Holder på å skrive litt på boken min idag, og laget en illustrasjon. En måler, med en nål som viser kor du befinner deg mellom to ytterpunkter — «krevende og kjedelig» på den ene siden, «rask nytelse» på den andre, med balanse midt imellom.

Eg ba en AI generere et bildet. Da det var generert, hadde den gjort en feil: helt ute i ytterkanten av «rask nytelse»-siden, der fargen skulle blitt sterkere og sterkere grønn, snudde den plutselig tilbake mot rødt.

Eg såg på det, og tenkte: vent litt. Hmm…Er det egentlig en feil?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Korfor for mye av det gode blir dårlig

Tenk på den siste gang du spiste for mye godteri på én gang. Et par biter er nytelse. Halve posen, eller hele den store sjokoladen er ikkje lenger nytelse — det er ubehag. Det samme skjer med skjermtid, med underholdning, med nesten alt som gir rask, lett tilgjengelig belønning: for mye av det, gjør at det snur. Det som skulle gitt enda mer glede, gir i stedet en flat, rastløs følelse av at ingenting virker helt riktig.

Det viser seg at det finnes et navn på dette i forskningen: anhedoni — at evnen til å kjenne glede rett og slett svekkes. Kronisk overstimulering får hjernen til å dempe sin egen respons, som en beskyttelse. Og i de mest ekstreme tilfellene går den enda lenger — den blir mer følsom for ubehag i stedet for å gi mer nytelse. Det er nesten som om systemet bytter fortegn.

Rike barn som får alt

Eg tenker da på en ganske vanlig problemstilling: barn som vokser opp med tilgang på alt, uten noen ting de faktisk må strekke seg etter. Etter hvert så slutter ting å bety noe. Ikkje fordi de er bortskjemte i moralsk forstand, men fordi selve mekanismen som skulle latt dem kjenne glede, har sluttet å fungere slik den skal. Det finnes ingen innsats de må gjennom for å oppnå belønningen, når alt kommer lett til de hele tiden.

Det er anerkjent at anhedoni er ett av symptomene ved depresjon — ikkje bare en ubehagelig bivirkning, men noe som kan komme før depresjonen selv, og gjøre en person mer sårbar for den.

Nåla søker alltid tilbake til null

Presser du deg gjennom noe krevende og “kjedelig”, beveger nåla seg mot den anstrengende siden – mot venstre. Ingen knapp trykkes underveis — det er bare deg. Ren viljestyrke bærer hele lasten. Men når du er ferdig, skjer det noe: Vakten registrerer at du kom deg gjennom, og at oppgaven er fullført. Da trykker den hardt på Den Grønne Knappen, nesten som en anerkjennelse. «Dette gikk bra. Vi kom oss i mål. Du fortjener dette.» Og nålen svinger tilbake av seg selv, med en ekte, fortjent følelse av tilfredshet på kjøpet.

Rask nytelse derimot fungerer motsatt vei. Der trykker Vakten på Den Grønne Knappen først, før innsats i det hele tatt er lagt ned. Vakten oppdaget noe belønnende, som ikkje krevde noe særlig fra deg, og lokket deg til handling ved å trykke på Den Grønne Knappen. Dopamin ble frigjort i hjernen. Du blir motivert til å gå for den ennkle belønningen. Du får nytelsen, og opplever belønning, men nesten uten innsats. Du ender opp i en motbakke, som må tas i ettertid. Nålen vil uansett finne veien tilbake. Men nå venter det smerte istedenfor lykke.

Begge retninger fører altså tilbake til null. Men bare den ene av dem — den som går via Vaktens ekte, fortjente Grønn Knapp — gir deg noe å bygge videre på.

Så kanskje er ikkje spørsmålet «hvordan får eg Vakten til å trykke oftere på Den Grønne Knappen». Kanskje er det heller: “Kor lenge siden er det du sist lot nåla gå mot venstre, og ga Vakten noe ekte å belønne deg for?”

(Artikkelen er skrevet med hjelp fra Claude.ai)

Ønsker du å lese mer om Kontrollrom-systemet? 👉 [Klikk her for å lese Kapittel 1: Kontrollrommet i hodet]

Du finner mer om Kontrollrommet på Instagram: @kontrollrommet

Du har kanskje opplevd det selv. En nyhetssak om ett enkelt barn i en vanskelig situasjon kan gjøre deg satt ut resten av dagen. Men en sak om at ti tusen barn lider samme skjebne, et sted langt unna, glir ofte forbi som bare enda et tall i strømmen av nyheter.

