Rutiner er viktigere enn selve jobben

Det å starte en rutine i det små, kan gjøre en uoverkommelig oppgave, enkel å utføre.

 

Bildet lånt fra www.pixabay.com

 

Bare tanken på å rydde garasjen eller huset i en en-gang, kan få hjernen til å skrike i protest. Og som regel vinner jo den, og vi finner på alt mulig annet å gjøre istedet.

 

Men om du bestemmer deg for å gjøre litt, for eksempel, 30 minutter – 3 dager i uken, kan du faktisk klare de store utfordringer.

Men en tilleggsregel, for å presse deg, må gjerne til. Klarer du tre ganger 30 minutter i ukedagene, får du fri i helgen. Men hvis ikke, må du ta igjen det tapte lørdag eller søndag. Og du skal ikke være overrasket om det bare er klarhet, noen regler og enkle rutiner, som skiller livet ditt fra orden og progresjon.

 

Det å ha små rutiner i hverdagen, som føles overkommelig, med en liten belønning av fri og god samvittighet i helgene, kan være biten som mangler i livet. Slik var det iallefall for meg.

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#rutiner #ukedager #helg #oppgaver #arbeid #fritid #husarbeid

Hvordan gå fra å være lat, til å bli produktiv?

Først må vi innse og akseptere hjernens natur. Den er skapt for å hjelpe deg å overleve. Ikke for å lykkes med drømmene dine.

 

Bildet lånt fra www.pixabay.com

Det vil si:

  • Forsvare deg, ved å angripe det den ser på som en trussel mot deg. (Krangling med andre.)
  • Skaffe deg mat, drikke og tak over hodet (jobbe og skrape sammen penger så du får mat og husly.)
  • Sørge for at genene dine lever videre. (Skaffe deg en ektemann/kone, så du kan få barn og barnebarn.)

 

Når dette er utført, går den i sparemodus. Altså da blir den lat. Men den er ikke lat, den trenger bare ikke å være så aktiv lenger. Den sparer på energien, til noe viktig dukker opp. Og hva er vel en bedre måte å spare energi på, enn å legge seg i sofaen og se på TV?

 

Når du opplever motvillighet mot å gjøre en masse oppgaver, som stengt tatt ikke er nødvendig. (Du dør jo ikke av å bo i et rotete hus.) Er dette hjernen din, som forteller deg at livet ditt er under kontroll. Og hjernen går nå i sparemodus.

 

Det første du må gjøre, om du virkelig ønsker endring i livet, er å sjokke den. Ja, du hører riktig. Hjernen din har akseptert det livet du lever nå, og den kan helt fint leve i den virkeligheten. Og da begynner den å motarbeide deg, på alle mulige områder.

 

Tenker du å jogge, vil den motarbeide deg her. Prøver å rydde huset, vil den forsøke å hindre deg. Vil du begynne å spare penger, lurer den på hvorfor? Alt fungerer jo som det skal.

 

Det eneste som hjelper er å vekke den opp, med et sjokk. Du må få hjernen din til å innse at det livet du lever nå, ikke er akseptabelt i det hele tatt, og at framtiden din kommer til å klappe sammen. Du må få den til å innse at dette livet er det samme som døden.

 

Og visst du ikke synes at det livet du lever nå, er fullstendig uakseptabelt. Og må opphøre med det samme, har du ikke sjanse til å forandre deg.

 

 

Alt hjernen gjør, handler om liv og død. Alt mellom dette, aksepterer den som helt ok, og da ser den ikke grunnen til å forandre på noe.

 

Altså du må skape en følelse av død og elendighet – eller å jakte på den ultimate frihet. Først da vekkes hjernen din til live. Den ønsker å unngå døden, og den blir motivert av et liv, som er hinsides mye bedre enn det du har nå.

 

Hvis du tenker å begynne å jogge, fordi da får du litt bedre form, eller å begynne å studere, fordi da øker du mulighetene dine i livet. Da har du misforstått noe her. Hjernen ønsker seg drømmelivet. Frihet og drømmetilværelse, pluss å unngå døden. Ikke noe midt i mellom.

 

Dersom du ikke tror på et liv i tråd med dine villeste drømmer, da vekkes den ikke opp.

 

 

Sitat fra Tony Robbins: Det er tre ting du må tro på, for å vekke motivasjonen din:

  • Du må tro at det finnes en skatt der ute.
  • Du må tro at det er mulig å finne denne skatten.
  • Du må tro at DU kommer til å finne skatten.

 

Problemet til de fleste er at de ikke tror at det er mulig å finne friheten de ønsker seg. “Det går liksom ikke an for meg, å slutte i jobben min, for å begynne å leve av hobbyen min.” Og når du ikke klarer å vekke troen på at dette er mulig, vil ikke hjernen din våkne. Den forblir i ro, og du forblir “lat”. Å leve av hobbyen sin, er jo ikke det samme som å slutte å jobbe. Du bare jobber med noe annet, enn å sitte kassen på Extra, jobbe på lager, kjøre Taxi eller jobbe på kontor.

 

Bildet lånt fra www.pixabay.com

 

Når du har vekket hjernen din opp, må du ha en plan. En fornuftig tanke er, å tenke seg at livet er som en bil. En bil går fra 0 til 100 km i timen, etter stigende rekkefølge. Du må nå 20 km i timen, før bilen passere 40. Og du må opp i 60, før du kommer opp i 80. Osv.

 

På samme måte er det med hjernen og livet ditt. Du kan ikke dra igang, å lese en bok i uken, dersom du ikke har lest en bok på flere år. Du må gå fram med liten progresjon. Du må lære hjernen til å gjøre litt hver dag, og sakte men sikkert trene den opp til å gjøre litt mer, for hver uke.

 

Men hovedsaklig må du ha en plan i bunnen. Du må ha en god grunn for alt du gjør. Når hjernen begynner stille spørsmål til hvorfor du holder på med noe, og du ikke kan svare for deg, slår den seg av, og blir lat. (Hjernen din snakker til deg i tanker og følelser.)

 

Å være lat, er hjernen sin standard innstilling. Det betyr bare at livet ditt er helt ok, slik det er nå. Hjernen har slått seg til ro. Det er liksom unødvendig å stresse, når den ikke tror på et helt annet liv.

 

Sagt med enkle ord. Dersom du ikke hater livet ditt over alt på jord, er forandring til det bedre, fryktelig vanskelig.

 

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

(Når du liker denne siden – er du med i trekningen av fine premier.)

#latskap #produktivitet #framtid #håp #tro #innsats #plan #hjernen 

ER DU LAT? ELLER SER DU BARE IKKE MENINGEN?

Jeg synes det er et stort problem at folk ikke forstår forskjellen mellom å være “giddaløs” og å være “lat”. Folk forteller deg at du er lat, fordi DU ikke gidder å gjøre akkurat det DEN ANDRE mener at du skal gjøre. Dette er helt meningsløst i mine øyne.

Sliter du på skolen? Eller er du dårlig form? Det betyr ikke at du er en lat person.

 

 

Vi mennesker prøver som oftest å jobbe hardt, og gjør det som skal til for å hjelpe familien vår, slik at alle får det de trenger. Dette har vi egentlig fått gjennom instinktene våre. Familien din og min, må jo overleve.

Når vi har alt vi trenger, mat, tak over hodet og det meste annet dekket, blir vi ofte “giddaløse”. Dette fenomenet kommer snikende på oss, når vi har alt vi trenger. Når du har dekket alle dine viktigste behov, da er det vanlig å slekke litt av. Da setter liksom livet seg. Du blir fornøyd med tingenes tilstand, og ønsker ikke å gjøre særlig mer enn nødvendig. 

 

Dette merker man oftere, når man bor alene. Når du har dekket dine viktigste behov, vil du ha en tendens til å finne på mer lystbetonte aktiviteter enn husarbeid, ekstrajobber og studier. Du ser ikke behovet for å ha det strøkent omkring deg, hvis du ikke har noen å dele det med.

