Har du opplevd å tolke andre som sure og irriterte, og lurer på hvorfor de er det? Er de sure på meg liksom? Kanskje. Men det kan også være at du ikkje har noe med saken å gjøre.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

På generell basis så er det slik at dersom du vekker opp sinne eller irritasjon hos noen, er det fordi du har trigget fram en trussel-situasjon i livet deres. De har gjerne hatt en plan, eller de holder på med en aktivitet, som du med ditt spørsmål eller ønske er i ferd med å sette et hinder for. Det er i alle fall det personen selv “ubevisst” tenker og er redd for. Kanskje er alternativene i livet deres slik, at enten så må de si JA til deg, eller så får de dårlig samvittighet. Og i så fall er du i ferd med å true dem eller ødelegge planene deres.

Vi kan tenke oss at vi mennesker har en trygghetsvakt inne i hjernen vår, som har som oppgave å følge med på alt som skjer i og rundt oss. Og hver gang denne hjernens trygghetsvakt ser og opplever noe den på en eller annen måte tolker som en trussel mot deg eller planene dine, da aktiveres ditt indre forsvars-system, da blir det produsert stresshormoner i deg – og samtidig går du da i enten fight (og du blir sint eller fysisk aggressiv), flight (du forsøker å flykte, eller stikke av/unngå situasjonen) eller frys (du blir handlingslammet, og håper at situasjonen forsvinner av seg selv).

Det er altså slik at hver gang du går bort og snakker eller spør en annen person om noe, da vil denne personens trygghetsvakt få med seg at du kommer, og den stiller seg da spørsmålet: “Er dette en trussel mot meg?”

Og dersom hjernen deres (trygghetsvakten deres) på en eller annen måte tolker det som en trussel mot personen eller personens planer at du kommer bort og spør om noe, da reagerer hjernens stress og forsvars- /overlevelses-system, og personen blir sur, sint, redd eller irritert. Nå blir vedkommende sur, fordi hjernen hans eller hennes (trygghetsvakten, som skal reagere på alt som potensielt er en trussel), opplever og har tolket deg som en trussel mot deres planer.

Men selvsagt kan det være andre mennesker eller noe annet, som har aktivert deres stress-system, og du har ingenting med saken å gjøre. Men er en person sur, så har noe vekket opp deres forsvars eller overlevelses-system. Og personen har fått massevis av stresshormoner aktivert, og hjernen deres har tolket noe som negativt eller truende mot dem selv eller planene deres.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Vi mennesker har en utfordring som for svært mange er vanskelig å forstå. Dette er hovedsaklig fordi det aldri snakkes om i vanlige fora. Vi drives og får vår energi fra et følelses-system som vi ikkje selv styrer. Vi drives mot våre behov og vår mer primitive natur. Det er dette systemet som styrer hva vi skal gjøre og når vi skal gjøre noe. Er dine ønsker på kollisjonskurs med denne hjernens følelses-system, da taper du som regel disse kampene. Vi bør derfor sette oss inn i, og lære oss mer om dette primitive overlevelses- og følelses-systemet. Dessverre skjer ikkje dette på skolene våre pr idag.

Så når du vet hva du selv ønsker å gjøre, som sannsynligvis er aktiviteter som du ønsker skal gi deg et bedre liv, med framgang og glede, da motarbeides dette av ditt følelses-system. Og dette følelses-systemet vi alle har, er ikkje drevet mot framgang, glede og produktivitet. Det er mer drevet mot trygghet, overlevelse og øyeblikkelige belønninger. Ofte det motsatte av det vi egentlig ønsker oss, nemlig langsiktige og gode resultater.

Du kan omtrent bare glemme å overvinne ditt følelses-system, med dine logiske og fornuftige plikter. For du får ikkje energi og motivasjon til å gjøre dem, med mindre du får aktivert dette primitive og belønnings-søkende indre systemet. Du blir istedet motarbeidet, og drevet mot å gjøre noe annet. Eller rett og slett drevet og motivert til å utsette det du planlegger å gjøre. Du blir drevet mot å finne roen og gleden på sofaen med fjernkontroll i hånden. Og vi vet vel alle hva dette betyr – dårlig samvittighet og negative følelser etterpå. Dette i sin tur medfører at man mister troen på seg selv og framtiden.

Grunnen til dette er at ditt følelses-system (som også er ditt dyrehjerne-system), liker ikkje store og krevende arbeidsoppgaver, og særlig dersom den ikkje ser og forstår meningen med oppgaven. Og for at den skal forstå meningen med en oppgave, da må den oppleve den som enten belønnings-givende her og nå, eller viktig for deg i øyeblikket. Fordi ditt dyrehjerne-system (følelses-systemet) bryr seg ikkje om din framtid. Den opplever bare nåtiden. Den ønsker å unngå trusler og smertefulle opplevelser i nåtiden, og den ønsker seg øyeblikkelig belønninger.

Så dersom du tenker at å gjøre en oppgave idag, som kan gi deg fordeler og et bedre liv i framtiden, da vil ikkje ditt dyrehjerne-system motivere deg og gi deg energi til å gjøre den. Med mindre du kan “LURE” den til å tro at du dør eller iallefall ender opp med utrolig mye smerte og problemer, dersom du ikkje gjør oppgaven din akkurat idag. Og aller helst akkurat NÅ. Det er den hemmelige “knappen” for å få aktivert dette følelses-systemet. Du må få den til å føle og tro at noe virkelig fælt kommer til å skje deg, dersom du ikkje gjør oppgaven din akkurat idag.

