Hører på en lydbok nå, som omhandler hjernen vår. Ganske avanserte greier, sånne bøker. Jeg fant ut at jeg ville forsøke å forklare konseptet boken handler om. Den sammenligner hjernen med et teater. Jeg tenkte å lage en artikkelserie: TEATER-KONSEPTET. Så da starter jeg forsiktig. Håper du liker og forstår greien.
Tenk deg hjernen som et teater. Du har selve teateret, som skal forestille hele hjernen din. I sentrum for det hele har vi “SCENEN”. Det er her aktene utspiller seg. Scenen er det samme som “Pre-Frontal-Cortex”, som er hovedkontoret i hjernen. Dette er din bevissthet. Det er den du tenker bevisste tanker med, og det er den som er korttids-hukommelsen, altså arbeidsminnet ditt.
Det som er med denne scenen, altså pre-frontal-cortex, er at den er bitte liten. Du kan tenke deg denne som en “mini-scene”. Før trodde vi at man kunne holde på opptil 7-8 informasjonsbiter i arbeidsminnet vårt om gangen. Men i de siste årene har de endret dette tallet til ca 4. (3-5). I dette eksempelet er “informasjonsbiter” – sammenlignet med skuespillere. Scenen din kan ikke ha mer enn 4 skuespillere oppe på scenen om gangen. Mer er det ikke plass til.
Det som er avgjørende for om det er 2 eller 4 ting du husker (skuespillere), er hvor vanskelig informasjonen du prøver å huske er. Kommer det flere skuespillere opp på scenen din, enn det er plass til, vil noen skuespillere bli dyttet ned av scenen. Som for eksempel dersom du prøver å huske flere ting enn du er stand til, begynner du å glemme det første du skulle huske.
Noe annet som er verdt å vite er at du bare kan utføre en mental oppgave om gangen. Sagt på en enklere måte: Du kan bare spille en akt om gangen. Det kan være at du trenger 2 eller 3 skuespillere på scenen din, for å “spille” denne akten. Men alle andre skuespillere som ikke er involvert, bør du fjerne fra scenen din. Jo flere informasjonsbiter eller tanker (skuespillere) du har framme, jo dårligere blir kvaliteten du utfører på scenen. Du bør med andre ord ikke ha annet oppe på scenen din, enn det du jobber med akkurat nå.
Så dersom du for eksempel leser noe, for å lære. Og samtidig har en ørliten tanke om noe annet liggende inaktivt i bakgrunnen, vil du ikke lære like mye som du kunne gjort, om scenen din var tom.
PUBLIKUM:
Du har også et publikum i dette teateret. Dette er informasjonsbiter og minner du har liggende i underbevisstheten din fra før. Dette er ting du har lært og opplevelser du har hatt. Det er ikke tilfeldig hvor i salen en “publikummer” sitter. De sitter i salen utifra hvor aktive de har vært i det siste og hvor tid du aktiverte dem sist. Jo nyere et minne, en opplevelse eller en informasjonsbit er, jo lenger framme sitter den. Og jo lettere kan du finne den igjen, dersom du trenger dens hjelp oppe på scenen. Fordi du kan hente fram publikummere opp til scenen din. Og da blir det motsatt, med ting og minner du har fra en svunnen tid. Det er vanskeligere å finne dem igjen, og det er ikke sikkert at de er i samme forfatning som du husker at de var, i gamle dager.
I KORTE TREKK:
SCENEN – Du har en scene. Dette er hovedkontoret i hjernen din. Det er arbeidsminnet ditt, og hovedsetet for dine aktive tanker. Denne scenen er bitte liten. Du kan bare ha opptil 4 informasjonsbiter på scenen din om gangen. Men jo flere informasjonsbiter (eller skuespillere om du vil), jo dårligere blir kvaliteten på det som skjer oppe på scenen.
Du kan bare spille en akt om gangen. Dette vil si at du bare kan utføre en mental oppgave på scenen din om gangen. En mental oppgave kan være: “å forstå noe”, “å ta en beslutning”, “å lære og lagre noe”, “å hente ut informasjon eller et minne” eller “å forhindre noe fra å komme opp på scenen”.
SKUESPILLERE – Dette er “informasjonsbiter” eller noe annet som kommer til deg fra den ytre verden.
PUBLIKUM – Dette er informasjonsbiter, opplevelser og minner du allerede har lagret i hjernen/underbevisstheten din.
Dette var første artikkel, i serien. Det gjelder å følge med, fordi konseptet blir dypere og mer lærerikt etterhvert. Boken dette er hentet fra, heter forresten: “Your Brain at Work” av David Rock
personligutvikling.blogg.no på Facebook
#teater #teaterkonseptet #scenen #skuespiller #publikum #hjernen #teaterteorien