Dersom du er en av dem som likevel ønsker å utvikle deg videre, krever det at du har en grunn for det, og du må legge ned mye ekstra innsats. Gevinsten du jobber mot, må også være verdt mer enn den store innsatsen som kreves av deg. Du må klare å se skatten du kan oppnå i framtiden. Og du må tro at akkurat DU, er istand til å finne den.

 

Dette er problemet til de fleste mennesker, når de forsøker å lage seg nye vaner. De klarer ikke å se seg selv lykkes, så til de grader, at det blir verdifullt nok for dem. Tankene deres klarer ikke å oppfatte hvordan deres nye framtid kan bli. Og da får de ikke nok motivasjon til å starte. De oppnår ikke den brennende lengselen de trenger, etter noe der framme. De ser ikke seg selv med premien i hånden. Og da – hva er vel vitsen med å spare, jogge eller lese, dersom ikke premien er verdt det? Og det er helt korrekt. Da finnes det ingen grunner til å starte den nye vanen din, dersom ikke premien du ser for deg, er stor nok. Det er dette jeg ser på som problemet med “realistiske” mål. Er det lite og realistisk – da er det ikke motiverende nok.

 

VANLIGE MENNESKER SNAKKER BARNA SINE NED

Dessverre har mange blitt overbevist om nettopp dette, helt fra barndommen av. “Du må gjøre leksene dine.” – “Men jeg vil at du skal vite, at livet er hardt, og du kommer sannsynligvis ikke til å lykkes med drømmene dine.” Tenk dette sier foreldre og lærer til barna sine. Dette er dessverre ikke unntaket, men heller normalen. De fleste oppdrar barna sine, slik at de skal sikte seg inn på middelmådighet. “Du må ikke tro på deg selv. Fordi du kommer ikke til å klare det uansett.”

Så hvorfor i alle dager skulle da barnet ditt jobbe med leksene sine? De kan jo heller være ute å leke med venner eller spille data. Skal de ikke få gå etter drømmene sine, hva er da poenget? Dette mener jeg er svaret på hvorfor de fleste blir middelmådige. Toppkarakterer burde egentlig være helt naturlig for de fleste. Men slik er det ikke.

 

Nå kan det jeg skriver sikkert provosere noen. Og det er jeg klar over. Det er vel også meningen. Og jeg kan ikke svare på hva som er riktig og galt. Dette finnes det mange meninger om. Noen mener at foreldre som ønsker at barna skal få gode karakterer, pusher dem til å bli syke, og stresset. Mens andre mener at om du ikke legger til rette for at barna skal oppnå suksess, da skaper du middelmådighet og barnet får på sikt psykiske problemer og blir deprimerte. Ikke vet jeg fasiten. 

 

LIVET SETTER SEG

Men saken er at når vi mennesker, kommer dit vi mener vi hører hjemme. At vi har oppnådd det vi tror vi er istand til, fattigdom, middelmådighet eller storhet – da slår vi rot. Vi kan sammenligne oss med planter. Vi er som frø, som driver av sted, helt til det finner et akseptabelt sted hvor det kan slå rot. Da setter vi røtter, og lever livet vårt diktert av omstendighetene. Drivkraft til å finne ny jord er borte. Vi har ingen grunner til å endre oss. Vi har det vi trenger. Da blir vi late. Latskap er som sagt, mangel på en grunn. Vi mangler grunner til å gjøre noe mer ut av livet. 

 

Husk dette neste gang du forteller noen at de er late. Dette går rett inn til underbevisstheten deres, og er med på å bestemme hvilke liv denne personen kommer til å akseptere som riktig for han eller henne. Det begrenser troen på framtiden, og gir et negativt stikk til selvbildet. Den «late» slår rot lenge før dens virkelige potensiale er nådd, fordi hverken dem selv eller andre tror på dem. Personen begynner å tenke: «Jaja, så lenge jeg har en jobb, og et sted å bo, da bør jeg nok være fornøyd.» Og så er en skjebne skapt. Den «late» har funnet sin plass. Den var nok født til et liv i fattigdom og elendighet.

 

#latskap #mål #suksess #utvikling #livet #lidenskap #frø #oppdragelse #tankegang #middelmådighet #skole #selvutvikling #personligutvikling