Det høres kaldt ut å si det sånn, men det betyr ikkje at du er et dårlig menneske selv om du føler det slik. Dette er fordi Vakten din er bygget for å reagere på akkurat dette skillet.

Forskerne har til og med et navn på det

Fenomenet er godt dokumentert i psykologien, og har fått et eget navn: “identifiable victim effect”. Kort forklart: mennesker gir mer hjelp, sympati og penger til én navngitt person enn til en stor, anonym gruppe med akkurat samme behov — selv om gruppen objektivt sett lider mer. Det finnes til og med et motsatt fenomen, som også har eget navn, «psychic numbing». Det siste beskriver hvordan følelsene våre rett og slett kollapser når antallet ofre blir for stort. Én person rammer hardt. To personer rammer litt mindre. Ti tusen personer blir bare et tall.

Slik eg ser det gjennom Kontrollrommet

Vakten din bruker ikkje logikk når den avgjør hvor mye noe skal bety for deg. Den bruker “Selv-kartet”, — et indre kart over alt som oppleves som «meg» og «mitt», rangert etter hvor nært det ligger midten av blinken din. Altså hvor nært noe ligger kjernen av hvordan du opplever deg selv som person. Selve kroppen din ligger dønn i midten. Omtrent der ligger også barnet ditt eller barna dine. (Det som er verdt å nevne her, er at dersom du har flere barn, da vil ikkje hvert enkelt barn ligge like høyt på dette “Selv-kartet”. Det ene barnet ligger høyere enn det eller de andre. Hver enkelt person har egen skala på dette “Selv-kartet”.

Du kan se for deg “Selv-kartet” som en blink, med tall fra 1 til 10. 10 er i midten, og når noe rammer deg rundt midten av blinken, reagerer Vakten din voldsomt. Når noe som ligger lenger ute i periferien, som 1 eller 2, reagerer Vakten din nesten ikkje. Dersom noe ikkje finnes på dette “Selv-kartet”, da reagerer Vakten din ikkje i det hele tatt.

Når du leser om én konkret person — med navn, alder, kanskje et bilde — klarer Vakten din å gjøre noe den ikkje klarer med en gruppe: den kan plassere denne personen inn på “Selv-kart”-blinken din. Kanskje minner personen om noen du er glad i. Kanskje er det bare noe ved historien som gjør at Vakten din behandler vedkommende som en del av din egen indre sirkel, i stedet for en fremmed du aldri vil møte. Da reagerer Vakten din som om noe nært deg selv er truet.

En gruppe på ti tusen har ikke noe ansikt Vakten kan feste seg ved. Den har ingen plass på blinken din i det hele tatt. Og uten en plass på “Selv-kart”-blinken din, vil ingen (eller iallefall lite) følelse oppstå.

Det er derfor artikler og kampanjer fokuserer på én enkelt person

Dette er ikkje tilfeldig når du legger merke til det. Hjelpe-organisasjoner viser ett enkelt barn, ikkje statistikk over hvor mange som sulter. Journalister bygger en hel sak rundt én skjebne, selv når saken egentlig handler om et større problem. Selgere forteller historien om én kunde, ikkje gjennomsnittstall for hele markedet.

De prøver ikkje å lure deg. De prøver å gi Vakten din noe den faktisk kan feste seg ved. Et tall er umulig å sette på blinken din. Et ansikt, et navn, en historie — det er noe helt annet.

Ka betyr dette for deg?

Kanskje ingen praktisk endring i hverdagen din. Men kanskje en liten, nyttig påminnelse: neste gang noe rører deg voldsomt, mens noe som objektivt sett er langt større ikkje rører deg i det hele tatt, er det ikkje fordi det ene er viktigere enn det andre. Det er fordi Vakten din bare klarte å finne plass til det ene på kartet sitt.

(Artikkelen er skrevet med hjelp fra Claude.ai)

Ønsker du å lese mer om Kontrollrom-systemet? 👉 [Klikk her for å lese Kapittel 1: Kontrollrommet i hodet]

Du finner mer om Kontrollrommet på Instagram: @kontrollrommet

Da eg kjørte bil til jobben i dag, kom det noen tanker til meg. Eg pleier vanligvis å skrive de ned på telefonen min etter hvert som de dukker opp. Det kunne eg ikkje gjøre siden eg satt i bilen og måtte rekke jobben. Men eg klarte å holde tankene aktive lenge nok til at eg fikk skrevet de ned før de forsvant. Det ble til et fint lite blogginnlegg. Slik pleier ofte mine blogginnlegg å bli til. Det er ikkje eg som bevisst tenker dem fram. De kommer ofte helt av seg selv. Men eg må bare være på ballen, og skrive de ned, før de forsvinner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her er min tolkning av hvordan dette fungerer, basert på systemet mitt i Kontrollrommet.

