Tenk deg at du installerer et dataspill. Du aner ikke hva spillet går ut på, så du starter å spille uten å vite hva som er meningen med spillet. Du vet heller ikke hvordan du spiller. Du må finne ut alt helt selv.
Det viser seg at dette er et strategispill. Det handler om å lage en egen verden, med veier og bygninger. Målet videre er å skaffe resurser, det finner du ut etterhvert. Men det var ingen instrukser å lese på, før du begynte å spille.
Du setter i gang å bygger et par bygninger og noen veier. Men siden du ikke vet hva som er greien med dette spillet, finner du ikke de viktigste resursene før du allerede har bygget opp infrastrukturen.
For å si det sånn, veiene dine er langt fra optimale. Det går hovedveier på kryss og tvers og ut i ingenmannsland. Og dit hvor dine viktigste resurser ligger, går det små stier. Det er krevende å forandre på dem, og før du klarer det, blir du angrepet.
Du taper dette spillet, fordi du fant ut av de viktigste funksjonene etter at det var for sent, og fienden hadde angrepet deg på dine svake punkt. Men du ble hektet. Dette viste seg å være spillet for deg.
Det er vanlig å feile noen ganger før man lykkes. Før man lærer seg å spille.
Bildet er lånt fra pixabay.com
Men det er ett stort problem, dette spillet ligner veldig på hjernen din. Men her får du ingen nye muligheter til å starte på nytt. Du bygger opp din infrastruktur og alle dine viktigste hovedveier, lenge før du begynner på skolen. Du må bygge opp din indre verden, før du finner ut hva livet går ut på.
En hjerne som er satt opp slik at den hjelper deg å lykkes, og en hjerne som er satt opp slik at den motarbeider deg, er akkurat like når du blir født. Den eneste forskjellen på en hjerne bygget for suksess og en hjerne bygget for middelmådighet, er nervebanene som du bygget opp i dine første leveår.
Det er ikke hjernens kapasitet som er grunnen til at så mange sliter i dette livet. Men grunnmuren ble ikke godt nok bygget, fra starten av. Problemet er at det er nesten ingen steder hvor man lærer slike ting.
Men denne bloggen og Facebook-siden «Hjernesmart”, skal være et slikt sted hvor du kan lære å endre på dine nervebaner. Målet mitt er at dette skal være stedet å starte, om du ønsker å begynne på nytt eller gjøre større endringer.
På samme måte som at kirurgene begynte å vaske og sterilisere utstyret sitt, da de forstod at usynlige bakterier skapte problemer for pasientene deres. Vil også du begynne å tenke annerledes på verden og følelsene dine, når du forstår at det ikke er verden rundt deg, eller andre mennesker som skaper dine følelser, men at følelser styres av kjemiske “happy” og “unhappy” stoff i hjernen din.
Det er viktig å merke seg at jeg ikke skriver at du er skyldig i dine følelser. For det er du ikke. Men det er du selv som er GRUNNEN til dine negative følelser. Du har ingen ting å klandre deg selv for. Men dersom du skal kunne forandre dem, må du først forstå hva som skaper dem. Hvor og hva kommer de fra?
I det siste har jeg skrevet endel om negative følelser. Dette er noe jeg selv har slitt mye med, og av den grunn har jeg kunne teste og måle hvordan teoriene mine fungerer i virkeligheten – på meg selv og mine egne følelser. Og for noen uker siden, forstod jeg noe, som forandret alt om hvordan jeg nå opplever dette med negative følelser. Vel, jeg skal ikke skryte på meg at jeg har bevis for det jeg skriver. Men dette er noe jeg har lest meg til. Spesielt gjelder dette noen bøker fra en kvinne ved navn: Loretta Breuning. Hun skriver om hvordan kjemiske stoff påvirker og styrer hjernen.
Her er greien: Hjernen vår evaluerer hele tiden alt som skjer rundt deg. Og den evaluerer ut fra erfaringer, verdisyn, kunnskap og informasjon du har tatt til deg fram til nå i livet. Den har laget seg et helhetsbilde av alt du har opplevd fra du ble født og fram til idag. Den har en et bilde av hva den mener at du er istand til og hvordan verden bør reagere mot deg. Den forsøker å finne ut om det som skjer deg, er positivt eller negativt. Det er som om den hele tiden stiller spørsmålet: “Er dette positivt eller negativt for meg?”
Dersom hjernen tolker det slik, at noe er negativt for deg, da produserer den et kjemisk stoff som heter kortisol. Nå er hjernen din forandret. Du er ikke glad og ser ikke lyst på livet lenger. Kortisolet du har i hjernen din, ber nå din cortex (hjernebark – altså deg og din bevissthet) om at du må begynne å lete etter trusler og problemer. Nå ser du ikke fordeler lenger, men ulemper og problemer. Det hjelper ikke at noen sier til deg: “Kan du ikke bare smile da?”
Nei, du kan faktisk ikke det. Det blir ikke noe ekte smil, når du har kortisol som styrer hjernen din. Så det beste for deg nå, dersom du ønsker å bli en lykkeligere person, er å vite hva negative følelser kommer av. Og akseptere tilstanden du er i, når dette stoffet er blitt produsert “i hjernen din”, “av hjernen din”.
Kortisol er ikke et farlig stoff, men det styrer humøret ditt. Det tar tid før det forsvinner. Og i mellomtiden, vil hjernen din lete etter alt som er negativt. Du vil helle mot å svare surt når noen snakker til deg, og du vil være naturlig sur, så lenge du fortsatt har mye av dette stoffet i hjernen.
Kortisol har en halveringstid på 20 minutter, slik at det tar litt tid å bli kvitt det. Dette vil si at halvparten er forsvunnet etter 20 minutter, og omlag 75% er borte etter tre kvarter. Problemet er ofte at man produserer mer kortisol og negative følelser, før stoffet er fjernet, slik at det kan ta lang tid å bli positiv igjen. Og spesielt, dersom man forventer å bli glad igjen med en gang etter at man har blitt sur og lei.
Gjennom hele dagen “pinger” hjernen din på denne måten, etter alt som skjer, og evaluerer det. Ser den noe den oppfatter som negativt for deg, får du kortisol.
Et ord fra noen, med feil tonefall, og hjernen kan begynne å tolke dette som negativt, og går da rett i alarmberedskap. Den pumper ut kortisol i hjernen, noe som medfører at du får negative følelser, samtidig som du blir ekstra på vakt i forhold til andre negative ting.
Når dette stoffet er i hjernen din, vil du føle deg negativ og være negativ mot alt som foregår rundt deg. Stoffet må ut av hjernen, før du kan oppleve å være positiv igjen.
Du snakker for eksempel med en jente. Hun svarer deg, men plutselig så kommer det en negativ følelse. Nå kan hjernen din ha tolket svaret hennes som negativt på en eller annen måte. Kanskje det var noe hun sa eller måten hun svarte på, eller en bevegelse hun gjorde som fikk deg stresset.
Du fikk negative følelser. Ikke på grunn av henne, men fordi hjernen din tolket noe hun sa eller gjorde, som potensielt negativt for deg, eller som en trussel for dine videre samhandlinger med henne, eller som negativt for din sosiale status.
Bildet er lånt fra pixabay.com
Noe av det kortisol gjør med deg, er å få deg til å begynne å bekymre deg for, hva de andre kan tenke og mene om deg. Også dette øker kortisolnivået inne i hjernen din. Så selv om det føles slik, så er det ikke de andre personene det er noe i veien med det. Men det er du og hjernen din som har skylden, for dine negative følelser. Egentlig betyr det ingenting om hva andre måtte tenke og mene om deg. Men stoffet kortisol, gjør at du blir helt besatt av å fokuserer på slike ting.
Dersom du har konkrete ting som gir deg negative følelser, så kan oppskriften på å endre dette være å forandre hvordan hjernen din ser på det aktuelle problemet. Du er ikke nødt til å få negative følelser, selv om livssituasjonen din er som den er. Dersom du forandrer forventningen du har til deg selv om “problemet” ditt, da behøver ikke hjernen pumpe ut kortisol. Men så lenge ditt virkelige liv og din indre forventning ikke samstemmer, vil hjernen din fortsette å pumpe ut dette stoffet, og gi deg negative følelser.
Når ditt virkelige liv er lik eller bedre enn dine indre forventninger, da er du lykkelig. Men når ditt virkelige liv er dårligere enn din indre forventning, da blir du ulykkelig og får dårlige følelser, fordi da vil hjernen din pumpe ut kortisol, for å vekke din oppmerksomhet, slik at du av den grunn skal forstå at noe er galt på området du får negative følelser fra. På den måten ønsker hjernen å styre deg mot områder i livet, du burde gjort noe med. Men dette hjelper deg bare dersom du tar hintet, og begynner å jobbe med problemet.
Det er altså ikke andre mennesker som gjør slik at du får dine negative følelser, selv om det kan oppleves slik. Det er alltid du som selv har skylden. Dersom du forandrer hva noe betyr for deg, da vil også følelsene dine om dette forandres.
Var dette en informativ artikkel? Var den aktuell for deg? Skriv gjerne en kommentar om det.
Tid har en tendens til å slette den orden du engang skapte. Den gjør det ute i hagen din (ugress), den gjør det i leiligheten din (støv og rot) og den gjør det i hjernen din (du glemmer du en gang lærte, og blander ting sammen).
Ved å følge med på nyheter, lese tilfeldige artikler (som denne) og se dokumentarer, filmer og serier, da lærer du ikke det du trenger, for å kunne bruke det til å skape suksess og framgang. Du trenger mer fokus. Du må rette tid og energi mot noe mer konkret.
Du må hele tiden aktivt jobbe for å holde deg oppdatert og på sporet. Det er for eksempel grunnen til at jeg skriver denne bloggen. Da jobber jeg grundigere med stoffet jeg ønsker å lære meg.
Den beste måten å lære noe på, er ved å forsøke å lære det videre til noen andre. Da må du først skjønne det du lærer, og så tenke gjennom hvordan du kan gjøre stoffet enklere å forstå.
Det er gøy å være suksessfull, men det er ikke gøy å bli det. Du må velge å aktivt jobbe, mot et mål, selv om du egentlig ønsker å gjøre noe annet.
Og om ikke det er ille nok, så må du velge å gå på denne veien hver dag. Hver eneste dag vil du møte motstand, og du må velge den største motstands vei, gang etter gang. Det er ikke lett.
Så det ingen skam å bare akseptere at, «Suksess er visst ikke noe for meg.»
Og det å innse dette, kan faktisk være bra for deg, fordi da slutter du fred med deg selv. Du slutter å banke deg selv opp, fordi du ønsker å se på TV. Nå har du også tid til å spille data og være med venner. Det er ingen skam å «bare» være «vanlig».
Her for litt siden begynte jeg å forstå dette med kortisol og negative følelser. Det har hatt en så god effekt på meg, at jeg ønsker å gi det videre. Det er mange der ute som sliter med negative følelser. Ofte på daglig basis, slik som for meg.
Når noe negativt skjer i livet ditt, da utløses det kortisol i hjernen din. Kortisol oppleves som negative følelser, og samtidig vil du oppleve en trang etter å gjøre noe, for å fjerne disse negative følelsene. Det er som om hjernen roper til deg: «Fort deg, gjør noe. Dette er så ubehagelig.» Det er som om du føler at noe er galt med livet.
Problemet, når du har mye kortisol i hjernen, er at du får dårlige følelser, og blir generelt negativ, men også det at kortisolet forteller din cortex (bevissthet) at den skal lete etter flere trusler og negativ ting. Dette gjør at det er ekstra lett å gå i en negativ spiral.
I følge hjerneforsker Loretta Breuning, har kortisol en halveringstid på ca 20 minutter, men dersom du tenker eller opplever noe annet som du tolker som negativt i løpet av disse 20 minuttene, produserer du mer kortisol, og får da enda flere negative følelser. Og ja, dessverre, starter du på nytt når det gjelder halveringstiden på 20 minutter.
Det er ikke så vanskelig å forstå at dette fort kan ta lenger tid. Er man negativ, så leter man etter alt som er negativ, og tolker alt på verst mulig måte. Og når du er negativ, og reagerer negativt og tvilende mot andre mennesker, vil disse bli negative igjen mot deg. Og bingo, mer kortisol, og enda flere negative følelser, akkurat når du egentlig hadde trengt noe positivt.
Dette er eksempler på ting som kan utløse kortisol:
Når du forventer noe, og dette ikke blir innfridd.
Når du kjeder deg. (Ja, faktisk, når du kjeder deg.)
Når noen snakker negativt til eller om deg.
Når noen overser deg.
Når du blir forskjellsbehandler i negativ forstand.
Når noen kritiserer deg eller noe du har gjort.
Når noen behandler deg mindreverdig.
Når du er trøtt eller sliten, får du raskere kortisol.
Når en du ønsker oppmerksomhet fra, ikke gir deg den.
Når noen kjefter på deg.
Når du tenker på noe negativt, for eksempel at noen ikke liker deg.
Generelt når hjernen din tolker det som skjer eller det du tenker på, som negativt for deg, da utløses det kortisol i hjernen din.
Poenget er at kortisol er et naturlig stoff som hjernen gir deg (alt for ofte), og det skal så lite til for at dette stoffet begynner å styre deg. Men negative følelser er ikke farlig. Det er helt naturlig.
Når dette stoffet er utløst og flyter rundt inne i hjernen din, og du kjenner på de negative følelsene, da må faktisk stoffet ut av systemet før du kan begynne å føle deg positiv igjen. Det er ikke bare til å la være å tenke på noe, eller å begynne å smile. Dine negative følelser er der, fordi stoffet fortsatt finnes inne i hjernen din.
Det tar tid å fjerne kortisol fra systemet ditt, hvis ikke noe virkelig positivt plutselig dukker opp (som en telefon fra Hamar, eller noe i den dur.) Men når du vet og forstår hva som skjer, da er det ikke noe vits i å stresse, men bare akseptere at det er slik, at akkurat nå så styres humøret ditt av et kjemisk stoff, og før dette er borte er vanskelig å se positivt på livet.
Det tar ca 20 minutter å halvere det, og etter 40 minutter er 75% av ditt kortisol borte. Med mindre du produserer mer innen den tid.
Jeg har blitt en lykkeligere person etter at jeg begynte å forstå hvordan dette stoffet fungerer. Jeg trenger ikke lenger å la meg rive med. Nå bare aksepterer jeg at de negative følelsene er der, det er ingen krise, selv om det føles slik. Det er rett og slett et kjemisk stoff som har blitt utløst i hjernen, fordi noe har blitt tolket på negativ måte av hjernen min.
Har du noen spesielle omstendigheter som pleier å gi deg dårlige følelser?
Det er viktig at både din bevissthet og din underbevissthet jobber i samme retning. Her er en oppgave som skal hjelpe deg å bli bevisst på hvordan du egentlig ønsker at en perfekt dag skal være. Det er jo sånn at dersom du skal få det du ønsker, må du først vite hva dette er. Ingenting skjer deg ved tilfeldigheter. Det er alltid du som er med å skaper dine omstendigheter, om du vil det eller ikke. Ved å tenke gjennom, og skrive ned, hvordan du ønsker at en drømmedag ser ut, er du samtidig med på å tiltrekke deg disse omstendighetene.
Hva du skal spise til frokost, (lunsj), middag og (kvelds).
Om du skal trene, og eventuelt tidspunkt.
Hva er hovedmålet og oppgavene dine?
Hvilke andre aktiviteter skal du gjøre? Og når?
Hvordan ønsker du å dekke ditt sosiale behov?
Tidspunktet dagen er over.
Dette er litt hjelp for å komme igang. Meningen er at du skal skrive oppgaven som en liten historie, hvor du begynner med når du står opp, og avslutter når du går og legger deg. Resten er helt opp til deg. Men du bør skrive svært detaljert, og få med hvordan du føler deg og hvilke sanseinntrykk du opplever. (Dette for å gjøre teksten mer levende og mottakelig for din underbevissthet.)
Din underbevissthet vet ikke forskjellen på fantasi og virkelighet, så dersom du gjør det virkelig levende i fantasien din, så vil din underbevissthet reagere på den. Det er derfor du kan se en film, og leve deg inn i den. En film kan få deg til både å bli redd, sint og trist. Det er nettopp fordi underbevisstheten din tar til seg sanseinntrykkene fra filmen, og reagerer som om de var virkeligheten.
Fotoet er lånt fra pixabay.com
Underbevisstheten reagerer på fantasien din. Så dersom du gjør fantasien mest mulig virkelighetstro, og gjør dine sanseinntrykk sterkest mulig, da kan du få underbevisstheten din til å reagere på den. Det er disse sanseinntrykkene som gjør at din underbevissthet er mottakelig for historien din. Og i følge forskning, så styrer din underbevissthet 95% av alt du gjør.
Så dersom du og underbevisstheten din er uenig, så vinner underbevisstheten din hver gang. Men dersom du når inn til den, ved å lage realistiske visjoner/tanker, da vil du begynne å omprogrammere den. Slik kan du få den til å jobbe mot de samme tingene som du vil.
For tiden hører jeg på en lydbok som er skrevet av en hjerneekspert som heter Loretta Breuning. Hun har skrevet flere bøker, og hennes spesialfelt er om “hjernen og kjemiske stoff som styrer den”.
Bildet er lånt fra Unsplash.com
Hun fortalte i boken «Tame your Anxiety», at når du kjeder deg, da er dette hjernen din som forteller deg at den ikke finner verdi i det du holder på med. Altså at dette er verdiløst, gjør noe annet.
Verdi for din dyrehjerne, som faktisk er den delen som gir deg følelser, er det samme som overlevelses-fordeler. Og når du for eksempel sitter å ser en video eller TV-program (eller leser denne artikkelen, for den saks skyld), og du begynner å miste interesse, da er dette fordi din dyrehjerne ikke ser det store behovet med informasjonen som blir gitt deg. Og den søker seg mot andre steder. Den gir beskjed til deg, om at du burde gjøre noe annet.
Det samme skjer med skolearbeid. Når du sitter ved pulten din og leser biologi eller matte, da forteller dyrehjernen din, ved hjelp av følelsene dine, om dette er god investering (ved interesse) eller meningsløs tidsbruk (ved at du kjeder deg) av ressursene dine.
Dersom du kjeder deg kan grunnen være at du ikke ser det langsiktige behovet for å lære om biologi eller matte. Eller du har ingen klar plan for livet ditt, slik at skolearbeid generelt blir sett på som unødvendig bruk av tid og ressurser.
Dette er også hovedgrunnen til at noen blir mye bedre på skolen enn andre. Forskjellen ligger i hvor stor betydning gode karakterer og skolekunnskap blir ansett som viktig for din vei videre i livet.
Hjernen vår måler alt opp i hvor viktig noe er for å overleve. Dersom du må ha 5 eller bedre i snitt for å nå din videre studie-vei, og du vet dette i en alder av 10 år, da blir du mye mer motivert for skolearbeid generelt, enn en som drømmer om å bli fotballproff.
Og da vil forskjellen på motivasjon vise seg tydelig. Den ene synes det er gøy og interessant å gå på skolen. Fordi vedkommende får utløst forskjellige typer lykkestoff i hjernen, mens den andre kjeder seg, fordi de disse lykkestoffene er helt fraværende i hans eller hennes hjerne, når lekser tas fram. Den ene blir glad og motivert av å løse skoleoppgaver, den andre ulykkelig og drømmer om trening, spill og lek.
