Når det er en oppgave som inneholder et “tonn” med arbeid, da begynner hjernen vår å kalkulere omkring denne oppgaven. Og ofte konkluderer den med at det ikkje engang er sikkert at vi kommer til å fullføre den. Da blir negativ, og vil ønske å unngå den eller utsette den.
Kort fortalt: Jo mer arbeid som kreves av oss i en oppgave, jo mindre sannsynlig er det for at vi lykkes med den. Og dette vet hjernen vår. Så når eg våkner, og tenker at eg skal bli president i USA, da vet hjernen at dette betyr at det ligger et tonn med arbeid foran meg. Jeg må først starte et milliard-konsern, og sannsynligheten for at eg lykkes med dette er lik null. Jobben som kreves av meg er utrolig høy og sannsynligheten for å lykkes, utrolig lav.
“The greather effort something requires of you, the lower likelyhood you have to successed.”
Så hvordan forhindrer hjernen oss i å “waste” bort energien vår, på vanskelige og krevende oppgaver? Den gjør oss trette og slitne.
Å bli trett og sliten, er det samme som at hjernen vår forteller oss at vi ikkje burde gjøre noe. Vi burde ikkje forsøke engang. Det er helt meningsløst, mener den. “Stopp! Eg kommer ikkje til å gi deg energi du trenger!”, sier den. “Eg vil ikkje investere så mye energi på en oppgave, som eg er overbevist om at vi ikkje kommer til gjennomføre.”
Så dersom vi tenker på tretthet på den måten, at meningen med tretthet er å demotivere deg, slik at du ikkje søler bort energi på langsiktige meningsløse oppgaver og ting.
Og nå er problemet at vi lever i et samfunn hvor vi betaler store deler av lønnen vår i skatter og avgifter. Dette er noe hjernen vår ikkje har noe forhold til. Det er ikkje koblet inn i hjernens drivkrefter å gi fra deg halvparten av pengene dine, uten å få noe igjen for dette strevet. Det gjør bare oppgaven du skal til å gjøre, enda tyngre og vanskeligere.
Trett blir du når hjernen ikkje ser/opplever det du holder på med som nødvendig og meningsfullt. Bortsett fra dersom det du holder på med er direkte givende og gir deg glede og skaper lykkestoffer. Da skrur hjernen seg av, og vil ønske å gå på sparebluss. Det vil si forsøker å få deg til å skifte mening angående oppgaven. At du heller utsetter den, og gjerne slapper av og ser på TV istedet. Det oppleves som mer meningsfullt for hjernen vår. Å hjelpe deg levende gjennom enda en dag, uten å bruke unødvendig mye energi.
Så når hjernen vår estimerer at det foreligger en haug med arbeid foran oss, med uklare forutsetninger for om vi kommer til å lykkes eller ikkje, eller oppgaver hvor din progresjon er lite synlig, da vil den forsøke å beskytte oss for smerten det oppleves å kaste bort verdifull energi. Den ser ingen poeng i å forsøke å klatre til toppen av et fjell, bare for å snu halvveis oppe.
Og hva er poenget med å klatre til toppen i det hele tatt? Når du likevel har planer om å klatre ned igjen uten å få noe meningsfullt og verdifullt igjen for det? Det er slik hjernen vår opererer. Et langsiktig mål i framtiden, som ikkje er sikkert at vi kommer til å nå – det er det ingen vits i å prøve seg på.
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