Det eg har lagt merke til er at ideer og ny innsikt først kommer til deg når ingenting føles krevende eller truende. Vakten må oppleve situasjonen inne i Kontrollrommet sitt som trygt og rolig.

Hjernen bruker den ledige tiden

I boken eg holder på å skrive er Vakten hovedpersonen. Det er den delen av deg som hele tiden passer på, og som reagerer på det som skjer rundt deg og inni deg. Det eg har oppdaget om meg selv, er at Vakten min ikkje slår seg helt av når det ikkje er noe å passe på. Da bruker den tiden sin til å rydde og kobler sammen ting. “Når en informasjonsbit kobles sammen med en annen, da har du lært noe.” (sitat fra Tony Robbins) Og på den måten skapes ny forståelse. Dette kan ende opp som en tanke eller en ide på den passive siden av Tankeskjermen.

Noe eg brenner for å dele med de rundt meg, er det å bli god på å notere ned ideer og tanker etter hvert som de dukker opp. Eg har en mistanke om at dette gjør noe med Vakten over tid: at den blir vant til at den faktisk blir hørt når den kommer til meg med noe.

Kanskje er det derfor det stadig dukker opp flere idéer nå enn før. Ikkje fordi eg plutselig har blitt mer kreativ, men fordi eg har begynt å ta imot, og skriver det ned, det som blir tilbudt meg.

Kanskje gjelder dette også deg

Hvis du noen gang har lurt på korfor de beste idéene dine kommer i dusjen og ikkje ved skrivebordet, er du neppe alene. Selv opplever eg ofte tanker og ideer når eg kjører bil, jogger eller går uten musikk, står i dusjen eller akkurat har lagt meg og ønsker å sove. Da setter Vakten min i gang rydde-prosjektene sine. Kobler sammen forskjellige ting og tang, og plutselig dukker den berømte lyspæren opp. Da kommer den byksende fram med ideen sin. Spørsmålet da er om du er klar til å ta den imot, eller om du lar tanken passere. Men det er ikkje sikkert at den kommer igjen. Kanskje har du mistet eg god ide, for alltid.

Ønsker du å lese mer om Kontrollrom-systemet? 👉 [Klikk her for å lese Kapittel 1: Kontrollrommet i hodet]

Du finner mer om Kontrollrommet på Instagram: @kontrollrommet

Var ute å jogget igår. Var lenge siden sist det skjedde. Eg pleier å trene innebandy, så jogging føles litt unødvendig. Men nå i sommer har treningene blitt avlyst, så da måtte eg knyte skoene og legge på sprang selv. Men det var utrolig tungt å komme igang. Beina mine og kroppen min spilte ikkje akkurat på lag. Men midt i det tunge slitet, slo det ned en tanke i meg: “Vakten min leser jo tankene mine akkurat nå.” Det gjør den alltid. Hver gang du tenker ut en plan, leser Vakten din planene dine, sekund for sekund. Og ut fra kordan den tolker det du holder på med, bestemmer den seg for hvilken knapp den skal trykke på — rød eller grønn.

Da kom jeg til å tenke på noe Arnold Schwarzenegger sa en gang. “De fleste styrkeutøvere synes det er kjedelig å trene. Men de liker at andre mennesker reagerer på kroppen og musklene deres, så de trener likevel. Selv så eg ikkje for meg at eg løftet vekter. Eg løftet på pokaler.”

Det var noe slikt han så seg selv, mens han trente mot å bli konkurranseutøver. Han satte seg mål om å bli verdensmester i bodybuilding. Og det klarte han. Dette var før han ble en kjent skuespiller. Ingen visste hvem han var på denne tiden.

Eg forsto aldri utsagnet til Arnold før i går — før eg tolket utsagnet hans gjennom Kontrollrom-systemet.

Vakten til Arnold tolket ikkje vektene som tunge og slitsomme. Den så for seg all æren og berømmelsen som ventet der fremme, og trykket på Den Grønne Knappen i stedet for Den Røde. Han gjorde det motsatte av det alle andre konkurrentene gjorde, som satt fast i at “dette er slitsomt og kjedelig”-tolkningen. Men der er nødvendig for å bygge en kropp som skal se bra ut.” Vaktene deres trykket på Den Røde Knappen. Og hver eneste økt ble en kamp, som måtte kjempes. Vakten til Arnold så hver eneste vekt som en pokal han løftet. Jo tyngre vekt, jo større var pokalen han så for seg å løfte. Det var en helt annen aktivitet han drev med.

Samme vekter. Samme øvelser. Samme antall repetisjoner. Men to helt forskjellige opplevelser av innsatsen, fordi to Vakter tolket den samme handlingen på hver sin måte.

Vakten leser ikkje planen din. Den leser historien du forteller bak planen. Og vakten trykker ikkje rødt eller grønt basert på ka du skal gjøre. Den trykker rødt eller grønt basert på hvilken historie du — bevisst eller ubevisst — forteller til deg selv.

Samme vekter kan være “slitsomt strev” eller “veien til pokalen”. Samme joggetur kan være “en kjedelig plikt” eller “en spennende liten utfordring”. Innsatsen er identisk. Men historien Vakten leser, avgjør om du møter den tungt eller lett.

Neste gang noe føles unødvendig tungt, er kanskje ikkje spørsmålet “kordan får eg mer energi?” Kanskje er det heller: “Hvilken historie forteller eg akkurat nå — og er det den historien eg egentlig vil at Vakten min skal høre og tro på?”

Har du slike aktiviteter som pleier å bli tunge? Kunne du endret tolkningen av hva aktiviteten betyr for deg?

Ønsker du å lese mer om Kontrollrom-systemet? 👉 [Klikk her for å lese Kapittel 1: Kontrollrommet i hodet]

Du finner mer om Kontrollrommet på Instagram: @kontrollrommet

Eg ser til mine glede at det er kommet mye positiv oppmerksomhet til boken eg har skrevet om det å forstå følelsene våre. Eg har vært så heldig å få Kari Engesvik til å lese og anmelde boken min. Så nå måtte eg bare hive meg rundt å lage et lite blogginnlegg om dette, mens ilden fortsatt er varm.

Eg har laget en miniutgave av boken hvor du får de to første kapitlene av boken gratis av meg, selvsagt imot at du gir meg e-mailen din en eller annen plass. Enten her på bloggen i kommentarfeltet, på Facebook under navnet “personligutvikling.blogg.no eller på Facebook/Instagram under navnet @Hjernesmart.

Innlegget til Kari Engesvik finner du her: TRYKK HER

Det er ingen forpliktelse overhodet om du skulle ønske de to første kapitlene, så her er det bare vinn-vinn.

Håper eg ser eller hører fra deg en av plassene.

Hvorfor føles husarbeid, regninger eller andre pliktoppgaver så tunge – mens det å se på TV, trykke på mobil og spise snacks nesten er umulig å unngå å gjøre? Svaret ligger ikke i selve oppgavene, men i hvordan hjernen vår tolker dem.

Oppgaven i seg selv er nøytral

Det å vaske gulvet, brette klær eller ta oppvasken er egentlig bare handlinger. De bringer ikke med seg følelser selv. Det som gjør at vi opplever dem som kjedelige eller krevende, er hvordan hjernen vår reagerer når vi tenker på oppgaven.

Når du tenker på husarbeid, sammenligner hjernen det med alt annet du i stedet kunne gjort. TV og mobil lover raske dopamin-kick. Husarbeid derimot gir lite umiddelbar belønning. Dermed opplever hjernen din oppgaven som en “tung investering” – mye innsats for lite gevinst.

Kortisol – signalet som gjør at vi vil bort

Når hjernen ikke ser belønning i en oppgave, tolkes oppgaven som en belastning. Da setter hjernen i gang med å produsere kortisol. Kortisol gir en følelse av uro og ubehag – som om hjernen sier: “Dette er ikke verdt tiden din, finn på noe annet.”

Kortisol i seg selv skaper ikke kjedsomhet, men det fjerner lyst og øker følelsen av å ville bort fra situasjonen. Og siden oppgaven mangler dopamin (belønning), blir det et dobbelt slag: ingen tiltrekning + et signal om ubehag. Da er det ikke rart vi velger sofaen i stedet.

