Jeg tror mange av oss har et stort problem, vi lever livet vårt fra dag til dag. Vi tenker ikke langt fram, bare en dag, en uke eller en måned om gangen. Og så håper vi at livet skal snu – så vi kan leve lykkelige resten av tiden.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Jeg selv drømte om et liv, hvor jeg en gang i framtiden kunne leve ut av hobbyen min, som de siste årene har vært selvutvikling. Men jeg har aldri klart å svare på hvor lang tid dette ville ta, eller om jeg noen gang ville komme dit. Jeg har levd et typisk, fra dag til dag liv, med et vagt ønske om å noe mer.
Penger har jeg hatt på konto, men de måtte for all del ikke brukes. De skulle vare lengst mulig. Men lengst mulig? Hva er det?
Jeg har studert hardt, brukt så lite penger jeg kunne, og jobbet for bygge opp noe på sosiale medier – både med blogg, Facebook, Instagram og YouTube-kanal. Men jeg vokste ikke. Fikk ingen nye lesere og ingen nye følgere.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Så en dag for noen uker siden, en dag jeg var langt nede – tok jeg meg en joggetur. For å komme meg bort fra de negative følelsene.
Etter et par kilometer, begynte jeg å tenke gjennom livet jeg levde. Det gav ingen mening å leve slik. Jeg var ikke på vei noen steder. Det var bare slit og strev, helt uten resultater i sikte. Ingen framtid å tro på. Jeg trodde ikke på det jeg holdt på med overhode. Det var null positive følelser for framtiden, og masse problemer som bare hopet seg opp, men som jeg forsøkte å flykte fra.
Det var da jeg begynte å innse at her måtte noe gjøres. Jeg hadde en drøm om å lære så mye om hjernen, at jeg ble en attraktiv person. Fordi det er liksom hjernen vår, som er greien, tenkte jeg. Men uten om dette helt tidløse og grunnløse målet, hadde jeg ingenting. Ingen plan, ingen frister, ingen drivkraft, ingenting. Og er det en ting som er sikkert, så er det at jeg ikke var på vei mot noe framtidssuksess iallefall.
Men joggeturer kan ofte føre til gode ting. Og mens jeg sakte gled bortover asfalten, dukket det opp noen tanker. Hva dersom jeg virkelig brenner på de neste 5 årene. Virkelig setter meg studiemål, jobbet målrettet hver eneste dag, i 5 år. Om fem år, er jeg fortsatt ikke 45 enda, og da er det enda 6 måneder til nyttår 2025.
Dette ble vendepunktet mitt. Jeg hadde satt meg en tidsfrist. Ikke en hvilken som helst tidsfrist, men en jeg kunne tro på. Drømmen min om å kunne jobbe med egne prosjekter, hadde aldri hatt noen frist, og iallefall ikke noen det er mulig å tro på. Alt jeg gjorde, var å jobbe med noe lite konkret. Gav ut en masse blogg-artikler og noen visdomsbilder på instagram. Men jeg hadde ingen plan. Og jeg trodde ikke på det jeg holdt på med.
Videre gikk tankene over på at dersom dette skal fungere, er det mye i livet jeg må ta tak i. Så jeg bestemte meg for at i disse 5 årene, skal jeg utfordre komfort-sonene mine. Jeg skal gjøre de tingene jeg alltid har fryktet, gjøre ting jeg alltid har sagt at jeg ikke kan. Jeg må ta tak i helsen, holde bilen og leiligheten ved like, og få bedre rutiner i livet ellers. Jeg skal gjøre dette, for at livet etter 2025, skal starte best mulig. Årene fram til denne dato, er en forberedelses-prosess. Og sparepengene mine skal også brukes for å kunne realisere målet.
Så kort fortalt, er ikke målet å lykkes med noe som helst idag eller på kort sikt. Men å tilrettelegge for framtiden. Jeg skal gjøre ting jeg skammer meg over, dersom det betyr at det øker sannsynligheten for et bedre liv om 5 år. Jeg må utfordre ting jeg frykter for. Men jeg tar nok et steg om gangen, så lenge det er i riktig retning.
Til slutt ønsker jeg å komme med et råd til alle, som har det akkurat som meg. At livet har stagnert, du føler deg “bad” og har mye som ikke funker.
Alt i livet trenger klare planer og konkrete tidsfrister. Og disse tidsfristene må være så langsiktige at du kan tro på dem. Du må tro at dersom du følger planen, kommer virkelige store ting til å skje i livet ditt. Selv om noen du kjenner kan klare å nå slike mål på for eksempel ett eller to år, er det sannsynlig at det krever mange flere år for meg og deg. Men uten at du er klar på hvor lang tid du regner med å trenge, for at planen din skal kunne virkeliggjøres, kommer du aldri til å lykke med noe som helst. Og dersom du ikke har noen plan, er det kanskje nå du skal lage deg en. For uten en plan, kan jeg garantere at det er 0% sannsynlighet for å nå det. Lag deg en plan, sett en frist du kan tro på, og kom igang med ditt nye liv.
Det tar ofte 5-6 år med studier for å nå de beste yrkestitlene. Hvorfor tror du at du kan ta snarveien? Det finnes ikke noen snarvei. Å tro på noe slikt er å lure seg selv. Så sett deg en lang nok frist, og en detaljert nok plan – til at du kan tro på suksess dersom du følger den.
Etter at jeg satte meg denne fristen, ble motivasjonen min mangedoblet. Nå har jeg en grunn for å stå opp om morgenen. Ikke for å få mange lesere på innleggene mine eller å få nye følgere på Instagram. Men de vil komme etter hvert, dersom jeg holder meg til planen min. Det er ikke idag jeg skal lykkes. Men om 5 år og seks måneder, skal jeg stå på helt andre bein enn jeg gjør idag.
Bare tanken på å rydde garasjen eller huset i en en-gang, kan få hjernen til å skrike i protest. Og som regel vinner jo den, og vi finner på alt mulig annet å gjøre istedet.
Men om du bestemmer deg for å gjøre litt, for eksempel, 30 minutter – 3 dager i uken, kan du faktisk klare de store utfordringer.
Men en tilleggsregel, for å presse deg, må gjerne til. Klarer du tre ganger 30 minutter i ukedagene, får du fri i helgen. Men hvis ikke, må du ta igjen det tapte lørdag eller søndag. Og du skal ikke være overrasket om det bare er klarhet, noen regler og enkle rutiner, som skiller livet ditt fra orden og progresjon.
