Hjernen vår har to typer moduser, den kan være i. Det er “toward-modus” (som er at den ønsker seg noe), og det er “away-modus” (som er at den søker seg bort fra noe). Når det er noe hjernen din ikke ser på som nødvendig, i forhold til “behovene” som styrer dens adferd, har den en tendens til å gå i “away-modus”.

 

 

Dette forklarer hvorfor det er vanskelig å skape og å opprettholde gode vaner. Du rydder huset en gang, fordi du føler at du må. Hjernen din ser nødvendigheten av å ha det ryddig og rent, spesielt når du får viktig besøk. Dette er fordi at du skal beholde eller forbedre din sosiale status, opp mot gruppen din/vennene dine.

 

Men med det samme det er ryddig nok, er behovet for å rydde enda mer, borte. Så når du tenker: “Nå er jeg på gang. Jeg skal rydde og shine, 30 minutter hver dag”. Da er det ikke sikkert at hjernen din er enig, og den går i “away-modus”. Det vil si at den begynner å motarbeide deg. Den vil gjøre andre, og mer behagelige ting som å se TV, gå ut med venner osv.

 

Og du risikerer å begynne å tenke negativt om deg selv: “Hvorfor er jeg så lat. Hvorfor får jeg ingenting til?”

 

 

Men saken er at du ikke er lat. Du har bare ikke en virkelig god grunn til å fortsette å rydde huset ditt, siden du nettopp har gjort det. Hjernen ser ikke behovet for å gjøre det. Og da vil den motarbeide deg. Den ønsker å spare på energien din, i tilfelle det kommer noe annet viktig du må gjøre. Og da går den i spare modus. Den ønsker å spare på din energi, og da er det jo helt supert å bare ligge på sofaen en kveld.

 

Du pleier som regel å gjøre tingene dine, når hjernen din er i “toward-modus”. Da føler du et behov for at noe må gjøres. Hemmeligheten er “FØLER”. Når du føler for noe, er det hjernen din som forteller deg at dette vil jeg gjøre NÅ. Du leser på prøve, når prøven nærmer seg, og du “føler” press til å lese. Du rydder huset rett før du får besøk, fordi du “føler” for å ha det ryddigere. Du trener før du skal delta på et løp, fordi du “føler” for å ta deg bedre ut, blant vennene dine som også deltar på løpet. (sosial status igjen).

 

Men problemet kommer når du prøver å gjøre oppgaver, og hjernen din er i “away-modus”. Du prøver å rydde, når hjernen din er fornøyd med slik leiligheten ser ut. Du prøver å trene, når hjernen din ikke ser nødvendigheten av å gjøre det. Du forsøker å lese/gjøre lekser, selv om du ikke egentlig vet hvorfor du skal gjøre dem.

 

Ser du logikken her? Du planlegger å gjøre oppgaver, som ikke hjernen ser meningen med. Og da vil den ønske å stoppe deg. Og hjernen din er sterkere enn logikken. Følelsene er sterkere enn logikken. Du gjør ikke noe ut fra hva som er mest logisk. Du gjør det du føler for å gjøre.

 

Følelser er hjernens “toward-modus”. Når du ikke føler for å gjøre oppgaven, er hjernen din i “away-modus”.

 

• “Du vil” – “Hjernen din vil” – “Du gjør”
• “Du vil” – “Hjernen din vil ikke” – “Du gjør ikke”
• “Du vil ikke” – “Hjernen din vil” – “Du gjør likevel, med mindre du har en veldig god grunn”

 

 

DETTE ER MIN METODE FOR Å SKIFTE FRA “AWAY-MODUS” TIL “TOWARD-MODUS”

“Away-modus”: Du føler for å utsette jobbingen/studiene og ønsker bare slappe av. Hjernen ser ikke noen grunn for å gjøre oppgaven.