Det er tankene, ikke oppgaven, som gjør det tungt

Hvis du bare setter i gang og gjør oppgaven uten å tenke for mye, kan den faktisk føles lettere. Når vi handler på automatikk eller er i en form for “flow/flyt”, er følelses-hjernen vår mindre aktiv. Men når du tenker for mye på en oppgave, begynner hjernen å sammenligne: “Hvorfor gjøre dette, når jeg heller kan få en rask belønning et annet sted?” Og da våkner følelses-hjernen din, med kortisol i hånden.

Slik kan du finne glede i krevende oppgaver

Den gode nyheten er at vi kan bruke hjernens egne signalstoffer til å gjøre nytteoppgaver lettere, og kanskje til og med lystbetonte. Her er syv nøkler som fungerer:

• Koble til mening (serotonin + oxytocin):
  Minn deg selv på hvorfor du gjør oppgaven. Et ryddig hjem gir ro, trivsel og trygghet – og hvis du gjør det for andre, får du også en følelse av tilhørighet og stolthet.

• Del opp i små mål (dopamin):
  Hjernen elsker små seire. Start med kjøkkenbenken i stedet for hele huset. Hver ferdige lille del gir et lite dopamin-kick og holder deg i gang.

• Koble til noe hyggelig (endorfin + dopamin):
  Sett på musikk eller podcast. Da kobler du belønningssystemet til aktiviteten.

• Gjør det sosialt (oxytocin):
  Ta oppvasken sammen med noen, ring en venn mens du bretter klær, eller del et “før og etter”-bilde med noen du stoler på. Sosial kontakt gjør oppgaven lettere.

• Bruk flow-trikset (dopamin + fokus):
  Sett en timer på mellom 10 til 20 minutter (alt etter hvor vanskelig det er å komme i gang), og bestem deg for å være helt til stede i oppgaven. Når du går inn i oppgaven uten distraksjon, kan du oppleve flyt – og plutselig går tiden av seg selv.

• Belønn deg selv etterpå (dopamin):
  Avtal en liten belønning etter oppgaven – en kopp kaffe, en serie-episode eller bare en generell pause. Hjernen vil da begynne å koble oppgaven til belønning neste gang.

• Endre tanken – ikke bare oppgaven:
  Bytt ut “Dette er kjedelig” med “Jeg gir meg selv en frisk start nå.” Tankene setter stemningen for hvordan hjernen tolker situasjonen.

Oppgaven er nøytral. Det er tankene og hjernens tolkning som gjør den kjedelig eller motiverende. Når du lærer å bruke hjernens kjemi til din fordel, kan du oppleve at selv de mest krevende nytte-oppgaver blir lettere – og noen ganger til og med givende.

Neste gang du står og stirrer på en støvsuger, kan du spørre deg selv: “Hvordan kan jeg gjøre dette mer belønnende for hjernen min?” Svaret er ofte enklere enn du tror.

Her er to teknikker som, når du bruker dem hver dag, vil gjøre deg til en mer kreativ person. Hvor mange ideer trenger du i livet? En eller to virkelig smarte, som du brenner for. Ta for eksempel Mark Zuccerberg. Han fant opp Facebook, og nå er han mer enn nok å henge fingrene i, sannsynligvis resten av livet. Eller Elon Musk, som er en av får som klarer å drive flere store selskap. Tesla, Space-X og det kjedelige “Boring Company”. Men har du er virkelig god ide, som lar seg gjennomføre, også i forhold til business, da holder det med å komme på en god ide.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

TO IDEER OM DAGEN:

Du skriver ned en ide om morgen og en om kvelden. Din oppgave her blir å skaffe deg en skrivebok, som du bruker til dette formålet. (Men du kan også bruke en notat-app på mobilen.) Her skal du skrive ned en ny ide om morgenen og en om kvelden. Gjør du dette hver dag i en uke, har du 14 ideer nedskrevet. Fortsetter du en hel måned har du 60. Over et helt år vil du ha noe sånt som 700 nye muligheter du sannsynligvis ikke har tenkt på om det ikke hadde vært for denne oppgaven.

Er dette vanskelig? Nja, det kreves absolutt en innsats fra deg. Men ideene trenger ikke være geniale. De aller fleste av dem kommer du aldri til å gjøre noe mer med, enn å skrive dem ned i denne boken (eller appen). Men det er viktig at du skriver noe som du kan kalle for en ide morgen og kveld. Gjør du dette over en periode på 5 år, har du nå 3500 ting nedskrevet i bøkene dine – fordi du kommer til å bruke flere bøker om du holder på år etter år. Skriv dato og årstall på de ferdigutfylte skrivebøkene dine, og du vil ha et arkiv det blir fantastisk å bla gjennom etter som tiden går. (Du kan jo for eksempel lage en blogg ut av dette, hvor du skriver ned ideene dine, og en setning eller to om dem hver dag. Dette var jo forresten også en idè.)

