Hvordan gå fra å være lat, til å bli produktiv?

Først må vi innse og akseptere hjernens natur. Den er skapt for å hjelpe deg å overleve. Ikke for å lykkes med drømmene dine.

 

Bildet lånt fra www.pixabay.com

Det vil si:

  • Forsvare deg, ved å angripe det den ser på som en trussel mot deg. (Krangling med andre.)
  • Skaffe deg mat, drikke og tak over hodet (jobbe og skrape sammen penger så du får mat og husly.)
  • Sørge for at genene dine lever videre. (Skaffe deg en ektemann/kone, så du kan få barn og barnebarn.)

 

Når dette er utført, går den i sparemodus. Altså da blir den lat. Men den er ikke lat, den trenger bare ikke å være så aktiv lenger. Den sparer på energien, til noe viktig dukker opp. Og hva er vel en bedre måte å spare energi på, enn å legge seg i sofaen og se på TV?

 

Når du opplever motvillighet mot å gjøre en masse oppgaver, som stengt tatt ikke er nødvendig. (Du dør jo ikke av å bo i et rotete hus.) Er dette hjernen din, som forteller deg at livet ditt er under kontroll. Og hjernen går nå i sparemodus.

 

Det første du må gjøre, om du virkelig ønsker endring i livet, er å sjokke den. Ja, du hører riktig. Hjernen din har akseptert det livet du lever nå, og den kan helt fint leve i den virkeligheten. Og da begynner den å motarbeide deg, på alle mulige områder.

 

Tenker du å jogge, vil den motarbeide deg her. Prøver å rydde huset, vil den forsøke å hindre deg. Vil du begynne å spare penger, lurer den på hvorfor? Alt fungerer jo som det skal.

 

Det eneste som hjelper er å vekke den opp, med et sjokk. Du må få hjernen din til å innse at det livet du lever nå, ikke er akseptabelt i det hele tatt, og at framtiden din kommer til å klappe sammen. Du må få den til å innse at dette livet er det samme som døden.

 

Og visst du ikke synes at det livet du lever nå, er fullstendig uakseptabelt. Og må opphøre med det samme, har du ikke sjanse til å forandre deg.

 

 

Alt hjernen gjør, handler om liv og død. Alt mellom dette, aksepterer den som helt ok, og da ser den ikke grunnen til å forandre på noe.

 

Altså du må skape en følelse av død og elendighet – eller å jakte på den ultimate frihet. Først da vekkes hjernen din til live. Den ønsker å unngå døden, og den blir motivert av et liv, som er hinsides mye bedre enn det du har nå.

 

Hvis du tenker å begynne å jogge, fordi da får du litt bedre form, eller å begynne å studere, fordi da øker du mulighetene dine i livet. Da har du misforstått noe her. Hjernen ønsker seg drømmelivet. Frihet og drømmetilværelse, pluss å unngå døden. Ikke noe midt i mellom.

 

Dersom du ikke tror på et liv i tråd med dine villeste drømmer, da vekkes den ikke opp.

 

 

Sitat fra Tony Robbins: Det er tre ting du må tro på, for å vekke motivasjonen din:

  • Du må tro at det finnes en skatt der ute.
  • Du må tro at det er mulig å finne denne skatten.
  • Du må tro at DU kommer til å finne skatten.

 

Problemet til de fleste er at de ikke tror at det er mulig å finne friheten de ønsker seg. “Det går liksom ikke an for meg, å slutte i jobben min, for å begynne å leve av hobbyen min.” Og når du ikke klarer å vekke troen på at dette er mulig, vil ikke hjernen din våkne. Den forblir i ro, og du forblir “lat”. Å leve av hobbyen sin, er jo ikke det samme som å slutte å jobbe. Du bare jobber med noe annet, enn å sitte kassen på Extra, jobbe på lager, kjøre Taxi eller jobbe på kontor.

 

Bildet lånt fra www.pixabay.com

 

Når du har vekket hjernen din opp, må du ha en plan. En fornuftig tanke er, å tenke seg at livet er som en bil. En bil går fra 0 til 100 km i timen, etter stigende rekkefølge. Du må nå 20 km i timen, før bilen passere 40. Og du må opp i 60, før du kommer opp i 80. Osv.

 

På samme måte er det med hjernen og livet ditt. Du kan ikke dra igang, å lese en bok i uken, dersom du ikke har lest en bok på flere år. Du må gå fram med liten progresjon. Du må lære hjernen til å gjøre litt hver dag, og sakte men sikkert trene den opp til å gjøre litt mer, for hver uke.

 

Men hovedsaklig må du ha en plan i bunnen. Du må ha en god grunn for alt du gjør. Når hjernen begynner stille spørsmål til hvorfor du holder på med noe, og du ikke kan svare for deg, slår den seg av, og blir lat. (Hjernen din snakker til deg i tanker og følelser.)

 

Å være lat, er hjernen sin standard innstilling. Det betyr bare at livet ditt er helt ok, slik det er nå. Hjernen har slått seg til ro. Det er liksom unødvendig å stresse, når den ikke tror på et helt annet liv.

 

Sagt med enkle ord. Dersom du ikke hater livet ditt over alt på jord, er forandring til det bedre, fryktelig vanskelig.

 

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

(Når du liker denne siden – er du med i trekningen av fine premier.)

#latskap #produktivitet #framtid #håp #tro #innsats #plan #hjernen 

FREDAGSBOKEN – “Habits of Happy Brain” (Del 3)

Denne ukens “Fredagsboken” fortsetter vi med boken: “Habits of Happy Brain”. Dersom du sliter med å forstå hvorfor du er glad, sint eller lei deg, er dette boken for deg. Her forklarer forfatter Loretta Graziano Breuning, hva lykke-kjemikalier er, og dagens utdrag handler om akkurat det motsatte – nemlig stoffet som gjør oss negativ.  

 

 

HVORFOR SKAPER HJERNEN «UNHAPPINESS»?

  • «Unhappines»-kjemikalier, er naturens sikkerhets-alarm.

 

Når du ser en firfirsle som soler seg, kan dette se ut som den komplette sinnsro. Men denne firfirslen forsøker bare å unngå døden. Kaldblodige reptiler dør av nedkjøling, med mindre de ofte er ute i solen. Men når de er ute i solen, risikerer de å bli spist.

 

En firfirsle kjemper en konstant kamp mellom å gjemme seg i skyggen, og å sole seg. Den bestemmer hva den gjør ut fra dårlige følelser. Den løper ut i solen, når kroppstemperaturen er lav, og kortisol-nivået begynner å stige. Når den er ute i solen, skanner den konstant etter rovdyr. Dens hjerne er en mester i å veie opp en trussel mot en annen.

 

 

REPTIL-HJERNEN:

Den menneskelige hjernestammen og lillehjernen (cerabellum), er ganske lik en reptils hjerne. Vi bruker reptil-hjernen vår som alarm for potensielle trusler.

 

Men avanserte hjerner, har enda et lag på den reptile hjernen, som gjør sosialisering mulig. Mennesker har et lag som måler «FORTID», «NÅTID» og «FRAMTID». Den delen er koblet til den reptile hjernen. Så det er ikke så rart at du i det sosiale liv, får negative følelser når du er med andre mennesker. Man føler seg truet oftere enn man ønsker.

 

  • Kortisol er kroppens alarm-system.
  • Smerte får din oppmerksomhet. Ting føles dårlig/negativt, fordi det hjelper.

Kroppen forsøker å unngå smerte. Den lagrer detaljer fra opplevelser du har hatt, slik at den vet hva den skal se opp for i framtiden.

 

 

  • Når du ser noe som du assosierer med tidligere smerte, begynner din kortisol å flyte.

 

En stor hjerne, kan lagre mange assosiasjoner. Den kan se for seg mange forskjellige utfall av smerte.

 

  • Når kortisol flyter kaller vi det for frykt. Men det finnes forskjellige variasjoner, som for eksempel: engstelse, redsel eller stress.
  • Negative følelser forteller at smerte vil komme, dersom du ikke gjør noe.

 

Den reptile hjernen kan ikke fortelle deg hvorfor den utløser kortisol. Elektriske impulser bare flyter ned en nerve-bane som ender med å danne kortisol.

 

Man kan tenke seg at vi hadde sluppet å ha kortisol, dersom verden var i bedre forfatning. Men hjernen ser enhver skuffelse som en trussel. Den gir deg tidlig melding, slik at du skal kunne unngå å møte smerten i virkeligheten.

 

  • Du gjør ikke perfekte valg hele tiden, så kortisol har alltid en jobb den må gjøre.

Å forstå meningen med kortisol, kan få deg til å skape fred med din virkelighet, istedenfor å alltid kjempe imot den. Negative følelser gir deg varsel om at noe kan gå galt, dersom du ikke gjør noe for å stoppe det.

 

  • Kortisol er koblet til alt som skaper smerte i livet ditt.

 

Alle sanseinntrykk du får, rett før du opplever noe smertefullt, er viktig informasjon for hjernen din. Dette lagres, slik at du kan kjenne igjen lignende situasjoner senere. Hjernen lagrer slik informasjon, uten at du bevisst er klar over dette.

 

Slike minner lar smerte-kretser inkludere hele hendelsesforløpet, som skaper smerten. Dette vil for eksempel hjelpe dyr, til å unngå livsfarlige situasjoner, selv om de ikke kan tenke gjennom konsekvenser og utfall. Det fungerer som et instinkt.

 

 

EN JENTES MERKELIGE ULYKKESRESPONS:

En jente fikk panikk hver gang hun hørte latter. Hun hadde vært utsatt for en bilulykke. Rett før det smalt, hadde hun og noen venner festet bak i bilen.

Jentas «cortex» (hjerne-bark), forstod at latter ikke hadde noe med ulykken å gjøre. Men hennes reptil-hjerne, hadde koblet sammen «latter» med «smerten hun fikk».

 

Store smerter skapte en stor kortisol-krets. Hennes kortisol-krets gav henne en trang til å gjøre noe, hver gang hun hørte latter. Dette er et eksempel på at det kan forekomme merkelige kortisol-koblinger, som kan være vanskelig å forstå seg på.

 

Tenk deg en firfirsle som blir angrepet av en ørn. Klørne klyper seg inn i sidene, og skaper en stor kortisol-krets hos firfirslen. Dette gjør alle nerver aktive – i det eksakte øyeblikk. Nå lagres alt som foregår rett før smerten setter inn.

 

En nøyaktig «tidlig-protector» blir nå bygget. Lukten av ørn, skyggen for solen, blir nå linket inn i firfirslens kortisol-krets, dersom den klarer å overleve angrepet. På denne måten kan en kortisol-krets, hjelpe en firfirsle å komme seg unna farer ved neste anledning.

 

 

MINNET OM SMERTE HAR ET FORMÅL:

  • Når vi opplever en stor smerte, skapes en stor «advarsels-krets», også kalt et «FOBI». (eller post-traumatisk-stress)
  • Mindre smerter, bygger mindre «advarsels-kretser».

Disse er vi mindre oppmerksomme på. Av og til kan vi ende opp med alarmerte følelser, som vi ikke forstår hvor kommer fra.

 

Det kunne vært fint om vi kunne slettet kretser, som gav oss negative følelser. Dem det ser ut som vi ikke trenger. Men dette er vanskelig, fordi de kom der, en eller annen gang, av en grunn.

Du vet at du ikke dør, selv om det er kø i kassen, og du ender opp med å få parkeringsbot.

 

  • Kortisol får deg til å føle at livet er aller verst, akkurat i dag.

 

Når du tenker på truslene menneskene hadde før i tiden, da samfunnet ikke var like godt tilrettelagt som det er i dag. Da var det mer direkte-opplevelser man møtte på. Før var sannsynligheten stor for å møte farlige dyr osv.

 

VI LÆRER GJENNOM EGNE ERFARINGER:

  • Vi lærer gjennom erfaringer og opplevelser, istedenfor å være født med frykt som ikke er relevante for oss i dag.

Enhver generasjon kan lære om farer og trusler fra ens egne kortisol-kretser. Men vi tar også til oss kunnskap fra tidligere generasjoner. Men hver generasjon pleier å snerre etter fryktene til sine forfedre. Og bygger sine egne i stedet.

 

  • Den menneskelige hjerne generaliserer fra tidligere smerter.

Og av og til overreagerer vi. Men det er ofte bedre, enn å ikke lære noe av tidligere feiltrinn i det hele tatt.

 

Vi er så rå på å forutse trusler, at vi til og med reagerer på antatte beregninger x antall år fram i tid. Og vi føler oss truet, dersom sjefen vår endrer stemmeleie eller løfter et øyebryn.

 

  • Det som trigget fram kortisol i din fortid, bygget «nerve-baner» som alarmerer deg i dag.

Slik kan du unngå å gjøre den samme «feilen» om igjen.

 

Du kan kalle noe «stress», «engstelse», «frykt» eller «panikk», ut ifra hvor intens følelsen er. Men alt sammen er kortisol du får utløst i hjernen din.

 

  • Kortisol får deg til å føle at noe fælt kommer til å skje, dersom du ikke gjør noe nå.

Men det kan være vanskelig å finne ut hva som skrur den negative følelsen på.

 

  • Men dersom du virkelig gir oppmerksomhet til «den dårlige følelsen», kan du finne visse mønster.

Dette kan hjelpe deg til å ta gode beslutninger, istedenfor å bare «flyte med» av gammel vane. Men den dårlige følelsen vil fortsette å komme, fordi «nerve-banen» fortsatt finnes i systemet ditt.

 

Når du vet hva som ha skapt den negative følelsen, kan du bare la den passere, uten å lete mer, fordi du nå vet at dette er en gammel respons, du tidligere har laget.

 

Bildet lånt fra www.pixabay.com

 

 

SOSIAL SMERTE OG DEN MENNESKELIGE HJERNE:

  • Flokker gjør det lettere å bli advart når man ser etter trusler.

Det er trygghet å være en i mengden, men det er ikke alltid bare fordeler.

 

  • Men sosiale grupper skaper også negative følelser, like mye som positive følelser.

Dyr med større hjerner, har større sosiale «ups» og «downs».

 

 

SPEILNEVRONER:

  • Speilnevroner aktiveres når en person, ser på adferden til en annen person.

En forsker oppdaget noe ved en tilfeldighet. Til mannens forbauselse lyste hjernen til en ape opp, med det samme elektriske mønster, når forskeren plukket opp en peanøtt, som når apen selv plukket opp en peanøtt.

 

  • Å se på en handling, stimulerte de samme «nerve-sporene», som når den selv utfører handlingen.

 

  • Vi speiler ikke alt som vi ser av andre. Speilnevroner “fyrer” bare når du ser at andre får en belønning, eller utsettes for en trussel.

Men “fyringen”, når du ser at andre gjør noe, er mye svakere, enn om du utfører handlingen selv. Men dersom du gjentatte ganger ser på at en person får en belønning, eller blir utsatt for en trussel, blir koblinger likevel bygget.

Du kobler deg selv til å oppnå belønning, eller å unngå trusselen.

 

Forskere har funnet ut at sangfugler har speilnevroner. De lærer å synge gjennom å lytte til de andre sangfuglene.

 

  • Speilnevroner får oss til å føle andre menneskers smerter.

 

  • Til og med om livet ditt er helt fint, vil det å speile noen, bygge en «nerve-bane» til ditt kortisol.

Når din fysiske «trussel-sans» er skrudd på, vil din «cortex» (hjerne-bark) lete etter bevis for truslene. Og den vil også finne bevis, fordi dette letter på «gjøre noe»-følelsen.

 

 

GRUPPE-PRESS:

Når din sosiale gruppe føler seg truet, merker du det. Men du er personlig fri til å la være å bry deg. Men gruppens medlemmer vil som regel forvente at du har empati med dem. Dersom du ikke bryr deg, kan dine sosiale bånd være truet.

Gruppens ledere kan da beslutte at du ikke lenger er en av oss. Og de kan da også begynne å se på deg som trusselen.

 

GRUPPER vs INDIVID:

Vi alle møter på et konstant valg mellom å gå rundt alene, og å gjøre det som kreves for å være med i en gruppe.

 

  • Du tror ikke bevisst at du vil dø uten sosial støtte. Men nerve-kjemikalier responderer på sosiale bånd. Og disse er utrolig sterke.

 

Dersom jobben din blir kritisert, vil du forstå at dette ikke er verdens undergang. Men kortisol vil få det til å føles sånn.

