
Akkurat no sitter eg å skriver dette innlegget. Det er ingen selvfølge. For noen minutter siden, sa hjernen min noe annet. Da ville den heller få meg til å slå på YouTube.
Har du det også slik av og til? Iallefall for oss som pleier å skrive blogginnlegg (eller pleide for min del). Det var ofte et stort tiltak å skrive innlegg. Du kunne være motivert til å skrive når PC`en var slått av. Men så satte eg ned foran maskinen, og vipps, all motivasjon var borte vekk.
Idag valgte eg å ikkje høre på hjernen min. Eg har begynt å forstå denne lille kampen mellom det å handle og det å utsette — og det er det dette innlegget skal handle om.
Mange starter prosjektene sine med forventninger de ikkje er helt bevisste på. De fleste av oss drives i starten av et ønske om raske belønninger: Vi vil ha likerklikk, ros og oppmerksomhet, og har en drøm om at så mange som mulig skal lese det vi skriver. Det gjør selvsagt eg også – kem ønsker vel ikkje det?
Men når responsen uteblir, slutter de fleste å skrive. Eg ser at noen bloggere fortsatt publiserer jevnt og trutt, selv mange år etter at de begynte. De har mest sannsynlig funnet noen mer personlige og dypere grunner for å skrive, som er mer verdt enn det å bare få oppmerksomhet. Men de fleste som starter med et prosjekt som blogging, slutter etter kort tid, fordi de ytre belønningene uteblei. Eller blei for små.
Min tolkning av korfor folk gir opp, er at den indre Vakten deres registrerer at belønningen var mye mindre enn de forventet. For Vakten vår, er en for liten belønning det samme som et negativt signal. Den regner da raskt ut at innsatsen ikkje står i stil til resultatet, og konkluderer med at dette prosjektet ikkje er verdt å fortsette med.
I det siste har eg jobbet med mitt eget selvledelses-system, og gjennom dette arbeidet har eg innsett noe viktig: Det største problemet mange av oss mennesker har, er at vi altfor ofte lever livene våre i en flat og energiløs sone. I mitt konsept kaller eg dette for «den gule sonen». Når du befinner deg her, blir selv de minste hverdagsaktiviteter opplevd som enorme tiltak – og livet føles raskt meningsløst.
Vi har 3 soner:
Den røde sonen (Stress-sonen): Her er det vondt å leve, men den har en voldsom kraft. Den tvinger deg til å gjøre ting fordi alt føles som en krise. Du må alltid kjempe for at livet skal gå rundt, og Vakten holder deg i konstant beredskap.
Den grønne sonen (Driv-sonen): Dette er den beste plassen å være. Den gir oss ekte motivasjon, flyt og lyst. Livet kan fortsatt være krevende, men det føles meningsfullt. Her har du rutiner som gjør at du holder kroppen i balanse og beholder overskuddet.
Den gule sonen (Ørken-sonen): Dette er den skumle mellomsonen. Her er du ikke motivert (grønn), men du har heller ikke følelsen av at noe må gjøres akkurat nå (rød). Du kjenner kanskje på en matt følelse av at du burde gjort oppgaven, men Vakten tolker det ikke som en krise om du venter noen dager. Resultatet? Ingenting skjer.
Vår indre Vakt har to knapper den styrer livet vårt gjennom. Når den trykker hardt på en av disse, oppstår det energi og driv. Trykker Vakten på Den Røde Knappen, skapes det stress-energi, og du får handlekraft til å utføre oppgaver du bare må gjøre. Trykker den derimot på Den Grønne Knappen, får du motivasjon, nysgjerrighet og driv til å utføre handlingene dine.
Men problemet oppstår når Vakten verken trykker på Den Røde eller Den Grønne Knappen – for da skapes det ingen driv i det hele tatt. Du blir tiltaksløs og energiløs. Du føler rett og slett ikkje for å utføre oppgaven. Det er dette som også kalles dørstokkmilen.
Energi blir med andre ord skapt av at Vakten din trykker på en av disse to knappene. I den gule sonen trykker den ikkje på noen av dem. Ingen alarm. Ingen motivasjon. Ingen driv. Det føles ikkje som noen krise. Det føles ikkje som noe som helst – og det er nettopp det som gjør denne sonen så farlig.
Men idet du forsøker å tvinge deg selv til handling, skjer det noe annet. Vakten din trykker på Den Røde Knappen. Men ikkje hardt, slik at du får energi til å handle – den vil ikkje hjelpe deg. Men ved å trykke helt lett på Den Røde Knappen, skaper den ulyst og en negativ følelse. Vakten ønsker bare å beskytte deg mot det den opplever som krevende og unødvendig innsats akkurat nå. Den kommuniserer et tydelig NEI til oppgaven, og i samme sekund oppstår det en negativ følelse på innsiden av deg.
Eksempler på negative tanker som dukker opp i gul-sone kan være:
«Det er ikke verdt det.»
«Ingen bryr seg likevel.»
«Jeg kan begynne i morgen.»
Og i neste sekund tilbyr Vakten deg noe annet i stedet. Noe som fjerner det ubehagelige – raskt og helt uten anstrengelse: YouTube, telefonen, kjøleskapet eller en nettbutikk. Dette er bare Vakten som gjør jobben sin. Den fjerner den negative følelsen på den raskeste og mest effektive måten den kjenner til.
Mange opplever at det er ekstra vanskelig å gjøre en innsats når de skal jobbe kun for seg selv. Når du jobber for andre, for eksempel i en vanlige 8–16-jobb, er rammebetingelsene annerledes. Du må være der, og du får betalt for timene dine. Men når du forsøker å legge ned den samme innsatsen for deg selv, skjer det noe annet. Det oppleves ofte kjedeligere, og tankene sporer av. Den stress-energien eller motivasjonen du vanligvis har på jobb, eksisterer plutselig ikkje lenger, og du føler deg bare tiltaksløs.
Utfordringen er at energien ikkje er borte – men den har aldri blitt skapt. Vakten trykker ikkje på noen av de to knappene, men ønsker heller å spare på kreftene. For Vakten din er overlevelse viktigere enn noe annet, og det å sløse med energi på et usikkert prosjekt er noe den ser på som en trussel.
Så med mindre du klarer å formidle til Vakten din korfor den skal trykke på en av knappene, så lar den være. Og du fortsetter å gå rundt i huset, helt energiløst.
Vakten tolker rett og slett ikkje prosjektet ditt som viktig nok akkurat nå. Den tenker: «Dette kan helt fint vente til etter filmen. Eller til i morgen. Eller til neste uke.»
Og slik går dagene. Ikkje fordi du bevisst ønsker det selv, men fordi du ikkje har blitt godt nok kjent med Vakten din og kordan den styrer livet ditt. Men i det øyeblikket du lærer å forstå Vakten din og begynner å samarbeide med den, kan du gjøre store endringer i livet ditt.
Idag publiserer eg første kapittel av den kommende boken eg holder på å skrive. Dette kapittelet forklarer hele konseptet, men er selvsagt mye mindre detaljert enn selve boken. Eg håper likevel det er mulig å sette seg inn i systemet. Har du spørsmål angående Kontrollrom-systemet er det bare å fyre løs.
KAPITTEL 1Kontrollrommet i hodet
Tenk deg at det finnes et kontrollrom inne i hodet ditt. Det er aktivt hele tiden – både når du er våken og når du sover.
Kontrollrommet i avslått modus.
Hovedjobben til kontrollrommet er én ting: å finne ut om verden inne i deg og rundt deg oppleves som trygg eller truende – akkurat nå.
For å klare dette, samler kontrollrommet inn informasjon, tolker signaler og tar raske beslutninger. De fleste av disse skjer helt automatisk, uten at du merker det.
Vakten i kontrollrommet
Inne i dette rommet sitter det også en vakt.
I boken representerer Vakten det som ofte kalles «dyrehjernen» — den raske, instinktive delen av hjernen, som reagerer før du rekker å tenke. Det er viktig å presisere at dette er en metafor. Dyrehjernen er ikke én bestemt del av hjernen, men den beskriver hvordan noen systemer i hjernen vår, jobber raskere og mer automatisk enn andre.
