Når vi setter oss et mål om å gjøre en oppgave, da opplever vi ofte at vi mister motivasjonen i det vi skal til å gjøre oppgaven. Kjenner du deg igjen? Slik er det i hvertfall med meg. Vet ikkje kor mange ganger eg har tenkt at eg skal begynne med en oppgave, bare den siste uken, og endt opp med noe helt annet, som for eksempel å se på TV eller YouTube.

Eg kom over en person som har skapt et selskap han kaller for Success Insider. Der går han dypere inn på denne problemstillingen. Korfor utsetter vi alt hele tiden? Og det han forklarer her er at det ikkje er noe i veien med oss, selv om vi har for vane å utsette ting. Det er ikkje det at vi er late, som er problemet vårt, men at dette med utsettelser er en forsvarsmekanisme som hjernen vår gjennom årenes løp har funnet ut at fungerer.

Annonsørinnhold

Get Inspired: Introtilbud og nyheter på salg opptil 70%

Hjernen (dyrehjernen) er ikkje skapt for å hjelpe deg til suksess. Den er skapt for å holde deg i live. Den skal motivere deg til å gjøre oppgaver som øker dine overlevelsesmuligheter og gi deg beskjed, i form av følelser, når den tolker det dit hen at noe kan komme til å skade deg. Den vil forsøke å hindre deg fra å gjøre dumme ting som å hoppe utfor et stup eller hive deg foran en bil. Da gir den deg sterke negative følelser som frykt og angst. Den gir deg også gode følelser når du scorer mål i en fotballkamp eller når du får et positivt kompliment fra noen du ønsker oppmerksomhet fra. Da tolker hjernen det dit hen at dette er bra for deg, og for å vise det dette, gir den deg gode følelser.

Når det kommer til dette med utsettelser, så handler det om at både du og din dyrehjerne har ønsker og mål. Men ofte er ikkje disse ønskene og målene på bølgelengde. Du ønsker en ting, men din dyrehjerne er ikkje enig i dette. Den ser ikkje meningen med det du holder på med. Da vil den slå seg vrang, og begynner å motarbeider deg. Når den motarbeider deg, vil den begynne å gi deg dårlige følelser og slår av energien og humøret ditt. Den vil også ofte komme med alternative aktiviteter du kan gjøre i stedet, slik som i mitt tilfelle, å slå på TV.

(Men den kan faktisk komme med alternative aktiviteter som er positive for deg, og som du vet er bra for deg å gjøre, men som faktisk bare var en “sluntre unna” manøver fra hjernen din. Istedenfor å gjøre oppgaven du egentlig burde gjøre, gjør du istedet noe som er mindre smertefullt og krevende for hjernen din. Istedenfor å jobbe med for eksempel boken din, eller businessen din, fikk du heller lyst til å rydde på kjøkkenet. Men dette var også en utsettelses-strategi fra din dyrehjerne. Den slapp å gjøre det den fryktet for å gjøre. Og du ble fornøyd fordi du nå fikk gjort en oppgave som gir deg gode følelser, istedenfor negative følelser og dårlig samvittighet.)

Men ofte så er måten å utføre en oppgave på, å bare gjøre oppgaven likevel, selv om du ikkje egentlig vil. (Eg bruker da ofte å sette i gang en nedtelling, på for eksempel 20 minutter, og så jobber eg i disse 20 minuttene helt til klokken ringer. Da kan eg slutte med god samvittighet.) Dette kan fungere når oppgaven er enkel å utføre å gjøre, slik som å rydde for eksempel. Når du bare kan sette i gang, og jobben bare krever fysisk innsats fra din side. Litt vanskeligere er det å gjøre det samme hvis du for eksempel skal skrive et blogg-innlegg eller du holder på å skrive en bok. I slike tilfeller er du avhengig av at hjernen er i et kreativt modus, noe den ikkje er når den ønsker å utsette ting. Da slår den av din motivasjon, og tilganger til vanskelige og krevende informasjon. Da vil du ikkje få ideer og fornuftige ting du kan skrive ned.

