Du har nå en forståelse av dine tre hjerner inne i hodet ditt: «the Human», «the Chimp» og «the Computer». For å optimalisere systemet kan du lære deg å flytte blodomløpet i hodet ditt og operere med enten «the Chimp», «the Human» eller «the Computer», i forhold til hviken som er den riktige for oppgaven.

 

HVORDAN «THE COMPUTER» SAMARBEIDER MED «THE CHIMP» OG «THE HUMAN».

Dersom «the Chimp» og «the Human» er avslappet og ikke bekymret, da vil du automatisk jobbe med «the Computer», noe som menes at du kan utføre daglige rutineoppgaver uten noe bevisst innsats, mens din «Computer» jobber i samsvar med et automatisk program. Men dersom det finnes noen form for fare, usikkerhet eller uvanlige omstendigheter viser seg da vil «the Chimp» eller «the Human» våkne til live, og overta oppgavene.

Når det viser seg en trussel, «the Chimp» vil først lete i «Cumputeren» for å se hva som er lagret der. Dersom «the Computer» ikke kan roe ned «the Chimp», da vil «the Chimp» ta over styringen. Dersom «the Chimp» lar seg roe ned, da vil enten «the Human» eller «the Computer» begynne å handle. I omstendigheter hvor «the Chimp» ikke ser noen form for trussel, da vil den gi fra seg oppgaven til enten «the Human» eller «the Computer». For å gi en enkel illustrasjon av hvordan de tre hjernene fungerer sammen, kan vi se på et eksempel med en som spiller piano. La oss tenke oss at pianisten spiller sitt favorittstykke, kan det svært godt, og har spilt det med enkelhet og eleganse før. Denne oppgaven er familiær og godt programmert i «the Computer», og «the Computer»  lar fingrene spille uten av noen form av bevisste tanker er nødvendige.

 

Det første senarioet:

Jeg går inn i et rom og utgjør ingen trussel til personen, som bare fortsetter å spille på pianoet. Jeg spør vedkommende om han/hun kunne tenke seg en kopp kaffe, og «the Human» i vedkommende svarer med et «ja» eller «nei». «The Computer» fortsetter feilfritt å spille piano. «The Chimp» sover trygt, fordi det finnes ingen trussel. «The Human» er i en avslappet mudus, og tillater «the Computer» å gjøre jobben.

 

Det andre senarioet:

Jeg går inn i rommet og sier til personen : «Kan du fortelle meg og vise meg hvordan du spiller det stykket der?» Denne gangen, siden jeg ikke utgjør noen trussel, som medfører at «the Chimp» fortsatt sover trygt, har jeg spurt «the Human» om å tenke. Så «the Human» har våknet opp, og blodomløpet i hjernen går nå til «the Human». «The Human» tenker nå svært sakte (20 ganger saktere enn «the Computer»). «The Human» må også utarbeide oppgaven helt fra oppstarten av, så ting begynner å gå feil. Personen stopper opp og sier: «Jeg klarer ikke å tenke så raskt, men hvis du vil så kan jeg spille sakte og prøve å gjøre det enkelt.» Vedkommende starter å spille igjen, og ganske snart er vedkommende fullt til stede i pianospillingen igjen. («The Human» er ikke en godt egnet hjernedel å sende blodomløpet til, dersom du må tenke raskt eller utføre en godt opptrent oppgave.)

 

Det tredje senarioet:

Jeg går inn i rommet sammen med en gruppe meget kjente pianister og sier til personen: «Vi ønsker bare å se hvor godt du spiller det stykket.» Så lener jeg meg inn til pianoet og ser intenst på pianisten. Denne gangen våkner «the Chimp», og går i panikkmodus, fordi dette utgjør fare. Så derfor går blodomløpet i hjernen til «the Chimp». «The Chimp» er nå emosjonell og uberegnelig, og «the Chimp» vil nå starte en samtale, og vil sannsynligvis begynne å forsvare seg selv. «Jeg er ikke på mitt beste i dag.», vil være en typisk respons fra «the Chimp», samtidig med at vedkommende enten slutter å spille, eller at «the Chimp» prøver å spille piano, noe som vil være håpløst utført.

 

«The Computer» tenker raskest fordi alt allerede er på plass. Dersom noen spør deg om et enkelt regnestykke, vil du svare med en gang, fordi svaret er lagret i «the Computer». «The Chimp» ville ikke følt seg truet, fordi det var et enkelt regnestykke å svare på. Men derimot om du hadde spurt om hva 13 x 17 er, ville du ikke visst svaret på forhånd, og du måtte stoppe opp og tenkt. Du måtte brukt «the Human» med hjelp av «the Computer». Dersom du hadde brukt det tallet hver eneste dag, da ville du visst tallet, og «the Computer» hadde svart for deg automatisk.

Dersom vi nå hadde spurt deg det vanskelige regnestykket foran en stor forsamling, da ville sannsynligvis blodstrømmen gått til «the Chimp», fordi du ville følt deg truet. Hvem vet hva «the Chimp» ville gjort med dette? Den ville kanskje skreket, eller kanskje begynt å le, eller kanskje nektet å engasjere seg. Det vi nå vet er at dersom du føler deg truet, da vil blodomløpet i hjernen din gå til din «Chimp» først, og deretter til enten «the Human» eller «the Computer». Så i dette eksempelet, dersom du ønsker å gjøre det bra på matematisk multiplikasjon, må du først håndtere «the Chimp», og deretter sørge for at «the Human» får de riktige tallene og svarene lagret inn i «the Computer», og får «the Computer» til å lære seg disse godt.

 

«THE HUMAN» GRIPER INN

Du kan ikke nekte «the Chimp» å reagere på det som skjer. Det er alltid den som reagerer først. Men likevel kan du hindre den fra å reagere på hendelsen. Så etter at «the Chimp» reagerer på en opplevelse, er det om å gjøre å benytte emosjonell/følelsesmessig tenking til å finne det fornuftige i situasjonen. «The Human» trenger å gripe inn. «The Human» trenger å bruke fakta og sannhet for å føre personen inn til logisk tenkning, og stoppe «the Chimp» fra å fortsette med den emosjonelle tenkningen. 

Eksempel: Tony har booket rom på et hotell i Portugal. En uke før ferien starter, brekker Tony foten sin. Informasjonen går til «the Chimp» først. Han kan ikke nekte «the Chimp» fra å motta denne informasjonen først, så Tony må akseptere det, og jobbe ut ifra det.

«The Chimp» skriker: «Dette er ikke rettferdig. Jeg kan ikke tro at dette nettopp skjedde. Dette var det siste som måtte skje.» På dette stadiet har Tony to valg. Han kan la «the Chimp» ta over med emosjonell tenkning som medfører at han ser alt i svart / hvitt og ikke har noe konstruktivt å komme med annet enn klandring og sinne, eller han kan få «the Human» til å gripe inn, og gi «the Chimp» noen fakta og sannheter, slik at den slutter å reagere slik over situasjonen hverken den eller Tony får gjort noe med. Tonys fakta til sin «Chimp» kunne vært: «Ingenting kan forandre på denne situasjonen, jeg kan enten gjøre det beste ut av situasjonen de neste ukene, eller jeg kan klandre alt og alle og føle på all elendigheten. «Jeg kan fortsatt finne noe å glede meg over de neste ukene dersom jeg insisterer på det.»

Nå må Tony følge opp dette, med noen konstruktive planer, med noe positivt å se frem til de kommende ukene. Det som istedenfor pleier skje, er at «the Chimp» tar ting helt ut av perspektiv, og svartmaler absolutt alt. Dersom Tony ikke klarer å håndtere sin «Chimp» i denne situasjonen, er at han bør skaffe hjelp utenfra, slik at andre kan se ting fra en annen synsvinkel. Fordi det er ikke lett å finne noe å forholde seg til når «the Chimp» tar over og tenker i følelser og i panikk. 

Problemet her et med å få «the Human» til å hindre «the Chimp» fra å handle etter sine følelser, er at «the Human» er sein med å handle. Det tar også mye både energi å gripe inn med fakta og sannheter, og på den tiden det tar «the Chimp» å reagere, er vi ikke istand til å starte prosessen med å finne fakta og få «Chimpen» til å roe seg ned. Vi husker jo at «the Chimp» er fem ganger raskere til å tenke enn «the Human». Så «the Human» kommer dermed hele tiden i bakleksen, og må bruke all energi på å innhente «the Chimp» (håndtere problemene som «the Chimp» steller istand.) 

Men det er en måte å håndtere situasjonen på. «The Computer» tenker tjue ganger raskere enn «the Human» igjen, og altså fire ganger så raskt som «the Chimp». Så dersom vi får «the Computer» til å reagere på situasjonen før «the Chimp», kan vi unngå konflikten mellom «the Chimp» og «the Human». For at dette skal være mulig, må vi ha tenkt gjennom at dett kan skje, og ha en automatisk respons på slike hendelser, og ha en ferdig automatisk respons lagret i «Computeren», slik at dersom du skulle havne i en slik situasjon, er «Computeren» klar til å reagere.

• Her er noen slike «Stone of Life» du kan ha lagret i «Computeren»:
• Jeg er et voksent menneske, og kan håndtere det som skjer meg.
• Livet er ikke rettferdig.
• Alt som skjer, kommer og går.
• Skuffelser er tøffe iblant, men de må holdes i perspektiv.
• Lykke kan bli funnet på mange måter.
• Det er måten du håndterer tingene, ikke hva som skjer deg, som gir fred og ro i sinnet.
• Hver dag er dyrebar.

«The Stone of Life» er den ultimate kraftressurs i vår psykologiske sinnstilstand. Å ha slike livssannheter lagret i «Computeren» er den beste måten å håndtere «the Chimp» på, fordi «the Chimp» vil alltid sjekke «Computeren» før den håndterer situasjonene selv.

 

DIN PERSONLIGHET

Å definere personlighet er aldri enkelt. Vi har alle tanker om hva det er, men det er vanskelig å sette ord på. Personlighet er grovt definert som inngrodd adferd/handlingsmønster og responser som er forutsigbare for en person. Så dersom noen blir angstfull hver gang de blir konfrontert med noe nytt, da sier vi at de har en engstelig personlighet, fordi det er det de fremstiller/viser til verden. Dersom noen derimot viser at de er kald og rolig i enhver situasjon, da vil vi si at disse er kald og rolig av natur. Så hva er det egentlig som skjer med disse menneskene?

På en effektiv måte kan vi si at personligheten som du viser til verden er en miks av «the Human», «the Chimp» og «the Computer». «The Human» og «the Chimp» har atskilte personligheter, og de kan være konstruktive eller destruktive, behagelige eller ubehagelige. «The Human» er ikke nødvendigvis gode og «the Chimp» er ikke nødvendigvis dårlige, men vanligvis er «the Chimp» mindre hjelpfull. Du kan ha en medlidende «Chimp» og en svært kald «Human». De er begge en miks av mange egenskaper, og både «the Human» og «the Chimp» kan være konstruktiv eller destruktiv, og begge kan variere presentasjonen sin av personligheten fra dag til dag. 

Det er viktig å forstå at din «Chimps» personlighet ikke har noe å gjøre med hvilke personlighet du har. Den er en maskin som ble gitt deg, som du har å jobbe med. Du kan ha en svært forskjellig personlighet enn den din «Chimp» har. «The Computer» bare modifiserer/endrer hva «the Human» og «the Chimp» presenterer, og ut ifra hvordan du har programmert den, kan den være hjelpfull eller ha mindre hjelpfulle innflytelse/påvirkningskraft.

 

ARV OG MILJØ

«Chimp», «Human» og «Computer» er en miks av arv og miljø. Vi kan definere arv som den genetiske pakken som er e gitt hver og en av oss fra fødselen av, nedarvet fra våre foreldre, som vil gå sin gang, mer eller mindre avbrutt. Vi kan definere miljø som opplevelsene som livet har gitt oss, og vår reaksjon og vår tolkning ut av disse opplevelsene, og hvordan dette påvirker oss i fremtiden.

 

ARV

«Chimp», «Human» og «Computer» har alle fått nedarvede trekk overlevert til dem. For eksempel, «the Chimp» har arvet ulike emosjonelle egenskaper, «the Human» har arvet evnen til å tenke logisk og kunstnerisk og «the Computer» har arvet evnen til å programmeres til å lære språk og musikk. Disse trekkene er av forskjellige styrker for forskjellige mennesker, slik at de som arver angstfulle trekk har vanskeligere for å beholde roen, enn de som arver mer avslappede egenskaper.

 

MILJØ

Erfaringene vi har gjort oss i livet og på hvilken måte vi er opplært til, og reagerer på disse erfaringene er en tillært prosess. Våre foreldre og samfunnet rundt oss har en veldig stor innflytelse på dette. Erfaringene vi har gjort oss kan være svært kraftige og har i de tilfellene stor påvirkningskraft, eller de kan være begivenhetsløs og ha liten innflytelse på oss. Svært ofte er det slik at vår tolkning av en opplevelse er viktigere for oss, enn den egentlige opplevelsen som vi har hatt.

Som regel er de fleste «Chimper» dominert av arv med noen innspill fra miljøet rundt oss. Mens de fleste «Human» er dominert av miljøet/omstendigheten med noen innspill nedtegnet fra arv. Vår «Computer» er en god miks av begge to. Alle tre er forskjellig, og når de samarbeider, vil dette være den virkelige personligheten du viser verden. Så av og til viser du deg som «the Chimp» og andre tider viser du deg som «the Human». Ikke så rart at vi til tider kan føle at vi har en splittet personlighet. Den virkelige personligheten, som er den ekte deg, er «the Human». «The Chimp» mer eller mindre «hijack» deg, og presenterer noe som ofte ikke er hva du ønsker, og dette er ikke den virkelige deg.

 

ANDRE FAKTORER SOM BIDRAR TIL DIN PERSONLIGHET

Hvor fleksibel og tilpasningsdyktig du er i forskjellige situasjoner vil også bestemme hvor suksessfull du vil være i dine kontrollerte virksomheter. Repeterte inngrodd adferd, eller vaner, er som regel akseptert som den måten din personlighet blir vist på, så adferd er ofte verdt å endre på, dersom disse er uhjelpsomme. Det er klart at den tankegangen du har, bygget inn i din «Computer», vil også bidra til den personligheten du har og påvirke hvordan «the Human» og «the Chimp» tenker og handler. Mennesker som har et positivt bilde av dem selv og av andre, og som lever i en verden som oppleves som behagelig, har også mer sannsynlig den samme type personlighet.

 

SÅ HVEM ER DU?

For å finne ut hvem du egentlig er som person er lett å gjøre. Om du skriver en liste over alle tingene du skulle ønske du var, som rolig, medfølende, fornuftig, positiv, selvsikker og lykkelig/glad, da er alt dette den personen du i virkeligheten er. Alle avvik fra dette er kapringer fra «the Chimp». Dette er viktig at du forstår. NB! DEN PERSONEN DU ØNSKER Å VÆRE ? ER DEN PERSONEN DU I VIRKELIGHETEN ER! 

Det er viktig at du forstår at du rett og slett blir kapret av din «Chimp», og derfor trenger vi rett og slett å stoppe dette. Det som skjer er at du bare prøver å være deg, «the Chimp» forstyrrer eller kaprer deg med følelser eller emosjonelle tanker og får deg til å presentere deg for verden på en måte som du egentlig ikke ønsker. Dersom din «Computer» har «Gremlinser» i seg, da kan til og med «Computeren» påvirke deg til å oppføre deg på måter du ikke ønsker. Dersom du ikke gjenkjenner denne kapringen da kan du bli desillusjonert over deg selv, og føle at du alltid feiler. Dette igjen vil føre til at du «banker deg selv opp». Dette er helt meningsløst å gjøre. Å banke seg selv opp for at du feiler eller selvhat er destruktivt og en meningsløs måte å bruke tid og følelser på. 

Jeg vil heller at du ser deg selv som den personen du ønsker å være, men «the Chimp» og noen «Gremlinser» stopper deg fra å gjøre dette. Men med å forstå dette kan du komme deg videre ved å bli frustrert over «Chimpen» din og «Gremlinsene» og ikke deg selv, og deretter jobbe med å håndtere din «Chimp» og kvitte deg med «Gremlinsene». Dette er mye mer konstruktivt. 

La oss gå videre og glemme denne kapringen fra «Chimpen» din, og konsentrere oss om deg istedenfor. La oss si at du på «ønsker å være»-listen din har: ærlig, lykkelig, trygg, pålitelig og vennlig osv. Sjansen for å være lykkelig, rolig og de andre tingene du ønsker, selv uten «Chimp» aktivitet, er liten med mindre du jobber med saken. De fleste av oss har kapasitet til å være lykkelig og rolig, men vi har ikke utviklet denne siden av vår personlighet. For å utvikle deg selv til den virkelige deg, vil ta tid og krefter. De egenskapene du ønsker skal blomstre inne i deg, du trenger en handlingsplan for bringe dem frem. De finnes i deg, men vil sannsynligvis bare komme frem ved noen få anledninger. Nå er tiden for å la dem komme frem det meste av tiden. Du kan nå jobbe ut en plan for hvordan.

 

Jeg har fått spørsmålet: «Hvordan forandrer du mennesker?» Svaret på dette er: «Jeg kan ikke. Jeg hjelper mennesker med å håndtere deres «Chimp» og justere og vedlikeholde deres «Computer». Jeg har ikke forandret deres «Chimp». Det kan jeg ikke, og jeg prøver ikke heller. Men, når andre håndterer sin «Chimp» og vedlikeholder sin «Computer», da kommer den virkelige personen frem.»