Her kan du finne forskjellige måter å gjøre dette på, ved å for eksempel ansvarliggjøre deg for noen andre. At du forplikter deg til å gjøre oppgaven din idag, for så å oppdatere noen andre på om du har gjort oppgaven eller ikkje. Du kan invitere noen på besøk, for å få motivasjon til å rydde og styre i huset/leiligheten. Eller finne noen å trene med, for å holde deg i fysisk form. På denne måten blir aktivitetene dine handlinger du må gjøre idag, slik at du slipper valget om at du kan gjøre dem imorgen. Fordi da vil ikkje dine følelser la deg gjøre dem nå, dersom den har muligheten til å utsette dem til imorgen.

For ditt følelses-system, finnes bare idag. Alt som ikkje må gjøres idag, blir da utsatt på ubestemt tid. Ikkje tro at du kommer til å gjøre dem imorgen heller, fordi det kommer ikkje til å skje, dersom det er mulig å utsette noe enda lenger. På denne måten blir du en som prokrastinerer hele tiden, og før du vet ordet av det, er du en som får lite gjort og går rundt med dårlig samvittighet og et elendig selvbilde.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Min nyeste oppdagelse er forklaringen på dette med motivasjon og utsettelser av oppgaver og aktiviteter. Det dreier seg om å forandre tanker og følelser om det du skal gjøre. Det som gjorde at eg forstod dette var at eg kom over en video av en som heter “Tim Han”. Han har laget et selskap som heter Success Insider. Så om du synes dette var interessant, finner du mer av han på YouTube under det navnet.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Her er greien: Grunnen til at vi utsetter å gjøre noe, er at dyrehjernen din jobber imot deg. Den synes ikkje at oppgaven eller aktiviteten er viktig å gjøre, eller at fristen du har til å gjøre den er for lang. Det haster ikkje nok, til at den ønsker å hjelpe deg. Det er når din dyrehjerne ønsker å gjøre en oppgave, at du blir motivert for å gjøre den.

Når dyrehjernen ikkje ønsker å gjøre oppgaven, gir den deg en dårlig følelse, når du skal til å gjøre den. Dette gjør at du kommer til å måtte tvinge deg selv til å gjøre den, hvis du skal gjøre den i det hele tatt. Dyrehjernen din kommer ofte med alternative aktiviteter du kan gjøre i stedet. Dette er din dyrehjernes måte til å forsvare dem mot dårlige følelser og kjedsomhet, noe som er målet til din dyrehjerne. Den skal sørge for at du ikkje gjør noe farlig, skader deg eller bruker opp unødvendig energi til ting din hjerne mener er tåpelig å bruke krefter på. Så når den gir deg dårlige følelser, er dette dens måte å forsøke å hindre deg fra å gjøre noe som i dens øyne (tolkning) er skadelig eller farlig for deg.

Når dyrehjernen din forsøker å stoppe deg ved å gi deg negative følelser, og den vil samtidig gjøre tankene dine både negative og pessimistiske. Du vil også merke at din dyrehjerne er imot planene dine, ved at du blir lav på energi.

Det du nå bør forsøke å gjøre er å fa din dyrehjerne til å forstå hva som er grunnen til at du ønsker å gjøre oppgaven din. Du bør få dine to hjernedeler “den logiske hjernen” (seg selv ved hjelp av dine tanker) og “dyrehjernen”, til å være enige i oppgaven du planlegger å gjøre. Den logiske hjernen er alltid enig med deg selv, fordi denne er jo deg. Dyrehjernen derimot har sine egne planer og sin egen agenda. Så det er her slaget står.

Å kjempe i mot sitt eget “dyrehjerne-system” hver dag, hele tiden, er svært tungt og krevende, og ofte grunnen til at folk gir opp slike ting som nyttårsforsetter og livsendringer.

Det er de negative følelsene du får av din dyrhjerne, som stopper oss. Og den gir oss negative følelser, når den er uenig eller ikkje forstår grunnen til at vi skal gjøre oppgaven vi planlegger å gjøre. Du vil ikkje nødvendigvis får disse negative følelsene noe særlig før du skal til å begynne på oppgaven. Men om disse negative følelsene kommer, da er det et svar fra din dyrehjerne at den er uenig eller ikkje forstår korfor du skal gjøre denne oppgaven her.

Følelser er kommunikasjon fra din dyrehjerne til deg. Og du snakker tilbake til den gjennom tankene dine. Så følelser er ikkje farlige. Alle følelser, både positive og negative er helt naturlig, og er noe som du alltid bør forsøke å forstå. Positive følelser er ditt “dyrehjerne-system” som forteller deg at den er enig i det du holder på med, og ønsker den å hjelpe deg ved å gi deg litt ekstra energi.