 

“Toward-modus”: Du forandrer fokus til hvor mye du taper på å sitte i sofaen og se på TV. Du ser for deg livet ditt, med alle problemer og utfordringer. Og hvordan framtiden blir, dersom du gir opp nå. Om du ikke virkelig stepper opp, er selvstendighet bare en fjern drøm. Jeg går også med på å dempe hjernens smerte/kjedsomhet, ved at den kan få drikke kaffe, mens jeg jobber og leser. Dette gjør at hjernen aksepter mitt tilbud, og går med på avtalen. Kaffe kan være som smertestillende for en liten hjerne. Iallefall min.

 

I “away-modus”, vil ikke hjernen din gjøre oppgaven du ønsker å gjøre. Nå er den fokusert på å overleve. Og tenker bare kortsiktig.

 

I “toward-modus”, tar du med deg hjernen din opp i et større perspektiv. Og viser den hvordan livet ditt vil se ut, i framtiden. Du viser den alt du går glipp av. Hjernen din vil forhåpentligvis endre mening, og ønsker ikke lenger å hindre deg. Den er nå klar til innsats.

 

Resultat:

Jeg Setter på kaffen. Slår av TV`en. Setter meg et mål, for eksempel 45 eller 60 minutter med jobbing, før jeg tar en planlagt og vel fortjent pause.

 

Noen lurer på hvorfor jeg legger inn slike regelmessige pauser. Svaret er at hjernen ønsker seg dette. Og vil du ha en lykkelig og samarbeidsvillig hjerne, bør du ta vare på den, og gi den omsorg. Dersom den gir deg innsats, bør du gjengjelde med belønning. Små planlagte og regelmessige belønninger, som pauser, kaffi og gjerne litt TV-titting, vil gjøre hjernen din lykkelig.

 

Men du bør trene den i å utføre litt harde økter. Hjernen din er som en muskel. Gir du den for enkle oppgaver, vil den ikke utvikle seg. Men dersom øktene er knallharde og uten belønning, vil den begynne å motarbeide deg. Kunnskap om hjernen er første steg mot framgang.

 

personligutvikling.blogg.no på Facebook

#motivasjon #hjernen #toward #away #kaffe #vaner #oppgaver #husarbeid

Når din bevisste vilje (din pre frontal cortex) og dine følelser (ditt limbiske system), har samme mål og planer, vil det være enorme ressurser tilgjengelig for deg.

 

Det er ofte vanskelig å få gjort det du vet du burde gjøre. Som å skrive et blogg-innlegg, rydde huset, lese i Bibelen eller gå på trening osv. Finnes det noe som faktisk fungerer?

 

 

Når du (dine bevisste tanker) og “ditt limbiske system” (dine følelser) – har felles mål og interesser, er det ikke noe sak å få ting unna. Men problemet er når du (dine bevisste tanker) ikke har det samme mål som “ditt limbiske system” (dine følelser). Poenget er at kreftene dine ligger i “ditt limbiske system” (altså i dine følelser). Så når du ikke føler for å gjøre noe, da er det lite krefter tilgjengelig for deg, til å gjøre oppgaven du ønsker.

 

 

ET EKSEMPEL:

Det dukket opp et eksempel om dette i tankene mine i dag. Siden jeg er bergenser og er Brann-fan, bruker jeg dem i eksempelet. I mitt tenkte eksempel er jeg hovedleder i Sportsklubben Brann, og jeg ønsker å vinne serien. Jeg har nå to deler av klubben min, som jeg må forholde meg til, for å oppnå mine resultater. Det er treneren og spillerne – på den ene siden. Og de som sitter med pengene og makten på den andre.

 

I mitt eksempel har Brann akkurat blitt kjøpt opp av et megastort selskap fra utlandet. De ønsker å bruke Brann til å reklamere for selskapet sitt. Jeg som styreleder, booker et møte med treneren for laget, og han som nå eier klubben, for å diskutere årets sesong. På møtet legger jeg fram mine planer om å vinne serien og gjøre det bra i Europa. Treneren ønsker seg i såfall endel nye spillere. Fordi spillerne som er på laget pr nå, ikke er gode nok til å utrette målet. Den nye eieren, er enig, og skal legge tilgjengelig penger til spillerkjøp.