HJERNESVEIP:

Den kalles også ofte for «20-ide metoden». Den er så effektiv når det gjelder å frembringe ideer at hele livet ditt vil bli annerledes dersom du begynner å bruke den.  Metoden er enkel. Det du trenger er et blankt ark. Øverst på arket skriver du den aktuelle problemstillingen eller målet ditt i form av et spørsmål.

La oss si at et av målene dine er å tjene 5000 kr i måneden som en ekstra-inntekt. Formuler da spørsmålet så konkret som mulig. Jo mer konkret, dess lettere er det for hjernen din å fokusere på det, og jo bedre blir kvaliteten på svarene dine.

Istedenfor å skrive: Hvordan kan jeg tjene 5000 kr ekstra i måneden? Så kan du formulere overskriften noe slik som: «Hvilke potensielle muligheter finnes der ute til å tjene seg noen tusenlapper ekstra i måneden?» Husk å skrive dette spørsmålet øverst på arket. Deretter skal du finne 20 svar på spørsmålet ditt. Og du skal ikke gi deg før du har kommet opp i minimum 20 svar. Nummerer gjerne arket før du begynner, slik at det er lettere å komme i gang, og holde oversikten. Du kan skrive flere enn 20 svar, men ikke mindre.

De første svarene er sannsynligvis enkle og logiske, men etter hvert må du vri hjernen noen ganger for å komme frem til nye. Her er noen eksempler: «Jobbe hardere», «jobbe overtid», «oppgradere utdannelsen», «forbedre ferdighetene mine» osv.

Klarer du denne øvelsen, med en ny problemstilling hver dag? Da kommer du til å bli en utrolig skarp person etter som tiden går. Og du vil sannsynligvis løse mange artige problemstillinger. Det kan også være av verdi å samle disse arkene i et arkiv, slik at du kan lese gjennom dem ved senere anledninger.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Har du opplevd å tolke andre som sure og irriterte, og lurer på hvorfor de er det? Er de sure på meg liksom? Kanskje. Men det kan også være at du ikkje har noe med saken å gjøre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På generell basis så er det slik at dersom du vekker opp sinne eller irritasjon hos noen, er det fordi du har trigget fram en trussel-situasjon i livet deres. De har gjerne hatt en plan, eller de holder på med en aktivitet, som du med ditt spørsmål eller ønske er i ferd med å sette et hinder for. Det er i alle fall det personen selv “ubevisst” tenker og er redd for. Kanskje er alternativene i livet deres slik, at enten så må de si JA til deg, eller så får de dårlig samvittighet. Og i så fall er du i ferd med å true dem eller ødelegge planene deres.

Vi kan tenke oss at vi mennesker har en trygghetsvakt inne i hjernen vår, som har som oppgave å følge med på alt som skjer i og rundt oss. Og hver gang denne hjernens trygghetsvakt ser og opplever noe den på en eller annen måte tolker som en trussel mot deg eller planene dine, da aktiveres ditt indre forsvars-system, da blir det produsert stresshormoner i deg – og samtidig går du da i enten fight (og du blir sint eller fysisk aggressiv), flight (du forsøker å flykte, eller stikke av/unngå situasjonen) eller frys (du blir handlingslammet, og håper at situasjonen forsvinner av seg selv).

Det er altså slik at hver gang du går bort og snakker eller spør en annen person om noe, da vil denne personens trygghetsvakt få med seg at du kommer, og den stiller seg da spørsmålet: “Er dette en trussel mot meg?”

Og dersom hjernen deres (trygghetsvakten deres) på en eller annen måte tolker det som en trussel mot personen eller personens planer at du kommer bort og spør om noe, da reagerer hjernens stress og forsvars- /overlevelses-system, og personen blir sur, sint, redd eller irritert. Nå blir vedkommende sur, fordi hjernen hans eller hennes (trygghetsvakten, som skal reagere på alt som potensielt er en trussel), opplever og har tolket deg som en trussel mot deres planer.

Men selvsagt kan det være andre mennesker eller noe annet, som har aktivert deres stress-system, og du har ingenting med saken å gjøre. Men er en person sur, så har noe vekket opp deres forsvars eller overlevelses-system. Og personen har fått massevis av stresshormoner aktivert, og hjernen deres har tolket noe som negativt eller truende mot dem selv eller planene deres.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Vi mennesker har en utfordring som for svært mange er vanskelig å forstå. Dette er hovedsaklig fordi det aldri snakkes om i vanlige fora. Vi drives og får vår energi fra et følelses-system som vi ikkje selv styrer. Vi drives mot våre behov og vår mer primitive natur. Det er dette systemet som styrer hva vi skal gjøre og når vi skal gjøre noe. Er dine ønsker på kollisjonskurs med denne hjernens følelses-system, da taper du som regel disse kampene. Vi bør derfor sette oss inn i, og lære oss mer om dette primitive overlevelses- og følelses-systemet. Dessverre skjer ikkje dette på skolene våre pr idag.

Så når du vet hva du selv ønsker å gjøre, som sannsynligvis er aktiviteter som du ønsker skal gi deg et bedre liv, med framgang og glede, da motarbeides dette av ditt følelses-system. Og dette følelses-systemet vi alle har, er ikkje drevet mot framgang, glede og produktivitet. Det er mer drevet mot trygghet, overlevelse og øyeblikkelige belønninger. Ofte det motsatte av det vi egentlig ønsker oss, nemlig langsiktige og gode resultater.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Du kan omtrent bare glemme å overvinne ditt følelses-system, med dine logiske og fornuftige plikter. For du får ikkje energi og motivasjon til å gjøre dem, med mindre du får aktivert dette primitive og belønnings-søkende indre systemet. Du blir istedet motarbeidet, og drevet mot å gjøre noe annet. Eller rett og slett drevet og motivert til å utsette det du planlegger å gjøre. Du blir drevet mot å finne roen og gleden på sofaen med fjernkontroll i hånden. Og vi vet vel alle hva dette betyr – dårlig samvittighet og negative følelser etterpå. Dette i sin tur medfører at man mister troen på seg selv og framtiden.

Grunnen til dette er at ditt følelses-system (som også er ditt dyrehjerne-system), liker ikkje store og krevende arbeidsoppgaver, og særlig dersom den ikkje ser og forstår meningen med oppgaven. Og for at den skal forstå meningen med en oppgave, da må den oppleve den som enten belønnings-givende her og nå, eller viktig for deg i øyeblikket. Fordi ditt dyrehjerne-system (følelses-systemet) bryr seg ikkje om din framtid. Den opplever bare nåtiden. Den ønsker å unngå trusler og smertefulle opplevelser i nåtiden, og den ønsker seg øyeblikkelig belønninger.

Så dersom du tenker at å gjøre en oppgave idag, som kan gi deg fordeler og et bedre liv i framtiden, da vil ikkje ditt dyrehjerne-system motivere deg og gi deg energi til å gjøre den. Med mindre du kan “LURE” den til å tro at du dør eller iallefall ender opp med utrolig mye smerte og problemer, dersom du ikkje gjør oppgaven din akkurat idag. Og aller helst akkurat NÅ. Det er den hemmelige “knappen” for å få aktivert dette følelses-systemet. Du må få den til å føle og tro at noe virkelig fælt kommer til å skje deg, dersom du ikkje gjør oppgaven din akkurat idag.

Her kan du finne forskjellige måter å gjøre dette på, ved å for eksempel ansvarliggjøre deg for noen andre. At du forplikter deg til å gjøre oppgaven din idag, for så å oppdatere noen andre på om du har gjort oppgaven eller ikkje. Du kan invitere noen på besøk, for å få motivasjon til å rydde og styre i huset/leiligheten. Eller finne noen å trene med, for å holde deg i fysisk form. På denne måten blir aktivitetene dine handlinger du må gjøre idag, slik at du slipper valget om at du kan gjøre dem imorgen. Fordi da vil ikkje dine følelser la deg gjøre dem nå, dersom den har muligheten til å utsette dem til imorgen.

For ditt følelses-system, finnes bare idag. Alt som ikkje må gjøres idag, blir da utsatt på ubestemt tid. Ikkje tro at du kommer til å gjøre dem imorgen heller, fordi det kommer ikkje til å skje, dersom det er mulig å utsette noe enda lenger. På denne måten blir du en som prokrastinerer hele tiden, og før du vet ordet av det, er du en som får lite gjort og går rundt med dårlig samvittighet og et elendig selvbilde.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Min nyeste oppdagelse er forklaringen på dette med motivasjon og utsettelser av oppgaver og aktiviteter. Det dreier seg om å forandre tanker og følelser om det du skal gjøre. Det som gjorde at eg forstod dette var at eg kom over en video av en som heter “Tim Han”. Han har laget et selskap som heter Success Insider. Så om du synes dette var interessant, finner du mer av han på YouTube under det navnet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her er greien: Grunnen til at vi utsetter å gjøre noe, er at dyrehjernen din jobber imot deg. Den synes ikkje at oppgaven eller aktiviteten er viktig å gjøre, eller at fristen du har til å gjøre den er for lang. Det haster ikkje nok, til at den ønsker å hjelpe deg. Det er når din dyrehjerne ønsker å gjøre en oppgave, at du blir motivert for å gjøre den.

Når dyrehjernen ikkje ønsker å gjøre oppgaven, gir den deg en dårlig følelse, når du skal til å gjøre den. Dette gjør at du kommer til å måtte tvinge deg selv til å gjøre den, hvis du skal gjøre den i det hele tatt. Dyrehjernen din kommer ofte med alternative aktiviteter du kan gjøre i stedet. Dette er din dyrehjernes måte til å forsvare dem mot dårlige følelser og kjedsomhet, noe som er målet til din dyrehjerne. Den skal sørge for at du ikkje gjør noe farlig, skader deg eller bruker opp unødvendig energi til ting din hjerne mener er tåpelig å bruke krefter på. Så når den gir deg dårlige følelser, er dette dens måte å forsøke å hindre deg fra å gjøre noe som i dens øyne (tolkning) er skadelig eller farlig for deg.

Når dyrehjernen din forsøker å stoppe deg ved å gi deg negative følelser, og den vil samtidig gjøre tankene dine både negative og pessimistiske. Du vil også merke at din dyrehjerne er imot planene dine, ved at du blir lav på energi.

Det du nå bør forsøke å gjøre er å fa din dyrehjerne til å forstå hva som er grunnen til at du ønsker å gjøre oppgaven din. Du bør få dine to hjernedeler “den logiske hjernen” (seg selv ved hjelp av dine tanker) og “dyrehjernen”, til å være enige i oppgaven du planlegger å gjøre. Den logiske hjernen er alltid enig med deg selv, fordi denne er jo deg. Dyrehjernen derimot har sine egne planer og sin egen agenda. Så det er her slaget står.

Å kjempe i mot sitt eget “dyrehjerne-system” hver dag, hele tiden, er svært tungt og krevende, og ofte grunnen til at folk gir opp slike ting som nyttårsforsetter og livsendringer.

Det er de negative følelsene du får av din dyrhjerne, som stopper oss. Og den gir oss negative følelser, når den er uenig eller ikkje forstår grunnen til at vi skal gjøre oppgaven vi planlegger å gjøre. Du vil ikkje nødvendigvis får disse negative følelsene noe særlig før du skal til å begynne på oppgaven. Men om disse negative følelsene kommer, da er det et svar fra din dyrehjerne at den er uenig eller ikkje forstår korfor du skal gjøre denne oppgaven her.

Følelser er kommunikasjon fra din dyrehjerne til deg. Og du snakker tilbake til den gjennom tankene dine. Så følelser er ikkje farlige. Alle følelser, både positive og negative er helt naturlig, og er noe som du alltid bør forsøke å forstå. Positive følelser er ditt “dyrehjerne-system” som forteller deg at den er enig i det du holder på med, og ønsker den å hjelpe deg ved å gi deg litt ekstra energi.

Negative følelser er ditt “dyrehjerne-system” som er uenig i det du gjør eller planlegger å gjøre, og nå forsøker å stoppe deg fra å fortsette i denne retningen. Ved hjelpe av negative følelser, så tar den fra deg energien din (den skaper kjemiske stoff som skader resultatene dine), energi som du hadde trengt for å gjøre oppgaven skikkelig. Dyrehjerne-systemet gjør nå sitt beste for å hindre deg i å ville fortsette i denne retningen. Og det er her det å utsette ting kommer inn. Fordi dersom din dyrehjerne klarer å få deg til å utsette oppgaven din, da har den gjort en god jobb, og hindret deg fra å gjøre en oppgave den tolker som enten farlige/truende eller bortkastet energi.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart