Har jo fått med meg at det foregår en debatt om at lave menn med lavlønnet arbeid sliter med å få seg dame. Eg burde nok ikkje begitt meg inn i denne debatten. Men det gjør eg ikkje egentlig heller, men vil likevel skriver nå litt om mine tanker og ideer. Eg er selv en mann lavere enn gjennomsnittet, med en lavtlønnet jobb og med noen fysiske trekk som ikkje akkurat er ekstra tiltrekkende. Og når det er sagt, er eg heller ikkje et unntak fra denne regelen. Eg har ingen dame, noe eg sjølv ikkje ser på som et problem, fordi at det finnes mange fordeler med å være singel.
Først av alt tror eg at det er viktig, og kanskje avgjørende, at vi må tenke på oss sjølv på samme måte som dyr. Her vil eg legge til at eg er personlig kristen, og ikkje tror at vi stammer fra dyrene, altså apene, men at vi er skapte av Gud. Men likevel så fungerer hjernen vår, på samme måte som en sjimpanse. (Eg tror Gud er så smart, at dersom han har funnet noe som fungerer så ekstremt bra som dyrehjernen gjør og har gjort, så kunne han like godt også bruke den i menneskehjernen.) Altså at den bakenforliggende tiltrekning mellom mennesker, ligger i dyrehjernen. Og for å finne fram til fordeler og ulemper vi selv har, så må vi tenke på oss selv som dyr. Tiltrekning kommer fra de dypere områdene i hjernen, som ofte kalles for dyrehjernen eller på engelsk “the animal brain”.
Kanskje det største målet for en kvinne er å sette barn til verden, og da ønsker selvsagt kvinnen (altså dyrehjernen til kvinnen) å finne en mann som er best mulig egnet til dette formålet. Nemlig å være stor, sterk og egnet til å være en ressurssterk far for det viktigste barnet i verden. Nemlig den spesifikke kvinnens barn. Husk at for en hjerne, så finnes det ingen viktigere person i verden, enn akkurat den personen som hjernen tilhører. Så for deg som leser dette innlegget, er “DU” den aller viktigste personen i verden. Og det finnes ingen i nærheten.
Derfor er det viktig for deg personlig, å finne den best egnede utgaven av det motsatte kjønn å bli sammen med, slik at du kan få en sterkest mulig utgave av dere to, som deres barn. Da har dette barnet de beste forutsetningene til å lykkes i livet. Og dette er kvinnen og mannens største ønsker. Men spesielt for kvinnen er dette viktig. Fordi kvinnen kan biologisk ikkje få like mange barn som det mannen kan. Derfor er dette et større ønske og behov for kvinnen, nemlig å finne den største, sterkeste og den med mest ressurser tilgjengelig. Dermed har eg også vært inne på korfor eg tror utdanning, status og penger er viktige faktorer for kvinnene å ta med i beregningen for om en mann er et godt emne til å bli far for nettopp hennes barn.
Har du ikkje lagt merke til at ofte to kjente personer blir sammen, og stifter familie. Som for eks to kjente skuespillere eller to kjente idrettsutøvere. De ser på seg selv som ganske like i statushierakiet. Og derfor passer de sammen. De opplever at de tiltrekkes hverandre.
Dette kan høres urettferdig ut, spesielt dersom du tenker på mennesker som følelsesvarme skapninger. Men siden det ikkje er den logiske delen, altså hjernebarken som styrer og bestemmer om en person tiltrekkes eller ikkje, men dyredelen av hjernen, som er selv drivkraften. Da bør du faktisk gå i deg selv og tenke mer som et dyr, for å finne tilbake til fordelene du kan vise fram for å øke dine muligheter ute i den store og “urettferdige” verden.
De sier at for sjimpanser, så er det ingen som vekker mer oppmerksomhet enn gruppens leder, og de som er på samme nivå som en selv på status-stigen. Vi mennesker fungerer litt på samme måte. Vi ønsker ikkje å ha et forhold med noen som er lavere i status-hierakiet enn en selv. Så dersom du mener at du ligger litt dårlig an der, da er det jo bare å brette opp ermene å gjøre noe med saken. Drømmedamen kommer ikkje til deg, du må fortjene henne. Det samme gjelder for meg personlig. Håper ikkje noen føler seg angrepet av dette innlegget. Eg har jo nettopp utdypet at eg er i samme situasjon. Men eg har ingen andre enn meg sjølv å klandre.
Dette er ingen fasit, eg er overhodet ingen ekspert på området. Dersom du har tanker og innspill til det eg skriver her, er kommentarfeltet åpent. Eg vil gjerne høre dine meninger og synspunkt om dette.
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
Her har jeg et helt annet syn.. Fra mitt ståsted, er nemlig ikke mennesket annet enn en primat med et hinsides opplåst selvbilde i hht til egen intelligens, for ikke snakke om verdi, som har oppnådd det vi har takket være en teknisk anlagt hjerne kombinert med menneskehåndens unike fingerferdighet sammen med et lydarsenal som har muliggjort detaljert kommunikasjon både artsfrender imellom- og fra generasjon til generasjon. Og hva livssyn angår, er jeg intet mindre enn religionsmotstander, da dette i mine øyne er roten til tett opptil all menneskelig ondskap de siste 2-3000 år..
Når det er sagt, er jeg dog ikke for ateist å regne heller. Det er bare at jeg først åpner for en mulighet der det finnes vitenskapelige holdepunkter (jeg er ‘space-geek’ på min hals, og har vært så så lenge jeg kan huske), eller på annet vis finnes klare holdepunkter for at det faktisk er sånn eller slik. For mitt vedkommende, vil derfor en potensiell ‘bevissthet’ bak tilblivelsen- og styringen av universet- og muligens hele- eller deler av et multivers, eventuelt være en tidimensjonal eksistens (alternativt nidimensjonal, eller at denne rett og slett ER den som i kvantefysikken både refereres til som den 11. og dimensjon 0, da denne er anslått å være absolutt alt og ingenting på en og samme gang). Når jeg så velger å sette begrepet bevissthet i anførselstegn, er dette grunnet i at denne eventuelt vil være så hinsides at det som foregår her vil være tilsvarende langt forbi menneskehjernens kapasitet å tilegne seg nevneverdig innsikt i.
I dette ligger også at jeg faktisk anser det for mer sikkert at det er utallige livsformer rundt om i universet som går oss en høy gang, enn hva jeg tilskriver min egen eksistens. Ei heller kan jeg forestille meg en større tragedie, for ikke snakke om meningsløshet enn at denne oppblåste, voldelige og tvers igjennom destruktive arten vi har vår tilhørighet skulle utgjort selve kronen på skaperverket.. Det ville i mine øyne vært synonymt med at hele skapelsen, med alt av galakser, stjerner, planeter, osv, osv som befinner seg innenfor dette uendelige ‘rommet’, var gått rett i ‘dass’, for å si det på godt norsk..
– Det jeg så er nysgjerrig på, er hvordan artenes opprinnelse har foregått i hht til ditt livssyn? For om jeg eliminerer utviklingslæren, så eliminerer jeg den eneste plausible forklaringen som finnes! Jeg mener.. Selv paven har jo kommet dithen at Adam og Eva -historien kan forkastes som historisk dokument, for å si det sånn, så..
Ja, eg personlig er kristen, og tror på skapelsen slik den står i Bibelen. I forhold til kor lang tid det tok å skape verden, der er eg usikker, fordi tid og Gud er relative ting. Som det står i Bibelen, så er en dag som 1000 år, og 1000 år som en dag i Guds virkelighet. Men eg ser det som like sannsynlig at Gud kan ha skapt verden og mennesker, som at verden og mennesker bare ble til av seg selv.
Så når det kommer til kordan Gud har skapt verden, så aner eg ikkje. Og det er det jo svært få som egentlig gjør, siden det meste bare blir teori. Ingen veit med sikkerhet ka som er riktig og feil. Eg synes bare det er trygt å tro på noe som er større og sterkere enn en selv. No har eg også nettopp mistet min mor. Men ho var personlig kristen også, så da er eg ikkje så bekymret. Opplever at det er noe helt annet for mennesker som går bort, og som ikkje har det i orden med Gud. I slike situasjoner er det trygt å være kristen. Det er liksom en av de aller største religioner, og egentlig den det er mest logisk at kan være riktig.
Men mennesker har gjort mykje dumt og stygt opp gjennom tiden. Det er sant. Men det visste Gud, og valgte å skape oss likevel.
Om det viser seg at Gud ikkje finnes, så tar eg den sjansen. Håper ikkje det blei for mykje kristendoms snakk fra min side dette her? Ville bare svare deg så godt eg kunne.