 

Treneren og spillerne, skal forestille “dine bevisste tanker”, og eieren med makten og pengene, er “ditt limbiske system” (dine følelser). Det er vanskelig å vinne serien med spillere som ikke er gode nok. Tanken min bak at noen spillere må byttes ut, sammenligner jeg med at noen av oppgavene jeg gjør idag, ikke er av nok kvalitet, eller riktig i forhold til at jeg kan lykkes med planene mine, derfor må jeg bytte ut noen av vanene mine.

 

Slik er det kanskje med deg også. At skal du lykkes med målene og drømmene dine, må du skifte ut noen av dine daglige rutiner. Men for å kunne klare dette, må også følelsene godta og ønske seg dette. De må ønske seg målet du forsøker å nå.

 

Når treneren får den nye eieren motivert til å støtte han i å bringe riktige spillere til klubben, blir det som før var umulig – nå kanskje være mulig. Når klubbeieren, gir ubegrenset midler til å kjøpe nye og bedre spillere for, kan vi forandre satsingen til klubben. I mitt eksempel kjøper vi nå opp de beste spillerne fra de konkurrerende klubbene, og stiller som favoritter til å vinne serien. (Dessverre for meg, er dette bare en ønskedrøm. Brann kommer nok ikke til å vinne serien i år heller.)

 

Men omtrent slik er forholdet ditt og mitt til hjernen vår. Vi har to forskjellige hjerne-deler som begge har stor makt over personen deg. Den ene er tankene dine. Og den andre er følelsene. Dersom du og følelsene dine har forskjellige mål og planer, vil du kjempe en hard kamp, for hver bidige lille oppgave.

 

Men problemet til de fleste tror jeg, er at har hverken bevisst eller ubevisst anelse om hva de egentlig ønsker. Ofte forandrer de mening fra dag til dag. Og følelsene er enda verre. De forandrer synspunkt på det du holder på med opptil flere ganger om dagen. Da finnes det jo heller ikke krefter til å oppnå noe som helst.

 

Men når du får følelsene dine med deg på planene dine, er det nesten utrolig hva som er mulig å få til. I følelsene ligger makten og “pengene”. Jo mer reaksjon du greier å få i følelsene dine, jo større krefter vil de legge tilgjengelige for deg, slik at du kan fullføre dine og “dine følelsers” planer.

 

Men dersom du ikke har følelsene dine på laget, blir absolutt alt du gjør et slit og strev. Selv det å stå opp om morgenene kan være et prosjekt i seg selv. Men når du og følelsene dine linkes sammen til ett spesifikt mål, vil du gjennom din bevissthet “pre frontal cortex” og følelsene dine gjennom “det limbiske system”, utføre ting du ikke trodde du var i stand til.

 

Men din første oppgave, er å sette deg inn i dette avanserte maskineriet, som befinner seg inne i hjernen.

 

 

Har du et favoritt fotball-lag i Norge?

 

 

personligutvikling.blogg.no på Facebook

#hjernen #følelser #tanker #bevissthet #fotball #brann #skbrann #limbiskesystem

Hva er det som gjør at du liker en sang den ene dagen, men ikke den neste? Hva er det som gjør du blir lei av en sang? Og hvorfor er ny musikk så kjedelig?

 

Musikk gir glede, fordi hjernen kan se framover, og finne ut hva som kommer etterpå. Hver riktige spådom hjernen din gjør, utløser et lykkestoff, som heter dopamin. Når du får dopamin løst ut i hjernen din, blir du glad.

 

 

HVORFOR LIKER JEG IKKE UKJENTE SANGER?

