Var ute å jogget igår. Var lenge siden sist det skjedde. Eg pleier å trene innebandy, så jogging føles litt unødvendig. Men nå i sommer har treningene blitt avlyst, så da måtte eg knyte skoene og legge på sprang selv. Men det var utrolig tungt å komme igang. Beina mine og kroppen min spilte ikkje akkurat på lag. Men midt i det tunge slitet, slo det ned en tanke i meg: “Vakten min leser jo tankene mine akkurat nå.” Det gjør den alltid. Hver gang du tenker ut en plan, leser Vakten din planene dine, sekund for sekund. Og ut fra kordan den tolker det du holder på med, bestemmer den seg for hvilken knapp den skal trykke på — rød eller grønn.

Da kom jeg til å tenke på noe Arnold Schwarzenegger sa en gang. “De fleste styrkeutøvere synes det er kjedelig å trene. Men de liker at andre mennesker reagerer på kroppen og musklene deres, så de trener likevel. Selv så eg ikkje for meg at eg løftet vekter. Eg løftet på pokaler.”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var noe slikt han så seg selv, mens han trente mot å bli konkurranseutøver. Han satte seg mål om å bli verdensmester i bodybuilding. Og det klarte han. Dette var før han ble en kjent skuespiller. Ingen visste hvem han var på denne tiden.

Eg forsto aldri utsagnet til Arnold før i går — før eg tolket utsagnet hans gjennom Kontrollrom-systemet.

Vakten til Arnold tolket ikkje vektene som tunge og slitsomme. Den så for seg all æren og berømmelsen som ventet der fremme, og trykket på Den Grønne Knappen i stedet for Den Røde. Han gjorde det motsatte av det alle andre konkurrentene gjorde, som satt fast i at “dette er slitsomt og kjedelig”-tolkningen. Men der er nødvendig for å bygge en kropp som skal se bra ut.” Vaktene deres trykket på Den Røde Knappen. Og hver eneste økt ble en kamp, som måtte kjempes. Vakten til Arnold så hver eneste vekt som en pokal han løftet. Jo tyngre vekt, jo større var pokalen han så for seg å løfte. Det var en helt annen aktivitet han drev med.

Samme vekter. Samme øvelser. Samme antall repetisjoner. Men to helt forskjellige opplevelser av innsatsen, fordi to Vakter tolket den samme handlingen på hver sin måte.

Vakten leser ikkje planen din. Den leser historien du forteller bak planen. Og vakten trykker ikkje rødt eller grønt basert på ka du skal gjøre. Den trykker rødt eller grønt basert på hvilken historie du — bevisst eller ubevisst — forteller til deg selv.

Samme vekter kan være “slitsomt strev” eller “veien til pokalen”. Samme joggetur kan være “en kjedelig plikt” eller “en spennende liten utfordring”. Innsatsen er identisk. Men historien Vakten leser, avgjør om du møter den tungt eller lett.

Neste gang noe føles unødvendig tungt, er kanskje ikkje spørsmålet “kordan får eg mer energi?” Kanskje er det heller: “Hvilken historie forteller eg akkurat nå — og er det den historien eg egentlig vil at Vakten min skal høre og tro på?”

Har du slike aktiviteter som pleier å bli tunge? Kunne du endret tolkningen av hva aktiviteten betyr for deg?

Ønsker du å lese mer om Kontrollrom-systemet? 👉 [Klikk her for å lese Kapittel 1: Kontrollrommet i hodet]

Du finner mer om Kontrollrommet på Instagram: @kontrollrommet

Eg kom her om dagen over en video på Instagram som fortalte om fordeler ved å gå seg en tur. Og eg har gjennom livets løp funnet at den beste måten å lære noe på, er å lage artikler for bloggen eller Instagram, kor målet da er å lære bort til andre, det du ønsker å lære deg selv. Så derfor gjør eg denne Instagram-videoen om til dette blogg-innlegget. Det ble jo et godt råd, det også, så nå får du to råd i en artikkel. Det er lurt å gå. Og det er smart å gi bort kunnskap du ønsker å lære deg selv.

“Skal du huske det du leser og studerer, gjør det om til materialer du deler med andre.”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå over til dagens tema: Hvorfor det å gå seg en tur, ofte gjør slik at du føler deg bedre.

Det er gjort flere studier rundt dette med hjernens reaksjoner på å gå. Vi mennesker er jo skapt for å gå. Beina var framkomstmiddelet vårt i gamle dager. Skulle du fra en plass til en annen, ja da måtte du ta beina fatt.

I disse studiene som er gjort om dette temaet, har de funnet at det å gå seg en tur både reduserer stress, hjelper oss å løse problemer og kan hjelpe oss til å tenke gjennom vanskelige situasjoner.

Det som var det overraskende ved studiene, var resultatene de kom fram til. Det var nemlig de raske øyebevegelsene vi hadde når vi var ute og gikk, som var linken til at man opplevde mindre stress og var bedre i stand til å løse problemer. Når vi er ute å går, får dette øynene våre til å bevege seg raskt fra side til side, mens de forsøker å få med seg objekter og ting i omgivelsene. Disse øyebevegelsene reduserer amygdalas påvirkning over oss. (Amygdala er området i hjernen som er involvert i stress, engstelse og frykt.)

Når amygdala er hemmet og redusert, da oppleves de negative følelsene vi har mindre intense, slik at vi blir bedre i stand til å separere/skille våre følelser fra situasjoner og hendelser som forårsaket dem. Vi blir på en måte adskilt fra de negative følelsene. Dette gjør det lettere for oss å prosessere hendelser og å løse problemer.

Og disse fordelene er ikke bare kortvarige. Å prosessere smertefulle opplevelser mens man går, kan kan trene kroppen vår til også å reagere mindre på dem i framtiden. Så neste gang du er bekymret for noe, ta deg en spasertur. Det er ikkje bare god trening, men også godt for din mentale helse.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

De fleste har slitt med selvtillit, og opplevd tider hvor ting ikke fungerer. Dersom dette pågår over litt tid, konkluderer de med at de er dårlige. Og da blir ofte problemet at de prøver å unngå situasjoner hvor de kan bli involvert i spillet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men på samme måte som at man kan miste selvtillit, er det også noe som heter flytsonen. Og de fleste har sannsynligvis opplevd dette også. At absolutt alt går deres vei. Og det merkelige her er at de gangene når alt fungerer, da har du en følelse og et håp om at ballen alltid havner hos deg.

Altså her er greien:

• Når du sliter med selvtillit, og ingenting fungerer, da ønsker å unngå ballen.
• Men når alt fungerer, og du er i flytsonen, da rope du etter den, og du vet at dersom ballen havner hos deg, er det bra for laget.

Så det er ikke du som er blitt god eller dårlig. Det handler om tanker og tankegang.

Når en spiller har vært dårlig over lenger tid, har folk (også spilleren selv) en tendens til å konkludere med at han/hun er dårlig. Og motsatt når du har vært god over lenger tid, har andre (også spilleren selv) en tendens til å mene at han/hun er god.

Jeg mener at har du noen gang vært god på bane før, da er du en god spiller. Det er ikke de dårlige periodene som skal styre karrieren din, men de gode.

Her er noe du kan prøve på:

Hver gang du skal til å motta ballen, om det er en vanlig pasning, en corner eller et innkast, så skal du stille deg selv følgende spørsmål: “På en skala fra 1 til 10, hvor mye ønsker jeg å få ballen?”

Dersom svaret ditt er mindre enn 9 eller 10, er det ikke du som er dårlig, men du har for dårlig selvtillit. Du spiller bare godt når du virkelig tror på deg selv.

Dette spørsmålet skal du stille deg selv, HELE TIDEN – ALLTID!

«På en skala fra 1 til 10, hvor mye ønsker jeg å få ballen?»

Og så kan du etter hver trening eller kamp måle deg selv, ikke etter hvordan du spilte, men etter hvordan du følte deg på banen, fra minutt til minutt.

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#fotball #handball #basket #mentaltrening #hjernen #mindset #tankegang #selvtillit #flytsonen 

Det har Per også. I dagens episode av serien “Pers utvikling” – begynner Per å trene. Og hva er vel enklere å begynne med, enn å gå noen dager i uken. Dette er også Pers råd for oss seere, i dagens video.

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

#trening #jogging #gå #løpe #deltagelse #premie #motivasjon

En suksessfull mann ved navn Grant Cardone, sa engang: «Det er lettere å motivere seg til å løpe et maraton, enn til å løpe 5 kilometer.» Hvordan kan han mene dette? Og hva kan dette bety for livet ditt?

Hva er det med 5 kilometere?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Å melde seg på et 5 kilometers løp er noe alle kan gjøre. Det er lite som føles skummelt ved å delta på noe slikt. Er du i brukbar form, er dette en enkel sak. Du bare opprettholder din normale livsstil, for så å møte opp på løpsdagen med joggesko og shorts. På startstreken står folk i alle aldre og i all slags form. 5 km kan alle klare å komme seg gjennom. Og det er nettopp dette. Alle klarer å komme seg gjennom slike løp. Det er få om noen som imponeres av din prestasjon, i alle fall dersom ikke tiden din er oppsiktsvekkende. Og i tillegg så vil ikke slike løp påvirke livet ditt nevneverdig i tiden forut for løpet heller. Under selve løpet er det å løpe 5 eller 42 km et slit uansett. Når du er ferdig med løpet, går denne dagen raskt i glemmeboken.

Hva så med Maraton?

Hva er så annerledes med å løpe maraton da? Bare navnet maraton kan få folk til å grøsse. Melder man seg på et maraton, da er det akkurat som at du har gitt deg selv en forpliktelse. Du sier: «Fra og med i dag, endrer jeg på livet mitt. Jeg vil noe her i livet. Jeg har satt meg et mål. Jeg skal løpe maraton.» Fra og med at du trykker på enter-tasten i påmeldings-rubrikken, har du endret tankene dine rundt deg selv og hva du tror du er i stand til. Du begynner på en forberedelsesfase. Du begynner å tenke kvalitet i alt du gjør. Du kjøper deg dyre joggesko, og skikkelig treningstøy. Du skal jo ut å løpe en del, slik at du er forberedt til det som skal skje. Motivasjonen kommer litt av seg selv. Du endrer på tidsbruken og livsstilen din. Istedenfor å sette deg i sofaen med fjernkontrollen, går du heller ut å løper noen kilometer. Du lager mat og spiser hjemme, istedenfor å gå på McDonald og spise burger. Du gjør det fordi du har satt deg et mål. Et virkelig mål, som du ser deg selv klare å gjennomføre. Du vet at dersom du skal greie å gjennomføre dette, er du nødt å gjøre de endringene i livet, som kreves av deg.

Løpsdagen nærmer seg, og du kjenner at nervene kommer. Det er både skummelt og ekstatisk på en og samme tid. Du vet at det kommer til å bli slitsomt, men det er lenge siden du har vært i så god form. Kanskje har du aldri vært i så god form noen gang. Men så har du jo aldri satt deg et så klart, presist og krevende mål før heller.

På løpsdagen står du tidlig opp, slik at du får kvalitetstid før du reiser. Du spiser riktig, og er grundig med alt du gjør. Du er forberedt. Du møter opp til startområdet i god tid, og passer på at alt er god stand. Så begynner løpet. Du passer på å spare på energien, slik at den holder hele veien. Du vet at dette er et langt løp, så det er ingen grunn til å stresse. Du tenker langsiktig. Du passer på å gjøre akkurat det ekspertene råder deg til, slik at du øker sannsynligheten for å fullføre. Det er tungt og slitsomt når du holder på, men belønningen etterpå er verdt alt strevet. Du har oppnådd målet ditt, noe som gir deg mye mestringsfølelse. Familie, venner og bekjente skryter av bragden du nettopp gjorde. Du vil huske denne dagen, og være stolt over den, uansett hvilken tid du bruker. Du har gjennomført et maraton. Denne prestasjonen vil du kunne smykke deg med for resten av livet, og du kan til og med ta den med på CV`en din. Den er minst like mye verdt som en god karakter på en eksamen, fordi det viser at du har selvdisiplin, er målrettet og at du er en som aldri gir opp.

Hadde hele oppveksten din vært akkurat som de siste 2-3 månedene før ditt første maratonløp, da hadde livet ditt sannsynligvis vært annerledes i dag. Du hadde fått knallgode karakterer på skolen, du hadde tatt den utdannelsen som var nærmest dine største lidenskaper, ikke bare hva andre mente du burde bli, eller hva du kom inn på i forhold til dine karakterer. Nei, du hadde visst hva du ønsket, og du hadde gått etter disse ønskene. Sannsynligheten er også stor for at dine mål hadde hatt innvirkninger på deg privat og familielivet ditt. Du hadde med all sannsynlighet sett på livet ditt som en stor suksess. Den største grunnen for at vi er misfornøyde med livene våre, er at vi meldte oss på 5 kilometers løpet, istedenfor et maraton. Men heldigvis kan du endre på dette nå hvis du vil. Det fantastiske med feiltrinn, er at det ligger lærdom i dem. Og så lenge du lærer noe, har du suksess.

Du lever ikke evig. En dag er det for sent. Du må ta muligheten når den kommer til deg. Men dersom den skal dukke opp, må du være forberedt på den. Og denne forberedelses-fasen starter nå. Akkurat som når du melder deg på ditt første maraton, må du også melde deg på i spillet om de store mulighetene. Dette spillet krever de rette ferdighetene, bekjentskapene og at du har midler tilgjengelig. «Men jeg har ikke dette nå. Jeg har ikke ferdighetene, bekjentskapene eller midlene.», sier du kanskje. Det er nettopp det. Det er derfor du skal begynne å forberede deg nå. Slik at du kommer på listen over deltakere i spillet om de store mulighetene. Melder du deg på?