Den ene får gode karakterer og alle skryter av hvor flink han eller hun er, som igjen så øker lykkestoffene som serotonin, oxytocin og dopamin. Disse stoffene gir et markant løft mot nye studiehøyder. Mens den andre ikke legger like mye innsats i skolearbeid, men blir en habil kar i forsvaret på det lokale fotballaget. Men han blir dømt som lat og tiltaksløs.
Selve bildet er lånt fra pixabay.com
Hvem av disse to tror du var meg i mine yngre dager?
Ofte er det største problemet, når man ønsker å gjøre noe, at hjernen din assosierer aktiviteten med noe stort og uoverkommelig. Den blir skremt og frykter den.
Idag hadde jeg ikke noe lyst til å jogge. Det var helt til jeg kom over denne ene oppdagelsen. Dersom jeg senker kravet for en vellykket tur, da blir det mindre skremmende for hjernen min. Og ganske riktig. Da jeg tenkte på en kortere tur, og mindre fart, ble jeg faktisk motivert.
Fordi når hjernen tenker på oppgaven, da assosieres den men tidligere slitsomme turer. Den tenker at den for eksempel må løpe så fort den kan, og at jeg ikke kan løpe kortere enn før. For samtidig som den misliker å jogge, så er hjernen utrolig opptatt av status. Og da blir terskelen fort høy.
Men dersom du istedenfor sier til hjernen din, at vi bare skal ta en kortere tur, og at farten og tiden ikke er så viktig, da gjør du oppgaven mindre skremmende.
Nå kan det være at hjernen din likevel blir med deg på joggetur likevel.
Hemmeligheten er å senke terskelen, slik at du kommer igang. Og jeg sier ikke at du skal skuffe den. Ta den korte turen, og vær fornøyd med det. Hovedsaken er at det er bedre å gjøre litt enn ingenting. Og det kan hende at både du og hjernen din blir revet med, når du først har komt deg ut.
Når du sliter med å komme igang, senk terskelen, slik at hjernen din ser på oppgaven din som lettere og mer overkommelig. Husk det er den som har nøkkelen til motivasjonen din.
Idag starter jeg en ny kategori på bloggen min. Det er “Dagens Oppdagelse”. Her skriver jeg de små tingene jeg oppdager med meg selv og hjernen min hver dag. Det blir som oftest bare noen korte avsnitt. Hovedsaklig til meg selv, men også for at andre skal kunne dra nytte av det jeg kommer over. Det er i hovedsak psykologiske ting jeg kommer til å skrive om.
Dagens oppdagelse var: Jeg har en uvane. Uvaner har man som oftest laget seg, fordi det en eller annen gang i livet fjernet negative følelser, og gav deg positive følelser istedenfor. Du bytter bort negative følelser med positive følelser. Og da kobler hjernen dette om til en nervebane, som den vil utføre, når du opplever negative følelser. Negative følelser kan være kjedsomhet, stress eller noe du bekymrer deg for.
Jeg innså jeg at etter det lille øyeblikket jeg fikk med positive følelser, så kom det utrolige mengder med kortisol inn i hjernen min. Det gjør at jeg plutselig føler meg helt på bånn.
Når du har fått utløst det kjemiske stoffet kortisol i hjernen din, da får du negative følelser, og kortisolet forteller din hjernebark, at den skal begynne å lete etter nye trusler (altså flere negative ting i livet ditt). Nå finner du negative ting om deg selv og verden overalt. Du er blitt en magnet mot negativitet.
Når du har kortisol i hjernen, da føler du deg ikke bra, og du må bli kvitt kortisolet igjen, dersom du skal føle deg bra igjen. Kortisol har en halveringstid på ca 20 minutt. Men det er bare dersom det ikke produseres mer i løpet av den tiden. Noe det ofte gjør. Det er derfor vi har en tendens til å forbli negative i lang tid, når vi først har blitt det. Hjernen er skapt slik at den søker det negative, dette fordi det kan redde livet ditt.
Når kortisol er utløst i hjernen tar det lang tid å bli kvitt det.
20 minutter – 50 % er borte
40 minutter – 75 % er borte
60 minutter – 90 % er borte
Men bare dersom du ikke produserer mer i mellomtiden.
