Det er vanlig og logisk å være produktiv og motivert, når man har familie, og barn i huset. Grunnen til dette er at vi mennesker som regel får motivasjon, først når en oppgave haster og er nødvendig å gjøres.
Hjernen vår er delt inn i to forskjellige systemer. Den ene delen, er den logiske delen av oss. Dette er deg når du tenker selv. Du har gjerne en liste over fornuftige ting som burde gjøres. Det kan være å trene, lage middag, rydde huset, vaske bilen, gå og handle, vaske klær, osv
Men selv om du vet hva du burde gjøre, så er det ikke alltid like enkelt å gjøre dem, selv om du vet at du burde. Det er vanskelig å gjøre dem, når du ikke er motivert til det. Og den logiske delen av hjernen vår, har ikke tilgang på egen motivasjon.
Du kan tvinge deg til å gjøre dem, ved å bruke viljestyrke. Men dette vet både du og jeg at er vanskelig i lengden.
Men det er derfor vi har et system nr to. Nemlig vår limbiske hjerne. Dette er det samme systemet som alle dyrene har. Så vi kan kalle det vår «pattedyr-hjerne». Denne delen av hjernen råder over all motivasjon. Det er denne delen som styrer/bestemmer når du skal gjøre noe, og når du skal la være.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Når pattedyr-hjernen synes noe er viktig for deg, vil den gi deg en trang til å gjøre den. Det er dette vi kaller motivasjon. Den styrer oss ut fra instinkter og behov. Når noe er viktig for den, iforhold til behovene dens, vil den legge press på deg til å utføre oppgaven. Da vil du oppleve at du kan gjøre oppgaven, nesten uten legge ned innsats. Det er liksom ingen motstand. Det som pleier å være kjedelige og meningsløse oppgaver, er du nå motivert til å gjøre.
Grunnen til at en familiemor eller en familiefar er mer produktiv enn en kvinne eller mann uten noen ektefelle og barn, er at du vil ha en trang til å gjøre livet og omgivelsene til din familie så bra og fordelaktig som mulig. Du vil oppleve din status og stolthet i å vise fram dine barn, ektefelle og dine eiendeler, til dine venner og bekjente. Du ønsker at ande skal se opp til deg. Hvor fabelaktig du er, og at barna dine er oppegående og selvstendige individer, med gode framtidsutsikter. Dette er et behov vi alle mennesker har. Å se så kompetent og suksessfull ut, som overhodet mulig. Og barn og ektefelle, er noe du er stolt over å vise fram.
Dette er noe mennesker uten ektefelle og barn sliter med. Fordi de har ingen ekstra drivkrefter til å motivere dem til å gjøre oppgavene.
Drivkraften deres er da overlevelse og selvsagt status i forhold til andre. Men siden de bor og lever alene, og ikke har noen andre enn seg selv å tenke på, vil det være mange oppgaver som ikke “pattedyr hjernen” deres anser som livsnødvendige, og derfor blir utsatt på ubestemt tid. Dersom noe ikke er viktig for “pattedyrhjernen”, vil det ikke finnes noen motivasjon til å gjøre aktiviteten.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
“Pattedyrhjernen” vår gir nemlig ikke motivasjon til å gjøre oppgaver som ikke haster eller blir ansett som svært nødvendige. Derfor er det større sannsynlighet for at en person som bor alene, ser mer på TV, og bruker mindre tid på husarbeid enn en familiemor med tre barn.
De er med andre ord ikke latere. Men de mangler motivasjon til å gjøre oppgaver, som familiemødre og fedre vil oppleve som viktige og nødvendige.
Og når noe ikke MÅ gjøres, blir det som regel heller ikke gjort.
Motivasjon kommer ikke av at du setter deg logiske mål. Vi mennesker har to hjernedeler som jobber hver for seg. Den ene er smart, logisk og ønsker å at du blir suksessfull. Men den mangler motivasjon, og har lite krefter og energi.
Den andre er stein stokk dum, bryr seg ikke om hvordan det går deg i livet, men den styrer all motivasjonen din. Problemet er at disse to som regel jobber imot hverandre. De er ikke på lag.
Den logiske delen, er deg. Du er smart, tenker og handler logisk, men du mangler energi til å utføre planene dine. Den stokk dumme delen, har de samme hjerne-funksjonene som dyrene har (vi kaller den “pattedyr-hjernen”). Og den handler ut fra instinkter og behov. Den er som en narkoman og styres av dopamin og gode følelser.
SLIK FUNGERER DET
Først må vi innom din logiske hjerne. Når du våkner om morgenen, er din viljestyrke fullt oppladet. Dessverre fungerer viljestyrke omtrent som et batteri. Når du har strøm på batteriet, da har du kraft til å utføre ting. Så de første timene av dagen (iallefall etter et par kopper kaffe), har du viljestyrke og energi til å tvinge deg selv til å utføre oppgavene du ønsker å gjøre. Men for hver oppgave du utfører, tømmes viljestyrken din for energi. Du kan få noen små ekstradoser, når du spiser lunsj og drikker kaffe/energidrikk, men du går tom utover dagen.
Så når du omsider er ferdig på jobben eller skole, er det ofte lite energi og krefter igjen. Det som da skjer – altså når du går tom for viljestyrke og energi, er at du går over i noe som kan kalles “dyremodus”. Dette er rett og slett, at du da endrer hvilke hjernedel som styrer deg. Fra at du selv styrer livet ditt, og det du holder på med. Går du nå over til å bli styrt av din “pattedyr-hjerne”. Det vil si at du mister bestemmelsesrett over livet ditt, fordi du har lite energi og krefter igjen, til å kjempe mot impulsene og suget som nå begynner å komme fra din pattedyr-hjerne.
Du kan tenke deg at når du styres fra din pattedyr-hjerne, blir du omtrent som en katt. Katten bryr seg ikke om joggeturer, kokkelering på kjøkkenet eller å male huset. Den vil ha enkel mat (helst levert på døren), fordi den er sulten og har behov for mat. Den ønsker å slappe av på sofaen (ofte med fjernkontroll mellom labbene). Og den har behov for å leke og gjøre det som er gøy og gir deg behagelige følelser. Dette blir nå også dine enkle behov.
Bildet lånt fra www.flickr.com
Det som er viktig å vite, er at denne dyremodusen er ikke ute etter å ødelegge for deg, og den er ikke lat. Den er faktisk full av energi og er motivert til å gjøre behagelige ting som gir deg tilgang til lettvint dopamin. Så når du går tom for viljestyrke, er det eneste som kan få deg i aktivitet – “gode følelser” og hjernens lykkestoff: dopamin.
Det er viktig å vite at når du føler for å lage ferdig mikromat, etterfulgt av noen timer på sofaen, er ikke dette latskap fra din side. Men et bevis på at du nå styres ut fra din “pattedyr-hjerne”, og du er nå blitt omtrent som en “katt”. Og katter er jo ikke late. De styrer bare etter en annen logikk enn vi mennesker gjør. Katter styres ut fra behov og instinkter. Det samme gjør du, når du styres av din pattedyr-hjerne.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Med en gang du utsettes for noe gøy eller noe sosialt du har lyst til å gjøre, får du massevis av energi. Ofte kan dette føles som at du har energi du ikke visste at du hadde. Og det er jo faktisk sant.
Kommer det besøk til deg, vil du ofte få et behov for å rydde litt ekstra (dette fordi du ikke ønsker å miste sosial status for venner og familie). Opplever du sykdom eller skade i nær familie, vil du oppleve et behov for å hjelpe vedkommende (dette fordi du har et instinkt og et behov for at din nærmeste familie skal få en best mulig framtid).
Men denne energien du opplever når det skjer noe ekstraordinært, vil du ikke få når du ikke trenger den. Da vil du bare få energi til å gjøre det som føles behagelig og som gir deg dopamin.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
HVORDAN KAN DU UTNYTTE DETTE?
Pattedyr-hjernen din har uendelig med energi. Men du har ikke uendelig med viljestyrke. Så hemmeligheten er å bruke din pattedyr-hjerne til å hjelpe deg å nå målene dine. For som jeg skrev lenger oppe, så er ikke pattedyr-hjernen din ute etter å ødelegge for deg. Den bryr seg faktisk ikke hva den gjør, så lenge den får gode følelser og dopamin.
Så det du må gjøre er å tilrettelegge oppgavene du ønsker å utføre, på en slik måte at hjernen din får gode følelser og dopamin, når den hjelper deg.
For å ta et eksempel: Dersom målet ditt er å begynne å jogge. Da kan du starte rolig, og være klar på hvor lang turen skal være. (Pattedyr-hjernen liker å ha kontroll, og den er svært utålmodig. Den ligner i grunn på et lite barn.) Derfor må du bestemme nøyaktig hvor langt eller hvor lenge du skal jogge, og du bør ikke presse deg for hardt i starten. Da vil pattedyr-hjernen din begynne å motarbeide deg, og du vil oppleve at det er umulige å skape vanen du ønsker deg.
Og du kan for eksempel bruke musikk mens du trener og unne deg en energidrikk når du er ferdig med turen. Både musikk og god drikke gir deg dopamin.
SLIK BØR DU PLANLEGGE
Klare rammer for hva du skal gjøre.
Starte rolig med det du ønsker å få utført. (ikke for store porsjoner med arbeid om gangen)
Regelmessige pauser, slik at du har noe å se fram til.
Kaffe kan hjelpe (dersom du liker dette)
Musikk mens du jobber.
Små belønninger når du er ferdig (kan være TV-tid eller noe annet du synes er gøy)
Del prosjektet opp som et dataspill. At du går opp et nivå, med små mellomrom, hvor du får små premier underveis.
Planlegger du målene dine, med fokus på slike ting, kan du faktisk oppleve at du gleder deg til å sette igang. Det viktige er at pattedyr-hjernen din forstår at den får sine behov, dekket av deg, når den hjelper deg med målene dine. Begynn rolig, og pass på å belønne den godt med gode følelser og dopamin, både underveis og etter at du er ferdig.