Det å ha små rutiner i hverdagen, som føles overkommelig, med en liten belønning av fri og god samvittighet i helgene, kan være biten som mangler i livet. Slik var det iallefall for meg.
Forsvare deg, ved å angripe det den ser på som en trussel mot deg. (Krangling med andre.)
Skaffe deg mat, drikke og tak over hodet (jobbe og skrape sammen penger så du får mat og husly.)
Sørge for at genene dine lever videre. (Skaffe deg en ektemann/kone, så du kan få barn og barnebarn.)
Når dette er utført, går den i sparemodus. Altså da blir den lat. Men den er ikke lat, den trenger bare ikke å være så aktiv lenger. Den sparer på energien, til noe viktig dukker opp. Og hva er vel en bedre måte å spare energi på, enn å legge seg i sofaen og se på TV?
Når du opplever motvillighet mot å gjøre en masse oppgaver, som stengt tatt ikke er nødvendig. (Du dør jo ikke av å bo i et rotete hus.) Er dette hjernen din, som forteller deg at livet ditt er under kontroll. Og hjernen går nå i sparemodus.
Det første du må gjøre, om du virkelig ønsker endring i livet, er å sjokke den. Ja, du hører riktig. Hjernen din har akseptert det livet du lever nå, og den kan helt fint leve i den virkeligheten. Og da begynner den å motarbeide deg, på alle mulige områder.
Tenker du å jogge, vil den motarbeide deg her. Prøver å rydde huset, vil den forsøke å hindre deg. Vil du begynne å spare penger, lurer den på hvorfor? Alt fungerer jo som det skal.
Det eneste som hjelper er å vekke den opp, med et sjokk. Du må få hjernen din til å innse at det livet du lever nå, ikke er akseptabelt i det hele tatt, og at framtiden din kommer til å klappe sammen. Du må få den til å innse at dette livet er det samme som døden.
Og visst du ikke synes at det livet du lever nå, er fullstendig uakseptabelt. Og må opphøre med det samme, har du ikke sjanse til å forandre deg.
Alt hjernen gjør, handler om liv og død. Alt mellom dette, aksepterer den som helt ok, og da ser den ikke grunnen til å forandre på noe.
Altså du må skape en følelse av død og elendighet – eller å jakte på den ultimate frihet. Først da vekkes hjernen din til live. Den ønsker å unngå døden, og den blir motivert av et liv, som er hinsides mye bedre enn det du har nå.
Hvis du tenker å begynne å jogge, fordi da får du litt bedre form, eller å begynne å studere, fordi da øker du mulighetene dine i livet. Da har du misforstått noe her. Hjernen ønsker seg drømmelivet. Frihet og drømmetilværelse, pluss å unngå døden. Ikke noe midt i mellom.
Dersom du ikke tror på et liv i tråd med dine villeste drømmer, da vekkes den ikke opp.
Sitat fra Tony Robbins: Det er tre ting du må tro på, for å vekke motivasjonen din:
Du må tro at det finnes en skatt der ute.
Du må tro at det er mulig å finne denne skatten.
Du må tro at DU kommer til å finne skatten.
Problemet til de fleste er at de ikke tror at det er mulig å finne friheten de ønsker seg. “Det går liksom ikke an for meg, å slutte i jobben min, for å begynne å leve av hobbyen min.” Og når du ikke klarer å vekke troen på at dette er mulig, vil ikke hjernen din våkne. Den forblir i ro, og du forblir “lat”. Å leve av hobbyen sin, er jo ikke det samme som å slutte å jobbe. Du bare jobber med noe annet, enn å sitte kassen på Extra, jobbe på lager, kjøre Taxi eller jobbe på kontor.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Når du har vekket hjernen din opp, må du ha en plan. En fornuftig tanke er, å tenke seg at livet er som en bil. En bil går fra 0 til 100 km i timen, etter stigende rekkefølge. Du må nå 20 km i timen, før bilen passere 40. Og du må opp i 60, før du kommer opp i 80. Osv.
På samme måte er det med hjernen og livet ditt. Du kan ikke dra igang, å lese en bok i uken, dersom du ikke har lest en bok på flere år. Du må gå fram med liten progresjon. Du må lære hjernen til å gjøre litt hver dag, og sakte men sikkert trene den opp til å gjøre litt mer, for hver uke.
Men hovedsaklig må du ha en plan i bunnen. Du må ha en god grunn for alt du gjør. Når hjernen begynner stille spørsmål til hvorfor du holder på med noe, og du ikke kan svare for deg, slår den seg av, og blir lat. (Hjernen din snakker til deg i tanker og følelser.)
Å være lat, er hjernen sin standard innstilling. Det betyr bare at livet ditt er helt ok, slik det er nå. Hjernen har slått seg til ro. Det er liksom unødvendig å stresse, når den ikke tror på et helt annet liv.
Sagt med enkle ord. Dersom du ikke hater livet ditt over alt på jord, er forandring til det bedre, fryktelig vanskelig.
Denne ukens “Fredagsboken”, fortsetter med boken: “Habits of Happy Brain”. Stykket idag, gir deg svaret på hvorfor vi får negative følelser – og hva som skjer når vi blir skuffet. Avsnittet tar spesielt for seg lykkestoffene Dopamin, Endorfiner og Oxytocin.
Dopamin blir utløst, av nye belønninger. Det er derfor den første biten med iskrem smaker himmelsk.
Ti skjeer senere, vandrer tankene, og du begynner å tenke på det neste som er på agendaen. Hjernen din har begynt å lete etter den neste måten å møte dine behov på.
Gamle belønninger, kommanderer ikke din hjernes oppmerksomhet. Forskere kaller dette for «habituation». Å «venne» seg til noe.
GLEDEN I DET NYE
Hvordan kan vi forbli lykkelige, når vi har en hjerne som venner seg til gode ting?
En tallerken med mat, gleder bare hjernen de tre til fire første tyggene. Etter dette fyller du bare opp, istedenfor å oppleve ekstasen av god mat. Så hemmeligheten for å nyte maten, er å ha mange små retter.
Hva dersom du virkelig faller for en bestemt rett?