Har du merket dette noen gang. At den først gangen du hører en sang, så liker du den ikke noe særlig. Men plutselig så kommer den på radioen igjen, og da var den ganske ok, likevel.

 

Du kan ikke skape gode forutsigelser til ukjent musikk. Så da gir hjernen deg heller ikke dette lykkestoffet. Den leter, men finner ikke kjente musikk-partier i sangen, og da blir den ikke fornøyd. Det medfører at du ikke liker sangen heller. Ingen lykkestoff, ingen glede.

 

Men når musikken er alt for forutsigbar, skjer det noe annet. Da heller får du ikke lykkestoffet, dopamin løst ut i hjernen din, fordi hjernen ser hva som kommer, alt for enkelt. Det blir ingen utfordring. Du kan musikken for godt. Hjernen din kjeder seg.

 

For å gjøre deg lykkelig, må musikken holde deg på “the sweet spot”, og det bør aller helst være noe nytt i sangen, som du ikke har fått med deg før. Slik at sangen er kjent, du klarer å gjette det meste, men ikke absolutt alt. Den er litt spennende også.

 

 

Musikk som gjør deg lykkelig idag, vil ikke alltid gjøre det. Den vil på et tidspunkt bli for kjent og kjedelig. Men på samme måten vil sanger du ikke liker idag, kunne bli dine nye favoritter, når du er blitt mer kjent med dem.

 

Så dersom du skal forbli en lykkelig musikkelsker også i framtiden, er det viktig at du utsetter deg selv for litt ny musikk, nå og da, slik at du har noen nye favoritter, når du er blitt lei de du hører på nå.

 

Mange snakker om god og dårlig musikk, som om kvaliteten ligger i musikken. Men det er hjernen din som bestemmer om du liker eller ikke liker en sang. Ikke kvaliteten på innspillingen.

 

 

personligutvikling.blogg.no på Facebook

#musikk #hjernen #dopamin #forutsigbarhet #sanger

Jeg kom over en ape-studie i en av bøkene jeg jobber med. Og den hadde en god forklaring på hvorfor vi mennesker ikke er glade og lykkelige, selv om livet egentlig er supert. Denne studien viser også problemet til dem som vinner store tippe-premier.

 

 

Et par forskere utførte en studie av noen aper i en dyrehage, og gav dem en oppgave de skulle gjøre. Når oppgaven var utført, belønnet de apene med spinat. Dette fortsatte de å gjøre hver dag.

 

Etter noen dager byttet de belønningen for fullført oppgave fra spinat, til en skål med frukt-juice. Dette var en mye større belønning for apene, enn de hadde regnet med. Av den grunn ble de meget lykkelige og entusiastiske. Apenes hjerne utløste dopamin, som er hjernens lykkestoff.

 

Men etterhvert som forskerne fortsatte å belønne apene med frukt-juice, forsvant dopamin-utløsningen i apenes hjerner. Og de sluttet å reagere med entusiasme og glede over den gode belønningen de nå fikk, og begynte å reagere på samme måte, som de gjorde da de bare ble belønnet med spinat.

 

 

 

Sett fra et menneskes synspunkt, begynte de å ta belønningen for gitt.

 

INFO OM DOPAMIN:

Når noe, ikke er ny informasjon, eller blir ansett som en begrenset resurs, er det ikke lenger behov for at hjernen belønner deg med dopamin. Altså når hjernen anser noe som en selvfølgelighet, slutter den å gjøre deg glad for denne tingen. Den slutter å gi deg lykkestoff.

 

 

Forskerne endret belønningen tilbake til spinat. Og apene reagerte med raseri, og kastet spinaten etter dem. De hadde lært seg å forvente seg en stor belønning. Men den store belønningen gjorde dem ikke lykkelig lenger. Men å miste den – gjorde dem desperat og gal.

 

 

OPPSUMMERING OM HJERNEN:

Dette er også grunnen til at mennesker som opplever plutselig forbedrede omstendigheter, ikke lar lykken vare i lengre tid. Hjernen reagerer med glede og begeistring i starten, men blir fort godt vant, og går tilbake til sitt normale reaksjonsmønster. Nå er ikke lenger din tidligere drømmesituasjon god nok for at lykkefølelsen skal vedvarer. Hjernen sparer på lykkerusen til det kommer noe nytt eller enda bedre.

 

Dette er en typisk problemstilling for oss nordmenn. Vi bor i verdens beste og rikeste land, men vi er langt fra lykkelige. Vi har alt de fleste mennesker i verden ønsker seg. Men vi klager og går i protesttog. Vi finner stadig nye ting å klage over.

 

Men dette er helt i tråd med menneskets natur. Vi har en hjerne som er skapt for å lete etter ny informasjon og jobbe for å forbedre det vi allerede har. Vi er ikke skapt for å være fornøyde individer. Når livet vårt slutter å forbedre seg, vil hjernen vår reagere med tristhet og apati, uansett hvor bra vi egentlig har det. Vi blir misfornøyde og sinte.

 

 

personligutvikling.blogg.no på Facebook

#apestudie #lykke #lotto #millionær #dopamin

Når man møter på et problem, forsøker vi som regel å løse det ved å bruke strategier som fungerte på et tidligere problem. Dette fungerer kun dersom problemet er omtrent det samme som det du har løst før. Men nå for tiden forandrer mye seg på kort tid, og møter derfor ofte på nye problemer, som krever nye løsninger.

 

 

For å løse et problem må du koble sammen 2 “kunnskapskart”, som ennå ikke er koblet sammen. Da skaper hjernen din en ny måte å se problemet på. Og forhåpentligvis dukker det også opp en løsning.

 

MEN HVA ER ET “KUNNSKAPSKART”?

Du har et “kunnskapskart” for alle informasjonsbiter eller ting du kjenner til. Tenk deg et arkiv med mapper over alle tingene du har kunnskap om. Du har en mappe for “bil”, en mappe for “hus”, en mappe for “skrujern” og en mappe for “penger”.

 

Når du finner den riktige mappen, for eksempel “bil”, da åpner du denne, ved å tenke på den. Nå dukker det opp et “kart” eller et “nettverk” hvor det er linker/koblinger til ting, informasjon og minner du har til andre ting.

 

Hvis du tenker deg at du har en venn som ble født i 1985. Da har du en mappe for “vennen din”, og en mappe for “1985”. Og disse to har du klart å koble sammen. Nå har du inne i hjernen din en kobling mellom din venn og 1985. Disse befinner seg nå i samme nettverk i hjernen din.

 

Altså jo mer kunnskap du har på et område, jo større nettverk eller kart vil du ha tilgjengelig i tankene dine, når du åpner mappen for denne tingen eller informasjonen.

 

 

Et problem er rett og slett at du ikke har linker eller koblinger mellom de to kunnskaps-kartene som ville gitt deg løsningen på problemet ditt. De er ikke i samme nettverk enda. Sannsynligvis har du mulighet til å finne en god løsning på ditt problem, dersom du bare hadde klart å koble sammen de riktige kunnskaps-kartene.

 

For eksempel dersom bilen din hadde punktert, hjelper det ikke at du forsøker å bruke samme løsning, som du ville tatt dersom sykkelen din hadde punktert, og var helt rå på å lappe dekk. Problemet ser ganske likt ut, men du må bruke en annen tilnærming for å løse problemet.

 

Akkurat slik er det med de fleste problem, du ikke finner løsning på. Du har sannsynligvis all den nødvendige kunnskapen lagret i hjernen, for å løse problemet. Men de to eller tre kartene som skal samarbeide for at du skal komme på løsningen, er ennå ikke koblet sammen. De vet ikke om hverandre. De holder til på forskjellige plasser i hjernen. Så du ser ikke løsningen.

 

 

Poenget er at vi har et kart eller en mappe til alle tingene vi kan. Så dersom du føler at du har begrenset med kunnskap i hjernen din, er sannsynligheten større for at det er koblingene mellom denne kunnskapen som er mangelvaren. Men gjennom å lese bøker, se dokumentarer, studere og gå på kurs, kan du øke antall koblinger mellom hjernekart du allerede har i hukommelsen din.

 

Husk: Livet – er lang tid. Selv om du føler at du henger litt etter, trenger du ikke alltid å gjøre det.

 

personligutvikling.blogg.no på Facebook

#hjernekart #kunnskap #problem #problemløsing #hjernen

I dag tar jeg for meg de to tankenettverkene vi har. Er man oppmerksom på at vi har to forskjellige, kan du bare skifte fokus, dersom du merker at tankene du har nå, er negativ for deg. 

 

 

“DEFAULT NETWORK” 

Dette er den vanligste måten å tenke på. Jeg synes egentlig at det er greit å bruke navnet som stod i boken. Nemlig “Default Network”. Oversatt i Google-translate er dette: “STANDARD-NETTVERKET”

 

“Default Network” blir aktiv når det ikke skjer så mye rundt deg. Har du lagt merke til at du ofte begynner å bekymre deg, tenke på ting som har skjedd, på framtiden din eller på forholdet du har til andre mennesker? Det kan være noen du misliker, eller noen du ønsker å imponere, som sjefen din for eksempel. Da er det ditt “Default Network” som er blitt aktivt.

 

Det kalles for DEFAULT eller STANDARD, fordi det blir aktivt når livet ditt går i pause-modus eller dvale. Mange opplever at de begynner å bekymre seg og tenke gjennom livet, når de slutter å holde på med ting eller tar seg en pause fra hverdagens mas og jag. Og da starter ofte dette tanke-nettverket opp, og drar dem med seg til livets problemer, bekymringer og store spørsmål.

 

Når du har startet dette tankenettverket, tenker du som i en historie. Du vil enten være i fortid eller framtid. Hjernen vår holder på mye informasjon og minner om oss selv og om andre mennesker. Dette blir da tilgjengelig for deg, når “default network” er aktivt.

 

Når du opplever verden gjennom dette “historie” tanke-nettverket, da tar du inn informasjon fra verden utenfra, og siler det gjennom ditt personlig filter, og så legger du til dine meninger og overbevisninger.

 

Dette nettverket er aktivt mesteparten av tiden du er våken, og det skal lite til for at det skal starte opp. Det er ikke noe feil å tenke slik, men det finnes en annen måte å tenke på også.

 

 

“DIREKTE NETTVERKET”

Når ditt “direkte nettverk” er aktivt, blir flere av hjernens regioner aktive. Dette inkluderer “insula”, regionen du bruker for å oppleve kroppslige følelser.

 

Når du tenker gjennom “direkte nettverket”, da er du IKKE fokusert på deg selv, andre mennesker eller fortid eller framtid. Men er KUN oppmerksom på informasjonen som kommer inn gjennom sansene dine. Du er “in real time”.

 

Du begynner med å fokusere på noe spesifikt som pusten din, lyder du hører som fuglesang eller bilstøy. Men du vil snart oppdage at alle dine sanseinntrykk blir sterkere og sterkere. Dersom du sitter ute i solen, en varm sommerdag, og “direkte nettverket” blir aktivt, vil du snart merke både varmen fra solen, brisen i håret og fuglekvitter i trærne rundt deg.

 

 

STØRRE SJANSE FOR Å SKADE DEG I “DEFAULT”

Når du er i “DEFAULT NETWORK”, mens du holder på med noe annet, har du større sjanse for å skade deg. Dette fordi sansene dine er svekket, når tankene dine “svever” til enten noe som har skjedd, eller noe du bekymrer deg for en gang i framtiden. Du følger ikke like godt med. Du får ikke med deg det som egentlig foregår i nåtiden. Selv ikke colaen eller kaffen smaker like godt når tankene dine er i “default network”.