Den logiske utgaven av deg, ønsker suksess, leve og spise sunt, tilegne seg mer kunnskap og ha gode mellommenneskelige relasjoner.
Dyreutgaven av deg – bryr seg faktisk ikke. Den ønsker bare å få dekket sine kortsiktige behov, enklest mulig. Deretter ønsker den gode følelser og dopamin (lykkestoff).
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Den logiske delen av deg, har lite energi. Den har viljestyrke som sin energi-kilde. Problemet med viljestyrke, er at det fungerer på samme måte som et batteri. Når du bruker av den, har du mindre til andre oppgaver. Og ganske snart er det tomt.
Når du er tom for viljestyrke, går du automatisk over i “dyre-modus”. Når du opererer i “dyre-modus” derimot, har du uendelig med energi, til å gjøre det som føles godt, og som gir deg lykkestoffet dopamin. Du er avhengig av dette stoffet, fordi det føles så utrolig godt. Hjernen din gir deg lyster, når du gir etter for disse lystene, føler du deg bra. Du får en god følelse, fordi du får dopamin.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Når du opererer i dyre-modus, kan du sammenligne deg med en katt. Du gjør rett og slett det katten ville gjort, om den var deg.
Katten liker seg, når det er godt og varmt i huset. Den liker ikke å være ute når det er vått og kaldt. Det gjør heller ikke du, når du er i “dyre-modus”.
Det første den tenker på, når den er kommet inn i huset ditt, er mat. Den foretrekker så god mat som overhodet mulig. Våre katter har alltid foretrukket våtmat, istedenfor tørrfôr. Det smaker helt sikkert bedre.
På samme måte ønsker vi mennesker god mat med masse fett og sukker. Aller helst ferdig, levert på døren.
Så det er ikke noe i veien med mennesker som elsker «junkfood». Mat du kan få ferdig tilberedt på bensinstasjonen eller i en restaurant. Det er faktisk motsatt. Det er ikke normalt å foretrekke sunn mat man må lage fra bunnen av. Dette tar unødvendig lang tid og energi. Det føles ikke behagelig å stå på kjøkkenet å lage mat og vaske opp etterpå. Dette er imot vår pattedyr hjernes logikk.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Etter at katten har spist, er det tid for en lur på sofaen. Den er jo mett, og har de fleste andre akutte behov dekket. En katt tenker ikke langt fram i tid. Den slår seg til ro, når den er mett.
Det er derfor heller ikke noe unaturlig at vi mennesker hiver oss nedpå sofaen, og slår på TVen, etter at vi spist opp pizzaen vi fikk levert på døren (fett), og har drukket opp brusen som fulgte med (sukker).
Nå kan vi sitte rolig, hele kvelden og se på filmer og serier. Dette er også naturlig ut fra pattedyrhjernen vår. Den tenker ikke langsiktig. Men er bare ute etter å dekke sine kortsiktige behov, og få gode følelser.
Når du har dekket dine kortsiktige behov, er tiden kommet for å leke og slappe av. Ikke jogge, studere, rydde i garasjen, klippe plen og male huset.
Problemet til oss mennesker er at vi forventer å jobbe hele dagen med fornuftige aktiviteter, når vi egentlig bare har energi nok til å holde på med slike ting noen timer hver dag. Vi har ikke evig med viljestyrke. Men det har pattedyr hjernen vår. Den har energi og motivasjon, til å holde på med ting, så lenge det føles bra og det gir dopamin.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Dine planer og pattedyr-hjernens ønsker, er stort sett alltid på kollisjonskurs.
Du planlegger å jobbe med aktiviteter, som gjør livet ditt bedre på lang sikt. Pattedyr-hjernen, som styrer motivasjonen din, er kun ute etter å få dekket de mest nødvendige behov. Deretter ønsker den å gjøre det som gir den gode følelser og dopamin. Og bryr seg overhodet ikke om du oppnår suksess i livet, eller ender opp som narkoman. (Dette forklarer hvorfor noen blir narkomane. Hjernen deres har oppdaget noe som føles så utrolig godt, og som gir dem mye dopamin (lykkestoff).
Så når du er tom for viljestyrke, så går du fra å være deg selv, som jobber med mål og langsiktige prosjekter, til å bli omtrent som en katt. Totalt likegyldig i om plenen blir klippet og huset blir malt. Og joggeturen, den kan du bare glemme.
Det jeg ønsker med dette innlegget, er å forklare hvorfor du ikke er lat. Men faktisk har en velfungerende pattedyr-hjerne, som bare er ute etter å få dekket sine kortsiktige behov, som mat, sosiale interaksjoner, gå på do, når dette trengs, lek avslapping og søvn. Får du dette, da er pattedyr-hjernen din fornøyd. Og det er jo denne som styrer motivasjonen din. Det er den som bestemmer hva du har lyst til å gjøre.
Ønsker du å vite hvordan du kan få uendelig med motivasjon og energi til å jobbe med målene dine?
Vi har alle to forskjellige deler av hjernen vår som kan styre oss. En logisk del og en dyrisk del.
Den logiske delen har ønsker for livet ditt. Den vil at du skal bli suksessfull, rik, ha god helse og å få sosial aksept. Men dessverre har den liten tilgang på motivasjonen din. Den dyriske delen derimot, har uendelig tilgang på motivasjon, men bryr seg ikke om din framtid.
Den logiske hjernens energi-kilde er viljestyrke. Men den varer maksimalt i 3-4 timer. Så er den brukt opp. Mens den dyriske delen har uendelig med energi.
Med en gang du har brukt opp energien i den logiske delen. altså din viljestyrke, vil du gå rett bort til den dyriske delen og fortsette å gjøre det du har mest lyst til, og glede av, å gjøre. Men denne dyriske hjernedelen, har ingen behov for å gjøre noe betydningsfullt. Den bryr seg faktisk ikke. Det eneste som betyr noe, er dopamin. Den går der hjernen din utløser dopamin.
Det er som om den dyriske hjernen spør: «Hvordan kan jeg få utløst dopamin, raskest og enklest mulig?»
Men det positive er at din logiske del, er smart. Den kan tenke ut et system, som kobler seg på den dyriske energi-kilden, slik at den dyriske hjerne-delen ønsker å utføre positive aktiviteter – istedenfor destruktive. Du kan nemlig ikke utføre alt du ønsker deg, med viljestyrke alene. Å tvinge seg selv til å gjøre noe, over lenger tid, fungerer bare ikke.
Hemmeligheten er å forstå hvordan den dyriske delen, får utløst dopamin. Og så bruke dette systemet for å hjelpe deg til å nå målene dine. For poenget er at det dyriske systemet er helt sinnsvakt. Folk kan sitte 10 timer i strekk å spille et dataspill, uten problem.
Hjernen din bryr seg ikke om det du holder på med, er en del av den virkelige verden, eller noe som tilhører en fantasiverden, slik et dataspill er. Den bryr seg bare om hva som utløser dopamin og gode følelser. Og så følger den dette sporet, så lenge det utløses gode følelser og dopamin der.
Jeg kan utføre et nivå på dataspillet mitt, og få akkurat den samme dopamin-utløsningen som om jeg hadde fullført et maraton.
Så poenget er å finne en måte å koble deg til den dyriske energi-kilden, slik at hjernen din får utløst dopamin, mens den hjelper deg å bygge opp livet ditt.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
DEN POSITIVE OG NEGATIVE SPIRAL
Den logiske delen har mindre og mindre viljestyrke tilgjengelig, jo dårligere det står til med livet ditt. Ved optimalt nivå, opptil 4 timer. Men dette reduseres raskt, når du har dårlig helse, for lite søvn og lite positivt gående i livet ditt generelt. Og i de verste tilfellene, blir du omtrent bare drevet fram av din dyriske hjerne. Da tenker du bare på hvordan du kan få din neste dose dopamin.
Dette gjør at du kan holde på med det du er avhengig av, hele dagen. Er du besatt av noe, er det her dopamin lettest blir utløst. Hva dette er, styres ut av din dyriske hjerne.
Din logiske hjerne går etter det du ønsker å få gjort noe med. Mål, trening, orden, helse og studier.
Den dyriske delen går etter dyriske behov, som er god mat – (mat rik på sukker og fett), avhengighet (data, TV, shopping osv), sex og det som du ellers synes er gøy.
Den dyriske hjernen bryr seg ikke om hvordan du utløser din dopamin. Men går spesifikt etter de tingen som utløser dette, og da som regel enklest mulig.
Så når du forsøker å lage deg gode vaner, og skaper en kjemiske nerve-baner i hjernen din, som ikke er forlokkende og enkel å utføre i det hele tatt. Som å trene hardt, rydde huset, lese timer i strekk (kort fortalt: ambisiøse og harde arbeidsoppgaver). Da er ikke dette attraktivt for din dyriske hjerne. Den vet jo om mye bedre måter å få tilgang til det kjemiske stoffet på. Og dette ønsker den å vise deg: «Se, en fjernkontroll. Bare trykk på den, så kommer det dopamin.»
Men ja, disse fornuftige tingene gir deg også dopamin, når du er ferdig og utføre dem, men dette blir fort slitsomt, noe den dyriske hjernen avskyr.
Fordi folk har lært opp hjernen sin, til å kunne mange snarveier, og gjort den avhengig av disse enkle dosene med dopamin, ser ikke hjernen din poenget i å legge ned så mye innsats, som den er nødt å gjøre, dersom du skal nå målene dine. For hjernen din bryr seg ikke om de langsiktige konsekvensene. Den ønsker bare det kjemiske stoffet – dopamin – NÅ!
DET ER REISEN – IKKE MÅLET SOM BETYR NOE
Den farlige delen er at du ikke utløser så mye dopamin, når du når målene dine. Det har du kanskje oppdaget, dersom du har jobbet hardt for å nå et bestemt mål. Og så omsider, har du klart det. Og forundret lurer du på: «Var dette alt?»