Se for deg at du bestiller en ekstra stor porsjon av en rett. Når maten kommer, hiver du deg over den med entusiasme. Men etter noen få biter blir du skuffet. Du lurer på om kokken gjorde noe feil.
Nei det gjorde han ikke. Det er bare ikke ny informasjon lenger. Så dine lykke kjemikalier responderer ikke.
Hjernen bringer fram glede, når den opplever en ny måte å møte sine behov på.
Ny mat, ny kjærlighet, nye plasser, nye teknikker osv. Etter en stund er det ikke nytt lenger. Det var liksom ikke sånn du husker det. Du skulle ønske at du kunne bytte det inn, med nye ting.
Når du begynner å forstå hjernen din, vil du finne at dine skuffelser kommer fra deg, og ikke tingene selv.
Dopamin skuffelser er lettere å akseptere, når du forstår dets overlevelses-verdi.
Å MØTE EN DOPAMIN-DIPP
Når din dopamin senkes, blir du plutselig oppmerksom på din kortisol, slik at du blir mer oppmerksom på truslene rundt deg.
Du ønsker at den dårlige følelsen skal slutte, så du ser etter noe du kan «gjøre på».
Du vet av erfaring at en øyeblikkelig «lykke kjemisk» stimulans vil fungere, om ikke annet, så i alle fall for et øyeblikk eller to.
Dette kan vi eksempelvis oppdage hos tenåringer på casino. En gutt vinner 200 kroner, og en stor dose dopamin, kobler om hjernen hans. Slik begynner han å forvente gode følelser fra gambling.
Neste gang denne gutten får negative følelser, vil ideen om gambling dukke opp i tankene hans. Men når han går for å gamble, vil han ikke oppleve de gode følelsene, som dukket opp forrige gang. Han vil fortsette å forvente dem, hver gang han gambler, derfor vil han fortsette å spille.
Men etter en liten stund, kommer de negative følelsene, på grunn av alle pengene han har tapt. Og de negative følelsene får han til å se seg om etter en måte som gjør at han kan føle seg bedre. Noe som aktiverer tanker om mer gambling.
Slik skapes spilleavhengighet. Du kan bli spilleavhengig i alle aldre. Men unge hjerner bygger lettere «nerve-baner» som er sterke nok til å stå imot skuffelser.
GODE VANER FØRER TIL DOPAMIN UTLØSNING
Se for deg at en liten jente vinner en stave konkurranse. Plutselig føler hun seg sett og respektert. Serotonin og oxytocin utløses i hjernen hennes.
Hun ønsker denne gode følelsen igjen, så hun bruker mye tid på å lære mer.
Dopamin blir utløst i hjernen hennes, hver gang hun leter og finner ord og uttrykk – fordi hun linker dette til store belønninger.
En stødig strøm av dopamin, distraherer henne fra negative følelser, som ellers ville dukket opp.
Hvert steg du gjør mot målet ditt, vil gi deg dopamin – så lenge du linker dette til noe som møter dine behov.
Dopamin vil skuffe deg, uansett om du har linket det til noe helsefremmende eller ødeleggende. Hjernen tar belønningen du får, som en selvfølge. Men dersom du mister belønningen, vil du bli svært ulykkelig.
Hjernen søker konstant etter den første «ekstasen». Narkomane sier at de alltid er på jakt etter sin første «high». Men den første dosen narkotika, er alltid mer behagelig, enn du noen gang kommer til å oppnå gjennom naturlige lykke kjemikalier.
Og den andre gangen du bruker stoffet, er den ikke lenger det største «kicket» du noen ganger har hatt. Med mindre du tar mer stoff enn forrige gang.
Du velger konstant mellom skuffelse, og å ta mer.
Unaturlige «kick», bygger unaturlige sterke kretser – og har store bi-virkninger.
Men til og med naturlige stimulanser har bi-virkninger, dersom de gjentas for ofte.
Mennesker har en tendens til å repetere lykke-vaner, uavhengig av konsekvenser. For en senkning av dine lykke kjemikalier, medfører at du står ansikt til ansikt med ditt vonde kortisol og negative følelser.
Om du søker den neste dosen med kokain eller den neste karriere-muligheten, så vil dopamin flyte, straks du begynner å jakte den. Men når du får din belønning, er den ikke lenger så god, som du hadde forventet.
GLEDEN AV Å JAKTE
Handlingen, å søke, er mer behagelig enn du sannsynligvis er klar over.
Dersom du har skapt en nerve-bane som forteller deg at å spise en donut, er en fin måte å få gode følelser på, vil dopamin flyte, i det du ser etter en parkeringsplass i nærheten av kiosken.
Men når du endelig slår kloa i donuten, vil dopaminet synke raskt. Fordi nå har den allerede gjort jobben sin. Hjulpet deg å overleve – fått deg til kiosken hvor du fant din belønning.
Dataspill fungerer også på den måten, på grunn av din trang etter å lete. Men skuffelser setter snart inn, dersom du søker den samme belønning, om igjen og om igjen.
Det er derfor dataspill fokuserer på å komme til det neste nivået.
Du føler deg entusiastisk, fordi du får en ny belønning. Selv om det ikke egentlig møter noen av dine virkelige behov.
Museum og kjøpesentre er andre populære måter å søke/lete på. De vil miste sin tiltrekningskraft dersom de alltid så like ut. Derfor blir de alltid fornyet med nye ting og butikker.
Dersom du har mistet interessen for dataspill, museum eller kjøpesentre, da har du sannsynligvis sagt noe slik som dette: «De er ikke lenger like bra som de pleide å være.» Men forandringen ligger hos deg, ikke dataspillet eller kjøpesenteret.
Du sluttet å utløse dopamin, fordi det var ikke noen ny informasjon for din hjerne.
Å samle er en populær greie, som overkommer dopamin-skuffelser. En samler har alltid noe å søke etter.Når han finner noe, unngår han dopamin-senkningen, ved å starte å søke etter neste objekt.
En samler møter mange behov.
Så hjernen din er alltid distrahert. Du kan sosialisere deg med andre samlere. Dette gir deg oxytocin. Og dersom du overgår andre samlere, får du serotonin.
Du hører aldri en samler som er fornøyd med samlingen sin. Du må fortsette å lete etter nye objekter, for å stimuleremer dopamin.
REISER
Å reise er en god dopamin stimuli. Reiser bombanderer deg og alle sansene dine med ny informasjon. Skal du nå bestemmelses-stedet ditt, må du jobbe med denne informasjonen. Dette distraherer hjernen din, og du får dopamin underveis.
Å planlegge en tur, stimulerer dopamin, mens du ser for deg hvordan det vil være å komme til ditt bestemmelsessted.
Og når du er der, i fine omgivelser, vil du få et rush av entusiasme.
Men etter noen minutter, er du igjen travelt opptatt med å finne tannkosten din.
Men neste morgen, er du entusiastisk igjen, når du våkner opp og ser hvor du er. Men når gledes-rushet er over etter noen minutter, blir du igjen den samme gamle deg. Den personen som tenker de vanlige tankene.
Hjernen vår er ikke skapt for å sitte å være fornøyd med det vi har. Vi leter alltid etter måter å forbedre livet vårt på. Du utløser ikke entusiasme, dersom du ikke gjør noe.
MENNESKER OG KJÆRLIGHET
Når mennesker er forelsket, innser de ikke at de seiler på en sky av dopamin. Men de samme gamle belønningene vil ikke glede deg for alltid. Lykke kjemikaliene blir brukt opp, og kortisol tar din oppmerksomhet.
Du kan klandre den dårlige følelsen på partneren din. Du kan tenke deg at han eller hun ikke er slik han/hun pleier å være. Du kan til og med komme til å tenke at du trenger en ny kjæreste for å bli glad igjen.
NÅR SENKES DINE DOPAMIN KJEMIKALIER?
Dersom du kjøper deg en brownies, som var den beste du noen gang har smakt, vil ikke din neste bit være den beste biten du noen gang har spist. Den første biten trigger fram en dose med dopamin. Men stoffet forsvinner.
Din hjerne skaper bare dopamin til ny informasjon. Istedenfor å kaste den bort på gamle belønninger.
Det samme gjelder når du har fått et smil fra en spesiell person. Eller en karriere-boost. Dopamin flyter i starten. Men en vedvarende belønning, gir deg ikke vedvarende dopamin.
Når din dopamin svinner hen, føles det som om noe er galt med deg eller verden. Men skuffelser er mindre truende, når du vet grunnen.
ENDORFIN SKUFFELSER
Den gode følelsen av endorfiner varer alltid bare en kort stund. Det er fordi den bare skal virke, når noe er viktig for din overlevelse.
Å dekke over smerte, føles godt. Men du må kjenne på smerten, dersom du skal kunne gå til handling. Og kvitte deg med den.
Trening trigger fram den euforiske følelsen. Men dersom du repeterer den samme treningen, gang etter gang, vil du ikke føle den samme responsen, som den første gangen. Det kreves en økning i utmattelse, vinklet mot smerte, dersom du skal få utløst endorfiner.
Så dersom du påfører deg selv smerte, for å oppleve den gode følelsen ev endorfiner, kreves det mer og mer smerte.
Å sulte seg selv stimulerer endorfiner.Men du må sulte deg mer og mer, for å opprettholde den gode følelsen.
Så dersom du har hoppet over noen måltider, har du kanskje begynt å føle deg litt «high». Men den gode følelsen stopper med en gang du spiser noe. Men vi spiser fordi vi vet at dette er viktig for å overleve.
Dette forklarer hvorfor mange som skader seg selv, fortsetter å skade seg selv igjen og igjen. De opplever gode følelser.
Men når den kortvarige gleden forsvinner, står de ansikt til ansikt med virkeligheten. Og kortisol får dem til å oppleve negative tanker og følelser.
NÅR MERKER DU AT DINE ENDORFIN-FØLELSE SVEKKES?
Endorfiner ble skapt for nøds-tilfeller. Euforien av endorfiner, varer ikke lenge, fordi du trenger å kjenne på smerte for å kunne ta gode beslutninger.
Dersom du utsetter kroppen din for smerte, bare for å føle på endorfiner, vil kroppen din begynne å omdefinere hva som betegnes som smerte.
Og du må utsette kroppen for mer og mer smerte, for å oppleve gode følelser.
Kroppen er skapt for å oppleve virkeligheten, ikke for å bli «høy» på kjemikalier.
OXYTOCIN SKUFFELSER
En god måte å forstå oxytocin skuffelser på, er å se for seg at du får en massasje. I begynnelsen føles det fantastisk. Deretter vil tankene dine drifte av gårde, og plutselig har du glemt at du ligger der i massasje-sengen.
Du gleder seg selvsagt over den, men den ekstra gode følelsen forsvinner raskt. Du kan klandre massøren, men det er hjernen din som bare har vent seg til følelsen.
Oxytocin blir utløst når barnet blir født, for å gjøre opplevelsen av å komme til verden mindre ubehagelig.
Strømmen av oxytocin kobler barnet til moren, slik at barnet føler seg trygg hos moren.
Ditt oxytocin må skru seg av, etter at det er skrudd på. Slik at du kan respondere på ny informasjon omkring dine sosiale omgivelser.
NÅR OXYTOCIN SENKES
Oxytocin gjorde slik at folk ikke forlot flokken sin. Det reddet dem fra farene de ville opplevd, dersom de gikk rundt på egen hånd.
I dag hjelper oxytocin deg fra å forlate jobben din, når en kollega eller sjefen din går deg på nervene.
Oxytocin gjør slik at du ikke rømmer hjemmefra, når du krangler med dine foreldre.
Når oxytocin flyter, er det enkelt å overse tidligere skuffelser og fornærmelser. Men når ditt oxytocin svinner hen, vil dine skuffelser bli synlige igjen for deg.
Du kan bli så alarmert for trusler, at du føler deg angrepet, bare ved den minste forandring i stemmen.
Sosiale trusler ser ut til å ekspandere, når boblen med oxytocin er borte.
Barn på lekeplassen lærer seg tillit. Når de finner støtte, vil den gode følelsen skape koblinger i hjernen deres, slik at de lærer seg å forvente mer av den gode følelsen, fra den samme kilden også neste gang.
Når deres kortisol er trigget fram, lærer de å ikke forvente seg støtte fra disse plassene.
USUNNE ALLIANSER OG OXYTOCIN SKUFFELSER
Oxytocin skaper båndene som fører til gjenger, kriger og det gjør at du ønsker å forsvare dine venner.
Mennesker gjør drastiske ting for å forsvare deres oxytocin-bånd. Fordi en oxyticin svekkelse, føles som en overlevelses trussel.
Å overleve i en voldelig kultur, medfører at du må velge hvert eneste øyeblikk, mellom «overlevelses trusselen av å ikke samarbeide» og «overlevelsestrusselen av å samarbeide».
Tillit høres ut som en bra greie, men å ha tillit til et «rovdyr» som krever full underkastelse, trenger ikke å føre til overlevelse.
Gjenger er et tragisk eksempel på oxytocin skuffelser, fordi unge hjernen er involverte. Ungdommer blir med i gjenger, for beskyttelse mot aggresjon utenfra.
Impulsene er lette å forstå hos dyr, fordi felles fiender holder arts-gruppen samlet, til tross for noen indre konflikter. En sebra blir ofte bitt av et flokkmedlem. Men blir raskt spist av en løve, om den forlater gruppen.
Gjenger og bander holder seg også samlet, til tross for indre stridigheter. Men dette er fordi de frykter ytre angrep, mer enn de frykter indre konflikter.
En gjeng trenger aggresjon fra rivaler, for å beholde den indre trygghetsfølelsen. Oxytocin får det til å føles bra å være medlem av gjengen.
En alkoholiker ser etter noen å drikke med. Dette er nok et eksempel på oxytocin-skuffelser. Folk søker tillit fra dem de tror kommer til å gi dem tillit og trygghet.
Narkomane knytter bånd med andre narkomane. Og gamblere knytter bånd med andre gamblere. Sinte mennesker knytter bånd med andre sinte. Disse båndene hjelper deg, slik at du føler deg bra, til tross for dine utfordringer.
Mange vil heller fortsette med sine uvaner, enn å risikere sine vennskap. De forteller seg selv at deres venner får dem til å føle seg bra.
Dersom du forsøker å opprettholde oxytocin-nivået for enhver pris, kan du risikere å overse virkelige trusler. Oxytocin-skuffelser gir deg dårlige følelser, men de frigjør deg til å ta gode avgjørelser om verden rundt deg.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
DEN LYKKELIGE FAMILIE
Dersom dine foreldre satte deg først da du var liten, ville du blitt skuffet når du forstod at resten av verden ikke behandler deg slik. Og dersom dine foreldre ikke var verdig din tillit. Ville du lært om oxytocin-skuffelser enda tidligere.
Du kan ha drømt om å bli med i en gruppe, som du trodde kom til å gjøre deg glad for alltid. Og så blitt forvirret, når du endelig ble akseptert av dem, men likevel ikke opplevde vedvarende glede.
Det er lett å idealisere noen mennesker fra de andre. Når du lærer noen å kjenne ser du at disse personene også bare er mennesker.
Og du kan begynne å lete etter andre grupper eller mennesker. Men du vil fortsatt finne at alle skuffer deg.
Indre stridigheter i en gruppe vil alltid forekomme, fordi hver av gruppens medlemmer har sin egen hjerne, med dine egne kjemiske reaksjoner.
Pattedyr holder seg til sin gruppe, selv om det forekommer massevis av indre konflikter, fordi de føler seg mer truet av potensielle ytre konflikter.
Jo mer truet du føler at livet er utenfor din gruppe, jo mer smerte og skuffelser tåler du fra din indre krets.
Hver gang du distanserer deg fra din gruppe, faller ditt oxytocin-nivå, og minner deg om det negative ved isolasjon.
Å KJENNE SIN GRUPPE:
De fleste arter har spesielle markeringer, som skiller medlemmer fra ikke medlemmer.
Mennesker har det på samme måten. De skiller medlemmer fra ikke medlemmer, gjennom dyre gjenstander, fysisk oppførsel eller lærte manerer.
NÅR DITT OXYTOCIN-NIVÅ SYNKER
Oxytocin nivået synker når du kommer for langt vekk fra gruppen din. Om de har utelatt deg, eller du selv har forlatt gruppen, vil oxytocin-droppet minne deg på at du mangler sosial støtte. Og plutselig føles det som at du møter på en livsfarlig trussel helt alene.
Det vil være fint å kunne oppleve den gode følelsen av sosial støtte – alltid. Men dersom du forblir i gjengen hele tiden, mister du mange andre ting.
Vi er skapt for å finne best mulig måte å møte våre behov på, istedenfor å bare følge etter andre mennesker.
De fleste har slitt med selvtillit, og opplevd tider hvor ting ikke fungerer. Dersom dette pågår over litt tid, konkluderer de med at de er dårlige. Og da blir ofte problemet at de prøver å unngå situasjoner hvor de kan bli involvert i spillet.
Men på samme måte som at man kan miste selvtillit, er det også noe som heter flytsonen. Og de fleste har sannsynligvis opplevd dette også. At absolutt alt går deres vei. Og det merkelige her er at de gangene når alt fungerer, da har du en følelse og et håp om at ballen alltid havner hos deg.
Altså her er greien:
Når du sliter med selvtillit, og ingenting fungerer, da ønsker å unngå ballen.
Men når alt fungerer, og du er i flytsonen, da rope du etter den, og du vet at dersom ballen havner hos deg, er det bra for laget.
Så det er ikke du som er blitt god eller dårlig. Det handler om tanker og tankegang.
Når en spiller har vært dårlig over lenger tid, har folk (også spilleren selv) en tendens til å konkludere med at han/hun er dårlig. Og motsatt når du har vært god over lenger tid, har andre (også spilleren selv) en tendens til å mene at han/hun er god.
Jeg mener at har du noen gang vært god på bane før, da er du en god spiller. Det er ikke de dårlige periodene som skal styre karrieren din, men de gode.
Her er noe du kan prøve på:
Hver gang du skal til å motta ballen, om det er en vanlig pasning, en corner eller et innkast, så skal du stille deg selv følgende spørsmål: “På en skala fra 1 til 10, hvor mye ønsker jeg å få ballen?”
Dersom svaret ditt er mindre enn 9 eller 10, er det ikke du som er dårlig, men du har for dårlig selvtillit. Du spiller bare godt når du virkelig tror på deg selv.
Dette spørsmålet skal du stille deg selv, HELE TIDEN – ALLTID!
«På en skala fra 1 til 10, hvor mye ønsker jeg å få ballen?»
Og så kan du etter hver trening eller kamp måle deg selv, ikke etter hvordan du spilte, men etter hvordan du følte deg på banen, fra minutt til minutt.
Denne ukens “Fredagsboken” fortsetter vi med boken: “Habits of Happy Brain”. Dersom du sliter med å forstå hvorfor du er glad, sint eller lei deg, er dette boken for deg. Her forklarer forfatter Loretta Graziano Breuning, hva lykke-kjemikalier er, og dagens utdrag handler om akkurat det motsatte – nemlig stoffet som gjør oss negativ.
HVORFOR SKAPER HJERNEN «UNHAPPINESS»?
«Unhappines»-kjemikalier, er naturens sikkerhets-alarm.
Når du ser en firfirsle som soler seg, kan dette se ut som den komplette sinnsro. Men denne firfirslen forsøker bare å unngå døden. Kaldblodige reptiler dør av nedkjøling, med mindre de ofte er ute i solen. Men når de er ute i solen, risikerer de å bli spist.
En firfirsle kjemper en konstant kamp mellom å gjemme seg i skyggen, og å sole seg. Den bestemmer hva den gjør ut fra dårlige følelser. Den løper ut i solen, når kroppstemperaturen er lav, og kortisol-nivået begynner å stige. Når den er ute i solen, skanner den konstant etter rovdyr. Dens hjerne er en mester i å veie opp en trussel mot en annen.
REPTIL-HJERNEN:
Den menneskelige hjernestammen og lillehjernen (cerabellum), er ganske lik en reptils hjerne. Vi bruker reptil-hjernen vår som alarm for potensielle trusler.
Men avanserte hjerner, har enda et lag på den reptile hjernen, som gjør sosialisering mulig. Mennesker har et lag som måler «FORTID», «NÅTID» og «FRAMTID». Den delen er koblet til den reptile hjernen. Så det er ikke så rart at du i det sosiale liv, får negative følelser når du er med andre mennesker. Man føler seg truet oftere enn man ønsker.
Kortisol er kroppens alarm-system.
Smerte får din oppmerksomhet. Ting føles dårlig/negativt, fordi det hjelper.
Kroppen forsøker å unngå smerte. Den lagrer detaljer fra opplevelser du har hatt, slik at den vet hva den skal se opp for i framtiden.
Når du ser noe som du assosierer med tidligere smerte, begynner din kortisol å flyte.
En stor hjerne, kan lagre mange assosiasjoner. Den kan se for seg mange forskjellige utfall av smerte.
Når kortisol flyter kaller vi det for frykt. Men det finnes forskjellige variasjoner, som for eksempel: engstelse, redsel eller stress.
Negative følelser forteller at smerte vil komme, dersom du ikke gjør noe.
Den reptile hjernen kan ikke fortelle deg hvorfor den utløser kortisol. Elektriske impulser bare flyter ned en nerve-bane som ender med å danne kortisol.
Man kan tenke seg at vi hadde sluppet å ha kortisol, dersom verden var i bedre forfatning. Men hjernen ser enhver skuffelse som en trussel. Den gir deg tidlig melding, slik at du skal kunne unngå å møte smerten i virkeligheten.
Du gjør ikke perfekte valg hele tiden, så kortisol har alltid en jobb den må gjøre.
Å forstå meningen med kortisol, kan få deg til å skape fred med din virkelighet, istedenfor å alltid kjempe imot den. Negative følelser gir deg varsel om at noe kan gå galt, dersom du ikke gjør noe for å stoppe det.
Kortisol er koblet til alt som skaper smerte i livet ditt.
Alle sanseinntrykk du får, rett før du opplever noe smertefullt, er viktig informasjon for hjernen din. Dette lagres, slik at du kan kjenne igjen lignende situasjoner senere. Hjernen lagrer slik informasjon, uten at du bevisst er klar over dette.
Slike minner lar smerte-kretser inkludere hele hendelsesforløpet, som skaper smerten. Dette vil for eksempel hjelpe dyr, til å unngå livsfarlige situasjoner, selv om de ikke kan tenke gjennom konsekvenser og utfall. Det fungerer som et instinkt.
EN JENTES MERKELIGE ULYKKESRESPONS:
En jente fikk panikk hver gang hun hørte latter. Hun hadde vært utsatt for en bilulykke. Rett før det smalt, hadde hun og noen venner festet bak i bilen.
Jentas «cortex» (hjerne-bark), forstod at latter ikke hadde noe med ulykken å gjøre. Men hennes reptil-hjerne, hadde koblet sammen «latter» med «smerten hun fikk».
Store smerter skapte en stor kortisol-krets. Hennes kortisol-krets gav henne en trang til å gjøre noe, hver gang hun hørte latter. Dette er et eksempel på at det kan forekomme merkelige kortisol-koblinger, som kan være vanskelig å forstå seg på.
Tenk deg en firfirsle som blir angrepet av en ørn. Klørne klyper seg inn i sidene, og skaper en stor kortisol-krets hos firfirslen. Dette gjør alle nerver aktive – i det eksakte øyeblikk. Nå lagres alt som foregår rett før smerten setter inn.
En nøyaktig «tidlig-protector» blir nå bygget. Lukten av ørn, skyggen for solen, blir nå linket inn i firfirslens kortisol-krets, dersom den klarer å overleve angrepet. På denne måten kan en kortisol-krets, hjelpe en firfirsle å komme seg unna farer ved neste anledning.
MINNET OM SMERTE HAR ET FORMÅL:
Når vi opplever en stor smerte, skapes en stor «advarsels-krets», også kalt et «FOBI». (eller post-traumatisk-stress)
Mindre smerter, bygger mindre «advarsels-kretser».
Disse er vi mindre oppmerksomme på. Av og til kan vi ende opp med alarmerte følelser, som vi ikke forstår hvor kommer fra.
Det kunne vært fint om vi kunne slettet kretser, som gav oss negative følelser. Dem det ser ut som vi ikke trenger. Men dette er vanskelig, fordi de kom der, en eller annen gang, av en grunn.
Du vet at du ikke dør, selv om det er kø i kassen, og du ender opp med å få parkeringsbot.
Kortisol får deg til å føle at livet er aller verst, akkurat i dag.
Når du tenker på truslene menneskene hadde før i tiden, da samfunnet ikke var like godt tilrettelagt som det er i dag. Da var det mer direkte-opplevelser man møtte på. Før var sannsynligheten stor for å møte farlige dyr osv.
VI LÆRER GJENNOM EGNE ERFARINGER:
Vi lærer gjennom erfaringer og opplevelser, istedenfor å være født med frykt som ikke er relevante for oss i dag.
Enhver generasjon kan lære om farer og trusler fra ens egne kortisol-kretser. Men vi tar også til oss kunnskap fra tidligere generasjoner. Men hver generasjon pleier å snerre etter fryktene til sine forfedre. Og bygger sine egne i stedet.
Den menneskelige hjerne generaliserer fra tidligere smerter.
Og av og til overreagerer vi. Men det er ofte bedre, enn å ikke lære noe av tidligere feiltrinn i det hele tatt.
Vi er så rå på å forutse trusler, at vi til og med reagerer på antatte beregninger x antall år fram i tid. Og vi føler oss truet, dersom sjefen vår endrer stemmeleie eller løfter et øyebryn.
Det som trigget fram kortisol i din fortid, bygget «nerve-baner» som alarmerer deg i dag.
Slik kan du unngå å gjøre den samme «feilen» om igjen.
Du kan kalle noe «stress», «engstelse», «frykt» eller «panikk», ut ifra hvor intens følelsen er. Men alt sammen er kortisol du får utløst i hjernen din.
Kortisol får deg til å føle at noe fælt kommer til å skje, dersom du ikke gjør noe nå.
Men det kan være vanskelig å finne ut hva som skrur den negative følelsen på.
Men dersom du virkelig gir oppmerksomhet til «den dårlige følelsen», kan du finne visse mønster.
Dette kan hjelpe deg til å ta gode beslutninger, istedenfor å bare «flyte med» av gammel vane. Men den dårlige følelsen vil fortsette å komme, fordi «nerve-banen» fortsatt finnes i systemet ditt.
Når du vet hva som ha skapt den negative følelsen, kan du bare la den passere, uten å lete mer, fordi du nå vet at dette er en gammel respons, du tidligere har laget.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
SOSIAL SMERTE OG DEN MENNESKELIGE HJERNE:
Flokker gjør det lettere å bli advart når man ser etter trusler.
Det er trygghet å være en i mengden, men det er ikke alltid bare fordeler.
Men sosiale grupper skaper også negative følelser, like mye som positive følelser.
Dyr med større hjerner, har større sosiale «ups» og «downs».
SPEILNEVRONER:
Speilnevroner aktiveres når en person, ser på adferden til en annen person.
En forsker oppdaget noe ved en tilfeldighet. Til mannens forbauselse lyste hjernen til en ape opp, med det samme elektriske mønster, når forskeren plukket opp en peanøtt, som når apen selv plukket opp en peanøtt.
Å se på en handling, stimulerte de samme «nerve-sporene», som når den selv utfører handlingen.
Vi speiler ikke alt som vi ser av andre. Speilnevroner “fyrer” bare når du ser at andre får en belønning, eller utsettes for en trussel.
Men “fyringen”, når du ser at andre gjør noe, er mye svakere, enn om du utfører handlingen selv. Men dersom du gjentatte ganger ser på at en person får en belønning, eller blir utsatt for en trussel, blir koblinger likevel bygget.
Du kobler deg selv til å oppnå belønning, eller å unngå trusselen.
Forskere har funnet ut at sangfugler har speilnevroner. De lærer å synge gjennom å lytte til de andre sangfuglene.
Speilnevroner får oss til å føle andre menneskers smerter.
Til og med om livet ditt er helt fint, vil det å speile noen, bygge en «nerve-bane» til ditt kortisol.
Når din fysiske «trussel-sans» er skrudd på, vil din «cortex» (hjerne-bark) lete etter bevis for truslene. Og den vil også finne bevis, fordi dette letter på «gjøre noe»-følelsen.
GRUPPE-PRESS:
Når din sosiale gruppe føler seg truet, merker du det. Men du er personlig fri til å la være å bry deg. Men gruppens medlemmer vil som regel forvente at du har empati med dem. Dersom du ikke bryr deg, kan dine sosiale bånd være truet.
Gruppens ledere kan da beslutte at du ikke lenger er en av oss. Og de kan da også begynne å se på deg som trusselen.
GRUPPER vs INDIVID:
Vi alle møter på et konstant valg mellom å gå rundt alene, og å gjøre det som kreves for å være med i en gruppe.
Du tror ikke bevisst at du vil dø uten sosial støtte. Men nerve-kjemikalier responderer på sosiale bånd. Og disse er utrolig sterke.
Dersom jobben din blir kritisert, vil du forstå at dette ikke er verdens undergang. Men kortisol vil få det til å føles sånn.
Og alarmen fra kortisol, vil få din «cortex» (hjerne-barken) til å lete etter trusler.
Dyr frykter så mye eksludering fra gruppen – at de gjør det som skal til, for å bli værende.
Alle hjerner kobler seg selv med smerten av å tape sosial støtte.
De sosiale «smerte-kretsene» er nyttige verktøy. De hjelper deg å velge mellom sosial belønning, og andre belønninger.
Tenk deg at du blir tilbudt en bedre jobb i en annen by. Nå vil du få en dårlig følelse, selv om du står med valget mellom to goder.
Du vil få en dårlig følelse for å miste det livet du allerede har. Men du får også en dårlig følelse for å miste denne muligheten.
Dårlig følelser hjelper hjernen å veie opp en risiko mot en annen. Dårlige følelser hjelper deg å ta en beslutning.
Vårt daglige liv er fylt opp med valgmuligheter, av forskjellige dårlige følelser.
Men dårlige følelser, betyr ikke at verden er dårlig. Dette er bare et verktøy.
I dagens samfunn har vi mye fokus på sosial smerte. Men den sosiale smerten får mindre oppmerksomhet, når man står overfor matmangel, sykdom og vold.
Når du er fri for fysisk smerte, vil sosial smerte gripe din oppmerksomhet.
Men det å bare tilhøre en gruppe, gjør ikke hjernen lykkelig. Den ønsker å bemerke seg.
Ekskludering gjør deg ulykkelig. Men inkludering gjør deg ikke nødvendigvis lykkelig.
Du ser at andre får noe, som du ikke får. Da føler du deg ulykkelig igjen.
FRA LYKKE TIL SKUFFELSE:
Se for deg at du får en livstids-pris fra instituttet for «menneskelig storhet». Du vil høre vill applaus når navnet ditt blir ropt opp. Det føles magisk.
Noen minutter senere er seremonien over, og du er tilbake til den du var før.
Hvorfor? Fordi dine lykke kjemikalier som hjernen din produserte, er blitt brukt opp. Og nå vil hjernen din gå tilbake, for å begynne å skanne verden etter nye trusler også.
Og den vil finne noen også. «Var talen min bra?», «Hva hvis de ikke liker mitt neste prosjekt?», «Hvorfor kom ikke vennene mine på seremonien?»
Dersom du forventer at denne prisen gir deg varig lykke, vil du bli skuffet.
Alles lykke kjemikalier reduseres. Det er grunnen til at folk hele tiden leter etter hvordan de kan skaffe mer. Det er slik hjernen vår er skapt og fungerer.
Til og med om du hadde oppdaget en ny planet, ville ikke dine lykke kjemikalier blitt værende. Du kunne sett på planeten din hver dag, men du ville ikke opplevd den fulle gleden du fikk da du oppdaget den. Men du ville ønsket den tilbake.
Du prøver hele tiden å finne mer glede, gjennom de «nerve-banene» du allerede har. Dette ville fått deg til å starte med å lete etter en ny planet.
Men dersom du fant en, lik den forrige, ville det ikke føltes like bra, som den første gangen. Du måtte ha funnet en større planet, for å få like gode følelser.
Hjernen vår sparer kjemikalier til den neste nye informasjonen. Den samme gamle informasjonen vil ikke få utløst dine lykke kjemikalier.
Jeg opplevde dette selv, en gang jeg skulle kjøpe blomster. Det var en utrolig god duft. Etter at jeg hadde kjøpt buketten, tok jeg et siste inn-pust, før jeg gikk mot bilen. Men jeg var overrasket over at jeg nesten ikke luktet noen ting. Det var ikke ny informasjon lenger.
Det samme skjer når jeg er på kaffebar. Det lukter så godt. Men dersom jeg hadde søkt jobb på en kaffebar, med forventning om at jeg skulle oppleve gleden av den gode kaffe-duften, ville jeg blitt skuffet.
Hver av lykke kjemikaliene, skuffer på hver sin måte.
HVORFOR TIDLIGE MINNER ER SÅ KRAFTFULLE:
Hjernen vil alltid sammenligne verden med de tidligere erfaringene som skapte kjemikalie-kretsene dine.
Da du var ung, var alt nytt. Så du opplevde ofte ting som «det beste jeg har opplevd».Eller «det verste jeg har opplevd».
Dette var nok til å danne en ny krets.
Men den neste gangen du spiser den samme pizzaen, er den ikke lenger «den beste pizzaen du har smakt».
Den neste gangen du opplever den samme ydmykelsen foran andre, vil den ikke lenger oppleves som «det verste du har opplevd».
Livet kommer ofte til kort, i forhold til dine forventninger. Fordi du bygde deg dine forventninger, da informasjonen var ny.
Jim Kwik er kjent for å kunne en del om hjernen og han holder foredrag og skriver bøker om temaet. Dette gjør han idag, fordi han som barn skadet hjernen i en ulykke. Etter ulykken fikk han problemer med å lære og huske ting. Moren sa at han aldri helt den samme igjen. Han fikk av legene beskjed om at hukommelsen var svekket, og at den alltid kom til å være det. Læreren kalte han: “The boy with the broken brain.”
Grant Cardone, som idag er en kjent person innenfor eiendoms og salg. Han holder kurs og seminarer om eiendom, salg og personlig utvikling. Da var 17 år begynte han å bruke narkotika. Og dette sleit han med i 10 år, før han kom seg skikkelig på beina igjen. Drømmen hans om å lykkes i livet, og å hjelpe andre på veien, ble drivkraften hans. Er drømmen stor nok, kan du mer enn du tror. Men har du ingen drøm eller visjoner, er veien mot elendighet kort.
Men dersom du tenker at du lever i en oppløftet drømmeverden, vil tankene og følelsene dine også være i denne oppløftede, men tenkte tilværelsen. Du vil begynne å forandre din opplevelse av livet, og oppnår av den grunn bedre resultater.
Mennesker som ikke har denne evnen, til å tenke og forstille seg et bedre liv og en bedre framtid, vil dermed ikke kunne forbedre livet sitt. Dine nåværende tanker og følelser, vil holde deg tilbake, og forhindre den framtiden du ønsker deg. Skal du endre livet ditt, må du først endre tankene dine, slik at de kan endre følelsene dine – som igjen vil styre opplevelsen din, av hvordan du føler at dagen idag er.
Det er hvordan du føler at dagen din er, som er avgjørende for hvordan du føler at livet ditt går.
For dem ja, men sannsynligvis ikke for deg. Vi er alle forskjellig, og har forskjellige leveregler. Og slikt styrer både motivasjon og verdiene våre. Du kan ikke bare gå imot slike ting, og likevel forvente suksess.
Det må være dine mål og din plan.
Om du endrer noe, fordi andre mener det er bedre for deg, så vil dette ta kraften ut av målet ditt. Du har ikke lenger et mål, men ideel plan, iallefall i følge andre. Men denne planen er død. Litt som en fin bil uten motor. Den kan se bra ut på bilder, men om den ikke fungerer, fordi den mangler både kraft og drivstoff, vil den ikke være verdt mye praktisk for deg .
Å sette seg mål, er litt som å kjøpe seg en bil. Bilnøklene DINE passer til DIN bil. Men prøver du noen andres nøkler, vil ikke bilen din starte.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Slik er det også med din plan og dine mål. Det er bare du som har de riktige nøklene.
Selv om noen andre kan nå dine måltall, på halve tiden. Betyr ikke dette, at du nødvendigvis burde klare det samme som dem. Folk er forskjellige, og det er ikke sikkert at andre har de samme vanskeligheter og utfordringer som deg. Noen har fått gode kort på hånden, i livet, mens andre har fått dårligere forutsetninger. Men livet må leves ut fra de forutsetninger en selv har fått. Og derfor må også dine mål, settes av deg personlig.