Disse to tanke-nettverkene jobber ikke samtidig. Er den ene aktiv, er ikke den andre det. Og motsatt.

 

 

TA TESTEN:

Sett deg ned. Fokuser din oppmerksomhet mot underlaget, eller lytt etter lydene rundt deg. Fokuser på dette i 10 sekunder.

Var det vanskelig? Klarte du å holde din oppmerksomhet rettet i “direkte nettverket” hele tiden? Eller forsvant tankene dine til “default network” før tiden var omme?

 

Hjernen skifter fokus og nettverk av seg selv. I det øyeblikket, da ditt fokus driftet avgårde, fra følelsen av setet, og ble rettet mot din lunsj, gikk hjernen vekk fra ditt “direkte nettverk” og over på “default nettverket”.

 

 

Boken jeg jobber med akkurat nå, heter:  “Your Brain at Work” av David Rock

 

 

personligutvikling.blogg.no på Facebook

#hjernen #davidrock #defaultnetwork #standardnettverket #direktenettverket #tanker #tenke

Den andre artikkelen i “TEATER-KONSEPTET”, handler om hvilke oppgaver man kan utføre på scenen. Men for at du som ny leser skal forstå noe av det jeg skriver, vil jeg raskt gå gjennom konseptet:

 

 

Vi mennesker har en hjerne, som kan sammenlignes med et teater. Vi har en “SCENE”, som er hoved-området i hjernen din. På hjerne-språket kalles den for “pre frontal cortex” (altså den delen av hjernen du tenker med). På scenen utføres handlinger, som innenfor teater-språket kalles for “scener” eller “klipp”.

 

Men i tillegg til scenen, har vi på teateret vårt, noen “SKUESPILLERE”. Dette kan være informasjons-biter du forsøker å huske, kunnskap du ønsker å lære deg eller andre ting du plukker opp med sansene dine utenfra.

Så til slutt har vi “PUBLIKUM”, som er informasjonsbiter, kunnskap og minner du har lagret i hjernen din fra før.

 

 

På scenen din kan du bare spille en handling eller et klipp om gangen. I første artikkel, fant vi ut at vi maksimalt kan ha 4 skuespillere oppe på scenen om gangen. Men samtidig kan vi bare spille et klipp eller en scene om gangen. Dette er viktig kunnskap å ha. Fordi du da vet at dersom du aktivt tenker på noe, da har du i realiteten brukt opp hele hjernen din sin kapasitet – akkurat der og da.

 

Tenker du for eksempel at “Dette får jeg ikke til. Jeg forstår det ikke.” Da har du i teorien brukt opp all kapasitet i hjernen, og du har ikke mulighet til å lære eller å forstå det du holder på med. Klippet du spiller nå er nemlig: “Jeg får ikke dette til. Jeg forstår det ikke.” Da kan du ikke lære eller gjøre noe annet samtidig. Når du aktivt tenker på noe, da er dette din ene ting.

 

 

HVA ER ET “KART” FOR NOE?

Før jeg går videre, bør jeg forklare begrepet “kart”. Fra nå av blir dette ordet brukt en del. Et “kart” er dine “total-data”, du har lagret i hjernen din om noe. Tar man for eksempel kartet du har for “BIL”, vil dette inneholde både kunnskap, bevegelser, minner og følelser du har i forhold til bil. Dette igjen medfører at når ordet “BIL” blir nevnt for deg, vil du åpne opp koblinger til så godt som hele hjernen din. All kunnskap om bil og bilmerker, minner om din nåværende og tidligere biler, opplevelser og muskel motorikk du bruker for bilkjøring, vil også være lagret i dette kartet, og blir aktive i hjernen din, når dette kartet åpnes.

 

 

HER ER 5 OPPGAVER DU KAN UTFØRE PÅ SCENEN DIN:

 

Å FORSTÅ EN NY IDÈ

Å forstå en nye ide, handler om å skape nye “kart”. Du behandler ny informasjon, som kommer opp på scenen, og kobler denne inn på allerede eksisterende kart, som ligger på forskjellige plasser i hjernen din. Det blir som å holde en “skuespiller” oppe på scenen, for å se om de kobler seg til spesifikke “tilskuere”.

For hver ny ting du lærer deg, skaper du et nytt kart i hjernen din. Den nye tingen du har lært deg, kobler seg sammen med andre kart, du har i hjernen din fra før. (Ditt publikum er slike kart.)

 

 

Å TA EN BESLUTNING

Å ta en beslutning, involverer å aktivere noen kart, og hente disse fram på scenen din. Deretter sammenligner du disse kartene opp mot hverandre. Dette er som å ta fram 2-3 publikummere opp på scenen, og se hvilke av disse som passer best, ut ifra situasjonen eller oppgaven du skal utføre. Og så velge en av dem. Dette blir som en audition, hvor ditt publikum får vist hva de kan.

 

 

Å HENTE NOE FRAM IGJEN

Å hente fram et minne eller noe informasjon, betyr at du må søke gjennom tusenvis av “kart”, som befinner seg i din hukommelse. Og bringe fram bare det riktige kartet tilbake på scenen. Dette blir som å lete etter noe.

 

 

Å LAGRE NOE I HUKOMMELSEN

Å lagre noe i hukommelsen, er det samme som å lære seg noe nytt. Du må invitere informasjons-biten (skuespilleren) opp på scenen, og ha den i din oppmerksomhet (altså i oppmerksomhetens søkelys) helt til den har funnet noen “publikummere”, den finner god kjemi med, slik at du kan plassere den i nærheten av disse. At det skaper gode koblinger mellom disse “publikummerne” (altså informasjonsbiter og kunnskap du allerede kan og forstår), og “skuespilleren”, som du sender ned i salen, slik at vedkommende (“ex skuespilleren”) fortsetter livet sitt der nede i salen.

Lol. skuespiller-karrierer varer jo sjelden lenge. Er man skuespiller i teateret ditt, tar det ikke lang tid før man er blitt en tilskuer istedenfor. 😛

 

 

Å FORHINDRE NOE UØNSKET FRA Å KOMME INN I DIN BEVISSTHET

Dette handler om å forhindre diverse “kart” fra å forstyrre deg. Ofte gjøres dette, for å forhindre distraksjoner. Du holder unna “skuespillere” fra å komme opp på scenen din. Eller “publikummere” fra å løpe opp og forstyrre. Vi vet jo alle hvor fristende det er å forsøke å oppnå våre sekunder med berømmelse. Alle ønsker vi jo litt oppmerksomhet. Det gjør også tanker og andre forstyrrende elementer.

 

 

Alle disse 5 oppgavene du kan utføre oppe på scenen, krever utrolig mye ressurser av hjernen din. Så selv om en grense på 4 skuespillere på scenen høres lite ut, og bare en aktiv oppgave om gangen ikke er særlig imponerende – kreves det mye av hjernen din likevel.

Tenk for eksempel hvor vanskelig det er å finne bilnøklene dine, når du trenger dem? Hjernen din leter opp nøyaktig det minnet du ber den om, blant mange tusen andre minner. Og den gjør det ofte i løpet av et sekund, uten at du merker det.

 

HER er en LINK til den første artikkelen i denne serien.

 

Boken jeg jobber med akkurat nå, heter:  “Your Brain at Work” av David Rock

 

 

personligutvikling.blogg.no på Facebook

#teaterkonseptet #hjernen #kart #hukommelse #lære #huske #forhindre #beslutning