Sliter du med sosial angst? Skam kan muligens ligge bak og lure. Har i det siste lest og hørt litt om temaet skam, og i den forbindelse fått meg noen aha-opplevelser. Mye av min egen sosiale angst, som eg så absolutt har, selv om det ikkje alltid er så synlig utvendig. Men bak fasaden har det ligget mye sosial angst opp gjennom årene.

 

 

Sosial angst kommer ofte i forskjellig drakt. Og det er i det sporet min teori kommer til overflaten. Fordi mye av den sosiale angsten tror eg kommer til syne som en sekundær-følelse. Det vil si at det ikkje er den sosiale angsten som er driveren, men at den har en pådriver bak seg. Og det er her skammen kommer inn i bildet. Eg tror at skam ofte er primærfølelsen, som mange opplever som sosial angst.

 

Men selv om du finner ut at din primære følelse er skam, som gir seg ut for å være noe innen sosial angst, så betyr det ikkje at problemet ditt er løst. Men nå har gjerne fått en teori om at det ikkje hjelper deg å jobbe med den sosiale angsten, fordi den egentlig er en kamuflert skam-følelse. Men det positive er at du likevel har gått det første steget. Du vet at den negative følelsen du kjenner på, som gjør at du ønsker å gjemme deg for andre mennesker, ikkje kommer fordi du har sosial angst, men fordi du på et eller annet nivå opplever en skam-følelse for noe du har gjort, ikkje gjort eller opplevelser fra fortiden. Og dessverre, her er det også mange grunner som kan ligge bak. Så skam er ikkje en kjempe-enkel følelse å overvinne. Men dersom dette er problemet, da hjelper det ikkje å jobbe med den sekundære følelsen, som egentlig bare er en dekk-følelse for en annen. Du må jobbe med den primære følelsen, for å løse opp i problemet.

 

For å ta et eksempel fra mitt eget liv. Eg er omtrent kritthvit i huden, dette fordi eg ikkje har vært så mye ute i solen i løpet av livet mitt. Det har gjort at eg er lysere i huden enn de fleste andre, som igjen har medført at hjernen min har laget en forsvarsmekanisme, som gjør at eg ikkje liker å gå i shorts og t-skjorte. Da holder eg meg heller borte fra stranden, og går i bukse når eg er ute rundt andre mennesker. En typisk “sosial angst”, holder meg inne og borte fra mennesker, fordi eg får en negativ følelse når eg er med andre som går i shorts. Men fasiten er, eg skammer meg fordi eg er for hvit i huden. Typisk sosial angst som egentlig er en fordekt skam-følelse.

 

Måten å jobbe med slike problemer på er å først innse at problemet mitt ikkje er sosial angst i dette tilfellet, men en skamfølelse fordi eg ikkje har gjort “jobben” som de fleste andre har gjort, nemlig vært ute i solen uten langbukse på. Det neste steget eg da bør gjøre er å finne ut en plan for å løse problemet. Eg vet at eg ikkje liker å gå i shorts, fordi da vil hjernen min føle at eg taper ansikt og status overfor andre. Andre “ser ned” på meg når de ser hvor hvit eg er. Når det er fint vær og sol ute, vet eg at eg ønsker å holde meg inne eller ha langbukse på for å dekke over problemet. Så eg vet at eg må tenke og fokusere annerledes.

 

Eg lager meg så en plan og en målsetning: “Mitt mål er å ta meg bedre ut i shorts og t-skjorte om for eks 3 år fram i tid. Nå har eg sagt til hjernen min at “det spiller ingen rolle hva folk tenker om meg denne sommeren, fordi de kommer til å tenke annerledes når de ser meg om 3 år fram i tid, dersom eg begynner å være ute i shorts og t-skjorte fra nå av.” Og så ser eg for meg hvordan hverdagen kommer til å bli om tre år fra nå av. Så med en gang det er fint vær ute, da fokuserer eg på framtiden istedenfor nåtiden. Eg ønsker at hjernen min ser for seg hvordan eg kommer til å se ut i shorts om tre år, og derfor sier eg til hjernen min: “Idag må eg ha t-skjorte og shorts på meg. Hvis ikkje vil eg se ut som eg gjør idag, også om tre år.”

 

 

Dette var bare et eksempel, for å vise hvordan noe som kan se ut som en sosial angst, egentlig er en kamuflert indre skam-følelse. Og skal eg noen gang komme meg over denne “sosiale angsten” for å gå ute med shorts og t-skjorte, da må eg først innse at dette kanskje ikkje dreier seg om den følelsen eg kjenner på, og finne ut ka som ligger bakenfor. Og ofte er vi mennesker gode på å vite ka som egentlig er vårt problem, selv om vi ikkje tør å innrømmer det overfor andre. Vi vet egentlig godt hva som er problemet, men later som at det er noe annet.

 

Løsningen er da ofte: Finn den bakenforliggende grunnen til din sosial angst, iallefall dersom du mistenker at du har en bakenforliggende grunn. Legg en plan, gjerne en plan som går over noe tid, gjerne flere år slik at oppgaven oppleves som realistisk å få til. Innse at det kommer til å bli en kamp du må kjempe. Bit tenna sammen, og gjør det som må gjøres. Om det for eks er som meg, å innrømme at eg er alt for hvit i huden, til at du får anerkjennelse og respekt fra andre. Innse at dette betyr at du må vise verden den virkelige deg for en stund (noen år), før den personen du ønsker å være kan tre fram i lyset.

 

Og slik må du gjerne jobbe deg gjennom problem for problem. Eg selv har flere slike utfordringer eg må ta tak i, for å få det bedre med meg selv og andre. Å innrømme at du har et eller flere slike problem, er første steg. Det neste steget er å lage en plan, før et tredje steg gjerne er å innrømme problemet for noen andre. Det viktige er ikkje å gå fort fram, men å lage en plan og følge denne. Og bruk gjerne den tiden det trenger, slik at du ikkje ender opp med enda en negativ og panikkartet opplevelse. Det er en grunn for at hjernen din ønsker å holde deg tilbake.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Eg hørte på en podkast-episode fra Hverdagspsyken om “skam” her om dagen, og fikk lyst å skrive en artikkel om det eg lærte fra denne episoden. Gjest denne gangen var Nadia Ansar. Episoden kan du finne på Spotify og søke opp “Hverdagspsyken”, en meget god Podkast som eg ofte hører på. Takk for en nyttig og informativ Podkast, (dersom dokkar som driver den plutselig skulle dukke opp her inne.)

 

 

Skam er en av de sterkeste men også vanligste negative følelsene vi har. Hovedgrunnen til at vi opplever skam, er at hjernen vår har tolket det dit hen at “noe” har gjort slik at vår plass i gruppen er truet. Altså hjernen vår tror at vår plass i gruppen er truet. Derfor ønsker den gjennom å gi deg en følelse av skam, at du skal føle for å gjøre deg så liten og ubetydelig som mulig. Skamfølelsen gjør at du mister lyst til å ta opp plass eller snakke opp for deg selv. Eller den gjør slik at du ønsker å forsvinne, gå til en plass der du kan være alene.

 

Men hva dette “noe” er, som hjernen din har tolket som negativt for deg og din plass i gruppen, kan være mye forskjellig. Og nettopp dette spranget av ting som kan vekke opp skam i deg, gjør at denne følelsen er svært vanlig. Det kan være alt fra noe med utseende vårt, som vi opplever som skamfullt, (en hjerne ønsker ikkje å skille seg ut fra flokken, iallfall ikkje på det negative siden. Så dersom du har en “lyte” (et sår eller noe unormalt) på kroppen din, da vil hjernen ønske å forsvare deg mot angrep på akkurat dette punktet. Den vil da ofte skape følelsen av skam, når du fokuserer på denne tingen ved deg.) Eller det kan være noe vi har gjort eller sagt, eller det kan rett og slett være at vi ikkje føler oss gode nok i forhold til de andre vi omgir oss med. Og for at vi ikkje skal ødelegge for oss selv, vil hjernen at vi skal forholde oss stille i forsamlingen, eller iallefall ikkje si eller gjøre noe dumt.

 

Typiske tegn på skam er at man begynner å rødme. Men ikkje alle har denne reaksjonen. Andre typiske tegn er at vi mister en del av muskelstyrken. Vi blir fysisk svakere. Du går med hodet bøyd nedover, som om du leter etter et hull å krype ned i, slik at du forsvinner.

Ofte mister man executive funksjoner (opptil 20-25 IQ-poeng) som medfører at man blir litt dummere. Vi har ikkje tilganger på mange av de mentale funksjoner vi vanligvis har. Man får jernteppe og begynner gjerne å stamme foran andre, får mindre ordforråd, mister en del kunnskap man har tilegnet seg. Dette er fordi hjernen går i stress og overlevelses-modus. Det skjer et indre skifte, fordi hjernen mener at det er viktigere ting som må prioriteres, slik som forsvar og overlevelse. Du mister noe av den logiske delen av hjernen, fordi hjernen din mener at ressursene du vanligvis bruker til å planlegge eller tenke med, heller bør fordeles andre plasser.

 

 

DE FIRE TENDENSENE

Det er fire måter vi mennesker pleier å håndtere skam-relaterte situasjoner:

• TILBAKETREKNING – Du tar gjerne på deg skylden, selv om det ikkje var du som var ansvarlig for problemet. Det er viktigere for deg å bli tatt inn igjen i varmen i gruppen, enn å stå for din rett. Du føyer deg, slik at du ikkje mister din plass i gruppen.
• GÅR LØS PÅ OSS SELV – Selvkritikk er skammens dialog. Selvkritikk er den kognitive verbaliseringen, måten hjernen vår omformer følelser til den logiske delen vi selv kan forstå. “Dersom jeg bare skjerper meg, jobber litt hardere og blir litt smartere, så kanskje jeg er god nok for dem likevel.” I verste fall kan selvkritikk føre til selvskading.
• UNNGÅELSE – Denne har uendelig antall former den kan ta. Perfeksjonisme, arbeidsnarkomanisme, overtrening, alle former for rus. Alt dette er måter å unngå det vi bevisst/underbevisst forsøker å unngå. Altså unngåelses-strategier.
• ANGRIPE ANDRE – Vi er ofte gode på å bruke denne. Når vi føler oss skamfulle og elendige, ønsker vi å ta dette ut på andre, slik at de kan få det verre enn oss. Vi drar dem ned, og på den måten føler vi oss bedre selv. Men det som startet prosessen var gjerne noe som aktiverte en skamfølelse i oss selv. Det er gjennom forskning oppdaget at før en person utfører vold mot en annen, ofte opplever en skamfølelse, men som omgjøres til en sekundærfølelse, som for eksempel kan være sinne. Sekundærfølelsen er en beskyttelse, slik at vedkommende slipper å kjenne på den ubehagelige følelsen av skam. Ofte opplever mennesker sekundærfølelsen som et problem, og forsøker å endre på dette. (Sinnemestring for eksempel) Men dette vil ikkje hjelpe personen derom sinnet er en sekundær følelse, fordi skammen som ligger bak som en primær-følelse ikkje er synlig for personen selv. Skal man endre ens sekundærfølelse, må man grave ned til kjernen, som er hovedfølelsen (primær-følelsen) og skammen som hjernen har forsøkt dekket over med den sekundære følelsen.

 

Håper dette var verdt tiden din. Er takknemlig for alle som stikker innom for å lese på bloggen min.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

For tiden leser eg i en bok som heter: Demensbrems og er skrevet av Andreas Engvig. Der fant eg en interessant studie om forventninger og prestasjoner. Blant annet om korfor det ikkje nødvendigvis er en fordel å alltid vite sannheten om ting. Dersom du for eksempel får vite at du har dårlige gener og dårligere forutsetninger enn andre, da vil dette kunne medføre at du presterer dårligere. Da er det faktisk bedre at du er uvitende om livets realiteter og gyver løs i god tro på at alt bare er såre vel. Så får du heller deale med utfordringene når de omsider skulle komme til synet.

 

 

I en forskningsstudie fra 2019, testet forskeren Brad Turnwald og noen av hans kolleger ved universitetet i Stanford, 116 amerikanske forsøkspersoner for et gen som de mener henger sammen med fysisk utholdenhet.