  • Og alarmen fra kortisol, vil få din «cortex» (hjerne-barken) til å lete etter trusler.

 

Dyr frykter så mye eksludering fra gruppen – at de gjør det som skal til, for å bli værende.

 

  • Alle hjerner kobler seg selv med smerten av å tape sosial støtte.

 

De sosiale «smerte-kretsene» er nyttige verktøy. De hjelper deg å velge mellom sosial belønning, og andre belønninger.

 

Tenk deg at du blir tilbudt en bedre jobb i en annen by. Nå vil du få en dårlig følelse, selv om du står med valget mellom to goder.

Du vil få en dårlig følelse for å miste det livet du allerede har. Men du får også en dårlig følelse for å miste denne muligheten.

Dårlig følelser hjelper hjernen å veie opp en risiko mot en annen. Dårlige følelser hjelper deg å ta en beslutning.

 

  • Vårt daglige liv er fylt opp med valgmuligheter, av forskjellige dårlige følelser.

 

Men dårlige følelser, betyr ikke at verden er dårlig. Dette er bare et verktøy.

 

I dagens samfunn har vi mye fokus på sosial smerte. Men den sosiale smerten får mindre oppmerksomhet, når man står overfor matmangel, sykdom og vold.

 

  • Når du er fri for fysisk smerte, vil sosial smerte gripe din oppmerksomhet.

Men det å bare tilhøre en gruppe, gjør ikke hjernen lykkelig. Den ønsker å bemerke seg.

 

  • Ekskludering gjør deg ulykkelig. Men inkludering gjør deg ikke nødvendigvis lykkelig.

Du ser at andre får noe, som du ikke får. Da føler du deg ulykkelig igjen.

 

 

FRA LYKKE TIL SKUFFELSE:

Se for deg at du får en livstids-pris fra instituttet for «menneskelig storhet». Du vil høre vill applaus når navnet ditt blir ropt opp. Det føles magisk.

Noen minutter senere er seremonien over, og du er tilbake til den du var før.

 

Hvorfor? Fordi dine lykke kjemikalier som hjernen din produserte, er blitt brukt opp. Og nå vil hjernen din gå tilbake, for å begynne å skanne verden etter nye trusler også.

Og den vil finne noen også. «Var talen min bra?», «Hva hvis de ikke liker mitt neste prosjekt?», «Hvorfor kom ikke vennene mine på seremonien?»

Dersom du forventer at denne prisen gir deg varig lykke, vil du bli skuffet.

 

Alles lykke kjemikalier reduseres. Det er grunnen til at folk hele tiden leter etter hvordan de kan skaffe mer. Det er slik hjernen vår er skapt og fungerer.

 

Til og med om du hadde oppdaget en ny planet, ville ikke dine lykke kjemikalier blitt værende. Du kunne sett på planeten din hver dag, men du ville ikke opplevd den fulle gleden du fikk da du oppdaget den. Men du ville ønsket den tilbake.

 

Du prøver hele tiden å finne mer glede, gjennom de «nerve-banene» du allerede har. Dette ville fått deg til å starte med å lete etter en ny planet.

Men dersom du fant en, lik den forrige, ville det ikke føltes like bra, som den første gangen. Du måtte ha funnet en større planet, for å få like gode følelser.

 

  • Hjernen vår sparer kjemikalier til den neste nye informasjonen. Den samme gamle informasjonen vil ikke få utløst dine lykke kjemikalier.

 

Jeg opplevde dette selv, en gang jeg skulle kjøpe blomster. Det var en utrolig god duft. Etter at jeg hadde kjøpt buketten, tok jeg et siste inn-pust, før jeg gikk mot bilen. Men jeg var overrasket over at jeg nesten ikke luktet noen ting. Det var ikke ny informasjon lenger.

 

Det samme skjer når jeg er på kaffebar. Det lukter så godt. Men dersom jeg hadde søkt jobb på en kaffebar, med forventning om at jeg skulle oppleve gleden av den gode kaffe-duften, ville jeg blitt skuffet.

 

  • Hver av lykke kjemikaliene, skuffer på hver sin måte.

 

 

HVORFOR TIDLIGE MINNER ER SÅ KRAFTFULLE:

  • Hjernen vil alltid sammenligne verden med de tidligere erfaringene som skapte kjemikalie-kretsene dine.

 

Da du var ung, var alt nytt. Så du opplevde ofte ting som «det beste jeg har opplevd». Eller «det verste jeg har opplevd».

Dette var nok til å danne en ny krets.

 

Men den neste gangen du spiser den samme pizzaen, er den ikke lenger «den beste pizzaen du har smakt».

 

Den neste gangen du opplever den samme ydmykelsen foran andre, vil den ikke lenger oppleves som «det verste du har opplevd».

 

  • Livet kommer ofte til kort, i forhold til dine forventninger. Fordi du bygde deg dine forventninger, da informasjonen var ny.

 

Gikk du glipp av de to første referatene?

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#fredagsboken #happybrain #lykkestoff #kortisol #dopamin #hjernen #skuffelser #referat

FREDAGSBOKEN – “Habits of Happy Brain” (Del 2)

Forrige fredag startet jeg å poste et referat fra en bok, som heter “Habits of Happy Brain” og er skrevet av Loretta Graziano Breuning. Dette blir et fast innslag hver fredag i en tid framover.

 

Dersom du lurer på hvorfor jeg bruker så mye mellomrom i teksen, er dette gjort med vitende og vilje. Det er krevende stoff, og jeg tror det er enklere å oppfatte innholdet om det er korte setninger og små tekstbolker. Men om det likevel er noe – er det bare å skrike ut i kommentarfeltet.

Dersom du ikke har lest forrige fredags innlegg, og sliter med å forstå innholdet, kan det hjelpe å lese første del.

 

 

KOKAIN OG DOPAMIN:

  • Kokain utløser mer dopamin, enn det vanlige livet.

Du kan sitte i sofaen å føle at du fullfører et maraton, uten at du engang trenger å knyte på deg skoene.

 

  • Men naturlige belønninger mister sin verdi.

Hjernen lærer seg å forvente unaturlig høy belønning. Du blir begeistret uten at du trenger å utføre noe som helst. Naturlige belønninger, vil da føles mindre tilfredsstillende.

 

  • En liten potensiell belønning, utløser en liten dose dopamin. En stor potensiell belønning utløser en stor dose dopamin.

 

 

DATASPILL OG DOPAMIN:

Dataspill stimulerer dopamin, selv om de egentlig ikke møter virkelige behov.

 

  • Dataspill belønner deg med poeng, som hjernen har linket til sosial belønning eller forhøyet sosial status.

Du lager deg en nerve-bane som forteller deg at du bør forvente god følelse hver gang du spiller dataspill.

 

Neste gang du kjenner på negative følelser, vil hjernen at du skal ta fram dataspillet, slik at den negative følelsen forsvinner.

 

  • Dopamin er ekstasen du føler, når du forventer en belønning.

For eksempel et barn på julaften.

 

Dopamin utløser reservetanken når du ser en måte å nå et behov på. Til og med når du sitter i sofaen, vil dopamin få deg til å scanne etter ting som er relevant for deg.

 

  • Alle hjerner lærer å linke innsats og belønninger.

Å løse matteoppgaver er enda en søk og finn aktivitet. Når du finner rett svar, får du den gode «Jeg klarte det»-følelsen

 

  • En idrettsutøver trener mye, fordi hvert skritt mot målet, utløser dopamin.

Å vinne kamper eller medaljer, utløser en stor dose dopamin.

 

 

 

MØT DINE ENDORFINER (KROPPENS EGEN SMERTESTILLENDE):

  • Euforia er en vanlig beskrivelse på følelsen av endorfiner.

Men dette stoffet ble ikke skapt for gode tider. Det er fysisk smerte som utløser det.

 

  • Endorfiner skjuler smerte for en kort periode.

Dette fremmer muligheten for å overleve. Den gir deg en mulighet til å stikke av.

 

Du ser en sebra som er flerret opp. Endorfiner dekker over smerten for en liten periode. Om den ikke klarer å stikke av, da dør den i det minste med naturens smertestillende stoff i kroppen.

  • Smerte er signalet fra kroppen om at noe er galt.

