Jeg så en video på YouTube idag. Den dreide seg om et møte mellom Andrew Huberman (som er kjent for å være forsker innenfor hjernen), og David Goggins (som er kjent for å ha en vilje og utholdenhet av stål).
David Goggins sa at opp gjennom livet hadde han fått mange kommentarer om hvor heldig han var, fordi han var født med en så sterk vilje. “Hva mener du? Jeg har selv utviklet den,”, var hans faste svar på dette spørsmål.
Dersom du alltid gjør det som er lett, blir livet vanskelig for deg. Men om du i stedet gjør det som er vanskelig, blir livet lett for deg.
Andrew Huberman la fram litt forskning om en hjernedel som heter: “ANTERIOR MIDCINGULATE CORTEX” eller som han også kalte den “ditt lille kakemonster” (mye enklere å huske). Bestem selv, men navnet er ikke så viktig.
Forskere har funnet at hos mennesker som sliter og har fått lite til i livet sitt, har en liten “anterior midcingulate cortex”, mens for eks idrettsutøvere har en mye større utgave av denne hjernedelen.
Huberman presiserte at når mennesker gjør det som er vanskelig å gjøre, som å trene hver dag, spise sunt eller studere noe, da utvikler og vokser denne delen av hjernen seg. Den blir større når vi legger ned arbeid som vi ikke egentlig ønsker å gjøre.
Forskningen viser også at hos mennesker som lever lenger enn vanlig, typisk har en større “anterior midcingulate cortex”, enn de som lever kortere. Så delen styrer ikke bare viljestyrke men også viljen til å leve, mente han.
Vi kan selv velge å utvikle denne delen i oss, ved å fortsette å gi oss selv oppgaver og aktiviteter som er vanskelige og krevende for oss å utføre. Altså ting som er utenfor komfortsonen din.
For dersom du for eks liker å dusje i iskaldt vann, og gjør dette i ett minutt, og du utvikler deg til å klare 10 minutter, da er det lett å tro at nå er du virkelig i støtet. Men denne hjernedelen fungerer ikke på denne måten. Du gjør jo bare mer ut av det som allerede er innenfor din komfortsone. Du må istedet utfordre deg selv til å gjøre oppgaver du gruer deg til å gjøre, eller tvinge deg til å gjøre oppgaver som er nødvendige. Greien er å gjøre oppgaver og aktiviteter du ikke egentlig ønsker å gjøre. Gi deg selv mer ulystbetont arbeid. Da vokser denne delen i deg.
David Goggins (før) og (nå).
Så sannsynligvis har overvektige mennesker og mennesker med dårlig fysisk form, en mindre “anterior midcingulate cortex” enn idrettsutøvere. Eller mennesker med god fysisk form. Så det å bare fortelle vedkommende at de bare trenger å trene mer, så blir livet deres så mye bedre, er ikke nødvendigvis riktig. Det kan være at du har et større “kake-monster” inne i deg, enn den andre personen, (navnet gir egentlig ikke mening?? Et større kakemonster, spiser vel flere kaker? Eller? Og med flere kaker, kommer vel dårligere form??)
Men grunnen til at jeg skriver denne artikkelen er ikke å unnskylde de med dårlig fysisk form, men jeg ønsker å gi dem gode nyheter om at det ikke trenger å være slik for alltid. Vi kan utvikle et større kake-monster dersom vi virkelig ønsker dette. (For eks hadde jeg ikke en tanke om å skrive dette innlegget før jeg så videoen. Det var langt utenfor min komfortsone. Men nettopp derfor gjorde jeg det. Og nå snart skal jeg levere noen stoler og bord. Noe som også er utenfor min komfortsone.)
Jeg tror mitt kakemonster har spist seg litt mindre i det siste, fordi nå gjør alt for lite av nyttige aktiviteter. Og det bør jeg gjøre noe med. Så dette blir mitt første bidrag til dette.
Dette forklarer også hvorfor mennesker som er født inn i et liv med store utfordringer ofte kommer lenger enn mennesker som får alt de peker på, og som får hjelp til å løse sine daglige behov. Barna som får alt opp i hendene utvikler en mindre og svakere “anterior midcingulate cortex”, og dette vil vise seg etterhvert i livet.
En tidligere alkoholiker (nå avholds i 30 år), sa engang til Andrew Huberman: “Det fine med å være avhengig av noe, er at det faktisk finnes en kur. Men denne kuren virker bare en dag om gangen. Så må den fornyes også neste dag.”
Jeg håper dette var en motivasjons-forsterker for dine nyttårsløfter. Det som styrer om noe er svært vanskelig eller ganske lett for deg, er din størrelse på din “anterior midcingulate cortex”. Og det er fra nå av (siden du har lest dette blogg-innlegget) helt opp til deg om du vil legge til rette for vekst og utvikling eller reduksjon og stagnasjon av denne delen i deg.
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
Jeg innser at det forrige innlegget jeg skrev om konseptet mitt, ble både langt og innviklet. Og attpå til innså jeg at jeg burde endre litt på det. Det har jeg gjort i denne artikkelen.
Enkelt forklart: Vi har en utrolig trygghetssøkende hjerne. Når hjernen vår oppdager noe den tolker som en trussel mot oss, da reagerer den lynraskt og setter i gang prosessen med å skape stress i oss. Dette stress-systemet er egentlig et forsvars-system, og kalles ofte for «kamp», «flukt» eller «frys». Dette er et system vi er født med, og som menneskeheten har fått tildelt fra vår begynnelse. Stress er egentlig bare din hjerne som ønsker å forsvare deg mot noe den ser på som en trussel.
Vi kan tenke oss at vi har et kontrollrom inne i hjernen vår. Det har vi selvsagt ikke, men dette er et tenkt konsept. I dette kontrollrommet jobber det en trygghetsvakt som har som oppgave å hjelpe oss å overleve i en brutal verden.
I kontrollrommet har den noen skjermer som den bruker til å observere det som skjer rundt deg og inne i deg. Ved hjelp av disse skjermene vil den få massevis av informasjon som den må skanne gjennom. Siden datamengden den får inn til kontrollrommet er for massivt til at den kan gjennomarbeide den, får den bare skannet gjennom det viktigste, før den må ta raske avgjørelser for om den skal reagere eller ikke. Dette er lynraske handlinger, som skjer så raskt at vår bevissthet ikke får med seg at det skjer noe i det hele tatt.
I tillegg til disse overvåknings-skjermene, har den et datasystem den bruker for å søke opp relevant lagret data. Den bruker dette datasystemet for å hente fram referanser fra fortiden vår, slik at den kan forme en mest mulig dagsaktuell tolkning av hva den opplever på overvåknings-skjermene sine.
Her ligger de fleste av våre problemer. Fordi når denne trygghetsvakten bestemmer seg for å slå på forsvarssystemet ditt, da er du ofte selv ikke enig i dette. Men siden dere ikke «snakker» sammen, og dere ikke forstår hverandre eller samarbeider, da har du ingen sjanse til å stoppe den. Fordi når dette forsvars- og stress-systemet slås på, da går ting over på autopilot, og du selv mister kontrollen over deg. Du går over i noe som kalles for «kamp» eller «flukt»-modus. Stresshormonet kortisol har i tillegg noen «negative» effekter på deg, som at du får dårlig humør, blir negativ og pessimistisk, og begynner å lete etter alt som er feil i og rundt deg.
VÅRE 5 SANSER
I min nyeste utgave av kontrollrommet finnes det 9 overvåknings-skjermer. Dette er blant annet alle våre 5 sanser – synssansen, hørselssansen, luktesansen, smakssansen og følesansen (både ytre og indre. Jeg mener ikke følelser som «emotions» men «feelings»).
Følelses-skjermen må jeg nesten utdype litt ekstra. Den overvåker alt av fysiske berøringer på yttersiden av kroppen din, som hudceller på på kroppen. Men den innhenter også informasjon fra indre deler av kroppen, som når du for eks kjenner etter og oppdager at du har vondt i halsen eller at du kjenner du har vondt i magen.
TANKESKJERMEN
I tillegg til disse fem, har vi andre overvåknings-skjermer som er viktige for oss. Blant annet tanke-skjermen, som sannsynligvis er den viktigste, siden denne kan rote seg opp i alle mulige ting. Den kan også «kopiere» alle våre sanser. Fordi du kan se noe eller se for deg noe, du kan smake noe eller skape en etterligning med tankene dine. Bare tenk at du biter i en sur sitron. Kanskje merket du at det ble litt surt i munnen? Og kanskje hjernen din begynte å produsere litt ekstra spytt? Det var tankene dine som startet denne prosessen. Ikke synet av en sitron eller smakssansen. Tankene påvirker trygghetsvakten på samme måte som sansene våre gjør. Den ser ikke forskjell på fantasi og virkelighet.
KROPPSHOLDNING OG PUSTEN
Videre har vi «KROPPSHOLDNINGER» og «PUSTEN», som også har påvirkning på denne trygghetsvakten. Forskning har vist at om du har en vid og åpen kroppsholdning eller en lukket kroppsholdning, vil begge påvirke om din trygghetsvakt opplever og tolker at du er trygg eller i fare. Pusten vår er også noe det er forsket mye på de siste årene, og det er bred enighet om at hvordan du puster påvirker stressnivået og følelsene dine. Er pusten din jevn og rolig tolker hjernen din at du er trygg, mens rask og urytmisk pusting vil tolkes som at du er i fare.
STRESS & KORTISOL-NIVÅ
Helt til slutt har vi den fargerike skjermen. Denne har jeg kalt for «STRESS & KORTISOL-NIVÅ». Du kan se på denne skjermen som en modus-måler, som viser om det er mye stress i kroppen din, eller om ting går bra for deg akkurat nå. Ditt kortisol-nivå går opp og ned gjennom hele dagen. Og det skal lite til for å produsere dette stress-hormonet, og dersom du har dette stoffet i kroppen, vil det påvirke alt du gjør, hvordan du føler deg, og styrer hvordan du ser på og oppfatter verden i og rundt deg.
«Grønt»-nivå betyr at du har lite stress og kortisol i kroppen din akkurat nå. Ting fungerer bra og du er sannsynligvis i godt humør og føler at du har kontroll over livet. «Gult»-nivå betyr at du har en del stress i kroppen din, og du bør kanskje ta litt hensyn til dette. Om du oppnår dårlige resultater, kan dette være grunnen. «Rødt»-nivå er mye stress og kortisol. Nå bør du absolutt ta hensyn til det, fordi det preger både humøret ditt og synet ditt på verden, og dine resultater kan være svært begrenset. Mange sier da typiske ting som: «Jeg har bare en dårlig dag i dag.»
Men det er ikke deg det er noe i veien med, men et eller annet i eller rundt livet ditt, har fått hjernen din til å trykke inn stress-knappen litt for mye den siste tiden, og dette har satt seg i kroppen din. Du er i stress og overlevelses-modus. Forsøk å ta hensyn til det, og kom deg gjerne unna andre mennesker, i alle fall de du har mest problemer med. Kortisol og stress går ut av kroppen av seg selv, så det er ikke noe du behøver å gjøre annet enn å ta tiden til hjelp. Kortisol har en halveringstid på ca 20 minutter i følge en hjerneforsker ved navn Loretta Breuning.
“GOOGLE MIND”
Men trygghetsvakten har også et annet verktøy den jobber med i dette kontrollrommet. Det er datamaskinen jeg har kalt: «Google Mind». Dette er et søkeprogram den sammenligner og henter ut viktig informasjon fra. Som for eks minner fra tidligere opplevelser. Det din trygghetsvakt gjør er å tolke det den ser på skjermene sine, og forsøker å finne nyttig informasjon i denne datamaskinen «Googel Mind», for å se om det er ting den burde vite om, og som da styrer observasjonene i enten positiv eller negativ retning. Ander ting den finner i “Google Mind”, er dine overbevisninger, dine leveregler, din tro eller manglende tro på verden og livet ditt og kunnskap du har tatt til deg og lagret i underbevisstheten gjennom livet. Alt dette til sammen bruker den som referansepunkter for tolkningene sine.
Ut fra dette, altså det din trygghetsvakt observerer på skjermene sine og det den finner i datamaskinen «Google Mind», vil den raskt fatte en tolkning om det som skjer i og rundt deg bør tolkes som en trussel, og da hugger den inn «STRESS»-knappen. Eller den tolker situasjonen som ufarlig, og lar være å gjøre noen ting.
For deg personlig vil forskjellen mellom om den trykker inn «STRESS»-knappen eller ikke, styre om du opplever stress og negative følelser eller kontroll og ser muligheter og optimisme. Når du opplever stress, da har denne trygghetsvakten din funnet et eller annet i ditt kontrollrom, som den reagerer på, og sender ut en bestilling på stresshormonet kortisol, ved å trykke inn «STRESS»-knappen.
“STRESS”-KNAPPEN
Det som skjer når din trygghetsvakt trykker inn «STRESS»-knappen, er at det sendes en beskjed ned til binyrene dine om at de trenger å produsere stresshormonet kortisol. Kortisol sendes så ut i blodomløpet ditt, og når gjennom blodet ditt ut i hele kroppen. Dette setter kroppen din i overlevelses-modus, noe som vi ofte kaller for «Fight», «Flight» eller «Freeze». Dette er automatiske responser som vi mennesker og dyr er født med. Dette er fra skapelsen av ment å være et system for å øke sannsynligheten for at vi overlever i en brutal verden.
Men dette forsvars-systemet var ment for gamle dager, da vi bodde i huler ute i skogen. Ikke for å hjelpe oss til framgang og suksess i denne moderne verden. Men alt som satte stress i dine forfedre, tusenvis av år tilbake i tid, vil sannsynligvis også sette i gang stress i deg idag. Men i tillegg kommer alle andre ting som regninger, sosiale sammenkomster, nyheter på TV, bilkjøring og alt som har med det å gjøre, karakterpress osv. Men felles for dem alle er at vi opplever stress og kaos i hodet, når et eller annet får vår trygghetsvakt til å trykke inn “STRESS”-knappen fordi den av en eller annen grunn tolket noe som en trussel mot deg. Og da mister vi kontrollen over oss selv, og blir dårligere til å tenke og løse våre egentlige problemer. Faktisk mister du ca 15-20 IQ-poeng når stress-systemet slåes på.
Selv bruker jeg nå dette systemet hver eneste dag. På alt fra bilkjøring, aktiviteter med andre mennesker, på jobb og på alt av trening. Ja, absolutt overalt. Jeg forstår nå stresset i livet mye bedre, men det vil ikke si at livet automatisk blir så mye lettere. Men jeg har mye mindre opplevd stress i livet mitt. Og det kan du også få til, dersom du forstår og setter deg inn i dette systemet.
Skriv gjerne kommentarer eller still spørsmål dersom du lurer på noe.
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
Jeg kom over en god og informativ YouTube video for litt siden. Det var et intervju med en hjerneforsker ved navn: Andrew Huberman. Jeg fikk det for meg at jeg burde ta notater mens jeg så videoen, og denne artikkelen er skrevet ut fra mine notater, og endret litt, slik at de også skal bli inerressant å lese også for andre. Under artikkelen vil jeg legge ved videoen. Den er på litt over en time. Så om du ikke har like god tid som jeg hadde, kan du få hovedpoengene ved å lese notatene mine istedet.
Nervesystemet er selve hjernen, og to deler utenfor hjernen. Det er øynene og ryggmargen.
En hjerneforsker ønsker å forstå hvordan nervesystemet fungerer og hva dette systemet gjør. Hvert eneste organ i kroppen er overstyrt av nervesystemet. Din fordøyelse, hjerterytmen, pusten, og til og med ditt immunforsvar.
Nervesystemet er ansvarlig for sansene, følelsene, tankene, handlingene og hukommelsen.
Det som ikke er mulig å mene noe om, er sanseinntrykkene. Oppfattelse, følelser og tanker derimot, er noe det er mulig å reforhandle og endre.
Hjernen er svært god på å sanse ting, lage seg egne oppfatninger, føle, tenke og gå til handling. Men den er også god på to andre ting: å lage seg en INDRE OPPFATNING (å være oppmerksom på hva som skjer inne i oss) og YTRE OPPFATNING (følge med på det som skjer i den ytre verden). Og den balanserer mellom disse, for å komme seg helskinnet gjennom livet.
Nervesystemet har noen hovedarbeidsoppgaver: Den ønsker å lære ting med en gang den er født inn i verden. Hjernen er den eneste maskinen som kobler seg selv. Det er en selv-byggende og selv-lærende maskin.
Helt i starten av livet, er hjernens mål todelt: Det første målet er å vedlikeholde alle indre organer og systemer, og å holde organismen den styrer, i live. Det andre målet er at den ønsker å lære seg ting som er spesifikt til omgivelsene den lever i. Deriblant å lære seg reglene for sanse-inntrykkene, som at et objekt faller ned og ikke opp og at mor kommer tilbake, selv om hun går ut av rommet.
På samme måte som at en baby aldri trenger å tenke på å puste, eller styre hjerterytmen bevisst, ønsker nervesystemet vårt å lære seg flere og flere ting, som den kan pushe over på refleksive handlinger.
Men serie-prosesser er vanskelig for nervesystemet å gjøre om til refleks handlinger. Men jo flere ganger vi utfører noe, jo mer vil disse handlingene bli refleksive. Til det bedre eller til det verre, alt etter hvilke handlinger vi gjentar.
VI STYRES IMOT ELLER VEKK FRA NOE
Når en hendelse er ukomfortabel for oss, da vil nervesystemet skape en assosiasjon, som gjør at vi naturlig begynner å unngå denne tingen. Uansett om dette er positivt eller negativt for oss.
Er det noe vi liker eller blir belønnet for, da vil vi skape koblinger som gjør at vi lener oss mot mer mot dette. Vi har belønningssystemer, som sier fra når den ønsker at vi skal utføre en aktivitet.
Det mest kjente av disse er dopamin-systemet. Dette fungerer slik at hver gang vi beveger oss mot noe, og vi samtidig tror at vi er på den riktige veien, da blir dopamin utløst. Og vi blir motivert til å søke mer mot dette.
Dette er hjernens måte å fortelle deg at: «Uansett hva du nå holder på med; det kan være trening, relasjonsbygging, lære noe du virkelig ønsker å lære – bør du gjøre mer av dette.»
Uansett hva du gjør, når dopamin- eller serotonin-systemet skrus på, da vil hjernen ha deg til å gjøre mer av akkurat dette.
Dopamin er misforstått. Folk tror at dopamin handler om å komme seg til en belønning. Men dopamin handler mer om å sende deg MOT en belønning. Altså den belønner deg for å jobbe med en oppgave som hjernen mener er viktig for deg.
Du får mer dopamin når du forfølger et mål eller en drøm, enn når du faktisk når den.
Kanskje det er en liten nøkkel her; at dopamin som er et lykkestoff, gir deg mer glede i livet når du jakter etter mål og drømmer. At det er jakten og ikke målet som gir deg mest glede. At du ikke trenger å nå målene dine, så lenge du jager etter å bli et bedre menneske.
Jeg tror mange jukser og ødelegger for seg selv, bare for å oppnå målene sine. De gjør ikke jobben, men hopper i stedet rett til belønningen. De skylder på at de ikke har kunnskap, penger eller resursene som trengs for å gjøre jobben.
Det forskning forteller er at du opplever glede for hver minste lille framskritt du gjør. Du trenger ikke å ta store kvantesteg for å bli lykkelig. Det er ikke de med mest kunnskap eller mest penger som er lykkeligst, men de som gjør litt framskritt hver dag.
Det fantastiske med dopamin, er at det er svært subjektivt. Det er subjektivt hva som utløser mer dopamin for akkurat deg. Det som utløser dopamin for meg, gjør ikke nødvendigvis det samme for deg.
Folk pleier å si: «En reise på tusen mil begynner med et enkelt steg.» Eller: «Måten man spiser en hel elefant, er å spise en bit om gangen.»
Men det de glemmer å si her er: at nøkkelen er å belønne hver bit man spiser, subjektivt.
Du kan ikke legge ned ekstra innsats, dersom du ikke subjektivt belønner, og sier til deg selv: «Jeg er på den rette veien. Innsatsen er veien.» Og på den måten utvikler det de kaller et «growth mindset».
Dopamin er din beste venn, i å sikre at dine framskritt ikke er selvbegrensende.
Det å belønne seg selv, er en ferdighet du må lære deg, fordi dine tanker er spontane. De bare popper opp. Men tanker kan også bli skapt/produsert. Jeg kan bestemme og fortelle meg selv: «Jeg er utmattet og trett, men jeg kommer til å belønne dette. Jeg vil fortelle meg selv at jeg er på den riktige veien.»
Å gi seg selv skryt/anerkjennelse for noe du gjør bra, gir deg denne dopamin-belønningen. Og du fortsetter å bevege deg framover.
Når du sier til deg selv: «Jeg klarer en til». Kanskje du ikke løpte raskere, eller bar tyngre vekter akkurat i dag, men det å anerkjenne innsatsen du har lagt ned, akkurat i dag, er så viktig for å bygge selvtillit, selvbilde, glede og framgang.
Hjernen ønsker å spare energi, ved å forflytte ting til «standard refleksiv modus». Den forsøker hele tiden å finne måter, ut fra situasjonen og omstendighetene, å skape standard og refleks-vane handlinger.
Når man utsettes for stress, vil hjernen automatisk gå til standard modus, og gjør det du pleier å gjøre, for å håndtere stresset.
“Jeg legger ofte merke til at jeg tar opp telefonen, åpner en app. Men jeg gjør ikke dette bevisst. Jeg bare gjør det, på refleks.” Grunnen er at hjernen hele tiden søker belønninger og nyheter, og dersom vi ikke er klar over hva og hvorfor vi gjør dette, da vil vi fortsette gjøre det på refleks.
INDRE OG YTRE BELØNNINGER
Det er en kjent studie om barn som likte å tegne, gjort på sykepleierstudiet ved University of Stanford. Der belønnet de noen av barna, med stjerne-klistermerker, som betaling for å tegne.
Etter noen dager fjernet de denne stjerne-belønningen. Og de barna som vanligvis likte å tegne, tegnet nå mindre.
Belønnings-systemet vårt kan bli koblet til ytre ting, eller til indre ting. Men målet må alltid være at du blir belønnet av indre grunner. Og dette er noe du selv må jobbe med.
Vær forsiktig med ytre belønninger. Forsikre deg om at ditt dopamin-system er mer knyttet til innsats og prosessen, enn den noen gang er til ytre belønninger.
Jeg tror vi i dagens samfunn, lærer våre barn at dopamin bare kommer til oss, når vi scorer mål eller får seksere på skolen. Det er da mor og far blir stolte. Det er da vi får de store dopamin mengdene. Men hvor viktig er det ikke at du begynner å vise belønning og stolthet for innsatsen dine barn legger ned, istedenfor å bare belønne resultatet.
Tiger Woods sa engang: «Jeg bare setter min lit til prosessen.»
Han fikk fulltrefferne sine fra prosessen. Han snakket aldri om å vinne.
Videre sa han: «Jeg ønsker å sette meg selv i posisjon, slik at jeg fortsatt har en mulighet.»
Milepælene som har med innsats å gjøre, er viktigere å belønne, enn milepælene som har med resultater å gjøre.
TUBE-TESTEN (SLIK BLIR DU EN VINNER)
Dette er forskning som viste at det å vinne og å tape, ikke er slik vi trodde før. Du tar to mus, og setter dem inn i en tube. Musene forsøker nå å pushe hverandre ut. Den ene puser ut den andre, og blir nå kalt vinneren. Den andre blir kalt taperen.
Det interessante er at dersom du tar de to samme musene og lar dem få hver sine nye utfordrer, da vil den som vant, ha mye større sannsynlighet for å vinne igjen, og taperen har mye større sannsynlighet for å tape på nytt.
Dette var det første eksperimentet. Vinneren har blitt en vinner, og taperen en taper.
Men dette blir mer interessant. Du tar taperen, og lar den kjempe mot en av de kjente vinnerne, og så pusher du musen bakfra, slik at denne (altså taperen) vinner (om en noe litt tvilsom seier). Men nå har taperen blitt en vinner, og vinneren har blitt en taper.
Og til og med om innsatsen som gjorde at taperen ble til vinneren, ikke var dens egen, så forandret noe seg.
Det tredje eksperimentet ble presentert i bladet Science for noen år siden.
Nå målte forskere musenes hjerner under eksperimentet hvor de kjempet om tuben. Og de fant at det var ett lite område i musenes prefrontal cortex (PFC), som var mer aktiv i vinneren og mindre aktiv hos taperen.
Og dersom de kjemisk aktiverte dette område i taperen, da ble denne taperen til en vinner. Og «slo de av» denne delen hos vinneren, eller et dyr som ser ut til å vinne, blir den plutselig omgjort til en taper.
Det viser seg, at stimulering av denne hjerne-regionen, som forårsaket det å vinne, er assosiert/koblet med økt engstelse, innsats og adrenalin. Og alle disse tre tingene, konverterer “engstelsen” eller “presset” til å gå flere steg framover, pr tidsenhet.
Så dersom du tar denne hjerne-regionen og stilner den, da reduserer du dyrets stress-nivå, og dyret vil rygge litt bakover, eller ta seg en liten pause (slappe av).
Men dersom du stimulerer denne hjerne-regionen, da vil dyret forsere framover. Komme seg i angrepsposisjon.
Du har aldri mer enn tre muligheter. Du kan være i stillstand, trekke deg tilbake eller du kan gå til angrep.
Engstelse og stress er skapt for å få oss i bevegelse. De skaper en form for argumentasjon og ubehag. Men engstelse og stress er ikke laget kun for å få oss i bevegelse, så vi kan løpe og gjemme oss. De er også skapt for å få oss til å bevege oss framover. For å få oss til å gjøre framskritt.
Det er mange i samfunnet vårt i dag, som forsøker å heller roe ned, komme i balanse.
All form for tillært adferd, blant dyr og mennesker, involverer høyt nivå av stress og engstelse. Dette er skapt slik for å hjelpe oss til å gå framover. Men det trenger ikke å være kamper eller konkurranser. Det kan være å finne en make, eller å lete og gå etter muligheter.
Så engstelse og stress er en del av drivkraften vår. Det er ikke meningen at ting skal føles godt til å begynne med. Nye ting føles ikke godt for noen i starten.
Det er en grunn for at vi elsker «rag to riches»-historier. Slike historier vekker dyp inspirasjon i oss. Det er fordi det vekker noe vitalt og primitivt, som ligger i oss mennesker. At vi er der vi er, fordi vi tidligere har vært villige til å ta den harde kampen. Og endte opp med å overvinne problemer.
Når du ser en atlet gjøre noe ekstraordinært, bringes du gjerne til tårer. Jeg har alltid tenkt at dette er en del av oss, at vi har kapasitet til å gjøre noe lignende selv, på vår egen måte. Så vi søker slike historier.
Vi har mer hjernebark og en mye større og bedre prefrontal cortex (PFC), enn en mus har. Det er også den delen som gjør at vi mennesker opplever mer nevrotiske problemer, fordi den er så god til å tenke og skaper tenkte hendelser/problemer.
Men det vi må gjøre, for å bli bedre på noe, er å rette vår fulle oppmerksomhet til det vi holder på med, og vi må begynne å gi belønning til prosessen, istedenfor resultatene.
INDRE OG YTRE BELØNNINGER
Bilen og klokken du ønsker deg, er ikke bare ytre belønninger. De er også indre motivatorer.
Dopamin er alltid rettet mot indre belønninger. Det å lære hvordan man knytter selv-belønning til prosessen. Det er det som utløser dopamin. At du går et steg i dag, slik at du kommer litt nærmere den bilen du ønsker deg. Og hjernen ønsker selv å lære hvordan man gjør dette.
Men så lenge vi rygger bort fra engstelse og stress, og forsøker å bli rolig og avbalansert, da er det ingen måter å komme dit på. Du er i pause-modus. Du er blitt den tapende musen.
Men du ønsker vel egentlig å bli en vinner, gjør du ikke? Å ta flere steg framover, pr tidsenhet, å skape et momentum?
Du trenger følelsen av hastverk og fokus sammen. Men blir du for stresset, er du ikke i stand til å fokusere.
Vi har to deler av hjernen, som kommer ut av skallen. Det er øynene våre. Øynene er også en del av det sentrale nervesystemet. De styrer hjernens alarmsystem og søvnen vår.
Når du åpner øynene da forteller du hjernen din, at nå må den være klar. Visuell fokus, bringer kognitiv fokus.
Bildet er lånt fra www.pixabay.com
IKKE SE PÅ LYSET MELLOM KL 23.00 OG 04.00
I flere studier har de funnet ut at alle mulige sterke lys, midt på natten, er skadelig for deg. Det finnes nerveceller i øynene dine, som gir signaler til et område i hjernen, som kalles “habenula”, som rett og slett reduserer mengden dopamin i hjernen, dersom du utsettes for mye lys på nattestid. Dette medfører reduksjon av læring og hukommelse i to etterfølgende dager.
Men er du skiftarbeider, kan du bruke blålys-blokkere. De kan hjelpe å forhindre lys-skarpheten.
Det motsatte er på dagtid. Spesielt de første timene du er våken. Da ønsker du så mye sterkt lys som mulig. Men ikke slik at det er smertefullt. Er det smertefullt, kan du skade netthinnen.
Ideelt sett går du ut av huset, og bruker 5-10 minutter i dagslys, før du starter morgenrutinen.
Gjennom vinduet får du mindre lys enn anbefalt. Selv utendørs på vinterdager, får du mer lys, selv på overskyede dager, enn du får i et godt opplyst rom.
Bildet er lånt fra www.pixabay.com
Dette er viktig, fordi tidlig om dagen, trenger hjernen å vekkes opp. Hele systemet gjør dette ved å utløse mest mulig kortisol, og dette må gjøres i en en-gang. Det er viktig å få en tilstrekkelig stor kortisol-utløsing.
Det finnes nemlig en indre «klokke», som styrer melatonin-systemet vårt. Melatonin er søvnhormonet, som kommer på ca 16 timer etter at du er stått opp.
Flere studier har vist, at dersom du ikke får dette sterke lyset tidlig om dagen, da får du en kortisol-dose nummer to, ca kl 21.00, og denne dosen med kortisol, er nært knyttet til engstelse, depresjon og negative følelser.
Men dette siste som jeg har snakket om nå, er saktegående prosesser. De fungerer over dager og uker. Så ikke forvent raske endringer.
Ofte sitter folk oppe til langt på natt og ser på film. Det er helt greit. Nyt livet. Men dersom du gjør dette kronisk, og alltid får mye lys midt på natten, da kan du komme i situasjoner der du ikke får den «sterkt-lys-stimulansen», og du setter deg selv opp for mentale problemer og andre sykdommer.
PUSTEN VÅR
Puster jeg sakte, rytmisk og rolig, da tenker hjernen at jeg er rolig. Men dersom jeg puster raskt, da tenker hjernen at jeg burde være mer på vakt.
Jeg mener at alle burde ha noen realtime-verktøy, som kan justere hjernens alarmberedskap. For av og til kan man være for oppjaget, til å kunne roe ned.
Dobbel innpust, etterfulgt av et utpust, gjør noe veldig spesielt. Vi har «sekker» i lungene våre. Dersom vi hadde lagt alle disse sekkene utover, ville de fylt ut en halv tennisbane. Så mye overflate har lungene dine.
Og ettersom du puster utover dagen, kollapser de, og blir flate, omtrent som en ballong. Dobbel innpust, er måten du får dem ut igjen. Og dette presser også karbondioksid ut i blodstrømmen, og når du puster ut, tømmer du dem.
Enkelt sagt, dersom du ønsker å roe ned, raskt, pust inn to ganger, og ut igjen en. To eller tre sett av dette, er den raskeste måten jeg vet om, for å roe ned.
Den andre tingen du kan gjøre med pusten din, om du er en engstelig person, eller du føler du ofte brenner for mye energi, da bør du bruke noe som fjerner karbondioksid.
Det er enkelt. Da sitter du deg ned, eller du ligger, og puster inn og ut, 25-30 ganger. Etter disse 25-30 gangene, puster du ut all luft, og hold pusten i 15 sekunder. Vær deretter rolig mens du opplever det opphøyede nivået av aktivitet.
Det du gjør, når du puster inn disse 25-30 gangene, er at du produserer adrenalin inn i systemet ditt. Du skaper en liten dose stress. Du lurer kanskje på hvorfor du skal skape stress?
Men når du puster ut, og forholder deg rolig, da lærer du hjernen din å være rolig, selv når du har en dose adrenalin i systemet.
Men du kan også sitte i et isbad, og trene på å holde deg rolig. Eller du kan krangle med ektefellen din, og så forsøke å holde deg rolig. Men det siste anbefaler jeg ingen å gjøre.
TIL SLUTT
Nøkkelen er å ta svært små adferds-endringer, som for eksempel å starte med å gå ut i ett minutt, som det første du gjør hver morgen. Belønn deretter prosessen, ved å fortelle deg selv: «Supert, nå er jeg i kontroll over mitt eget nervesystem. Jeg er på riktig vei.»
Men mange vil si: «Men de ytre omstendighetene mine er ikke forandret.» Nei, men dine indre omstendigheter er. Og det er disse som styrer de kjemiske nivåene dine. Og disse har nå plassert deg i en litt bedre posisjon, og gir deg dag for dag bedre resurser.
Du kan fortelle deg selv: «Selv om jeg ennå ikke har oppnådd de resultatene jeg ønsker, så er handlingene mine gode, og setter meg i riktig retning.»
Jeg har den siste tiden jobbet mye med kortisol. Dette er stoffet hjernen gir deg, når noe negativt skjer i livet ditt.
Det som er spesielt med kortisol er at hjernen kan produsere stoffet både ved hjelp av sansene dine (virkeligheten) og ved at du tenker på noe negativt (tankene). Dette gjør stoffet ekstremt påvirkelig både overfor følelsene og kroppen din.
I bunn og grunn er det dette stoffet som styrer deg, mesteparten av dagen.
La oss ta et eksempel. Du kommer på jobb, tidlig en morgen. Kanskje kommer du noen minutter for sent, og du lurer på om sjefen reagerer på dette.
Allerede nå er du påvirket av kortisol. Du begynte å tenke negativt, frykt, konsekvens-tanker, og dette gjør at hjernen din begynner å produsere kortisol. Du blir nå omgjort til en magnet mot alt som på en eller annen måte kan tolkes som negativt for deg.
Når du nå går gjennom kontorlandskapet, er du sensitiv mot alt som kan være negativt. Du frykter kommentarer og lurer på hva andre tenker om deg. «Ser jeg bra nok ut på håret i dag?» «Hva tenker hun nye om meg?» «Er sjefen sint eller irritert?»
Bildet er lånt fra pixabay.com
Grunnen til at du føler det slik, altså at alle tenker og snakker negativt om deg, er at du nå har kortisol i hjernen din.
Det er viktig å påpeke at det er du selv som har påført deg disse følelsene. Ikke andre. Ikke sjefen din. Ikke dine kolleger og heller ikke hun nye på kontoret ved siden av deg.
Du har selv startet denne kortisol-produksjonen i hjernen. Og denne står bak dine negative tanker og følelser. Og det er dette stoffet som flyter rundt i hjernen din, som gjør deg så sensitiv og oppmerksom på alt som kan være negativt rundt deg.
Dette er noe hjernen gjør mot deg, for å øke dine muligheter for å overleve. Fordi dersom du ikke hadde oppdaget noe virkelig negativ, som at sjefen din planla å si deg opp, eller dine kolleger hadde alliert seg mot deg, da ville du ikke vært i stand til å komme med et mottrekk. Ved for eksempel ydmykt bedt om unnskyldning eller vist anger for noe du kan ha gjort.
Det å være ekstra på vakt, er en overlevelses-mekanisme som hjernen vår er skapt med. Denne mekanismen har hjulpet oss mennesker til å overleve i tusenvis av år.
Men siden vi i nyere tid har fått dekket flere og flere av våre viktigste behov, uten å måtte jobbe og bruke tid på det, blir vi mer og mer fokusert på sosiale utfordringer.
Før i tiden, når mesteparten av tiden gikk til å jakte på mat og skaffe de mest nødvendige resursene, var ikke ting som: «Hva tenker den og den om meg?», «Hvordan ser håret mitt ut idag?» særlig relevant.
Men når de fleste fysiske behov er dekket, går hjernen over til å fokusere på våre sosiale behov. Og da blir din kunnskap om og dine nivåer av, kortisol i hjernen, svært avgjørende for hvordan du føler deg og har det i hverdagen. Og hvordan du kommuniserer med andre mennesker.
Kortisol har i følge hjerne-ekspert Loretta Breuning, en halveringstid på 20 minutter. Kortisol er med andre ord noe som styrer deg over lange perioder om gangen. At det har en halveringstid på 20 minutter, betyr at det tar 20 minutter å halvere mengden kortisol som flyter inne i hjernen. Men dette er bare dersom du ikke produserer mer i løpet av denne tiden. Og hjernen har lett for å produsere mer av dette stoffet, siden til og med tankene dine kan gjøre det.
Ditt beste mottrekk, mot produksjon av unødvendig kortisol, er å forstå hva det er, og grunnen til at det eksisterer. Hjernen vår ønsker rett og slett at du som person skal overleve og føre genene dine videre. Da er det viktig at du blir bevisst og oppmerksom på trusler i omgivelsene. Og det er det dette, stoffet kortisol og dine negative følelser gjør med deg. De gjør deg mer sensitiv og fokusert på ting som kan skade deg. Hjernen din vil bare å hjelpe deg.
Nå har jeg akkurat skrevet ferdig et referat fra en bok som handler om flytsonen. Boken heter: “The Rise of Superman” og er skrevet av Steven Kotler. Det var en fantastisk bok, og jeg oppdaget flere revolusjonerende detaljer jeg aldri hadde hørt om før. Som resultat har jeg opplevd flytsonen personlig flere ganger siden jeg begynte å jobbe med den.
Dessverre har all trening vært forbudt de siste to månedene, så da jeg omsider skulle bruke teoriene mine, fikk jeg ikke mulighetene til å gjøre det. Men her kommer noen gode tips og triks til deg som har tenkt å begynne å trene igjen.
Aldri kom på trening eller kamp med forventninger om hvordan du kommer til å prestere. Jeg er klar over at det er vanskelig å unngå. Men det ødelegger, mer enn det hjelper deg. Når du kommer på trening eller kamp med positive forventninger, da blir du skuffet dersom du ikke gjør det like bra eller bedre enn du forventer. Dette medfører at hjernen din utløser et kjemisk stoff som heter kortisol. Kortisol, er det stoffet som styrer deg, når du har en dårlig dag, er sur eller opplever noe negativt i livet. Kortisol er stoffet som skaper alle dine negative følelser.
Grunnen til at du ikke skal ha negative forventninger, er ganske enkelt at da gir hjernen deg kortisol, allerede før du har forsøkt å lykkes. Bare tankene dine får hjernen din til å gi deg kortisol. Det gjør at du blir umotivert, uinteressert og har mindre sjanse for å lykkes. Du begynner å se etter problemer, istedenfor løsninger.
Flytsonen er en virkelig tilstand. Den fungerer som en “av” og “på”-knapp, og du er enten i flytsonen eller så er du det ikke. Den største grunnen til at så mange blir middelmådige innenfor idrett og i livet generelt, er at de ikke er klar over dette, og forventer å være gode idag, dersom de var det igår. Det er ikke slik den virkelige verden fungerer. Var du god i går, er det ingen grunn til å forvente at du også skal være god i dag. Når du har dette i minnet, og bare gjør så godt du kan, med vissheten om at prestasjonene dine vil variere fra dag til dag, rett og slett fordi du ikke kan styre flytsonen, da er du mye bedre rustet for å gjøre ditt beste og akseptere enhver prestasjon som den måtte komme.
HJERNEN HAR TO SYSTEM – EN NÅR DU ER I FLYT, OG EN NÅR DU IKKE ER I FLYT
Når hjernen har en oppgave den har et behov for å løse, da omorganiserer den seg, og slår av en rekke unødvendige funksjoner. Blant annet dine bevisste tanker. Deretter slår den på på noen andre automatiske funksjoner. Dette maksimerer effektiviteten med minst mulig ressursbruk.
NÅR DU ER I FLYTSONEN:
Tenk deg et samlebånd i en fabrikk. Robotdeler jobber synkront, og alt er nøyaktig og alle bevegelser skjer sømløst. Hele systemet har et overordnet mål og alt skjer så effektivt som mulig. Maskineriet fungerer som en enhet, og hele tiden i tråd med det overordnede målet. Dette er omtrent slik hjernen din fungerer, når den er i flytsonen. Du kan kalle det for “det indre systemet”.
NÅR DU IKKE ER I FLYTSONEN
Du har også et annet system, som styrer deg når du ikke er i flytsonen. Dette kan kalles for “det ytre systemet”. Dersom du ser for deg en fabrikk eller en annen stor bygning, og ser denne ovenfra, fra et fugleperspektiv. Du fjerner taket, og ser nå ned og inn i bygningen. Nå vil du se masse små skapninger eller enheter, som beveger seg innenfor bygningens vegger. Alle har sine forskjellige personlige oppgaver de holder på med. Alle jobber hver for seg. Dette er et godt bilde på hvordan hjernen fungerer, når den ikke er i flytsonen.
TANKENE DINE ER VIKTIGERE ENN DU TROR
Det finnes tre hoved tankebølge-soner når vi er ved vår bevissthet. Det er høy beta, lav beta og alpha-sonen. Men det er bare i alpha-sonen du har mulighet til å komme i flytsonen.
Høy Beta: Du er i dette tankeområdet når du bekymrer deg, har negative tanker, frykter noe eller har selvbegrensende fokus og tvil på deg selv. Det er ofte hit tankene går, når du har mye å tenke på. Innenfor fagspråket sier de at dette er de høyeste tankefrekvensene.
Lav Beta: For de fleste av oss tenker vi i beta-sonen størstedelen av dagen. Enten i høy beta eller lav beta. Når du er fokusert og oppmerksom, som når du for eksempel forsøker å lære noe, eller holder på å planlegge noe, da er tankene dine i lav beta. De fleste tror at de er på sitt beste, når de er i lav beta. Når de tenker og utfører oppgaver helt og fullt selv. Men det er ikke sant. Du er ikke i flytsonen, når du er i beta-sonen. Når du tenker og styrer alt selv.
Alpha: Dette er den optimale sonen. Her er du rolig og avslappet. Når tankene dine er i alpha sonen, da tenker du lite. Du har lite forventninger, men det betyr ikke at du har lave forventninger. Du er bare fornøyd med tingenes tilstand, eller så er du iallefall avslappet i forhold til dem.
Dette er sonen du må befinne deg i, dersom du ønsker å komme i flytsonen. Dette er også portalen til din underbevissthet. Og flytsonen ligger mellom din bevissthet og din underbevissthet. Det er som regel når du befinner deg i alpha-sonen at du blir kreativ. Og dette skjer ofte i dusjen, når du går på tur, kjører bil, eller holder på å sovne. Det er fordi at da slutter du å tenke på konkrete ting, og lar tankene dine fly sin vei. Da går du ned i alpha-sonen, og underbevisstheten kan begynne å hjelpe deg med løsninger du ikke har funnet ut av enda. Når underbevisstheten din har funnet ut av noe, kan den nå deg, dersom du er alpha-sonen. Og du kommer opp med en ide.
DELER AV DIN PREFRONTALE CORTEX (PFC) ER SKRUDD AV
Din prefrontale cortex (på norsk kalt “Hjernebarken”), altså din bevissthet er delvis skrudd av når du er i flytsonen. Din PFC styrer slike ting som å tenke, planlegge, problemløsning, risikovurdering, ja kort og godt det meste vi selv er involvert i. Hele dette bevisste systemet er meget komplekst, og tar mye av din energi. Når hjernen skrur av deler av din PFC, kan den bruke den oppsparte energien til andre oppgaver.
Blant annet er hjernedelen som styrer selvovervåking og impulskontroll, “dorsolatheral prefrontal cortex” deaktivert. Selvovervåking er “din indre lille kritiker”. Når denne er skrudd av, da blir det stille. Da handler du uten å nøle. Og det å ta risiko, blir mindre skremmende.
Jobben til “dorsolateheral prefrontal cortex”, er å stille disse kritiske spørsmålene. Prosessen med å dobbelt-sjekke alt du gjør. Dette er en av hovedfiendene til flytsonen.
Impulskontroll er en annen fiende. I vårt daglige liv er egenskapen å motstå fristelser, viktig for å overleve. Men flytsonen er en handlings-tilstand. En “indre stemme/visdom” forteller deg hva du skal gjøre, og du bare gjør det den ber deg om, uten å nøle.
RISIKO-MÅLERNE ER KOBLET UT
Med deler av vår prefrontale cortex deaktivert, er det ingen risiko-målere aktivert, og heller ingen indre kritikere som kan advare oss. Dette er en av grunnene for at flytsonen løfter prestasjonene våre. Du blir både raskere og sterkere.
Normalt vil en vanlig person klare å bruke ca 65% av sin maksimale styrke. En toppidrettsutøver kan pushe seg til 80%. Men hadde vi hatt all muskelstyrken tilgjengelig på kommando, ville du kunne skadet deg. I flytsonen produserer hjernen flere kraftige smertestillende stoff, og dette lar oss nærme oss våre absolutte grenser.
Bildet er lånt fra pixabay.com
FLYTSONEN ENDRER DIN OPPLEVELSE AV TID
Flytsonen deaktiverer store deler av vår bevisste del av hjernen. Dette forhindrer blant annet vår evne til å behandle tid.
Det skjer her en effektivitets-endring. Energi som vanligvis blir brukt for å behandle tidsprosesser, blir nå omdirigert til oppmerksomhet og fokus. Istedenfor å bruke energi på å følge med på tiden, tar vi istedet inn mer data per sekund. Hjernen behandler de innkomne data, mer nøyaktig og raskere. Den håndterer flere prosesser.
Det er dette som gjør at tiden virker som at den går saktere. Våre følelser over hvor lang tid noe varer, er direkte relatert til hvor mye informasjon vi behandler. Jo mer data vi behandler, jo lenger ser øyeblikket ut til å vare. Mer data gir deg bedre innsikt i situasjonen. Mer data behandlet, gir deg flere kreative løsninger.
MØNSTER-GJENKJENNELSE
Hjernen har et eget mønstergjenkjennelses-system. Å kjenne igjen mønstre som skjer rundt deg, er en viktig egenskap for å overleve. Hver gang du gjetter riktig om noe, får du en liten belønning, i form av en dose av lykkestoffet “dopamin”. Dopamin er et nervekjemisk stoff som føles meget bra i hjernen din.
Men dopamin gjør mer enn bare å hjelpe deg til å kjenne igjen mønster. Den får deg også til å følge ekstra godt med. Den gjør deg mer oppmerksom. Og den reduserer støy i nervenettverket i hjernen. Den fjerner ting som er uviktig. Det igjen gjør det enklere for deg å kjenne igjen mønstre som skjer rundt deg. Det blir enklere å følge med.
Når du har gjort den vanskelige jobben med å finne ut av det første mønsteret, vil dopamin som nå flyter inn i nervenettverket ditt, gjøre det enklere for deg å finne det neste mønsteret. Og så det neste. osv.
NERVEKJEMIEN I FLYTSONEN
Flytsonen har to hovedtrekk: “Den føles utrolig godt.” og “Den løfter prestasjonen din.”
DOPAMIN
Dopamin – fjerner støy, løfter humøret (begeistring og engasjement), gir et brennende ønske om å utforske (nysgjerrighet), løfter kreativitet og skaper mer mening med det du holder på med.
Mennesker er skapt for å utforske og pushe grenser. Det er dette dopamin hovedsaklig hjelper oss med. Dopamin blir utløst hver gang vi tar en risk eller finner noe nytt. Den belønner slik adferd, fordi dette på et biologisk plan hjelper oss å overleve.
Ved å øke oppmerksomheten, informasjons-flyt og mønster-gjenkjenning, hjelper dopamin også som et skill-booster.
NORADRENALIN
Noradrenalin i kroppen: øker hjerterytmen, øker spenningen, øker åndedrettet (pusten vår) og trigger til glukose-utløsning, slik at vi har mer energi tilgjengelig.
Noradrenalin i hjernen: øker tenningen, øker oppmerksomheten, nervecellene blir mer effektive og den kontrollerer følelsene.
I flytsonen holder noradrenalin oss låst til målet vårt. Det holder unna distraksjoner.
Som lykkestoff: dersom dopamin kan sammenlignes med kokain, kan noradrenalin sammenlignes med speed. Noradrenalin gjør at flytsonen kommer med en utrolig “high”.
ENDORFIN
Endorfiner – fjerner smerte og gir en behagelig følelse. Kroppens endorfiner kan være opptil 100 ganger sterkere enn medisinsk morfin.
ANANDAMIDE
Anandamide – dette stoffet løfter humøret, lindrer smerte, utvider blodårene og forsterker lateral tenking (Lateral tenking er at man tenker og løser problemer fra forskjellige vinkler. At man ser problemet fra flere sider.) Dette styrker våre evner til å koble sammen ideer.
SEROTONIN
Serotonin er det synlige resultat av endret adferd. Man får et statusløft. Men dette har skapt litt forvirring, fordi mange assosierer serotonin direkte med flytsonen. Men når serotonin viser seg, og gir deg en følelse av forhøyet status og anerkjennelse, da har flytsonen allerede skjedd. Serotonin er et signal om at flytsonen er på vei mot sin ende. Ikke at den er på vei til å skje.
FARER OG KONSEKVENSER
Ingenting stjeler vårt fokus, slik som risiko og farlige situasjoner. Plutselige trusler krever øyeblikkelig og rask respons. Hvert eneste sekund får hjernen inn mer data enn den er i stand til å behandle. Som resultat er mye av det hjernen holder på med, å skille ut det viktige, fra det mindre viktige.
Siden lite er viktigere enn å overleve, er det første stedet våre data og informasjon går til, vårt alarm-system – amygdala. Amygdala er ansvarlig for våre basis-følelser som hat, sinne og frykt.
Dette er vår “tidlig-advarsel-system”. Et organ som alltid er satt i alarmberedskap, som alltid er klar til å “hugge” til. Er det noe som trigger amygdala, da rives oppmerksomheten dit.
Ekstremsport-utøvere lener seg på risiko, og dette skaper øyeblikklig flyt. Flytsonen følger fokus og konsekvenser fanger vår oppmerksomhet. Men konsekvenser gjør mer enn bare å fange vår oppmerksomhet. De endrer og kontrollerer vår nervekjemi.
Risiko i seg selv utløser en stor dose dopamin. Dette gjør at du bedrer prestasjonen din, og blir bedre til å gjenkjenne mønstre. Når mønster-gjenkjennelses-systemet lyser opp, når du gjenkjenner noe, da vil en større dose dopamin løses ut. osv.
Risiko er en absolutt nødvendighet for å oppnå flytsonen. En gjennomsnittlig person må være villig til å feile, dumme seg ut eller “falle flatt på gulvet”. En toppidrettsutøver må være villig til å risikere fysiske skader. Kanskje til og med døden dersom han eller hun skal komme i flytsonen.
KLARE MÅL
Når hjernen er opptatt med et klart definert mål, snevrer fokuset inn. Det som ikke er viktig, blir tilsidesatt, og “NUET” er alt som er igjen. I “NUET” finnes det ikke noe fortid eller framtid. Og heller ikke mye rom for selvet/egoet.
Men når vi blir bedt om å sette oss “KLARE MÅL”, ser vi øyeblikkelig oss selv på den olympiske pallen, eller på en topp-10 liste. Og vi tror oppriktig at det er dette som er poenget.
Men det er det ikke. Selv om målet ditt er noen sekunder ifra, så er dette framdeles en framtidig hendelse. En distraksjon som river deg bort fra øyeblikket/nuet.
Dersom målet er å skaffe mer flyt, da er det ordet “KLART” og ikke “MÅL” som er hovedpoenget. Klarhet gir oss trygghet.
En forfatter er bedre stilt, dersom han forsøker å skrive 3 gode paragrafer eller setninger, enn om han forsøker å skrive ett godt kapittel. Tenk utfordring og riktig størrelse.
ØYEBLIKKELIG TILBAKEMELDING
Jo mindre gapet er mellom “input” og “output”, jo enklere er det å vite hvor du står. Dersom du ikke kan korrigere i “live-tid”, da begynner vi å lete etter ledetråder fra ting vi tidligere har utført eller ting vi ser at andre gjør. Dette drar oss ut av øyeblikket.
Glem kvartalsregnskap. Daglige tilbakeblikk er det beste.
UTFORDRING vs FERDIGHETSNIVÅ
Dersom utfordringen er for stor, vil frykt oversvømme systemet. Er utfordringen for lett, slutter vi å være oppmerksomme. Flytsonen ankommer ved skjæringspunktet mellom “kjedsomhet” og “frykt/engstelse”.
Området som er vanskelig nok til at vi må strekke oss, men ikke så vanskelig at vi klapper sammen.
Hvor vanskelig er dette? Det generelle svaret er omlag 4% over ditt ferdighetsnivå. Når du hele tiden utfordrer dine egne ferdigheter, og presser deg litt over dine egne grenser, da utvikler du deg raskt.
TANKEGANG OG FLYTSONEN
Etter mer enn 30 år med forskning, har Carol Dweck funnet ut at hver og en av oss, har ett av to hovedtankesett: “Fastlåst” eller “Vekst”.
De som har et “fastlåst-tankesett”, har en overbevisning om at intelligens og talent er ferdigutviklet og uforanderlige. At dette er medfødt.
De som har er vekst-tankesett, tror at ting utvikler seg ved hjelp av interesse og hardt arbeid. At våre medfødte evner er et startpunkt, for en lang læringsprosess.
For å finne dine 4% befinner seg, trenger du å vite nøyaktig hvor ditt ferdighetsnivå er på det nåværende tidspunkt. Dette er vanskelig for de med et “fastlåst-tankesett”.
Det er jo logisk, for dersom du gjennom et “vekst-tankesett”, tror du kan utvikle deg, da er du mer åpen for å måle dine nåværende evner, selv om disse skulle vise seg å være dårligere enn du ønsker. Og dersom du er lærevillig og åpen for å forbedre deg, da trenger du å være ærlig med deg selv, slik at du vet hvor du står.
Men dersom alt er enten “gode” eller “dårlige” nyheter, slik som det er med de som har et “fastlåst-tankesett”, da blir dine prestasjoner enten bedre enn forventet, eller du må bortforklare dem. Og før du vet ordet av det, så kjenner du deg ikke selv i det hele tatt. Dersom prestasjonene og resultatene er dårligere enn forventet, har de med et “fastlåst-tankesett”, en tendens til å bortforklare det som skjedde.
Et “vekst-tankesett” beveger oss i den andre retningen. Selvkjennskap har tendens til å bli bedre over tid. Å finne flyt blir nå mer en vane. Jobben din blir nå å finne denne flyten. Du må lære deg selv å kjenne for å komme i flytsonen. Og du må kjenne dine begrensninger
Dersom du ikke tror at mental-læring er mulig, da kan det være vanskelig å se på flytsonen, som noe du gjorde annerledes enn det du vanligvis gjør. At du nettopp hadde en “unaturlig” opplevelse (ut av deg selv-opplevelse). Og at det er mulig å gjenta det du nettopp gjorde, fordi du var jo så sinnsykt god.
Etter å ha opplevd flytsonen, vil mennesker med et “fastlåst-tankesett”, selv ta æren for den utrolige prestasjonen. Det er jo dette som er kjernen i deres selvbilde og selvtillit. “Dersom jeg kunne gjøre dette idag? Da må jeg jo være slik hele tiden.”
Men vi vet at flytsonen er en forbigående tilstand. Den kommer – og den forsvinner igjen like plutselig.
DEN MØRKE SIDEN VED FLYTSONEN
Flytsonen er uforutsigbar og altoppslukende, og den kan føles som meningen med livet. Nervekjemikaliene som er delaktige i denne tilstanden er blant de mest avhengighets-skapende stoffene som finnes på kloden. Og like kraftig er den psykologiske dragningen mot den.
Psykologer som har studert menneskelig motivasjon, har i den senere tid lært at våre vanligste overlevelses-behov blir møtt med kombinasjonen av:
SELVSTYRERETT – et brennende ønske om å styre sitt eget liv.
MESTRING – ønsket om å lære, utforske og å være kreativ.
FORMÅL – et ønske om å bety noe, om å bidra med noe ekstra til verden.
Disse tre: selvstyrerett, mestring og formål, er noen av de mest kraftfulle indre motiver som driver livene våre. Og alle disse er dypt involvert når flytsonen blir til. Å leke seg med flytsonen, handler litt om å rote seg bort i primær biologi. Avhengighetsskapende nervekjemiske stoff og mektig psykologi. Seriøst, hva kan gå galt? Alt eller ingenting, ser ut til å være flytsonens krav. Hvis du ikke er villig til å ofre noe, da kommer heller ikke flytsonen å besøker deg.
Det viser seg at vi mennesker blir mer påvirket ut av “hvordan andre mennesker” presterer, enn hvordan vi selv presterer. Dersom vi gjør det bedre enn andre, føler vi oss vel. Men dersom andre gjør det bedre enn oss, blir vi mindre lykkelige.
Nevrologen Klaus Fliessbach, rekrutterte noen frivillige til en studie, hvor deltagerne fikk hjernene sine skannet, mens de to og to, spilte et enkelt spill.
Spillet gikk ut på at de så bilder på en dataskjerm. Bildet var laget av en del prikker, og målet var å finne ut hvor mange prikker de så på bildet. Bildet ble fjernet så raskt, at de ikke hadde tid til å telle dem nøyaktig. De måtte gjøre et raskt anslag.
Når spillerne valgte riktig, vant de penger, og etter hver avgjørelse viste datamaskinen hvor mye hver spiller hadde tjent.
Det var grunn til å forvente at belønningssystemet ville ha mye aktivitet når spilleren vant penger. Men det egentlige spørsmålet studien ønsket svar på, var om belønnings-senteret brydde seg om relativ status i forhold til den andre personen.
Uavhengig av hvor mye penger spilleren vant, ble belønnings-senteret aktivert sterkere, når spilleren vant mer penger enn den andre. Bare det at en spiller visste at han/hun gjorde det bedre enn den andre spilleren, utløste samme reaksjon i hjernen, som sex, penger eller narkotika. Status virker åpenbart inn på belønnings-senteret som motiverende.
RESULTAT:
Som vi ser av studien, vurderer folk seg selv opp mot andre, og ønsker sterkt å være bedre enn andre mennesker vi sammenligner oss med. Man ønsker å være høyere på den sosiale stigen enn dem man oppfatter som likestilt.
Det at spilleren visste at de gjorde det bedre enn den andre, utløste et kjemisk belønningsstoff i hjernen, som gjorde at de følte et velbehag. Og hjernen vår er opptatt av nettopp dette – å være bedre og mer verdifull enn andre.
Dette forklarer også hvorfor du og jeg er så opptatt av hva våre kolleger får i lønn, og spesielt bonuser. Får jeg mer bonus enn “Per” eller “Kari”, da vil jeg føle meg vel. Finner jeg ut at noen tjener mer bonus enn meg, kan dette gå ut over stoltheten min. Og dette kan enten være motiverende, slik at jeg gjør det bedre neste måned, eller ødelegge motivasjonen min, slik at jeg bryr meg mindre om å gjøre mitt beste neste måned. Men påvirke, det gjør min og din bonus, i forhold til andre mennesker.
Vi kan si at vi ikke bryr oss. Men det er ikke tilfellet.
Studien er hentet fra boken «Følelsen av Forskjell», av Keith Payne
Dersom du bevisst tenker på en person, som helt klart er bedre enn deg, gjør dette at du får dårligere tanker om deg selv, enn om du ikke tenkte på den personen.
Men dersom du istedenfor tenker på noen som er dårligere enn deg, på et område, gjør dette at du får bedre tanker om deg selv.
Thomas Mussweiler og en gruppe psykologer, studerte denne effekten, og ville vite om den også gjaldt for ubevisste tanker.
De bad noen forsøkspersoner om å vurdere sine egne atletiske evner, og ble stilt slike spørsmål som: «Hvor mange armhevinger klarer du?» eller «Hvor lang tid bruker du på å løpe 100 meter?»
Men før de svarte skulle de sitte foran en dataskjerm og stirre på den, mens det dukket opp tilfeldige bokstaver.
Det forsøkspersonene ikke visste, var at det inne imellom dukket opp et navn på skjermen. Men navnet viste seg bare i 15-tusenedels sekunder om gangen, slik at bevisstheten ikke fikk det med seg. Så deltagerne så aldri navnet selv, men underbevisstheten deres, gjorde det.
En av gruppene med forsøkspersoner, ble vist navnet «Michael Jordan», mens en annen gruppe ble eksponert for navnet «Pave Johannes Paul».
Ikke overraskende vurderte deltagerne som ble vist navnet «Michael Jordan», seg selv som dårligere idretts-menn og kvinner, enn gruppen som så «paven» dukke opp på skjermen.
Denne effekten må ha skjedd underbevisst, for ingen av deltagerne rapporterte at de noen gang hadde oppdaget navnene på skjermen.
Tenk gjennom hva denne studien kan bety for deg. Hvor ofte kan du selv være utsatt for slike ting. Du sitter det ene øyeblikket, med kaffen i hånden, og er fornøyd med livet. For så plutselig, helt «ubevisst» oppdage noe, som ødelegger den gode følelsen. Og vipps, så er du ikke så fornøyd med livet ditt likevel?
Selv om tanken ser ut til å komme helt tilfeldig, trenger den ikke å gjøre det. Det kan være noe rundt deg som startet den. Noe du så i en avis eller et blad, en reklame eller en person du så på gaten?
Studien fant jeg i boken: «Følelsen av Forskjell» av Keith Payne
En tysk psykolog, Hermann Ebbinghaus, studerte på slutten av 1800-tallet, hvordan minner forsvinner etter hvert som tiden går. Han kom fram til det han kalte “glemselskurven”. Den viser at det vi lærer forsvinner regelmessig. Altså litt og litt, etter et forutsigbart system. Og at dersom vi ikke repeterer det vi lærer, mister vi det meste.
Det han fant ut var at den første repetisjonen var den viktigste. Deretter kan vi spre tiden mellom hver repetisjon, uten å miste så mye kunnskap.
En polsk mann, ved navn Piotr Wozniak, gjorde forskning på sprednings-effekten til sitt livskall. Han forsket med seg selv som utgangspunkt, og kom fram til tall og data, som han gjorde om til et studie-program. I programmet registrerte han hva han lærte, og når han gjorde det. Slik at han kunne bli minnet på, når han trengte å repetere forskjellige ting. Programmet selges idag under navnet “SuperMemo”, og folk over hele verden bruker det.
Fordelene ved et slikt system er åpenbar. Dersom du klarer å holde deg til det, kan du få kunnskap du studerer til å sitte bedre, og du jobber mer effektivt. Likevel er det vanskelig å praktisere, siden det kreves utrolig disiplin.
En annen forsker som har studert prinsippet er Anders Bjørk. På 1970-tallet fikk han tak i 700 personer, som var villig til å være med på forsøket hans. Og han konkluderte med at 1 – 4 – 10, var bedre enn 5 – 5 – 5.
Det vil si at første repetisjon bør gjøres etter en dag. Den andre skal utføres fire dager senere og den tredje repetisjonen 10 dager etter det igjen. Et studie-system hvor du repeterer kunnskapen hver 5 dag, er ikke like effektivt. Det tar for lang tid, før du repeterer stoffet for første gang, og mesteparten er da glemt.
Men det kan hende at 1 – 2 – 12 er enda bedre. Det er ikke forsket så mye på dette området enda. Det forskerne er enige om, er at den viktigste repetisjons-fasen er de første dagene. Deretter sitter stoffet bedre. Og du kan la det gå litt tid mellom hver repetisjon etter disse første 2-3 gangene.
(Denne artikkelen baserer seg på boken: “Slik lærer hjernen”, skrevet av Torkel Klingberg)
I en kjent studie, tok noen forskere ved et universitet i London, en kikk inn i hodene på endel taxisjåfører. Noe var skjedd i den bakre delen av hippocampus. Den delen av hjernen som vi bruker når vi orienterer oss. Hos taxisjåførene var denne delen av hjernen klart større enn hos andre personer i samme alder som ikke kjørte taxi.
Og jo lenger en person hadde kjørt taxi i Londons gater, jo større hadde denne delen av hjernen vokst. Stadig ny lærdom om byens 25.000 gater hadde forandret taxisjåførenes hjerner, og sannsynligvis gjort dem klar for bedre å takle en anstrengende og vanskelig hverdag.
En tolkning av dette kunne vært at forandringen i taxisjåførenes hippocampus, bare var en konsekvens av stress etter lang tid bak rattet. Men dette ble motbevist i en oppfølgingsstudie, hvor de sammenlignet bussjåfører som hadde like lang fartstid på veien, som taxisjåførene. Men bussjåførene kjørte faste ruter, og var ikke presset på å måtte finne fram i et virvar av en labyrint, slik som taxisjåførene måtte.
Bussjåførenes hjerner viste ingen forandring. Det ser ut som at det er den mentale anstrengelsen som taxisjåførene måtte gjennom for å finne fram, som skapte forandringen i hippocampus, ikke stress og frustrasjon av trafikken.
Denne studien viser at friske hjernen forandrer seg avhengig av hva vi gjør med den. Studien er en del av forskningen som har eksplodert i den siste tiden om hvor formbar vår hjerne er.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Også et annet lite eksperiment, viser hvor foranderlig hjernen vår kan være. Noen forskere, lot en gruppe forsøkspersoner øve i å sjonglere, hver dag i tre måneder. De kunne se at en del av bakhodelappen som registrerer bevegelser, hadde utvidet seg. Men tre måneder uten praksis, resulterte i at halvparten av økningen hadde gått tilbake.
Trening eller passivitet, i så kort tidsrom som tre måneder, kan med andre ord forandre strukturen på hjernen vår.
Denne artikkelen baserer seg på boken: “Vår utrolige hjerne”, skrevet av Johan Norberg
Forskere lurte på om det er mulig å utføre aktiviteter, som gir hjernen mer energi og overskudd utover dagen. Eller om det bare er søvn som kan lade opp hjernen, så man blir uthvilt og klar for nye oppgaver.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Noen forskere ved University of Michigan satte endel studenter til å løse kognitive (tanke-baserte) tester, for å utmatte hjernene deres. Deretter delte de studentene opp i to grupper. Den ene gruppen skulle gå en 50 minutters runde i byen. Turen i byen gikk for det meste langs en hardt trafikkert gate. Den andre gruppen gjorde den samme 50 minutters spaserturen i en botanisk hage.
Begge gruppene ble testet på nytt etter “hvilen”. Og det viste seg at gruppen som fikk gå i parken, presterte betraktelig bedre enn gruppen som gikk turen sin i byen.
En uke senere gjorde de den samme testen på nytt. Men denne gangen byttet de om, slik at de som gikk i parken, nå skulle gå runden i byen. Og de som gikk runden i byen, skulle få gå i parkområdet denne gangen.
Resultatet ble som de forventet. Også denne gangen gjorde studentgruppen som gikk i den botaniske hagen, det bedre enn de som gikk i den trafikkerte delen av byen.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Forskerne kom fram til at det travle bymiljøet, stilte større krav til studentenes oppmerksomhet, og dermed var slitsom for hjernen. I den botaniske hagen derimot, kunne studentene hvile sin oppmerksomhet, og la tankene vandre.
Hvile, enten det dreier seg om en god natts søvn, eller noe avslappende midt på dagen, er viktig for å omdanne læring til langtidshukommelsen. Dette er også viktig for deg som skal prestere på et høyt nivå innenfor sport eller arbeidsliv.
(Denne studien fant jeg i en bok som heter: “Tenårings-hjernen, hjerneforskernes overlevelsesguide til livet med ungdom”, og er skrevet av Dr Frances E. Jensen.)
Har du en stressende hverdag, hvor du må være “på” hele tiden? Eller kan du få slappet av inne imellom, og la tankene dine vandre? Eller har du noe annet som skaper “evig” stress hos deg?