Negative følelser er ditt “dyrehjerne-system” som er uenig i det du gjør eller planlegger å gjøre, og nå forsøker å stoppe deg fra å fortsette i denne retningen. Ved hjelpe av negative følelser, så tar den fra deg energien din (den skaper kjemiske stoff som skader resultatene dine), energi som du hadde trengt for å gjøre oppgaven skikkelig. Dyrehjerne-systemet gjør nå sitt beste for å hindre deg i å ville fortsette i denne retningen. Og det er her det å utsette ting kommer inn. Fordi dersom din dyrehjerne klarer å få deg til å utsette oppgaven din, da har den gjort en god jobb, og hindret deg fra å gjøre en oppgave den tolker som enten farlige/truende eller bortkastet energi.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Når vi setter oss et mål om å gjøre en oppgave, da opplever vi ofte at vi mister motivasjonen i det vi skal til å gjøre oppgaven. Kjenner du deg igjen? Slik er det i hvertfall med meg. Vet ikkje kor mange ganger eg har tenkt at eg skal begynne med en oppgave, bare den siste uken, og endt opp med noe helt annet, som for eksempel å se på TV eller YouTube.

Eg kom over en person som har skapt et selskap han kaller for Success Insider. Der går han dypere inn på denne problemstillingen. Korfor utsetter vi alt hele tiden? Og det han forklarer her er at det ikkje er noe i veien med oss, selv om vi har for vane å utsette ting. Det er ikkje det at vi er late, som er problemet vårt, men at dette med utsettelser er en forsvarsmekanisme som hjernen vår gjennom årenes løp har funnet ut at fungerer.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Hjernen (dyrehjernen) er ikkje skapt for å hjelpe deg til suksess. Den er skapt for å holde deg i live. Den skal motivere deg til å gjøre oppgaver som øker dine overlevelsesmuligheter og gi deg beskjed, i form av følelser, når den tolker det dit hen at noe kan komme til å skade deg. Den vil forsøke å hindre deg fra å gjøre dumme ting som å hoppe utfor et stup eller hive deg foran en bil. Da gir den deg sterke negative følelser som frykt og angst. Den gir deg også gode følelser når du scorer mål i en fotballkamp eller når du får et positivt kompliment fra noen du ønsker oppmerksomhet fra. Da tolker hjernen det dit hen at dette er bra for deg, og for å vise det dette, gir den deg gode følelser.

Når det kommer til dette med utsettelser, så handler det om at både du og din dyrehjerne har ønsker og mål. Men ofte er ikkje disse ønskene og målene på bølgelengde. Du ønsker en ting, men din dyrehjerne er ikkje enig i dette. Den ser ikkje meningen med det du holder på med. Da vil den slå seg vrang, og begynner å motarbeider deg. Når den motarbeider deg, vil den begynne å gi deg dårlige følelser og slår av energien og humøret ditt. Den vil også ofte komme med alternative aktiviteter du kan gjøre i stedet, slik som i mitt tilfelle, å slå på TV.

(Men den kan faktisk komme med alternative aktiviteter som er positive for deg, og som du vet er bra for deg å gjøre, men som faktisk bare var en “sluntre unna” manøver fra hjernen din. Istedenfor å gjøre oppgaven du egentlig burde gjøre, gjør du istedet noe som er mindre smertefullt og krevende for hjernen din. Istedenfor å jobbe med for eksempel boken din, eller businessen din, fikk du heller lyst til å rydde på kjøkkenet. Men dette var også en utsettelses-strategi fra din dyrehjerne. Den slapp å gjøre det den fryktet for å gjøre. Og du ble fornøyd fordi du nå fikk gjort en oppgave som gir deg gode følelser, istedenfor negative følelser og dårlig samvittighet.)

Men ofte så er måten å utføre en oppgave på, å bare gjøre oppgaven likevel, selv om du ikkje egentlig vil. (Eg bruker da ofte å sette i gang en nedtelling, på for eksempel 20 minutter, og så jobber eg i disse 20 minuttene helt til klokken ringer. Da kan eg slutte med god samvittighet.) Dette kan fungere når oppgaven er enkel å utføre å gjøre, slik som å rydde for eksempel. Når du bare kan sette i gang, og jobben bare krever fysisk innsats fra din side. Litt vanskeligere er det å gjøre det samme hvis du for eksempel skal skrive et blogg-innlegg eller du holder på å skrive en bok. I slike tilfeller er du avhengig av at hjernen er i et kreativt modus, noe den ikkje er når den ønsker å utsette ting. Da slår den av din motivasjon, og tilganger til vanskelige og krevende informasjon. Da vil du ikkje få ideer og fornuftige ting du kan skrive ned.

Hemmeligheten er at både du (med den logiske hjernen) og dyrehjernen må være på bølgelengde. Når dere ikkje er det, da vil du møte på motstand i forhold til å gjøre oppgaven. Nå vil dyrehjernen forsøke å stoppe deg fra å gjøre aktiviteten. Den vil ta fra deg både lysten til å gjøre dette “noe”, og du vil begynne å gå i en negativ spiral som enten ender opp med at du gjør oppgaven i mot ditt ønske, eller at du ender opp med å utsette den. Men det er ikkje latskap som er det virkelige problemet ditt, det er bare din dyrehjerne som er uenig i at oppgaven bør gjøres nå. Den ser ikkje at dine overlevelsesverdier øker ved at du gjør oppgaven. Og det er dette din dyrehjerne er skapt for å gjøre. Å gi deg bedre sjanser og muligheter i livet. Og den ser ikkje at livet ditt forbedres ved at du gjør denne oppgaven. Iallefall ikkje på det nåværende tidspunkt. Og kanskje er grunnen det at du ikkje klarer å se deg selv lykkes med oppgaven. Den ser for stor eller uoverkommelig ut på det nåværende tidspunktet. Og hjernen ønsker ikkje å begi seg over til vanskelige oppgaver, derfor ønsker den å stoppe deg fra å gjøre dem. Men her må du selv forsøke å gå dypere ned i grunnene til at din dyrehjerne ser på oppgaven du skal gjøre som så vanskelig og krevende at den stopper deg fra å begynne.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Eg kom her om dagen over en video på Instagram som fortalte om fordeler ved å gå seg en tur. Og eg har gjennom livets løp funnet at den beste måten å lære noe på, er å lage artikler for bloggen eller Instagram, kor målet da er å lære bort til andre, det du ønsker å lære deg selv. Så derfor gjør eg denne Instagram-videoen om til dette blogg-innlegget. Det ble jo et godt råd, det også, så nå får du to råd i en artikkel. Det er lurt å gå. Og det er smart å gi bort kunnskap du ønsker å lære deg selv.

“Skal du huske det du leser og studerer, gjør det om til materialer du deler med andre.”

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Nå over til dagens tema: Hvorfor det å gå seg en tur, ofte gjør slik at du føler deg bedre.

Det er gjort flere studier rundt dette med hjernens reaksjoner på å gå. Vi mennesker er jo skapt for å gå. Beina var framkomstmiddelet vårt i gamle dager. Skulle du fra en plass til en annen, ja da måtte du ta beina fatt.

I disse studiene som er gjort om dette temaet, har de funnet at det å gå seg en tur både reduserer stress, hjelper oss å løse problemer og kan hjelpe oss til å tenke gjennom vanskelige situasjoner.

Det som var det overraskende ved studiene, var resultatene de kom fram til. Det var nemlig de raske øyebevegelsene vi hadde når vi var ute og gikk, som var linken til at man opplevde mindre stress og var bedre i stand til å løse problemer. Når vi er ute å går, får dette øynene våre til å bevege seg raskt fra side til side, mens de forsøker å få med seg objekter og ting i omgivelsene. Disse øyebevegelsene reduserer amygdalas påvirkning over oss. (Amygdala er området i hjernen som er involvert i stress, engstelse og frykt.)

Når amygdala er hemmet og redusert, da oppleves de negative følelsene vi har mindre intense, slik at vi blir bedre i stand til å separere/skille våre følelser fra situasjoner og hendelser som forårsaket dem. Vi blir på en måte adskilt fra de negative følelsene. Dette gjør det lettere for oss å prosessere hendelser og å løse problemer.

Og disse fordelene er ikke bare kortvarige. Å prosessere smertefulle opplevelser mens man går, kan kan trene kroppen vår til også å reagere mindre på dem i framtiden. Så neste gang du er bekymret for noe, ta deg en spasertur. Det er ikkje bare god trening, men også godt for din mentale helse.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Eg hørte på en podkast-episode fra Hverdagspsyken om “skam” her om dagen, og fikk lyst å skrive en artikkel om det eg lærte fra denne episoden. Gjest denne gangen var Nadia Ansar. Episoden kan du finne på Spotify og søke opp “Hverdagspsyken”, en meget god Podkast som eg ofte hører på. Takk for en nyttig og informativ Podkast, (dersom dokkar som driver den plutselig skulle dukke opp her inne.)

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Skam er en av de sterkeste men også vanligste negative følelsene vi har. Hovedgrunnen til at vi opplever skam, er at hjernen vår har tolket det dit hen at “noe” har gjort slik at vår plass i gruppen er truet. Altså hjernen vår tror at vår plass i gruppen er truet. Derfor ønsker den gjennom å gi deg en følelse av skam, at du skal føle for å gjøre deg så liten og ubetydelig som mulig. Skamfølelsen gjør at du mister lyst til å ta opp plass eller snakke opp for deg selv. Eller den gjør slik at du ønsker å forsvinne, gå til en plass der du kan være alene.

Men hva dette “noe” er, som hjernen din har tolket som negativt for deg og din plass i gruppen, kan være mye forskjellig. Og nettopp dette spranget av ting som kan vekke opp skam i deg, gjør at denne følelsen er svært vanlig. Det kan være alt fra noe med utseende vårt, som vi opplever som skamfullt, (en hjerne ønsker ikkje å skille seg ut fra flokken, iallfall ikkje på det negative siden. Så dersom du har en “lyte” (et sår eller noe unormalt) på kroppen din, da vil hjernen ønske å forsvare deg mot angrep på akkurat dette punktet. Den vil da ofte skape følelsen av skam, når du fokuserer på denne tingen ved deg.) Eller det kan være noe vi har gjort eller sagt, eller det kan rett og slett være at vi ikkje føler oss gode nok i forhold til de andre vi omgir oss med. Og for at vi ikkje skal ødelegge for oss selv, vil hjernen at vi skal forholde oss stille i forsamlingen, eller iallefall ikkje si eller gjøre noe dumt.

