BLI VENNER MED DIN INDRE STEMME

Vi har vel alle av oss en utrolig plagsom liten kritisk stemme inne i hodet vårt som hele tiden skal hakke på oss. Uansett hva vi gjør, så er “alle” andre så mye flinkere, smartere og bedre enn oss, iallefall ifølge denne lille plagsomme kritikern. Jeg har hørt så utrolig mange si at “jeg er min største kritiker.” Og det er nettopp denne plagsomme stemmen, jeg snakker om her.

Jeg har her postet en liten “oppdiktet” samtale mellom en person og hans lille “indre stemme”.

 

 

KRITIKK = “den indre kritiske stemmen”

RESPONS = Hovedpersonen 

 

Kritikk: Å er det mulig. Det der var så tåpelig. Det var så utrolig klomsete av deg. Du snakket ALT for mye.

 

Respons: “Vel, jeg liker å snakke om skibakker og slalom og sånn. Av og til blir jeg vel litt ivrig.”

 

Kritikk: Det var irriterende. Folkene rundt ble irritert på deg.

 

Respons: “Jeg vet ikke om det er helt sant? Det så ikke ut som at alle var irritert. Det så ut som at Carl og Erik var interessert. For de fleste fester, så var vel dette en vanlig samtale. Jeg bare delte noe jeg er interessert i.”

 

Kritikk: Vel. Det er tøv. For Jim spøkte med hvor over-engasjert du var. Og Tina så en helt annen vei mens du snakket.

 

Respons: “Jaa, Jim gjorde et par spøker, og det stemmer vel at Tina så en annen vei. Hva tror du det betyr? At Jim gjorde disse spøkene?”

 

Kritikk: Jeg tror at det betyr at han mener du er en freak, og alt for engasjert ? og at du er en slags vits.

 

Respons: “Vel, det var vel litt ekstrem ordbruk? Jeg mener, Jim er jo veldig vennlig. Jeg tror ikke han har slike ekstreme tanker om meg. Det må være mer slik du tenker om meg. Jeg ser ikke at det finnes noen beviser som støtter opp om det du påstår. Men helt greit, jeg var litt engasjert der, men jeg tenker at det må da være greit å snakke om ting man er begeistret over.”

 

Kritikk: Vel, selvfølgelig. Du kan snakke om ting du er begeistret av, men Tina så bare rett ut i luften, fordi du er så kjedelig. Alle synes at du er så utrolig kjedelig.

 

Respons: “ALLE? Er det virkelig sant? For meg ser det ut at det er en god del mennesker som synes jeg er ganske interessant. Jeg tror ikke jeg kan generalisere Tina som ALLE.”

 

Kritikk: Vel… ja… Jeg er redd for det. Du er så kjedelig og irriterende. Jeg hater deg!

 

Respons: “Hmm… Det høres ut som du er opprørt på meg akkurat nå. Det høres ut som du er sinna. Er du sint på meg?”

 

Kritikk: Jeg er sint på deg fordi disse personene ikke liker deg. Og det gjør meg virkelig irritert. Jeg ønsker at du var annerledes, at du var bedre.

 

Respons: “Okay. Du er virkelig opprørt akkurat nå. Du ønsker at jeg er annerledes enn jeg er. Det høres ut som om du er redd eller noe.”

 

Kritikk: Jeg er ikke redd. Jeg bare liker deg ikke. Jeg synes du suger.

 

Respons: “Okay. Det er tydelig at du er opprørt. Hva er det du ønsker fra meg? Det høres ut som at du ønsker at jeg skal være annerledes. Hvordan bør jeg forandre meg for å være annerledes?”

 

Kritikk: Vel… Jeg ønsker at du skal være mer selvsikker. Og jeg ønsker at folk liker deg. Og jeg ønsker at du skal være i stand til å gå på en date. Og inn i et forhold og alt det der.

 

Respons: “Virkelig? Hmm… Jeg trodde ikke at du ønsket slike ting. Jeg ønsker sånt selv.”

 

Kritikk: Jaah,.. vel.. Du kommer ikke til å klare det dersom du er kjedelig.

 

Respons: “Åååh… Så du er redd for at hvis jeg kjeder folk, så kommer jeg ikke til å få meg dame? Eller at ingen vil ønske å gå på en date med meg? Er det det du er bekymret for?”

 

Kritikk: Jaahh.. Jeg tror du er nødt å innse det. Eller så kommer ingen til å ville være rundt oss.

 

Respons: “Jeg forstår. Det høres ut som at du er bekymret. Det høres ut som at du virkelig ønsker et forhold, og at jeg får meg kjæreste.”

 

Kritikk: Ja, det er det jeg ønsker.

 

Respons: “Jeg også ønsker dette. Men måten du oppfører deg på, øker ikke akkurat selvtilliten min. Du gjør meg livredd for å gå ut å oppsøke folk, fordi jeg blir banket opp av deg etterpå. Jeg lurer på om det kan finnes en bedre måte å respondere på slike situasjoner – slik at jeg kan bygge opp tro på meg selv, og være fornøyd med den jeg er?”

 

Kritikk: Ja, men hvis jeg slutter å passe på deg, da kommer du bare til å være den irriterende kjedelige snakkende personen. Og ingen kommer til å være med oss. Jeg er nødt til å passe på deg, jeg må være etter deg. Jeg må være sikker på at folk liker deg.

 

Respons: “Du høres veldig overbevist ut om  akkurat dette. Jeg er enig i at vi ikke bør dytte folk fra oss, ved å være en plagsom masekopp, men jeg tror at jeg likevel må prøve å være meg selv. Og stole på at mennesker liker meg for den jeg er, selv om jeg er opprømt, sliten eller hva som helst annet. Jeg kan ikke være perfekt hele tiden. Ehh… Forresten, så var det jo nettopp det som var så viktig for meg tidligere. Jeg mener? vi er jo veldig interessert i ski og sånn, bør det ikke være mulig å snakke om sånt med vennene våre?”

 

Kritikk: Vel.. joo.. jeg tror vel det.

 

Respons: “Så kan du være litt mer barmhjertig mot meg? Kan du være litt mer tålmodig? Det kan hjelpe meg til å komme dit vi virkelig ønsker. Kanskje vi kan ta en risk og se hvor det bærer hen? La oss se om disse folkene ønsker å treffes igjen.”

 

Kritikk: Okay.

 

 

Hva kan vi lære ut av å snakke med vår indre kritiske stemme? Hva for frykt og bekymring kan ligge bak «den kritiske stemmens» lumske angrep? Legger du merke til at når vi viser empati med «vår indre kritiske stemme», da vil den ofte roe seg ned? Hvis du hører etter, så er «den kritiske stemmen» ofte som et lite barn, som ønsker å få viljen sin.

 

 

Det kan være smart å skrive ned slike samtaler på daglig basis, mellom deg og «den lille kritiske stemme». Du kan komme til å oppdage mer ro og glede i livet ditt, når du og «denne lille kritikern» kan begynne å samarbeide, istedenfor å motarbeide hverandre. 

 

Har du en slik liten plagsom “stemme” i hodet ditt?

8 kommentarer
    1. haha tidig! Min indre stemme begynner av og til sånn, “hva faen GJORDE du nå??” og da svarer jeg bare, nå holder du kjeft ellers kan du drite i nye sko. Og da holder den stort sett kjeft. Men noen ganger er det nok ikke så dumt å lytte til den indre stemmen, den henger litt sammen med magefølelsen syns jeg da.

    2. MasterMamma!: Eg tror de fleste av oss har det sånn fra tid til annen. Men om du vil lære deg å kjenne stemmen litt bedre, kan dette med å skrive dialog-dagbok være noe å prøve. For eksempel hver dag i en måned, og se om du får noe resultater av dette.

    3. Chriztine: Det høres ut som en alternativ måte å snakke med stemmen på. Høres ut som en snarvei til ro i rekkene, her bestemmer eg – tankegang. Men tror det kan være noe i dette med å skrive ned hva som foregår inne i hodet vårt. Eg har selv opplevd dette stadig vekk, at stemmene tar kontroll over humøret, selvtilliten og hva du gjør.

    4. Anonym: Hei. Takk for det. Håper du fikk noe positivt ut av dette. Anbefaler også til deg å prøve dette med indre dialog-dagbok. Å skrive ned dialogen du har med deg selv på papir.

    5. Ja her forregår det egentlig rimelig lite oppi toppen så ikke noe stress, men sikkert lurt for de som har litt dypere tanker og dialoger med “den andre” der inni. Jeg er kanskje litt enkel men klarer ikke være i dårlig humør mer enn tre sekunder, for det er alltid noe morro som fanger interessen, og det trenger liksom ikke være noe mer enn en maur på bakken som bærer på noe altfor svært. True story. Haha! 🙂 Var interessant innlegg ihvertfall, et av få blogginnlegg hvor jeg har giddet å lese alt. Det er jo noe med det at en selv ofte er ens verste kritiker og humørdreper.

    6. Chriztine: Tusen takk for sånne positiv kritikk. Ja, det er fælt med kor mye galt vi kan finne hos oss selv, mens hvis noen andre hadde gjort samme feilen, da støtter vi dem med trøst og rosende ord.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg