Eg har selv gjort mindre på selvutviklingsfronten i det siste, og det er lenge siden eg har skrevet et blogginnlegg. De fleste blogginnlegg eg har skrevet det siste året har nok også vært litt utenfor mitt normale felt. Også for min del har motivasjonen vært fraværende i det siste. Men det betyr ikkje at eg har mistet den. Den vil komme tilbake når eg er klar. Og slik kan det også bli for deg.

Her er noe mange misforstår med motivasjon:

De tror den bare skal være der, automatisk. Som om motivasjon er noe man enten har eller ikkje har. Men motivasjon er ikkje en magisk følelse som kommer og går. Den må tilrettelegges og behandles med varsomhet.

Ka er egentlig motivasjon – og kor kommer den fra?

Jeg har brukt de siste årene på å skrive to bøker om psykologi, og motivasjon har vært en viktig del av innholdet i disse. Det har lært meg noen fundamentale ting:

Motivasjon oppstår når hjernen din tror på det du holder på med. Når du holder på med noe som gjør at hjernen din opplever mening og tro på belønning. Da begynner hjernen å produsere kjemiske stoffer som gir deg både energi og driv.

To av de viktigste stoffene her er:

• Dopamin
• Kortisol

Begge disse gir deg energi – men på helt forskjellige måter.

Dopamin – lyst og mål

Dopamin gir deg følelsen av fremgang, håp og lyst. Det er hjernens måte å si: “Dette blir bra – fortsett!” Når du tror på målet ditt og hjernen tolker små tegn til framgang, da gir den deg belønning i form av små drypp av dopamin. Og dette føles som motivasjon til å fortsette. Det er dette stoffet som skaper indre motivasjon og drivkraft.

Kortisol – press og frykt

Kortisol er mer ubehagelig, men likevel nyttig. Det motiverer deg ved å skremme deg litt: “Hvis du ikkje gjør dette, går det galt.” Kortisol skaper ytre motivasjon – som kan få deg i gang når du står i fare for å miste noe, feile, eller skuffe deg selv eller andre.

Og her er poenget:

Du kan bruke begge disse – selv om de virker forskjellige. Noen ganger trenger du å bli minnet på belønningen. Andre ganger trenger du å kjenne på litt press. Begge retningene skaper bevegelse. Eller motivasjon om du vil.

Så… er motivasjonen din borte?

Kanskje. Men da er det bare hjernens måte å si: “Akkurat nå ser eg ikkje helt poenget med å bruke energi på dette.” Det betyr ikkje at du er lat. Det betyr bare at hjernen trenger litt mer mening og litt mer tro på at det finnes en belønning i retningen av målet ditt igjen – da vil motivasjonen naturlig komme tilbake.

Holder du på med et mål eller prosjekt for tiden? Og opplever du manglende motivasjon?