Typiske tegn på skam er at man begynner å rødme. Men ikkje alle har denne reaksjonen. Andre typiske tegn er at vi mister en del av muskelstyrken. Vi blir fysisk svakere. Du går med hodet bøyd nedover, som om du leter etter et hull å krype ned i, slik at du forsvinner.

Ofte mister man executive funksjoner (opptil 20-25 IQ-poeng) som medfører at man blir litt dummere. Vi har ikkje tilganger på mange av de mentale funksjoner vi vanligvis har. Man får jernteppe og begynner gjerne å stamme foran andre, får mindre ordforråd, mister en del kunnskap man har tilegnet seg. Dette er fordi hjernen går i stress og overlevelses-modus. Det skjer et indre skifte, fordi hjernen mener at det er viktigere ting som må prioriteres, slik som forsvar og overlevelse. Du mister noe av den logiske delen av hjernen, fordi hjernen din mener at ressursene du vanligvis bruker til å planlegge eller tenke med, heller bør fordeles andre plasser.

DE FIRE TENDENSENE

Det er fire måter vi mennesker pleier å håndtere skam-relaterte situasjoner:

• TILBAKETREKNING – Du tar gjerne på deg skylden, selv om det ikkje var du som var ansvarlig for problemet. Det er viktigere for deg å bli tatt inn igjen i varmen i gruppen, enn å stå for din rett. Du føyer deg, slik at du ikkje mister din plass i gruppen.
• GÅR LØS PÅ OSS SELV – Selvkritikk er skammens dialog. Selvkritikk er den kognitive verbaliseringen, måten hjernen vår omformer følelser til den logiske delen vi selv kan forstå. “Dersom jeg bare skjerper meg, jobber litt hardere og blir litt smartere, så kanskje jeg er god nok for dem likevel.” I verste fall kan selvkritikk føre til selvskading.
• UNNGÅELSE – Denne har uendelig antall former den kan ta. Perfeksjonisme, arbeidsnarkomanisme, overtrening, alle former for rus. Alt dette er måter å unngå det vi bevisst/underbevisst forsøker å unngå. Altså unngåelses-strategier.
• ANGRIPE ANDRE – Vi er ofte gode på å bruke denne. Når vi føler oss skamfulle og elendige, ønsker vi å ta dette ut på andre, slik at de kan få det verre enn oss. Vi drar dem ned, og på den måten føler vi oss bedre selv. Men det som startet prosessen var gjerne noe som aktiverte en skamfølelse i oss selv. Det er gjennom forskning oppdaget at før en person utfører vold mot en annen, ofte opplever en skamfølelse, men som omgjøres til en sekundærfølelse, som for eksempel kan være sinne. Sekundærfølelsen er en beskyttelse, slik at vedkommende slipper å kjenne på den ubehagelige følelsen av skam. Ofte opplever mennesker sekundærfølelsen som et problem, og forsøker å endre på dette. (Sinnemestring for eksempel) Men dette vil ikkje hjelpe personen derom sinnet er en sekundær følelse, fordi skammen som ligger bak som en primær-følelse ikkje er synlig for personen selv. Skal man endre ens sekundærfølelse, må man grave ned til kjernen, som er hovedfølelsen (primær-følelsen) og skammen som hjernen har forsøkt dekket over med den sekundære følelsen.

Håper dette var verdt tiden din. Er takknemlig for alle som stikker innom for å lese på bloggen min.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Se for deg at det finnes to hjerner inne i hodet ditt. Den Logiske hjernen, den du styrer selv. Mange tror at dette er den eneste de har. Og så har du dyrehjernen, som styrer følelsene dine. Dyrehjernen står for kreftene i livet ditt. Den kan enten gi deg ekstra krefter eller ta fra deg kreftene. Den kommuniserer til deg via følelsene dine.

Begge disse to hjernene, ønsker at du og kroppen din, skal lykkes i livet. Men problemer oppstår ofte når din logiske hjerne, og din dyrehjerne med sine følelser, ikkje kommuniserer og forstår hverandre. Dette gjør at man prøver og prøver og prøver, men jobber mot sin dyrehjerne og sine egne følelser.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Din dyrehjerne (følelseshjernen) forsøker å gi deg sitt syn på tingene som skjer i og rundt deg, men du ved dine logiske tanker er ikkje mottagelig for det dine følelser forsøker å fortelle deg. Ofte ønsker vi bare å numme bort følelsene, eller fjerne dem helt, ved å gjøre noe som endrer deres fokus og bekymringer. Dette gjør man, istedenfor å gå inn i følelsene og spørre seg selv om det ligger noe nyttig informasjon her. Vi ønsker bare å fjerne de negative følelsene her og nå, slik at de ikkje lenger plager oss, og så gyver vi videre på våre ikkje nødvendigvis fullt så planlagte liv. Ofte føles det nok, bare det å overleve.

Du med din logiske hjerne fortsetter å gjøre det som du pleier å gjøre, fordi det har jo tidligere hjulpet deg mot dine negative følelser. Men dette vil i lengden ikkje være løsningen. Du burde heller spurt deg selv om følelsene kanskje er der fordi de ønsker å fortelle deg noe? Eller om din dyrehjerne rett og slett er bekymret for noe? Du opplever sannsynligvis liten framgang i livet ditt, før du blir kjent med, og begynner å samarbeide med følelseshjernen din.