Hemmeligheten er at både du (med den logiske hjernen) og dyrehjernen må være på bølgelengde. Når dere ikkje er det, da vil du møte på motstand i forhold til å gjøre oppgaven. Nå vil dyrehjernen forsøke å stoppe deg fra å gjøre aktiviteten. Den vil ta fra deg både lysten til å gjøre dette “noe”, og du vil begynne å gå i en negativ spiral som enten ender opp med at du gjør oppgaven i mot ditt ønske, eller at du ender opp med å utsette den. Men det er ikkje latskap som er det virkelige problemet ditt, det er bare din dyrehjerne som er uenig i at oppgaven bør gjøres nå. Den ser ikkje at dine overlevelsesverdier øker ved at du gjør oppgaven. Og det er dette din dyrehjerne er skapt for å gjøre. Å gi deg bedre sjanser og muligheter i livet. Og den ser ikkje at livet ditt forbedres ved at du gjør denne oppgaven. Iallefall ikkje på det nåværende tidspunkt. Og kanskje er grunnen det at du ikkje klarer å se deg selv lykkes med oppgaven. Den ser for stor eller uoverkommelig ut på det nåværende tidspunktet. Og hjernen ønsker ikkje å begi seg over til vanskelige oppgaver, derfor ønsker den å stoppe deg fra å gjøre dem. Men her må du selv forsøke å gå dypere ned i grunnene til at din dyrehjerne ser på oppgaven du skal gjøre som så vanskelig og krevende at den stopper deg fra å begynne.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Eg kom her om dagen over en video på Instagram som fortalte om fordeler ved å gå seg en tur. Og eg har gjennom livets løp funnet at den beste måten å lære noe på, er å lage artikler for bloggen eller Instagram, kor målet da er å lære bort til andre, det du ønsker å lære deg selv. Så derfor gjør eg denne Instagram-videoen om til dette blogg-innlegget. Det ble jo et godt råd, det også, så nå får du to råd i en artikkel. Det er lurt å gå. Og det er smart å gi bort kunnskap du ønsker å lære deg selv.

“Skal du huske det du leser og studerer, gjør det om til materialer du deler med andre.”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Nå over til dagens tema: Hvorfor det å gå seg en tur, ofte gjør slik at du føler deg bedre.

Det er gjort flere studier rundt dette med hjernens reaksjoner på å gå. Vi mennesker er jo skapt for å gå. Beina var framkomstmiddelet vårt i gamle dager. Skulle du fra en plass til en annen, ja da måtte du ta beina fatt.

I disse studiene som er gjort om dette temaet, har de funnet at det å gå seg en tur både reduserer stress, hjelper oss å løse problemer og kan hjelpe oss til å tenke gjennom vanskelige situasjoner.

Det som var det overraskende ved studiene, var resultatene de kom fram til. Det var nemlig de raske øyebevegelsene vi hadde når vi var ute og gikk, som var linken til at man opplevde mindre stress og var bedre i stand til å løse problemer. Når vi er ute å går, får dette øynene våre til å bevege seg raskt fra side til side, mens de forsøker å få med seg objekter og ting i omgivelsene. Disse øyebevegelsene reduserer amygdalas påvirkning over oss. (Amygdala er området i hjernen som er involvert i stress, engstelse og frykt.)

Når amygdala er hemmet og redusert, da oppleves de negative følelsene vi har mindre intense, slik at vi blir bedre i stand til å separere/skille våre følelser fra situasjoner og hendelser som forårsaket dem. Vi blir på en måte adskilt fra de negative følelsene. Dette gjør det lettere for oss å prosessere hendelser og å løse problemer.

Og disse fordelene er ikke bare kortvarige. Å prosessere smertefulle opplevelser mens man går, kan kan trene kroppen vår til også å reagere mindre på dem i framtiden. Så neste gang du er bekymret for noe, ta deg en spasertur. Det er ikkje bare god trening, men også godt for din mentale helse.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Idag tenkte eg å skrive litt om noe eg hørte i en lydbok. Husker ikkje nøyaktig ka boken heter, så det blir ikkje direkte gjengitt. Men eg synes poenget var bra. Du klarer ikkje å overtale noen til å tro på noe som er motstridig til personens eget synspunkt. Det finnes massevis slike eksempler, hvor dette er aktuelt i dag. Israel-Palestina konflikten, for eksempel. Politikk generelt har blitt mer og mer polarisert, noe som betyr at partene går fra hverandre, og ikkje motsatt slik vi ofte ønsker. Vi blir mer og mer uenige. Typisk eksempel på dette er amerikansk politikk.

Når du får høre ting som ikkje stemmer med det du tror er sannheten. Ja, da har vi mennesker en forsvarsmekanisme inne i hjernen vår som forkaster informasjonen, før den når inn til både bevisstheten og underbevisstheten vår. Vi rett og slett tror ikkje på den. Vi er som regel ikkje ute etter ny og oppdatert informasjon, men mer av det vi allerede tror er sant. Det er iallefall slik det blir etterhvert som vokser til. Når vi er små barn, tar vi til oss det meste som “små svamper”, men etter at vi når sånn ca 6-8 års alderen danner vi oss et eget bilde av hvordan virkeligheten er. Og da begynner vi selv å stille spørsmål ved det vi hører, og aksepterer ikkje ka som helst. Og verre blir det etterhvert som vi blir eldre.

Vi er vanligvis ikkje åpne for kunnskap som ikkje stemmer med “vår virkelighet”, men vi leser og studerer for å finne mer kunnskap og informasjon som passer inn med det vi allerede “vet” og er overbeviste om. Vi leter etter mer informasjon som kan forsterke det vi vet og tror på fra før.

Så skal du diskutere noe med en annen person, og har et ønske om å påvirke denne personens kunnskap om saken, da bør du gå varsomt fram. Mennesker er ikkje villig til å endre seg mye, men 10-20% forandring kan man ofte akseptere. Med dette mener eg at du må være enig i din diskusjonspartner om de fleste synspunkter, for så å kunne endre på for eksempel ett av de. Er du og den du diskuterer med hovedsakelig uenig i grunnprinsippet om saken, kan du glemme å få noe av samtalen. Da vil dere begge gå hver til dokkas uten noe som helst ending i kunnskap og synspunkter.

Så du må vinkle saken på en slik måte at dokkar nesten er enige. Så kan du legge til en retningsforandring underveis. Men du bør ikkje ha for store forandringer om gangen. Men bruker du denne framgangsmåten, kan du nok påvirke noen og enhver ganske mye over tid. Eg tror det var Hitler som sa noe slik som: “Dersom du repeterer en løgn mange nok ganger, blir det til slutt en sannhet.” Men ikkje lyg så du tror det selv. hehe…

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Som bergenser er eg av naturlige årsaker Brann-supporter. Og kampen igår gikk veien lenge. De ledet til pause, og etter hvilen var de i lekent humør. Det såg ut som at de hadde funnet flytsonen. Men så plutselig får de tre kjappe midt i fleisen. 1-0 hadde blitt til 1-3. Det som såg ut som seier, gikk nå mot tap. Eg sa før kampen at eg var fornøyd med uavgjort, for Molde er et godt fotballag, og var før sesongen spådd over Brann på tabellen. Dette eg skriver nå, er mine tanker om det som skjedde.

Annonsørinnhold

Endelig i butikk: Vårens fineste sneakers

Det som eg tror skjedde med Brann, var at de gikk fra å ha opparbeidet seg en flytsone. Det meste såg ut til å fungere. Det var lekent lag utpå der. Godt humør, optimisme og det var superraske nervebaner i hjernen til spillerne. De hadde opparbeidet seg mengder med dopamin, som fjerner støy, gjør at spillerne oppdager flere mønstre i omgivelsene og gjør at hjernen leser flere detaljer og behandler mer informasjon per sekund. Alt dette gir deg store fordeler i forhold til motstanderen din. Men bare dersom du klarer å holde på fordelen. Brann satte ikkje sjansene sine, når de var i denne flytsonen.

Men brått ble optimisme gjort om til pessimisme. De fikk seg et par kjappe “knyttnever” midt i tryne. Det er slik stresshormonet kortisol oppleves som. Det er rein smerte. Og tre baklengs merkes inne i en spillers hjerne. Store mengder kortisol oversvømmer hjernens indre systemer. Laget gikk fra Brann 2.0 til Brann versjon 0,5, på kjappe 5-10 minutter.

Hjernen fungerer ikkje likt når man er i flytsonen, kontra etter at flytsonen er over. For inne i hjernen på spillerne går ikkje informasjonsflyten like raskt lenger. Den leser ikkje omgivelsene i samme tempo. Spillerne er ikkje samspilte, og prestasjonsnivået er gått drastisk ned. Treffsikkerheten på pasninger går ned, tempoet det samme. Hjernen leser ikkje omgivelsene like raskt og nøyaktig som før. Den har gått i overlevelses-modus. Den har gått fra å være optimistisk og positiv til negativ og pessimistisk. Dette gjør at det som nettopp opplevdes som fest og moro, med ett oppleves som kjedelig og uttørkende. Beskjeden som hjernen forsøker å til spillerne nå er noe slikt som dette: “Eg ønsker ikkje å være på banen mer. Dette er bare smertefullt. Eg føler meg ydmyket. Gå heller og overgi deg. Dette er negativt for framtiden min. Hva tenker de andre om meg nå?”

Moralen i denne artikkelen er at det er helt normalt å spille bra den ene dagen, for så å være dårlig dagen etter. Det å vite at hjernen forandrer seg mye fra dag til dag, og til og med ofte fra time til time, kan være avgjørende for om utøveren har en framtid på idrettsbanen eller ikkje. Og det å forstå at hjernens kjemi er svært avgjørende for hvordan du gjør det på idrettsbanen, og i livet ellers er også av viktig betydning. Det er naturlig at du er i godt humør og fungerer den ene dagen, for så å oppleve at alt er endret dagen etter.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Sliter du med sosial angst? Skam kan muligens ligge bak og lure. Har i det siste lest og hørt litt om temaet skam, og i den forbindelse fått meg noen aha-opplevelser. Mye av min egen sosiale angst, som eg så absolutt har, selv om det ikkje alltid er så synlig utvendig. Men bak fasaden har det ligget mye sosial angst opp gjennom årene.

Sosial angst kommer ofte i forskjellig drakt. Og det er i det sporet min teori kommer til overflaten. Fordi mye av den sosiale angsten tror eg kommer til syne som en sekundær-følelse. Det vil si at det ikkje er den sosiale angsten som er driveren, men at den har en pådriver bak seg. Og det er her skammen kommer inn i bildet. Eg tror at skam ofte er primærfølelsen, som mange opplever som sosial angst.

Men selv om du finner ut at din primære følelse er skam, som gir seg ut for å være noe innen sosial angst, så betyr det ikkje at problemet ditt er løst. Men nå har gjerne fått en teori om at det ikkje hjelper deg å jobbe med den sosiale angsten, fordi den egentlig er en kamuflert skam-følelse. Men det positive er at du likevel har gått det første steget. Du vet at den negative følelsen du kjenner på, som gjør at du ønsker å gjemme deg for andre mennesker, ikkje kommer fordi du har sosial angst, men fordi du på et eller annet nivå opplever en skam-følelse for noe du har gjort, ikkje gjort eller opplevelser fra fortiden. Og dessverre, her er det også mange grunner som kan ligge bak. Så skam er ikkje en kjempe-enkel følelse å overvinne. Men dersom dette er problemet, da hjelper det ikkje å jobbe med den sekundære følelsen, som egentlig bare er en dekk-følelse for en annen. Du må jobbe med den primære følelsen, for å løse opp i problemet.

For å ta et eksempel fra mitt eget liv. Eg er omtrent kritthvit i huden, dette fordi eg ikkje har vært så mye ute i solen i løpet av livet mitt. Det har gjort at eg er lysere i huden enn de fleste andre, som igjen har medført at hjernen min har laget en forsvarsmekanisme, som gjør at eg ikkje liker å gå i shorts og t-skjorte. Da holder eg meg heller borte fra stranden, og går i bukse når eg er ute rundt andre mennesker. En typisk “sosial angst”, holder meg inne og borte fra mennesker, fordi eg får en negativ følelse når eg er med andre som går i shorts. Men fasiten er, eg skammer meg fordi eg er for hvit i huden. Typisk sosial angst som egentlig er en fordekt skam-følelse.

Måten å jobbe med slike problemer på er å først innse at problemet mitt ikkje er sosial angst i dette tilfellet, men en skamfølelse fordi eg ikkje har gjort “jobben” som de fleste andre har gjort, nemlig vært ute i solen uten langbukse på. Det neste steget eg da bør gjøre er å finne ut en plan for å løse problemet. Eg vet at eg ikkje liker å gå i shorts, fordi da vil hjernen min føle at eg taper ansikt og status overfor andre. Andre “ser ned” på meg når de ser hvor hvit eg er. Når det er fint vær og sol ute, vet eg at eg ønsker å holde meg inne eller ha langbukse på for å dekke over problemet. Så eg vet at eg må tenke og fokusere annerledes.

Eg lager meg så en plan og en målsetning: “Mitt mål er å ta meg bedre ut i shorts og t-skjorte om for eks 3 år fram i tid. Nå har eg sagt til hjernen min at “det spiller ingen rolle hva folk tenker om meg denne sommeren, fordi de kommer til å tenke annerledes når de ser meg om 3 år fram i tid, dersom eg begynner å være ute i shorts og t-skjorte fra nå av.” Og så ser eg for meg hvordan hverdagen kommer til å bli om tre år fra nå av. Så med en gang det er fint vær ute, da fokuserer eg på framtiden istedenfor nåtiden. Eg ønsker at hjernen min ser for seg hvordan eg kommer til å se ut i shorts om tre år, og derfor sier eg til hjernen min: “Idag må eg ha t-skjorte og shorts på meg. Hvis ikkje vil eg se ut som eg gjør idag, også om tre år.”

Dette var bare et eksempel, for å vise hvordan noe som kan se ut som en sosial angst, egentlig er en kamuflert indre skam-følelse. Og skal eg noen gang komme meg over denne “sosiale angsten” for å gå ute med shorts og t-skjorte, da må eg først innse at dette kanskje ikkje dreier seg om den følelsen eg kjenner på, og finne ut ka som ligger bakenfor. Og ofte er vi mennesker gode på å vite ka som egentlig er vårt problem, selv om vi ikkje tør å innrømmer det overfor andre. Vi vet egentlig godt hva som er problemet, men later som at det er noe annet.

Løsningen er da ofte: Finn den bakenforliggende grunnen til din sosial angst, iallefall dersom du mistenker at du har en bakenforliggende grunn. Legg en plan, gjerne en plan som går over noe tid, gjerne flere år slik at oppgaven oppleves som realistisk å få til. Innse at det kommer til å bli en kamp du må kjempe. Bit tenna sammen, og gjør det som må gjøres. Om det for eks er som meg, å innrømme at eg er alt for hvit i huden, til at du får anerkjennelse og respekt fra andre. Innse at dette betyr at du må vise verden den virkelige deg for en stund (noen år), før den personen du ønsker å være kan tre fram i lyset.

Og slik må du gjerne jobbe deg gjennom problem for problem. Eg selv har flere slike utfordringer eg må ta tak i, for å få det bedre med meg selv og andre. Å innrømme at du har et eller flere slike problem, er første steg. Det neste steget er å lage en plan, før et tredje steg gjerne er å innrømme problemet for noen andre. Det viktige er ikkje å gå fort fram, men å lage en plan og følge denne. Og bruk gjerne den tiden det trenger, slik at du ikkje ender opp med enda en negativ og panikkartet opplevelse. Det er en grunn for at hjernen din ønsker å holde deg tilbake.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Eg hørte på en podkast-episode fra Hverdagspsyken om “skam” her om dagen, og fikk lyst å skrive en artikkel om det eg lærte fra denne episoden. Gjest denne gangen var Nadia Ansar. Episoden kan du finne på Spotify og søke opp “Hverdagspsyken”, en meget god Podkast som eg ofte hører på. Takk for en nyttig og informativ Podkast, (dersom dokkar som driver den plutselig skulle dukke opp her inne.)

Skam er en av de sterkeste men også vanligste negative følelsene vi har. Hovedgrunnen til at vi opplever skam, er at hjernen vår har tolket det dit hen at “noe” har gjort slik at vår plass i gruppen er truet. Altså hjernen vår tror at vår plass i gruppen er truet. Derfor ønsker den gjennom å gi deg en følelse av skam, at du skal føle for å gjøre deg så liten og ubetydelig som mulig. Skamfølelsen gjør at du mister lyst til å ta opp plass eller snakke opp for deg selv. Eller den gjør slik at du ønsker å forsvinne, gå til en plass der du kan være alene.

Men hva dette “noe” er, som hjernen din har tolket som negativt for deg og din plass i gruppen, kan være mye forskjellig. Og nettopp dette spranget av ting som kan vekke opp skam i deg, gjør at denne følelsen er svært vanlig. Det kan være alt fra noe med utseende vårt, som vi opplever som skamfullt, (en hjerne ønsker ikkje å skille seg ut fra flokken, iallfall ikkje på det negative siden. Så dersom du har en “lyte” (et sår eller noe unormalt) på kroppen din, da vil hjernen ønske å forsvare deg mot angrep på akkurat dette punktet. Den vil da ofte skape følelsen av skam, når du fokuserer på denne tingen ved deg.) Eller det kan være noe vi har gjort eller sagt, eller det kan rett og slett være at vi ikkje føler oss gode nok i forhold til de andre vi omgir oss med. Og for at vi ikkje skal ødelegge for oss selv, vil hjernen at vi skal forholde oss stille i forsamlingen, eller iallefall ikkje si eller gjøre noe dumt.

Typiske tegn på skam er at man begynner å rødme. Men ikkje alle har denne reaksjonen. Andre typiske tegn er at vi mister en del av muskelstyrken. Vi blir fysisk svakere. Du går med hodet bøyd nedover, som om du leter etter et hull å krype ned i, slik at du forsvinner.

Ofte mister man executive funksjoner (opptil 20-25 IQ-poeng) som medfører at man blir litt dummere. Vi har ikkje tilganger på mange av de mentale funksjoner vi vanligvis har. Man får jernteppe og begynner gjerne å stamme foran andre, får mindre ordforråd, mister en del kunnskap man har tilegnet seg. Dette er fordi hjernen går i stress og overlevelses-modus. Det skjer et indre skifte, fordi hjernen mener at det er viktigere ting som må prioriteres, slik som forsvar og overlevelse. Du mister noe av den logiske delen av hjernen, fordi hjernen din mener at ressursene du vanligvis bruker til å planlegge eller tenke med, heller bør fordeles andre plasser.

DE FIRE TENDENSENE

Det er fire måter vi mennesker pleier å håndtere skam-relaterte situasjoner:

• TILBAKETREKNING – Du tar gjerne på deg skylden, selv om det ikkje var du som var ansvarlig for problemet. Det er viktigere for deg å bli tatt inn igjen i varmen i gruppen, enn å stå for din rett. Du føyer deg, slik at du ikkje mister din plass i gruppen.
• GÅR LØS PÅ OSS SELV – Selvkritikk er skammens dialog. Selvkritikk er den kognitive verbaliseringen, måten hjernen vår omformer følelser til den logiske delen vi selv kan forstå. “Dersom jeg bare skjerper meg, jobber litt hardere og blir litt smartere, så kanskje jeg er god nok for dem likevel.” I verste fall kan selvkritikk føre til selvskading.
• UNNGÅELSE – Denne har uendelig antall former den kan ta. Perfeksjonisme, arbeidsnarkomanisme, overtrening, alle former for rus. Alt dette er måter å unngå det vi bevisst/underbevisst forsøker å unngå. Altså unngåelses-strategier.
• ANGRIPE ANDRE – Vi er ofte gode på å bruke denne. Når vi føler oss skamfulle og elendige, ønsker vi å ta dette ut på andre, slik at de kan få det verre enn oss. Vi drar dem ned, og på den måten føler vi oss bedre selv. Men det som startet prosessen var gjerne noe som aktiverte en skamfølelse i oss selv. Det er gjennom forskning oppdaget at før en person utfører vold mot en annen, ofte opplever en skamfølelse, men som omgjøres til en sekundærfølelse, som for eksempel kan være sinne. Sekundærfølelsen er en beskyttelse, slik at vedkommende slipper å kjenne på den ubehagelige følelsen av skam. Ofte opplever mennesker sekundærfølelsen som et problem, og forsøker å endre på dette. (Sinnemestring for eksempel) Men dette vil ikkje hjelpe personen derom sinnet er en sekundær følelse, fordi skammen som ligger bak som en primær-følelse ikkje er synlig for personen selv. Skal man endre ens sekundærfølelse, må man grave ned til kjernen, som er hovedfølelsen (primær-følelsen) og skammen som hjernen har forsøkt dekket over med den sekundære følelsen.

Håper dette var verdt tiden din. Er takknemlig for alle som stikker innom for å lese på bloggen min.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Ikveld er det Melodi Grand Prix, og store deler av Europa samles foran fjernsynet for å se et live TV-show. At folk ser på vanlig lineært TV  er i dag nærmest mot normalen. Eg skal selv se iallefall deler av Melodi Grand Prix. Eg liker å følge med på avstemningen. Sangene og musikken derimot synes eg ikkje er så interessant. Men i år er det aller meste av fokuset rettet mot en nasjons deltagelse. Mange viser sin misnøye, og truer med å boykotte arrangementet. Om de faktisk gjør dette, eller ikkje, spiller mindre rolle i den store sammenhengen.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Dette er en artikkel som går litt på tvers av mitt fokusområde for denne bloggen. Men akkurat denne saken ønsker eg å skrive og mene litt om. Eg har lest en del artikler i nettaviser i det siste hvor journalister kommer med sine teorier og spådommer. Israels plutselig odds-endring etter semifinalen torsdag, kom som et sjokk for de fleste. Plutselig ble Israel en av storfavorittene. Og teoriene haglet. “Noen synes synd på landets innbyggere etter terroren 7 oktober”, mente noen, og folk sender sympati-stemmer. “Nei dette er politiske stemmer, og viser at en del syner sin støtte til Netanyahu.”, mente andre. Andre igjen mente at folk liker sangeren Eden Golan og sangen hennes, som Israel deltar med. Men ingen av disse grunnene er årsaken til Israels favorittstempel.

Vi må lenger bak i tid, for å finne den virkelige grunnen. Og da mener eg ikkje mai 1948, da staten Israel ble opprettet i nyere tid. Vi må også lenger tilbake enn dette. Vi snakker mer om 5000 år tilbake i tid.

I det Gamle Testamentet i Bibelen lover Gud Abraham at hans slekt skal få et landområde til odel og eie. Dette kan du lese om i 1.Mos.13,14-17. Abraham fikk selv ikkje oppleve å ta landet i eie, men fikk et løfte fra Gud i 1 Mos. kap 15. En annen plass i Bibelen står det om Guds velsignelse og forbannelse, knyttet mot landet han lovet folket sitt. (1.Mos 12,3: “Jeg skal velsigne dem som velsigner deg, og Jeg skal forbanne den som forbanner deg. Og gjennom deg skal alle slekter på jorden bli velsignet.”)

Kristne over hele verden støtter Israel som folk og nasjon. Og denne grunnleggende trangen skal ikkje undervurderes. Heller ikkje i kveld. Europeere i hele Europa står klare med penger for å sende sin støtte til Israel sitt bidrag i Melodi Grand Prix i kveld. Så får vi se hvor langt dette bærer. I mitt hode er Israel selve favoritten til å vinne det hele.

Hva tenker du? Og skal du se arrangementet i kveld?

Hjerneforsker Ole Petter Hjelle var idag gjest på TV2 og God Morgen Norge. Ved tilfeldigheter såg eg dette innslaget, og synes det var verdt å lage et innlegg om. For tiden er han aktuell med boken “Fokus”, og handler om mobil og ka mobilbruk gjør med livene våre.

Flere og flere av oss lider av noe vi kaller for nomo-fobi, som er en forkortelse for “NO MOBILE”-fobi, og dreier seg om at vi blir engstelige dersom vi ikkje har mobilen vår i nærheten eller frykten for å gå tom for batteri.  I snitt bruker vi nordmenn mobilen mellom 4-6 timer daglig. Dette er tid vi før mobilens inntog brukte på andre ting. Det som er bekymringsverdig er at dette ofte går ut over viktige aktiviteter som søvn, bevegelse/mosjon og sosial samvær, som som i stor grad er bærebjelker innenfor fysisk og mental helse.

Et annet problem med mobilbruk er at den stjeler vårt fokus på oppgavene vi holder på med. Hjernen vår er utrolig dårlig til å multitaske. Det er slitsomt for hjernen vår å bytte mellom forskjellige oppgaver hele tiden. Vi tror vi blir mer effektive når vi gjør flere ting på en gang, mens det egentlig betyr at vi gjør oppgavene våre med dårligere kvalitet, som at vi gjør flere feil og bruker lenger tid på hver oppgave, selv om vi tror det motsatte. Hver gang mobilen forstyrrer oss, fordi vi får en melding eller et annet varsel, kor vi reagerer med å ta fram mobilen. Da dras fokuset vårt bort fra oppgaven vi holder på med, og flyten vi hadde med oppgaven vår forsvinner. Det tar ca 20-25 minutter før vi har gjenvunnet det samme fokuset vi hadde før forstyrrelsen. Så har du masse slike små distraksjoner i hverdagen, vil dette merkes i forhold til kvalitet og effektivitet i arbeidet ditt.

Men det skal ikkje så mye til for å gjøre positive endringer i forhold til dette. Hjernen vår er utrolig lat, og ser ikkje meningen med å bruke for mye energi på unødvendigheter. Så dersom du for eksempel legger fra deg mobilen et sted kor det litt krevende å få tak i den, da vil ikkje hjernen spørre etter den heller. Du kan for eksempel legge den i bilen din eller i et rom i en annen etasje enn der du oppholder deg, da vil sannsynligvis mobiltrangen reduseres betraktelig.

Forskning tyder på at tiden vi klarer å sitte stille, fokusert på en enkel oppgave, før vi mentalt stikker avgårde mot andre tanker, har blitt betydelig redusert de siste årene. Studier fra 2004 viste at vi i gjennomsnitt kunne sitte stille å fokusere på en oppgave i 2 min og 45 sekunder. Men en tilsvarende studie gjort i 2022, viste en betydelig tilbakegang, og gjennomsnittet har gått ned til bare 45 sekunder. Dette har nok en god del med vår mobilbruk å gjøre. Men det er et gjennomsnitt, så dette trenger ikkje å gjelde deg personlig. Men det er bekymringsverdig at gjennomsnittet har falt så mye på dette området.

Men helt til slutt ønsker eg å slå et slag for en aktivitet som kobler sammen både mobilbruk, mosjon og sosialt fellesskap. Stolpejakten har startet opp igjen, og gjør det mulig å bruke mobilen til noe avhengighetsskapende, men positivt. Her kan du bevege deg ute i naturen, få frisk luft, mosjon og sosialt samvær, alt på en gang. Og det trigger kanskje også konkurranseinstinktet ditt.

Har du begynt å jakte på disse stolpene iår? Eller har du tenkt å hive deg på?

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

For tiden leser eg i en bok som heter: Demensbrems og er skrevet av Andreas Engvig. Der fant eg en interessant studie om forventninger og prestasjoner. Blant annet om korfor det ikkje nødvendigvis er en fordel å alltid vite sannheten om ting. Dersom du for eksempel får vite at du har dårlige gener og dårligere forutsetninger enn andre, da vil dette kunne medføre at du presterer dårligere. Da er det faktisk bedre at du er uvitende om livets realiteter og gyver løs i god tro på at alt bare er såre vel. Så får du heller deale med utfordringene når de omsider skulle komme til synet.

Annonsørinnhold

Get Inspired: Introtilbud og nyheter på salg opptil 70%

I en forskningsstudie fra 2019, testet forskeren Brad Turnwald og noen av hans kolleger ved universitetet i Stanford, 116 amerikanske forsøkspersoner for et gen som de mener henger sammen med fysisk utholdenhet.

Forsøkspersonene gjorde to løpstester på en tredemølle, en før og en etter at de fikk vite om de hadde genet for god fysisk form eller genet som antyder at de er dårligere fysisk anlagt.

Forsøkspersonene ble så delt inn i to grupper, hvor den ene gruppen fikk vite at de hadde genet for god fysisk form, og de andre forsøkspersonene ble satt i gruppe to, og fikk vite at de hadde genet for dårlig fysisk form. Men greien her var at deltagerne ble tilfeldig delt inn i gruppene, og hadde ingenting med om de hadde det gode genet eller det dårlige genet å gjøre.

Da gruppen som ble fortalt at de hadde det dårlige genet for fysisk form, på nytt løp på tredemøllen, gjorde forsøkspersonene i denne gruppen det betydelig dårligere enn den første gangen de løp. Altså før de fikk den “dårlige” beskjeden. Og dette var uavhengig av om de virkelig hadde det dårlige genet eller ikke. Den mindre gode prestasjonen var en direkte følge av informasjonen de hadde fått, som sa at de hadde det dårlige gener for fysisk utholdenhet, selv om dette ikke stemte.

Dette kalles for nocebo-effekt: Dine negative forventninger vil bidra til et dårligere resultat. Motsatt av placebo-effekten som sier at fordi du forventer et godt resultat, får du et godt resultat, selv om informasjonen du har fått ikke stemmer.

Funnene fra gruppen som fikk den motsatte beskjeden, nemlig at de hadde gode gener for fysisk utholdenhet, var helt motsatt. Alle i denne gruppen fikk en forbedret prestasjon etter at de fikk vite at de hadde gode gener. Dette var også uavhengig av om informasjonen de fikk var sann eller ikke. Det at de trodde at de hadde gode gener, gjorde at de presterte bedre.

Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart

Begynner å bli en stund siden eg har skrevet noe her. Ikkje fryktelig lenge, men noen uker. Hadde tenkt å iallefall skrive noe hver uke. Ofte kommer artikler og blogg-innlegg til meg helt av seg selv. Slik var det også denne gangen. Satt i bilen min og skulle kjøre til et sted. Men heldigvis hadde eg ganske god tid, så eg fikk skrevet ned kladden på mobilen min.

Mine tanker var denne gangen om hvordan det er kjemiske stoff, som dopamin, serotonin og kortisol som styrer vår hverdag og vårt energinivå. Det som er avgjørende for om du kommer deg opp om morgenen og om du klarer å utføre dagens gjøremål, er dine tanker, meninger med livet og om du ser positivt eller negativt på hverdagens mas og slit.

Når du har masse av positivt gående, og du tror på deg selv, livet og framtiden, da får du massevis av positive stoff i og fra hjernen din, som blir omgjort til energi og motivasjon. Men for å kunne bruke alle disse kjemiske lykke-stoffene, da trenger du nok mottakere i hjernen, til å ta imot disse kjemiske lykkestoffene som ligger å flyter rundt der inne.

I hjernen vår så gjelder følgende regler. Det du bruker ofte, blir beholdt og om noe brukes svært mye, da oppjusteres det. Og det som ikkje brukes, det fjernes og erstattes av noe som blir brukt. Så også når det kommer til lykkestoff-reseptorer eller mottakere. Slike reseptorer eller mottakere trenger du for å bruke de kjemiske lykkestoffene som produseres. Har du få dopamin-reseptorer for eksempel, får du mindre motivasjon og glede. Lignende mottakere finner du for serotonin og oxytocin. Og på samme måte finnes det mottakere for kortisol.

Derfor gjelder det å være bevisst på hva du velger å fokusere på. Velger du å være en som fokuserer på å være glad og takknemlig, eller tenker du at “eg lar mine opplevelser og mitt naturlige humør styre meg.” Dersom du er en av dem som bare lar tilfeldighetene bestemme over deg, da vil du produsere mer og flere av de negative reseptorene/mottakerne. Da blir du sannsynligvis en “naturlig” sur person. Hjernen vår har en naturlig tiltrekning mot det negative og problemer, fordi dette var viktig for våre forfedre da de kjempet ute i naturen. Foreldre som var hypersensitiv for farer og bekymret seg, hadde større sannsynlighet for å overleve og for å føre genene sine videre. Derfor er dette også naturlig for oss. Men da produseres mer negative enn positive reseptorer i hjernen vår. Og vi blir naturlig sure og engstelige.

Dette tror eg også at er grunnen med depresjoner og negative følelser. Når du har lite å se fram til i hverdagen, da blir det desto tyngre å gjøre det du hadde planlagt å gjøre. Hjernen din produserer ikkje kjemiske stoff som kan gi deg krefter og energi, dersom den ikkje ser nytten av å gjøre det. Dersom du ikkje trenger mye energi, får du det ikkje heller. Og da må du gjøre de kjedelige oppgavene med mindre energi. Og siden du har lite positivt gående i livet ditt, da vil hjernen din etter hvert nedregulere dopamin-mottagerne dine også. Så nå klarer du heller ikkje å bruke energien og motivasjons-stoffene som blir produsert i hjernen din. Du vil naturlig få mindre og mindre glede i livet ditt.

De positive boostene du fikk tidligere, er blir svekket, fordi livet ble mer og mer et ork og et slit. Når du ikkje tar vare på de gode øyeblikkene, vil de etterhvert påvirke deg mindre og mindre, når de først dukker opp. Du vil ikkje klare å oppnå de høye lykketoppene, når du ikkje tar vare på det positive synet på framtiden. Når hverdagen fylles med slit og strev, og motgang og negative tanker og følelser er det dominerende i livet ditt, da fungerer belønningssystemet ditt dårligere og dårligere. Og nedstemthet og depresjon kan fort bli utfallet.

Oi, nå sluttet eg ganske dystert. Men det er jo sånn livet ofte er. Passer vel også bra til resten av artikkelen. 🙂