 

Forsøkspersonene gjorde to løpstester på en tredemølle, en før og en etter at de fikk vite om de hadde genet for god fysisk form eller genet som antyder at de er dårligere fysisk anlagt.

 

Forsøkspersonene ble så delt inn i to grupper, hvor den ene gruppen fikk vite at de hadde genet for god fysisk form, og de andre forsøkspersonene ble satt i gruppe to, og fikk vite at de hadde genet for dårlig fysisk form. Men greien her var at deltagerne ble tilfeldig delt inn i gruppene, og hadde ingenting med om de hadde det gode genet eller det dårlige genet å gjøre.

 

Da gruppen som ble fortalt at de hadde det dårlige genet for fysisk form, på nytt løp på tredemøllen, gjorde forsøkspersonene i denne gruppen det betydelig dårligere enn den første gangen de løp. Altså før de fikk den “dårlige” beskjeden. Og dette var uavhengig av om de virkelig hadde det dårlige genet eller ikke. Den mindre gode prestasjonen var en direkte følge av informasjonen de hadde fått, som sa at de hadde det dårlige gener for fysisk utholdenhet, selv om dette ikke stemte.

 

Dette kalles for nocebo-effekt: Dine negative forventninger vil bidra til et dårligere resultat. Motsatt av placebo-effekten som sier at fordi du forventer et godt resultat, får du et godt resultat, selv om informasjonen du har fått ikke stemmer.

 

Funnene fra gruppen som fikk den motsatte beskjeden, nemlig at de hadde gode gener for fysisk utholdenhet, var helt motsatt. Alle i denne gruppen fikk en forbedret prestasjon etter at de fikk vite at de hadde gode gener. Dette var også uavhengig av om informasjonen de fikk var sann eller ikke. Det at de trodde at de hadde gode gener, gjorde at de presterte bedre.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Begynner å bli en stund siden eg har skrevet noe her. Ikkje fryktelig lenge, men noen uker. Hadde tenkt å iallefall skrive noe hver uke. Ofte kommer artikler og blogg-innlegg til meg helt av seg selv. Slik var det også denne gangen. Satt i bilen min og skulle kjøre til et sted. Men heldigvis hadde eg ganske god tid, så eg fikk skrevet ned kladden på mobilen min.

 

 

Mine tanker var denne gangen om hvordan det er kjemiske stoff, som dopamin, serotonin og kortisol som styrer vår hverdag og vårt energinivå. Det som er avgjørende for om du kommer deg opp om morgenen og om du klarer å utføre dagens gjøremål, er dine tanker, meninger med livet og om du ser positivt eller negativt på hverdagens mas og slit.

 

Når du har masse av positivt gående, og du tror på deg selv, livet og framtiden, da får du massevis av positive stoff i og fra hjernen din, som blir omgjort til energi og motivasjon. Men for å kunne bruke alle disse kjemiske lykke-stoffene, da trenger du nok mottakere i hjernen, til å ta imot disse kjemiske lykkestoffene som ligger å flyter rundt der inne.

 

I hjernen vår så gjelder følgende regler. Det du bruker ofte, blir beholdt og om noe brukes svært mye, da oppjusteres det. Og det som ikkje brukes, det fjernes og erstattes av noe som blir brukt. Så også når det kommer til lykkestoff-reseptorer eller mottakere. Slike reseptorer eller mottakere trenger du for å bruke de kjemiske lykkestoffene som produseres. Har du få dopamin-reseptorer for eksempel, får du mindre motivasjon og glede. Lignende mottakere finner du for serotonin og oxytocin. Og på samme måte finnes det mottakere for kortisol.

 

Derfor gjelder det å være bevisst på hva du velger å fokusere på. Velger du å være en som fokuserer på å være glad og takknemlig, eller tenker du at “eg lar mine opplevelser og mitt naturlige humør styre meg.” Dersom du er en av dem som bare lar tilfeldighetene bestemme over deg, da vil du produsere mer og flere av de negative reseptorene/mottakerne. Da blir du sannsynligvis en “naturlig” sur person. Hjernen vår har en naturlig tiltrekning mot det negative og problemer, fordi dette var viktig for våre forfedre da de kjempet ute i naturen. Foreldre som var hypersensitiv for farer og bekymret seg, hadde større sannsynlighet for å overleve og for å føre genene sine videre. Derfor er dette også naturlig for oss. Men da produseres mer negative enn positive reseptorer i hjernen vår. Og vi blir naturlig sure og engstelige.

 

Dette tror eg også at er grunnen med depresjoner og negative følelser. Når du har lite å se fram til i hverdagen, da blir det desto tyngre å gjøre det du hadde planlagt å gjøre. Hjernen din produserer ikkje kjemiske stoff som kan gi deg krefter og energi, dersom den ikkje ser nytten av å gjøre det. Dersom du ikkje trenger mye energi, får du det ikkje heller. Og da må du gjøre de kjedelige oppgavene med mindre energi. Og siden du har lite positivt gående i livet ditt, da vil hjernen din etter hvert nedregulere dopamin-mottagerne dine også. Så nå klarer du heller ikkje å bruke energien og motivasjons-stoffene som blir produsert i hjernen din. Du vil naturlig få mindre og mindre glede i livet ditt.

 

 

De positive boostene du fikk tidligere, er blir svekket, fordi livet ble mer og mer et ork og et slit. Når du ikkje tar vare på de gode øyeblikkene, vil de etterhvert påvirke deg mindre og mindre, når de først dukker opp. Du vil ikkje klare å oppnå de høye lykketoppene, når du ikkje tar vare på det positive synet på framtiden. Når hverdagen fylles med slit og strev, og motgang og negative tanker og følelser er det dominerende i livet ditt, da fungerer belønningssystemet ditt dårligere og dårligere. Og nedstemthet og depresjon kan fort bli utfallet.

 

Oi, nå sluttet eg ganske dystert. Men det er jo sånn livet ofte er. Passer vel også bra til resten av artikkelen. 🙂

 

Se for deg at det finnes to hjerner inne i hodet ditt. Den Logiske hjernen, den du styrer selv. Mange tror at dette er den eneste de har. Og så har du dyrehjernen, som styrer følelsene dine. Dyrehjernen står for kreftene i livet ditt. Den kan enten gi deg ekstra krefter eller ta fra deg kreftene. Den kommuniserer til deg via følelsene dine.

 

Begge disse to hjernene, ønsker at du og kroppen din, skal lykkes i livet. Men problemer oppstår ofte når din logiske hjerne, og din dyrehjerne med sine følelser, ikkje kommuniserer og forstår hverandre. Dette gjør at man prøver og prøver og prøver, men jobber mot sin dyrehjerne og sine egne følelser.

 

 

Din dyrehjerne (følelseshjernen) forsøker å gi deg sitt syn på tingene som skjer i og rundt deg, men du ved dine logiske tanker er ikkje mottagelig for det dine følelser forsøker å fortelle deg. Ofte ønsker vi bare å numme bort følelsene, eller fjerne dem helt, ved å gjøre noe som endrer deres fokus og bekymringer. Dette gjør man, istedenfor å gå inn i følelsene og spørre seg selv om det ligger noe nyttig informasjon her. Vi ønsker bare å fjerne de negative følelsene her og nå, slik at de ikkje lenger plager oss, og så gyver vi videre på våre ikkje nødvendigvis fullt så planlagte liv. Ofte føles det nok, bare det å overleve.

 

Du med din logiske hjerne fortsetter å gjøre det som du pleier å gjøre, fordi det har jo tidligere hjulpet deg mot dine negative følelser. Men dette vil i lengden ikkje være løsningen. Du burde heller spurt deg selv om følelsene kanskje er der fordi de ønsker å fortelle deg noe? Eller om din dyrehjerne rett og slett er bekymret for noe? Du opplever sannsynligvis liten framgang i livet ditt, før du blir kjent med, og begynner å samarbeide med følelseshjernen din.

 

Synes du dette høres merkelig ut? Følelsene dine som har en jobb å gjøre, ønsker jo egentlig bare å hjelpe deg i livet, men blir aldri hørt eller møtt. Det er for eks din dyrehjerne som styrer din motivasjon og interesse. Men du ved din logiske sans og dyrehjernen med sine følelser har aldri fått koblet seg sammen. Men sannheten er at begge disse hjernedelene ønsker det beste for kroppen og livet ditt. Men framgang og suksess er svært vanskelig å få til, dersom ikkje disse to klarer å samarbeide.

 

Så dersom du ved din logiske hjernedel ikkje forstår din dyrehjernes følelser, og lærer deg å høre på ka den har å fortelle deg, da vil du neppe nærme deg ditt virkelige potensialet i livet. Fordi du vil hele tiden måtte kjempe med deg selv. Dine følelser. Du skaper ingen retning med livet ditt. Det blir som å tråkke pedalen i bunn, samtidig som du står på bremsen. Du gjør ditt beste, og prøver virkelig hardt, men lite framdrift blir likevel resultatet.

 

Du tror og mener du forstår livet. Og det kan det faktisk hende at du gjør. At du har massevis av kunnskap, evner og gode egenskaper, men noe holder deg tilbake. Og kanskje er nettopp dette å sette av tid til å la følelsene dine få komme med sine synspunkt og bekymringer? Slik at den lille floken som er forknytt og hindrer deg fra å skyte fart i riktig retning, blir løst opp. Fordi en bekymret dyrehjerne, er en dyrehjerne som ikkje vil slippe løs energien din. Men holde den tilbake.

 

Eg sier ikkje at alt som kommer fra din dyrehjerne og dine følelser er sanne og fornuftige, men det at du ikkje tar den med i betraktning kan hindre deg fra motivasjon og energi du egentlig har rikelig av. Men som du ikkje får adgang til, før du og følelseshjernen din er på bølgelengde.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Har jo fått med meg at det foregår en debatt om at lave menn med lavlønnet arbeid sliter med å få seg dame. Eg burde nok ikkje begitt meg inn i denne debatten. Men det gjør eg ikkje egentlig heller, men vil likevel skriver nå litt om mine tanker og ideer. Eg er selv en mann lavere enn gjennomsnittet, med en lavtlønnet jobb og med noen fysiske trekk som ikkje akkurat er ekstra tiltrekkende. Og når det er sagt, er eg heller ikkje et unntak fra denne regelen. Eg har ingen dame, noe eg sjølv ikkje ser på som et problem, fordi at det finnes mange fordeler med å være singel.

 

 

Først av alt tror eg at det er viktig, og kanskje avgjørende, at vi må tenke på oss sjølv på samme måte som dyr. Her vil eg legge til at eg er personlig kristen, og ikkje tror at vi stammer fra dyrene, altså apene, men at vi er skapte av Gud. Men likevel så fungerer hjernen vår, på samme måte som en sjimpanse. (Eg tror Gud er så smart, at dersom han har funnet noe som fungerer så ekstremt bra som dyrehjernen gjør og har gjort, så kunne han like godt også bruke den i menneskehjernen.) Altså at den bakenforliggende tiltrekning mellom mennesker, ligger i dyrehjernen. Og for å finne fram til fordeler og ulemper vi selv har, så må vi tenke på oss selv som dyr. Tiltrekning kommer fra de dypere områdene i hjernen, som ofte kalles for dyrehjernen eller på engelsk “the animal brain”.

 

Kanskje det største målet for en kvinne er å sette barn til verden, og da ønsker selvsagt kvinnen (altså dyrehjernen til kvinnen) å finne en mann som er best mulig egnet til dette formålet. Nemlig å være stor, sterk og egnet til å være en ressurssterk far for det viktigste barnet i verden. Nemlig den spesifikke kvinnens barn. Husk at for en hjerne, så finnes det ingen viktigere person i verden, enn akkurat den personen som hjernen tilhører. Så for deg som leser dette innlegget, er “DU” den aller viktigste personen i verden. Og det finnes ingen i nærheten.