Synes du dette høres merkelig ut? Følelsene dine som har en jobb å gjøre, ønsker jo egentlig bare å hjelpe deg i livet, men blir aldri hørt eller møtt. Det er for eks din dyrehjerne som styrer din motivasjon og interesse. Men du ved din logiske sans og dyrehjernen med sine følelser har aldri fått koblet seg sammen. Men sannheten er at begge disse hjernedelene ønsker det beste for kroppen og livet ditt. Men framgang og suksess er svært vanskelig å få til, dersom ikkje disse to klarer å samarbeide.

Så dersom du ved din logiske hjernedel ikkje forstår din dyrehjernes følelser, og lærer deg å høre på ka den har å fortelle deg, da vil du neppe nærme deg ditt virkelige potensialet i livet. Fordi du vil hele tiden måtte kjempe med deg selv. Dine følelser. Du skaper ingen retning med livet ditt. Det blir som å tråkke pedalen i bunn, samtidig som du står på bremsen. Du gjør ditt beste, og prøver virkelig hardt, men lite framdrift blir likevel resultatet.

Du tror og mener du forstår livet. Og det kan det faktisk hende at du gjør. At du har massevis av kunnskap, evner og gode egenskaper, men noe holder deg tilbake. Og kanskje er nettopp dette å sette av tid til å la følelsene dine få komme med sine synspunkt og bekymringer? Slik at den lille floken som er forknytt og hindrer deg fra å skyte fart i riktig retning, blir løst opp. Fordi en bekymret dyrehjerne, er en dyrehjerne som ikkje vil slippe løs energien din. Men holde den tilbake.

Eg sier ikkje at alt som kommer fra din dyrehjerne og dine følelser er sanne og fornuftige, men det at du ikkje tar den med i betraktning kan hindre deg fra motivasjon og energi du egentlig har rikelig av. Men som du ikkje får adgang til, før du og følelseshjernen din er på bølgelengde.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Har jo fått med meg at det foregår en debatt om at lave menn med lavlønnet arbeid sliter med å få seg dame. Eg burde nok ikkje begitt meg inn i denne debatten. Men det gjør eg ikkje egentlig heller, men vil likevel skriver nå litt om mine tanker og ideer. Eg er selv en mann lavere enn gjennomsnittet, med en lavtlønnet jobb og med noen fysiske trekk som ikkje akkurat er ekstra tiltrekkende. Og når det er sagt, er eg heller ikkje et unntak fra denne regelen. Eg har ingen dame, noe eg sjølv ikkje ser på som et problem, fordi at det finnes mange fordeler med å være singel.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Først av alt tror eg at det er viktig, og kanskje avgjørende, at vi må tenke på oss sjølv på samme måte som dyr. Her vil eg legge til at eg er personlig kristen, og ikkje tror at vi stammer fra dyrene, altså apene, men at vi er skapte av Gud. Men likevel så fungerer hjernen vår, på samme måte som en sjimpanse. (Eg tror Gud er så smart, at dersom han har funnet noe som fungerer så ekstremt bra som dyrehjernen gjør og har gjort, så kunne han like godt også bruke den i menneskehjernen.) Altså at den bakenforliggende tiltrekning mellom mennesker, ligger i dyrehjernen. Og for å finne fram til fordeler og ulemper vi selv har, så må vi tenke på oss selv som dyr. Tiltrekning kommer fra de dypere områdene i hjernen, som ofte kalles for dyrehjernen eller på engelsk “the animal brain”.

Kanskje det største målet for en kvinne er å sette barn til verden, og da ønsker selvsagt kvinnen (altså dyrehjernen til kvinnen) å finne en mann som er best mulig egnet til dette formålet. Nemlig å være stor, sterk og egnet til å være en ressurssterk far for det viktigste barnet i verden. Nemlig den spesifikke kvinnens barn. Husk at for en hjerne, så finnes det ingen viktigere person i verden, enn akkurat den personen som hjernen tilhører. Så for deg som leser dette innlegget, er “DU” den aller viktigste personen i verden. Og det finnes ingen i nærheten.

Derfor er det viktig for deg personlig, å finne den best egnede utgaven av det motsatte kjønn å bli sammen med, slik at du kan få en sterkest mulig utgave av dere to, som deres barn. Da har dette barnet de beste forutsetningene til å lykkes i livet. Og dette er kvinnen og mannens største ønsker. Men spesielt for kvinnen er dette viktig. Fordi kvinnen kan biologisk ikkje få like mange barn som det mannen kan. Derfor er dette et større ønske og behov for kvinnen, nemlig å finne den største, sterkeste og den med mest ressurser tilgjengelig. Dermed har eg også vært inne på korfor eg tror utdanning, status og penger er viktige faktorer for kvinnene å ta med i beregningen for om en mann er et godt emne til å bli far for nettopp hennes barn.

Har du ikkje lagt merke til at ofte to kjente personer blir sammen, og stifter familie. Som for eks to kjente skuespillere eller to kjente idrettsutøvere. De ser på seg selv som ganske like i statushierakiet. Og derfor passer de sammen. De opplever at de tiltrekkes hverandre.

