Nå har jeg skrevet et par innlegg om et konsept som beskriver: forskjellen mellom «viljestyrke» og «motivasjon». Her er greien:

 

Det finnes to utgaver av deg: «logiske deg» og «dyreutgaven av deg».

• Den logiske utgaven av deg, ønsker suksess, leve og spise sunt, tilegne seg mer kunnskap og ha gode mellommenneskelige relasjoner.
• Dyreutgaven av deg – bryr seg faktisk ikke. Den ønsker bare å få dekket sine kortsiktige behov, enklest mulig. Deretter ønsker den gode følelser og dopamin (lykkestoff).

 

 

Den logiske delen av deg, har lite energi. Den har viljestyrke som sin energi-kilde. Problemet med viljestyrke, er at det fungerer på samme måte som et batteri. Når du bruker av den, har du mindre til andre oppgaver. Og ganske snart er det tomt.

 

Når du er tom for viljestyrke, går du automatisk over i “dyre-modus”. Når du opererer i “dyre-modus” derimot, har du uendelig med energi, til å gjøre det som føles godt, og som gir deg lykkestoffet dopamin. Du er avhengig av dette stoffet, fordi det føles så utrolig godt. Hjernen din gir deg lyster, når du gir etter for disse lystene, føler du deg bra. Du får en god følelse, fordi du får dopamin. 

 

 

Når du opererer i dyre-modus, kan du sammenligne deg med en katt. Du gjør rett og slett det katten ville gjort, om den var deg.

 

Katten liker seg, når det er godt og varmt i huset. Den liker ikke å være ute når det er vått og kaldt. Det gjør heller ikke du, når du er i “dyre-modus”.

 

Det første den tenker på, når den er kommet inn i huset ditt, er mat. Den foretrekker så god mat som overhodet mulig. Våre katter har alltid foretrukket våtmat, istedenfor tørrfôr. Det smaker helt sikkert bedre.

 

På samme måte ønsker vi mennesker god mat med masse fett og sukker. Aller helst ferdig, levert på døren.

 

Så det er ikke noe i veien med mennesker som elsker «junkfood». Mat du kan få ferdig tilberedt på bensinstasjonen eller i en restaurant. Det er faktisk motsatt. Det er ikke normalt å foretrekke sunn mat man må lage fra bunnen av. Dette tar unødvendig lang tid og energi. Det føles ikke behagelig å stå på kjøkkenet å lage mat og vaske opp etterpå. Dette er imot vår pattedyr hjernes logikk.

 

 

Etter at katten har spist, er det tid for en lur på sofaen. Den er jo mett, og har de fleste andre akutte behov dekket. En katt tenker ikke langt fram i tid. Den slår seg til ro, når den er mett.

 

Det er derfor heller ikke noe unaturlig at vi mennesker hiver oss nedpå sofaen, og slår på TVen, etter at vi spist opp pizzaen vi fikk levert på døren (fett), og har drukket opp brusen som fulgte med (sukker).

 

Nå kan vi sitte rolig, hele kvelden og se på filmer og serier. Dette er også naturlig ut fra pattedyrhjernen vår. Den tenker ikke langsiktig. Men er bare ute etter å dekke sine kortsiktige behov, og få gode følelser.

 

Når du har dekket dine kortsiktige behov, er tiden kommet for å leke og slappe av. Ikke jogge, studere, rydde i garasjen, klippe plen og male huset.

 

Problemet til oss mennesker er at vi forventer å jobbe hele dagen med fornuftige aktiviteter, når vi egentlig bare har energi nok til å holde på med slike ting noen timer hver dag. Vi har ikke evig med viljestyrke. Men det har pattedyr hjernen vår. Den har energi og motivasjon, til å holde på med ting, så lenge det føles bra og det gir dopamin.

 

 

Dine planer og pattedyr-hjernens ønsker, er stort sett alltid på kollisjonskurs.

Du planlegger å jobbe med aktiviteter, som gjør livet ditt bedre på lang sikt. Pattedyr-hjernen, som styrer motivasjonen din, er kun ute etter å få dekket de mest nødvendige behov. Deretter ønsker den å gjøre det som gir den gode følelser og dopamin. Og bryr seg overhodet ikke om du oppnår suksess i livet, eller ender opp som narkoman. (Dette forklarer hvorfor noen blir narkomane. Hjernen deres har oppdaget noe som føles så utrolig godt, og som gir dem mye dopamin (lykkestoff).

 

Så når du er tom for viljestyrke, så går du fra å være deg selv, som jobber med mål og langsiktige prosjekter, til å bli omtrent som en katt. Totalt likegyldig i om plenen blir klippet og huset blir malt. Og joggeturen, den kan du bare glemme.

 

Det jeg ønsker med dette innlegget, er å forklare hvorfor du ikke er lat. Men faktisk har en velfungerende pattedyr-hjerne, som bare er ute etter å få dekket sine kortsiktige behov, som mat, sosiale interaksjoner, gå på do, når dette trengs, lek avslapping og søvn. Får du dette, da er pattedyr-hjernen din fornøyd. Og det er jo denne som styrer motivasjonen din. Det er den som bestemmer hva du har lyst til å gjøre.

 

Ønsker du å vite hvordan du kan få uendelig med motivasjon og energi til å jobbe med målene dine?

Da kan du lese dette innlegget: “Slik lager du nye vaner, basert på hjerne forskning”

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#viljestyrke #motivasjon #pattedyrhjernen #katt

Alle mennesker har to utgaver av seg selv. Det er «den logiske deg» og «deg i dyre-modus».

 

 

Den logiske deg, bruker viljestyrke som sin energi-kilde. Problemet med viljestyrke, er at den er så begrenset. Du går raskt tom for energi. Og da går du over i “dyre-modus”. “Dyre-modus” delen av deg, har uendelig med energi og motivasjon. Men problemet med denne delen, er at den ikke bryr seg noe om du når målene dine. Den bryr seg faktisk ikke om hva du driver med i det hele tatt. Heller ikke om du ødelegger livet ditt. Den ønsker bare å gjøre det som føles bra, og som gir den dopamin.

 

Dopamin er stoffet hjernen i “dyre-modus” bruker, for å lokke deg til å gjøre det den ønsker seg. Den vet at det føles godt å ligge på sofaen og se på TV (det har den beviser på fra tidligere tider). Da sier den til deg, via tankene dine: «jeg gir deg dopamin (gode følelser), dersom du slår på TV`en og setter deg i sofaen.»

 

Og dersom du er tom for viljestyrke, er det dette du kommer til å gjøre, når du styres i dyre-modus. Når du er tom for viljestyrke, har du lite du skulle sagt, om hva du kommer til å gjøre. Da gjør du rett og slett det som til enhver tid føles bra, og gir deg dopamin.

 

Så poenget er å finne ut hvordan du kan bruke denne «dyre-modusen» (feel-good) til å gjøre ting som fører deg nærmere målene dine. For poenget er at denne delen av hjernen din, bryr seg ikke hva den holder på med. Det må bare føles bra, og gi deg stoffet du er så avhengig av, nemlig dopamin.

 

 

Skal man lage nye vaner, er trikset å koble seg til denne energi-kilden.

Du har sikkert oppdaget at det er vanskelig å basere nye vaner på vilje-styrke alene. Og det er fordi vi har så lite av det. På en god dag, har du muligens viljestyrke nok til 4 timers bruk. På en dårlig dag, har du nesten ingen viljestyrke i det hele tatt. Og når du kommer hjem trøtt og sliten fra jobb, er mesteparten av viljestyrken din brukt opp.

 

Dyre-modusen din derimot, den har energi så lenge du er våken. Den går ikke tom. Men forstår du ikke hvordan du bruker den, er det den som kommer til å bruke deg. Og du ender opp med å tenke: «Hvorfor er jeg så lat? Hvorfor holder jeg på med disse tingene? Hvorfor får jeg ikke gjort noe fornuftig?»

 

Dyrehjernen bryr seg som sagt ikke om hva den gjør. Den er kun ute etter gode følelser og dopamin. Kan du vise den hvordan den får lett tilgang til disse godene, dersom den hjelper deg å utføre oppgaver, vil den faktisk begynne å hjelpe deg, istedenfor å ødelegge.

 

Men når du bryter reglene dens, vil den motarbeide deg. Den vil ha klare rammer for hva du tenker å gjøre, og det må være så enkelt å utføre, at den ikke ser det som et problem.

 

 

Dette er vanen jeg ønsker å starte

Jeg har lenge ønsket å lese mer i Bibelen. Men som du kanskje hører ut fra hvordan jeg formulerer meg, så er ikke det «å lese mer…» noe spesifikt. Det er alt for flytende. Hjernen min ser ikke på dette som en enkel sak.

 

Hva vil det si å lese “mer” i Bibelen? Hvor tid er jeg ferdig? Hvor tid kan jeg oppleve å få gode følelser (dopamin), over å ha utført oppgaven? Hva slags belønning venter det meg, når jeg er ferdig?

 

Jeg satte meg ned, og laget disse reglene. Jeg skal lese 15 minutter i Bibelen hver morgen. Det er konkret og realistisk/oppnåelig. Ikke for lenge og helt spesifikt. Dessuten så får jeg lov å drikke kaffe mens jeg holder på. For meg og hjernen min, så gir kaffe dopamin.

 

Jeg startet denne vanen i går. Og grunnen for at jeg tror jeg kommer til å klare den, er at den er helt konkret, den er ikke vanskelig ut utføre (15 min kan hjernen min tåle), og den gir meg mye dopamin. Kaffe når jeg leser, og den gode følelsen når jeg etter 15 min er ferdig, og jeg vet at jeg da lever etter mine verdier. Så jeg føler godt om meg selv, og ser mer positiv på framtiden.

 

 

Du må selv finne ut hva som gir deg dopamin

Det som gir deg dopamin, er alt som gir deg gode følelser. Men det som gir meg dopamin, vil ikke nødvendigvis gjøre det samme for deg. Alt du virkelig ønsker og har lyst på, gir deg dopamin. Det er dopaminet som utløses i hjernen din, som gjør at det føles så godt, og at du har så lyst på det. Typisk, kaffe, brus, sjokolade, kaker. You name it.

 

Men du kan også lære hjernen din opp til å gi deg dopamin fra sunne varer. Men da må du linke/koble dette til viktige og helt konkrete grunner, som at du får en utrolig bra kropp, og finner din drømme kvinnen/mannen om du drikker vann istedenfor brus. (hjernen krever ikke logiske grunner. Så for hjernen er det en logisk at du finner din drømmepartner om du drikker vann istedenfor brus.) Da må du linke/koble vann med et godt liv, og brus med dårlig helse, sykdom og død. Da vil hjernen din begynne å få positive følelser til vann, og dårlige følelser til brus. Og du vil begynne å foretrekke vann framfor brus, fordi hjernen din da linker sykdom og død til brus, og framgang og helse til vann.

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#dopamin #vaner #hjernen #godefølelser #motivasjon #bibelen

Vi har alle to forskjellige deler av hjernen vår som kan styre oss. En logisk del og en dyrisk del.

Den logiske delen har ønsker for livet ditt. Den vil at du skal bli suksessfull, rik, ha god helse og å få sosial aksept. Men dessverre har den liten tilgang på motivasjonen din. Den dyriske delen derimot, har uendelig tilgang på motivasjon, men bryr seg ikke om din framtid.

 

 

Den logiske hjernens energi-kilde er viljestyrke. Men den varer maksimalt i 3-4 timer. Så er den brukt opp. Mens den dyriske delen har uendelig med energi.

 

Med en gang du har brukt opp energien i den logiske delen. altså din viljestyrke, vil du gå rett bort til den dyriske delen og fortsette å gjøre det du har mest lyst til, og glede av, å gjøre. Men denne dyriske hjernedelen, har ingen behov for å gjøre noe betydningsfullt. Den bryr seg faktisk ikke. Det eneste som betyr noe, er dopamin. Den går der hjernen din utløser dopamin.

Det er som om den dyriske hjernen spør: «Hvordan kan jeg få utløst dopamin, raskest og enklest mulig?»

 

Men det positive er at din logiske del, er smart. Den kan tenke ut et system, som kobler seg på den dyriske energi-kilden, slik at den dyriske hjerne-delen ønsker å utføre positive aktiviteter – istedenfor destruktive. Du kan nemlig ikke utføre alt du ønsker deg, med viljestyrke alene. Å tvinge seg selv til å gjøre noe, over lenger tid, fungerer bare ikke.

 

Hemmeligheten er å forstå hvordan den dyriske delen, får utløst dopamin. Og så bruke dette systemet for å hjelpe deg til å nå målene dine. For poenget er at det dyriske systemet er helt sinnsvakt. Folk kan sitte 10 timer i strekk å spille et dataspill, uten problem.

 

Hjernen din bryr seg ikke om det du holder på med, er en del av den virkelige verden, eller noe som tilhører en fantasiverden, slik et dataspill er. Den bryr seg bare om hva som utløser dopamin og gode følelser. Og så følger den dette sporet, så lenge det utløses gode følelser og dopamin der.

 

Jeg kan utføre et nivå på dataspillet mitt, og få akkurat den samme dopamin-utløsningen som om jeg hadde fullført et maraton.

Så poenget er å finne en måte å koble deg til den dyriske energi-kilden, slik at hjernen din får utløst dopamin, mens den hjelper deg å bygge opp livet ditt.

 

 

DEN POSITIVE OG NEGATIVE SPIRAL

Den logiske delen har mindre og mindre viljestyrke tilgjengelig, jo dårligere det står til med livet ditt. Ved optimalt nivå, opptil 4 timer. Men dette reduseres raskt, når du har dårlig helse, for lite søvn og lite positivt gående i livet ditt generelt. Og i de verste tilfellene, blir du omtrent bare drevet fram av din dyriske hjerne. Da tenker du bare på hvordan du kan få din neste dose dopamin.

 

Dette gjør at du kan holde på med det du er avhengig av, hele dagen. Er du besatt av noe, er det her dopamin lettest blir utløst. Hva dette er, styres ut av din dyriske hjerne.

 

• Din logiske hjerne går etter det du ønsker å få gjort noe med. Mål, trening, orden, helse og studier.
• Den dyriske delen går etter dyriske behov, som er god mat – (mat rik på sukker og fett), avhengighet (data, TV, shopping osv), sex og det som du ellers synes er gøy.

 

Den dyriske hjernen bryr seg ikke om hvordan du utløser din dopamin. Men går spesifikt etter de tingen som utløser dette, og da som regel enklest mulig.

 

Så når du forsøker å lage deg gode vaner, og skaper en kjemiske nerve-baner i hjernen din, som ikke er forlokkende og enkel å utføre i det hele tatt. Som å trene hardt, rydde huset, lese timer i strekk (kort fortalt: ambisiøse og harde arbeidsoppgaver). Da er ikke dette attraktivt for din dyriske hjerne. Den vet jo om mye bedre måter å få tilgang til det kjemiske stoffet på. Og dette ønsker den å vise deg: «Se, en fjernkontroll. Bare trykk på den, så kommer det dopamin.»

 

 

Men ja, disse fornuftige tingene gir deg også dopamin, når du er ferdig og utføre dem, men dette blir fort slitsomt, noe den dyriske hjernen avskyr.

 

Fordi folk har lært opp hjernen sin, til å kunne mange snarveier, og gjort den avhengig av disse enkle dosene med dopamin, ser ikke hjernen din poenget i å legge ned så mye innsats, som den er nødt å gjøre, dersom du skal nå målene dine. For hjernen din bryr seg ikke om de langsiktige konsekvensene. Den ønsker bare det kjemiske stoffet – dopamin – NÅ!

 

 

DET ER REISEN – IKKE MÅLET SOM BETYR NOE

Den farlige delen er at du ikke utløser så mye dopamin, når du når målene dine. Det har du kanskje oppdaget, dersom du har jobbet hardt for å nå et bestemt mål. Og så omsider, har du klart det. Og forundret lurer du på: «Var dette alt?»

 

Hjernen vil alltid foretrekke de kortsiktige løsningene. Så dersom du gir den for store doser med dopamin tidlig, vil hjernen din slutte å jakte etter mer etterpå. Og hvordan skal du overgå den enorme boosten, du nettopp fikk? Det er jo nesten umulig. Noe astronautene som gikk på månen fikk oppleve. Hvilke mål skal man gå etter, når man akkurat har gått på månen?

 

Dersom din strategi er at du må utføre noe meget krevende, før du får en dopamin-utløsning, da vil hjernen din begynne å bry seg mindre om målet ditt, og mer om å gjøre de ufornuftige og enkle dopamin-utløsende aktivitetene som dataspill, spising, og TV.

 

 

DET HANDLER OM VERDI-ØKING

Det som gjør at dataspill er så attraktivt for hjernen, er at de fleste dataspill er knyttet opp mot å høyne verdien sin. Og høy verdi er viktig i hjernens perspektiv, fordi det gir bedre muligheter videre i livet.

 

Etter hvert som du blir bedre på noe, føler hjernen seg mer verdifull. Og dette gjør at den begynner å linke gode følelser og mer dopamin, ved å fortsette utviklingen. På denne måten blir folk avhengig av trening, lesing, hobbyer osv. Du føler at du klatrer oppover i en verdi-stige. Verdistigning er koblet til overlevelse for hjernen vår, siden du blir mer attraktiv, jo bedre du blir og jo mer du kan. Og overlevelse er den sterkeste drivkraften som finnes.

 

 

FRAMGANG ER SOM Å LEDE EN HUND

Hvordan får du en hund til å gå over veien? Du legger ned små belønninger, med jevne mellomrom.

Hunden begynner å gå, fordi den ser den første belønningen. Og når den har spist den opp, ser den neste belønning, like ved. Og så videre. Plutselig er den kommet over på den andre siden. Og der ligger kanskje den store belønningen å venter på den.

 

Men får du den store belønningen med en gang, da mister du interessen for å fortsette. For du blir ikke motivert av en liten belønning, når du akkurat har fått en stor en. Da mister du interessen, og slutter.

 

 

DET ER DEN GODE FØLELSEN SOM MOTIVERER

Å drikke alkohol, føles bra. Men du føler deg elendig når du er ferdig. Det samme med dataspill. Det føles bra å spille, og å øke i verdi og poeng, men det føles ikke bra, når du innser at du har sløst vekk hele dagen.

 

Det er derfor det er viktig å passe på at ende-resultatet faktisk gjør noe bra med deg, som å rydde, lese, trene osv. Da får du dopamin på veien. Noe som fører til at du har lyst å gjøre mer av det samme. Og samtidig føler du deg bra når du er ferdig. Vinn – vinn.

 

Når vi snakker om vår egen suksess til andre, da får vi rask belønning. Du får en stor dopamin utløsning der og da, fordi du får skryt og anerkjennelse. Men du blir deretter mindre motivert til å fortsette å jobbe mot målet. Fordi når du akkurat har fått den største belønningen helt i starten, da er det liksom ikke noe mer å hente.

 

Du må aldri få hjernen din til å tro at du har oppnådd ditt store mål. Det må alltid være noe større og bedre der framme som du jakter etter. Hvis ikke er det ingen grunn til å fortsette.

 

 

HELT TIL SLUTT

Det er ingen forskjell på suksess og å føle seg suksessfull.

 

De fleste er ute etter belønningen så tidlig som mulig. Det er derfor dataspill alltid har enkle nivåer i starten.

 

Når fotball-spillere blir bedre, får de mer skryt og anerkjennelse. Det samme gjør en data programmerer. Denne anerkjennelsen, gir status-løft og dopamin-utløsning. Da vil de ha mer. Og den letteste måten å oppnå dette på, er å jobbe med å bli enda bedre, på det samme området. Da øker også statusen deres.

 

I starten, må du koble ditt hovedmål i å gjøre framskritt. Ikke til penger, eller til å vinne kamper. Du bør heller ikke sammenligne seg med andre. Du må selv kunne styre dine framskritt. Akseptere at du må vokse, og at du som regel starter på null.

 

Ikke gå rundt å snakk om alle tingene du har oppnådd. Du bør heller gi deg selv små belønninger, etterhvert som du når dine små delmål på veien. Heller ikke gjør for mye ut av belønningene dine, la de være små, men la dem komme ofte. En kaffekopp kan være belønning god nok, eller en episode i favorittserien din.

 

Du bør hele tiden måle din framgang. Du bør dokumentere dine små oppnåelser og dine forbedringer. Lag en plan, og husk en tidsfrist.

 

KORT FORTALT:

Du vil begynne å gjøre endeløst, det din dopamin er knyttet til. Uansett hva dette måtte være. Hemmeligheten er å knytte dopamin, mot det du ønsker framskritt på.

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#dopamin #motivasjon #framgang #suksess #hjernen #energikilder

Tenk deg et barometer, som går fra 0 til 100. 0 – er at du ikke kan det. At du aldri har gjort det før. 100 – da er du en ekspert på området. 

Alle starter vi på 0, når vi prøver på noe nytt. Det at du starter på 0, har liten betydning for hvor god du kan bli i framtiden. Det betyr bare at du ikke har forsøkt dette før, og derfor ikke kan noe om emnet enda.

 

 

Jeg selv bestemte meg for å begynne å male med spray, i en alder av 25 år. Da hadde jeg aldri tatt i en sprayboks før. Men jeg brant av interesse for å lære meg dette. Spraybilder var de stiligste bildene synes jeg. Og brukte mye av fritiden min, til å male og se på videoer, og forsøkte hele tiden å lære av feilene jeg gjorde.

 

Hver gang jeg hadde malt et bilde, gikk jeg på You-Tube, for å finne ut hvordan jeg kunne gjøre det bedre neste gang. Målet var å lære av de aller beste, heller enn å prøve ut ting på egen hånd. 

 

Jeg ble ganske ok, på dette området, om jeg skal si det selv. Og fikk mange bestillinger. Men etterhvert forsvant denne interessen, og det var ikke lenger gøy å holde på med det. Så da sluttet jeg.

Jeg ble aldri noen ekspert på sprayart. Den muligheten forsvant da min brennende entusiasme ikke lenger  var tilstede.

 

 

Et typisk eksempel er når man starter i en ny jobb. Da er det ikke sikkert man kan noe om den nye jobben man skal utføre. Da starter man typisk på 0. Alt må læres fra fra bunnen av. Og det hjelper ikke på læringskurven om du forventer at du burde kunne det med en gang. Bare aksepter det. Du er en “novice”, og du kommer til å være det, en stund framover. Men vær en skikkelig god «novice». En som ikke forventer for mye av seg selv, men likevel er interessert i hvordan du kan gjøre ting bedre og annerledes.

 

Jeg setter 50%, på skalaen – som grense for at du kan noe. Og 75%, som grensen for å betrakte seg som god.

Gjør du noe nok ganger, vil du lære det. Og fortsetter du å gjøre noe på daglig basis over lang tid, vil du til slutt bli god.

 

MEN OFTE STOPPER DET HER

Men ikke alle kommer over dette nivået – god. Ikke alle blir eksperter. De fleste stopper opp, når de har nådd nivået hvor de mestrer faget. Dette er fordi hjernen vår begynner å automatisere ting, når den kan noe. Og når noe er automatisert, vil hjernen gå i sparemodus, og den slutter å utvikle seg.

Det skjer med de fleste, på de fleste områder i livet. Du må være personlig interessert i å utvikle deg, dersom du skal nå videre fra dette nivået.

Uansett hvor mange år du holder på med det samme, vil du bare bli raskere og mer effektiv til å oppnå det samme resultatet. Det er som om hjernen din er slått av. Og på en måte, er det akkurat det den er. Bevisstheten er slått av. Og det er gjennom din bevissthet, at du kan lære og utvikle deg.

 

HVORDAN KOMME SEG VIDERE?

Du trenger en viktig grunn, til hvorfor du skal utvikle deg til å bli en av de store. Du må finne noe å strekke deg etter. Du må sette deg mål, noe som holder bevisstheten din aktiv, slik at du hele tiden er interessert i å gjøre ting bedre, mer effektivt, raskere, mer nøyaktig. Da vil du litt og litt utvikle deg til å bedre hver dag.

 

Det handler fortsatt om timer, uker og år. Det er jo forsket på feltet – “hvordan bli en ekspert”. Og de har funnet at alle virkelig eksperter, må trene minst 10 000 timer, før de når de øverste sjiktet. 

 

Men det holder ikke å bare trene og øve. Du må være personlig interessert, ha mål og delmål å jage etter, og en drøm du ønsker å oppnå. Først da trer du ut av hjernens “automatiserte” jerngrep, som den har over de fleste andre. Og du går over i mulighetenes land. Hvor du har muligheter til å bli en av de store, innenfor akkurat ditt område.

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#hjernen #nybegynner #ekspert #autopilot #bevissthet

Jeg leser for tiden en bok som heter “Følelsen av forskjell”, skrevet av Keith Paine. Inspirert av boken, skriver jeg denne artikkelen. Her var det mye bra, og dette er en bok jeg anbefaler, for de som ønsker mer kunnskap om hjernen. Ikke alle punktene kommer fra boken. Liker du artikkelen, del den gjerne med andre. 

 

 

– Hjernen reagerer når noen sier noe negativt om deg.

De fleste står lang tid foran speilet hver morgen, for å fikse håret og sminke seg. Dette er fordi, de ønsker at andre mennesker skal synes godt om dem. Men om noen skulle komme til å si noe negativt om deg, eller snakke stygt bak din rygg, vil dette føles som et fysisk overgrep. Hjernen vil oppleve dette på samme måte, som når noen kommer bort og slår deg. Din sosiale status har fått seg et slag. Og sosial status, er noe av det aller viktigste, sett fra hjernen din sitt perspektiv. For når din sosiale status, reduseres, tror hjernen at dine framtidsmuligheter blir dårligere. 

 

 

– Å stå på stedet hvil, føles som å sakke akter ut – når de rundt deg beveger seg framover.

 

 

– Det er følelsen som teller.

Følelsen av fattigdom, gjør akkurat det samme med deg, som virkelig fattigdom. Om du føler deg fattig, men fra et objektivt synspunkt, egentlig ikke er det, vil du likevel oppleve alle de negative problemene som fattige mennesker står overfor. Dårlig helse, stress og bekymringer.

Hvis du selv plasserer deg langt nede på status-stigen, har du større sannsynlighet for å bli utsatt for depresjoner, angst og kroniske sykdommer. Jo lavere trinn du velger deg, desto større sannsynlighet er det for at du tar dårlige avgjørelser i livet.

 

– Vi mennesker er svært tilpasningsdyktige.

Når du får en stor lønnsøkning, vil du sannsynligvis bli svært lykkelig, en liten periode. Men det tar ikke lang tid, før du har vent deg til den, og begynner å sammenligne deg med folk som har høyere status. 

Forskning har funnet ut at det er flere lykkelige mennesker på de nederste status og lønns-trinnene, enn på de aller høyeste. Dette er fordi at man vanligvis sammenligner seg med dem som befinner seg på samme trinn av stigen.

Er du tigger, vil du ikke sammenligne deg med millionærer, men med andre tiggere. Og når du ser deg selv som en mer suksessfull person, enn kollegaen du sammenligner deg med, vil du føle godt om deg selv. På samme måte vil de på de høyeste trinnene, sammenligne seg med andre mennesker på det høyeste trinnet. Og når du sammenligner deg med de beste av de beste, da er det fort gjort å falle gjennom.

 

 

– Vi blir opprørte når vi kommer dårlig ut av en avtale.

I et lite eksperiment, ble noen barn bedt om å være med å rydde bort noen klosser. Som belønning skulle de få noen klistremerker. Eksperimentet ble utført, med to barn om gangen. Når det andre barnet fikk flere klistremerker, enn sin partner, ble barnet som kom dårligst ut, opprørt. Det ser ut som om vi har en medfødt rettferdighets-sans.

Det er ikke hvor mye vi får, som betyr noe, men om det oppleves som rettferdig.

 

 

– Er du for eller i mot ulikhet? Det kommer vel an på…

Hvis du spør folk om de mener der er for stor ulikhet, eller ikke, vil svaret være påvirker av hvordan de selv er stilt.

Folk som sliter, vil mene ulikheten er for stor, men for dem som har dratt fordeler og nytte av det gjeldende system, er sannsynligvis ikke enig.

De sterkeste, smarteste og mest konkurransedyktige, ønsker ulikhet velkommen. Men de med dårlige utsikter, ønsker en mer jevn fordeling.

 

 

– Hvordan kan man vite når man er mett? Har vi en kalorimåler, innebygd i hjernen?  

Det er ikke hvor mye mat du spiser, som avgjør hvor mett man føler seg, men hvor mye av helheten man har spist.

Det er derfor vi på en fin restaurant, kan føle oss mette, etter å ha spist mye mindre, enn vil spist på et annet spisested.

 

 

– Forskjellen mellom “fattige” og “rike”.

I en studie, ble “rike” og “fattige” studenter satt i grupper på to og to. Oppgaven gikk ut på at de skulle sitte og snakke med hverandre i ett minutt. Studentene visste ikke hva forskningen gikk ut på, slik at de skulle oppføre seg så naturlig som mulig.

Forskerne fant at det så ut som at «rike» personer, brydde seg mindre, og var mer uinteresserte i samtalen, enn sine «fattige» samtalepartnere.

Forskerne så på dette, som at rike personer har mindre som står på spill, og de føler seg sikrere og er trygge på seg selv. Mens de fattige derimot, var mer engasjerte, de gestikulerte med armene og de lo. Det var som om de jobbet hardt for å bli likt og akseptert.

 

 

– Når du tenker på en person, vil tanken styre din prestasjon.

Dersom du tenker på en person, som er deg overlegen på et område – vil du ha en tendens til å få dårligere tanker om deg selv på dette område.

Motsatt er det om du tenker på noen som du selv, føler du er bedre enn, på et område. Da vil du ha en tendens til å få gode/høye tanker om deg selv på området.

Dette skjer på det underbevisste plan. Ikke nødvendigvis overlagt fra din side.

 

 

– Selv kortvarig følelse av fattigdom eller rikdom, kan gjøre folk mer eller mindre korttenkte.

Husk at følelsen av rikdom og fattigdom, er en følelse, og blir gjort på et personlig plan. Det er ikke de reelle verdiene som avgjør dette.

Når man får folk til å føle seg fattige, vil de bli nærsynte, og de rasker til seg alt de kan. Som oftest uten å tenke på framtidige konsekvenser. Men når man får dem til å føle seg rike, vil de fleste få et mer langsiktig perspektiv på ting. De begynner å tenke og gjøre ting, med hensyn til framtiden.

 

 

– Følelsen av å miste en verdifull mulighet.

Hjernen vår er ekstra sensitiv, for alt den anser som begrenset. Når du har satt en frist på et eller annet, begynner hjernen vår å reagere. Den er redd for å miste noe verdifullt.

Har du for eksempel opplevd å få et tilbud, med tidsbegrensning? Har du oppdaget at du da begynner å bli mer usikker. Du hadde egentlig tenkt å takke nei, men siden det er satt en tidsgrense, så begynner du å bli usikker. Du har jo ikke lyst å gå glipp av noe. Hva dersom det viser seg å være et veldig godt kjøp?

Det er akkurat som at hjernen plutselig har lyst på noe, bare fordi du er redd for å miste noe. Og du vet at når tiden er ute, er det for sent å ombestemme seg. Du føler du bare må ha det, sånn for sikker hets skyld.

 

Likte du artikkelen? Da vil du kanskje like:

HJERNESMART på Facebook

 

#følelser #hjernen #mindset #fattigdom #rikdom #menneskekunnskap

Vi har alle forskjellige måter, for hvordan vi  ser på oss selv. Vi identifiserer oss med noe eller noen. Enten ser vi oss som noen med stor framtid, en som har planer klare for livet. Eller som en som trenger hjelp, selv for det å overleve. Identitet er noe som styrer hva vi gjør.

 

 

Er du en som alltid forsøker å strekke deg litt lenger? Eller er du en som enkelt gir opp, med en gang noe føles tungt og slitsomt? Begge disse motpolene blir fort til vaner. Og dette sliper synet på livet, og på framtiden. Når jeg sier sliper, så indikerer jeg at dette er ting som skjer sakte, ofte uten at man merker det. Og det er slik forandring ofte skjer.

 

Identitet er som en termostat. Når en termostat er satt til en spesifikk temperatur, vil det alltid være tilnærmet den samme temperaturen i rommet, uansett hvor varmt eller kaldt det er andre steder.

 

Slik er det også med din identitet. Du vil gjøre akkurat det du aksepterer av deg selv. Ikke mer og ikke mindre. Legg merke til at jeg skreiv “aksepterer” og ikke “ønsker”. Livet ditt er ikke slik du ønsker, men slik du aksepterer at det er, med minste aksept som grense. Ikke maksimum. Du tjener akkurat så godt som du aksepterer. Ikke mer – ikke mindre. 

 

Er du misfornøyd med livet ditt, er dette fordi at du har satt din “temperatur” for lavt. Men ingenting i livet ditt vil forandre seg, før du selv endrer på denne termostaten. Termostaten, er altså dette “minste akseptable nivå”. “Termostaten” din vil videre forandre din adferd, og sørge for at du gjør det som trengs å gjøre i livet ditt, for å holde deg like over denne leve-standarden.

 

 

Du har kanskje hørt at du er et gjennomsnitt ut av dine 5 nærmeste venner. Og at du blir som de menneskene du henger oftest med.

 

Dersom vi setter dette inn i konseptet med denne termostaten, så vil de menneskene du bruker mest tid med, være de som sliper din adferd, og skrur opp og ned på “termostaten” din. Fordi dersom alle dine venner, har mye høyere standard i livet sitt, enn det du har, vil du ikke føle deg vel, når du er med disse menneskene. Da vil du enten finne noen andre å henge med, eller du vil endre på din “termostat”, som igjen vil endre din adferd. Og slik vil disse vennene, sørge for at du hever din levestandard. De vil sørge for at du endrer deg i positiv retning, slik at du kan holde tritt med dem.

 

På samme måte vil det være med venner som har mye lavere standard enn deg. Du vil ikke trives lenge i deres nærvær. Samtidig vil de trekke deg ned på sitt nivå. Gjerne uten at du er klar over det selv. Men det blir ikke naturlig for deg, å holde en høy standard, når du hver dag bruker tiden din med mennesker som har en mye lavere standard enn deg. Dette har med termostaten å gjøre. Disse menneskene med mye lavere levestandard enn deg, vil hele tiden skru og endre på termostaten din.

 

Så enkelt forklart: Din termostat blir endret – ut fra hvem du er med.

 

Personligutvikling.blogg.no på Facebook

#levestandard #status #termostaten #temperatur #dublirsomdeduermed #5nærmestevenner