Du gjør ikke det du burde – men du gjør det du må

Har du noen gang tenkt: “Når jeg kommer hjem fra jobb, da skal jeg ut å trene.” Men det gjorde du ikke, du havnet på sofaen istedet. Og hva skjedde så? Du fikk dårlig samvittighet, fordi du tenkte at: “Jeg er så lat.”

 

 

Men hva er den egentlige grunnen til at vi ikke gjør det vi tenker å gjøre, og istedenfor gjør det vi tenker at vi ikke burde gjøre?

Vi har en dyrehjerne inne i hjernen vår. Det vil si at det er to utgaver av deg. Det er deg selv, som tenker og planlegger. Og så har du din dyrehjerne, som reagerer ut fra behov. Når denne dyrehjernen din ser et udekket behov, da får den en følelse av at noe bør gjøres, og da gir den deg motivasjon til å gjøre oppgaven.

 

Det som skjer er at når “DU” og “DIN DYREHJERNE” har det samme behovet, som kan være: “å trene”, “rydde rommet” eller “gå på butikken og handle”, da slutter dyrehjernen din motarbeide deg. Dere begge er enige om at denne oppgaven bør gjøres. Dermed blir oppgaven utført, uten at du trenger å bruke mye viljestyrke.

 

Problemet kommer når “DU” ønsker å gjøre noe, men “DIN DYREHJERNE” ikke ser det samme behovet. Da oppstår det en konflikt inne i hodet ditt. Du vil noe, jogge/rydde/lese, mens dyrehjernen din kommer med motforslag, som for eks å ta resten av kvelden fri til å se på TV, være med venner eller spille data.

 

 

Dessverre er denne dyrehjernen din sterkere enn deg. Så den vinner ofte disse dra kampene. Og da forsvinner motivasjonen til alle dine planlagte gjøremål som joggeturer, oppvasken eller rett og slett skoleprosjektet ditt.

 

Her er greien: Du gjør ikke det du burde gjøre – men du gjør det som kreves av deg – når du har et pressende behov for å utføre en aktivitet. Får du for eksempel en melding på telefonen om at det venter besøk om en halvtimes tid, da kommer også motivasjonen til å rydde og ordne til snikende. Dette er fordi din dyrehjerne plutselig fikk et behov. Den ønsker ikke å se ut som en slask foran dine venner.

 

ET  BEHOV = følelsen av død, dersom du ikke gjør noe med den pressende oppgaven.

 

Dyrehjernen din ønsker ikke å oppleve smerten av å ha en rotete leilighet, når kjæresten kommer på besøk. Da er den redd for hva kjæresten skal tenke om deg. Derfor er den motivert for å slukke denne brannen. Altså rydde huset og gjerne rote sammen noe du kan servere. Dyrehjernen ønsker å imponere andre, spesielt de som er viktige for den.

 

 

Men dette hjelper deg ikke til å skape et bedre liv. Det hjelper deg egentlig bare til å opprettholde det livet du allerede har. Og dette er også de flest menneskers problem. Du leser til prøve først, når følelsen av å utsette (gjøre andre ting), er dårligere enn følelsen av å begynne å lese nå. Du jogger, fordi du føler at du er nødt å slanke deg 10 kg, men slutter med en gang du har klart det.

 

Dette er fordi du gjør det behovet krever av deg, men ikke mer. Det er ikke fordi du er lat, men fordi det er dyrehjernen din som hjelper deg og gir deg motivasjon når det finnes et pressende behov. Men som begynner å motarbeide deg, med en gang dette behovet er dekket. Og du får da en trang til å gjøre andre og mer behagelige, enkle og gøye ting istedenfor.

 

Dyrehjernen din er likegyldig til hvordan livet ditt er. Men den stresser for å dekke sine egne behov. Dermed blir du brukt/misbrukt, for å dekke din dyrehjernes behov – og ikke nødvendigvis dine egne. Du sitter i baksetet, mens dyrehjernen din kjører livet ditt.

 

 

Dyrehjernens behov er ting som:

  • Å imponere det motsatte kjønn. Den ønsker å finne en make slik at den/du kan få barn og starte en familie. Det er blant annet derfor du dusjer og står foran speilet hver morgen. Du ønsker å imponere, spesielt de fra det motsatte kjønn. Vi ønsker å bli ansett som bra mennesker.
  • Dersom du har barn, er din dyrehjerne ekstremt opptatt av at de skal få det best mulig. Ofte er du villig til å ofre deg for dem.
  • Dyrehjernen er ekstremt opptatt av å holde deg i live. Den ønsker å forhindre at du blir skadet eller dør.
  • Den hjelper deg til å skaffe mat og den motiverer deg til å spise.
  • Den er utrolig opptatt av status (ofte også status-symboler). Den ønsker å finne seg noen status-stiger å klatre i. Vi mennesker er så heldig at vi har mange forskjellige områder hvor vi kan opparbeide oss status i. (Jobb, venner/sosiale grupper, kropp, hobby, spill, idrett, penger, kunnskap osv.)
  • Trygghet. Vår dyrehjerne er trygghetssøkende. Når noe oppleves som truende, vekkes dyrehjernen, og du vil gjøre det som kreves for å komme deg i sikkerhet. Det er individuelt hva som oppleves som en trussel, fra person til person. Men negative tanker og engstelse vekkes opp, når noe oppleves som en trussel. Og da mister du selv kontrollen, og du vil begynne å handle emosjonelt. Du er liksom ikke lenger deg selv.

 

 

Liket du artikkelen? Da vil du kanskje like:

HJERNESMART på Facebook

Slik blir du en vinner – Intervju med Andrew Huberman

Jeg kom over en god og informativ YouTube video for litt siden. Det var et intervju med en hjerneforsker ved navn: Andrew Huberman. Jeg fikk det for meg at jeg burde ta notater mens jeg så videoen, og denne artikkelen er skrevet ut fra mine notater, og endret litt, slik at de også skal bli inerressant å lese også for andre. Under artikkelen vil jeg legge ved videoen. Den er på litt over en time. Så om du ikke har like god tid som jeg hadde, kan du få hovedpoengene ved å lese notatene mine istedet.

 

Foto av Andrew Huberman

 

Nervesystemet er selve hjernen, og to deler utenfor hjernen. Det er øynene og ryggmargen.

 

En hjerneforsker ønsker å forstå hvordan nervesystemet fungerer og hva dette systemet gjør. Hvert eneste organ i kroppen er overstyrt av nervesystemet. Din fordøyelse, hjerterytmen, pusten, og til og med ditt immunforsvar.

 

Nervesystemet er ansvarlig for sansene, følelsene, tankene, handlingene og hukommelsen.

 

Det som ikke er mulig å mene noe om, er sanseinntrykkene. Oppfattelse, følelser og tanker derimot, er noe det er mulig å reforhandle og endre.

 

Hjernen er svært god på å sanse ting, lage seg egne oppfatninger, føle, tenke og gå til handling. Men den er også god på to andre ting: å lage seg en INDRE OPPFATNING (å være oppmerksom på hva som skjer inne i oss) og YTRE OPPFATNING (følge med på det som skjer i den ytre verden). Og den balanserer mellom disse, for å komme seg helskinnet gjennom livet.

 

Nervesystemet har noen hovedarbeidsoppgaver: Den ønsker å lære ting med en gang den er født inn i verden. Hjernen er den eneste maskinen som kobler seg selv. Det er en selv-byggende og selv-lærende maskin.

 

Helt i starten av livet, er hjernens mål todelt: Det første målet er å vedlikeholde alle indre organer og systemer, og å holde organismen den styrer, i live. Det andre målet er at den ønsker å lære seg ting som er spesifikt til omgivelsene den lever i. Deriblant å lære seg reglene for sanse-inntrykkene, som at et objekt faller ned og ikke opp og at mor kommer tilbake, selv om hun går ut av rommet.

 

På samme måte som at en baby aldri trenger å tenke på å puste, eller styre hjerterytmen bevisst, ønsker nervesystemet vårt å lære seg flere og flere ting, som den kan pushe over på refleksive handlinger.

 

Men serie-prosesser er vanskelig for nervesystemet å gjøre om til refleks handlinger. Men jo flere ganger vi utfører noe, jo mer vil disse handlingene bli refleksive. Til det bedre eller til det verre, alt etter hvilke handlinger vi gjentar.

 

VI STYRES IMOT ELLER VEKK FRA NOE

Når en hendelse er ukomfortabel for oss, da vil nervesystemet skape en assosiasjon, som gjør at vi naturlig begynner å unngå denne tingen. Uansett om dette er positivt eller negativt for oss.

 

Er det noe vi liker eller blir belønnet for, da vil vi skape koblinger som gjør at vi lener oss mot mer mot dette. Vi har belønningssystemer, som sier fra når den ønsker at vi skal utføre en aktivitet.

 

Det mest kjente av disse er dopamin-systemet. Dette fungerer slik at hver gang vi beveger oss mot noe, og vi samtidig tror at vi er på den riktige veien, da blir dopamin utløst. Og vi blir motivert til å søke mer mot dette.

Dette er hjernens måte å fortelle deg at: «Uansett hva du nå holder på med; det kan være trening, relasjonsbygging, lære noe du virkelig ønsker å lære – bør du gjøre mer av dette.»

 

Uansett hva du gjør, når dopamin- eller serotonin-systemet skrus på, da vil hjernen ha deg til å gjøre mer av akkurat dette.

 

Dopamin er misforstått. Folk tror at dopamin handler om å komme seg til en belønning. Men dopamin handler mer om å sende deg MOT en belønning. Altså den belønner deg for å jobbe med en oppgave som hjernen mener er viktig for deg.

 

Du får mer dopamin når du forfølger et mål eller en drøm, enn når du faktisk når den.

 

Kanskje det er en liten nøkkel her; at dopamin som er et lykkestoff, gir deg mer glede i livet når du jakter etter mål og drømmer. At det er jakten og ikke målet som gir deg mest glede. At du ikke trenger å nå målene dine, så lenge du jager etter å bli et bedre menneske.

 

Jeg tror mange jukser og ødelegger for seg selv, bare for å oppnå målene sine. De gjør ikke jobben, men hopper i stedet rett til belønningen. De skylder på at de ikke har kunnskap, penger eller resursene som trengs for å gjøre jobben.

 

Det forskning forteller er at du opplever glede for hver minste lille framskritt du gjør. Du trenger ikke å ta store kvantesteg for å bli lykkelig. Det er ikke de med mest kunnskap eller mest penger som er lykkeligst, men de som gjør litt framskritt hver dag.

 

Det fantastiske med dopamin, er at det er svært subjektivt. Det er subjektivt hva som utløser mer dopamin for akkurat deg. Det som utløser dopamin for meg, gjør ikke nødvendigvis det samme for deg.

 

 

Folk pleier å si: «En reise på tusen mil begynner med et enkelt steg.» Eller: «Måten man spiser en hel elefant, er å spise en bit om gangen.»

 

Men det de glemmer å si her er: at nøkkelen er å belønne hver bit man spiser, subjektivt.

Du kan ikke legge ned ekstra innsats, dersom du ikke subjektivt belønner, og sier til deg selv: «Jeg er på den rette veien. Innsatsen er veien.» Og på den måten utvikler det de kaller et «growth mindset».

 

Dopamin er din beste venn, i å sikre at dine framskritt ikke er selvbegrensende.

Det å belønne seg selv, er en ferdighet du må lære deg, fordi dine tanker er spontane. De bare popper opp. Men tanker kan også bli skapt/produsert. Jeg kan bestemme og fortelle meg selv: «Jeg er utmattet og trett, men jeg kommer til å belønne dette. Jeg vil fortelle meg selv at jeg er på den riktige veien.»

 

Å gi seg selv skryt/anerkjennelse for noe du gjør bra, gir deg denne dopamin-belønningen. Og du fortsetter å bevege deg framover.

 

Når du sier til deg selv: «Jeg klarer en til». Kanskje du ikke løpte raskere, eller bar tyngre vekter akkurat i dag, men det å anerkjenne innsatsen du har lagt ned, akkurat i dag, er så viktig for å bygge selvtillit, selvbilde, glede og framgang.

 

Hjernen ønsker å spare energi, ved å forflytte ting til «standard refleksiv modus». Den forsøker hele tiden å finne måter, ut fra situasjonen og omstendighetene, å skape standard og refleks-vane handlinger.

 

Når man utsettes for stress, vil hjernen automatisk gå til standard modus, og gjør det du pleier å gjøre, for å håndtere stresset.

 

“Jeg legger ofte merke til at jeg tar opp telefonen, åpner en app. Men jeg gjør ikke dette bevisst. Jeg bare gjør det, på refleks.” Grunnen er at hjernen hele tiden søker belønninger og nyheter, og dersom vi ikke er klar over hva og hvorfor vi gjør dette, da vil vi fortsette gjøre det på refleks.

 

INDRE OG YTRE BELØNNINGER

Det er en kjent studie om barn som likte å tegne, gjort på sykepleierstudiet ved University of Stanford. Der belønnet de noen av barna, med stjerne-klistermerker, som betaling for å tegne.

Etter noen dager fjernet de denne stjerne-belønningen. Og de barna som vanligvis likte å tegne, tegnet nå mindre.

 

Belønnings-systemet vårt kan bli koblet til ytre ting, eller til indre ting. Men målet må alltid være at du blir belønnet av indre grunner. Og dette er noe du selv må jobbe med.

 

Vær forsiktig med ytre belønninger. Forsikre deg om at ditt dopamin-system er mer knyttet til innsats og prosessen, enn den noen gang er til ytre belønninger.

 

Jeg tror vi i dagens samfunn, lærer våre barn at dopamin bare kommer til oss, når vi scorer mål eller får seksere på skolen. Det er da mor og far blir stolte. Det er da vi får de store dopamin mengdene. Men hvor viktig er det ikke at du begynner å vise belønning og stolthet for innsatsen dine barn legger ned, istedenfor å bare belønne resultatet.

 

Tiger Woods sa engang: «Jeg bare setter min lit til prosessen.»

Han fikk fulltrefferne sine fra prosessen. Han snakket aldri om å vinne.

Videre sa han: «Jeg ønsker å sette meg selv i posisjon, slik at jeg fortsatt har en mulighet.»

 

Milepælene som har med innsats å gjøre, er viktigere å belønne, enn milepælene som har med resultater å gjøre.

 

 

TUBE-TESTEN (SLIK BLIR DU EN VINNER)

Dette er forskning som viste at det å vinne og å tape, ikke er slik vi trodde før. Du tar to mus, og setter dem inn i en tube. Musene forsøker nå å pushe hverandre ut. Den ene puser ut den andre, og blir nå kalt vinneren. Den andre blir kalt taperen.

 

Det interessante er at dersom du tar de to samme musene og lar dem få hver sine nye utfordrer, da vil den som vant, ha mye større sannsynlighet for å vinne igjen, og taperen har mye større sannsynlighet for å tape på nytt.

Dette var det første eksperimentet. Vinneren har blitt en vinner, og taperen en taper.

 

Men dette blir mer interessant. Du tar taperen, og lar den kjempe mot en av de kjente vinnerne, og så pusher du musen bakfra, slik at denne (altså taperen) vinner (om en noe litt tvilsom seier). Men nå har taperen blitt en vinner, og vinneren har blitt en taper.

Og til og med om innsatsen som gjorde at taperen ble til vinneren, ikke var dens egen, så forandret noe seg.

 

Det tredje eksperimentet ble presentert i bladet Science for noen år siden.

Nå målte forskere musenes hjerner under eksperimentet hvor de kjempet om tuben. Og de fant at det var ett lite område i musenes prefrontal cortex (PFC), som var mer aktiv i vinneren og mindre aktiv hos taperen.

 

Og dersom de kjemisk aktiverte dette område i taperen, da ble denne taperen til en vinner. Og «slo de av» denne delen hos vinneren, eller et dyr som ser ut til å vinne, blir den plutselig omgjort til en taper.

 

Det viser seg, at stimulering av denne hjerne-regionen, som forårsaket det å vinne, er assosiert/koblet med økt engstelse, innsats og adrenalin. Og alle disse tre tingene, konverterer “engstelsen” eller “presset” til å gå flere steg framover, pr tidsenhet.

 

Så dersom du tar denne hjerne-regionen og stilner den, da reduserer du dyrets stress-nivå, og dyret vil rygge litt bakover, eller ta seg en liten pause (slappe av).

Men dersom du stimulerer denne hjerne-regionen, da vil dyret forsere framover. Komme seg i angrepsposisjon.

 

Du har aldri mer enn tre muligheter. Du kan være i stillstand, trekke deg tilbake eller du kan gå til angrep.

 

Engstelse og stress er skapt for å få oss i bevegelse. De skaper en form for argumentasjon og ubehag. Men engstelse og stress er ikke laget kun for å få oss i bevegelse, så vi kan løpe og gjemme oss. De er også skapt for å få oss til å bevege oss framover. For å få oss til å gjøre framskritt.

 

Det er mange i samfunnet vårt i dag, som forsøker å heller roe ned, komme i balanse.

 

All form for tillært adferd, blant dyr og mennesker, involverer høyt nivå av stress og engstelse. Dette er skapt slik for å hjelpe oss til å gå framover. Men det trenger ikke å være kamper eller konkurranser. Det kan være å finne en make, eller å lete og gå etter muligheter.

Så engstelse og stress er en del av drivkraften vår. Det er ikke meningen at ting skal føles godt til å begynne med. Nye ting føles ikke godt for noen i starten.

 

Det er en grunn for at vi elsker «rag to riches»-historier. Slike historier vekker dyp inspirasjon i oss. Det er fordi det vekker noe vitalt og primitivt, som ligger i oss mennesker. At vi er der vi er, fordi vi tidligere har vært villige til å ta den harde kampen. Og endte opp med å overvinne problemer.

 

Når du ser en atlet gjøre noe ekstraordinært, bringes du gjerne til tårer. Jeg har alltid tenkt at dette er en del av oss, at vi har kapasitet til å gjøre noe lignende selv, på vår egen måte. Så vi søker slike historier.

 

Vi har mer hjernebark og en mye større og bedre prefrontal cortex (PFC), enn en mus har. Det er også den delen som gjør at vi mennesker opplever mer nevrotiske problemer, fordi den er så god til å tenke og skaper tenkte hendelser/problemer.

 

Men det vi må gjøre, for å bli bedre på noe, er å rette vår fulle oppmerksomhet til det vi holder på med, og vi må begynne å gi belønning til prosessen, istedenfor resultatene.

 

INDRE OG YTRE BELØNNINGER

Bilen og klokken du ønsker deg, er ikke bare ytre belønninger. De er også indre motivatorer.

 

Dopamin er alltid rettet mot indre belønninger. Det å lære hvordan man knytter selv-belønning til prosessen. Det er det som utløser dopamin. At du går et steg i dag, slik at du kommer litt nærmere den bilen du ønsker deg. Og hjernen ønsker selv å lære hvordan man gjør dette.

 

Men så lenge vi rygger bort fra engstelse og stress, og forsøker å bli rolig og avbalansert, da er det ingen måter å komme dit på. Du er i pause-modus. Du er blitt den tapende musen.

Men du ønsker vel egentlig å bli en vinner, gjør du ikke? Å ta flere steg framover, pr tidsenhet, å skape et momentum?

 

Du trenger følelsen av hastverk og fokus sammen. Men blir du for stresset, er du ikke i stand til å fokusere.

 

Vi har to deler av hjernen, som kommer ut av skallen. Det er øynene våre. Øynene er også en del av det sentrale nervesystemet. De styrer hjernens alarmsystem og søvnen vår.

Når du åpner øynene da forteller du hjernen din, at nå må den være klar. Visuell fokus, bringer kognitiv fokus.

 

Bildet er lånt fra www.pixabay.com

 

IKKE SE PÅ LYSET MELLOM KL 23.00 OG 04.00

I flere studier har de funnet ut at alle mulige sterke lys, midt på natten, er skadelig for deg. Det finnes nerveceller i øynene dine, som gir signaler til et område i hjernen, som kalles “habenula”, som rett og slett reduserer mengden dopamin i hjernen, dersom du utsettes for mye lys på nattestid. Dette medfører reduksjon av læring og hukommelse i to etterfølgende dager.

Men er du skiftarbeider, kan du bruke blålys-blokkere. De kan hjelpe å forhindre lys-skarpheten.

 

Det motsatte er på dagtid. Spesielt de første timene du er våken. Da ønsker du så mye sterkt lys som mulig. Men ikke slik at det er smertefullt. Er det smertefullt, kan du skade netthinnen.

Ideelt sett går du ut av huset, og bruker 5-10 minutter i dagslys, før du starter morgenrutinen.

 

Gjennom vinduet får du mindre lys enn anbefalt. Selv utendørs på vinterdager, får du mer lys, selv på overskyede dager, enn du får i et godt opplyst rom.

 

Bildet er lånt fra www.pixabay.com

 

Dette er viktig, fordi tidlig om dagen, trenger hjernen å vekkes opp. Hele systemet gjør dette ved å utløse mest mulig kortisol, og dette må gjøres i en en-gang. Det er viktig å få en tilstrekkelig stor kortisol-utløsing.

Det finnes nemlig en indre «klokke», som styrer melatonin-systemet vårt. Melatonin er søvnhormonet, som kommer på ca 16 timer etter at du er stått opp.

 

Flere studier har vist, at dersom du ikke får dette sterke lyset tidlig om dagen, da får du en kortisol-dose nummer to, ca kl 21.00, og denne dosen med kortisol, er nært knyttet til engstelse, depresjon og negative følelser.

Men dette siste som jeg har snakket om nå, er saktegående prosesser. De fungerer over dager og uker. Så ikke forvent raske endringer.

 

Ofte sitter folk oppe til langt på natt og ser på film. Det er helt greit. Nyt livet. Men dersom du gjør dette kronisk, og alltid får mye lys midt på natten, da kan du komme i situasjoner der du ikke får den «sterkt-lys-stimulansen», og du setter deg selv opp for mentale problemer og andre sykdommer.

 

PUSTEN VÅR

Puster jeg sakte, rytmisk og rolig, da tenker hjernen at jeg er rolig. Men dersom jeg puster raskt, da tenker hjernen at jeg burde være mer på vakt.

Jeg mener at alle burde ha noen realtime-verktøy, som kan justere hjernens alarmberedskap. For av og til kan man være for oppjaget, til å kunne roe ned.

 

Dobbel innpust, etterfulgt av et utpust, gjør noe veldig spesielt. Vi har «sekker» i lungene våre. Dersom vi hadde lagt alle disse sekkene utover, ville de fylt ut en halv tennisbane. Så mye overflate har lungene dine.

Og ettersom du puster utover dagen, kollapser de, og blir flate, omtrent som en ballong. Dobbel innpust, er måten du får dem ut igjen. Og dette presser også karbondioksid ut i blodstrømmen, og når du puster ut, tømmer du dem.

 

Enkelt sagt, dersom du ønsker å roe ned, raskt, pust inn to ganger, og ut igjen en. To eller tre sett av dette, er den raskeste måten jeg vet om, for å roe ned.

 

Den andre tingen du kan gjøre med pusten din, om du er en engstelig person, eller du føler du ofte brenner for mye energi, da bør du bruke noe som fjerner karbondioksid.

Det er enkelt. Da sitter du deg ned, eller du ligger, og puster inn og ut, 25-30 ganger. Etter disse 25-30 gangene, puster du ut all luft, og hold pusten i 15 sekunder. Vær deretter rolig mens du opplever det opphøyede nivået av aktivitet.

 

Det du gjør, når du puster inn disse 25-30 gangene, er at du produserer adrenalin inn i systemet ditt. Du skaper en liten dose stress. Du lurer kanskje på hvorfor du skal skape stress?

Men når du puster ut, og forholder deg rolig, da lærer du hjernen din å være rolig, selv når du har en dose adrenalin i systemet.

 

Men du kan også sitte i et isbad, og trene på å holde deg rolig. Eller du kan krangle med ektefellen din, og så forsøke å holde deg rolig. Men det siste anbefaler jeg ingen å gjøre.

 

TIL SLUTT

Nøkkelen er å ta svært små adferds-endringer, som for eksempel å starte med å gå ut i ett minutt, som det første du gjør hver morgen. Belønn deretter prosessen, ved å fortelle deg selv: «Supert, nå er jeg i kontroll over mitt eget nervesystem. Jeg er på riktig vei.»

 

Men mange vil si: «Men de ytre omstendighetene mine er ikke forandret.» Nei, men dine indre omstendigheter er. Og det er disse som styrer de kjemiske nivåene dine. Og disse har nå plassert deg i en litt bedre posisjon, og gir deg dag for dag bedre resurser.

 

Du kan fortelle deg selv: «Selv om jeg ennå ikke har oppnådd de resultatene jeg ønsker, så er handlingene mine gode, og setter meg i riktig retning.»

 

Liket du artikkelen? Da vil du kanskje like:

HJERNESMART på Facebook

 

 

Hva er grunnen til at vi utsetter ting?

For litt siden kom jeg over en meget god YouTube video, her fikk jeg litt oppdatert informasjon om hvorfor vi har en tendens til å utsette alt vi ikke liker å gjøre. Ja det har også innvirkning på hvor ofte jeg skriver nye innlegg eller poster noe annet på sidene mine. Kanskje du også kjenner deg igjen, i denne artikkelen.

 

 

Grunnene for at vi utsetter ting, er at hjernen vår linker negative følelser til aktiviteten vi skal gjøre. Det er altså følelsene våre som er grunnen til at vi utsetter. Og da mener jeg selvsagt negative følelser. Hjernens svar på negative følelser, er at den forsøker å flykte fra eller unngå oppgavene.

Negative følelser kan være: kjedsomhet, frykt, at du tror det kan skade helsen din eller at noe ikke er verdt strevet.

 

Det at hjernen din linker slike ting til aktiviteten din, betyr ikke at dette er sannheten. Altså at det skader deg eller at du har grunn til å være redd. Men hjernen vår er ikke smart, dersom ikke vi ikke utdanner den til å bli det. Dine følelser forteller bare hva som er «sannheten» for hjernen din. Kanskje mangler du oppdatert kunnskap. Slik at dersom du setter deg bedre inn i saken, forandrer du mening, og samtidig forandres følelsene du har til aktiviteten.

 

Når du linker positive følelser til aktiviteten du skal gjøre, da gjør du den med en gang. Du ser fram til å begynne. Det er ingen indre konflikter, fordi du er motivert til det. (Slik som joggeturen jeg tok idag. Den var kort, og det var fint vær.)

 

MEN DU KAN BLI MOTIVERT TIL Å GJØRE OPPGAVEN LIKEVEL

Av og til kan du i lang tid ha negativ følelse mot å gjøre en oppgave. Men så plutselig blir du motivert til å gjøre den likevel. Dette er svært vanlig når det gjelder lekser, tannlege-besøk, husarbeid osv.

Grunnen til dette er at du misliker eller frykter det du planlegger å gjøre, og hjernen din forsøker å distrahere deg bort fra det, fordi den har koblet negative følelser til oppgaven. Da vil den forsøke å komme med alternative aktiviteter som den linker gode følelser til, som for eksempel å se på TV, spille data eller spise noe godt. Dette får deg til å glemme problemet du står overfor, iallefall en liten stund. Hjernen tror den har løst et problem, siden de negative følelsene nå er borte. 

 

Men så går det en stund, og det kommer press fra et annet sted, som gjør at hjernen din skifter mening om oppgaven. Nå vil den gjøre oppgaven likevel. Det kan være at en tidsfrist nærmer seg, eller at du får besøk, og ikke ønsker å invitere noen inn, når det er så mye rot rundt deg. Eller du går til tannlegen når smerten blir større enn gleden ved å la være.

 

Bildet er lånt fra pixabay.com

 

HVORFOR GJØR VI IKKE SKOLEARBEID 2 TIMER HVER DAG?

“Er dette fordi jeg er et dårlig menneske? Eller at jeg er lat?”

Nei. Men du linker dårlige følelser til skolearbeid eller studier. Hjernen din ser ikke poenget med å gjøre det. Den ikke ser fordelene du kan oppnå om du gjør det. Du eller andre har ikke hatt stor nok tro på deg selv. Noen kan ha fortalt deg at du bare kunne glemme drømmen din. At den er urealistisk, eller at du bare burde være fornøyd med livet slik det er. Derfor begynte du å nedgradere målene dine og livet ditt. Og plutselig så var det ingen grunn for å jobbe hardt lenger. Ingen grunn for å satse, bruke tid og krefter på noe du ikke kommer til å oppnå uansett.

 

De som når langt i livet har stor tro på det de holder på med. De ser og erfarer at innsats lønner seg, at de får betalt for all jobbingen. Og da linker hjernen deres gode følelser til det de holder på med. Og dersom den linker gode følelser, blir den lett motivert. Da ønsker den å fortsette. Og er du motivert, da gjør du, da leser du, da trener du og jobber hardt og målrettet mot framtiden. Men tror du ikke på en bedre framtid, da er det heller ingen grunn for å jobbe hardt.

 

 

Men det er ikke for sent å begynne på nytt. Du kan fortsatt klare noe bra og verdifullt. Så lenge du vet hva det er, og så lenge du følger en plan og en retning.

En reise på 1000 mil, starter med det første steget. Kanskje starter reisen din idag?

 

 

Liket du artikkelen? Da vil du kanskje like:

HJERNESMART på Facebook

Bli kvitt negative følelser og sosial angst

Jeg har i omtrent hele mitt liv slitt med negative følelser. Men for noen uker siden skjedde det at jeg forstod noen greier, som forandret alt. En teori som forklarte hva negative følelser egentlig er, og hvor de kommer fra. Det gjorde at jeg gikk fra å se på følelser som noe andre mennesker gjorde mot meg – til at følelser er noe jeg gir meg selv. Jeg tok tilbake makten over følelsene mine. Nå er det ikke andre mennesker sin feil, men jeg selv som har kontrollen. Er dette noe du også kunne tenke deg å ha? Kontroll over dine egne følelser?

 

 

Det kan føles som at det er menneskene rundt deg, og tingene som skjer deg, som skaper dine negative følelser. Men i følge teorien min, så er det ikke slik. Her er det du som selv skaper dine egne negative følelser. Eller rettere sagt, det er hjernen din som skaper dem.

 

Hjernen vår skaper et stoff som heter kortisol. Hver gang den oppdager og tolker noe som negativt for deg, gir den deg kortisol. Dette gjør den for å kommunisere med deg, og fortelle deg at du bør gjøre noe. For hvis du ikke gjør noe med den saken, du nå reagerer på, da kommer det til å gå deg ille. Så følelsene er vår hjernes måte å gi oss viktige beskjeder på, om at noe er galt.

Kortisol er altså hjernen sin måte å kommunisere med deg, når den har oppdaget noe negativt og potensielt farlig. Altså når den har oppdaget en trussel.

 

 

Hjernen vår vet ikke forskjell på virkelighet og tankene dine. Dette gjør at vi hele tiden utløser følelser, når vi tenker på ting. Og hvor ofte tenker vi ikke negativt og frykttanker i løpet av en dag? Og hver gang du tenker på noe du frykter eller håper å unngå, produserer hjernen din kortisol. Stoffet som gir deg negative følelser.

Og det er som regel dette som er problemet. Vi tenker på alt mellom himmel og jord, som vi ønsker å unngå eller frykter at skal skje. Men hjernen vår vet ikke at dette bare er tanker, og reagerer på det som om det er virkeligheten. Altså den gir deg kortisol, fordi du frykter for noe.

 

Det er her problemene begynner. La oss si at du treffer en jente (bytt gjerne til gutt), som du ønsker å snakke med. Du nærmer deg henne, og du begynner å frykte at hun ikke liker deg. Dette gjør at hjernen din reagerer på samme måten som den ville gjort om hun ikke likte deg. Altså den gir deg kortisol.

 

Det som er problemet med stoffet kortisol, er at det får deg til å bli ekstra på vakt overfor alt som er negativt. Stoffet gjør deg til en negativ magnet. Du begynner å lete etter negative ting i omgivelsene dine. Du begynner nå å se etter “bevis” for at hun ikke liker deg.

 

Bildet er lånt fra pixabay.com

 

Du vil nå begynne å finne bevis for at det negative du tror på, er sant. Du vil føle at hun ikke liker deg. Men det har ingenting henne å gjøre. Det du selv som skaper denne negative følelsen og frykten. Det var du selv som produserte denne negative følelsen. Det gjør du/hjernen din i det du begynte å tenke negativt om hva som kan gå galt og hvor vondt det vil være dersom hun avviser deg. Det er på grunn av dette stoffet kortisol, som befinner seg i hjernen din.

 

Hjernen din har lagret dine tidligere opplevelser og erfaringer. Og spesielt lagrer den de negative erfaringene. Det gjør den fordi den ønsker å hjelpe oss til å unngå lignende opplevelser om igjen.

 

Kortisol er stoffet som gjør at vi får negative følelser, dette fordi det hjelper oss å overleve. Det er viktig for oss å oppdage trusler og mulige negative situasjoner, slik at vi kan håndtere dem, før de ødelegger og skader oss. Hjernen vår ønsker å kommunisere med oss og fortelle oss at noe skadelig og farlig muligens er på ferde. Og at du derfor bør begynne å lete etter flere mulige trussel-signaler. Og det er akkurat det du gjør. Du begynner nå å tro at hun ikke liker deg, at du ikke er ønsket i hennes nærhet. Og du begynner å lete etter bevis for at dette er sant. Du blir nå svært sensitiv for alt som potensielt kan være og tolkes negativt.

 

Men sagt på en annen måte. Det er ikke hun som gir deg disse negative følelsene. Det kan hun ikke. Det er det hjernen din som gjør. Den reagerte på tankene dine. Og den gjør dette ved å produsere det kjemiske stoffet, som gir deg disse negative og vonde følelsene. Når dette stoffet er tilstede i hjernen din, vil du oppleve det meste som trusler mot deg, og du vil bli sur og irritert.

 

Når du vet dette, at dine negative følelser ikke er annet enn et kjemisk stoff som hjernen din har gitt deg, da blir ikke disse følelsene så farlige lenger. Ingen mennesker utenfor, kan gi deg disse negative følelsene. Det er det kun du selv som kan.

 

Slik at når noen sier noe stygt om eller til deg, da er det din egen hjerne som tolker det som blir sagt som negativt for deg. Og som av den grunn kommuniserer til deg, og mener at noe er potensielt farlig og bekymringsfullt. Men når du bevisst tar kontrollen over tankene og følelsene dine, trenger du ikke å tolke det som negativt, selv om hjernen din tolker det slik. Det er altså helt opp til deg å bestemme hvordan du ønsker å tolke situasjonen du er havnet i. Om det er negativt for deg, eller om dette er noe du fint kan leve med.

 

Bildet er lånt fra pixabay.com

 

SOSIAL ANGST OG KORTISOL

Sosial angst fungerer på samme måte. Du har minner og erfaringer som hjernen din har tolket som potensielle trusler, eller som negativt for deg. Og av den grunn har den lagret disse minnene for framtidig bruk. Det kan være at noen har ledd av noe du har gjort, eller snakket stygt om utseende ditt. Dette mener hjernen er en trussel mot deg, fordi dersom du blir regnet som mindre attraktiv, vil dette svekke dine muligheter for å tiltrekke deg en frisk og sterk framtidig partner. For hjernen vår er slike ting viktig. Å kunne tiltrekke seg en sterk og sunn ektefelle, slik at du får friske og sterke barn.

 

Når så noen mennesker snakker stygt om deg og hvordan du ser ut, eller om din kunnskap og ferdigheter, er dette en direkte trussel mot deg som person og framtiden din. Og den vil med stor sannsynlighet lagre slike opplevelser for framtidig bruk.

Ikke bare lagrer den kommentarene, men den vil også lagre omstendighetene rundt opplevelsen. Om det var mange andre tilstede eller om dere var alene? Om det var flere mennesker tilstede, vil gjøre dette gjøre den negative opplevelsen enda mer ydmykende og ødeleggende. Og plutselig kan hjernen koble mennesker og andre omstendigheter som potensielle trusler og farer. Når lignende omstendigheter oppstår igjen, vil den kunne vekke negative minner og tanker, som igjen vekker opp disse negative følelsene gjennom at den gir deg kortisol.

 

Men på samme måte som eksemplet med den attraktive jenten, så er det bare hjernen vår som lurer oss. Mennesker i seg selv er ikke farlig. Og bevisstheten vår vet dette. Men tidligere minner, vekkes opp hos deg, og får deg til å tenke negative tanker og frykt for en potensiell gjentagelse. Du ønsker jo ikke å gjenoppleve de negative kommentarene, og den vonde erfaringen.

Og derfor gjør hjernen det den kan for å hindre at dette skjer. Og det er derfor den er så rask med å gi deg kortisol. For å fortelle deg at, dersom du går videre nå, og attpåtil begynner å snakke med disse menneskene rundt deg, da risikerer du å få kritikk og kommentarer som er ydmykende og kan skape nye vonde opplevelser. Dette er noe hjernen frykter og ber deg stikke herfra så fort som bare det. Den spyler deg med kortisol, slik at du skal få lyst å flykte. Komme deg i sikkerhet, og unngår nok en negativ opplevelse eller ydmykende kritikk.

 

 

Liket du artikkelen? Da vil du kanskje like:

HJERNESMART på Facebook

Kortisol styrer følelsene dine

Jeg har den siste tiden jobbet mye med kortisol. Dette er stoffet hjernen gir deg, når noe negativt skjer i livet ditt.

Det som er spesielt med kortisol er at hjernen kan produsere stoffet både ved hjelp av sansene dine (virkeligheten) og ved at du tenker på noe negativt (tankene). Dette gjør stoffet ekstremt påvirkelig både overfor følelsene og kroppen din.

I bunn og grunn er det dette stoffet som styrer deg, mesteparten av dagen.

 

 

La oss ta et eksempel. Du kommer på jobb, tidlig en morgen. Kanskje kommer du noen minutter for sent, og du lurer på om sjefen reagerer på dette.

Allerede nå er du påvirket av kortisol. Du begynte å tenke negativt, frykt, konsekvens-tanker, og dette gjør at hjernen din begynner å produsere kortisol. Du blir nå omgjort til en magnet mot alt som på en eller annen måte kan tolkes som negativt for deg.

Når du nå går gjennom kontorlandskapet, er du sensitiv mot alt som kan være negativt. Du frykter kommentarer og lurer på hva andre tenker om deg. «Ser jeg bra nok ut på håret i dag?» «Hva tenker hun nye om meg?» «Er sjefen sint eller irritert?»

 

Bildet er lånt fra pixabay.com

 

Grunnen til at du føler det slik, altså at alle tenker og snakker negativt om deg, er at du nå har kortisol i hjernen din.

Det er viktig å påpeke at det er du selv som har påført deg disse følelsene. Ikke andre. Ikke sjefen din. Ikke dine kolleger og heller ikke hun nye på kontoret ved siden av deg.

Du har selv startet denne kortisol-produksjonen i hjernen. Og denne står bak dine negative tanker og følelser. Og det er dette stoffet som flyter rundt i hjernen din, som gjør deg så sensitiv og oppmerksom på alt som kan være negativt rundt deg.

 

Dette er noe hjernen gjør mot deg, for å øke dine muligheter for å overleve. Fordi dersom du ikke hadde oppdaget noe virkelig negativ, som at sjefen din planla å si deg opp, eller dine kolleger hadde alliert seg mot deg, da ville du ikke vært i stand til å komme med et mottrekk. Ved for eksempel ydmykt bedt om unnskyldning eller vist anger for noe du kan ha gjort.

 

 

Det å være ekstra på vakt, er en overlevelses-mekanisme som hjernen vår er skapt med. Denne mekanismen har hjulpet oss mennesker til å overleve i tusenvis av år.

Men siden vi i nyere tid har fått dekket flere og flere av våre viktigste behov, uten å måtte jobbe og bruke tid på det, blir vi mer og mer fokusert på sosiale utfordringer.

 

Før i tiden, når mesteparten av tiden gikk til å jakte på mat og skaffe de mest nødvendige resursene, var ikke ting som: «Hva tenker den og den om meg?», «Hvordan ser håret mitt ut idag?» særlig relevant.

Men når de fleste fysiske behov er dekket, går hjernen over til å fokusere på våre sosiale behov. Og da blir din kunnskap om og dine nivåer av, kortisol i hjernen, svært avgjørende for hvordan du føler deg og har det i hverdagen. Og hvordan du kommuniserer med andre mennesker.

 

Kortisol har i følge hjerne-ekspert Loretta Breuning, en halveringstid på 20 minutter. Kortisol er med andre ord noe som styrer deg over lange perioder om gangen. At det har en halveringstid på 20 minutter, betyr at det tar 20 minutter å halvere mengden kortisol som flyter inne i hjernen. Men dette er bare dersom du ikke produserer mer i løpet av denne tiden. Og hjernen har lett for å produsere mer av dette stoffet, siden til og med tankene dine kan gjøre det.

 

 

Ditt beste mottrekk, mot produksjon av unødvendig kortisol, er å forstå hva det er, og grunnen til at det eksisterer. Hjernen vår ønsker rett og slett at du som person skal overleve og føre genene dine videre. Da er det viktig at du blir bevisst og oppmerksom på trusler i omgivelsene. Og det er det dette, stoffet kortisol og dine negative følelser gjør med deg. De gjør deg mer sensitiv og fokusert på ting som kan skade deg. Hjernen din vil bare å hjelpe deg.

 

Ikke til å føle deg bra, men til å overleve.

 

 

Liket du artikkelen? Da vil du kanskje like:

HJERNESMART på Facebook

Kortisol og sosial angst

Du kan tenke deg at hjernen din har en beholder eller en kopp. I denne koppen/beholderen fylles det fra tid til annen et kjemiske stoff som heter «kortisol». Kortisol er det stoffet som skaper dine negative følelser. Når koppen din er tom, det vil si at du ikke har noe kortisol i den, da er du glad og fornøyd. Nå er du for eksempel ikke redd for å snakke med andre mennesker og du er heller ikke redd for fremmede.

 

 

Men dersom denne “kortisol-koppen” din, fylles opp med kortisol, da forandrer du følelsene dine og humøret ditt, og du begynner nå å lete etter alt som “potensielt” kan være negativt og farlig for deg. Da kan du for eksempel bli redd for å snakke med andre mennesker. Da ser du andre som en trussel mot deg. Du blir redd for sosiale sammenkomster. Men ofte er det bare tankene dine som skaper disse “farlige følelsene” som du opplever å ha. Det er som oftest bare innbilt fare. Det er egentlig liten grunn for å være redd andre mennesker i Norge i dag.

 

TANKENE DINE HAR MAKT OVER DEG

Tankene dine har samme effekt på hjernen din, som sanse-impulser har. Så om du får input fra sansene eller tankene dine, så vil hjernen oppleve dem begge som virkelige. Dette betyr også at du kan forandre følelsene dine, ved å tenke på noe annet. Hjernen kan ikke fokusere på både virkeligheten og tankene dine samtidig. Så her må du velge. Men den reagerer på begge deler, som om begge deler er virkelig.

Tankene dine, kan på samme måte som virkeligheten, fylle “koppen” din med kortisol, og da vil du begynne å lete etter bevis for alt det negative du tror på og mener er sant. Selv om noe ikke er sant, så kan det være sant for deg, og dersom du har kortisol i hjernen din, da vil du tro på det negative, selv om det bare er innbilning. 

 

Bildet lånt fra pixabay.com

 

Det er mange ting som kan gjøre slik at vi blir redd for mennesker og fremmede. Som regel har det noe med fortiden å gjøre. Du kan ha opplevd ting (kommentarer eller reaksjoner) som har satt spor i hjernen. Dette kan for eksempel være at noen har ledd og gjort narr av deg, en gang da du var liten. Hjernen så den gang på dette som viktig informasjon, og lagret det til bruk for framtiden.

 

Hjernen vår er skapt for å lagre negative opplevelser, fordi den ønsker å unngå å oppleve det igjen. Den forsøker å hindre deg fra å havne i den samme situasjonen du en gang opplevde. Så dersom noen lo av deg, i en norsktime da du var åtte år, kan dette ha skapt et varig men, og kan påvirke deg negativt hver gang du må lese høyt heretter. Det kan ha skapt traumer for deg resten av livet. Du mistet kanskje lysten til å lese på grunn av denne ene episoden. Å lese skapte en negativt ladet følelse. Og måtte du lese høyt, var dette krise.

Dette kan også ha medført at du konstant har vært stresset og redd i hver eneste norsktime. “Tenk om du blir spurt om å lese høyt idag.” Dette kan også ha vært en medvirkende årsak til at du ble tilbaketrukket og sjenert. Hjernen din ønsket å forhindre at en lignende episode gjentok seg. Og jo sjeldnere du snakker med noen, desto mindre sannsynlig er det at du blir latterliggjort igjen. Ganske logisk sett fra hjernens side. Men ikke optimalt for din framtid. 

 

Når mange mennesker er tilstede, er sjansen større for at noen kan le av deg og legge merke til dine negative sider. Derfor blir hjernen vår ekstra på vakt når det er andre tilstede. Da er det naturlig at hjernen ønsker å gi deg beskjed, om at du må være forsiktig og på vakt. Du går i «fight» and «flight» (kjemp eller flykt).

 

Bildet er lånt fra 123rf.com

 

DINE NEGATIVE FØLELSER VIL FORTELLE DEG NOE

Men dine negative følelser kommer fra et sted. Det er en grunn til at de vekkes, når du enten skal ut blant folk eller kommer inn i et rom med mange mennesker.

For deg personlig er det viktig å finne ut hva det er som vekker disse følelsene. Hva er det hjernen din ønsker å fortelle deg, eller hva er det den ønsker å hindre, ved å trekke deg bort fra situasjoner? (Sett fra ditt perspektiv: Ødelegge for deg. Sett fra hjernens perspektiv: redde deg fra nye negative opplevelser.)

 

Som regel har vi selv en formening om hva problemet er. Og da blir din oppgave å gjøre noe med det. Og deretter å forandre hvilke mening du legger til problemet. Ofte ligger løsningen her, fordi når du kan forandre hva noe menes og betyr for deg, da vil følelsen som hjernen skaper også forandres.

Dersom du forandrer at: «å lese høyt», går fra å bety: «nå vil folk se hvor dum jeg er», til: «jeg blir bedre og mer selvsikker hver gang jeg leser høyt. Og dette gjør også at jeg blir mer kunnskapsrik og øker mine sjanser i livet.» Da vil du da forandre din opplevelse av situasjoner som å lese høyt. Du vil begynne å se det tidligere problemet som noe positivt. Dine tidligere negative følelser vil forandre seg til positive følelser. Og klasserommet du før fryktet, vil ikke lenger skremme deg.

 

Bildet er lånt fra pixabay.com

 

NERVEKJEMIEN AV KORTISOL

Du er født helt uten redsel og frykt for andre mennesker. Du har med andre ord lært deg selv å være redd for andre folk.

 

Hjernen din evaluerer hele tiden alt som skjer deg i livet, og tolker det enten som positiv (da produserer den lykkestoff, og du opplever positive følelser, og vil ønske å gjøre mer av det i framtiden) eller som negativt (da forsøker hjernen å hindre deg, ved å skape kortisol. Det stoffet gjør slik at du får negative følelser, og vil ønske å unngå å gjenta det du nettopp opplevde.)

 

Når du opplever følelsen av kortisol, stopper du opp, og ønsker å gjøre noe med situasjonen, du vil forsøke å komme deg unna følelsen. Er det frykt for mennesker som skaper kortisol, da vil du forsøke å flykte unna situasjoner, og menneskene du tror og mener er problemet. Det er også dette hjernen din ønsker, da har den oppnådd målet sitt.

 

Tidligere opplevelser med slike folk du frykter, skapte traumer og negative opplevelser. Kanskje sa de noe til deg, som du reagerte på. Nå ønsker du å unngå dem. Unngå problemet. Ofte ved å trekke deg unna situasjonen, unna andre mennesker og store folkemengder eller rett og slett spesifikke typer mennesker (for eksempel “de du synes er attraktive jenter/gutter”, “barn” (de sier ofte høyt det de tenker på) eller “eldre” (har ofte sterke meninger)), altså den typen mennesker du opplever at det er negative følelser knyttet til. 

 

Bildet er lånt fra pixabay.com

 

Noe i fortiden din ble lagret av hjernen som negativt. Noen gjorde narr av deg, eller du ble holdt utenfor og ikke regnet som god nok for de andre. Nå vil det å komme i lignende situasjoner trigge hjernen din til å gi deg kortisol og negative følelser, når du nærmer deg noe som ligner den tidligere hendelsen. Slik sørger hjernen din for at du unngår gjentagelse, at du unngår nye potensielle negative følelser. 

 

Dette er hvordan jeg ser problemet med sosial angst basert på bøker jeg har lest. Jeg har ingen beviser for at det er slik, så hvis du har et annet syn på saken, ønsker jeg å høre fra deg. Skriv gjerne en kommentar og del gjerne dine opplevelser med meg.

 

HJERNESMART på Facebook

Slik kommer du oftere i flytsonen

Nå har jeg akkurat skrevet ferdig et referat fra en bok som handler om flytsonen. Boken heter: “The Rise of Superman” og er skrevet av Steven Kotler. Det var en fantastisk bok, og jeg oppdaget flere revolusjonerende detaljer jeg aldri hadde hørt om før. Som resultat har jeg opplevd flytsonen personlig flere ganger siden jeg begynte å jobbe med den.

Dessverre har all trening vært forbudt de siste to månedene, så da jeg omsider skulle bruke teoriene mine, fikk jeg ikke mulighetene til å gjøre det. Men her kommer noen gode tips og triks til deg som har tenkt å begynne å trene igjen.

 

 

FORVENTNINGER ER EN FIENDE AV FLYTSONEN

Aldri kom på trening eller kamp med forventninger om hvordan du kommer til å prestere. Jeg er klar over at det er vanskelig å unngå. Men det ødelegger, mer enn det hjelper deg. Når du kommer på trening eller kamp med positive forventninger, da blir du skuffet dersom du ikke gjør det like bra eller bedre enn du forventer. Dette medfører at hjernen din utløser et kjemisk stoff som heter kortisol. Kortisol, er det stoffet som styrer deg, når du har en dårlig dag, er sur eller opplever noe negativt i livet. Kortisol er stoffet som skaper alle dine negative følelser.

 

Grunnen til at du ikke skal ha negative forventninger, er ganske enkelt at da gir hjernen deg kortisol, allerede før du har forsøkt å lykkes. Bare tankene dine får hjernen din til å gi deg kortisol. Det gjør at du blir umotivert, uinteressert og har mindre sjanse for å lykkes. Du begynner å se etter problemer, istedenfor løsninger.

 

Flytsonen er en virkelig tilstand. Den fungerer som en “av” og “på”-knapp, og du er enten i flytsonen eller så er du det ikke. Den største grunnen til at så mange blir middelmådige innenfor idrett og i livet generelt, er at de ikke er klar over dette, og forventer å være gode idag, dersom de var det igår. Det er ikke slik den virkelige verden fungerer. Var du god i går, er det ingen grunn til å forvente at du også skal være god i dag. Når du har dette i minnet, og bare gjør så godt du kan, med vissheten om at prestasjonene dine vil variere fra dag til dag, rett og slett fordi du ikke kan styre flytsonen, da er du mye bedre rustet for å gjøre ditt beste og akseptere enhver prestasjon som den måtte komme.

 

 

HJERNEN HAR TO SYSTEM – EN NÅR DU ER I FLYT, OG EN NÅR DU IKKE ER I FLYT

Når hjernen har en oppgave den har et behov for å løse, da omorganiserer den seg, og slår av en rekke unødvendige funksjoner. Blant annet dine bevisste tanker. Deretter slår den på på noen andre automatiske funksjoner. Dette maksimerer effektiviteten med minst mulig ressursbruk.

 

NÅR DU ER I FLYTSONEN:

Tenk deg et samlebånd i en fabrikk. Robotdeler jobber synkront, og alt er nøyaktig og alle bevegelser skjer sømløst.  Hele systemet har et overordnet mål og alt skjer så effektivt som mulig. Maskineriet fungerer som en enhet, og hele tiden i tråd med det overordnede målet. Dette er omtrent slik hjernen din fungerer, når den er i flytsonen. Du kan kalle det for “det indre systemet”.

 

 

NÅR DU IKKE ER I FLYTSONEN

Du har også et annet system, som styrer deg når du ikke er i flytsonen. Dette kan kalles for “det ytre systemet”. Dersom du ser for deg en fabrikk eller en annen stor bygning, og ser denne ovenfra, fra et fugleperspektiv. Du fjerner taket, og ser nå ned og inn i bygningen. Nå vil du se masse små skapninger eller enheter, som beveger seg innenfor bygningens vegger. Alle har sine forskjellige personlige oppgaver de holder på med. Alle jobber hver for seg. Dette er et godt bilde på hvordan hjernen fungerer, når den ikke er i flytsonen.

 

 

TANKENE DINE ER VIKTIGERE ENN DU TROR

Det finnes tre hoved tankebølge-soner når vi er ved vår bevissthet. Det er høy beta, lav beta og alpha-sonen. Men det er bare i alpha-sonen du har mulighet til å komme i flytsonen.

 

Høy Beta: Du er i dette tankeområdet når du bekymrer deg, har negative tanker, frykter noe eller har selvbegrensende fokus og tvil på deg selv. Det er ofte hit tankene går, når du har mye å tenke på. Innenfor fagspråket sier de at dette er de høyeste tankefrekvensene.

Lav Beta: For de fleste av oss tenker vi i beta-sonen størstedelen av dagen. Enten i høy beta eller lav beta. Når du er fokusert og oppmerksom, som når du for eksempel forsøker å lære noe, eller holder på å planlegge noe, da er tankene dine i lav beta. De fleste tror at de er på sitt beste, når de er i lav beta. Når de tenker og utfører oppgaver helt og fullt selv. Men det er ikke sant. Du er ikke i flytsonen, når du er i beta-sonen. Når du tenker og styrer alt selv.

 

Alpha: Dette er den optimale sonen. Her er du rolig og avslappet. Når tankene dine er i alpha sonen, da tenker du lite. Du har lite forventninger, men det betyr ikke at du har lave forventninger. Du er bare fornøyd med tingenes tilstand, eller så er du iallefall avslappet i forhold til dem.

Dette er sonen du må befinne deg i, dersom du ønsker å komme i flytsonen. Dette er også portalen til din underbevissthet. Og flytsonen ligger mellom din bevissthet og din underbevissthet. Det er som regel når du befinner deg i alpha-sonen at du blir kreativ. Og dette skjer ofte i dusjen, når du går på tur, kjører bil, eller holder på å sovne. Det er fordi at da slutter du å tenke på konkrete ting, og lar tankene dine fly sin vei. Da går du ned i alpha-sonen, og underbevisstheten kan begynne å hjelpe deg med løsninger du ikke har funnet ut av enda. Når underbevisstheten din har funnet ut av noe, kan den nå deg, dersom du er alpha-sonen. Og du kommer opp med en ide.

 

 

DELER AV DIN PREFRONTALE CORTEX (PFC) ER SKRUDD AV

Din prefrontale cortex (på norsk kalt “Hjernebarken”), altså din bevissthet er delvis skrudd av når du er i flytsonen. Din PFC styrer slike ting som å tenke, planlegge, problemløsning, risikovurdering, ja kort og godt det meste vi selv er involvert i. Hele dette bevisste systemet er meget komplekst, og tar mye av din energi. Når hjernen skrur av deler av din PFC, kan den bruke den oppsparte energien til andre oppgaver.

 

Blant annet er hjernedelen som styrer selvovervåking og impulskontroll, “dorsolatheral prefrontal cortex” deaktivert. Selvovervåking er “din indre lille kritiker”. Når denne er skrudd av, da blir det stille. Da handler du uten å nøle. Og det å ta risiko, blir mindre skremmende.

Jobben til “dorsolateheral prefrontal cortex”, er å stille disse kritiske spørsmålene. Prosessen med å dobbelt-sjekke alt du gjør. Dette er en av hovedfiendene til flytsonen.

 

Impulskontroll er en annen fiende. I vårt daglige liv er egenskapen å motstå fristelser, viktig for å overleve. Men flytsonen er en handlings-tilstand. En “indre stemme/visdom” forteller deg hva du skal gjøre, og du bare gjør det den ber deg om, uten å nøle.

 

 

RISIKO-MÅLERNE ER KOBLET UT

Med deler av vår prefrontale cortex deaktivert, er det ingen risiko-målere aktivert, og heller ingen indre kritikere som kan advare oss. Dette er en av grunnene for at flytsonen løfter prestasjonene våre. Du blir både raskere og sterkere.

 

Normalt vil en vanlig person klare å bruke ca 65% av sin maksimale styrke. En toppidrettsutøver kan pushe seg til 80%. Men hadde vi hatt all muskelstyrken tilgjengelig på kommando, ville du kunne skadet deg. I flytsonen produserer hjernen flere kraftige smertestillende stoff, og dette lar oss nærme oss våre absolutte grenser.

 

Bildet er lånt fra pixabay.com

 

FLYTSONEN ENDRER DIN OPPLEVELSE AV TID

Flytsonen deaktiverer store deler av vår bevisste del av hjernen. Dette forhindrer blant annet vår evne til å behandle tid.

 

Det skjer her en effektivitets-endring. Energi som vanligvis blir brukt for å behandle tidsprosesser, blir nå omdirigert til oppmerksomhet og fokus. Istedenfor å bruke energi på å følge med på tiden, tar vi istedet inn mer data per sekund. Hjernen behandler de innkomne data, mer nøyaktig og raskere. Den håndterer flere prosesser.

 

Det er dette som gjør at tiden virker som at den går saktere. Våre følelser over hvor lang tid noe varer, er direkte relatert til hvor mye informasjon vi behandler. Jo mer data vi behandler, jo lenger ser øyeblikket ut til å vare. Mer data gir deg bedre innsikt i situasjonen. Mer data behandlet, gir deg flere kreative løsninger.

 

 

MØNSTER-GJENKJENNELSE

Hjernen har et eget mønstergjenkjennelses-system. Å kjenne igjen mønstre som skjer rundt deg, er en viktig egenskap for å overleve. Hver gang du gjetter riktig om noe, får du en liten belønning, i form av en dose av lykkestoffet “dopamin”. Dopamin er et nervekjemisk stoff som føles meget bra i hjernen din.

 

Men dopamin gjør mer enn bare å hjelpe deg til å kjenne igjen mønster. Den får deg også til å følge ekstra godt med. Den gjør deg mer oppmerksom. Og den reduserer støy i nervenettverket i hjernen. Den fjerner ting som er uviktig. Det igjen gjør det enklere for deg å kjenne igjen mønstre som skjer rundt deg. Det blir enklere å følge med.

 

Når du har gjort den vanskelige jobben med å finne ut av det første mønsteret, vil dopamin som nå flyter inn i nervenettverket ditt, gjøre det enklere for deg å finne det neste mønsteret. Og så det neste. osv.

 

 

NERVEKJEMIEN I FLYTSONEN

Flytsonen har to hovedtrekk: “Den føles utrolig godt.” og “Den løfter prestasjonen din.”

 

 

DOPAMIN

Dopamin – fjerner støy, løfter humøret (begeistring og engasjement), gir et brennende ønske om å utforske (nysgjerrighet), løfter kreativitet og skaper mer mening med det du holder på med.

Mennesker er skapt for å utforske og pushe grenser. Det er dette dopamin hovedsaklig hjelper oss med. Dopamin blir utløst hver gang vi tar en risk eller finner noe nytt. Den belønner slik adferd, fordi dette på et biologisk plan hjelper oss å overleve.

Ved å øke oppmerksomheten, informasjons-flyt og mønster-gjenkjenning, hjelper dopamin også som et skill-booster.

 

NORADRENALIN

Noradrenalin i kroppen: øker hjerterytmen, øker spenningen, øker åndedrettet (pusten vår) og trigger til glukose-utløsning, slik at vi har mer energi tilgjengelig.

Noradrenalin i hjernen: øker tenningen, øker oppmerksomheten, nervecellene blir mer effektive og den kontrollerer følelsene.

I flytsonen holder noradrenalin oss låst til målet vårt. Det holder unna distraksjoner.

Som lykkestoff: dersom dopamin kan sammenlignes med kokain, kan noradrenalin sammenlignes med speed. Noradrenalin gjør at flytsonen kommer med en utrolig “high”.

 

ENDORFIN

Endorfiner – fjerner smerte og gir en behagelig følelse. Kroppens endorfiner kan være opptil 100 ganger sterkere enn medisinsk morfin.

 

ANANDAMIDE

Anandamide – dette stoffet løfter humøret, lindrer smerte, utvider blodårene og forsterker lateral tenking (Lateral tenking er at man tenker og løser problemer fra forskjellige vinkler. At man ser problemet fra flere sider.) Dette styrker våre evner til å koble sammen ideer.

 

SEROTONIN

Serotonin er det synlige resultat av endret adferd. Man får et statusløft. Men dette har skapt litt forvirring, fordi mange assosierer serotonin direkte med flytsonen. Men når serotonin viser seg, og gir deg en følelse av forhøyet status og anerkjennelse, da har flytsonen allerede skjedd. Serotonin er et signal om at flytsonen er på vei mot sin ende. Ikke at den er på vei til å skje.

 

 

FARER OG KONSEKVENSER

Ingenting stjeler vårt fokus, slik som risiko og farlige situasjoner. Plutselige trusler krever øyeblikkelig og rask respons. Hvert eneste sekund får hjernen inn mer data enn den er i stand til å behandle. Som resultat er mye av det hjernen holder på med, å skille ut det viktige, fra det mindre viktige.

 

Siden lite er viktigere enn å overleve, er det første stedet våre data og informasjon går til, vårt alarm-system – amygdala. Amygdala er ansvarlig for våre basis-følelser som hat, sinne og frykt.

Dette er vår “tidlig-advarsel-system”. Et organ som alltid er satt i alarmberedskap, som alltid er klar til å “hugge” til. Er det noe som trigger amygdala, da rives oppmerksomheten dit.

 

Ekstremsport-utøvere lener seg på risiko, og dette skaper øyeblikklig flyt. Flytsonen følger fokus og konsekvenser fanger vår oppmerksomhet. Men konsekvenser gjør mer enn bare å fange vår oppmerksomhet. De endrer og kontrollerer vår nervekjemi.

Risiko i seg selv utløser en stor dose dopamin. Dette gjør at du bedrer prestasjonen din, og blir bedre til å gjenkjenne mønstre. Når mønster-gjenkjennelses-systemet lyser opp, når du gjenkjenner noe, da vil en større dose dopamin løses ut. osv.

 

Risiko er en absolutt nødvendighet for å oppnå flytsonen. En gjennomsnittlig person må være villig til å feile, dumme seg ut eller “falle flatt på gulvet”. En toppidrettsutøver må være villig til å risikere fysiske skader. Kanskje til og med døden dersom han eller hun skal komme i flytsonen.

 

 

KLARE MÅL

Når hjernen er opptatt med et klart definert mål, snevrer fokuset inn. Det som ikke er viktig, blir tilsidesatt, og “NUET” er alt som er igjen. I “NUET” finnes det ikke noe fortid eller framtid. Og heller ikke mye rom for selvet/egoet.

Men når vi blir bedt om å sette oss “KLARE MÅL”, ser vi øyeblikkelig oss selv på den olympiske pallen, eller på en topp-10 liste. Og vi tror oppriktig at det er dette som er poenget.

Men det er det ikke. Selv om målet ditt er noen sekunder ifra, så er dette framdeles en framtidig hendelse. En distraksjon som river deg bort fra øyeblikket/nuet.

Dersom målet er å skaffe mer flyt, da er det ordet “KLART” og ikke “MÅL” som er hovedpoenget. Klarhet gir oss trygghet.

En forfatter er bedre stilt, dersom han forsøker å skrive 3 gode paragrafer eller setninger, enn om han forsøker å skrive ett godt kapittel. Tenk utfordring og riktig størrelse.

 

ØYEBLIKKELIG TILBAKEMELDING

Jo mindre gapet er mellom “input” og “output”, jo enklere er det å vite hvor du står. Dersom du ikke kan korrigere i “live-tid”, da begynner vi å lete etter ledetråder fra ting vi tidligere har utført eller ting vi ser at andre gjør. Dette drar oss ut av øyeblikket.

Glem kvartalsregnskap. Daglige tilbakeblikk er det beste.

 

UTFORDRING vs FERDIGHETSNIVÅ

Dersom utfordringen er for stor, vil frykt oversvømme systemet. Er utfordringen for lett, slutter vi å være oppmerksomme. Flytsonen ankommer ved skjæringspunktet mellom “kjedsomhet” og “frykt/engstelse”.

Området som er vanskelig nok til at vi må strekke oss, men ikke så vanskelig at vi klapper sammen.

Hvor vanskelig er dette? Det generelle svaret er omlag 4% over ditt ferdighetsnivå. Når du hele tiden utfordrer dine egne ferdigheter, og presser deg litt over dine egne grenser, da utvikler du deg raskt.

 

 

TANKEGANG OG FLYTSONEN

Etter mer enn 30 år med forskning, har Carol Dweck funnet ut at hver og en av oss, har ett av to hovedtankesett: “Fastlåst” eller “Vekst”.

  • De som har et “fastlåst-tankesett”, har en overbevisning om at intelligens og talent er ferdigutviklet og uforanderlige. At dette er medfødt.
  • De som har er vekst-tankesett, tror at ting utvikler seg ved hjelp av interesse og hardt arbeid. At våre medfødte evner er et startpunkt, for en lang læringsprosess.

 

For å finne dine 4% befinner seg, trenger du å vite nøyaktig hvor ditt ferdighetsnivå er på det nåværende tidspunkt. Dette er vanskelig for de med et “fastlåst-tankesett”.

Det er jo logisk, for dersom du gjennom et “vekst-tankesett”, tror du kan utvikle deg, da er du mer åpen for å måle dine nåværende evner, selv om disse skulle vise seg å være dårligere enn du ønsker. Og dersom du er lærevillig og åpen for å forbedre deg, da trenger du å være ærlig med deg selv, slik at du vet hvor du står.

Men dersom alt er enten “gode” eller “dårlige” nyheter, slik som det er med de som har et “fastlåst-tankesett”, da blir dine prestasjoner enten bedre enn forventet, eller du må bortforklare dem. Og før du vet ordet av det, så kjenner du deg ikke selv i det hele tatt. Dersom prestasjonene og resultatene er dårligere enn forventet, har de med et “fastlåst-tankesett”, en tendens til å bortforklare det som skjedde.

 

Et “vekst-tankesett” beveger oss i den andre retningen. Selvkjennskap har tendens til å bli bedre over tid. Å finne flyt blir nå mer en vane. Jobben din blir nå å finne denne flyten. Du må lære deg selv å kjenne for å komme i flytsonen. Og du må kjenne dine begrensninger

 

Dersom du ikke tror at mental-læring er mulig, da kan det være vanskelig å se på flytsonen, som noe du gjorde annerledes enn det du vanligvis gjør. At du nettopp hadde en “unaturlig” opplevelse (ut av deg selv-opplevelse). Og at det er mulig å gjenta det du nettopp gjorde, fordi du var jo så sinnsykt god.

 

Etter å ha opplevd flytsonen, vil mennesker med et “fastlåst-tankesett”, selv ta æren for den utrolige prestasjonen. Det er jo dette som er kjernen i deres selvbilde og selvtillit. “Dersom jeg kunne gjøre dette idag? Da må jeg jo være slik hele tiden.”

Men vi vet at flytsonen er en forbigående tilstand. Den kommer – og den forsvinner igjen like plutselig.

 

DEN MØRKE SIDEN VED FLYTSONEN

Flytsonen er uforutsigbar og altoppslukende, og den kan føles som meningen med livet. Nervekjemikaliene som er delaktige i denne tilstanden er blant de mest avhengighets-skapende stoffene som finnes på kloden. Og like kraftig er den psykologiske dragningen mot den.

 

Psykologer som har studert menneskelig motivasjon, har i den senere tid lært at våre vanligste overlevelses-behov blir møtt med kombinasjonen av:

  • SELVSTYRERETT – et brennende ønske om å styre sitt eget liv.
  • MESTRING – ønsket om å lære, utforske og å være kreativ.
  • FORMÅL – et ønske om å bety noe, om å bidra med noe ekstra til verden.

 

Disse tre: selvstyrerett, mestring og formål, er noen av de mest kraftfulle indre motiver som driver livene våre. Og alle disse er dypt involvert når flytsonen blir til. Å leke seg med flytsonen, handler litt om å rote seg bort i primær biologi. Avhengighetsskapende nervekjemiske stoff og mektig psykologi. Seriøst, hva kan gå galt? Alt eller ingenting, ser ut til å være flytsonens krav. Hvis du ikke er villig til å ofre noe, da kommer heller ikke flytsonen å besøker deg.

 

Bildet er lånt fra pixabay.com

 

Husker du sist du opplevde flytsonen?  

 

 

 

 

Hjernen din kan sammenlignes med et dataspill

Tenk deg at du installerer et dataspill. Du aner ikke hva spillet går ut på, så du starter å spille uten å vite hva som er meningen med spillet. Du vet heller ikke hvordan du spiller. Du må finne ut alt helt selv.

 

Bildet er lånt fra pixabay.com

 

Det viser seg at dette er et strategispill. Det handler om å lage en egen verden, med veier og bygninger. Målet videre er å skaffe resurser, det finner du ut etterhvert. Men det var ingen instrukser å lese på, før du begynte å spille.

Du setter i gang å bygger et par bygninger og noen veier. Men siden du ikke vet hva som er greien med dette spillet, finner du ikke de viktigste resursene før du allerede har bygget opp infrastrukturen.

For å si det sånn, veiene dine er langt fra optimale. Det går hovedveier på kryss og tvers og ut i ingenmannsland. Og dit hvor dine viktigste resurser ligger, går det små stier. Det er krevende å forandre på dem, og før du klarer det, blir du angrepet.

 

Du taper dette spillet, fordi du fant ut av de viktigste funksjonene etter at det var for sent, og fienden hadde angrepet deg på dine svake punkt. Men du ble hektet. Dette viste seg å være spillet for deg.

Det er vanlig å feile noen ganger før man lykkes. Før man lærer seg å spille.

 

Bildet er lånt fra pixabay.com

 

Men det er ett stort problem, dette spillet ligner veldig på hjernen din. Men her får du ingen nye muligheter til å starte på nytt. Du bygger opp din infrastruktur og alle dine viktigste hovedveier, lenge før du begynner på skolen. Du må bygge opp din indre verden, før du finner ut hva livet går ut på.

En hjerne som er satt opp slik at den hjelper deg å lykkes, og en hjerne som er satt opp slik at den motarbeider deg, er akkurat like når du blir født. Den eneste forskjellen på en hjerne bygget for suksess og en hjerne bygget for middelmådighet, er nervebanene som du bygget opp i dine første leveår.

 

Det er ikke hjernens kapasitet som er grunnen til at så mange sliter i dette livet. Men grunnmuren ble ikke godt nok bygget, fra starten av. Problemet er at det er nesten ingen steder hvor man lærer slike ting.

Men denne bloggen og Facebook-siden «Hjernesmart”, skal være et slikt sted hvor du kan lære å endre på dine nervebaner. Målet mitt er at dette skal være stedet å starte, om du ønsker å begynne på nytt eller gjøre større endringer.

 

Les gjerne også:  

 

Liket du artikkelen? Da vil du kanskje like:

HJERNESMART på Facebook

 

Det er du selv som er grunnen til dine negative følelser

På samme måte som at kirurgene begynte å vaske og sterilisere utstyret sitt, da de forstod at usynlige bakterier skapte problemer for pasientene deres. Vil også du begynne å tenke annerledes på verden og følelsene dine, når du forstår at det ikke er verden rundt deg, eller andre mennesker som skaper dine følelser, men at følelser styres av kjemiske “happy” og “unhappy” stoff i hjernen din.

 

Det er viktig å merke seg at jeg ikke skriver at du er skyldig i dine følelser. For det er du ikke. Men det er du selv som er GRUNNEN til dine negative følelser. Du har ingen ting å klandre deg selv for. Men dersom du skal kunne forandre dem, må du først forstå hva som skaper dem. Hvor og hva kommer de fra?

 

Bildet er lånt fra pixabay.com

 

I det siste har jeg skrevet endel om negative følelser. Dette er noe jeg selv har slitt mye med, og av den grunn har jeg kunne teste og måle hvordan teoriene mine fungerer i virkeligheten – på meg selv og mine egne følelser. Og for noen uker siden, forstod jeg noe, som forandret alt om hvordan jeg nå opplever dette med negative følelser. Vel, jeg skal ikke skryte på meg at jeg har bevis for det jeg skriver. Men dette er noe jeg har lest meg til. Spesielt gjelder dette noen bøker fra en kvinne ved navn: Loretta Breuning. Hun skriver om hvordan kjemiske stoff påvirker og styrer hjernen.

 

Her er greien: Hjernen vår evaluerer hele tiden alt som skjer rundt deg. Og den evaluerer ut fra erfaringer, verdisyn, kunnskap og informasjon du har tatt til deg fram til nå i livet. Den har laget seg et helhetsbilde av alt du har opplevd fra du ble født og fram til idag. Den har en et bilde av hva den mener at du er istand til og hvordan verden bør reagere mot deg. Den forsøker å finne ut om det som skjer deg, er positivt eller negativt. Det er som om den hele tiden stiller spørsmålet: “Er dette positivt eller negativt for meg?”

 

Dersom hjernen tolker det slik, at noe er negativt for deg, da produserer den et kjemisk stoff som heter kortisol. Nå er hjernen din forandret. Du er ikke glad og ser ikke lyst på livet lenger. Kortisolet du har i hjernen din, ber nå din cortex (hjernebark – altså deg og din bevissthet) om at du må begynne å lete etter trusler og problemer. Nå ser du ikke fordeler lenger, men ulemper og problemer. Det hjelper ikke at noen sier til deg: “Kan du ikke bare smile da?”

 

Nei, du kan faktisk ikke det. Det blir ikke noe ekte smil, når du har kortisol som styrer hjernen din. Så det beste for deg nå, dersom du ønsker å bli en lykkeligere person, er å vite hva negative følelser kommer av. Og akseptere tilstanden du er i, når dette stoffet er blitt produsert “i hjernen din”, “av hjernen din”.

 

 

Kortisol er ikke et farlig stoff, men det styrer humøret ditt. Det tar tid før det forsvinner. Og i mellomtiden, vil hjernen din lete etter alt som er negativt. Du vil helle mot å svare surt når noen snakker til deg, og du vil være naturlig sur, så lenge du fortsatt har mye av dette stoffet i hjernen. 

Kortisol har en halveringstid på 20 minutter, slik at det tar litt tid å bli kvitt det. Dette vil si at halvparten er forsvunnet etter 20 minutter, og omlag 75% er borte etter tre kvarter. Problemet er ofte at man produserer mer kortisol og negative følelser, før stoffet er fjernet, slik at det kan ta lang tid å bli positiv igjen. Og spesielt, dersom man forventer å bli glad igjen med en gang etter at man har blitt sur og lei.

 

Gjennom hele dagen “pinger” hjernen din på denne måten, etter alt som skjer, og evaluerer det. Ser den noe den oppfatter som negativt for deg, får du kortisol.

Et ord fra noen, med feil tonefall, og hjernen kan begynne å tolke dette som negativt, og går da rett i alarmberedskap. Den pumper ut kortisol i hjernen, noe som medfører at du får negative følelser, samtidig som du blir ekstra på vakt i forhold til andre negative ting.

Når dette stoffet er i hjernen din, vil du føle deg negativ og være negativ mot alt som foregår rundt deg. Stoffet må ut av hjernen, før du kan oppleve å være positiv igjen.

 

Du snakker for eksempel med en jente. Hun svarer deg, men plutselig så kommer det en negativ følelse. Nå kan hjernen din ha tolket svaret hennes som negativt på en eller annen måte. Kanskje det var noe hun sa eller måten hun svarte på, eller en bevegelse hun gjorde som fikk deg stresset.

Du fikk negative følelser. Ikke på grunn av henne, men fordi hjernen din tolket noe hun sa eller gjorde, som potensielt negativt for deg, eller som en trussel for dine videre samhandlinger med henne, eller som negativt for din sosiale status.

 

Bildet er lånt fra pixabay.com

 

Noe av det kortisol gjør med deg, er å få deg til å begynne å bekymre deg for, hva de andre kan tenke og mene om deg. Også dette øker kortisolnivået inne i hjernen din. Så selv om det føles slik, så er det ikke de andre personene det er noe i veien med det. Men det er du og hjernen din som har skylden, for dine negative følelser. Egentlig betyr det ingenting om hva andre måtte tenke og mene om deg. Men stoffet kortisol, gjør at du blir helt besatt av å fokuserer på slike ting.

 

Dersom du har konkrete ting som gir deg negative følelser, så kan oppskriften på å endre dette være å forandre hvordan hjernen din ser på det aktuelle problemet. Du er ikke nødt til å få negative følelser, selv om livssituasjonen din er som den er. Dersom du forandrer forventningen du har til deg selv om “problemet” ditt, da behøver ikke hjernen pumpe ut kortisol. Men så lenge ditt virkelige liv og din indre forventning ikke samstemmer, vil hjernen din fortsette å pumpe ut dette stoffet, og gi deg negative følelser.

 

Når ditt virkelige liv er lik eller bedre enn dine indre forventninger, da er du lykkelig. Men når ditt virkelige liv er dårligere enn din indre forventning, da blir du ulykkelig og får dårlige følelser, fordi da vil hjernen din pumpe ut kortisol, for å vekke din oppmerksomhet, slik at du av den grunn skal forstå at noe er galt på området du får negative følelser fra. På den måten ønsker hjernen å styre deg mot områder i livet, du burde gjort noe med. Men dette hjelper deg bare dersom du tar hintet, og begynner å jobbe med problemet.

 

Det er altså ikke andre mennesker som gjør slik at du får dine negative følelser, selv om det kan oppleves slik. Det er alltid du som selv har skylden. Dersom du forandrer hva noe betyr for deg, da vil også følelsene dine om dette forandres.

 

Var dette en informativ artikkel? Var den aktuell for deg? Skriv gjerne en kommentar om det.

 

Liket du artikkelen? Da vil du kanskje like:

HJERNESMART på Facebook

Få din egen superhjerne

Vi mennesker har to hjerner, som tilsammen utgjør en hjerne. Problemene starter når disse to hjernene ikke samarbeider. Sagt med andre, dersom du ikke vet om og kjenner til denne andre hjernen din, da gjelder dette deg. Da vil du oppleve problemer.

 

 

Den ene er deg. Du er den logiske og tenkende delen. Du er den personen som du ønsker å være. Sunn, frisk, har godt med penger på konto, god jobb. Du er snill, hjelpsom og omtenksom. Høres dette ut som deg? Ikke det? 

 

Men du har altså også en annen del, nemlig dyre-hjernen. Dette er en maskin du fikk, da du ble født. Den har alltid vært med deg, og ofte sysler denne med egne prosjekter, uavhengig av godkjenning fra deg. Denne snakker til deg via følelsene dine. Det er den som gir deg dine følelser. Men hovedsaklig styres den av behovene dine. Når du har et virkelig behov for å gjøre noe, da hjelper den deg å gjøre dem. Men når dine viktigste behov er dekket, ønsker den å gjøre det som føles enklest og gøyest. Ofte er ikke dette de samme oppgavene som du ønsker. Dersom du for eksempel ønsker å ta deg en joggetur, vil kanskje dyre-hjernen din se på TV. Og hvem pleier å vinne disse kampene?

 

 

Grunnen til at dyre-hjernen din ofte vinner slike dra-kamper, er at den er rask til å ta kontrollen over deg. Og den er sterkere enn deg. Du har med andre ord dårlige odds til å utføre prosjekter som ikke blir sett på som viktige hos dyre-hjernen din. Men du er mye smartere enn den, så du må bruke kreativitet og visualisere i tid og rom. Slik kan du snakke med den og overtale den.

 

Dyre-hjernen snakker til deg i følelser og motivasjon. Du snakker med den ved å lage en fantasi-virkelighet i tankene dine. Dyre-hjernen din vet ikke forskjell på fantasi og virkelighet.

 

Det som er kjennetegner dyre-hjernen din, er at den gir deg motivasjon til å håndtere dine viktige behov. Men deretter, når disse viktige oppgavene er utført, motiverer den deg til å gjøre aktiviteter som gir deg gode følelser i nuet. Og den ønsker å unngå alt som gir deg dårlige følelser akkurat nå. Det som gir deg gode og dårlige følelser, trenger ikke ha noe med hva som er positivt og negativt å gjøre.

 

Når noe føles negativt, akkurat nå, som for eksempel det å ta en joggetur, vil den forsøke å få deg til å føle deg bedre, for eksempel å se på TV. Den kommer selv opp med tanker om alternative aktiviteter, som føles enklere og bedre å gjøre. Den flykter fra negative følelser – bort til positive og gode følelser. 

 

Bildet lånt fra unsplash.com

 

Det trenger ikke å være positivt for deg å se på TV og å røyke. Men det gir deg gode følelser akkurat nå. Og derfor er det ofte slike ting dyre-hjernen din ønsker å gjøre, når de aller viktigste behovene dine er dekket.

 

Men uoppnådde behov driver den likevel ofte til aktivitet. For eksempel trenger du penger til “tak over hodet”, mat og regninger. Derfor er den motivert til å gå på jobb, og den sørger for at du ikke kommer for sent. Fordi da risikerer du å miste den. Men for eksempel er den ikke motivert til å stå opp når vekkerklokken din ringer. Den ønsker å ligge å slappe av så lenge den kan, det er derfor det er så lett å trykke på slumre-knappen. Du ønsker å stå opp tidlig, og få en god start på dagen. Dyre-hjernen din ser ikke nødvendigheten av det, og ønsker å slappe av litt til. Men den vil sørge for at du kommer på jobb når du må likevel.

 

Den kan også være drevet til å bruke litt ekstra tid på badet, slik at du kan pynte deg. Man vet jo aldri hvem man møter på i løpet av en lang dag. Best å ta seg godt ut, slik at potensielle viktige personer skal få et godt inntrykk av deg. Dette er også en av dyre-hjernens drivkrefter. Å finne noen å starte familie med, eller å imponere noen med høyere status enn deg. Den ønsker at du skal føre genene dine videre. Dessuten ønsker den alltid å stige i status, siden slikt gir bedre muligheter i livet. 

 

Men vi som bor i  Norge har ett stort problem. Vi har det alt for godt. Vi får dekket de fleste behov, omtrent uten å gjøre noe. Dette dreper motivasjonen til dyre-hjernen vår. Dette er grunnen til at de fleste har problemer med å gjøre noe særlig etter jobb. Fordi, dersom du ikke risikerer å miste noe, hvorfor bruke energi på unødvendigheter? For dyre-hjernen din, så er det å løpe 5 km, rundt i nabolaget helt meningsløst. Dersom du ikke har en langsiktig plan, som inngår i dyre-hjernen din sin behovs-liste, da vil den sannsynligvis protestere høylydt. Glem motivasjon iallefall. 

 

Bildet lånt fra Unsplash.com

 

De fleste problemer i livet ditt, skapes på grunn av slike kamper mellom deg og denne dyre-hjernen. Du ønsker å gjøre noe, mens dyre-hjernen din ikke forstår poenget med det du holder på med. Da setter den seg på bakbeina.

 

Løsningen er ikke å være sint på seg selv eller sin dyre-hjerne. Det er ikke du som er “lat”. Men du må bli kjent med dyre-hjernen din. Du er ikke problemet, du gjør nok så godt du kan. Men når den ene hjernen (deg) vil en ting, og din andre hjerne (dyre-hjernen) vil noe helt annet, da blir det krangling.

 

Og det er her forandringer starter. Poenget er ikke at det kun er du som skal få det som du vil. Dyre-hjernen din trenger også å bli tatt vare på. Da vil den hjelpe deg, slik at både du og den får et godt og velfungerende liv. Den liker god mat, late dager, TV og fester, mens du sannsynligvis ønsker å få bedre fysisk form, gode karakterer, god jobb og familie. Det som du ønsker deg, ønsker også dyre-hjernen din seg, men bare at den ønsker å ta snarveier hele tiden. Du må lære den å tåle litt disiplin for å komme dit, samtidig må du gi den (dyre-hjernen) litt belønninger underveis, når den hjelper deg. Da blir den lykkelig, og du blir lykkelig.

 

Liket du artikkelen? Da vil du kanskje like:

HJERNESMART på Facebook