Dette kan høres urettferdig ut, spesielt dersom du tenker på mennesker som følelsesvarme skapninger. Men siden det ikkje er den logiske delen, altså hjernebarken som styrer og bestemmer om en person tiltrekkes eller ikkje, men dyredelen av hjernen, som er selv drivkraften. Da bør du faktisk gå i deg selv og tenke mer som et dyr, for å finne tilbake til fordelene du kan vise fram for å øke dine muligheter ute i den store og “urettferdige” verden.

De sier at for sjimpanser, så er det ingen som vekker mer oppmerksomhet enn gruppens leder, og de som er på samme nivå som en selv på status-stigen. Vi mennesker fungerer litt på samme måte. Vi ønsker ikkje å ha et forhold med noen som er lavere i status-hierakiet enn en selv. Så dersom du mener at du ligger litt dårlig an der, da er det jo bare å brette opp ermene å gjøre noe med saken. Drømmedamen kommer ikkje til deg, du må fortjene henne. Det samme gjelder for meg personlig. Håper ikkje noen føler seg angrepet av dette innlegget. Eg har jo nettopp utdypet at eg er i samme situasjon. Men eg har ingen andre enn meg sjølv å klandre.

Dette er ingen fasit, eg er overhodet ingen ekspert på området. Dersom du har tanker og innspill til det eg skriver her, er kommentarfeltet åpent. Eg vil gjerne høre dine meninger og synspunkt om dette.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Jeg så en video på YouTube idag. Den dreide seg om et møte mellom Andrew Huberman (som er kjent for å være forsker innenfor hjernen), og David Goggins (som er kjent for å ha en vilje og utholdenhet av stål).

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

David Goggins sa at opp gjennom livet hadde han fått mange kommentarer om hvor heldig han var, fordi han var født med en så sterk vilje. “Hva mener du? Jeg har selv utviklet den,”, var hans faste svar på dette spørsmål.

Dersom du alltid gjør det som er lett, blir livet vanskelig for deg. Men om du i stedet gjør det som er vanskelig, blir livet lett for deg.

Andrew Huberman la fram litt forskning om en hjernedel som heter: “ANTERIOR MIDCINGULATE CORTEX” eller som han også kalte den “ditt lille kakemonster” (mye enklere å huske). Bestem selv, men navnet er ikke så viktig.

Forskere har funnet at hos mennesker som sliter og har fått lite til i livet sitt, har en liten “anterior midcingulate cortex”, mens for eks idrettsutøvere har en mye større utgave av denne hjernedelen.

Huberman presiserte at når mennesker gjør det som er vanskelig å gjøre, som å trene hver dag, spise sunt eller studere noe, da utvikler og vokser denne delen av hjernen seg. Den blir større når vi legger ned arbeid som vi ikke egentlig ønsker å gjøre.

Forskningen viser også at hos mennesker som lever lenger enn vanlig, typisk har en større “anterior midcingulate cortex”, enn de som lever kortere. Så delen styrer ikke bare viljestyrke men også viljen til å leve, mente han.

Vi kan selv velge å utvikle denne delen i oss, ved å fortsette å gi oss selv oppgaver og aktiviteter som er vanskelige og krevende for oss å utføre. Altså ting som er utenfor komfortsonen din.

For dersom du for eks liker å dusje i iskaldt vann, og gjør dette i ett minutt, og du utvikler deg til å klare 10 minutter, da er det lett å tro at nå er du virkelig i støtet. Men denne hjernedelen fungerer ikke på denne måten. Du gjør jo bare mer ut av det som allerede er innenfor din komfortsone. Du må istedet utfordre deg selv til å gjøre oppgaver du gruer deg til å gjøre, eller tvinge deg til å gjøre oppgaver som er nødvendige. Greien er å gjøre oppgaver og aktiviteter du ikke egentlig ønsker å gjøre. Gi deg selv mer ulystbetont arbeid. Da vokser denne delen i deg.

Så sannsynligvis har overvektige mennesker og mennesker med dårlig fysisk form, en mindre “anterior midcingulate cortex” enn idrettsutøvere. Eller mennesker med god fysisk form. Så det å bare fortelle vedkommende at de bare trenger å trene mer, så blir livet deres så mye bedre, er ikke nødvendigvis riktig. Det kan være at du har et større “kake-monster” inne i deg, enn den andre personen, (navnet gir egentlig ikke mening?? Et større kakemonster, spiser vel flere kaker? Eller? Og med flere kaker, kommer vel dårligere form??)

Men grunnen til at jeg skriver denne artikkelen er ikke å unnskylde de med dårlig fysisk form, men jeg ønsker å gi dem gode nyheter om at det ikke trenger å være slik for alltid. Vi kan utvikle et større kake-monster dersom vi virkelig ønsker dette. (For eks hadde jeg ikke en tanke om å skrive dette innlegget før jeg så videoen. Det var langt utenfor min komfortsone. Men nettopp derfor gjorde jeg det. Og nå snart skal jeg levere noen stoler og bord. Noe som også er utenfor min komfortsone.)

Jeg tror mitt kakemonster har spist seg litt mindre i det siste, fordi nå gjør alt for lite av nyttige aktiviteter. Og det bør jeg gjøre noe med. Så dette blir mitt første bidrag til dette.

Dette forklarer også hvorfor mennesker som er født inn i et liv med store utfordringer ofte kommer lenger enn mennesker som får alt de peker på, og som får hjelp til å løse sine daglige behov. Barna som får alt opp i hendene utvikler en mindre og svakere “anterior midcingulate cortex”, og dette vil vise seg etterhvert i livet.

En tidligere alkoholiker (nå avholds i 30 år), sa engang til Andrew Huberman: “Det fine med å være avhengig av noe, er at det faktisk finnes en kur. Men denne kuren virker bare en dag om gangen. Så må den fornyes også neste dag.”

Jeg håper dette var en motivasjons-forsterker for dine nyttårsløfter. Det som styrer om noe er svært vanskelig eller ganske lett for deg, er din størrelse på din “anterior midcingulate cortex”. Og det er fra nå av (siden du har lest dette blogg-innlegget) helt opp til deg om du vil legge til rette for vekst og utvikling eller reduksjon og stagnasjon av denne delen i deg.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

ALT GÅR INNOM DIN DYREHJERNE FØRST

Din dyrehjerne har som hovedoppgave å hjelpe deg å overleve. Den trenger derfor tidlig tilgang, for å kunne sile ut potensielle harmfulle situasjoner.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Beskyttelse er hovedgrunnen til at vi har fått en dyrehjerne. Den skal være vårt første forsvar, og oppdage skjulte trusler. Den er raskere og sterkere enn deg og din logiske hjerne. Slik at dersom den oppdager en mulig trussel, da skal den kunne håndtere faren så raskt at du slipper unna med livet i behold.

Tenk deg at du går langs en vei. Plutselig kommer det en bil i full fart mot deg. Du selv er ikke i stand til å reagere raskt nok til å unngå den, men din dyrehjerne oppfattet faren, og tar kontrollen over deg. Den er superrask, og klarer akkurat å hive deg ut i grøften.

Du med din logiske hjerne våkner opp, og forstår ikke helt hvorfor du ligger der. Din dyrehjerne oppdaget faren. Lynraskt skannet den arkivet i underbevisstheten din, og basert på informasjon og tidligere erfaringer den fant i din indre minnebank, valgte den seg en strategi som den mente var riktig i denne situasjonen. Når din dyrehjerne velger forsvars-strategi, står valget mellom «fight/kjemp», «flight/flukt» eller «freeze/fryse til».

I akkurat dette tilfellet valgte heldigvis din dyrehjerne å gå i «flukt». Den valgte å forsøke å stikke av fra situasjonen. Å hive deg ut i grøften, slik at du unngikk bilen. Hadde den gått til kamp, hadde du nok ikke kommet levende fra det. Men vår dyrehjerne er smart nok til å håndtere de fleste situasjoner noen lunde fornuftig. Ofte gjør den dette ut fra erfaringer eller innlært kunnskap, som har blitt lagret i vår indre minnebank.

Det varierer fra situasjon til situasjon hva din dyrehjerne velger for strategi. Og strategien som blir valgt, varierer også fra person til person. Dette er for eksempel grunnen til at noen mennesker tar kontrollen og går til handling når de plutselig kommer opp i en ulykke, mens andre blir mer passive, og enten forsøker å stikke fra stedet eller får panikk og blir handlingslammet.

Dette er ikke personen selv som bestemmer, men deres dyrehjerne som da har tatt over kontrollen. Og da har den tre valg: Enten kan den gå i kamp-modus, det vi kaller for «fight». Den kan forsøke å stikke av, det vi kaller «flight». Eller det tredje utfallet som er å fryse til, det vi på «godt norsk» kaller «freeze».

Dette var et nytt utdrag fra boken min. Men basert på denne boken har jeg kommet fram til et nytt konsept jeg har kalt for “Kontrollrom-Konseptet”. Her kan vi personlig gå inn til vår egen “dyrehjernens trygghetsvakt”, og du hva som foregår. Hva denne trygghetsvakten din reagerer på. Vi kan observere våre egen frykt akkurat når de skjer. Om du opplever stress eller negative følelser, kan du selv gå inn i dette kontrollrommet og selv se hva som foregår.

Og her inne kan du også kommunisere med denne trygghetsvakten din, som styrer så mye av livet ditt. Jeg har selv opplevd hva dette kan gjøre med livet mitt. Jeg kjenner ikke på de samme følelsene som jeg gjorde for et halvt år tilbake i tid. Nå kommuniserer jeg mer med trygghetsvakten min. Jeg kan snakke og forklare tingene den vanligvis reagerte på tidligere.

Men av og til reagerer den som før, og skaper frykt, bekyrming og stress i meg framdeles. Men selv om jeg nå forstår hvorfor den skaper disse problemene sog utfordringene mot meg, klarer jeg ikke å stoppe den. Jeg har ikke klart å løse disse utfordringene, slik at denne trygghetsvakten min føler seg trygg, og da er jo jobben dens å sette igang dette forsvars eller overlevelses-systemet, som ofte kalles for “fight”, “flight” eller “freeze” mekanismen.

Du kan lese mer om konseptet mitt her: “KONTROLLROM-KONSEPTET”

Om du ønsker å diskutere noe av dette jeg skriver, da er det bare å ta kontakt. Jeg ser fram til å høre fra deg.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart