Har du for eksempel tenkt på at når du skryter av sønnen din, da kan datteren din oppleve dette som et nederlag, selv om du ikke nevner henne i det hele tatt?
Hjernen vår har sin egen måte å regulere status på. Den elsker når andre gir deg anerkjennelse og ros, men på samme måte gjør det vondt når andre smetter forbi deg på rangstigen. Når noen blir løftet opp, blir andre dyttet ned, selv om vedkommende som gir rosen/risen ikke har dette i tankene.
Når noen skryter av deg, får du en god følelse, fordi hjernen din utløser et lykkestoff som heter serotonin. (Dette er forøvrig et kjemisk lykkestoff som ofte blir brukt i medisiner mot depresjon). Du kjenner den stolte følelsen, som kommer av at du føler deg verdifull og verdsatt i settingen du er i.
Men andre kan oppleve det motsatte. Å oppleve at andre går forbi deg i verdsettelse kan føles som et lite slag. Du synker i hireakiet. Du er ikke lenger så høyt aktet. Å ramle ned en plass eller to er ikke behagelig.
Men dette skjer hele tiden. Vi går opp og ned på status-stigen, alt etter hva vi gjør og hvem vi er med.
Kanskje er du sjef på hjemmebane, men ikke så verdsatt på jobben? På trening føler du at de fleste er bedre enn deg, og på festen du skal på senere ikveld, som du kanskje ikke engang føler at du er invitert til, kjenner du nesten ingen. Da er du ikke særlig “høy i hatten” nei. (Ikke at dette med fest og moro, har noe betydning akkurat i disse dager), men eksemplet er lett å forstå.
Dersom du vet at det er et kjemisk-stoff som forårsaker følelsen av å være over eller under andre mennesker i status, da kan du bestemme deg for å ikke la deg påvirke like mye neste gang du blir utsatt for det. Fordi følelsen av status går opp og ned hele tiden. Det ene øyeblikket føler du deg som en konge, det neste betyr du ingenting. Men slik er livet, og vi har fått en hjerne som sørger for disse følelsene, fordi vi skal forsøke å gjøre mer av det som løfter oss opp, og mindre av det som koster oss smerte. På den måten kan du forme livet ditt, slik det er best for akkurat deg.
Dersom jeg får mange lesere på dette innlegget får jeg en god stolthetsfølelse. Dette kan tolkes på forskjellige måter. Noen kan tenke at det er egoistisk og tåpelig å reagere med stolthet på antall klikk og “likes”. Men saken er at det er hjernen vår som belønner oss med lykkestoffet serotonin, som gjør at vi føler det slik. Det er ikke noe vi gjør bevisst. Dersom denne artikkelen for eksempel, skulle gjøre det bedre enn forventet, vil hjernen min gi meg belønning i form av en god følelse. Den ønsker da å oppfordre meg til å skrive flere lignende artikler senere, og på den måten øke sannsynligheten for å oppnå flere gode opplevelser i framtiden.
Men motsatt, vil jeg få negative følelser, dersom innlegget «feiler», og nesten ingen leser det. Da gir hjernen meg en negativ følelse, som kommer fra et annet kjemisk stoff, som absolutt ikke signaliserer lykke, men smerte. Da utløser den kortisol i hjernen min. Kortisol er et stoff som føles negativt, og som skal advarer meg om at noe er galt med verden. Enten så bør jeg skrive om noe annet, eller så bør jeg iallefall forandre på metodene mine. Fordi det jeg gjør nå, fungerer ikke.
Men når alt kommer til alt, så spiller det vel ingen rolle. Om ingen leser dette innlegget, så dør jeg ikke. Og skulle innlegget ta av, slik at jeg kommer på topplisten, så får det jo heller ingen stor betydning. Det er jo bare hjernen min som lurer meg.
Så neste gang du legger noe ut på Facebook, som du håper at andre skal like. Så vit da at følelsen du opplever, enten er serotonin (lykkestoff), dersom du får masse “likes”, eller kortisol (stoff som forteller deg at noe er galt), dersom ingen oppdager innlegget ditt.
Liket du artikkelen? Da vil du kanskje like:
Takk for en fin blogg.