Er du en av dem som startet å blogge i håp om å bli berømt og suksessfull? Men etter hvert har innsett at dette ble med drømmen? Eller skal du gi det en sjanse til?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Idag tar jeg for meg en person som hadde det akkurat slik. Han gjorde jobben, la ned umenneskelig mange timer. Brukte faktisk omtrent hele ungdomstiden sin på en drøm. Om det å lykkes som YouTuber. Men det så ikke slik ut. Og alle vennene hans, og spesielt moren, lurte på hva han drev med, og når han hadde tenkt å gi opp? Han burde jo heller drive på med noe fornuftig. Burde han ikke heller begynne å studere?

Men ikke denne karen. Han hadde ikke tenkt å gi opp enda. Man vet jo aldri hva som kan skje. I en alder av 12 år, startet han YouTube-kanalen MrBeast6000. Og 5 år, og 1000 videoer senere, hadde han passert 10.000 abonnenter på kanalen sin. Inntjening: muligens 30 dollar. Det var lite som tydet på suksess.

Men idag nærmer han seg 17 millioner abonnenter, og han har passert 2 milliarder visninger. De nyeste videoene hans får mellom 10 – 15 millioner visninger hver. Men det hele skjedde nesten over natten. Når kanalen først ble kjent, tok den helt av. Og i løpet av 6 måneder gikk han fra 50.000 abonnenter til å lage videoer som fast ble sett mer enn 1 million ganger pr video. Og da steg abonnenttallet raskt. Dette skjedde i slutten av 2016, altså nesten 5 år etter at kanalen ble startet.

FROM RAGS TO RICHES

• Da året 2016 startet hadde han ca 15.000 abonnenter
• 7 mars passerte han 20.000 abonnenter
• 8 mai passerte han 30.000 abonnenter
• 11 juni var tallet 50.000
• 8 juli nådde han milepælen 100.000 abonnenter
• 26 september hadde han 200.000 abonnenter

Poenget er at du vet aldri når lykken snur. Det du vet med sikkerhet, er at dersom du slutter, da har du mislykkes. Men inntil du gir opp, er det alltid et håp. Slik er det både for meg og for deg.

Her finner du historien om MrBeast6000.

  personligutvikling.blogg.no på Facebook

#mrbeast #pewdiepie #youtube #suksesshistorie #motivasjon #drømmen #slitet

Livet vårt er som små bølger. Hver topp, etterfølges av en ny bunn. Hvor langt ned er du villig til å gå?

Mange liker ikke å leve et liv med for mange og for harde bunner. Deres hverdags liv ser ut som små bølger, hvor de knapt går under null. Med dette mener jeg at de sjelden egentlig kjeder seg. De gjør lite aktiviteter som oppleves som smertefulle. De tenker på dette som noe positivt. Men uten dype daler, opplever de heller ikke de høye toppene. 

Så har vi dem som liker å torturere seg selv. Men dype daler etterfølges av høye fjell. De merker at de lever. Alle virkelige suksessfulle mennesker lever her. 

Lasse Kjus ble engang spurt hvordan det var å vinne OL. Han svarte noe slik som dette: “Å vinne OL, føles litt som å rydde rommet. Når du står på pallen med medalje rundt halsen, føler du en enorm glede. Du nyter det en liten stund. Men snart er gleden byttet ut med slitsomt hardt arbeid. Da er du igang med forberedelsene til neste mesterskap.”

Sånn er livet. Du kan velge å leve et trygt  liv i sofaen, følge med på serier på Netflix, se filmer og spille data. 

Eller du kan gå ut i den store verden, uten å ha full kontroll om hva som venter deg. Begi deg ut på lange harde økter, etterfulgt av små søte belønninger. Berg og daler venter deg. Men det er dette som er livet. Slitsomme timer med detaljerte aktiviteter, og begeistringen etterpå over de små søte belønningene du unner deg.

Belønninger som andre tar for gitt, uten en gang å se dem som noe positivt. Da mener jeg en stille stund med en kaffekopp om morgenen. 15 minutter med musikk i bilen på vei hjem fra jobb, fordi du akkurat gjorde ferdig dagens 45 minutter med faktabasert lydbok. 

Hjernen slutter å sette pris på slike goder, når du ikke først må kjempe for dem. Den begynner å ta dem for gitt. Problemet når hjernen vår tar belønninger for gitt, er at den da også slutter å gi oss gode følelser sammen med dem.

Når du først må utføre 45 minutters arbeid, for kaffekoppen du ønsker å ta, vil hjernen din svare med å gi deg lykkestoffet dopamin. Hjernen vår ønsker seg disse små belønningene, kaffekoppen, tid foran TV, eller litt smågodt. Men om du ikke først legger en litt innsats, før du mottar belønning. Da vil ikke hjernen se disse små øyeblikkene som noe positivt, den tar dem istedet for gitt. 

De følelsesmessige oppturene blir fraværende, fordi de dype dalene ikke eksisterer. Du lever etter hvert et lunkent liv. Ingenting føles godt lenger og meningen i livet ditt svinner sakte hen. 

HJERNEN BELØNNER KJEDSOMHET

Hemmeligheten er at du må kjede deg, for å kunne glede deg. Du må yte før du kan nyte. Dersom du for eksempel må jobbe med noe i 45 min, før du belønner deg selv med disse små premiene, da vil hjernen din bli ekstremt glad. Først er den glad for at du er ferdig med den “kjedelige” oppgaven, så er den glad for at du faktisk gjorde jobben, før gleden fullendes med den lille premien du unner deg. Det er tre belønninger i en. Dersom du ikke først gjorde jobben, ville du ikke opplevd noen av disse gledene. Men sukket over hvorfor kaffen din er lunken.

Pleier du å kreve små oppgaver av deg selv, før du unner deg noe? Hvis ikke bør du vurdere å forsøke. Du kan risikere å bli en lykkeligere person. For meg var det å skrive denne artikkelen en slik oppgave. 

personligutvikling.blogg.no på Facebook

#livskurve #glede #belønning #dopamin #hjernen #hardtarbeid #kaffe #lassekjus