Vaktens viktigste oppgaver er å:
sikre overlevelse
drive oss mot tilknytning og ønsket om å videreføre livet
motivere oss til å skaffe trygghet, mat, ressurser og sosial posisjon
Vakten bryr seg ikke om etikk, lange analyser eller hva som «burde» være rett eller galt. Den bryr seg om det som skjer her og nå – og om dette oppleves som trygt for deg, og er bra for det den anser som viktig for livet ditt.
Den stiller bare ett enkelt spørsmål: Er dette trygt – eller en potensiell trussel?
Overvåkingsskjermene
For å kunne gjøre jobben sin har Vakten flere skjermer i kontrollrommet. De viser i sanntid hva som skjer både inne i deg og rundt deg.
De første og mest grunnleggende skjermene er sanseskjermene. Gjennom dem får Vakten kontinuerlig informasjon fra øyne, ører, nese, tunge og kroppen din.
Hvert sekund strømmer det enorme mengder data inn – mye mer enn du noen gang blir bevisst. Dette skjer automatisk. Kroppen og hjernen gjør jobben for deg.
Det meste får du ikke med deg – fordi hjernen allerede har avgjort at det ikke er viktig for deg akkurat nå.
De 5 sanseskjermene. Det er her Vakten får signalene sine fra verden utenfor.
Sortering og fart
Før signalene når kontrollrommet, blir de raskt og grovt sortert. Vakten får ikke detaljerte data, men en forenklet, pikselert versjon av det som skjer. Informasjonen prioriteres slik at Vakten raskt ser det viktigste. Vurderingen er grov, men lynrask. For Vakten er fart viktigere – enn perfeksjon.
Først etterpå, får du selv en mer detaljert og bevisst forståelse av hva som egentlig skjer.
Tankeskjermen
Tankeskjermen er den største skjermen i kontrollrommet. Her blir tankene dine synlige for deg. Noen er klare og bevisste. Andre ligger mer i bakgrunnen og påvirker deg uten at du helt merker dem. Sammen danner de et indre bilde av hvordan du opplever deg selv, andre og verden.
For Vakten er Tankeskjermen en viktig informasjonskilde. De tankene du aktivt tenker, viser for Vakten, hvordan du selv tolker situasjonen her og nå. Samtidig bruker Vakten den samme skjermen til å sende deg signaler den mener du trenger å se.
Tankeskjermen. Venstre siden representerer de passive tankene som dukker opp av seg selv. På høyresiden vises tankene du selv aktivt tenker. Dette er også kommunikasjons-kanalen mellom Vakten og deg selv.
Når Vakten registrerer fare, kan det komme som indre bilder, bekymringer eller brå tanker. Mye av det vi kaller «tankestøy» eller uro, er raske vurderinger fra Vakten.
Slik blir Tankeskjermen en direkte kommunikasjonskanal mellom deg og Vakten – begge veier.
Vakten skiller ikke alltid mellom det som faktisk skjer rundt deg, og det du forestiller deg. Sterke tanker kan påvirke Vakten like mye som virkelige hendelser. En tanke alene kan være nok til å utløse alarm – selv når alt rundt deg er rolig.
Kroppsskjermene
I tillegg til sansene og Tankeskjermen har Vakten to skjermer som viser kroppens tilstand akkurat nå.
Den ene viser kroppsholdningen din – hvordan du sitter, står eller beveger deg, og om kroppen er spent eller avslappet. Den andre viser pusten din – om den er rolig og jevn, eller rask og overflatisk. Sammen gir disse to skjermene viktig informasjon om aktivering, ro og stress i kroppen.
Vakten bruker disse signalene som en del av vurderingen av situasjonen du er i.
Kroppens tilstand er ikke bare et resultat av Vaktens vurdering – den påvirker også neste vurdering. Vakten styrer kroppens reaksjoner – men ved å endre kroppen kan også du påvirke Vakten.
Stress-skjermen
Den siste skjermen viser hvor mye stress kroppen allerede er belastet med. Den gir Vakten en oversikt over hvor aktivt stress-systemet er, og hvor klar kroppen er for kamp, flukt eller frysing.
Skjermen kan forstås gjennom et enkelt fargespekter:
Grønt lys – lav belastning. Kroppen er rolig, oversikten er god, terskelen for trussel er høy.
Gult lys – økt belastning. Vakten blir mer årvåken og reagerer raskere.
Rødt lys – høy belastning. Kroppen er i forsvarsmodus, terskelen for å tolke noe som en trussel er svært lav.
Stress-skjermen viser hvor høyt stress-nivå du har i kroppen din. Denne skjermen styrer hvordan alle andre skjermer i Kontrollrommet fungerer. Den påvirker også hvor aktivt Vakten leter etter farer og trusler i og rundt deg.
Jo høyere belastning og stressnivå, jo mer sensitiv blir Vakten. Små eller tvetydige signaler kan da oppleves som farlige — signaler du ikke ville reagert på i en roligere tilstand.
Det Mentale Arkiv – søkesystemet
Når Vakten oppdager noe på en eller flere skjermer, stopper den ikke der. Den har tilgang til et kraftig indre søkesystem – Det Mentale Arkiv.
Det Mentale Arkiv er det enorme lageret av minner, erfaringer, kunnskap, ferdigheter, overbevisninger, leveregler og verdier du har samlet gjennom livet. Alt du har opplevd og lært ligger lagret her – og brukes kontinuerlig.
Hver gang noe skjer, søker Vakten automatisk i arkivet. Den leter etter mønster og tidligere erfaringer som kan hjelpe den å tolke situasjonen.
Vakten spør i praksis:
Har vi opplevd noe lignende før?
Hvordan pleier dette å gå?
Var det trygt – eller farlig?
Det Mentale Arkiv er søkesystemet til Vakten. Når den oppdager noe mistenksomt, da leter den etter likheter i arkivet. Finner den noe potensielt farlig eller trygt og belønnende, da styrer det den finner, Vaktens videre handlinger.
Basert på det den finner, danner Vakten raskt et indre bilde av situasjonen. Dette bildet påvirker både hva du legger merke til, og hvordan situasjonen blir tolket – selv om erfaringene er gamle og ikke lenger passer helt til nåtiden.
De to knappene
Til slutt må Vakten ta en beslutning. Etter å ha sjekket skjermene og tolket det gjennom Det Mentale Arkiv, avgjør den hvordan kroppen skal reagere.
Hvor følsom Vakten er akkurat nå, påvirkes av hvor mye belastning kroppen allerede har. Høyt stressnivå gjør terskelen for å tolke noe som en trussel lavere.
Når beslutningen er tatt, har Vakten to knapper:
Knappene er Verktøyene som Vakten bruker for å sette i gang handlingene den mener er nødvendig. Er det en trussel den har oppdaget, da trykkes Den Røde Knappen inn. Er det derimot noe trygt eller belønnende, da trykker Vakten på Den Grønne Knappen. Knappene styrer også følelsene dine. Den Røde Knappen gir negative følelser, som sinne, frykt, bekymring, kjedsomhet eller stress. Den Grønne Knappen gir følelser som glede, nysgjerrighet, motivasjon og optimisme. Det utløses også ekstra energi, når knappene trykkes på.
Den Røde Knappen – alarmen går
Om situasjonen blir tolket som en potensiell trussel, trykker Vakten på Den Røde Knappen. Da starter kroppens alarmberedskap. Stressresponsen kommer i gang, kortisol produseres, og kroppen gjør seg klar til å beskytte deg.
Det kan føre til en av tre automatiske reaksjoner: kamp, flukt eller frysing. Du kan gå til angrep, trekke deg unna, eller bli passiv og «fryse til». Disse skjer uten at du velger dem bevisst.
Reaksjonen er ikke en feil. Den blir påvirket av tidligere erfaringer og hvor høyt stressnivået ditt allerede er.
Dette er biologiske sikkerhetsmekanismer som har hjulpet mennesker å overleve i tusenvis av år. Problemet oppstår først når alarmen går i situasjoner som egentlig er trygge.
Den Grønne Knappen – når Vakten ser muligheter
Om Vakten i stedet tolker situasjonen som trygg eller positiv, trykker den på Den Grønne Knappen. Da skifter kroppen til en helt annen tilstand.
Positive følelser får mer plass, motivasjon og utforskertrang øker, og du blir mer åpen for kontakt, læring og samarbeid. Kroppen opplever nå situasjonen som en mulighet, ikke som en trussel. Pusten blir roligere, musklene slipper taket, og tankene får mer rom.
Du får tilgang til handlekraft og overskudd på en helt annen måte enn gjennom Den Røde Knappen.
Mye av livet handler om hvilken knapp Vakten vår trykker mest på. Når Den Røde Knappen får dominere, preger stress og beskyttelse oss. Når Den Grønne dominerer, opplever vi mer ro, motivasjon og flyt.
Den Logiske Hjernen
I tillegg til Vakten og dens indre kontrollrom-system, har vi en bevisst del av hjernen – hjernebarken, som vi i denne boken kaller Den Logiske Hjernen.
Dette er den delen av deg som tenker bevisst. Her reflekterer du, planlegger, løser problemer og setter mål. Her vurderer du valg, og her kan du tenke gjennom konsekvenser. Når du analyserer, resonnerer eller prøver å forstå deg selv og situasjonene dine, er det denne delen – Den Logiske Hjernen – som er aktiv.
Her er et bilde av Vakten, og deg (Den Logiske Hjernen), som sitter på en benk. Du og Vakten har et godt samarbeid, og kommuniserer hele tiden med hverandre. Når dette samarbeidet fungerer, får du mindre negative følelser, selvbildet bedres. Du vil forstå deg selv mye bedre.
Du kan tenke på Den Logiske Hjernen som den delen av deg du oftest opplever som «deg selv».
Den Logiske Hjernen (altså deg selv) har ikke direkte kontroll over Vakten. Den Logiske Hjernen (du) kan ikke slå av alarmen bare ved å ville det. Men den (du) kan lære å forstå hvordan Kontrollrommet fungerer, og hvordan den (du) kan kommunisere bedre med Vakten din.
Når du lærer å samarbeide med Vakten i stedet for å kjempe imot den, får du et større handlingsrom i møte med stress, følelser og valg. Det er her endring blir mulig.
Et lite eksempel
Du sitter i klasserommet. Du vet det snart er din tur til å holde foredrag. Navnet ditt blir ropt opp.
Før du reiser deg, kjenner du det i kroppen. Hjertet slår raskere. Hendene blir klamme. Pusten endrer seg. Tankene begynner å spinne: «Hva om jeg glemmer det jeg skal si? Hva om de ler av meg?»
Inne i kontrollrommet ditt har Vakten allerede registrert signalene på skjermene sine. Den søker i Det Mentale Arkiv etter lignende erfaringer – og den finner ganske snart flere referanser. Kanskje et minne om en gang du ble usikker foran andre og begynte å stamme.
Om stressnivået allerede var litt høyt, kan terskelen for trussel være lav.
Vakten trykker på Den Røde Knappen. Kroppen går i beredskap – selv om rommet egentlig er trygt.
Alt dette skjer raskt, før du ved hjelp av Den Logiske Hjernen rekker å analysere situasjonen.
Men hva som skjer videre herfra, er opp til deg…
Et kart – ikke en fasit
Denne modellen er ment som et kart – et hjelpemiddel som gjør det lettere å forstå terrenget du beveger deg i. Vi har alle ulike erfaringer og livssituasjoner vi sliter med.
Når du forstår hva Vakten reagerer på, hvordan Det Mentale Arkiv påvirker tolkningene dine, og hvorfor Den Røde eller Den Grønne Knappen blir trykt på – da skjer det noe med perspektivet.
Reaksjoner som tidligere føltes ukontrollerbare, blir nå mer forståelige.
Kontrollrommet i nøytral modus. Det er fargen på Stress-skjermen som bestemmer hvordan alle andre skjermer fungerer, og samtidig hva Vakten leter etter. Når Stress-skjermen er grønn, da fungerer Kontrollrommet slik den er ment å gjøre. Vakten sitter stille og følger med. Men når fargen på Stress-skjermen går over i gult, da våkner Vakten opp og er i beredskap. Jo mørkere og rødere Stress-skjermen blir etter dette, jo mer sensitiv og redd blir Vakten. Da vil den også finne flere og flere ting å reagere på, og trykker stadig på Den Røde Knappen. Målet er å begrense Vaktens bruk av Den Røde Knappen og øke bruken av Den Grønne.
Med denne forståelsen kan du begynne å møte deg selv på en annen måte. Du blir da mindre styrt av kamp og mer av innsikt. Over tid kan dette gi bedre håndtering av stress, tydeligere valg og mer rom i møte med både deg selv og andre.
Forhåpentligvis har du nå fått en enkel modell du kan bruke til å forstå deg selv og hverdagen litt bedre. I de neste kapitlene går vi dypere inn i hver del av Kontrollrommet, og ser hvordan denne forståelsen kan brukes i praksis.
Når du først begynner å legge merke til hvordan Kontrollrommet fungerer i din egen hverdag, vil du sannsynligvis oppdage at det påvirker mye mer enn du trodde. Kanskje er det forståelsen av kontrollrommet som står mellom dine problemer og utfordringer, og det livet du ønsker å leve?
Du kan også finne mer om dette på Instagram @kontrollrommet
Hei. Takk for at du stakk innom. Det er lenge siden eg har skrevet noe her inne nå. Holder på med et prosjekt, som er å lage et coaching system. Eg har kalt det for Kontrollrommet.
Kontrollrommet er en modell som er laget for å hjelpe folk å forstå korfor vi reagerer som vi gjør.
Enkelt forklart: inne i hodet ditt sitter det en Vakt. Den følger med på alt som skjer — både inni deg og rundt deg — og vurderer hele tiden om du er trygg eller i fare. Stressnivået ditt bestemmer hvilken farge Kontrollrommet har. Grønt betyr ro. Vakten er avslappet. Du tenker klart og ser muligheter. Gult betyr beredskap. Vakten er på vakt. Du er mer sensitiv og reagerer raskere. Rødt betyr alarm. Vakten trykker ofte på Den Røde Knappen. Kroppen er i overlevelsesmodus. Og fargen bestemmer ikkje bare kordan du føler deg — den bestemmer også ka du legger merke til, kordan du tolker det, og kordan du reagerer. Samme situasjon. Helt ulik opplevelse — avhengig av hvilken farge du har inne i Kontrollrommet ditt.
Skal forsøke å forklare Kontrollrommet steg for steg – eller skjerm for skjerm:
VAKTEN – Inne i Kontrollrommet sitter det er Vakt. Det er din indre beskytter. Vakten forsøker å motivere deg til å utføre dine viktigste gjøremål. Den ønsker også å forhindre deg fra å søke mot farer. Da gir den beskjed i form av stress, uro og negative følelser.
DET MENTALE ARKIV – Vakten har også et hjelpemiddel. Den har et søkesystem som hjelper den å finne viktige opplysninger som kan påvirke kordan Vakten utfører jobben sin. Det er en slags datamaskin som kan sammenlignes med et søkesystem, noe lignende Google. Dette indre arkivet består av alt du har opplevd, lært, erfart og tror på. Vakten bruker dette for å finne ut om noe er trygt eller er en potensiell trussel.
DEN RØDE KNAPPEN – Når Vakten tolker innholdet på skjermene i Kontrollrommet som potensielt truende, trykker den på Den Røde Knappen. Da produseres kroppen stress, og ditt indre system går mer over i beredskaps-modus. Nå vil også Vakten bli mer sensitiv og forsiktig med all informasjon den finner på skjermene sine inne i Kontrollrommet.
DEN GRØNNE KNAPPEN – Dette er belønningsknappen. Når Vakten opplever noe trygt, meningsfullt eller belønnende, da trykker den på denne knappen. Da opplever du gode følelser og motivasjon til å fortsette i denne retningen. Vakten trykker aldri på denne, dersom den ikkje føler seg trygg.
TANKESKJERMEN – Denne skjermen er den største i Kontrollrommet. Den er to-delt og viser både passive tanker på den ene siden, og din aktive tenkning på den andre. Dette er en kommunikasjons-kanal mellom deg selv og Vakten. Vakten leser det du selv tenker, og den tolker det som kommer opp på den aktive siden av skjermen, på lik linje med sanse-skjermene. Altså det du tenker, leser Vakten som at noe faktisk skjer.
STRESS-SKJERMEN – Denne skjermen viser kor mykje stress kroppen din besitter. Stress-skjermen har tre hoved-farger: GRØNN FARGE: Du er rolig, tilstede og har oversikt. Vakten følger med på det som skjer inne i Kontrollrommet, men er mer tilbakelent. Det skal mer til for at den griper inn. GUL FARGE: Vakten sitter i beredskap. Er litt urolig, sansene dine er mer sensitive. Det skal lite til for at Vakten griper inn og trykker på Den Røde Stress-knappen. RØD FARGE: Vakten er overaktiv. Tankene dine er mørke og negative. Sansene dine er fokusert på det som er galt eller feil. Kroppen er mest sannsynlig gått i Fight, Flight eller Frys.
SANSE-SKJERMENE – Inne i Kontrollrommet har vi også 5 sanse-skjermer. Dette er ein skjerm for kvar sans. Synet, hørselen, luktesansen, smakssansen og berørings-sansen. Disse gir Vakten viktig informasjon fra utsiden. Disse skjermene viser forskjellig informasjon, utfra fargen på Stress-skjermen.
KROPPSHOLDNINGS-SKJERMEN – Denne skjermen viser kroppens stille signaler. Når kroppen er åpen og avslappet, tolker Vakten dette som trygghet. Når kroppen er lukket og spent, tolker Vakten dette som fare. Da trykker den inn Den Røde Knappen og setter kroppen i beredskap. Gjennom kroppsholdninger kan du kommunisere trygghet til Vakten din.
PUSTESKJERMEN – Denne skjermen viser pustemønsteret ditt. Når pusten din er rask og overfladisk, da tolker Vakten dette som et trussel-signal. Er pusten din dyp og rolig, leser Vakten trygghet gjennom denne skjermen. Gjennom pusten din kan du gi signaler til Vakten om at du har kontroll og at livet ditt akkurat nå, er trygt.
Dette var i korte trekk Kontrollrommets skjermer og funksjoner.
Eg ser til mine glede at det er kommet mye positiv oppmerksomhet til boken eg har skrevet om det å forstå følelsene våre. Eg har vært så heldig å få Kari Engesvik til å lese og anmelde boken min. Så nå måtte eg bare hive meg rundt å lage et lite blogginnlegg om dette, mens ilden fortsatt er varm.
Eg har laget en miniutgave av boken hvor du får de to første kapitlene av boken gratis av meg, selvsagt imot at du gir meg e-mailen din en eller annen plass. Enten her på bloggen i kommentarfeltet, på Facebook under navnet “personligutvikling.blogg.no eller på Facebook/Instagram under navnet @Hjernesmart.
Innlegget til Kari Engesvik finner du her: TRYKK HER
Det er ingen forpliktelse overhodet om du skulle ønske de to første kapitlene, så her er det bare vinn-vinn.
Hvorfor føles husarbeid, regninger eller andre pliktoppgaver så tunge – mens det å se på TV, trykke på mobil og spise snacks nesten er umulig å unngå å gjøre? Svaret ligger ikke i selve oppgavene, men i hvordan hjernen vår tolker dem.
Oppgaven i seg selv er nøytral
Det å vaske gulvet, brette klær eller ta oppvasken er egentlig bare handlinger. De bringer ikke med seg følelser selv. Det som gjør at vi opplever dem som kjedelige eller krevende, er hvordan hjernen vår reagerer når vi tenker på oppgaven.
Når du tenker på husarbeid, sammenligner hjernen det med alt annet du i stedet kunne gjort. TV og mobil lover raske dopamin-kick. Husarbeid derimot gir lite umiddelbar belønning. Dermed opplever hjernen din oppgaven som en “tung investering” – mye innsats for lite gevinst.
Bildet er AI-generert
Kortisol – signalet som gjør at vi vil bort
Når hjernen ikke ser belønning i en oppgave, tolkes oppgaven som en belastning. Da setter hjernen i gang med å produsere kortisol. Kortisol gir en følelse av uro og ubehag – som om hjernen sier: “Dette er ikke verdt tiden din, finn på noe annet.”
Kortisol i seg selv skaper ikke kjedsomhet, men det fjerner lyst og øker følelsen av å ville bort fra situasjonen. Og siden oppgaven mangler dopamin (belønning), blir det et dobbelt slag: ingen tiltrekning + et signal om ubehag. Da er det ikke rart vi velger sofaen i stedet.
Det er tankene, ikke oppgaven, som gjør det tungt
Hvis du bare setter i gang og gjør oppgaven uten å tenke for mye, kan den faktisk føles lettere. Når vi handler på automatikk eller er i en form for “flow/flyt”, er følelses-hjernen vår mindre aktiv. Men når du tenker for mye på en oppgave, begynner hjernen å sammenligne: “Hvorfor gjøre dette, når jeg heller kan få en rask belønning et annet sted?” Og da våkner følelses-hjernen din, med kortisol i hånden.
Slik kan du finne glede i krevende oppgaver
Den gode nyheten er at vi kan bruke hjernens egne signalstoffer til å gjøre nytteoppgaver lettere, og kanskje til og med lystbetonte. Her er syv nøkler som fungerer:
Koble til mening (serotonin + oxytocin): Minn deg selv på hvorfor du gjør oppgaven. Et ryddig hjem gir ro, trivsel og trygghet – og hvis du gjør det for andre, får du også en følelse av tilhørighet og stolthet.
Del opp i små mål (dopamin): Hjernen elsker små seire. Start med kjøkkenbenken i stedet for hele huset. Hver ferdige lille del gir et lite dopamin-kick og holder deg i gang.
Koble til noe hyggelig (endorfin + dopamin): Sett på musikk eller podcast. Da kobler du belønningssystemet til aktiviteten.
Gjør det sosialt (oxytocin): Ta oppvasken sammen med noen, ring en venn mens du bretter klær, eller del et “før og etter”-bilde med noen du stoler på. Sosial kontakt gjør oppgaven lettere.
Bruk flow-trikset (dopamin + fokus): Sett en timer på mellom 10 til 20 minutter (alt etter hvor vanskelig det er å komme i gang), og bestem deg for å være helt til stede i oppgaven. Når du går inn i oppgaven uten distraksjon, kan du oppleve flyt – og plutselig går tiden av seg selv.
Belønn deg selv etterpå (dopamin): Avtal en liten belønning etter oppgaven – en kopp kaffe, en serie-episode eller bare en generell pause. Hjernen vil da begynne å koble oppgaven til belønning neste gang.
Endre tanken – ikke bare oppgaven: Bytt ut “Dette er kjedelig” med “Jeg gir meg selv en frisk start nå.” Tankene setter stemningen for hvordan hjernen tolker situasjonen.
Bildet er AI-generert
Oppgaven er nøytral. Det er tankene og hjernens tolkning som gjør den kjedelig eller motiverende. Når du lærer å bruke hjernens kjemi til din fordel, kan du oppleve at selv de mest krevende nytte-oppgaver blir lettere – og noen ganger til og med givende.
Neste gang du står og stirrer på en støvsuger, kan du spørre deg selv: “Hvordan kan jeg gjøre dette mer belønnende for hjernen min?” Svaret er ofte enklere enn du tror.