Hjernen vil alltid foretrekke de kortsiktige løsningene. Så dersom du gir den for store doser med dopamin tidlig, vil hjernen din slutte å jakte etter mer etterpå. Og hvordan skal du overgå den enorme boosten, du nettopp fikk? Det er jo nesten umulig. Noe astronautene som gikk på månen fikk oppleve. Hvilke mål skal man gå etter, når man akkurat har gått på månen?
Dersom din strategi er at du må utføre noe meget krevende, før du får en dopamin-utløsning, da vil hjernen din begynne å bry seg mindre om målet ditt, og mer om å gjøre de ufornuftige og enkle dopamin-utløsende aktivitetene som dataspill, spising, og TV.
DET HANDLER OM VERDI-ØKING
Det som gjør at dataspill er så attraktivt for hjernen, er at de fleste dataspill er knyttet opp mot å høyne verdien sin. Og høy verdi er viktig i hjernens perspektiv, fordi det gir bedre muligheter videre i livet.
Etter hvert som du blir bedre på noe, føler hjernen seg mer verdifull. Og dette gjør at den begynner å linke gode følelser og mer dopamin, ved å fortsette utviklingen. På denne måten blir folk avhengig av trening, lesing, hobbyer osv. Du føler at du klatrer oppover i en verdi-stige.Verdistigning er koblet til overlevelse for hjernen vår, siden du blir mer attraktiv, jo bedre du blir og jo mer du kan. Og overlevelse er den sterkeste drivkraften som finnes.
FRAMGANG ER SOM Å LEDE EN HUND
Hvordan får du en hund til å gå over veien? Du legger ned små belønninger, med jevne mellomrom.
Hunden begynner å gå, fordi den ser den første belønningen. Og når den har spist den opp, ser den neste belønning, like ved. Og så videre. Plutselig er den kommet over på den andre siden. Og der ligger kanskje den store belønningen å venter på den.
Men får du den store belønningen med en gang, da mister du interessen for å fortsette. For du blir ikke motivert av en liten belønning, når du akkurat har fått en stor en. Da mister du interessen, og slutter.
DET ER DEN GODE FØLELSEN SOM MOTIVERER
Å drikke alkohol, føles bra. Men du føler deg elendig når du er ferdig. Det samme med dataspill. Det føles bra å spille, og å øke i verdi og poeng, men det føles ikke bra, når du innser at du har sløst vekk hele dagen.
Det er derfor det er viktig å passe på at ende-resultatet faktisk gjør noe bra med deg, som å rydde, lese, trene osv. Da får du dopamin på veien. Noe som fører til at du har lyst å gjøre mer av det samme. Og samtidig føler du deg bra når du er ferdig. Vinn – vinn.
Når vi snakker om vår egen suksess til andre, da får vi rask belønning. Du får en stor dopamin utløsning der og da, fordi du får skryt og anerkjennelse. Men du blir deretter mindre motivert til å fortsette å jobbe mot målet. Fordi når du akkurat har fått den største belønningen helt i starten, da er det liksom ikke noe mer å hente.
Du må aldri få hjernen din til å tro at du har oppnådd ditt store mål. Det må alltid være noe større og bedre der framme som du jakter etter. Hvis ikke er det ingen grunn til å fortsette.
HELT TIL SLUTT
Det er ingen forskjell på suksess og å føle seg suksessfull.
De fleste er ute etter belønningen så tidlig som mulig. Det er derfor dataspill alltid har enkle nivåer i starten.
Når fotball-spillere blir bedre, får de mer skryt og anerkjennelse. Det samme gjør en data programmerer. Denne anerkjennelsen, gir status-løft og dopamin-utløsning. Da vil de ha mer. Og den letteste måten å oppnå dette på, er å jobbe med å bli enda bedre, på det samme området. Da øker også statusen deres.
I starten, må du koble ditt hovedmål i å gjøre framskritt. Ikke til penger, eller til å vinne kamper. Du bør heller ikke sammenligne seg med andre. Du må selv kunne styre dine framskritt. Akseptere at du må vokse, og at du som regel starter på null.
Ikke gå rundt å snakk om alle tingene du har oppnådd. Du bør heller gi deg selv små belønninger, etterhvert som du når dine små delmål på veien. Heller ikke gjør for mye ut av belønningene dine, la de være små, men la dem komme ofte. En kaffekopp kan være belønning god nok, eller en episode i favorittserien din.
Du bør hele tiden måle din framgang. Du bør dokumentere dine små oppnåelser og dine forbedringer. Lag en plan, og husk en tidsfrist.
KORT FORTALT:
Du vil begynne å gjøre endeløst, det din dopamin er knyttet til. Uansett hva dette måtte være. Hemmeligheten er å knytte dopamin, mot det du ønsker framskritt på.
Jeg leser for tiden en bok som heter “Følelsen av forskjell”, skrevet av Keith Paine. Inspirert av boken, skriver jeg denne artikkelen. Her var det mye bra, og dette er en bok jeg anbefaler, for de som ønsker mer kunnskap om hjernen. Ikke alle punktene kommer fra boken. Liker du artikkelen, del den gjerne med andre.
– Hjernen reagerer når noen sier noe negativt om deg.
De fleste står lang tid foran speilet hver morgen, for å fikse håret og sminke seg. Dette er fordi, de ønsker at andre mennesker skal synes godt om dem. Men om noen skulle komme til å si noe negativt om deg, eller snakke stygt bak din rygg, vil dette føles som et fysisk overgrep. Hjernen vil oppleve dette på samme måte, som når noen kommer bort og slår deg. Din sosiale status har fått seg et slag. Og sosial status, er noe av det aller viktigste, sett fra hjernen din sitt perspektiv. For når din sosiale status, reduseres, tror hjernen at dine framtidsmuligheter blir dårligere.
– Å stå på stedet hvil, føles som å sakke akter ut – når de rundt deg beveger seg framover.
– Det er følelsen som teller.
Følelsen av fattigdom, gjør akkurat det samme med deg, som virkelig fattigdom. Om du føler deg fattig, men fra et objektivt synspunkt, egentlig ikke er det, vil du likevel oppleve alle de negative problemene som fattige mennesker står overfor. Dårlig helse, stress og bekymringer.
Hvis du selv plasserer deg langt nede på status-stigen, har du større sannsynlighet for å bli utsatt for depresjoner, angst og kroniske sykdommer. Jo lavere trinn du velger deg, desto større sannsynlighet er det for at du tar dårlige avgjørelser i livet.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
– Vi mennesker er svært tilpasningsdyktige.
Når du får en stor lønnsøkning, vil du sannsynligvis bli svært lykkelig, en liten periode. Men det tar ikke lang tid, før du har vent deg til den, og begynner å sammenligne deg med folk som har høyere status.
Forskning har funnet ut at det er flere lykkelige mennesker på de nederste status og lønns-trinnene, enn på de aller høyeste. Dette er fordi at man vanligvis sammenligner seg med dem som befinner seg på samme trinn av stigen.
Er du tigger, vil du ikke sammenligne deg med millionærer, men med andre tiggere. Og når du ser deg selv som en mer suksessfull person, enn kollegaen du sammenligner deg med, vil du føle godt om deg selv. På samme måte vil de på de høyeste trinnene, sammenligne seg med andre mennesker på det høyeste trinnet. Og når du sammenligner deg med de beste av de beste, da er det fort gjort å falle gjennom.
– Vi blir opprørte når vi kommer dårlig ut av en avtale.
I et lite eksperiment, ble noen barn bedt om å være med å rydde bort noen klosser. Som belønning skulle de få noen klistremerker. Eksperimentet ble utført, med to barn om gangen. Når det andre barnet fikk flere klistremerker, enn sin partner, ble barnet som kom dårligst ut, opprørt. Det ser ut som om vi har en medfødt rettferdighets-sans.
Det er ikke hvor mye vi får, som betyr noe, men om det oppleves som rettferdig.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
– Er du for eller i mot ulikhet? Det kommer vel an på…
Hvis du spør folk om de mener der er for stor ulikhet, eller ikke, vil svaret være påvirker av hvordan de selv er stilt.
Folk som sliter, vil mene ulikheten er for stor, men for dem som har dratt fordeler og nytte av det gjeldende system, er sannsynligvis ikke enig.
De sterkeste, smarteste og mest konkurransedyktige, ønsker ulikhet velkommen. Men de med dårlige utsikter, ønsker en mer jevn fordeling.
– Hvordan kan man vite når man er mett? Har vi en kalorimåler, innebygd i hjernen?
Det er ikke hvor mye mat du spiser, som avgjør hvor mett man føler seg, men hvor mye av helheten man har spist.
Det er derfor vi på en fin restaurant, kan føle oss mette, etter å ha spist mye mindre, enn vil spist på et annet spisested.
– Forskjellen mellom “fattige” og “rike”.
I en studie, ble “rike” og “fattige” studenter satt i grupper på to og to. Oppgaven gikk ut på at de skulle sitte og snakke med hverandre i ett minutt. Studentene visste ikke hva forskningen gikk ut på, slik at de skulle oppføre seg så naturlig som mulig.
Forskerne fant at det så ut som at «rike» personer, brydde seg mindre, og var mer uinteresserte i samtalen, enn sine «fattige» samtalepartnere.
Forskerne så på dette, som at rike personer har mindre som står på spill, og de føler seg sikrere og er trygge på seg selv. Mens de fattige derimot, var mer engasjerte, de gestikulerte med armene og de lo. Det var som om de jobbet hardt for å bli likt og akseptert.
– Når du tenker på en person, vil tanken styre din prestasjon.
Dersom du tenker på en person, som er deg overlegen på et område – vil du ha en tendens til å få dårligere tanker om deg selv på dette område.
Motsatt er det om du tenker på noen som du selv, føler du er bedre enn, på et område. Da vil du ha en tendens til å få gode/høye tanker om deg selv på området.
Dette skjer på det underbevisste plan. Ikke nødvendigvis overlagt fra din side.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
– Selv kortvarig følelse av fattigdom eller rikdom, kan gjøre folk mer eller mindre korttenkte.
Husk at følelsen av rikdom og fattigdom, er en følelse, og blir gjort på et personlig plan. Det er ikke de reelle verdiene som avgjør dette.
Når man får folk til å føle seg fattige, vil de bli nærsynte, og de rasker til seg alt de kan. Som oftest uten å tenke på framtidige konsekvenser. Men når man får dem til å føle seg rike, vil de fleste få et mer langsiktig perspektiv på ting. De begynner å tenke og gjøre ting, med hensyn til framtiden.
– Følelsen av å miste en verdifull mulighet.
Hjernen vår er ekstra sensitiv, for alt den anser som begrenset. Når du har satt en frist på et eller annet, begynner hjernen vår å reagere. Den er redd for å miste noe verdifullt.
Har du for eksempel opplevd å få et tilbud, med tidsbegrensning? Har du oppdaget at du da begynner å bli mer usikker. Du hadde egentlig tenkt å takke nei, men siden det er satt en tidsgrense, så begynner du å bli usikker. Du har jo ikke lyst å gå glipp av noe. Hva dersom det viser seg å være et veldig godt kjøp?
Det er akkurat som at hjernen plutselig har lyst på noe, bare fordi du er redd for å miste noe. Og du vet at når tiden er ute, er det for sent å ombestemme seg. Du føler du bare må ha det, sånn for sikker hets skyld.
Først må vi innse og akseptere hjernens natur. Den er skapt for å hjelpe deg å overleve. Ikke for å lykkes med drømmene dine.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Det vil si:
Forsvare deg, ved å angripe det den ser på som en trussel mot deg. (Krangling med andre.)
Skaffe deg mat, drikke og tak over hodet (jobbe og skrape sammen penger så du får mat og husly.)
Sørge for at genene dine lever videre. (Skaffe deg en ektemann/kone, så du kan få barn og barnebarn.)
Når dette er utført, går den i sparemodus. Altså da blir den lat. Men den er ikke lat, den trenger bare ikke å være så aktiv lenger. Den sparer på energien, til noe viktig dukker opp. Og hva er vel en bedre måte å spare energi på, enn å legge seg i sofaen og se på TV?
Når du opplever motvillighet mot å gjøre en masse oppgaver, som stengt tatt ikke er nødvendig. (Du dør jo ikke av å bo i et rotete hus.) Er dette hjernen din, som forteller deg at livet ditt er under kontroll. Og hjernen går nå i sparemodus.
Det første du må gjøre, om du virkelig ønsker endring i livet, er å sjokke den. Ja, du hører riktig. Hjernen din har akseptert det livet du lever nå, og den kan helt fint leve i den virkeligheten. Og da begynner den å motarbeide deg, på alle mulige områder.
Tenker du å jogge, vil den motarbeide deg her. Prøver å rydde huset, vil den forsøke å hindre deg. Vil du begynne å spare penger, lurer den på hvorfor? Alt fungerer jo som det skal.
Det eneste som hjelper er å vekke den opp, med et sjokk. Du må få hjernen din til å innse at det livet du lever nå, ikke er akseptabelt i det hele tatt, og at framtiden din kommer til å klappe sammen. Du må få den til å innse at dette livet er det samme som døden.
Og visst du ikke synes at det livet du lever nå, er fullstendig uakseptabelt. Og må opphøre med det samme, har du ikke sjanse til å forandre deg.
Alt hjernen gjør, handler om liv og død. Alt mellom dette, aksepterer den som helt ok, og da ser den ikke grunnen til å forandre på noe.
Altså du må skape en følelse av død og elendighet – eller å jakte på den ultimate frihet. Først da vekkes hjernen din til live. Den ønsker å unngå døden, og den blir motivert av et liv, som er hinsides mye bedre enn det du har nå.
Hvis du tenker å begynne å jogge, fordi da får du litt bedre form, eller å begynne å studere, fordi da øker du mulighetene dine i livet. Da har du misforstått noe her. Hjernen ønsker seg drømmelivet. Frihet og drømmetilværelse, pluss å unngå døden. Ikke noe midt i mellom.
Dersom du ikke tror på et liv i tråd med dine villeste drømmer, da vekkes den ikke opp.
Sitat fra Tony Robbins: Det er tre ting du må tro på, for å vekke motivasjonen din:
Du må tro at det finnes en skatt der ute.
Du må tro at det er mulig å finne denne skatten.
Du må tro at DU kommer til å finne skatten.
Problemet til de fleste er at de ikke tror at det er mulig å finne friheten de ønsker seg. “Det går liksom ikke an for meg, å slutte i jobben min, for å begynne å leve av hobbyen min.” Og når du ikke klarer å vekke troen på at dette er mulig, vil ikke hjernen din våkne. Den forblir i ro, og du forblir “lat”. Å leve av hobbyen sin, er jo ikke det samme som å slutte å jobbe. Du bare jobber med noe annet, enn å sitte kassen på Extra, jobbe på lager, kjøre Taxi eller jobbe på kontor.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Når du har vekket hjernen din opp, må du ha en plan. En fornuftig tanke er, å tenke seg at livet er som en bil. En bil går fra 0 til 100 km i timen, etter stigende rekkefølge. Du må nå 20 km i timen, før bilen passere 40. Og du må opp i 60, før du kommer opp i 80. Osv.
På samme måte er det med hjernen og livet ditt. Du kan ikke dra igang, å lese en bok i uken, dersom du ikke har lest en bok på flere år. Du må gå fram med liten progresjon. Du må lære hjernen til å gjøre litt hver dag, og sakte men sikkert trene den opp til å gjøre litt mer, for hver uke.
Men hovedsaklig må du ha en plan i bunnen. Du må ha en god grunn for alt du gjør. Når hjernen begynner stille spørsmål til hvorfor du holder på med noe, og du ikke kan svare for deg, slår den seg av, og blir lat. (Hjernen din snakker til deg i tanker og følelser.)
Å være lat, er hjernen sin standard innstilling. Det betyr bare at livet ditt er helt ok, slik det er nå. Hjernen har slått seg til ro. Det er liksom unødvendig å stresse, når den ikke tror på et helt annet liv.
Sagt med enkle ord. Dersom du ikke hater livet ditt over alt på jord, er forandring til det bedre, fryktelig vanskelig.
Denne ukens “Fredagsboken” fortsetter vi med boken: “Habits of Happy Brain”. Dersom du sliter med å forstå hvorfor du er glad, sint eller lei deg, er dette boken for deg. Her forklarer forfatter Loretta Graziano Breuning, hva lykke-kjemikalier er, og dagens utdrag handler om akkurat det motsatte – nemlig stoffet som gjør oss negativ.
«Unhappines»-kjemikalier, er naturens sikkerhets-alarm.
Når du ser en firfirsle som soler seg, kan dette se ut som den komplette sinnsro. Men denne firfirslen forsøker bare å unngå døden. Kaldblodige reptiler dør av nedkjøling, med mindre de ofte er ute i solen. Men når de er ute i solen, risikerer de å bli spist.
En firfirsle kjemper en konstant kamp mellom å gjemme seg i skyggen, og å sole seg. Den bestemmer hva den gjør ut fra dårlige følelser. Den løper ut i solen, når kroppstemperaturen er lav, og kortisol-nivået begynner å stige. Når den er ute i solen, skanner den konstant etter rovdyr. Dens hjerne er en mester i å veie opp en trussel mot en annen.
REPTIL-HJERNEN:
Den menneskelige hjernestammen og lillehjernen (cerabellum), er ganske lik en reptils hjerne. Vi bruker reptil-hjernen vår som alarm for potensielle trusler.
Men avanserte hjerner, har enda et lag på den reptile hjernen, som gjør sosialisering mulig. Mennesker har et lag som måler «FORTID», «NÅTID» og «FRAMTID». Den delen er koblet til den reptile hjernen. Så det er ikke så rart at du i det sosiale liv, får negative følelser når du er med andre mennesker. Man føler seg truet oftere enn man ønsker.
Kortisol er kroppens alarm-system.
Smerte får din oppmerksomhet. Ting føles dårlig/negativt, fordi det hjelper.
Kroppen forsøker å unngå smerte. Den lagrer detaljer fra opplevelser du har hatt, slik at den vet hva den skal se opp for i framtiden.
Når du ser noe som du assosierer med tidligere smerte, begynner din kortisol å flyte.
En stor hjerne, kan lagre mange assosiasjoner. Den kan se for seg mange forskjellige utfall av smerte.
Når kortisol flyter kaller vi det for frykt. Men det finnes forskjellige variasjoner, som for eksempel: engstelse, redsel eller stress.
Negative følelser forteller at smerte vil komme, dersom du ikke gjør noe.
Den reptile hjernen kan ikke fortelle deg hvorfor den utløser kortisol. Elektriske impulser bare flyter ned en nerve-bane som ender med å danne kortisol.
Man kan tenke seg at vi hadde sluppet å ha kortisol, dersom verden var i bedre forfatning. Men hjernen ser enhver skuffelse som en trussel. Den gir deg tidlig melding, slik at du skal kunne unngå å møte smerten i virkeligheten.
Du gjør ikke perfekte valg hele tiden, så kortisol har alltid en jobb den må gjøre.
Å forstå meningen med kortisol, kan få deg til å skape fred med din virkelighet, istedenfor å alltid kjempe imot den. Negative følelser gir deg varsel om at noe kan gå galt, dersom du ikke gjør noe for å stoppe det.
Kortisol er koblet til alt som skaper smerte i livet ditt.
Alle sanseinntrykk du får, rett før du opplever noe smertefullt, er viktig informasjon for hjernen din. Dette lagres, slik at du kan kjenne igjen lignende situasjoner senere. Hjernen lagrer slik informasjon, uten at du bevisst er klar over dette.
Slike minner lar smerte-kretser inkludere hele hendelsesforløpet, som skaper smerten. Dette vil for eksempel hjelpe dyr, til å unngå livsfarlige situasjoner, selv om de ikke kan tenke gjennom konsekvenser og utfall. Det fungerer som et instinkt.
EN JENTES MERKELIGE ULYKKESRESPONS:
En jente fikk panikk hver gang hun hørte latter. Hun hadde vært utsatt for en bilulykke. Rett før det smalt, hadde hun og noen venner festet bak i bilen.
Jentas «cortex» (hjerne-bark), forstod at latter ikke hadde noe med ulykken å gjøre. Men hennes reptil-hjerne, hadde koblet sammen «latter» med «smerten hun fikk».
Store smerter skapte en stor kortisol-krets. Hennes kortisol-krets gav henne en trang til å gjøre noe, hver gang hun hørte latter. Dette er et eksempel på at det kan forekomme merkelige kortisol-koblinger, som kan være vanskelig å forstå seg på.
Tenk deg en firfirsle som blir angrepet av en ørn. Klørne klyper seg inn i sidene, og skaper en stor kortisol-krets hos firfirslen. Dette gjør alle nerver aktive – i det eksakte øyeblikk. Nå lagres alt som foregår rett før smerten setter inn.
En nøyaktig «tidlig-protector» blir nå bygget. Lukten av ørn, skyggen for solen, blir nå linket inn i firfirslens kortisol-krets, dersom den klarer å overleve angrepet. På denne måten kan en kortisol-krets, hjelpe en firfirsle å komme seg unna farer ved neste anledning.
MINNET OM SMERTE HAR ET FORMÅL:
Når vi opplever en stor smerte, skapes en stor «advarsels-krets», også kalt et «FOBI». (eller post-traumatisk-stress)
Mindre smerter, bygger mindre «advarsels-kretser».
Disse er vi mindre oppmerksomme på. Av og til kan vi ende opp med alarmerte følelser, som vi ikke forstår hvor kommer fra.
Det kunne vært fint om vi kunne slettet kretser, som gav oss negative følelser. Dem det ser ut som vi ikke trenger. Men dette er vanskelig, fordi de kom der, en eller annen gang, av en grunn.
Du vet at du ikke dør, selv om det er kø i kassen, og du ender opp med å få parkeringsbot.
Kortisol får deg til å føle at livet er aller verst, akkurat i dag.
Når du tenker på truslene menneskene hadde før i tiden, da samfunnet ikke var like godt tilrettelagt som det er i dag. Da var det mer direkte-opplevelser man møtte på. Før var sannsynligheten stor for å møte farlige dyr osv.
VI LÆRER GJENNOM EGNE ERFARINGER:
Vi lærer gjennom erfaringer og opplevelser, istedenfor å være født med frykt som ikke er relevante for oss i dag.
Enhver generasjon kan lære om farer og trusler fra ens egne kortisol-kretser. Men vi tar også til oss kunnskap fra tidligere generasjoner. Men hver generasjon pleier å snerre etter fryktene til sine forfedre. Og bygger sine egne i stedet.
Den menneskelige hjerne generaliserer fra tidligere smerter.
Og av og til overreagerer vi. Men det er ofte bedre, enn å ikke lære noe av tidligere feiltrinn i det hele tatt.
Vi er så rå på å forutse trusler, at vi til og med reagerer på antatte beregninger x antall år fram i tid. Og vi føler oss truet, dersom sjefen vår endrer stemmeleie eller løfter et øyebryn.
Det som trigget fram kortisol i din fortid, bygget «nerve-baner» som alarmerer deg i dag.
Slik kan du unngå å gjøre den samme «feilen» om igjen.
Du kan kalle noe «stress», «engstelse», «frykt» eller «panikk», ut ifra hvor intens følelsen er. Men alt sammen er kortisol du får utløst i hjernen din.
Kortisol får deg til å føle at noe fælt kommer til å skje, dersom du ikke gjør noe nå.
Men det kan være vanskelig å finne ut hva som skrur den negative følelsen på.
Men dersom du virkelig gir oppmerksomhet til «den dårlige følelsen», kan du finne visse mønster.
Dette kan hjelpe deg til å ta gode beslutninger, istedenfor å bare «flyte med» av gammel vane. Men den dårlige følelsen vil fortsette å komme, fordi «nerve-banen» fortsatt finnes i systemet ditt.
Når du vet hva som ha skapt den negative følelsen, kan du bare la den passere, uten å lete mer, fordi du nå vet at dette er en gammel respons, du tidligere har laget.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
SOSIAL SMERTE OG DEN MENNESKELIGE HJERNE:
Flokker gjør det lettere å bli advart når man ser etter trusler.
Det er trygghet å være en i mengden, men det er ikke alltid bare fordeler.
Men sosiale grupper skaper også negative følelser, like mye som positive følelser.
Dyr med større hjerner, har større sosiale «ups» og «downs».
SPEILNEVRONER:
Speilnevroner aktiveres når en person, ser på adferden til en annen person.
En forsker oppdaget noe ved en tilfeldighet. Til mannens forbauselse lyste hjernen til en ape opp, med det samme elektriske mønster, når forskeren plukket opp en peanøtt, som når apen selv plukket opp en peanøtt.
Å se på en handling, stimulerte de samme «nerve-sporene», som når den selv utfører handlingen.
Vi speiler ikke alt som vi ser av andre. Speilnevroner “fyrer” bare når du ser at andre får en belønning, eller utsettes for en trussel.
Men “fyringen”, når du ser at andre gjør noe, er mye svakere, enn om du utfører handlingen selv. Men dersom du gjentatte ganger ser på at en person får en belønning, eller blir utsatt for en trussel, blir koblinger likevel bygget.
Du kobler deg selv til å oppnå belønning, eller å unngå trusselen.
Forskere har funnet ut at sangfugler har speilnevroner. De lærer å synge gjennom å lytte til de andre sangfuglene.
Speilnevroner får oss til å føle andre menneskers smerter.
Til og med om livet ditt er helt fint, vil det å speile noen, bygge en «nerve-bane» til ditt kortisol.
Når din fysiske «trussel-sans» er skrudd på, vil din «cortex» (hjerne-bark) lete etter bevis for truslene. Og den vil også finne bevis, fordi dette letter på «gjøre noe»-følelsen.
GRUPPE-PRESS:
Når din sosiale gruppe føler seg truet, merker du det. Men du er personlig fri til å la være å bry deg. Men gruppens medlemmer vil som regel forvente at du har empati med dem. Dersom du ikke bryr deg, kan dine sosiale bånd være truet.
Gruppens ledere kan da beslutte at du ikke lenger er en av oss. Og de kan da også begynne å se på deg som trusselen.
GRUPPER vs INDIVID:
Vi alle møter på et konstant valg mellom å gå rundt alene, og å gjøre det som kreves for å være med i en gruppe.
Du tror ikke bevisst at du vil dø uten sosial støtte. Men nerve-kjemikalier responderer på sosiale bånd. Og disse er utrolig sterke.
Dersom jobben din blir kritisert, vil du forstå at dette ikke er verdens undergang. Men kortisol vil få det til å føles sånn.
Og alarmen fra kortisol, vil få din «cortex» (hjerne-barken) til å lete etter trusler.
Dyr frykter så mye eksludering fra gruppen – at de gjør det som skal til, for å bli værende.
Alle hjerner kobler seg selv med smerten av å tape sosial støtte.
De sosiale «smerte-kretsene» er nyttige verktøy. De hjelper deg å velge mellom sosial belønning, og andre belønninger.
Tenk deg at du blir tilbudt en bedre jobb i en annen by. Nå vil du få en dårlig følelse, selv om du står med valget mellom to goder.
Du vil få en dårlig følelse for å miste det livet du allerede har. Men du får også en dårlig følelse for å miste denne muligheten.
Dårlig følelser hjelper hjernen å veie opp en risiko mot en annen. Dårlige følelser hjelper deg å ta en beslutning.
Vårt daglige liv er fylt opp med valgmuligheter, av forskjellige dårlige følelser.
Men dårlige følelser, betyr ikke at verden er dårlig. Dette er bare et verktøy.
I dagens samfunn har vi mye fokus på sosial smerte. Men den sosiale smerten får mindre oppmerksomhet, når man står overfor matmangel, sykdom og vold.
Når du er fri for fysisk smerte, vil sosial smerte gripe din oppmerksomhet.
Men det å bare tilhøre en gruppe, gjør ikke hjernen lykkelig. Den ønsker å bemerke seg.
Ekskludering gjør deg ulykkelig. Men inkludering gjør deg ikke nødvendigvis lykkelig.
Du ser at andre får noe, som du ikke får. Da føler du deg ulykkelig igjen.
FRA LYKKE TIL SKUFFELSE:
Se for deg at du får en livstids-pris fra instituttet for «menneskelig storhet». Du vil høre vill applaus når navnet ditt blir ropt opp. Det føles magisk.
Noen minutter senere er seremonien over, og du er tilbake til den du var før.
Hvorfor? Fordi dine lykke kjemikalier som hjernen din produserte, er blitt brukt opp. Og nå vil hjernen din gå tilbake, for å begynne å skanne verden etter nye trusler også.
Og den vil finne noen også. «Var talen min bra?», «Hva hvis de ikke liker mitt neste prosjekt?», «Hvorfor kom ikke vennene mine på seremonien?»
Dersom du forventer at denne prisen gir deg varig lykke, vil du bli skuffet.
Alles lykke kjemikalier reduseres. Det er grunnen til at folk hele tiden leter etter hvordan de kan skaffe mer. Det er slik hjernen vår er skapt og fungerer.
Til og med om du hadde oppdaget en ny planet, ville ikke dine lykke kjemikalier blitt værende. Du kunne sett på planeten din hver dag, men du ville ikke opplevd den fulle gleden du fikk da du oppdaget den. Men du ville ønsket den tilbake.
Du prøver hele tiden å finne mer glede, gjennom de «nerve-banene» du allerede har. Dette ville fått deg til å starte med å lete etter en ny planet.
Men dersom du fant en, lik den forrige, ville det ikke føltes like bra, som den første gangen. Du måtte ha funnet en større planet, for å få like gode følelser.
Hjernen vår sparer kjemikalier til den neste nye informasjonen. Den samme gamle informasjonen vil ikke få utløst dine lykke kjemikalier.
Jeg opplevde dette selv, en gang jeg skulle kjøpe blomster. Det var en utrolig god duft. Etter at jeg hadde kjøpt buketten, tok jeg et siste inn-pust, før jeg gikk mot bilen. Men jeg var overrasket over at jeg nesten ikke luktet noen ting. Det var ikke ny informasjon lenger.
Det samme skjer når jeg er på kaffebar. Det lukter så godt. Men dersom jeg hadde søkt jobb på en kaffebar, med forventning om at jeg skulle oppleve gleden av den gode kaffe-duften, ville jeg blitt skuffet.
Hver av lykke kjemikaliene, skuffer på hver sin måte.
HVORFOR TIDLIGE MINNER ER SÅ KRAFTFULLE:
Hjernen vil alltid sammenligne verden med de tidligere erfaringene som skapte kjemikalie-kretsene dine.
Da du var ung, var alt nytt. Så du opplevde ofte ting som «det beste jeg har opplevd».Eller «det verste jeg har opplevd».
Dette var nok til å danne en ny krets.
Men den neste gangen du spiser den samme pizzaen, er den ikke lenger «den beste pizzaen du har smakt».
Den neste gangen du opplever den samme ydmykelsen foran andre, vil den ikke lenger oppleves som «det verste du har opplevd».
Livet kommer ofte til kort, i forhold til dine forventninger. Fordi du bygde deg dine forventninger, da informasjonen var ny.
Forrige fredag startet jeg å poste et referat fra en bok, som heter “Habits of Happy Brain” og er skrevet av Loretta Graziano Breuning. Dette blir et fast innslag hver fredag i en tid framover.
Dersom du lurer på hvorfor jeg bruker så mye mellomrom i teksen, er dette gjort med vitende og vilje. Det er krevende stoff, og jeg tror det er enklere å oppfatte innholdet om det er korte setninger og små tekstbolker. Men om det likevel er noe – er det bare å skrike ut i kommentarfeltet.
Dersom du ikke har lest forrige fredags innlegg, og sliter med å forstå innholdet, kan det hjelpe å lese første del.
KOKAIN OG DOPAMIN:
Kokain utløser mer dopamin, enn det vanlige livet.
Du kan sitte i sofaen å føle at du fullfører et maraton, uten at du engang trenger å knyte på deg skoene.
Men naturlige belønninger mister sin verdi.
Hjernen lærer seg å forvente unaturlig høy belønning. Du blir begeistret uten at du trenger å utføre noe som helst. Naturlige belønninger, vil da føles mindre tilfredsstillende.
En liten potensiell belønning, utløser en liten dose dopamin. En stor potensiell belønning utløser en stor dose dopamin.
DATASPILL OG DOPAMIN:
Dataspill stimulerer dopamin, selv om de egentlig ikke møter virkelige behov.
Dataspill belønner deg med poeng, som hjernen har linket til sosial belønning eller forhøyet sosial status.
Du lager deg en nerve-bane som forteller deg at du bør forvente god følelse hver gang du spiller dataspill.
Neste gang du kjenner på negative følelser, vil hjernen at du skal ta fram dataspillet, slik at den negative følelsen forsvinner.
Dopamin er ekstasen du føler, når du forventer en belønning.
For eksempel et barn på julaften.
Dopamin utløser reservetanken når du ser en måte å nå et behov på. Til og med når du sitter i sofaen, vil dopamin få deg til å scanne etter ting som er relevant for deg.
Alle hjerner lærer å linke innsats og belønninger.
Å løse matteoppgaver er enda en søk og finn aktivitet. Når du finner rett svar, får du den gode «Jeg klarte det»-følelsen
En idrettsutøver trener mye, fordi hvert skritt mot målet, utløser dopamin.
Å vinne kamper eller medaljer, utløser en stor dose dopamin.
MØT DINE ENDORFINER (KROPPENS EGEN SMERTESTILLENDE):
Euforia er en vanlig beskrivelse på følelsen av endorfiner.
Men dette stoffet ble ikke skapt for gode tider. Det er fysisk smerte som utløser det.
Endorfiner skjuler smerte for en kort periode.
Dette fremmer muligheten for å overleve. Den gir deg en mulighet til å stikke av.
Du ser en sebra som er flerret opp. Endorfiner dekker over smerten for en liten periode. Om den ikke klarer å stikke av, da dør den i det minste med naturens smertestillende stoff i kroppen.
Smerte er signalet fra kroppen om at noe er galt.
Du ville ikke tatt gode valg, dersom du alltid var høy på endorfiner.
Heroin og andre opium-derivater, har samme effekt på oss som endorfiner. Og de passer våre naturlige endorfin-reseptorer.
Du kan utløse litt endorfiner av å trene. Men å trene slik at det utløses endorfiner, sørger ikke for overlevelse.
Endorfiner er ikke ment å utløses på kommando gjennom trening.
Latter utløser litt endorfiner. Men falsk latter gjør det ikke.
Og ekte latter varer bare i noen sekunder.
Et knust hjerte trigger ikke fram endorfiner, på samme måte som et brukket bein.
Endorfiner ble ikke skapt for å lindre sosial smerte.
I dag lider vi mindre av fysisk smerte, og mer av sosial smerte. Vi er designet for å overleve, ikke å bli høy.
Endorfiner blir gitt oss bare i små doser, fordi smerte er viktig å oppdage.
ADRENALIN:
Adrenalin er ikke det samme som endorfiner.
Kroppen gir deg adrenalin for å håndtere krisesituasjoner.
Adrenalin-junkier søker ikke smerte, men de elsker rushet av energi som følger med.
Når du ser bakken komme mot deg i fryktelig fart, vil hjernen din regne med smerte, og gir deg adrenalin for å øke tålegrensen din.
Med adrenalin, er det akkurat som om kroppen trykker inn gasspedalen i bånn. Noen mennesker lærer seg å like denne følelsen
Adrenalin signaliserer at noe er ekstremt viktig i forhold til din overlevelse.
Enten i positiv eller negativ forstand.
Dersom du er i ferd med å motta en Nobel-pris fra en kjent person, da forteller en dose adrenalin til deg at akkurat dette øyeblikket er svært viktig for deg. Og gir deg ekstra energi til å håndtere det.
Dersom fallskjermen ikke åpner seg, er dette også viktig for deg.
Adrenalin forsterker den positive eller negative beskjeden til deg. Slik at du får ekstra energi, og kan håndtere situasjonen.
Adrenalin forbereder deg til å gå til handling, uansett hva det måtte være.
MØT DIN OXYTOCIN (TRYGGHET OG SOSIAL STØTTE):
Når du føler du kan lene deg mot noen, er det oxytocin som skaper denne følelsen.
Tryggheten du føler i en gruppe, eller tryggheten du føler i forhold til en person , er også oxytocin. Sosial tillit, øker din mulighet til å overleve. Men å stole blindt på alt og alle, er ikke bra for deg. Derfor er hjernen skapt for å analysere omgivelsene rundt deg.
En flokk føler seg trygg på grunn av antallet. De stoler på at noen i gruppen gir dem beskjed dersom noe er på ferde. Men en gruppe hjelper deg bare dersom du løper, når de andre løper.
BERØRING FREMMER OXYTOCIN:
Oxytocin gjør at det føles bra både for den som gir en berøring, og for den som blir berørt.
Aper bruker tid på å «groome» (pleie) andre aper. Og det viser seg at dette styrker båndene mellom dem.
Sosiale allianser kan skape problemer. Men oxytocin får allianser til å føles bra.
Men vi mennesker har andre mål enn å bare blindt følge de andre. Vi kan overkjøre vår flokk-mentalitet.
Reptiler har for eksempel ingen varme følelser for andre reptiler. En øgle stoler aldri på en annen øgle. Og oxytocin blir bare utløst hos den, når den forsøker å finne noen å parre seg med.
Menneskehjernen skapes ut fra interaksjoner med den virkelige verden. Vi er født dum.
Jo mindre en hjerne er, jo mer er den avhengig av ferdig oppbygde koblinger og egenskaper.
Jo større en hjerne er, jo mer bygger arten opp overlevelses-ferdigheter fra erfaringer den selv opplever.
En stor hjerne, bygger egne koblinger, istedenfor at den er født med dem.
Jo større en hjerne er, jo lenger er den hjelpeløs etter at den er født.
Det tar tid å fylle en stor hjerne med nyttig informasjon.
Jo mer du investerer i hvert barn, jo mer taper du om det dør.
Oxytocin flyter hos en gaselle, når den er omgitt av sin flokk.
Vi mennesker forlater ofte gjengen vi vokste opp med. Men hjernen vår krever fortsatt oxytocin. Den gode følelsen du får når noen støtter og beskytter deg. Eller du støtter og beskytter noen andre.
Sosiale allianser transformerer følelser av trussel, og gjør dem til trygge følelser.
Du kan ha blandede følelser i forhold til kollegaer og medelever. Men når du forlater dem, faller ditt oxytocin-nivå. Og da vil hjernen din fortelle deg at noe er galt. Du får en negativ og ensom følelse.
MØT DIN SEROTONIN (RESPEKT):
Mennesker søker sosial dominans, fordi serotonin får det til å føles bra.
Men du unngår helst konflikter, fordi dette er linket med smerte.
Hjernen vår søker den gode følelsen av serotonin og respekt, uten å få en dårlig følelse av smerte.
Du kan si at ingen burde dominere noen. Men da ville ikke verden fungere. Noen må ta tak i situasjoner, og lede andre mennesker.
Hjernen søker «the one up»-posisjonen, fordi serotonin føles bra.
HVORDAN SEROTONIN (RESPEKT), DIKTERER DYRS ADFERD:
Noen forskere satte en dominant ape foran et speil. Apen gjorde dominerende trekk, og reagerte når apen på motsatt side ikke responderte slik den forventet. Apen ble irritert, noe som medførte at hans serotonin-nivå sank.
Hver dag gjorde de det samme. Apens serotonin nivå sank litt for hver dag, og han ble mer og mer irritert.
Vi mennesker skanner verden for måter å få den gode følelsen av sosial anerkjennelse, uten den negative følelsen av konflikt.
Serotonin hjelper for eksempel grisunger å finne sin plass i hierakiet.
Hver gang en unge går en plass opp i hireakiet, vil den få en dose serotonin, som gir ungen ekstra pågangsmot til å fortsette framgangen.
Men motsatt, når ungen rykker en plass ned, vil en negativ følelse få den til å søke trygghet, ved å unngå konflikter. Grisungens kortisol økes dersom den er svært underernært. Det skaper aggresjon, noe som hjelper den å få mer mat.
Aggresjon er annerledes enn sosial dominans, fordi kortisol føles negativt, mens serotonin føles bra.
Serotonin er den rolige følelsen, om at du vil få det du trenger.
Kortisol er den ekle følelsen av at noe fælt kommer til å skje, dersom du ikke gjør noe nå.
Grisungene får kjempe sin egen strid, uten at moren blander seg. Hver unge lærer fra opplevelser av smerte og gode følelser. Hver hjerne bygger forventninger, om når man bør være om seg og når man bør være tilbakeholden.
Hjernen måler hele tiden tilgang til ressurser. Når du har tilgang, føler du deg bra og trygg.
Du kan bli irritert når du ser andre forsøker å sikre sine posisjoner. Men når du selv gjør det samme, tenker du bare: «Jeg forsøker jo bare å overleve.»
Å unngå konflikter kan hjelpe deg å overleve, mer enn en ekstra matbit kan. Når du innser at du er av den svakere sorten, tar du det rolig, og venter til det er din tur.
Men når du oppdager at du er sterkere, vil serotonin gjøre slik at du tar deg til rette. Hjernen er programmert til å tenke sånn.
Den eneste måten et flokkdyr kan spare til vanskelige tider på, er ved å bruke tid og krefter på å høyne sin status.
Kortisol får et dyr til å forsvare seg, og angripe en på høyere skala enn seg selv. Mens serotonin får et dyr til å gå med stolthet.
Hver eneste gang du snakker med noen, vil du få enten et positivt og interessert svar, eller et surt og avvisende svar tilbake. Det finnes ting du kan gjøre, for å øke sannsynligheten for at dem behandler deg med vennlighet.
Vi har to deler av hjernen vår som kan styre oss. Dette er “hjernebarken” (på engelsk “cortex”), dette er når du selv har kontrollen og du styrer med dine verdier og overbevisninger. Og så har vi “det limbiske systemet”, som er en primitiv del av hjernen, og kan sammenlignes med en pattedyr-hjerne. Den styrer deg da med instinkter for å øke din sjanse for å overleve. Dette vil jo også si at den du snakker med har de samme to mulige hjernedelene, som kan styre dem, og dermed reagere på deg.
Når det er hjernebarken som har styringen, det vil si – deg selv og dine bevisste intensjoner, da er du som oftest vennlig og ønsker å hjelpe og forstå motparten. Når det derimot er ditt “limbiske system” som styrer deg, da vil du som oftest være negativ, aggressiv, avvisende og forsøke å komme deg unna motparten. Du ønsker rett og slett ikke å ha noe med den andre å gjøre.
Det limbiske systemet er den samme hjernedelen som dyrene har. Her er det instinktene som rår. De har sin vennekrets og de har sine fiender. Ikke noe midt i mellom. Og slik reagerer også “det limbiske systemet” som vi mennesker har. Er du ikke en venn, reagerer “det limbiske systemet”, med aggresjon, negativitet og avvisning. Men er du en av vennegjengen, vil den overlate snakkingen til deg personlig – det vil si, “hjernebarken” din.
Du kan tenke deg “det limbiske system” som en vakt. Den er alltid på hugget. Det vil si at hver gang du sier et eller annet til en annen person, må din kommentar møte på “det limbiske system”, før det går videre til “hjernebarken”, altså den virkelige personen du ønsker å snakke med. Ikke motsatt. Grunnen til dette er at “det limbiske system” er raskere, enn “hjernebarken” din. Begge to prøver å høre etter og forstå det som møter deg.
Når du sier noe til en annen person, vil “det limbiske systemet” til den andre personen, prøve å finne ut om du personlig, og om dine hensikter er en trussel for vedkommende. Det vil si: “er det fordelaktig, eller en ulempe at xx kommer å snakker med meg?” Husk at dette skjer på et ubevisst nivå, dette spørsmålet blir besvart, før du selv og din “hjernebark”, får muligheten til å si noe.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Dersom “det limbiske systemet” (pattedyr-hjernen) er usikker eller føler det som en trussel, tar “det limbiske system” kontrollen, og forsøker å ordne opp selv. Men dette er ingen smart skapning – tenk på den som en pattedyrhjerne som styres av instinkter. Den er aggressiv, negativ og avvisende. Ofte kan dette føre deg inn i krangel og dårlig stemning.
Men dersom “det limbiske systemet” ikke ser noen trussel når du kommer bort for å si noe, da overlater den kontrollen til vedkommendes “hjernebark”, det vil si “den smarte menneskehjernen” altså personen selv. Og da er stemningen helt annerledes. Nå kan du møte på en snill, hjelpsom og imøtekommende person, som ikke har noen onde hensikter.
Hemmeligheten er altså å møte andre mennesker, på en slik måte at du ikke skremmer “deres limbiske system” som er vakt-mannen deres. Finner “vakten” (det limbiske system), deg som en trussel, vil du oppleve å møte på deres vrede. Dersom deres “vakt-mann”, ikke finner deg og din henvendelse som truende, vil den rett og slett akseptere at du kan snakke med den andre personen, uten at den blander seg inn.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Når du krangler, avviser noen eller på en eller annen måte behandler ander, slik du ikke ønsker, da er grunnen at “ditt limbiske system” har kontrollen over deg. Og det kan være vanskelig å ta fra den makten. Jeg kan garantere dårlig stemning.
Så neste gang du går inn på rommet til din sønn eller datter – da spør deg selv: “Hvordan kan jeg gjøre dette, og forklare min intensjon, uten å vekke hans eller hennes vakt-mann?” Fordi dersom denne vakten våkner, da blir det et hinsides spetakkel mellom deg og din sønn/datter. Om du klarer å komme deg inn på rommet deres, på en slik måte, at din sønns/datters “limbiske system” ikke ser på deg som en trussel, vil du møte en varm og vennlig person, som gjerne ønsker å hjelpe deg og er imøtekommende.
Opplever du deg selv problemer når du skal snakke med andre mennesker?
Tidligere hadde jeg en fast spalte som het: Fredagsboken. Planen var da å skrive referater fra gode bøker jeg hadde lest. For et par måneder siden jobbet jeg med en bok som handlet om “hjernen og lykkestoffene”. Den var så revolusjonerende for meg at jeg tenker å poste referatet jeg skeiv av den i små bolker hver fredag framover.
Om du ønsker å vite litt mer om hvordan hjernen fungerer, tror jeg du vil synes den er interessant. Boken heter: “Habits of Happy Brain”, og er skrevet av Loretta Graziano Breuning. Her får du første del. Skriv gjerne kommentar, spørsmål eller kom med innspill.
Vi har en overlevelses fokusert hjerne. Når du er bekymret for hvordan håret ditt ser ut, blir hjernen din ekstra aktiv og bekymret, for at du skal miste status, og bli utelatt fra gjengen. Den frykter at den skal bli sosialt ekskludert. Dette er meget kritisk, sett fra din hjernes perspektiv.
Bevisst vet vi at dette ikke er noe å frykte, men hjernen blir stresset opp av slike ting.
VÅRE 4 LYKKE KJEMIKALIER
DOPAMIN: – produserer «glede av å finne ting» som møter dine behov.
ENDORFINER: – produserer et stoff som «dekker over dine smerter» (kroppens smertestillende stoff).
OXYTOCIN: – produserer en «trygghetsfølelse», også kalt «sosiale bindinger».
SEROTONIN: – produserer følelsen av å være «respektert av andre».
Disse lykke kjemikaliene blir skrudd på av hjernen din, når du finner/oppdager noe som er bra for din overlevelse. Deretter skrur de seg av, slik at de er ny-ladet og klar, neste gang noe overlevelses-basert krysser din vei.
En av grunnene for at du kan oppleve en nedtur, i alle fall med dopamin, er at du har fråtset i godsaker alt for lenge, og hjernen din ser ikke grunnen for å ønske seg noe mer. Den har fått alt den ønsker seg. Vi er skapt for å slite for godene våre, ikke å få de opp i hendene.
Dopamine – The joy of finding what you seek.
Endorphine – Oblivian that mask pain.
Oxytocin – The comfort of social alliance.
Serotonin – The security of social importance.
Det er det limbiske system som styrer dette. Hippocampus, Amygdala og Hypotalamus. Dette systemet er omgitt av en stor cortex (hjerne-bark). Vi styres av disse to systemene: «det limbiske system» og «cortexen».
«Cortexen» (hjernebarken) ser etter mønster i nåtiden. «Det limbiske system», utløser kjemikalier (følelser) som forteller deg om du bør gå etter noe, eller å unngå noe.
Vi hører ikke alltid på anbefalingene som kommer fra «det limbiske system» (følelsene), fordi den kan overkjøre den.
Dersom «cortexen» (hjernebarken) går mot anbefalingen (følelsene), da reagerer «det limbiske system».
LYKKE STOFFENE:
Dopamin motiverer deg til å gå etter ting, selv om det kreves stor innsats.
Endorfiner motiverer deg til å motstå smerter, altså utføre noe, selv om du egentlig ønsker å stoppe. Som for eksempel å løpe i sikkerhet, om du blir skadet av noe som har jaktet på deg. (haiangrep).
Oxytocin motiverer deg til å stole på andre, slik at du kan oppleve trygghet i fellesskap med andre.
Serotonin motiverer deg til å søke respekt.
En løve får utløst dopamin i hjernen sin, når den ser et byttedyr den tror den klarer å fange.
Hos dyr er det hovedsakelig «det limbiske system» som styrer hva de gjør. De gjør det de må for å overleve. Dette er det samme som instinkter.
De får en følelse av at de bør jakte på noe spesifikt, og da jakter de på det, uten å tenke noe mer over hvorfor.
«Det limbiske system» er dannet av maskineriet som styrer nerve-kjemikaliene.
Vår store «cortex» (hjernebark), gjør at vi kan endre måten vi kan gjøre ting på. Dette gjør at vi kan spesialisere oss. Bli ekstra flink på et eller flere områder.
Men vi trenger vårt «limbiske system» (følelsene), som forteller oss hva vi bør gjøre, og når vi bør gjøre det.
Men vår «cortex» (hjernebark) ser alt som kaos, helt til vårt «limbiske system», gjennom våre følelser, forteller oss hva vi bør fokusere på.
Kanskje har du hørt at «det limbiske system» er den slemme, og «cortexen» (hjernebarken) er den snille. Men de er helt avhengig av hverandre.
– Dersom du skal bli lykkelig, trenger du ditt «limbiske system». Du får ikke følelser fra «cortexen» (hjernebarken).
Dine følelser er unike. Du skrur på lykke kjemikalier gjennom «nerve-baner» du selv har bygget – opp gjennom hele livet ditt. Derfor reagere vi alle på forskjellige måter, selv om situasjonen er den samme.
Triste og negative minner fra fortiden, bruker nerve-baner som ble skapt av tidligere opplevelser. Hver gang du opplever noe, er sansene dine der og tar ting inn over seg.
Elektriske impulser flyter inn i din hjerne akkurat som vann. Den finner minste motstands vei.
Noen veier dannes om til super-motorveier, når de brukes mange nok ganger.
For eksempel et barn som får respekt av de voksne, når han/hun fikser datamaskinen, har større sannsynlighet for å gjenta oppførselen senere. Fordi han/hun nå har opprettet en ny nerve-bane som gav en god følelse av serotonin. Dette får barnets hjerne til å ønske seg denne gode følelsen av respekt om igjen senere.
Du enser ikke ditt «nerve-bane-system», fordi denne er bygget opp, litt og litt, gjennom hele livet ditt. Du bygger dine nerve-baner, utenfor din bevissthet. Det er også derfor det er vanskelig å endre dem. Du vet egentlig ikke om dem.
– De gamle “nerve-banene” dine er alltid enklest å bruke. Dette er vanene dine.
– Vi er skapt for å lagre opplevelser – ikke å slette dem.
Ofte vil hjernen din trekke deg mot ting som hjalp deg før i tiden. Du kan oppleve å unngå faget matte, fordi en tidligere medelev lo av deg i en matte-time.
Men din «cortex» (hjernebark), kan overkomme dine tidligere skapte nerve-baner. Men dette er ikke nødvendigvis enkelt. Fordi gamle nerve-baner (vaner), flyter utrolig godt. Det er så enkelt å bare gjøre slik du pleier.
BARN LÆRER LETT – MEN IKKE VOKSNE:
– Da du var barn, var det enkelt å bygge nye nerve-baner.
– Men som voksen er det ikke like enkelt. Hvert steg kreves store anstrengelser. Og dine nye nerve-baner forsvinner om du ikke holder dem ved like.
Din hjerne har vanskeligheter med å sende elektriske impulser gjennom dine nye nerve-baner, når de er lite brukt. Men hver gang du bruker dem – fyrer de enklere.
Du må repetere dem om og om igjen. Repetisjon vil bygge de nye kretsene (og kan gjøre dem om til nye vaner) som du ønsker deg. Ingen kan bygge dem for deg. Du kan heller ikke bygge andre sine. Det må de gjøre selv.
– Dine «ulykkelige»-kjemikalier er like viktige som dine lykke-kjemikalier.
Din hjerne trenger «ulykkelige»-kjemikalier for å oppdage trusler.
På samme måte som den trenger lykke-kjemikalier for å oppdage muligheter.
– Vi er skapt for å overleve, gjennom å søke etter lykke-kjemikalier, og å unngå «ulykkelige»-kjemikalier
Dyr søker etter mat, for å unngå den negative følelsen av sult.
Hjernen begynner å lyse opp, når den oppdager en måte å unngå det negative. Mennesker bruker «cortex»-hjernen (hjernebarken) for å kunne se og planlegge lenger fram i tid.
Men vi opplever likevel «ulykkelige»-kjemikalier, fordi livet dreier seg om å overleve fra dag til dag.
Når du er trygg for fysiske trusler, begynner hjernen å søke etter sosiale trusler.
KORTISOL – «ULYKKELIGE»-KJEMIKALIET:
KORTISOL – kommuniserer til deg, via smerte, og forventning om smerte.
Kortisol motiverer deg til å gjøre det som trengs, for å bli kvitt den negative følelsen.
Når en gaselle lukter en løve, motiverer kortisol den til å løpe. Lukten av løve, føles verre enn smerten av å være sulten.
Når du merker kortisol, ønsker du å finne ut hva den kommer av. Hva er den koblet med? Livserfaringer gjør at du har 1000-vis av kjemikalie-parringer.
Noen handlinger virker logiske. Men av og til er det ikke like opplagt, du bare kjenner på en negativ følelse.
Da kan det hende at du tyr til mat, som en donut eller et glass brus eller en pils. Fordi du vet at slike ting forandrer på følelsen du har. Du lærer da hjernen din, at den letteste måten å forandre dine følelser på, er ved å spise eller drikke noe (og som regel noe usunt).
– Neste gang du opplever negative følelser, men ikke vet hva de kommer av, vil hjernen begynne å tenke på mat.
Når den negative «gjør noe»-følelsen kommer igjen, kan hjernen komme på ideen om å spise en donut eller ty til flasken.
– Alt som trigger «enkle lykke-kjemikalier», har bivirkninger.
Lykke-følelsen oppstår når dine kjemikalier er utløst i hjernen din. Dine kjemikalie-utløsere er avhengig av nerve-banene du har laget deg i fortiden.
Dine opplevelser er unike, men kjemikaliene du opplever er de samme som alle andre får. De samme overlevelses-behov er felles for oss alle.
Det er ikke sikkert at du er bevisst på det. Kanskje du fokuserer på luftige mål som fred på jord og klima. Men dine kjemikalier (følelser), snakker rett til dine personlige behov.
MØT DIN DOPAMIN (MOTIVASJON):
Dopamin forteller kroppen, hvor du bør investere din energi.
Hjernen skanner hele tiden gjennom omgivelsene dine, for å finne potensielle belønninger. Dopamin er signalet om du har funnet noe.
Før i tiden scannet menneskene omgivelsene for å finne noe som så godt ut. Og så investerte de energien til kampen om å skaffe seg mat.
I dagens verden vil dopamin framdeles gi deg en god følelse når du skanner verden, og finner bevis for noe som føltes godt tidligere. Og så hjelper den deg å gå for det.
Men du vil hele tiden evaluere om det er verdt å bruke energi på det, eller om du bør spare den.
Du skulle nok ønske at dopamin kunne flyte fritt hele tiden, men det hadde ikke vært bra for deg.
En maratonløper vil få en dose dopamin når han ser mållinjen.
En fotballspiller får dopamin når han scorer mål. Da tenker han: «Yes, jeg scoret. Det var jeg som gjorde det.» Du føler deg så bra at du ønsker å gjenta det.
– Dopamin ble hovedsakelig skapt for å hjelpe deg å nå dine overlevelsesbehov.
En ape får dopamin når den nærmer seg en belønning. Dopamin utløser reservetanken av energi.
En apes dopamin begynner å flyte når den ser en frukt den kan få tak i.
Din dopamin-krets er bygget på din egen siste dopamin opplevelse.
Vi mennesker er ikke skapt med en liste over ting som møter våre behov. Vi bygger dem selv, gjennom livserfaringer.
– Hjernen din sparer på energien, så den kan belønne deg til å gå etter det du har mangel av. Istedenfor å bruke det opp på det du allerede har overflod av.
Jeg opplever et rush av dopamin, når jeg ser moreller for første gang hver sommer. Men det varer ikke lenge. Snart forsvinner dopamin-følelsen, slik at jeg kan lete etter noe annet som er mer relevant for mine behov.
– Sosial belønning er sjelden vare, fordi det ikke kan masseproduseres. Å finne sosial belønning, gir deg dopamin.
– Mennesker bruker årevis på å bli rockestjerner, fotballspillere eller hjernekirurger, fordi hvert steg på veien, utløser dopamin.
– Hjernen gir deg dopamin, etter hvert som du søker og finner ting på veien.
Den sosiale belønning, som utløser dopamin, er forskjellige, på grunn av dine personlige opplevelser.
Men så snart den er utløst, forsvinner den gode følelsen, og du går på jakt etter mer.
HVORDAN DOPAMIN PÅVIRKER HJERNEN:
Forskere gav noen aper en oppgave. Og deretter belønnet de apene med spinat.
Etter noen dager ble spinaten byttet ut med fruktjuice. Dette var en mye større belønning enn apene regnet med, og de fikk en wow-følelse.
Denne wow-effekten forsvant, ettersom apene begynte å forvente å få fruktjuice. Hjernen deres sluttet å reagere på den søte belønningen. De tok den for gitt.
– Når noe ikke lenger er nytt eller blir ansett som en begrenset ressurs, er det ikke lenger behov for hjernen å belønne med dopamin.
Forskerne endret belønningen tilbake til spinat, og apene reagerte med raseri. De hadde lært seg å forvente en stor belønning. Som nå ikke lenger gjorde dem lykkelig. Men å miste den gjorde dem rasende og gal.
Slik informasjon får oss til å endre forståelsen om dopamin.
