Dette er ikke ment slik mange muligens tror. Det dreier seg ikke om direkte å sulte seg selv, for å på den måten finne glede. Dette vet jeg mange unge dessverre gjør. Men dette er ikke en artikkel om den problemstillingen. Denne artikkelen er ment for de som sliter med å finne glede i livet sitt.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Skal du klare å forandre deg, må du være mer lei av livet, enn du er redd for å oppsøke det du frykter. Først da vil du selv ønske å gjøre noe med ting i livet.
For eksempel kan du få et større behov for penger. Dette kan føre til at du går og finner deg en jobb. Men det vil ikke være nok til at du begynner å jage etter drømmen din. Men du vil få et behov for å gjøre et minimum, slik at du går og finner deg en jobb.
Men for å komme deg videre herfra, trenger du sannsynligvis mye kjedsomhet.
Det mange unge gjør idag, er at folk lever livet sitt med festing og venner, helt til de etter hvert begynner å kjede seg. Og da endrer man seg til å begynne å gjøre litt mer meningsfulle ting. (Det er dette som skjer med folk. De endrer seg, når de ikke finner mening med det livet de lever nå.)
Da oppnår man en naturlig forandring av retning i livet. Du går fra å leve nesten uten mening, til å ta mer ansvar.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Men problemet til så mange idag, er at vi har så mye substans å flykte til, ting er så intense, at vi finner noe å holde på med hele tiden. Det er vanskelig å bryte ut av denne uvanen, når du ikke har et virkelig mål å jage etter. Når du ikke vet hva du egentlig vil.
Folk er idag blitt så dyktig på å fange vår oppmerksomhet, at det er nesten umulig å flykte fra andres ønsker med livet ditt. De lager serier du “bare må” se videre på, eller de ønsker å at du skal bli en del av deres social-media-community. Følge dem på You-Tube, Twitch eller andre fellesskap. Vi bli konstant underholdt og distrahert, av dem, slik at man blir avhengig, og fortsetter å bruke tid på dem.
Det som er problemet vårt, er at det alltid er noe nytt. Ting er kjent, men likevel nytt. Og da trekkes hjernen vår mot det, og den elsker slik underholdning. Den søker dette. Det gir den dopamin.
Mens dine andre gjøremål, som å gå etter målene dine, ikke gir deg like enkelt tilgang på dette stoffet hjernen vår er så avhengig av. Det er nemlig kjedeligere, og derfor ikke like forlokkende. Du får ikke like enkelt tilgang på Dopamin.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
DOPAMIN FASTE
Ideen her er at når du faster, og ikke spiser mat hele dagen, vil du være utsultet, og all mat smaker godt. Og den første biten, er så god at det nesten gjør vondt. Når du virkelig er sulten, smaker all mat godt.
Det er gjerne dette som er grunnen til at folk som sitter i fengsel, ofte gjør noe bra med livet sitt når de sitter inne. De har ikke så mange ting de kan gjøre.
Så hva gjør de? De leser eller skriver. Gir ut bøker, eller skriver brev med folk. Alt som før var en distraksjon i livet deres, er fjernet. Ingen data/internett, ingen spill, ingen TV, bare ren kjedsomhet.
Problemet i dagens samfunn, er at vi kjeder oss ikke nok til at ting blir utført. Vi trenger ikke å skrive bok, vi kan bare sette på TV, og så forsvinner kjedsomheten. Vi kan spille data, eller gå ut med venner. Du trenger ikke å starte firma, da kan heller gå ut å feste. Dette distraherer deg fra å tenke på hvor meningsløst livet ditt egentlig er.
Hver gang du begynner å tenke på hvor ulykkelig du er for livet ditt, kommer hjernen din deg i forkjøpet, og finner på ting du kan gjøre. Når du gjør disse tingene, forandrer du følelsene dine, og du blir fornøyd igjen. Du har fått litt mer av lykke og glede i livet. Gleden som skapes av dopamin.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
SLIK FUNGERER DOPAMIN-FASTE
Du kutter ut de “lav verdi” men “høyt stimulerende” tingene i livet ditt, som TV, data, god men usunn mat. Og spesielt ting du er avhengig av. Og så starter du å gjøre mer fornuftige og verdifulle ting i livet istedenfor.
Når du begynner å utføre positive ting i livet ditt, i små doser, vil hjernen din begynne å linke gode følelser og dopamin, til disse aktivitetene. Og når du har utført positive aktiviteter, istedenfor å se på TV, vil du få ekte gode følelser, og stolthet overfor deg selv. Og jo lenger du holder på med noe – kjedelig men verdifult – jo sterker blir trangen etter noe “gøyt” og “behagelig” istedenfor. Du bygger opp et indre press. Dette er hjernen din som ønsker seg dopamin-aktiviteter istedenfor disse kjedelige med fornuftige aktivitetene du holder på med.
På denne måten blir det som før var kjedelige ufornuftige ting som TV, musikk, mat osv, mer og mer ønskelig. Og når du til slutt gir etter, blir aktivitetene du nå gir deg selv lov til, ti ganger mer behagelig og gledelig. Men du har lært deg selv en viktig lekse. For mye gode “søtsaker”, for ofte, fjerner gleden av det gode du faktisk allerede har i livet ditt.
Denne artikkelen er skrevet som inspirasjon til videoen under. Likte du artikkelen, vil du også like videoen.
På flyplassen i Oslo, har de et rullebånd, som går tvers gjennom gangene i ankomst- og i avgangshallene.
Slik kan vi også tenke oss at livet vårt er. Du kan velge å gå utenom, på den ene eller andre siden av disse rullebåndene. Eller du kan velge å komme deg opp på disse båndene. Dette er et valg du tar.
På rullebåndet går alt så mye raskere. Når du nå beveger deg i gangfart, opp på båndene, er det som om du fyker bortover korridoren. Du føler at du løper, selv om du egentlig går rolig.
Slik er det også med deg og meg. Hver dag står vi overfor et valg. Ønsker vi å ha en god dag, hvor ting blir gjort effektivt, og du er motivert og har gode følelser? Eller er det helt greit å slite, uten at du har de ekstra kreftene?
Dette er et valg du selv må ta. De fleste velger bort denne muligheten, og starter med å henge etter i alt, helt fra starten.
Grunnen til at du må ta dette valget, er at viljestyrken din, er en begrenset ressurs. Og du bør starte dagen med å gjøre de viktigste oppgavene i ditt private liv, mens du ennå har viljestyrke tilgjengelig, og du kan trumfe deg gjennom dine prosjekt-oppgaver. Viljestyrke kan nemlig sammenlignes med “trumf-kort”. Du kan tvinge deg selv til å gjøre oppgaver, uten å oppleve stor motstand.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Når du gjør dette, vil du få gode følelser om deg selv og mer tro på framtiden. Grunnen er at nå vil din hjerne oppleve følelsen av framgang og progresjon. Og dette er noe hjernen vår elsker. Og den gode følelsen har en tendens til å vare dagen ut.
Men du kan også velge å starte dagen med å henge etter i alt du gjør. Og da må du bruke viljestyrke til omtrent alt. Og ganske snart er du tom, og da vil du heller ikke få gjort de prosjektene dine på kvelden, for da er du utladet. Gått tom for «strøm» (viljestyrke), og du trenger lading (å sove), for å kunne forsøke på nytt neste dag.
Du må komme deg opp på the winning stream, mens det enda er viljestyrke tilgjengelig.
Det vil si, alt som er viktig å få gjort noe med, bør du gjøre før du går til ditt vanlige arbeid. Fordi etterpå er din viljestyrke brukt opp, om du ikke allerede er kommet deg opp på “The Winning Stream”.
Vi har alle forskjellige måter, for hvordan vi ser på oss selv. Vi identifiserer oss med noe eller noen. Enten ser vi oss som noen med stor framtid, en som har planer klare for livet. Eller som en som trenger hjelp, selv for det å overleve. Identitet er noe som styrer hva vi gjør.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Er du en som alltid forsøker å strekke deg litt lenger? Eller er du en som enkelt gir opp, med en gang noe føles tungt og slitsomt? Begge disse motpolene blir fort til vaner. Og dette sliper synet på livet, og på framtiden. Når jeg sier sliper, så indikerer jeg at dette er ting som skjer sakte, ofte uten at man merker det. Og det er slik forandring ofte skjer.
Identitet er som en termostat. Når en termostat er satt til en spesifikk temperatur, vil det alltid være tilnærmet den samme temperaturen i rommet, uansett hvor varmt eller kaldt det er andre steder.
Slik er det også med din identitet. Du vil gjøre akkurat det du aksepterer av deg selv. Ikke mer og ikke mindre. Legg merke til at jeg skreiv “aksepterer” og ikke “ønsker”. Livet ditt er ikke slik du ønsker, men slik du aksepterer at det er, med minste aksept som grense. Ikke maksimum. Du tjener akkurat så godt som du aksepterer. Ikke mer – ikke mindre.
Er du misfornøyd med livet ditt, er dette fordi at du har satt din “temperatur” for lavt. Men ingenting i livet ditt vil forandre seg, før du selv endrer på denne termostaten. Termostaten, er altså dette “minste akseptable nivå”. “Termostaten” din vil videre forandre din adferd, og sørge for at du gjør det som trengs å gjøre i livet ditt, for å holde deg like over denne leve-standarden.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Du har kanskje hørt at du er et gjennomsnitt ut av dine 5 nærmeste venner. Og at du blir som de menneskene du henger oftest med.
Dersom vi setter dette inn i konseptet med denne termostaten, så vil de menneskene du bruker mest tid med, være de som sliper din adferd, og skrur opp og ned på “termostaten” din. Fordi dersom alle dine venner, har mye høyere standard i livet sitt, enn det du har, vil du ikke føle deg vel, når du er med disse menneskene. Da vil du enten finne noen andre å henge med, eller du vil endre på din “termostat”, som igjen vil endre din adferd. Og slik vil disse vennene, sørge for at du hever din levestandard. De vil sørge for at du endrer deg i positiv retning, slik at du kan holde tritt med dem.
På samme måte vil det være med venner som har mye lavere standard enn deg. Du vil ikke trives lenge i deres nærvær. Samtidig vil de trekke deg ned på sitt nivå. Gjerne uten at du er klar over det selv. Men det blir ikke naturlig for deg, å holde en høy standard, når du hver dag bruker tiden din med mennesker som har en mye lavere standard enn deg. Dette har med termostaten å gjøre. Disse menneskene med mye lavere levestandard enn deg, vil hele tiden skru og endre på termostaten din.
Så enkelt forklart: Din termostat blir endret – ut fra hvem du er med.
Bare tanken på å rydde garasjen eller huset i en en-gang, kan få hjernen til å skrike i protest. Og som regel vinner jo den, og vi finner på alt mulig annet å gjøre istedet.
Men om du bestemmer deg for å gjøre litt, for eksempel, 30 minutter – 3 dager i uken, kan du faktisk klare de store utfordringer.
Men en tilleggsregel, for å presse deg, må gjerne til. Klarer du tre ganger 30 minutter i ukedagene, får du fri i helgen. Men hvis ikke, må du ta igjen det tapte lørdag eller søndag. Og du skal ikke være overrasket om det bare er klarhet, noen regler og enkle rutiner, som skiller livet ditt fra orden og progresjon.
Det å ha små rutiner i hverdagen, som føles overkommelig, med en liten belønning av fri og god samvittighet i helgene, kan være biten som mangler i livet. Slik var det iallefall for meg.
En tysk psykolog, Hermann Ebbinghaus, studerte på slutten av 1800-tallet, hvordan minner forsvinner etter hvert som tiden går. Han kom fram til det han kalte “glemselskurven”. Den viser at det vi lærer forsvinner regelmessig. Altså litt og litt, etter et forutsigbart system. Og at dersom vi ikke repeterer det vi lærer, mister vi det meste.
Det han fant ut var at den første repetisjonen var den viktigste. Deretter kan vi spre tiden mellom hver repetisjon, uten å miste så mye kunnskap.
En polsk mann, ved navn Piotr Wozniak, gjorde forskning på sprednings-effekten til sitt livskall. Han forsket med seg selv som utgangspunkt, og kom fram til tall og data, som han gjorde om til et studie-program. I programmet registrerte han hva han lærte, og når han gjorde det. Slik at han kunne bli minnet på, når han trengte å repetere forskjellige ting. Programmet selges idag under navnet “SuperMemo”, og folk over hele verden bruker det.
Fordelene ved et slikt system er åpenbar. Dersom du klarer å holde deg til det, kan du få kunnskap du studerer til å sitte bedre, og du jobber mer effektivt. Likevel er det vanskelig å praktisere, siden det kreves utrolig disiplin.
En annen forsker som har studert prinsippet er Anders Bjørk. På 1970-tallet fikk han tak i 700 personer, som var villig til å være med på forsøket hans. Og han konkluderte med at 1 – 4 – 10, var bedre enn 5 – 5 – 5.
Det vil si at første repetisjon bør gjøres etter en dag. Den andre skal utføres fire dager senere og den tredje repetisjonen 10 dager etter det igjen. Et studie-system hvor du repeterer kunnskapen hver 5 dag, er ikke like effektivt. Det tar for lang tid, før du repeterer stoffet for første gang, og mesteparten er da glemt.
Men det kan hende at 1 – 2 – 12 er enda bedre. Det er ikke forsket så mye på dette området enda. Det forskerne er enige om, er at den viktigste repetisjons-fasen er de første dagene. Deretter sitter stoffet bedre. Og du kan la det gå litt tid mellom hver repetisjon etter disse første 2-3 gangene.
(Denne artikkelen baserer seg på boken: “Slik lærer hjernen”, skrevet av Torkel Klingberg)
Her er noen enkle tips som kan hjelpe deg å holde den nye vanen din gående over lengre tid. Det som ofte er problemer med å starte med gode vaner er jo at du jobber mot deg selv. Det er hjernen og underbevisstheten vår som styrer det vi gjør mesteparten av tiden – så hvorfor ikke samarbeide litt med den?
Hjernen vår er som et lite barn. Dersom du forventer for mye, vil du bare oppleve at barnet skuffer deg, og gjør ikke oppgaven du ber om.
Akkurat slik er hjernen din også. Den kan gjøre små og spesifikke oppgaver. Men blir oppgaven du gir den for stor, blir den umotivert, og slutter.
Gjør litt hver dag, eller fem dager i uken, med fri hver helg. Og du vil kunne holde det gående mye lenger. Du kan øke mengden på oppgaven etterhvert. Men ikke gå for fort fram. Da vil du som nevnt skremme hjernen din, og den vil begynne å motarbeide deg.
FINN EN VELDIG GOD GRUNN:
Dersom du ønsker at en ny vane skal vare en stund, må du ha en god grunn til hvorfor du starter den. Det holder ikke å starte en vane, bare fordi det høres fint ut på bloggen. Eller fordi noen andre holder på med samme vanen.
Du vil bare klare å holde en vane gående, dersom du virkelig har en god grunn, som vil komme til å gjøre framtiden din mye bedre.
Det er grunnen til at du ønsker å starte en vane, som kommer til å være drivkraften din i framtiden. Dersom grunnen er for liten, vil du ikke holde ut særlig lenge. Når det begynner å bli tøft, når virkeligheten viser seg, og det begynner å tære på motivasjonen – da er det tankene om hva denne nye vanen vil gjøre med livet ditt, som vil holde deg på sporet.
Problemet er ofte å finne slike grunner. Og som oftest er det på dette punktet de fleste feiler. De har ingen skikkelig grunn til hvorfor de skal fortsette å utføre vanen sin. Og da slutter de. De har ikke drivkraft til å holde vanen gående. Det blir litt som å gå tom for bensin.
BELØNN DEG SELV FOR PROGRESJON:
Belønningen trenger ikke å være så stor. Men du bør absolutt ikke planlegge å droppe den. Belønningen din, bør heller ikke ødelegge for den nye vanen du forsøker å starte. For eksempel ved å gå ut på restaurant og spise god mat, dersom du forsøker å gå ned i vekt.
Jeg for eks, belønner meg selv med en kaffekopp og 30 minutters med YouTube, etter 20 minutter med husarbeid. Og Jeg ser fram til denne pausen hver dag.
SPESIFISER TIDSPUNKT FOR UTFØRELSE:
Om du ikke har et gitt tidspunkt, du har planlagt å utføre vanen din, er det utrolig lett at det bare sklir ut, og du dropper en dag. Og dropper du først en dag, er lett å droppe ut også dagen etter. Og plutselig er prosjektet ditt avsluttet. Det er viktig at du bestemmer deg for hvilke dager du skal utføre vanen din, og hvilke dager du kan ta deg fri.
Å planlegge inn noen fridager er smart å gjøre. Som jeg selv skreiv litt lenger oppe, så kan det å jobbe fem dager i strekk, etterfulgt av to dager fri, være helt supert. Det er jo slik samfunnet vårt er bygget opp. Bruk uken som en tidsperiode. Da er det også enklere å holde deg til planen, siden du da kan skape en fast rutine.
Er du også lei av å starte nye vaner, som du ikke klarer å holde? Om det gjelder trening, studier, holde det rent rundt deg – eller andre prosjekter, så er kanskje dette innlegget ment for deg…
Jeg har skrevet noen artikler om dette temaet, den siste måneden – men det er fordi jeg brenner for dette akkurat nå. Jeg holder på å lære meg å rydde for øyeblikket. Og jeg er inne i min tredje uke – og fortsatt like motivert. Fra før har jeg laget en trenings-vane, hvor jeg jogget 10 km 4 dager i uken. Og denne vanen holdt jeg i 4 år, før jeg bestemte meg for å slutte. (Noen forsøker å slutte med røyken – andre prøver å slutte å trene.) En annen vane jeg har startet, er at jeg leser en selvutviklingsbok i uken.
Men grunnen for at jeg skriver dette innlegget, er at jeg tror jeg har forstått hvorfor noen klarer å starte vaner, mens andre ikke gjør det. Jeg har akkurat oppdaget hvorfor jeg selv har lykkes med disse tingene. Og kan jeg få det til – ja, da kan du også klare det.
Helt til for tre uker siden, fikk jeg aldri noe orden i leiligheten min. Det var rotete og skittent, uansett hvor mye jeg ønsket det annerledes. Jeg ble utmattet bare av å tenke på det. Jeg fikk det ikke til uansett hvor mye jeg forsøkte.
Men i dette innlegget bruker jeg trening som eksempel. I all hovedsak, jogging. Prinsippene er de samme, både når det gjelder studier, trening, rydding eller andre ting.
HVORDAN BEGYNNE Å JOGGE
La oss si at du bestemmer deg for å begynne å jogge. Vi later som at du ikke er vant til å trene. Du er helt grønn – en nybegynner med andre ord. Det er alltid vanskeligst i starten. Det er tungt for både kroppen din og for hjernen din (viljen).
En dag tenker du å begynne å jogge. Du setter av gårde, og tyner deg selv. Du løper 5 km den første økten. Og når du kommer hjem, er du helt ferdig. Det er flere år siden sist du løp så langt.
Din plan er å jogge tre ganger i uken. Og to dager senere, er du klar for å legge ut på en ny tur. Også denne gangen tyner du viljestyrken din til det maksimale. Det var til og med tungt å snuble over dørstokken idag. Men du klarte det. Og du kom deg i mål. Du tenker med deg selv: “Det er alltid verst i starten. Det blir bedre etter hvert.” Men blir det egentlig det?
Når fredagen kommer, er det tid for siste økt før helgen. Du kommer hjem, og skal til å ta på jogge-skona. Men med det samme du åpner døren hjemme, forsvinner all motivasjon. Og du blir utrolig sliten. Du forstår ikke helt hvorfor. Du klarte jo å komme deg ut både mandag og onsdag. Skulle det ikke bli enklere etter hvert? Isteden for motivasjon, kommer masse tanker som: “Jeg er sliten”, “sofaen ser behagelig ut”, “Hva er det på TV idag? Går det er bra film ikveld?”. Du havner på sofaen.
Motivasjonen kommer aldri denne kvelden. Den er ikke å spore opp. Hvorfor ikke? Er dette fordi du er lat?
FELLENE DU MÅ UNNGÅ
En av de vanligste fellene å gå i, er at du skremmer hjernen din, før du har kommet skikkelig i gang. Dette gjør du ved å starte alt for hardt. Når du tyner av gårde, får du en skikkelig ubehagelig opplevelse. Dette brenner seg fast i hjernen din. Men dette er helt naturlig, fordi hjernen har som en av sine viktigste oppgaver, å lære av tidligere erfaring, slik at du kan unngå smertefulle opplevelser og aktiviteter i framtiden. Og de joggeturene du satte av gårde på, var alt annet enn positive opplevelser for hjernen din.
(Tankenes paradoks: Det kan være smart å legge seg på minnet, at hjernen vår jobber nesten like hardt, når du tenker på slitsomt, som den gjør, når du faktisk utfører aktiviteten fysisk. Alstå å tenke på en lang joggetur, som du ikke opplever glede og mening med – krever nesten like mye av hjernen din, som når du utfører selve handlingen. Så når du sliter med negative tanker og klandrer deg selv for å være lat, da bør du vite at hjernen din bruker nesten like mye energi når den tenker på noe skremmende, som den bruker, når du faktisk er ute å løper.)
Vi mennesker er født med en mekanisme, som vi bruker spesielt når vi er små barn. Den sørger for at barnet lærer av sine feilvalg. Når barnet utforsker verden, og roter seg borti noe som ender med grining og smerte, da vil hjernen prøve å finne ut, hva som forårsaket denne utrolige lidelsen. Den vil da linke sammen aktiviteten du gjorde, og smerten du opplevde. Slik at neste gang du er i en tilsvarende situasjon, vil hjernen hjelpe deg, slik at du unngår repetisjon av en tilsvarende smertefull opplevelsen en annen gang. Akkurat i dette tilfellet, er joggevanen din denne smertefulle opplevelsen, som hjernen din ikke for øyeblikket forstår meningen med. Derfor forsøker den å hindre deg i å legge ut på denne torturen av en løpetur.
MEN HVA BØR JEG GJØRE DA?
Du bør starte med roligere turer. Du bør ikke tyner deg selv, de første ukene. Målet ditt er vel ikke å løpe et halvmaraton den første dagen? Dersom målet er å lage en ny vane, bør fokuset ditt være på å gjøre treninen din, til noe lystbetont. Det vil selvsagt ikke si at det skal være, eller kommer til å bli behagelig å jogge. Men dersom du tenker at du kan klare tre kilometer, nå i starten, da bestemmer du deg for å løpe to. Ikke tre, slik du mener du kan klare – men litt mindre, slik at du kan oppleve at det er mulig. Det er jo ikke meningen at du skal skremme hjernen din nå i starten. 2 km, tre ganger i uken, kan være en grei plass å begynne. Og du vil oppleve å nå målet ditt, uten å være livredd for uke to.
Det andre du bør gjøre er å finne gode grunner til hvorfor du ønsker å skape denne vanen. Hva er premiene dine på lengre sikt? Kan du komme på en virkelig “killer grunn”, slik at du virkelig brenner etter å starte vanen?. En grunn kan være, at du er singel, og ønsker å gjøre noe med dette. Og dersom du jogger fast tre ganger i uken, vil du føle deg mer attraktiv. En annen grunn kan være at du blir mer attraktiv på arbeidsmarkedet. Eller at du får mer overskudd til å leke og være tilstede for barna dine.
Du bør skremme hjernen din – ved å tenke gjennom forskjellige frykt-senarioer. Dette trikset er det ikke alle som vet om. Du må finne fram til de verst tenkelige utfallene. Hva frykter du mest for i livet ditt? Se for deg at dette kommer til å gå i oppfyllelse, dersom du ikke starter med den nye vanen. Se deg selv fem eller ti år fram i tid, hvor alt har ramlet sammen. Familien din, jobben din, huset, bilen, økonomien. Alt kollapser, og i tillegg er du jo 10 år eldre, og mindre fleksibel for forandringer. Du bør også leve deg inn i dette frykt- scenarioet. Dette vil ofte skremme hjernen din igang.
Og når du da lager et tilsvarende, drømmescenario, hvor alt går i din vei. Familie-situasjonen din er akkurat slik du ønsket. Du får ny og bedre jobb. Økonomien har fått seg et kraftig løft, og du elsker livet ditt. Nå stiller du hjernen din overfor et valg. Den kan enten velge å hjelpe deg til å utføre den “enkle” aktiviteten din, som er å jogge 2 km, eller den kan trumfe viljen din, slik at du istedet bruker kvelden på sofaen. Men du har jo allerede vist den konsekvensen av dette. Hjernen din forstår ikke forskjellen på et tenkt scenario og virkeligheten. Slik at ditt tenkte mareritt, er like virkelig for hjernen som noe annet.
DETTE SKJER NÅR DU IKKE HAR GODE NOK GRUNNER:
Hver gang du bestemmer deg for å trene, uten at du har fortalt hjernen din hvorfor treninger er nødvendig – Da låner du motivasjon fra hjernen din. Å låne motivasjon fra hjernen din, er litt som å låne penger fra banken. Begge forventer å få tilbakebetalt, alt du lånte. I de fleste tilfeller, hos de fleste mennesker, så låner de motivasjon, uten å betale tilbake alt de låner. Og hjernen deres slutter å gi dem motivasjon.
Du og hjernen din snakker sammen, via tankene dine. Du tenker: «Kan jeg få lov å låne litt motivasjon av deg idag?» Hjernen svarer: «det går greit i dag, men da må jeg få mening tilbake.» og du merker at blir motivert. Nok til å løpe deg en tur. Både du og hjernen er fornøyde. Du hiver deg foran TV`en etter treningen og hjernen er fornøyd, fordi da får den slappe litt av. Hjernen elsker å slappe av, se på TV og drikke kaffe eller å gjøre noe annet som du synes er godt og gøy.
Dag etter dag låner du motivasjon av hjernen din. Men problemet nå, er at du ikke betaler tilbake alt du låner. Du betaler tilbake litt, men ikke alt. Så til slutt – vil ikke hjernen din låne mer motivasjon til deg. Du merker dette, ved at du blir slapp, og giddeløs hver gang du tenker på å trene. Du slutter å trene, fordi du ikke får kroppen din igang. Hjernen din ville ikke mer. Du og hjernen din har motstridende interesser. Du gir ikke hjernen din noe som gir den mening. Altså den forstår ikke poenget med det du holder på med.
DIN GRUNN OG HJERNENS ØNSKER – ER IKKE DE SAMME
Våre grunner for å trene varierer fra person til person. Noen kan ha et ønske om å ta av noen kilo, og tenker å gjøre dette gjennom å jogge i noen uker. Men du kan risikere at hjernen din ikke aksepterer dette som en god nok grunn. Den ser ikke at livet ditt kommer til å forandre seg særlig mye av at du tar av 5 kg. Du betaler ikke tilbake, med tilsvarende verdi, iforhold til slitet og jobben som må gjøres.
Du må rett og slett komme opp med skikkelig betaling. Du må tenke gjennom å vise til noe som er verdt å kjempe for. Og du må lage en plan, som er så god og vannfast, at hjernen din brenner etter å få oppleve ditt nye liv. Du må lage en så attraktiv framtidsvisjon, at både du og hjernen din lengter etter denne. Da vil disse tankene, være nøkkelen som starter motoren til vanen din.
Samtidig bør Du tenke gjennom en plan, som er realistisk og fullt mulig å klare. Da vil hjernen din se på dette prosjektet som noe den ønsker å være med på. Den vil til og med kunne hjelpe deg igang, ved at du merker en unormal motivasjon til å starte.
HUSK Å BELØNNE DEG SELV:
Helt til slutt er det viktig å ta fram noen setninger om belønning. Det er viktig at du belønner deg selv, når du fortjener det. Når jeg har ryddet i 20 minutter, verdsetter jeg innsatsen min, ved at jeg gir meg selv litt tid foran TV og en god kopp kaffe. Etter 20 minutter med rydding, kan jeg med god samvittighet gjøre andre ting resten av dagen. Og samtidig gir jeg meg selv fri både lørdag og søndag. Dersom jeg selv ønsker det. Jeg tok meg faktisk i å ikke ønske å ha fri lørdagen, fordi jeg var så motivert. Jeg måtte bare fikse litt i bokhyllen, og dessuten så trengte sofaen å stuvsuges. En syk opplevelse i min lille verden. Et ønske om å gjøre en ekstrainnsats på renholdbiten, er uvant kost.
Det gjelder bare å starte. Men ikke så hardt at du skremmer hjernen din. Og så må du belønne deg selv, når du fortjener det. Det vil si, en liten belønning etter hver gang du utfører vanen din – og gjerne med noen fridager inne imellom. Gjerne som meg: utføre vanen mandag til fredag og fri i helgen.
Hva hadde vel ikke vært bedre, enn å starte høsten med mer tro, håp og glede over ditt nye og attraktive liv? Det er hjernen vår som oftest er problemet, når vi ønsker å skape en ny vane. De siste to ukene har akkurat dette temaet vært i fokuset mitt, og i tillegg til at jeg holder på å starte en ny vane selv, har jeg nettopp lest en bok om hjernen som forklarer problemene vi ofte møter på.
Hjernen blir slått av, når aktiviteten du planlegger å gjøre er for stor. Dersom du ikke er vant til å løpe lange turer, kan for eksempel 10 km, føles som en tur til månen for hjernen din. Da river den tak i håndbrekket, og stopper deg fra å begynne. Du havner på sofaen, før du vet ordet av det. Små oppgaver og små delmål er derfor den beste løsningen i starten.
MENINGSSØKENDE
Hjernen vår ønsker mening med alt den foretar seg. Vet du grunnen til at denne nye vanen du ønsker å starte, er så viktig for deg? Hvis ikke, finnes det ingen grunner til at hjernen din skulle gi deg motivasjon til å starte heller. Husk: det er hjernen din som styrer livet ditt. Det er den som er motoren din. Får du ikke hjernen på ditt lag, vil det oppleves som et ork, hver eneste dag. Om du i det hele tatt klarer å starte.
Du må kunne svare på følgende spørsmål: “Hva positivt kommer inn i livet mitt, dersom jeg starter denne nye vanen?” og “Hva skjer – og hvordan vil jeg føle meg om fem år, fordi jeg har denne gode vanen?”
BELØNNING
Ikke tro at det bare er å gønne på. Målet er ikke å rydde hele leiligheten på en dag, å løpe lengst mulig eller å lese flest mulig bøker på kortest mulig tid. Når du har utført, det bittelille delmålet ditt, akkurat idag – kan det være fint å gi seg selv en liten belønning.
Selv holder jeg på å lære meg å rydde. Hver dag, mandag til fredag, skal jeg rydde 20 minutter. Når 20 min er gått, er jeg ferdig, og får min belønning. Kaffi og 30 min foran TV med god samvittighet. Jeg har også hørt fra andre som har startet i det små, og lykkes godt med denne strategien. Som å gå eller jogge i 15 minutter noen dager i uken. Det viktige er å ikke skremme hjernen med for store aktiviteter.
VANER KREVER VILJESTYRKE
Viljestyrke er som en muskel, og må trenes opp. Det er også en av grunnene for at du bør starte helt i det små. Fordi i starten, før noe har blitt til en vane, må du bruke mye viljestyrke for å utføre aktiviteten. Ting du ikke mestrer i dag, vil du være bedre på senere i livet, dersom du trener på aktiviteten. Utholdenhet er også noe du trener opp over tid. Så selv om noe føles som døden akkurat nå, vil du ikke oppleve de samme følelsene over tid. Målet er å skape positive følelser knyttet til din ønskede nye vane.
Motivasjon kommer alltid ETTER handling. Ikke motsatt. Målet er å starte, så blir du motivert, etter hvert som du ikke trenger det. Hehe?
DINE TANKER BRUKER ENERGI
Hjernen bruker opp energien din, når du tenker på aktiviteten. Derfor kan det godt være at du bruker opp mye av kreftene og overskuddet ditt allerede før du har gått til handling. Spesielt dersom oppgaven du har tenkt å gjøre, er i største laget. Dette er enda en grunn til å begynne i det små.
DU LAGER HJERNESTIER
Hver gang du gjør noe nytt, skapes det en “sti” inne i hjernen din. Da oppfatter hjernen din at det går an å gjøre aktiviteten på akkurat denne måten. Og det blir altså dannet en “hjerne-sti”, (altså forbindelses-vei mellom nerveceller i hjernen.) For hver gang du går på denne “stien” (utfører aktiviteten), blir “stien” bredere. Når dette er blitt en vane, kan du tenke deg at “stien” din, er blitt en motorvei, som det er lettere å følge, enn å unngå å følge.
Det som da er avgjørende for om du vil fortsette å bruke denne “hjerne-stien” eller ikke, er om hjernen din ser denne “stien” som attraktiv eller negativ å gå på. Når den oppfatter en “sti” som attraktiv og meningsfull, vil den fortsette å bruke den (altså fortsette å utføre handlingen på akkurat denne måten). Men dersom du prøver å skape en vane, ved å vise hjernen din en “sti”, som den ikke oppfatter som attraktiv – da vil den begynne å motarbeide deg. Det er da du får problemer med å fortsette å jobbe mot vanen din.
Dette er grunnene til at du bør følge hjernens logikk, når du skal starte nye vaner.
KORT FORTALT:
Hjernen blir fort overveldet
Ta små steg, som ikke skremmer hjernen
Du trenger å belønne deg selv, og ekstra mye i starten
Det er viljestyrke som får deg i gang
Du bruker krefter og energi, når du tenker på aktiviteten
Har du også problemer med å håndtere alle oppgavene som burde gjøres i løpet av dagen? Jeg har ofte lurt på hvorfor enkle ting, tar så lang tid, og føles så uoverkommelig ut, sent på kvelden. Men her om dagen kom jeg over en god forklaring på problemet.
Selvdisiplin kan sammenlignes med “orker”. Tenk deg at du starter dagen med 100 orker. Dette er alt du får. Og alt du gjør i løpet av dagen må gjøres ved hjelp av disse orkene. Du bruker orker til alt fra å stå opp, lage kaffi, dusje, lage frokost, pakke sekken, gå til bussen, kjøre bil, og mesteparten brukes på jobb eller skole. Som du sikkert forstår, er det ikke så rart at det kan være vanskelig å komme seg ut på joggetur på slutten av dagen. Du har kanskje bare noen få orker igjen. og de skal holde til å lage middag, rydde huset, trene, lese og legge barna. Ikke så rart at det røyner på humøret mot slutten av dagen?
Det som også er verdt å merke seg er at hver oppgave eller aktivitet du gjør, har forskjellige kostnader i antall “orker” du betaler. Kanskje koster det å stå opp 2 “orker”, å dusje koster en, å kjøre til jobb koster 3 “orker” dersom du må ringe en telefon på vei til jobb, mens du bare betaler 1 “ork” for samme turen dersom du spiller musikk mens du kjører.
Noe annet som er verdt å merke seg med denne framstillingen av selvdisiplin, er at du ikke får like mange “orker” utdelt hver dag. Ofte sover du for lite, og får da mindre “orker” utdelt denne dagen. Eller du er sterkt forskjølet, noe som også reduserer antall “orker” du får utdelt i løpet av en dag.
En aktivitet koster også forskjellig fra dag til dag. Å stå opp av sengen, kan koste en “ork” den ene dagen, mens du må betale 3 “orker” den neste. Er du sliten, kan hver eneste aktivitet du utfører, koster dobbelt så mange “orker” denne dagen. Det er litt som ordtaket fra Bibelen som sier: “Den som har den skal få, og det i overflod. Mens den som ikke har, den skal miste det lille den har.” Det er slik verden belønner urettferdig. Noen får alt for mye, mens andre må slite for å overleve.
Det er en dårlig strategi å stole fullt og helt på at din selvdisiplin skal hjelpe deg å oppnå målene dine. En aktivitet som du har gjort om til en vane, krever mindre selvdisiplin å utføre. Den krever altså mindre “ork” å utfør, enn aktiviteter du tvinger deg selv til å gjøre, i mot dine vaner. Det er lettere å løpe seg en tur, dersom du har gjort det til en vane å løpe til fastsatte dager. Eller lese litt hver dag. Eller rydde huset en fast dag i uken. Vaner gjør at du både du og hjernen din, går i sparemodus.
Inspirasjon til dette innlegget fikk jeg fra boken: “Når livet er kjipt”, av Oda Rygh
“Hvordan strekker man seg, slik at jeg blir en mester?”
Hjernen vår har ingen mål å nå sitt potensiale. Med det samme vi har lært oss å gjøre noe på en OK måte, ønsker hjernen å sette aktiviteten på autopilot. Har du først funnet noe som fungerer for deg, hvorfor forandre på det? Det er i vertfall slik hjernen vår tenker. Og derfor lager den seg vaner.
En vane er noe du har repetert så mange ganger, at den er blitt automatisk. Hjernen vår ønsker disse vanene velkommen, fordi da slipper den å jobbe mer med akkurat denne aktiviteten. Den kan slappe av. Aktiviteten er blitt automatisk. Hver gang du gjør en handling, gjør du denne aktiviteten sterkere i hjernen din.
Du kan tenke deg dette som at du skriver navnet ditt på et papir. Og jo flere ganger du skriver navnet ditt på samme plassen på papiret, blir mønsteret sterkere. Til slutt blir det så dypt, ritet inn i papiret, at kulepennen vil følge mønsteret automatisk. Du skriver nesten hull i papiret. Slik er også en vane inne i hjernen din. Aktiviteten er så sterkt ritet inn i hjernen, at den blir automatisk. Ved å gjøre aktiviteten om til en vane, kan hjernen delegere bort arbeidet til en annen del av hjernen, også kalt autopiloten. På den måten kan den slappe av og spare energi, slik at den har mer å bruke, dersom noe virkelig viktig skulle dukke opp.
Det som er dumt med dette, er at når du går på autopilot, er utviklingen din meget begrenset. Du blir en mester på å gjøre noe, på akkurat den måten du allerede kan. Og siden hjernen hviler, og du går på autopilot, tar du ikke til deg ny kunnskap. Du blir ikke bedre.
Dette er hovedgrunnen for at de fleste som driver med for eks idrett, ikke blir særlig mye bedre når de når et punkt i utviklingen. De når et platå, og aksepterer at dette er grensen deres. De har ikke stort ønske om å bli noe særlig bedre heller. Det kreves for mye.
NYSGJERRIGHET ER NØKKELEN Vi er alle nysgjerrig på noe. Noen er nysgjerrige på serier på Netflix eller Paradise Hotel, de kan alt om TV-serien. De har sett alt flere ganger. Vet alt om hovedpersonene, og lest seg opp på fakta og sladder. Andre igjen er nyskjerrig på gamle veteran-biler. De kan faktakunnskap som nesten ingen andre ante at eksisterte.
Det vi er nysgjerrige på, blir vi gradvis bedre på, og forstår mer av. Det er nysgjerrigheten vår som fører oss framover. Når vi er nyskjerrige, da er delene som har med forståelse og innlæring i hjernen slått på. Uten nysgjerrighet vil vi etter hvert gå over på autopilot. Når vi går på autopilot, slutter vi å utvikle oss. Vi blir ikke bedre. Autopilot er som sagt, hjernen vår som er i hvile eller dvale-modus.
“Men dette kan jeg jo allerede fra før…” Det øyeblikket du forteller deg selv, at dette kan jeg, da lukker du igjen sinnet ditt, og slipper ikke ny og annen kunnskap inn. Ønsker du å forbede deg innenfor et område, må du åpne opp for nye ideer, inspirasjon og ny kunnskap. Det er nye konsepter, som vil få deg fram over. Ikke de gamle du allerede har.
Du må bestemme deg for å bli en mester.
Alle suksessfulle mennesker, forplikter seg til å bli en mester. Det er ikke et spørsmål om, men når. Framgang er ikke noe som kommer av seg selv. Framgang velger ikke ut noen heldige, eller stempler andre som uheldige. Du bestemmer selv om du skal oppnå fantastiske resultater innenfor et spesifikt område. Det er ditt fokus, din tid og din framgangsmåte som bestemmer din skjebne. Ikke tilfeldige omstendigheter, eller noe heldig du fikk da du ble født.
“Om du likte innlegget, få nye artikler rett til din Facebook-konto” – HER!
