Som bergenser er eg av naturlige årsaker Brann-supporter. Og kampen igår gikk veien lenge. De ledet til pause, og etter hvilen var de i lekent humør. Det såg ut som at de hadde funnet flytsonen. Men så plutselig får de tre kjappe midt i fleisen. 1-0 hadde blitt til 1-3. Det som såg ut som seier, gikk nå mot tap. Eg sa før kampen at eg var fornøyd med uavgjort, for Molde er et godt fotballag, og var før sesongen spådd over Brann på tabellen. Dette eg skriver nå, er mine tanker om det som skjedde.
Det som eg tror skjedde med Brann, var at de gikk fra å ha opparbeidet seg en flytsone. Det meste såg ut til å fungere. Det var lekent lag utpå der. Godt humør, optimisme og det var superraske nervebaner i hjernen til spillerne. De hadde opparbeidet seg mengder med dopamin, som fjerner støy, gjør at spillerne oppdager flere mønstre i omgivelsene og gjør at hjernen leser flere detaljer og behandler mer informasjon per sekund. Alt dette gir deg store fordeler i forhold til motstanderen din. Men bare dersom du klarer å holde på fordelen. Brann satte ikkje sjansene sine, når de var i denne flytsonen.
Men brått ble optimisme gjort om til pessimisme. De fikk seg et par kjappe “knyttnever” midt i tryne. Det er slik stresshormonet kortisol oppleves som. Det er rein smerte. Og tre baklengs merkes inne i en spillers hjerne. Store mengder kortisol oversvømmer hjernens indre systemer. Laget gikk fra Brann 2.0 til Brann versjon 0,5, på kjappe 5-10 minutter.
Hjernen fungerer ikkje likt når man er i flytsonen, kontra etter at flytsonen er over. For inne i hjernen på spillerne går ikkje informasjonsflyten like raskt lenger. Den leser ikkje omgivelsene i samme tempo. Spillerne er ikkje samspilte, og prestasjonsnivået er gått drastisk ned. Treffsikkerheten på pasninger går ned, tempoet det samme. Hjernen leser ikkje omgivelsene like raskt og nøyaktig som før. Den har gått i overlevelses-modus. Den har gått fra å være optimistisk og positiv til negativ og pessimistisk. Dette gjør at det som nettopp opplevdes som fest og moro, med ett oppleves som kjedelig og uttørkende. Beskjeden som hjernen forsøker å til spillerne nå er noe slikt som dette: “Eg ønsker ikkje å være på banen mer. Dette er bare smertefullt. Eg føler meg ydmyket. Gå heller og overgi deg. Dette er negativt for framtiden min. Hva tenker de andre om meg nå?”
Moralen i denne artikkelen er at det er helt normalt å spille bra den ene dagen, for så å være dårlig dagen etter. Det å vite at hjernen forandrer seg mye fra dag til dag, og til og med ofte fra time til time, kan være avgjørende for om utøveren har en framtid på idrettsbanen eller ikkje. Og det å forstå at hjernens kjemi er svært avgjørende for hvordan du gjør det på idrettsbanen, og i livet ellers er også av viktig betydning. Det er naturlig at du er i godt humør og fungerer den ene dagen, for så å oppleve at alt er endret dagen etter.
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