 

Derfor er det viktig for deg personlig, å finne den best egnede utgaven av det motsatte kjønn å bli sammen med, slik at du kan få en sterkest mulig utgave av dere to, som deres barn. Da har dette barnet de beste forutsetningene til å lykkes i livet. Og dette er kvinnen og mannens største ønsker. Men spesielt for kvinnen er dette viktig. Fordi kvinnen kan biologisk ikkje få like mange barn som det mannen kan. Derfor er dette et større ønske og behov for kvinnen, nemlig å finne den største, sterkeste og den med mest ressurser tilgjengelig. Dermed har eg også vært inne på korfor eg tror utdanning, status og penger er viktige faktorer for kvinnene å ta med i beregningen for om en mann er et godt emne til å bli far for nettopp hennes barn.

 

Har du ikkje lagt merke til at ofte to kjente personer blir sammen, og stifter familie. Som for eks to kjente skuespillere eller to kjente idrettsutøvere. De ser på seg selv som ganske like i statushierakiet. Og derfor passer de sammen. De opplever at de tiltrekkes hverandre.

 

Dette kan høres urettferdig ut, spesielt dersom du tenker på mennesker som følelsesvarme skapninger. Men siden det ikkje er den logiske delen, altså hjernebarken som styrer og bestemmer om en person tiltrekkes eller ikkje, men dyredelen av hjernen, som er selv drivkraften. Da bør du faktisk gå i deg selv og tenke mer som et dyr, for å finne tilbake til fordelene du kan vise fram for å øke dine muligheter ute i den store og “urettferdige” verden.

 

De sier at for sjimpanser, så er det ingen som vekker mer oppmerksomhet enn gruppens leder, og de som er på samme nivå som en selv på status-stigen. Vi mennesker fungerer litt på samme måte. Vi ønsker ikkje å ha et forhold med noen som er lavere i status-hierakiet enn en selv. Så dersom du mener at du ligger litt dårlig an der, da er det jo bare å brette opp ermene å gjøre noe med saken. Drømmedamen kommer ikkje til deg, du må fortjene henne. Det samme gjelder for meg personlig. Håper ikkje noen føler seg angrepet av dette innlegget. Eg har jo nettopp utdypet at eg er i samme situasjon. Men eg har ingen andre enn meg sjølv å klandre.

 

Dette er ingen fasit, eg er overhodet ingen ekspert på området. Dersom du har tanker og innspill til det eg skriver her, er kommentarfeltet åpent. Eg vil gjerne høre dine meninger og synspunkt om dette.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Hørte på en podcast i bilen her om dagen – Hverdags-psyken. Der diskuterte de et “spennende” tema. Alle forteller jo hvor fantastisk vi har det i Norge i dag. At alle blir så gmale og at de fleste alvorlige sykodmmer blir redusert. Og fint er jo dette. Men likevel, dette gjelder jo hovedsaklig den eldre generasjon, og disse menneskene har jo levd et helt annet liv enn det vi yngre gjør idag. Det er som at vi generasjonsvis lever på to forskjellige planeter.

 

 

Her var noe av bekymringen, ting har blitt verre og verre de siste 15-20 årene.

• Vi er mindre aktive nå, enn den tidligere generasjonen var. De hadde mer fysiske arbeidsoppgaver. Dette gjorde jo at de nærmest var på trening i arbeidstiden. Nå er det mye færre slike oppgaver i samfunnet, som er direkte fysiske.

 

• Vi har aldri hatt et mer stressende liv. Den eldre generasjon jobbet som sagt mer fysisk, mens den yngre generasjon sitter foran en PC stort sett hele dagen. Det teknologiske framskrittet har også gjort sitt til at vi nå nærmest alltid er mentalt påskrudd.

 

• Vi er blitt mindre sosiale. Der den eldre generasjon hadde fokus på fellesskapet, er den yngre generasjon mer individualistisk . Der det før var overflod av frivillig arbeidskraft og hjelpere, er dette i løpet av de siste årene blitt en mangelvare. Men dette er ikkje fordi vi er blitt dårligere mennesker, men folk har rett og slett ikkje overskudd til å gjøre så mye mer enn det aller viktigste.

 

• Vi er blitt mindre tilfreds med livet og er mindre lykkelige. Ulikheten har vokst. Arbeidsmarkedet har blitt mer usikkert. Vi har flere bekymringer som klima, økonomi osv som i sin helhet gjør oss mer usikre på framtiden.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Jeg så en video på YouTube idag. Den dreide seg om et møte mellom Andrew Huberman (som er kjent for å være forsker innenfor hjernen), og David Goggins (som er kjent for å ha en vilje og utholdenhet av stål).

 

 

David Goggins sa at opp gjennom livet hadde han fått mange kommentarer om hvor heldig han var, fordi han var født med en så sterk vilje. “Hva mener du? Jeg har selv utviklet den,”, var hans faste svar på dette spørsmål.

 

Dersom du alltid gjør det som er lett, blir livet vanskelig for deg. Men om du i stedet gjør det som er vanskelig, blir livet lett for deg.

 

Andrew Huberman la fram litt forskning om en hjernedel som heter: “ANTERIOR MIDCINGULATE CORTEX” eller som han også kalte den “ditt lille kakemonster” (mye enklere å huske). Bestem selv, men navnet er ikke så viktig.

Forskere har funnet at hos mennesker som sliter og har fått lite til i livet sitt, har en liten “anterior midcingulate cortex”, mens for eks idrettsutøvere har en mye større utgave av denne hjernedelen.

Huberman presiserte at når mennesker gjør det som er vanskelig å gjøre, som å trene hver dag, spise sunt eller studere noe, da utvikler og vokser denne delen av hjernen seg. Den blir større når vi legger ned arbeid som vi ikke egentlig ønsker å gjøre.

 

Forskningen viser også at hos mennesker som lever lenger enn vanlig, typisk har en større “anterior midcingulate cortex”, enn de som lever kortere. Så delen styrer ikke bare viljestyrke men også viljen til å leve, mente han.

 

Vi kan selv velge å utvikle denne delen i oss, ved å fortsette å gi oss selv oppgaver og aktiviteter som er vanskelige og krevende for oss å utføre. Altså ting som er utenfor komfortsonen din.

 

For dersom du for eks liker å dusje i iskaldt vann, og gjør dette i ett minutt, og du utvikler deg til å klare 10 minutter, da er det lett å tro at nå er du virkelig i støtet. Men denne hjernedelen fungerer ikke på denne måten. Du gjør jo bare mer ut av det som allerede er innenfor din komfortsone. Du må istedet utfordre deg selv til å gjøre oppgaver du gruer deg til å gjøre, eller tvinge deg til å gjøre oppgaver som er nødvendige. Greien er å gjøre oppgaver og aktiviteter du ikke egentlig ønsker å gjøre. Gi deg selv mer ulystbetont arbeid. Da vokser denne delen i deg.

 

 

Så sannsynligvis har overvektige mennesker og mennesker med dårlig fysisk form, en mindre “anterior midcingulate cortex” enn idrettsutøvere. Eller mennesker med god fysisk form. Så det å bare fortelle vedkommende at de bare trenger å trene mer, så blir livet deres så mye bedre, er ikke nødvendigvis riktig. Det kan være at du har et større “kake-monster” inne i deg, enn den andre personen, (navnet gir egentlig ikke mening?? Et større kakemonster, spiser vel flere kaker? Eller? Og med flere kaker, kommer vel dårligere form??)

 

Men grunnen til at jeg skriver denne artikkelen er ikke å unnskylde de med dårlig fysisk form, men jeg ønsker å gi dem gode nyheter om at det ikke trenger å være slik for alltid. Vi kan utvikle et større kake-monster dersom vi virkelig ønsker dette. (For eks hadde jeg ikke en tanke om å skrive dette innlegget før jeg så videoen. Det var langt utenfor min komfortsone. Men nettopp derfor gjorde jeg det. Og nå snart skal jeg levere noen stoler og bord. Noe som også er utenfor min komfortsone.)

 

Jeg tror mitt kakemonster har spist seg litt mindre i det siste, fordi nå gjør alt for lite av nyttige aktiviteter. Og det bør jeg gjøre noe med. Så dette blir mitt første bidrag til dette.

 

Dette forklarer også hvorfor mennesker som er født inn i et liv med store utfordringer ofte kommer lenger enn mennesker som får alt de peker på, og som får hjelp til å løse sine daglige behov. Barna som får alt opp i hendene utvikler en mindre og svakere “anterior midcingulate cortex”, og dette vil vise seg etterhvert i livet.

 

 

En tidligere alkoholiker (nå avholds i 30 år), sa engang til Andrew Huberman: “Det fine med å være avhengig av noe, er at det faktisk finnes en kur. Men denne kuren virker bare en dag om gangen. Så må den fornyes også neste dag.”

 

Jeg håper dette var en motivasjons-forsterker for dine nyttårsløfter. Det som styrer om noe er svært vanskelig eller ganske lett for deg, er din størrelse på din “anterior midcingulate cortex”. Og det er fra nå av (siden du har lest dette blogg-innlegget) helt opp til deg om du vil legge til rette for vekst og utvikling eller reduksjon og stagnasjon av denne delen i deg.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

En bok som har påvirket min tolkning av livet og hjernen de siste årene er boken: «The Chimp Paradox» av Steve Peters. I den forklarer han dyrehjernens formål, drivkrefter, behov og natur. Etter å ha jobbet meg gjennom den, fikk jeg et annet syn på hvordan vi mennesker fungerer.

 

Dyrehjernen vår kan sammenlignes med et «indre system». Mye av det psykologer gjør er å kjøre dine problemer og utfordringer gjennom dette dyrehjerne-systemet, og får systemet til å kalkulerer sannsynlige reaksjoner.

 

Psykologene forstår hvordan dyrehjerne-systemet fungerer, og kan da forutse hva som er de mest sannsynlige reaksjonene dine, og så finner de ut løsninger som passer disse, og forteller deg videre hva de har kommet fram til. Men de forteller deg ikke hvordan selve systemet fungerer, bare løsningen til akkurat det du ønsker svar på

 

Men dersom du selv er i stand til å forstå deg på dette dyrehjerne-systemet, da kan også du kjøre gjennom nesten hva som helst, og forstå din egen og andres sannsynlige reaksjoner. Du kan finne løsninger på egne problemer, fordi det ikke er tilfeldig hvordan hjernen vår reagerer på ting. Den er forutsigbar, litt på samme måte som en datamaskin. Jo mer du forstår hvordan du bruker en datamaskin, jo mer vil du forstå av det den kommer fram til.

 

Litt sånn er det med hjernen vår også. Forstår du den, vil du kunne lese svaret den kommer med, til og med før du legger inn data. Du vil kunne være i forkant av dine egne reaksjoner. Og på den måten ofte styre dine egne følelser.

 

 

OVERLEVELSE

Hovedformålet til din dyrehjerne er å sørge for at du overlever. Den viktigste funksjonen din dyrehjerne har, er å observere hva som foregår rundt deg. Men også inne i deg, slik som tankene dine. Dersom du ikke overlever, blir det meste annet meningsløst. Når dyrehjernen oppfatter at du er i livsfare, gjør den det den må, for å øke dine muligheter for å overleve. Når livet står på spill, da trigges det fram krefter du ikke visste du hadde.

 

VIDEREFØRE GENENE

Et annet formål for din dyrehjerne er å motivere deg til å få barn. Den ønsker å føre genene dine videre til neste generasjon. Bare slik kan menneskeheten overleve. Dette medfører også en søken etter noen å få barn med, altså finne en av det motsatte kjønn, og stifte familie.

 

TRYGGHET

Din dyrehjerne har behov for å føle seg trygg. Men det er naturlig for den å bekymre seg og være redd. Dette er fordi frykt og bekymring har medført at flere av våre forfedre overlevde vanskelige tider på jorden.

Hjernen vår er skapt ut fra hvordan våre forfedre hadde det i primitive tider. Den er ikke basert på hvordan samfunnet vårt er bygget opp i dag, hvor det meste som tidligere ble ansett som livsfarlig er fjernet fra livene våre. Vi må derfor gå tilbake tusenvis av år, for å forstå trygghetsbehovet vår dyrehjerne har.

 

STATUS

Status er en annen viktig drivkraft. Den søker alltid mot høyere status. Og vi mennesker har utallige muligheter for å oppnå dette på. Vi har lister for verdens rikeste, de med størst makt og pallplasser og topplister på alle mulige aktiviteter. På arbeidsplassen har vi hierarki-systemer for å bestemme hvem som gjør hva. Alt sammen er bygget opp rundt vår søken etter høyere status.

 

VÆRE MEDLEM I EN FLOKK

Dyrehjernen ser på det å være medlem i en flokk som livsnødvendig. Blir den utelatt fra flokken sin, er det logisk å bli katastrofe-fokusert.
Dette fordi en virkelig sjimpanse ute i skogen, ville være et lett bytte for et angripende og sultent rovdyr. Dette kan være årsak til at ungdommer kan gjøre nesten hva som helst for å bli inkludert og likt av gjengen sin.

 

 

TERRETORIER

Dyrehjernen vår ser etter territorier overalt. Det å ha sitt eget hjem er viktig for dyrehjernen, et sted hvor den kan føle seg trygg å oppleve å ha bedre kontroll. Men også når det er snakk om fast plass rundt bordet, «sin egen» kontorplass, «sin egen» firmabil eller (eller i mitt tilfelle min egen plukktruck), så har vår dyrehjerne alltid et ønske om sine egne ting og faste plasser.

 

SKRYT & ANERKJENNELSE

Noe annet som aktiverer og driver dyrehjernen, er skryt og anerkjennelse. Spesielt fra dem med mye makt, berømmelse eller fra medlemmer den ønsker oppmerksomhet fra, som for eksempel fra det motsatte kjønn.

 

TRENGER MYE HVILE

Det er viktig å få nok søvn og hvile. Når din dyrehjerne er klar og opplagt, gir den lettere fra seg makten til deg. Når du får for lite av dette, altså søvn og hvile, blir din dyrehjerne ofte urolig, og da har den lettere for å ta kontrollen fra deg.

Problemer og utfordringer du sliter med, både fysiske og psykiske blir forsterket. Når vi blir trette, tar vi ofte dumme og raske avgjørelser, og har store humørsvingninger.

 

Dette er et utdrag fra boken min: “En Lager-arbeiders Tolkning av Hjernen og Psykologi”.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Jeg innser at det forrige innlegget jeg skrev om konseptet mitt, ble både langt og innviklet. Og attpå til innså jeg at jeg burde endre litt på det. Det har jeg gjort i denne artikkelen.

 

Enkelt forklart: Vi har en utrolig trygghetssøkende hjerne. Når hjernen vår oppdager noe den tolker som en trussel mot oss, da reagerer den lynraskt og setter i gang prosessen med  å skape stress i oss. Dette stress-systemet er egentlig et forsvars-system, og kalles ofte for «kamp», «flukt» eller «frys». Dette er et system vi er født med, og som menneskeheten har fått tildelt fra vår begynnelse. Stress er egentlig bare din hjerne som ønsker å forsvare deg mot noe den ser på som en trussel.

 

Vi kan tenke oss at vi har et kontrollrom inne i hjernen vår. Det har vi selvsagt ikke, men dette er et tenkt konsept. I dette kontrollrommet jobber det en trygghetsvakt som har som oppgave å hjelpe oss å overleve i en brutal verden.

 

 

I kontrollrommet har den noen skjermer som den bruker til å observere det som skjer rundt deg og inne i deg. Ved hjelp av disse skjermene vil den få massevis av informasjon som den må skanne gjennom. Siden datamengden den får inn til kontrollrommet er for massivt til at den kan gjennomarbeide den, får den bare skannet gjennom det viktigste, før den må ta raske avgjørelser for om den skal reagere eller ikke. Dette er lynraske handlinger, som skjer så raskt at vår bevissthet ikke får med seg at det skjer noe i det hele tatt.

 

I tillegg til disse overvåknings-skjermene, har den et datasystem den bruker for å søke opp relevant lagret data. Den bruker dette datasystemet for å hente fram referanser fra fortiden vår, slik at den kan forme en mest mulig dagsaktuell tolkning av hva den opplever på overvåknings-skjermene sine.

 

Her ligger de fleste av våre problemer. Fordi når denne trygghetsvakten bestemmer seg for å slå på forsvarssystemet ditt, da er du ofte selv ikke enig i dette. Men siden dere ikke «snakker» sammen, og dere ikke forstår hverandre eller samarbeider, da har du ingen sjanse til å stoppe den. Fordi når dette forsvars- og stress-systemet slås på, da går ting over på autopilot, og du selv mister kontrollen over deg. Du går over i noe som kalles for «kamp» eller «flukt»-modus. Stresshormonet kortisol har i tillegg noen «negative» effekter på deg, som at du får dårlig humør, blir negativ og pessimistisk, og begynner å lete etter alt som er feil i og rundt deg.

 

VÅRE 5 SANSER

I min nyeste utgave av kontrollrommet finnes det 9 overvåknings-skjermer. Dette er blant annet alle våre 5 sanser – synssansen, hørselssansen, luktesansen, smakssansen og følesansen (både ytre og indre. Jeg mener ikke følelser som «emotions» men «feelings»).

Følelses-skjermen må jeg nesten utdype litt ekstra. Den overvåker alt av fysiske berøringer på yttersiden av kroppen din, som hudceller på på kroppen. Men den innhenter også informasjon fra indre deler av kroppen, som når du for eks kjenner etter og oppdager at du har vondt i halsen eller at du kjenner du har vondt i magen.

 

TANKESKJERMEN

I tillegg til disse fem, har vi andre overvåknings-skjermer som er viktige for oss. Blant annet tanke-skjermen, som sannsynligvis er den viktigste, siden denne kan rote seg opp i alle mulige ting. Den kan også «kopiere» alle våre sanser. Fordi du kan se noe eller se for deg noe, du kan smake noe eller skape en etterligning med tankene dine. Bare tenk at du biter i en sur sitron. Kanskje merket du at det ble litt surt i munnen? Og kanskje hjernen din begynte å produsere litt ekstra spytt? Det var tankene dine som startet denne prosessen. Ikke synet av en sitron eller smakssansen. Tankene påvirker trygghetsvakten på samme måte som sansene våre gjør. Den ser ikke forskjell på fantasi og virkelighet.

 

KROPPSHOLDNING OG PUSTEN

Videre har vi «KROPPSHOLDNINGER» og «PUSTEN», som også har påvirkning på denne trygghetsvakten. Forskning har vist at om du har en vid og åpen kroppsholdning eller en lukket kroppsholdning, vil begge påvirke om din trygghetsvakt opplever og tolker at du er trygg eller i fare. Pusten vår er også noe det er forsket mye på de siste årene, og det er bred enighet om at hvordan du puster påvirker stressnivået og følelsene dine. Er pusten din jevn og rolig tolker hjernen din at du er trygg, mens rask og urytmisk pusting vil tolkes som at du er i fare.

 

STRESS & KORTISOL-NIVÅ

Helt til slutt har vi den fargerike skjermen. Denne har jeg kalt for «STRESS & KORTISOL-NIVÅ». Du kan se på denne skjermen som en modus-måler, som viser om det er mye stress i kroppen din, eller om ting går bra for deg akkurat nå. Ditt kortisol-nivå går opp og ned gjennom hele dagen. Og det skal lite til for å produsere dette stress-hormonet, og dersom du har dette stoffet i kroppen, vil det påvirke alt du gjør, hvordan du føler deg, og styrer hvordan du ser på og oppfatter verden i og rundt deg.

 

«Grønt»-nivå betyr at du har lite stress og kortisol i kroppen din akkurat nå. Ting fungerer bra og du er sannsynligvis i godt humør og føler at du har kontroll over livet. «Gult»-nivå betyr at du har en del stress i kroppen din, og du bør kanskje ta litt hensyn til dette. Om du oppnår dårlige resultater, kan dette være grunnen. «Rødt»-nivå er mye stress og kortisol. Nå bør du absolutt ta hensyn til det, fordi det preger både humøret ditt og synet ditt på verden, og dine resultater kan være svært begrenset. Mange sier da typiske ting som: «Jeg har bare en dårlig dag i dag.»

 

Men det er ikke deg det er noe i veien med, men et eller annet i eller rundt livet ditt, har fått hjernen din til å trykke inn stress-knappen litt for mye den siste tiden, og dette har satt seg i kroppen din. Du er i stress og overlevelses-modus. Forsøk å ta hensyn til det, og kom deg gjerne unna andre mennesker, i alle fall de du har mest problemer med. Kortisol og stress går ut av kroppen av seg selv, så det er ikke noe du behøver å gjøre annet enn å ta tiden til hjelp. Kortisol har en halveringstid på ca 20 minutter i følge en hjerneforsker ved navn Loretta Breuning.

 

 

“GOOGLE MIND”

Men trygghetsvakten har også et annet verktøy den jobber med i dette kontrollrommet. Det er datamaskinen jeg har kalt: «Google Mind». Dette er et søkeprogram den sammenligner og henter ut viktig informasjon fra. Som for eks minner fra tidligere opplevelser. Det din trygghetsvakt gjør er å tolke det den ser på skjermene sine, og forsøker å finne nyttig informasjon i denne datamaskinen «Googel Mind», for å se om det er ting den burde vite om, og som da styrer observasjonene i enten positiv eller negativ retning. Ander ting den finner i “Google Mind”, er dine overbevisninger, dine leveregler, din tro eller manglende tro på verden og livet ditt og kunnskap du har tatt til deg og lagret i underbevisstheten gjennom livet. Alt dette til sammen bruker den som referansepunkter for tolkningene sine.

 

Ut fra dette, altså det din trygghetsvakt observerer på skjermene sine og det den finner i datamaskinen «Google Mind», vil den raskt fatte en tolkning om det som skjer i og rundt deg bør tolkes som en trussel, og da hugger den inn «STRESS»-knappen. Eller den tolker situasjonen som ufarlig, og lar være å gjøre noen ting.

 

For deg personlig vil forskjellen mellom om den trykker inn «STRESS»-knappen eller ikke, styre om du opplever stress og negative følelser eller kontroll og ser muligheter og optimisme. Når du opplever stress, da har denne trygghetsvakten din funnet et eller annet i ditt kontrollrom, som den reagerer på, og sender ut en bestilling på stresshormonet kortisol, ved å trykke inn «STRESS»-knappen.

 

“STRESS”-KNAPPEN

Det som skjer når din trygghetsvakt trykker inn «STRESS»-knappen, er at det sendes en beskjed ned til binyrene dine om at de trenger å produsere stresshormonet kortisol. Kortisol sendes så ut i blodomløpet ditt, og når gjennom blodet ditt ut i hele kroppen. Dette setter kroppen din i overlevelses-modus, noe som vi ofte kaller for «Fight», «Flight» eller «Freeze». Dette er automatiske responser som vi mennesker og dyr er født med. Dette er fra skapelsen av ment å være et system for å øke sannsynligheten for at vi overlever i en brutal verden.

 

 

Men dette forsvars-systemet var ment for gamle dager, da vi bodde i huler ute i skogen. Ikke for å hjelpe oss til framgang og suksess i denne moderne verden. Men alt som satte stress i dine forfedre, tusenvis av år tilbake i tid, vil sannsynligvis også sette i gang stress i deg idag. Men i tillegg kommer alle andre ting som regninger, sosiale sammenkomster, nyheter på TV, bilkjøring og alt som har med det å gjøre, karakterpress osv. Men felles for dem alle er at vi opplever stress og kaos i hodet, når et eller annet får vår trygghetsvakt til å trykke inn “STRESS”-knappen fordi den av en eller annen grunn tolket noe som en trussel mot deg. Og da mister vi kontrollen over oss selv, og blir dårligere til å tenke og løse våre egentlige problemer. Faktisk mister du ca 15-20 IQ-poeng når stress-systemet slåes på.

 

Selv bruker jeg nå dette systemet hver eneste dag. På alt fra bilkjøring, aktiviteter med andre mennesker, på jobb og på alt av trening. Ja, absolutt overalt. Jeg forstår nå stresset i livet mye bedre, men det vil ikke si at livet automatisk blir så mye lettere. Men jeg har mye mindre opplevd stress i livet mitt. Og det kan du også få til, dersom du forstår og setter deg inn i dette systemet.

 

Skriv gjerne kommentarer eller still spørsmål dersom du lurer på noe.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart