I det siste har eg skrevet litt om dyrehjernen, og om dens påvirkningskraft i forhold til å motivere eller demotivere oss. Når du og din dyrehjerne er samstemte og enige om hva dere bør gjøre, da opplever du lite problemer. Da gjør du oppgaven du planlegger å gjøre.
Eg har nettopp vasket sommerdekkene på bilen min, og det til og med uten noen særlig indre kamp. Dyrehjernen min ønsker ikkje den skammen det er å skifte hjul langt inn i juli måned. Og nå var det bare så vidt eg turde å skrive dette på bloggen min også, for min dyrehjerne ønsker ikkje å ta seg dårlig ut foran andre mennesker. Da er det lett å motivere den til arbeid, så lenge du tucher borti drivkreftene dens. Nemlig skammen og frykten for å miste sosial status.
Andre ganger ser ikkje dyrehjernen min grunnen til at oppgaven eg planlegger å gjøre, må gjøres. Da stritter den imot, og du ender opp med å utsette, eller lar fullstendig være å gjøre oppgaven. Det er dette som styrer din trang til å utsette. At du og din dyrehjerne drar i forskjellige retninger. At dere to ikkje er på bølgelengde – ikkje er på samme lag.
Når dyrehjernen er uenig med deg, da viser den deg dette, ved å ta bort din energi, glede og optimisme. Dette har vært en overlevelses-mekanisme fra tidlige tider, da verden var mer brutal, og mindre tilrettelagt for oss mennesker. Da kunne det redde livet ditt, at den fikk deg til å gi opp planen din, før du gikk for langt og ble hardt straffet for det. Da mener eg drept ute i skogen eller kastet ut eller nedgradert i flokken.
I dag er ting mye tryggere , og det å forsøke seg på ting, er ikkje like farlig. Mekanismene for å prøve og eventuelt å feile, får mindre konsekvenser. Eg dør ikkje av at noen synes det eg skriver bare er tull, og skriver kritiske kommentarer på bloggen.
I dag råder vi folk til å gi ting et forsøk eller to. Men dette kan likevel stoppes ut av dyrehjernen vår, i det den gir deg mindre energi og motivasjon til å fortsette å forsøke. Dersom leserne mine forsvinner, vil den ikkje lenger se meningen med bloggen min, og vil da istedet spare på energien eg hadde planlagt å bruke på å skrive artikler, og vil nå forsøke å overtale meg til å utsette artikkelen til en annen dag, og heller bruke kvelden foran TV`en.
Slik motiveres og demotiveres vi av dåre dyrehjerner. Når den opplever anerkjennelse og respekt, blir den glad og ønsker å motivere deg. Når dette mangler, kan du ende opp med en utrolig trang etter å gjøre noe annet, utsette aktiviteten og klandre deg selv etterpå fordi du ikkje gjorde oppgaven. Men det er ikkje din skyld at du mangler energi og motivasjon. Det er hjernen din som ikkje ser hele bildet av det du holder på med. Eller som ikkje synes det du holder på med, altså prosjektet ditt som stort og viktig nok.
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