 

Du ville ikke tatt gode valg, dersom du alltid var høy på endorfiner.

 

Heroin og andre opium-derivater, har samme effekt på oss som endorfiner. Og de passer våre naturlige endorfin-reseptorer.

Du kan utløse litt endorfiner av å trene. Men å trene slik at det utløses endorfiner, sørger ikke for overlevelse.

  • Endorfiner er ikke ment å utløses på kommando gjennom trening.

 

  • Latter utløser litt endorfiner. Men falsk latter gjør det ikke.

Og ekte latter varer bare i noen sekunder.

 

Et knust hjerte trigger ikke fram endorfiner, på samme måte som et brukket bein.

  • Endorfiner ble ikke skapt for å lindre sosial smerte.

I dag lider vi mindre av fysisk smerte, og mer av sosial smerte. Vi er designet for å overleve, ikke å bli høy.

 

  • Endorfiner blir gitt oss bare i små doser, fordi smerte er viktig å oppdage.

 

 

 

ADRENALIN:

Adrenalin er ikke det samme som endorfiner.

 

  • Kroppen gir deg adrenalin for å håndtere krisesituasjoner.

Adrenalin-junkier søker ikke smerte, men de elsker rushet av energi som følger med.

 

  • Når du ser bakken komme mot deg i fryktelig fart, vil hjernen din regne med smerte, og gir deg adrenalin for å øke tålegrensen din.

Med adrenalin, er det akkurat som om kroppen trykker inn gasspedalen i bånn. Noen mennesker lærer seg å like denne følelsen

 

  • Adrenalin signaliserer at noe er ekstremt viktig i forhold til din overlevelse.

Enten i positiv eller negativ forstand.

 

Dersom du er i ferd med å motta en Nobel-pris fra en kjent person, da forteller en dose adrenalin til deg at akkurat dette øyeblikket er svært viktig for deg. Og gir deg ekstra energi til å håndtere det.

 

Dersom fallskjermen ikke åpner seg, er dette også viktig for deg.

  • Adrenalin forsterker den positive eller negative beskjeden til deg. Slik at du får ekstra energi, og kan håndtere situasjonen.

Adrenalin forbereder deg til å gå til handling, uansett hva det måtte være.

 

 

MØT DIN OXYTOCIN (TRYGGHET OG SOSIAL STØTTE):

Når du føler du kan lene deg mot noen, er det oxytocin som skaper denne følelsen.

Tryggheten du føler i en gruppe, eller tryggheten du føler i forhold til en person , er også oxytocin. Sosial tillit, øker din mulighet til å overleve. Men å stole blindt på alt og alle, er ikke bra for deg. Derfor er hjernen skapt for å analysere omgivelsene rundt deg.

 

En flokk føler seg trygg på grunn av antallet. De stoler på at noen i gruppen gir dem beskjed dersom noe er på ferde. Men en gruppe hjelper deg bare dersom du løper, når de andre løper.

 

 

BERØRING FREMMER OXYTOCIN:

  • Oxytocin gjør at det føles bra både for den som gir en berøring, og for den som blir berørt.

 

Aper bruker tid på å «groome» (pleie) andre aper. Og det viser seg at dette styrker båndene mellom dem.

 

  • Sosiale allianser kan skape problemer. Men oxytocin får allianser til å føles bra.
  • Men vi mennesker har andre mål enn å bare blindt følge de andre. Vi kan overkjøre vår flokk-mentalitet.

 

Reptiler har for eksempel ingen varme følelser for andre reptiler. En øgle stoler aldri på en annen øgle. Og oxytocin blir bare utløst hos den, når den forsøker å finne noen å parre seg med.

 

  • Menneskehjernen skapes ut fra interaksjoner med den virkelige verden. Vi er født dum.

 

  • Jo mindre en hjerne er, jo mer er den avhengig av ferdig oppbygde koblinger og egenskaper.

Jo større en hjerne er, jo mer bygger arten opp overlevelses-ferdigheter fra erfaringer den selv opplever.

  • En stor hjerne, bygger egne koblinger, istedenfor at den er født med dem.

 

  • Jo større en hjerne er, jo lenger er den hjelpeløs etter at den er født.
  • Det tar tid å fylle en stor hjerne med nyttig informasjon.

 

  • Jo mer du investerer i hvert barn, jo mer taper du om det dør.

 

 

Oxytocin flyter hos en gaselle, når den er omgitt av sin flokk.

 

Vi mennesker forlater ofte gjengen vi vokste opp med. Men hjernen vår krever fortsatt oxytocin. Den gode følelsen du får når noen støtter og beskytter deg. Eller du støtter og beskytter noen andre.

 

  • Sosiale allianser transformerer følelser av trussel, og gjør dem til trygge følelser.

Du kan ha blandede følelser i forhold til kollegaer og medelever. Men når du forlater dem, faller ditt oxytocin-nivå. Og da vil hjernen din fortelle deg at noe er galt. Du får en negativ og ensom følelse.

 

 

MØT DIN SEROTONIN (RESPEKT):

  • Mennesker søker sosial dominans, fordi serotonin får det til å føles bra.
  • Men du unngår helst konflikter, fordi dette er linket med smerte.

Hjernen vår søker den gode følelsen av serotonin og respekt, uten å få en dårlig følelse av smerte.

 

Du kan si at ingen burde dominere noen. Men da ville ikke verden fungere. Noen må ta tak i situasjoner, og lede andre mennesker.

 

  • Hjernen søker «the one up»-posisjonen, fordi serotonin føles bra.

 

HVORDAN SEROTONIN (RESPEKT), DIKTERER DYRS ADFERD:

Noen forskere satte en dominant ape foran et speil. Apen gjorde dominerende trekk, og reagerte når apen på motsatt side ikke responderte slik den forventet. Apen ble irritert, noe som medførte at hans serotonin-nivå sank.

Hver dag gjorde de det samme. Apens serotonin nivå sank litt for hver dag, og han ble mer og mer irritert.

 

  • Vi mennesker skanner verden for måter å få den gode følelsen av sosial anerkjennelse, uten den negative følelsen av konflikt.

 

  • Serotonin hjelper for eksempel grisunger å finne sin plass i hierakiet.

Hver gang en unge går en plass opp i hireakiet, vil den få en dose serotonin, som gir ungen ekstra pågangsmot til å fortsette framgangen.

Men motsatt, når ungen rykker en plass ned, vil en negativ følelse få den til å søke trygghet, ved å unngå konflikter. Grisungens kortisol økes dersom den er svært underernært. Det skaper aggresjon, noe som hjelper den å få mer mat.

 

Aggresjon er annerledes enn sosial dominans, fordi kortisol føles negativt, mens serotonin føles bra.

 

  • Serotonin er den rolige følelsen, om at du vil få det du trenger.
  • Kortisol er den ekle følelsen av at noe fælt kommer til å skje, dersom du ikke gjør noe nå.

 

Grisungene får kjempe sin egen strid, uten at moren blander seg. Hver unge lærer fra opplevelser av smerte og gode følelser. Hver hjerne bygger forventninger, om når man bør være om seg og når man bør være tilbakeholden.

 

Hjernen måler hele tiden tilgang til ressurser. Når du har tilgang, føler du deg bra og trygg.

 

Du kan bli irritert når du ser andre forsøker å sikre sine posisjoner. Men når du selv gjør det samme, tenker du bare: «Jeg forsøker jo bare å overleve.»

 

Å unngå konflikter kan hjelpe deg å overleve, mer enn en ekstra matbit kan. Når du innser at du er av den svakere sorten, tar du det rolig, og venter til det er din tur.

  • Men når du oppdager at du er sterkere, vil serotonin gjøre slik at du tar deg til rette. Hjernen er programmert til å tenke sånn.

 

Den eneste måten et flokkdyr kan spare til vanskelige tider på, er ved å bruke tid og krefter på å høyne sin status.

Kortisol får et dyr til å forsvare seg, og angripe en på høyere skala enn seg selv. Mens serotonin får et dyr til å gå med stolthet.

 

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#fredagsboken #hjernen #lykkestoff #kortisol #adrenalin #dopamin #oxytocin #serotonin #endorfiner

Kommer du ofte i krangel med andre?

Hver eneste gang du snakker med noen, vil du få enten et positivt og interessert svar, eller et surt og avvisende svar tilbake.  Det finnes ting du kan gjøre, for å øke sannsynligheten for at dem behandler deg med vennlighet.  

 

Bildet lånt fra www.pixabay.com

 

Vi har to deler av hjernen vår som kan styre oss. Dette er “hjernebarken” (på engelsk “cortex”), dette er når du selv har kontrollen og du styrer med dine verdier og overbevisninger. Og så har vi “det limbiske systemet”, som er en primitiv del av hjernen, og kan sammenlignes med en pattedyr-hjerne. Den styrer deg da med instinkter for å øke din sjanse for å overleve.  Dette vil jo også si at den du snakker med har de samme to mulige hjernedelene, som kan styre dem, og dermed reagere på deg.

 

Når det er hjernebarken som har styringen, det vil si – deg selv og dine bevisste intensjoner, da er du som oftest vennlig og ønsker å hjelpe og forstå motparten. Når det derimot er ditt “limbiske system” som styrer deg, da vil du som oftest være negativ, aggressiv, avvisende og forsøke å komme deg unna motparten. Du ønsker rett og slett ikke å ha noe med den andre å gjøre.

 

Det limbiske systemet er den samme hjernedelen som dyrene har. Her er det instinktene som rår. De har sin vennekrets og de har sine fiender. Ikke noe midt i mellom. Og slik reagerer også “det limbiske systemet” som vi mennesker har. Er du ikke en venn, reagerer “det limbiske systemet”, med aggresjon, negativitet og avvisning. Men er du en av vennegjengen, vil den overlate snakkingen til deg personlig – det vil si, “hjernebarken” din.

 

Du kan tenke deg “det limbiske system” som en vakt. Den er alltid på hugget. Det vil si at hver gang du sier et eller annet til en annen person, må din kommentar møte på “det limbiske system”, før det går videre til “hjernebarken”, altså den virkelige personen du ønsker å snakke med. Ikke motsatt. Grunnen til dette er at “det limbiske system” er raskere, enn “hjernebarken” din. Begge to prøver å høre etter og forstå det som møter deg.

 

Når du sier noe til en annen person, vil “det limbiske systemet” til den andre personen, prøve å finne ut om du personlig, og om dine hensikter er en trussel for vedkommende. Det vil si: “er det fordelaktig, eller en ulempe at xx kommer å snakker med meg?” Husk at dette skjer på et ubevisst nivå, dette spørsmålet blir besvart, før du selv og din “hjernebark”, får muligheten til å si noe.

 

Bildet lånt fra www.pixabay.com

 

Dersom “det limbiske systemet” (pattedyr-hjernen) er usikker eller føler det som en trussel, tar “det limbiske system” kontrollen, og forsøker å ordne opp selv. Men dette er ingen smart skapning – tenk på den som en pattedyrhjerne som styres av instinkter. Den er aggressiv, negativ og avvisende. Ofte kan dette føre deg inn i krangel og dårlig stemning.

 

Men dersom “det limbiske systemet” ikke ser noen trussel når du kommer bort for å si noe, da overlater den kontrollen til vedkommendes “hjernebark”, det vil si “den smarte menneskehjernen” altså personen selv. Og da er stemningen helt annerledes. Nå kan du møte på en snill, hjelpsom og imøtekommende person, som ikke har noen onde hensikter.

 

Hemmeligheten er altså å møte andre mennesker, på en slik måte at du ikke skremmer “deres limbiske system” som er vakt-mannen deres. Finner “vakten” (det limbiske system), deg som en trussel, vil du oppleve å møte på deres vrede. Dersom deres “vakt-mann”, ikke finner deg og din henvendelse som truende, vil den rett og slett akseptere at du kan snakke med den andre personen, uten at den blander seg inn.

 

Bildet lånt fra www.pixabay.com

 

Når du krangler, avviser noen eller på en eller annen måte behandler ander, slik du ikke ønsker, da er grunnen at “ditt limbiske system” har kontrollen over deg. Og det kan være vanskelig å ta fra den makten. Jeg kan garantere dårlig stemning.

 

Så neste gang du går inn på rommet til din sønn eller datter – da spør deg selv: “Hvordan kan jeg gjøre dette, og forklare min intensjon, uten å vekke hans eller hennes vakt-mann?” Fordi dersom denne vakten våkner, da blir det et hinsides spetakkel mellom deg og din sønn/datter. Om du klarer å komme deg inn på rommet deres, på en slik måte, at din sønns/datters “limbiske system” ikke ser på deg som en trussel, vil du møte en varm og vennlig person, som gjerne ønsker å hjelpe deg og er imøtekommende.

 

Opplever du deg selv problemer når du skal snakke med andre mennesker?

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#hjernen #hjernebarken #limbisk #aktivitet #system #krangel #sinne #irritasjon #venner #vennlig #samtale #dialog #samarbeid

Habits of Happy Brain (Bok-referat del 1)

Tidligere hadde jeg en fast spalte som het: Fredagsboken. Planen var da å skrive referater fra gode bøker jeg hadde lest. For et par måneder siden jobbet jeg med en bok som handlet om “hjernen og lykkestoffene”. Den var så revolusjonerende for meg at jeg tenker å poste referatet jeg skeiv av den i små bolker hver fredag framover.

Om du ønsker å vite litt mer om hvordan hjernen fungerer, tror jeg du vil synes den er interessant. Boken heter: “Habits of Happy Brain”, og er skrevet av Loretta Graziano Breuning. Her får du første del. Skriv gjerne kommentar, spørsmål eller kom med innspill.

 

 

Vi har en overlevelses fokusert hjerne. Når du er bekymret for hvordan håret ditt ser ut, blir hjernen din ekstra aktiv og bekymret, for at du skal miste status, og bli utelatt fra gjengen. Den frykter at den skal bli sosialt ekskludert. Dette er meget kritisk, sett fra din hjernes perspektiv.

Bevisst vet vi at dette ikke er noe å frykte, men hjernen blir stresset opp av slike ting.

 

VÅRE 4 LYKKE KJEMIKALIER 

DOPAMIN: – produserer «glede av å finne ting» som møter dine behov.

ENDORFINER: – produserer et stoff som «dekker over dine smerter» (kroppens smertestillende stoff).

OXYTOCIN: – produserer en «trygghetsfølelse», også kalt «sosiale bindinger».

SEROTONIN: – produserer følelsen av å være «respektert av andre».

 

Disse lykke kjemikaliene blir skrudd på av hjernen din, når du finner/oppdager noe som er bra for din  overlevelse.  Deretter skrur de seg av, slik at de er ny-ladet og klar, neste gang noe overlevelses-basert krysser din vei.

 

En av grunnene for at du kan oppleve en nedtur, i alle fall med dopamin, er at du har fråtset i godsaker alt for lenge, og hjernen din ser ikke grunnen for å ønske seg noe mer. Den har fått alt den ønsker seg. Vi er skapt for å slite for godene våre, ikke å få de opp i hendene.

 

  • Dopamine –          The joy of finding what you seek.
  • Endorphine –       Oblivian that mask pain.
  • Oxytocin –             The comfort of social alliance.
  • Serotonin –           The security of social importance.

 

Det er det limbiske system som styrer dette. Hippocampus, Amygdala og Hypotalamus. Dette systemet er omgitt av en stor cortex (hjerne-bark). Vi styres av disse to systemene: «det limbiske system» og «cortexen».

 

«Cortexen» (hjernebarken) ser etter mønster i nåtiden. «Det limbiske system», utløser kjemikalier (følelser) som forteller deg om du bør gå etter noe, eller å unngå noe.

 

Vi hører ikke alltid på anbefalingene som kommer fra «det limbiske system» (følelsene), fordi den kan overkjøre den.

 

Dersom «cortexen» (hjernebarken) går mot anbefalingen (følelsene), da reagerer «det limbiske system».

 

 

LYKKE STOFFENE:

  • Dopamin motiverer deg til å gå etter ting, selv om det kreves stor innsats.
  • Endorfiner motiverer deg til å motstå smerter, altså utføre noe, selv om du egentlig ønsker å stoppe. Som for eksempel å løpe i sikkerhet, om du blir skadet av noe som har jaktet på deg. (haiangrep).
  • Oxytocin motiverer deg til å stole på andre, slik at du kan oppleve trygghet i fellesskap med andre.
  • Serotonin motiverer deg til å søke respekt.

 

En løve får utløst dopamin i hjernen sin, når den ser et byttedyr den tror den klarer å fange.

 

Hos dyr er det hovedsakelig «det limbiske system» som styrer hva de gjør. De gjør det de må for å overleve. Dette er det samme som instinkter.

De får en følelse av at de bør jakte på noe spesifikt, og da jakter de på det, uten å tenke noe mer over hvorfor.

 

«Det limbiske system» er dannet av maskineriet som styrer nerve-kjemikaliene.

 

  • Vår store «cortex» (hjernebark), gjør at vi kan endre måten vi kan gjøre ting på. Dette gjør at vi kan spesialisere oss. Bli ekstra flink på et eller flere områder.
  • Men vi trenger vårt «limbiske system» (følelsene), som forteller oss hva vi bør gjøre, og når vi bør gjøre det.

 

Men vår «cortex» (hjernebark) ser alt som kaos, helt til vårt «limbiske system», gjennom våre følelser, forteller oss hva vi bør fokusere på.

 

Kanskje har du hørt at «det limbiske system» er den slemme, og «cortexen» (hjernebarken) er den snille. Men de er helt avhengig av hverandre.

 

– Dersom du skal bli lykkelig, trenger du ditt «limbiske system». Du får ikke følelser fra «cortexen» (hjernebarken).

 

Dine følelser er unike. Du skrur på lykke kjemikalier gjennom «nerve-baner» du selv har bygget – opp gjennom hele livet ditt. Derfor reagere vi alle på forskjellige måter, selv om situasjonen er den samme.

 

Triste og negative minner fra fortiden, bruker nerve-baner som ble skapt av tidligere opplevelser. Hver gang du opplever noe, er sansene dine der og tar ting inn over seg.

 

Elektriske impulser flyter inn i din hjerne akkurat som vann. Den finner minste motstands vei.

 

Noen veier dannes om til super-motorveier, når de brukes mange nok ganger.

 

For eksempel et barn som får respekt av de voksne, når han/hun fikser datamaskinen, har større sannsynlighet for å gjenta oppførselen senere. Fordi han/hun nå har opprettet en ny nerve-bane som gav en god følelse av serotonin. Dette får barnets hjerne til å ønske seg denne gode følelsen av respekt om igjen senere.

 

Du enser ikke ditt «nerve-bane-system», fordi denne er bygget opp, litt og litt, gjennom hele livet ditt. Du bygger dine nerve-baner, utenfor din bevissthet. Det er også derfor det er vanskelig å endre dem. Du vet egentlig ikke om dem.

 

– De gamle “nerve-banene” dine er alltid enklest å bruke. Dette er vanene dine.

 

– Vi er skapt for å lagre opplevelser – ikke å slette dem.

 

Ofte vil hjernen din trekke deg mot ting som hjalp deg før i tiden. Du kan oppleve å unngå faget matte, fordi en tidligere medelev lo av deg i en matte-time.

 

Men din «cortex» (hjernebark), kan overkomme dine tidligere skapte nerve-baner. Men dette er ikke nødvendigvis enkelt. Fordi gamle nerve-baner (vaner), flyter utrolig godt. Det er så enkelt å bare gjøre slik du pleier.

 

 

BARN LÆRER LETT – MEN IKKE VOKSNE:

– Da du var barn, var det enkelt å bygge nye nerve-baner.

– Men som voksen er det ikke like enkelt. Hvert steg kreves store anstrengelser. Og dine nye nerve-baner forsvinner om du ikke holder dem ved like.

 

Din hjerne har vanskeligheter med å sende elektriske impulser gjennom dine nye nerve-baner, når de er lite brukt. Men hver gang du bruker dem – fyrer de enklere.

Du må repetere dem om og om igjen. Repetisjon vil bygge de nye kretsene (og kan gjøre dem om til nye vaner) som du ønsker deg. Ingen kan bygge dem for deg. Du kan heller ikke bygge andre sine. Det må de gjøre selv.

 

– Dine «ulykkelige»-kjemikalier er like viktige som dine lykke-kjemikalier.

 

Din hjerne trenger «ulykkelige»-kjemikalier for å oppdage trusler.

På samme måte som den trenger lykke-kjemikalier for å oppdage muligheter.

 

– Vi er skapt for å overleve, gjennom å søke etter lykke-kjemikalier, og å unngå «ulykkelige»-kjemikalier

 

Dyr søker etter mat, for å unngå den negative følelsen av sult.

 

Hjernen begynner å lyse opp, når den oppdager en måte å unngå det negative. Mennesker bruker «cortex»-hjernen (hjernebarken) for å kunne se og planlegge lenger fram i tid.

 

Men vi opplever likevel «ulykkelige»-kjemikalier, fordi livet dreier seg om å overleve fra dag til dag.

 

  • Når du er trygg for fysiske trusler, begynner hjernen å søke etter sosiale trusler.

 

 

KORTISOL – «ULYKKELIGE»-KJEMIKALIET:

KORTISOL – kommuniserer til deg, via smerte, og forventning om smerte.

 

 

Kortisol motiverer deg til å gjøre det som trengs, for å bli kvitt den negative følelsen.

 

Når en gaselle lukter en løve, motiverer kortisol den til å løpe. Lukten av løve, føles verre enn smerten av å være sulten.

 

Når du merker kortisol, ønsker du å finne ut hva den kommer av. Hva er den koblet med? Livserfaringer gjør at du har 1000-vis av kjemikalie-parringer.

 

Noen handlinger virker logiske. Men av og til er det ikke like opplagt, du bare kjenner på en negativ følelse.

Da kan det hende at du tyr til mat, som en donut eller et glass brus eller en pils. Fordi du vet at slike ting forandrer på følelsen du har. Du lærer da hjernen din, at den letteste måten å forandre dine følelser på, er ved å spise eller drikke noe (og som regel noe usunt).

 

– Neste gang du opplever negative følelser, men ikke vet hva de kommer av, vil hjernen begynne å tenke på mat.

Når den negative «gjør noe»-følelsen kommer igjen, kan hjernen komme på ideen om å spise en donut eller ty til flasken.

 

– Alt som trigger «enkle lykke-kjemikalier», har bivirkninger.

Lykke-følelsen oppstår når dine kjemikalier er utløst i hjernen din. Dine kjemikalie-utløsere er avhengig av nerve-banene du har laget deg i fortiden.

 

Dine opplevelser er unike, men kjemikaliene du opplever er de samme som alle andre får. De samme overlevelses-behov er felles for oss alle.

Det er ikke sikkert at du er bevisst på det. Kanskje du fokuserer på luftige mål som fred på jord og klima. Men dine kjemikalier (følelser), snakker rett til dine personlige behov.

 

 

MØT DIN DOPAMIN (MOTIVASJON):

Dopamin forteller kroppen, hvor du bør investere din energi.

 

 

Hjernen skanner hele tiden gjennom omgivelsene dine, for å finne potensielle belønninger. Dopamin er signalet om du har funnet noe.

Før i tiden scannet menneskene omgivelsene for å finne noe som så godt ut. Og så investerte de energien til kampen om å skaffe seg mat.

 

I dagens verden vil dopamin framdeles gi deg en god følelse når du skanner verden, og finner bevis for noe som føltes godt tidligere. Og så hjelper den deg å gå for det.

Men du vil hele tiden evaluere om det er verdt å bruke energi på det, eller om du bør spare den.

 

Du skulle nok ønske at dopamin kunne flyte fritt hele tiden, men det hadde ikke vært bra for deg.

 

  • En maratonløper vil få en dose dopamin når han ser mållinjen.
  • En fotballspiller får dopamin når han scorer mål. Da tenker han: «Yes, jeg scoret. Det var jeg som gjorde det.» Du føler deg så bra at du ønsker å gjenta det.

 

– Dopamin ble hovedsakelig skapt for å hjelpe deg å nå dine overlevelsesbehov.

 

En ape får dopamin når den nærmer seg en belønning. Dopamin utløser reservetanken av energi.

En apes dopamin begynner å flyte når den ser en frukt den kan få tak i.

 

Din dopamin-krets er bygget på din egen siste dopamin opplevelse.

Vi mennesker er ikke skapt med en liste over ting som møter våre behov. Vi bygger dem selv, gjennom livserfaringer.

 

– Hjernen din sparer på energien, så den kan belønne deg til å gå etter det du har mangel av. Istedenfor å bruke det opp på det du allerede har overflod av.

 

Jeg opplever et rush av dopamin, når jeg ser moreller for første gang hver sommer. Men det varer ikke lenge. Snart forsvinner dopamin-følelsen, slik at jeg kan lete etter noe annet som er mer relevant for mine behov.

 

– Sosial belønning er sjelden vare, fordi det ikke kan masseproduseres. Å finne sosial belønning, gir deg dopamin.

 

– Mennesker bruker årevis på å bli rockestjerner, fotballspillere eller hjernekirurger, fordi hvert steg på veien, utløser dopamin.

 

– Hjernen gir deg dopamin, etter hvert som du søker og finner ting på veien.

 

Den sosiale belønning, som utløser dopamin, er forskjellige, på grunn av dine personlige opplevelser.

Men så snart den er utløst, forsvinner den gode følelsen, og du går på jakt etter mer.

 

 

HVORDAN DOPAMIN PÅVIRKER HJERNEN:

Forskere gav noen aper en oppgave. Og deretter belønnet de apene med spinat.

Etter noen dager ble spinaten byttet ut med fruktjuice. Dette var en mye større belønning enn apene regnet med, og de fikk en wow-følelse.

Denne wow-effekten forsvant, ettersom apene begynte å forvente å få fruktjuice. Hjernen deres sluttet å reagere på den søte belønningen. De tok den for gitt.

 

– Når noe ikke lenger er nytt eller blir ansett som en begrenset ressurs, er det ikke lenger behov for hjernen å belønne med dopamin.

 

Forskerne endret belønningen tilbake til spinat, og apene reagerte med raseri. De hadde lært seg å forvente en stor belønning. Som nå ikke lenger gjorde dem lykkelig. Men å miste den gjorde dem rasende og gal.

Slik informasjon får oss til å endre forståelsen om dopamin.

 

– Forventning om belønning, utløser dopamin.

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#fredagsboken #hjernen #lykke #lykkestoff #vaner #dopamin #kortisol #bokreferat

Hva er nostalgi?

I følge boken”Habits of Happy Brain”, skrevet av Loretta Graziano Breuning, er nostalgi en følelses-nervebane som vekkes til live. Dette skjer når du ser eller opplever noe du husker som positivt da du var liten. Selv om det er lenge siden du brukt en nervebane, så forsvinner den ikke.

 

Bildet lånt fra www.pixabay.com

 

Vi mennesker er skapt for å lagre opplevelser, ikke å slette dem. Så opplevelsene dine, som du ikke husker på i hverdagen, kan likevel vekkes til live, når du på nytt opplever noe.

 

Minner som vi har lagret i hjernen vår, har både informasjon og følelser knyttet til seg. Så i det du erindrer en gammel gjenstand, film eller musikk – vil det også dukke opp tilsvarende følelser som du hadde da du var liten.

 

Ofte vil hjernen vår trekkes mot ting som hjalp deg, eller var positiv for deg og livet ditt – da du var liten. Så dersom du hadde noe spesielt du var glad i, i dine yngre dager – vil du kunne oppleve nostalgiske følelser, dersom dette plutselig kommer inn i livet ditt igjen.

 

Nervecellene i hjernen din, som er koblet til din tidligere «følelses-nervebane», begynner å reagere igjen, på akkurat denne gjenstanden, filmen eller musikken, som du likte da du var liten. Selv om du har glemt den, og ikke har erindret den på mange år, vil minner plutselig dukke opp igjen, når du oppdager dem på nytt. Og du får en god følelse.

Du kan til og med begynne å tenke at alle andre burde føle det samme som deg, angående denne tingen. Men det gjør de ikke. De har ingen tilsvarende god følelse og minner knyttet til gjenstanden/filmen/musikken som det du har. Og for andre trenger ikke denne tingen eller opplevelser om denne, ha noen som helst verdi.

 

Bilde av nerve-impulser.

 

En nervebane er elektriske impulser som flyter gjennom hjernen vår. Når du ser og oppdager en gjenstand, eller du tenker en tanke – da starter du en elektrisk impuls, som baner seg vei gjennom hjernen din. Det virker litt sånn som når du går deg en tur gjennom skogen. De første gangene noen tråkker en sti, er den nesten umulig å oppdage. Men jo oftere noen går på den samme stien, blir den enklere å gå, og mer synlig. Slik er det også med nerve-stiene dine. Og ting du får nostalgi ut av, har laget godt inngrodde nerve-stier i hjernen din, da du var yngre. Du hadde opplevelser om ting/filmer/musikk, som vil vekke følelser i deg idag, dersom du opplever dem på nytt.

 

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#nostalgi #nerveimpuls #gamledager #nervebaner #hjernen

Hjernen din er i forandring hele tiden

I en kjent studie, tok noen forskere ved et universitet i London, en kikk inn i hodene på endel taxisjåfører. Noe var skjedd i den bakre delen av hippocampus. Den delen av hjernen som vi bruker når vi orienterer oss. Hos taxisjåførene var denne delen av hjernen klart større enn hos andre personer i samme alder som ikke kjørte taxi.

 

Bildet lånt fra www.pixabay.com

 

Og jo lenger en person hadde kjørt taxi i Londons gater, jo større hadde denne delen av hjernen vokst. Stadig ny lærdom om byens 25.000 gater hadde forandret taxisjåførenes hjerner, og sannsynligvis gjort dem klar for bedre å takle en anstrengende og vanskelig hverdag.

 

En tolkning av dette kunne vært at forandringen i taxisjåførenes hippocampus, bare var en konsekvens av stress etter lang tid bak rattet. Men dette ble motbevist i en oppfølgingsstudie, hvor de sammenlignet bussjåfører som hadde like lang fartstid på veien, som taxisjåførene. Men bussjåførene kjørte faste ruter, og var ikke presset på å måtte finne fram i et virvar av en labyrint, slik som taxisjåførene måtte.

 

Bussjåførenes hjerner viste ingen forandring. Det ser ut som at det er den mentale anstrengelsen som taxisjåførene måtte gjennom for å finne fram, som skapte forandringen i hippocampus, ikke stress og frustrasjon av trafikken.

 

Denne studien viser at friske hjernen forandrer seg avhengig av hva vi gjør med den. Studien er en del av forskningen som har eksplodert i den siste tiden om hvor formbar vår hjerne er.

 

Bildet lånt fra www.pixabay.com

 

Også et annet lite eksperiment, viser hvor foranderlig hjernen vår kan være. Noen forskere, lot en gruppe forsøkspersoner øve i å sjonglere, hver dag i tre måneder. De kunne se at en del av bakhodelappen som registrerer bevegelser, hadde utvidet seg. Men tre måneder uten praksis, resulterte i at halvparten av økningen hadde gått tilbake.

 

Trening eller passivitet, i så kort tidsrom som tre måneder, kan med andre ord forandre strukturen på hjernen vår.

 

Denne artikkelen baserer seg på boken: “Vår utrolige hjerne”, skrevet av Johan Norberg

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#hjernen #hukommelse #hippocampus #london #forskning #taxisjåfører

Hjernen kan sammenlignes med en hage

Tenk deg hjernen din som en hage. Jo mer du kan om hagestell og jo mer innsats du legger ned for holde den i orden – jo finere blir den, og jo bedre trives plantene dine.

 

Når du ikke bryr deg med å lære om, og setter deg inn i, hvordan hjernen fungerer – men bare lar livet gå sin vante gang. Da blir det akkurat som om du eier en fin hage, men lar du være å gjøre noe med den. Da vil ugresset gro og hagen forfaller.  Og for hvert år som går blir hagen villere og mer tilfeldig.

 

Bildet hentet fra Flickr.com

 

Akkurat slik er det med hjernen din også. Gjør du ingenting for å holde den i orden, vil den etterhvert fungere dårligere. Litt etter litt vil du og hjernen din begynne å motarbeide hverandre. Det skapes automatiske programmer som saboterer livet ditt, og kan medføre plager og både fysiske og psykiske problemer. Og dette vil ikke forandre seg, med mindre du begynner å forstå hvorfor hjernen din gjør som den gjør.

 

Har du for eksempel begynt å tro at du er mindre smart enn andre, eller at du er klønete, giddaløs eller glemsk? Sannsynligvis er det ikke noe i veien med deg, selv om opplever “beviser” for dette hver dag. Du er sannsynligvis bare ikke venner med hjernen din. Dere snakker ikke med hverandre på samme språk.

 

Bildet hentet fra Flickr.com

 

En velfungerende hjerne – skaper et velfungerende liv. 

 

personligutvikling.blogg.no på Facebook

#hjernen #hage #ugress

Hjernen din krever mening

Hjernen vår er meningssøkende. Den hater å gjøre ting, den ikke anser som meningsfulle. Dette vil vi merke gjennom hvor motiverte vi er til å gjøre ting.

Når hjernen din anser det du holder på med, som meningsfullt, gir den deg lyst til å utføre aktiviteten. Men når hjernen din anser det du holder på med, som noe uten mening, blir du lat. Da mangler du energi og ser ikke poenget med det du holder på med.

Når hjernen finner mening, blir vi fylt av lyst til innsats. Når den store meningen mangler, blir man likegyldig. Hva er vitsen med å stresse liksom.

 

IKKE LA ANDRE STYRE DEG

Det som gir andre mening, trenger ikke å være meningsfullt for deg. Du bør derfor ikke bruke andres standard, for å finne ut hva du burde like å holde på med.

Hvis du tenker: “Jeg burde jo føle at dette er meningsfullt for meg også.” Da har du mest sannsynlig kommet over noe du for tiden ikke passer til. Fordi du kan forandre mening senere. Bare fordi du ikke mestrer noe nå – vil ikke bety at det alltid kommer til å være slik. Når noe virkelig er viktig for deg, og hjernen din er enig – da vil du merke det. Da blir du nyskjerrig og motivert.

 

 

MENING ER VIKTIGERE ENN DU TROR

  • Lykke = kortsiktig glede
  • Mening = langsiktig glede

Mening bærer deg gjennom vanskelige tider. Noe lykke, ikke er istand til å gjøre. Lykke er ofte noe du føler, når du opplever suksess, eller du gir etter for lystene dine. 

 

Skriver du for eksempel et blogginnlegg og tusener leser artikkelen din, da vil du oppleve lykke og glede. Da er det ikke så vanskelig å svare på massevis av kommentarer, skrive nye innlegg og videreutvikle deg. 

Men når leserne forsvinner, og du knapt nok har folk innom bloggen din, da forsvinner også gleden raskt. Har du da ikke en større mening bak det du skriver om, tar det ikke lange tiden, før karrieren din er lagt på hyllen.

 

Slik er det nok med det meste i livet. Når du opplever suksess, blir du lykkelig, iallefall en stund. På grunn av oppmerksomhet, og positive følelser og tanker som dette fører med seg. 

Men å kunne legge ned like mange timer med hardt arbeid, som de “suksessfulle”, selv om “ingen” ser deg, eller leser det du skriver – Da har du funnet noe mer enn vanlig lykke. Da har du sannsynligvis funnet noe meningsfullt for deg.

 

 

Uten mening, blir aktiviteter fort, et blaff. Men når du har en større grunn, bak det du holder på med, gjør det ikke like mye om oppmerksomheten uteblir. Du vil føle glede over det du holder på med uansett. Fordi du vet at verden blir et bedre sted, av at du fortsetter. Og da blir dette din motivasjon og inspirasjon. Du blir indre motivert, på grunn av meningen prosjektet i seg selv, gir deg.

De fleste andre prøver seg på ting, og starter gjerne opp med falske forhåpninger. De håper de snart skal bli oppdaget, og at hele Norge vil lese det de skriver. De fleste blir skuffet, og lurer på hva som gikk galt. Hvorfor ble ikke jeg kjent? Hva er det som er galt med meg?

 

HAR DU EN STØRRE MENING BAK DET DU HOLDER PÅ MED?

Isfjellet – din personlighet

Vi kan tenke oss hjernen vår som et isfjell. Det som er over overflaten er livet ditt slik det er blitt. Det er tankene dine og oppførselen og vanene dine. Men dette blir påvirket av det som ligger under overflaten. Faktisk er det nesten umulig å forandre på livet sitt, uten å først forandre på undersiden av isfjellet først. Dette er grunnen til at det er så vanskelig å holde et nyttårsforsett.

 

Under overflaten, er det underbevisste. Det er dette man kaller «min personlighet». Når noen sier: «Det er bare sånn jeg er». Da sier de egentlig: «Det er slik isfjellet mitt er.»

 

 

Men hva er egentlig isfjellet?

Isfjellet er din underbevissthet. Dette inneholder blant annet: “dine leveregler” (slik du er overbevist om at verden fungerer), dine verdier,  dine religiøse overbevisninger, alt du tror om deg selv, hvordan du ser dine muligheter i framtiden, osv.  Rett og slett alt som forteller hvem du er, hva du kan og hvor dyktig du er, samt hva du mener at du fortjener i livet og hvordan du liker og oppfører deg mot andre mennesker. Alt står bokført i ditt indre isfjell.

 

Det vi kaller for «min personlighet», er egentlig bare innlagrede overbevisninger i underbevisstheten. Dette kan også sammenlignes med dataprogrammer i en datamaskin. Dersom du kan litt om programmering, kan du endre hvilke programmer som kjøres fra nettopp din datamaskin, og da kan du forandre hvordan datamaskinen din fungerer. 

 

På samme måte og like enkelt kan du forandre på isfjellet ditt, som også vil si, at du kan forandre på «personligheten» din. For personligheten din, er ikke annet enn de underbevisste innlagrede overbevisningene som ligger i akkurat ditt isfjell. Altså programmene som styrer hvordan hjernen din, kjører livet ditt.

 

Hvordan man endrer på isfjellet, skriver jeg ikke om idag. Men det å vite at du er mer enn «personligheten» din, og at selv om du sliter med områder i livet ditt, så er du ikke nødt å slite med disse områdene resten av livet. Det er sannsynligvis mulig å ende dem.

 

 

Eksempler på dette kan være:

«Jeg frykter å snakke i forsamlinger.» – det som her er tilfelle, er at noe i isfjellet ditt, gjør deg redd for å snakke foran flere mennesker samtidig. Men om du endrer det som står i isfjellet ditt, vil du raskt og enkelt kunne “like” å snakke i forsamlinger, og du kan faktisk begynne å se fram til å snakke foran andre mennesker. Dette er sannsynligvis noe du har lært fra andre mennesker, eller du har opplevd situasjoner som har fått deg til å frykte det. Du ble ikke født slik. Men noe har en eller annen gang festet seg i isfjellet ditt.

 

«Jeg kommer aldri til å tjene mye penger.» noe i isfjellet ditt, motarbeider deg. Det trenger ikke å bare være en grunn, men en samling av forskjellige årsaker som hindrer deg i å nå ditt virkelige potensiale. Kanskje du har blitt fortalt at du ikke er så smart, da du var liten, og dette satte seg i underbevisstheten, altså isfjellet ditt. Kanskje det du jobber med, går imot dine religiøse overbevisninger?

 

Det finnes grunner i ditt isfjell, for alt du sliter med. Misliker du å snakke med fremmede i telefonen, altså telefon-skrekk. Feilen ligger i isfjellet ditt. Eller tør du ikke å snakke med personer du liker av det motsatte kjønn. Også her er isfjellet synderen. Noe ligger der inne og setter en stopper for deg. Når du merker en motstand for å gjøre noe, er dette isfjellet ditt som forteller deg at du ikke skal gjøre det. Og det vil begynne å motarbeide deg.

 

Det er krevende å gå imot sitt isfjell. Du kan klare det, uten å endre noe først, men da blir det en kamp. Som for eksempel å tvinge seg selv ut på en løpetur. Dersom det ikke står i isfjellet ditt at du er en som løper joggeturer annenhver dag, da blir det en kamp hver gang du skal ut å løpe. Hvis du derimot er så heldig at du har et isfjell som mener at du må ut å løpe for å holde den gode formen, da er det verdens enkleste sak, å snøre på seg joggeskona og sprette over dørstokken. Det har ingenting med at du er lat, er født slik eller at du ikke er noe atletisk. Det står rett og slett ikke oppført i isfjellet ditt hvorfor du må ut å løpe.