Jeg synes ofte det er vanskelig å få gjort oppgaver jeg ønsker å gjøre. For eksempel har jeg nettopp startet med å rydde 20 minutter om dagen. Dette gjorde jeg også for et år siden, men da leiligheten var strøken, fant jeg ikke behov for å fortsette med denne vanen, og sluttet. Men nå har jeg altså begynt igjen. (Det er greit å ha slike skippertak engang i mellom.)
Men jeg rydder ikke leiligheten i løpet av noen få dager, slik som mange andre gjør. Jeg starter istedet en vane, hvor jeg rydder og vasker i 20 minutter om dagen, og slik holder jeg på til leiligheten er ryddet. Etter at det er gått 20 minutter, slutter jeg å jobbe, og venter til dagen etter med å fortsette. Her er grunnen for at jeg gjør det på denne måten.
Vi har en to-delt hjerne. Den ene delen det er deg. Det er tankene og bevisstheten din. Altså den logiske delen av deg. Den andre delen av hjernen, er en “overlevelses-maskin” vi har fikk utdelt da vi ble født. Også kalt dyrehjernen (på engelsk: animal-brain) eller som jeg ofte kaller den “chimpen”. (Fordi den fungerer litt som en liten sjimpanse.)
Den er sterkere enn deg, raskere enn deg, den er svært primitiv og hater å jobbe. Men samtidig så elsker den å få skryt, anerkjennelse og den har konkurranseinstinkt. Den har også diverse behov, som gjør at den av og til motivert til å hjelpe deg. Men for det meste er den bare en plage for deg. Og saboterer dine forsøk, når du ønsker å forbedre deg, som når du for eksempel vil starte nye vaner.
Når du ikke har et bestemt behov du må dekke, vil den som regel sabotere og ødelegge for deg. Da blir den lat, og ønsker bare å spare på kreftene dine. Slik at når du for eksempel ønsker å gå ut å jogge en tur, vil den heller å se på TV. Siden den er sterkere enn deg, vil den som regel vinne disse kampene, og du havner sofaen istedet. Og ikke lenge etter får du negative følelser, og tanker om at du er lat.
Men når denne dyrehjernen din, har funnet ut at denne joggeturen din, faktisk er viktig, da vil den plutselig gå med på joggeturen likevel. Da vil du bli motivert til å jogge. Og turen ut går uten særlig motstand. Når du er motivert til å gjøre noe, da er det dyre-hjernen din som ønsker å hjelpe deg. Noe du gjorde eller tenkte på fikk den igang. Den så et behov for denne joggeturen.
Når dyre-hjernen ikke ser behovet med det du holder på med, da setter den seg på bakbeina, og nekter å hjelpe deg. I ditt tilfelle, vil du nå merke dette som manglende motivasjon. Lite lyst til å gjøre oppgaven. Og ender rett og slett med å utsette den. Da vil du ofte ende opp med å tenke negativt om deg selv, slik som: “Hvorfor er jeg så lat?”, “Hvorfor får jeg ingenting til?”, “Hvorfor spiser jeg så usunt?” osv. Slike tanker gjør deg ikke noe godt.
Dyre-hjernen snakker til oss i følelser. Når du føler noe, da er det dyre-hjernen din som snakker til deg. Når den er glad og lykkelig, er det mye lettere for deg å overtale den til å hjelpe deg å utføre oppgavene dine. Men når humøret er dårlig, vil den sette seg på bakbeina, for hver minste lille ting.
“Når du føler for det, gjør du oppgaven. Men når du ikke føler for det, er det vanskelig å komme i gang.”
I dag hadde jeg problemer med å utføre oppgaven min. Var rett og slett ikke noe motivert til å rydde. Selv om jobben bare skulle vare i 20 minutter, så var det “no go”.
Men da snublet jeg over en tanke: Jeg hadde lest i en bok at, barn blir enklere å håndtere, dersom de først fikk lov å vise sine følelser. Da ville de oppleve at de ble sett og akseptert, istedenfor overkjørt. Deretter kunne man snakke fornuft med dem.
Jeg tenkte: “Kanskje dette fungerer på dyre-hjernen min også. Jeg kan jo prøve.
Og så spurte jeg den: “På en skala fra 1-10, hvor slitsomt blir det å rydde idag?” Jeg merket med en gang, at den begynte å vurdere spørsmålet, og fikk svaret: “mellom 9 og 10”.
“Oi, du/(jeg) er virkelig umotivert idag?” Ja, da får vi se hvordan det blir.” Og så satte jeg i gang å rydde.
“HVA?? Er dette mulig?” Funker dette her? Jeg hadde forsøkt å motivere meg i over en time, uten noe resultat. Og så stiller jeg et enkelt spørsmål til “meg selv” (dyre-hjernen min), som “jeg selv” (dyre-hjernen) svarer på. Og så bare setter jeg i gang.
Dette er en metode jeg aldri har hørt om før, men om den fungerte for meg, så fungerer den kanskje for deg også?
Poenget er altså å stille dyre-hjernen spørsmålet om hvor hardt den mener joggeturen, studietiden eller “en annen oppgave” kommer til å bli. Akseptere svaret du får, og så bare sette igang.
Jeg tror poenget er at du nå ikke overser følelsene dens, men hører på hva den har å si. For deretter å akseptere svaret, slik at du tar hensyn til “den”. Målet er jo bare å komme i gang med oppgaven, ikke at du på død og liv, skal sette rekorder hele tiden.
Still deg selv følgende spørsmål: “På en skala fra 1-10, hvor hardt kommer dette til å bli?”
Liket du artikkelen? Da vil du kanskje like:
