Har du opplevd å tolke andre som sure og irriterte, og lurer på hvorfor de er det? Er de sure på meg liksom? Kanskje. Men det kan også være at du ikkje har noe med saken å gjøre.
Bildet er lånt fra pixabay.com/Iffany
På generell basis så er det slik at dersom du vekker opp sinne eller irritasjon hos noen, er det fordi du har trigget fram en trussel-situasjon i livet deres. De har gjerne hatt en plan, eller de holder på med en aktivitet, som du med ditt spørsmål eller ønske er i ferd med å sette et hinder for. Det er i alle fall det personen selv “ubevisst” tenker og er redd for. Kanskje er alternativene i livet deres slik, at enten så må de si JA til deg, eller så får de dårlig samvittighet. Og i så fall er du i ferd med å true dem eller ødelegge planene deres.
Vi kan tenke oss at vi mennesker har en trygghetsvakt inne i hjernen vår, som har som oppgave å følge med på alt som skjer i og rundt oss. Og hver gang denne hjernens trygghetsvakt ser og opplever noe den på en eller annen måte tolker som en trussel mot deg eller planene dine, da aktiveres ditt indre forsvars-system, da blir det produsert stresshormoner i deg – og samtidig går du da i enten fight (og du blir sint eller fysisk aggressiv), flight (du forsøker å flykte, eller stikke av/unngå situasjonen) eller frys (du blir handlingslammet, og håper at situasjonen forsvinner av seg selv).
Det er altså slik at hver gang du går bort og snakker eller spør en annen person om noe, da vil denne personens trygghetsvakt få med seg at du kommer, og den stiller seg da spørsmålet: “Er dette en trussel mot meg?”
Og dersom hjernen deres (trygghetsvakten deres) på en eller annen måte tolker det som en trussel mot personen eller personens planer at du kommer bort og spør om noe, da reagerer hjernens stress og forsvars- /overlevelses-system, og personen blir sur, sint, redd eller irritert. Nå blir vedkommende sur, fordi hjernen hans eller hennes (trygghetsvakten, som skal reagere på alt som potensielt er en trussel), opplever og har tolket deg som en trussel mot deres planer.
Men selvsagt kan det være andre mennesker eller noe annet, som har aktivert deres stress-system, og du har ingenting med saken å gjøre. Men er en person sur, så har noe vekket opp deres forsvars eller overlevelses-system. Og personen har fått massevis av stresshormoner aktivert, og hjernen deres har tolket noe som negativt eller truende mot dem selv eller planene deres.
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
Idag skriver eg litt om min tolkning av følelser, og hva dette er for noe. Det er mange som ikkje forstår seg på følelser, og sier ting som: “Ja, men eg føler for det.” eller “Eg føler ikkje for å gjøre det.” Det er ikkje nødvendigvis feil å følge følelsene sine, men det er heller ikkje nødvendigvis riktig å gjøre det.
Følelser er ikkje sannheten. Det er ditt overlevelses- og drivkraft-system (som eg kaller for dyrehjerne-systemet), som kommuniserer med deg. Det er dette systemet sin måte å “snakke” med deg på. Dette dyrehjerne-systemet gir uttrykk for dens meninger og tolkninger av et øyeblikksbilde. Det er slik den tolker livet ditt, verden og omgivelsene akkurat nå, basert på dens natur, behov og drivkrefter.
Følelsene driver deg til å gjøre ting, ved at den skaper en følelse i deg. Men egentlig er disse følelsene bare dette dyrehjerne-systemet som kommuniserer med deg – basert på dens opplevelse av trygghet, usikkerhet, bekymringer, natur og andre drivkrefter. Men det er helt opp til deg, og din logiske tolkning av verden og livet ditt, om du er enig med disse følelsene, eller om du personlig ønsker å gå i en annen retning.
Går du personlig imot disse følelsene ditt dyrehjerne-system skaper i deg (kommuniserer med deg), da må du regne med at du må handle imot din motivasjon. Da får du en indre krig. Du ønsker å gjøre en aktivitet (kan være trene, rydde, jobbe, skrive blogg osv), mens ditt dyrehjerne-system (følelsene) ønsker at du gjør noe annet (ser på TV, spiller data, slapper av på sofaen osv). Du forstår at du bør gjøre noe annet enn det du føler for. Men din motivasjon går alltid med følelsene dine. Altså du må gjøre aktiviteten du planlegger å gjøre, dersom denne går imot dine følelser, uten motivasjon. Iallefall i starten.
Men dersom du er enig med dine følelser, eller generelt sett bare handler i tråd med dem (selv om dette er noe du egentlig ikkje vil), da vil du oppleve at det er enkelt å gjøre denne aktiviteten, selv om dette er en destruktiv aktivitet. (Som å se på TV, spise noe snop, drikke brus/alkohol, shoppe på nettet osv).
Når du går imot dine følelsers ønske, da vil du måtte kjempe en kamp for å utføre dette. Mens de gangene du følger følelsene dine, vil ting gå nesten av seg selv. Du vil møte lite motstand på din vei.
Dette betyr ikkje at det alltid er smart å følge følelsene dine, men at du bør vite at det oppleves annerledes å leve med og mot sine følelser. Men om du alltid følger følelsene dine, er den sannsynlige destinasjon depresjon og personlige problemer. Det er du som er sjefen i ditt liv – ikkje følelsene dine. Følelser skal advare deg, være til hjelp og gi deg råd. Og om du forholder deg til følelser slik det er ment at du skal gjøre, vil livet ditt bli mye bedre enn om du blir en slave for dem.
Det er en fordel å forstå dette dyrehjernesystemet. Det kommer eg snart til å skrive mer om. Vi kaller dette ofte for “den menneskelige natur”. Her innbefatter dyrehjernens behov, natur, drivkrefter og ønsker. Hovedmålet til ditt dyrehjernesystem er at den skal hjelpe deg til å overleve, overføre dine gener til neste generasjon og øke dine og din “families” muligheter i livet. Basert på dette og på det som skjer deg i livet AKKURAT NÅ, skaper den en følelse. Det er dens tolkning og ønsker for hva du burde gjøre nå. Men du trenger ikkje å følge dens ønsker. Men da må du handle imot din motivasjon.
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
Idag tenkte eg å skrive litt om noe eg hørte i en lydbok. Husker ikkje nøyaktig ka boken heter, så det blir ikkje direkte gjengitt. Men eg synes poenget var bra. Du klarer ikkje å overtale noen til å tro på noe som er motstridig til personens eget synspunkt. Det finnes massevis slike eksempler, hvor dette er aktuelt i dag. Israel-Palestina konflikten, for eksempel. Politikk generelt har blitt mer og mer polarisert, noe som betyr at partene går fra hverandre, og ikkje motsatt slik vi ofte ønsker. Vi blir mer og mer uenige. Typisk eksempel på dette er amerikansk politikk.
Når du får høre ting som ikkje stemmer med det du tror er sannheten. Ja, da har vi mennesker en forsvarsmekanisme inne i hjernen vår som forkaster informasjonen, før den når inn til både bevisstheten og underbevisstheten vår. Vi rett og slett tror ikkje på den. Vi er som regel ikkje ute etter ny og oppdatert informasjon, men mer av det vi allerede tror er sant. Det er iallefall slik det blir etterhvert som vokser til. Når vi er små barn, tar vi til oss det meste som “små svamper”, men etter at vi når sånn ca 6-8 års alderen danner vi oss et eget bilde av hvordan virkeligheten er. Og da begynner vi selv å stille spørsmål ved det vi hører, og aksepterer ikkje ka som helst. Og verre blir det etterhvert som vi blir eldre.
Vi er vanligvis ikkje åpne for kunnskap som ikkje stemmer med “vår virkelighet”, men vi leser og studerer for å finne mer kunnskap og informasjon som passer inn med det vi allerede “vet” og er overbeviste om. Vi leter etter mer informasjon som kan forsterke det vi vet og tror på fra før.
Så skal du diskutere noe med en annen person, og har et ønske om å påvirke denne personens kunnskap om saken, da bør du gå varsomt fram. Mennesker er ikkje villig til å endre seg mye, men 10-20% forandring kan man ofte akseptere. Med dette mener eg at du må være enig i din diskusjonspartner om de fleste synspunkter, for så å kunne endre på for eksempel ett av de. Er du og den du diskuterer med hovedsakelig uenig i grunnprinsippet om saken, kan du glemme å få noe av samtalen. Da vil dere begge gå hver til dokkas uten noe som helst ending i kunnskap og synspunkter.
Så du må vinkle saken på en slik måte at dokkar nesten er enige. Så kan du legge til en retningsforandring underveis. Men du bør ikkje ha for store forandringer om gangen. Men bruker du denne framgangsmåten, kan du nok påvirke noen og enhver ganske mye over tid. Eg tror det var Hitler som sa noe slik som: “Dersom du repeterer en løgn mange nok ganger, blir det til slutt en sannhet.” Men ikkje lyg så du tror det selv. hehe…
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
Sliter du med sosial angst? Skam kan muligens ligge bak og lure. Har i det siste lest og hørt litt om temaet skam, og i den forbindelse fått meg noen aha-opplevelser. Mye av min egen sosiale angst, som eg så absolutt har, selv om det ikkje alltid er så synlig utvendig. Men bak fasaden har det ligget mye sosial angst opp gjennom årene.
Sosial angst kommer ofte i forskjellig drakt. Og det er i det sporet min teori kommer til overflaten. Fordi mye av den sosiale angsten tror eg kommer til syne som en sekundær-følelse. Det vil si at det ikkje er den sosiale angsten som er driveren, men at den har en pådriver bak seg. Og det er her skammen kommer inn i bildet. Eg tror at skam ofte er primærfølelsen, som mange opplever som sosial angst.
Men selv om du finner ut at din primære følelse er skam, som gir seg ut for å være noe innen sosial angst, så betyr det ikkje at problemet ditt er løst. Men nå har gjerne fått en teori om at det ikkje hjelper deg å jobbe med den sosiale angsten, fordi den egentlig er en kamuflert skam-følelse. Men det positive er at du likevel har gått det første steget. Du vet at den negative følelsen du kjenner på, som gjør at du ønsker å gjemme deg for andre mennesker, ikkje kommer fordi du har sosial angst, men fordi du på et eller annet nivå opplever en skam-følelse for noe du har gjort, ikkje gjort eller opplevelser fra fortiden. Og dessverre, her er det også mange grunner som kan ligge bak. Så skam er ikkje en kjempe-enkel følelse å overvinne. Men dersom dette er problemet, da hjelper det ikkje å jobbe med den sekundære følelsen, som egentlig bare er en dekk-følelse for en annen. Du må jobbe med den primære følelsen, for å løse opp i problemet.
For å ta et eksempel fra mitt eget liv. Eg er omtrent kritthvit i huden, dette fordi eg ikkje har vært så mye ute i solen i løpet av livet mitt. Det har gjort at eg er lysere i huden enn de fleste andre, som igjen har medført at hjernen min har laget en forsvarsmekanisme, som gjør at eg ikkje liker å gå i shorts og t-skjorte. Da holder eg meg heller borte fra stranden, og går i bukse når eg er ute rundt andre mennesker. En typisk “sosial angst”, holder meg inne og borte fra mennesker, fordi eg får en negativ følelse når eg er med andre som går i shorts. Men fasiten er, eg skammer meg fordi eg er for hvit i huden. Typisk sosial angst som egentlig er en fordekt skam-følelse.
Måten å jobbe med slike problemer på er å først innse at problemet mitt ikkje er sosial angst i dette tilfellet, men en skamfølelse fordi eg ikkje har gjort “jobben” som de fleste andre har gjort, nemlig vært ute i solen uten langbukse på. Det neste steget eg da bør gjøre er å finne ut en plan for å løse problemet. Eg vet at eg ikkje liker å gå i shorts, fordi da vil hjernen min føle at eg taper ansikt og status overfor andre. Andre “ser ned” på meg når de ser hvor hvit eg er. Når det er fint vær og sol ute, vet eg at eg ønsker å holde meg inne eller ha langbukse på for å dekke over problemet. Så eg vet at eg må tenke og fokusere annerledes.
Eg lager meg så en plan og en målsetning: “Mitt mål er å ta meg bedre ut i shorts og t-skjorte om for eks 3 år fram i tid. Nå har eg sagt til hjernen min at “det spiller ingen rolle hva folk tenker om meg denne sommeren, fordi de kommer til å tenke annerledes når de ser meg om 3 år fram i tid, dersom eg begynner å være ute i shorts og t-skjorte fra nå av.” Og så ser eg for meg hvordan hverdagen kommer til å bli om tre år fra nå av. Så med en gang det er fint vær ute, da fokuserer eg på framtiden istedenfor nåtiden. Eg ønsker at hjernen min ser for seg hvordan eg kommer til å se ut i shorts om tre år, og derfor sier eg til hjernen min: “Idag må eg ha t-skjorte og shorts på meg. Hvis ikkje vil eg se ut som eg gjør idag, også om tre år.”
Bildet er lånt fra Pixabay.com/johnhain
Dette var bare et eksempel, for å vise hvordan noe som kan se ut som en sosial angst, egentlig er en kamuflert indre skam-følelse. Og skal eg noen gang komme meg over denne “sosiale angsten” for å gå ute med shorts og t-skjorte, da må eg først innse at dette kanskje ikkje dreier seg om den følelsen eg kjenner på, og finne ut ka som ligger bakenfor. Og ofte er vi mennesker gode på å vite ka som egentlig er vårt problem, selv om vi ikkje tør å innrømmer det overfor andre. Vi vet egentlig godt hva som er problemet, men later som at det er noe annet.
Løsningen er da ofte: Finn den bakenforliggende grunnen til din sosial angst, iallefall dersom du mistenker at du har en bakenforliggende grunn. Legg en plan, gjerne en plan som går over noe tid, gjerne flere år slik at oppgaven oppleves som realistisk å få til. Innse at det kommer til å bli en kamp du må kjempe. Bit tenna sammen, og gjør det som må gjøres. Om det for eks er som meg, å innrømme at eg er alt for hvit i huden, til at du får anerkjennelse og respekt fra andre. Innse at dette betyr at du må vise verden den virkelige deg for en stund (noen år), før den personen du ønsker å være kan tre fram i lyset.
Og slik må du gjerne jobbe deg gjennom problem for problem. Eg selv har flere slike utfordringer eg må ta tak i, for å få det bedre med meg selv og andre. Å innrømme at du har et eller flere slike problem, er første steg. Det neste steget er å lage en plan, før et tredje steg gjerne er å innrømme problemet for noen andre. Det viktige er ikkje å gå fort fram, men å lage en plan og følge denne. Og bruk gjerne den tiden det trenger, slik at du ikkje ender opp med enda en negativ og panikkartet opplevelse. Det er en grunn for at hjernen din ønsker å holde deg tilbake.
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
For tiden leser eg i en bok som heter: Demensbrems og er skrevet av Andreas Engvig. Der fant eg en interessant studie om forventninger og prestasjoner. Blant annet om korfor det ikkje nødvendigvis er en fordel å alltid vite sannheten om ting. Dersom du for eksempel får vite at du har dårlige gener og dårligere forutsetninger enn andre, da vil dette kunne medføre at du presterer dårligere. Da er det faktisk bedre at du er uvitende om livets realiteter og gyver løs i god tro på at alt bare er såre vel. Så får du heller deale med utfordringene når de omsider skulle komme til synet.
I en forskningsstudie fra 2019, testet forskeren Brad Turnwald og noen av hans kolleger ved universitetet i Stanford, 116 amerikanske forsøkspersoner for et gen som de mener henger sammen med fysisk utholdenhet.
Forsøkspersonene gjorde to løpstester på en tredemølle, en før og en etter at de fikk vite om de hadde genet for god fysisk form eller genet som antyder at de er dårligere fysisk anlagt.
Forsøkspersonene ble så delt inn i to grupper, hvor den ene gruppen fikk vite at de hadde genet for god fysisk form, og de andre forsøkspersonene ble satt i gruppe to, og fikk vite at de hadde genet for dårlig fysisk form. Men greien her var at deltagerne ble tilfeldig delt inn i gruppene, og hadde ingenting med om de hadde det gode genet eller det dårlige genet å gjøre.
Da gruppen som ble fortalt at de hadde det dårlige genet for fysisk form, på nytt løp på tredemøllen, gjorde forsøkspersonene i denne gruppen det betydelig dårligere enn den første gangen de løp. Altså før de fikk den “dårlige” beskjeden. Og dette var uavhengig av om de virkelig hadde det dårlige genet eller ikke. Den mindre gode prestasjonen var en direkte følge av informasjonen de hadde fått, som sa at de hadde det dårlige gener for fysisk utholdenhet, selv om dette ikke stemte.
Dette kalles for nocebo-effekt: Dine negative forventninger vil bidra til et dårligere resultat. Motsatt av placebo-effekten som sier at fordi du forventer et godt resultat, får du et godt resultat, selv om informasjonen du har fått ikke stemmer.
Funnene fra gruppen som fikk den motsatte beskjeden, nemlig at de hadde gode gener for fysisk utholdenhet, var helt motsatt. Alle i denne gruppen fikk en forbedret prestasjon etter at de fikk vite at de hadde gode gener. Dette var også uavhengig av om informasjonen de fikk var sann eller ikke. Det at de trodde at de hadde gode gener, gjorde at de presterte bedre.
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
Eg såg en YouTube-video for litt siden som handlet om adrenalin, og om kordan man ofte reagerer negativt på dette stoffet. I videoen forteller Daniel Kingsley om kordan adrenalin kan påvirker oss negativt dersom vi er redde og usikre på stoffet. Og deretter kordan vi kan ufarliggjøre det samme stoffet, bare ved å tenke og fortelle seg selv at adrenalin ikkje er farlig. I virkeligheten er dette et stoff som hjernen selv produserer, som kan hjelpe oss til å gjøre det vi holder på med enda bedre. Men som når det blir mistolket, kan føre til angstanfall.
Det er det mange som reagerer negativt når de merker at de har fått adrenalin i systemet sitt. De oppdager at hjertet begynner å slå veldig raskt, og de begynner å svette. Det kan gjøre de redde eller engstelige. Som igjen kan føre til at de for eksempel glemmer det de skal si. De mister kontrollen over situasjonen. Et annet symptom er at man ofte blir tørr i munnen av adrenalin, som gjør at det blir vanskeligere å snakke.
Dette igjen starter en dose nummer to. Det produseres mer adrenalin, som igjen fører til at alt føles enda verre. Du får sterkere symptomer, og opplever gjerne å være i mindre kontroll enn du var, da du opplevde å miste kontrollen. Nå blir du enda mer engstelig, og dette skaper bølge nummer tre, som igjen kan skape bølge nummer fire. Du er kommet i en negativ spiral, som i verste fall kan ende opp i et panikkanfall.
DEN POSITIVE MÅTEN Å REAGERE PÅ:
Når du merker symptomene på adrenalin i kroppen. Det vil si, raskere hjerterytme, du begynner å svette og eventuelt blir tørr i munnen, da kan du vite at dette ikkje er farlig. Det er ingen grunn til panikk. Adrenalin er et naturlig stoff som hjernen vår selv produserer.
Starten vil være lik om du reagerer positivt eller negativt på stoffet. Det er at hjertrytmen går opp, du begynner å svette og du blir tørr i munnen. Du kan da si til deg selv: «Eg merker pulsen min er blitt høyere – men det er helt OK. Og at eg svetter – men det er også helt greit. Det er ikkje noe farlig å svette. Og eg er litt tørr i munnen. Men alt dette er naturlige reaksjoner i kroppen min.»
Om du klarer å reagere på den måten, vil du ikkje vekke opp en negativ reaksjon i hjernen din. Altså du vil ikkje skremme hjernen din til å tro at noe er feil eller farlig. Men du har til og med forklart den at du forstår ka som foregår, og dette er med på å gjøre frykt-senteret i hjernen din tryggere. Adrenalinet finnes i kroppen din, som gjør deg i stand til å handle på en litt kraftigere måte, men uten at hjernen din er redd for negative konsekvenser på grunn av dette. Du har jo nettopp fortalt deg selv at du vet ka som foregår, og at dette er trygt.
Nå vil adrenalinet gå over helt av seg selv, og du blir snart «normal» igjen. Du har en dose adrenalin i kroppen din i ca to minutter, dersom du ikkje produserer mer. Som du ofte vil gjøre dersom du skremmer opp hjernen med noe du frykter for eller som bekymrer deg.
Føler du deg trygg på stoffet, er dette et stoff du kan begynne å like, fordi det gir deg muligheter når du har det, og det er ikkje farlig å produsere det. Det betyr bare at hjernen din har tolket noe som viktig for dine muligheter i livet eller nødvendig for din overlevelse. Du får en liten boost av energi, som du kan bruke til din fordel. Men dersom du ikkje klarer å dra fordeler ut av den, da kan du likevel ufarliggjøre hendelsen, med at stoffet snart går ut av kroppen din av seg selv. Om et lite minutt eller to, er du da tilbake til den normale utgaven av deg selv.
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
I boken “Pulskuren” av Torkil Færø, skrives det om noe svært dagsaktuelt, nemlig vårt energinivå, vår mentale helse og at folk generelt føler seg sykere enn de noen gang har gjort tidligere.
I boken skriver forfatteren om noe som kalles “Body Battery” (Energi-batteri). Dette er en slags konto eller et budsjett, som gjengir vårt energinivå. Det er nivået på dette “Body Batteriet”, som avgjør om vi føler oss opplagte eller opplever å være slitne i hverdagen. Greien med dette “energi batteriet” er at det er et felles batteri, som krever at du lader det opp hver dag. Hver eneste ting du gjør med kroppen din, eller tankearbeid bruker ut av dette batteriet. Så etter hver dag, kreves det at du lader det opp igjen, for at du skal ha overskudd og energi til å ta fatt på en ny og travel dag.
I boken, skriver Torkil Færø om to systemer, stress-systemet (det sympatiske nervesystem), dette tapper batteriet for energi, og hvile og vedlikeholds-systemet (det parasympatiske nervesystem) som lader opp igjen batteriet. Disse to systemene fungerer mot hverandre. Det vil si at når det ene er på, er andre av, og motsatt. Vi mennesker skapt slik at vi trenger at hvile og vedlikehold-systemet (altså det parasympatiske nervesystem) er påskrudd mer enn stress-systemet (det sympatiske nervesystem). Men dette er det svært få av oss som klarer å få til. Og som regel er stress-systemet (det sympatiske nervesystem) påskrudd mesteparten av dagen.
Kroppen vår skaper stress når den forbereder oss til innsats. Så stress i seg selv er ikkje farlig. Dette er bare kroppen din som produserer energi, slik at du skal kunne få gjort oppgaven som ligger rett foran deg. Men meningen er at dette sympatiske stress-systemet skal skru seg av når du er ferdig med oppgaven/aktiviteten. Og da skal det andre systemet ta over, det parasympatiske nervesystem (hvile-systemet). Når det parasympatiske systemet (altså hvile systemet) slår seg på, da lader ditt “energi batteri” (Body Battery). Blant annet går hjerterytmen din ned og blodtrykket ditt senkes.
Men det er jo slik idag at vi stresser mer og mer. Vi jobber kanskje på en arbeidsplass som krever mye innsats av hver enkelt ansatt. Hvert år skal jo overgå det forrige. Og forskjellige datasystem, som e-mail, nettmøter, sosiale medier og lignede gjør at vi egentlig aldri får skrudd av det sympatiske stress-systemet. Vi har egentlig aldri hatt det så godt og trygt som idag, men likevel aldri har det sympatiske stress-systemet vært så aktivert som det er idag. Vi får nyheter og aviser rett på mobilen, økonomien til folk har blitt strammere, og vi skal være med på alt mellom himmel og jord, og vi skal attpåtil både være topptrente og ha en stor sosial omgangskrets. Det er jo ikkje mulig å få til alt dette her. Alle disse aktiviteten holder det sympatisk stress-systemet vårt igang. Og da får jo ikkje det parasympatiske hvile-systemet slå seg på. Dette medfører at “energi-batteriet” vårt tappes mer og mer, mens ladingen av det samme “energi-batteriet” får dårligere og dårlige vilkår. Dette gjør at stress-systemet vårt er påskrudd nesten hele døgnet, og tapper oss for krefter. Mens vi får dårligere lading mellom slagene. Det igjen fører til at vi blir mer slitne, gretne og tilværelsen føles mer og mer meningsløs.
LITT MER OM DISSE TO SYSTEMENE:
Det parasympatiske hvile-systemet, skal sørge for å lade energi-batteriet ditt. Det er når du er parasympatisk aktiv at kroppen din vedlikeholdes. Det er også da maten din kan fordøyes skikkelig. Pulsen din slår saktere, og blodtrykket senkes. Det er også i parasympatisk hvilemodus at immunforsvaret ditt fungerer som det skal. Kroppen vår er skapt for å hvile mye i løpet av dagen. Men problemet vårt er jo at det å hvile ofte sammenlignes med å være lat. Så når du roer ned, for å lade energi-batteriet ditt, da er det mange som får dårlig samvittighet. Det medfører at de nesten hele døgnet stresser seg selv og kroppen sin unødvendig, og dette gjør også at de får dårligere søvn om natten, og ender opp utslitte til en ny dag. Det er når det parasympatiske nervesystem er aktivt, at kroppen får hvilt seg.
Fra det sympatiske kommer det aktiverende signaler, mens det kommer dempende signaler fra det parasympatiske. Så du kan tenke AKTIVITET og STRESS, når du leser ” det sympatisk nervesystem” og RO, HVILE og VEDLIKEHOLD når du leser “parasympatiske nervesystem”.
Kroppen vår er skapt for å leve slik våre forferde levde livene sine. Og da var dagene kortere og nettene lenger, siden vi i dagens samfunn har funnet opp kunstig lys. Vi trenger også å være fysisk aktive, men ikkje mye aktive. Det sies at urmennesket beveget seg omlag 15.000 skritt om dagen. Så det er ikkje nødvendigvis slik at jo mer trening, jo bedre. Trening skrur på det sympatiske stress-systemet. Og etter at vi har trent, trenger kroppen tid til å regulere ned stresshormonene som er blitt produsert, slik at puls kan senkes og kroppen får drevet med vedlikehold. Derfor anbefaler Torkil i boken at man ikkje må trene alt for sent. Kroppen trenger noen timer å stresse ned, dersom du skal få best mulig resultat av søvnen din.
Det sympatiske stress-systemet har to forskjellige retninger. Det ene er FRYKT, det andre er FRYD. Med andre ord, både positive og negative aktiviteter er stress. Ja, du leste riktig. Det produseres stress i kroppen din, når du har det gøy, og er motivert til å gjøre noe. Så stress er ikkje negativt. Fra skapelsen av, er ikkje stress negativt i det hele tatt, dersom stresset er naturlig, og at det blir avsluttet når det skal.
TRUSSELMODUS vs UTFORDRINGSMODUS
I trusselmodus tror vi ikkje at vi mestrer oppgaven, og vi blir defensive. Nå frykter hjernen for et negativt utfall, og dette resulterer i at blodårene trekker seg sammen, slik at dersom du skulle blitt skadet, ville du miste mindre blod.
I utfordingsmodus tror vi at vi kommer til å klare oppgaven vi holder på med. Pulsen stiger og hjerteslagene øker kraften i hvert slag, og blodårene utvides for å få maks fysisk og mental kraft. Begge deler utløser fysiske endringer som skaper nye nervekoblinger i hjernen vår.
Hovedmålet til det sympatiske stress-systemet er å hjelpe oss til å overleve. Det skulle sørge for å gi deg rask energi, slik at du kan gjøre en handling, for å fremme overlevelse. Øke sannsynligheten for at du enten overlever eller styrker dine muligheter i livet. Og både frykt-relaterte aktiviteter og fryd-aktiviteter var viktige for våre forfedre. Hjernen vår tolket det som skjedde rundt oss, og dersom den tolket det dithen at vi enten trengte å flykte eller slåss, da gav den oss energi til dette, slik at vi kunne forsvare oss eller stikke av. Men det kunne være at du så noe godt og spiselig et stykke bortenfor, også dette kunne hjelpe våre forfedre å overleve. Nå ville hjernen din gi deg motivasjon til å jakte på det gode du fant.
Bildet er hentet fra pixabay.com/qimono
KORT FORTALT:
Det eg ville med denne artikkelen var å informere om at vi har et energi-batteri, som vi må sørge for og passe på, slik at vi har energi og overskudd til hverdagens mas og jag. Dersom vi ikkje passer på dette “batteriet”, da kan vi fort ende opp utslitte, demotiverte og syke/psyke. Det meste vi gjør i hverdagen bruker av dette energi-batteriet, og vi bør derfor være mer gjennomtenkte med ka vi bruker vår energi på, fordi det er en begrenset ressurs. For å lade batteriet, må vi tilbringe tid i det parasympatiske hvile og vedlikehold-systemet. Dette skjer når kroppen er så rolig, at hjertet og pulsen vår slår sakte. Er pulsen din høy, da er stress-systemet ditt aktivert, og kroppen får ikkje hvile og lader ikkje. Dette vil også si at tankene dine kan stresse kroppen din på samme måte som fysiske aktiviteter.
Se for deg at det finnes to hjerner inne i hodet ditt. Den Logiske hjernen, den du styrer selv. Mange tror at dette er den eneste de har. Og så har du dyrehjernen, som styrer følelsene dine. Dyrehjernen står for kreftene i livet ditt. Den kan enten gi deg ekstra krefter eller ta fra deg kreftene. Den kommuniserer til deg via følelsene dine.
Begge disse to hjernene, ønsker at du og kroppen din, skal lykkes i livet. Men problemer oppstår ofte når din logiske hjerne, og din dyrehjerne med sine følelser, ikkje kommuniserer og forstår hverandre. Dette gjør at man prøver og prøver og prøver, men jobber mot sin dyrehjerne og sine egne følelser.
Din dyrehjerne (følelseshjernen) forsøker å gi deg sitt syn på tingene som skjer i og rundt deg, men du ved dine logiske tanker er ikkje mottagelig for det dine følelser forsøker å fortelle deg. Ofte ønsker vi bare å numme bort følelsene, eller fjerne dem helt, ved å gjøre noe som endrer deres fokus og bekymringer. Dette gjør man, istedenfor å gå inn i følelsene og spørre seg selv om det ligger noe nyttig informasjon her. Vi ønsker bare å fjerne de negative følelsene her og nå, slik at de ikkje lenger plager oss, og så gyver vi videre på våre ikkje nødvendigvis fullt så planlagte liv. Ofte føles det nok, bare det å overleve.
Du med din logiske hjerne fortsetter å gjøre det som du pleier å gjøre, fordi det har jo tidligere hjulpet deg mot dine negative følelser. Men dette vil i lengden ikkje være løsningen. Du burde heller spurt deg selv om følelsene kanskje er der fordi de ønsker å fortelle deg noe? Eller om din dyrehjerne rett og slett er bekymret for noe? Du opplever sannsynligvis liten framgang i livet ditt, før du blir kjent med, og begynner å samarbeide med følelseshjernen din.
Synes du dette høres merkelig ut? Følelsene dine som har en jobb å gjøre, ønsker jo egentlig bare å hjelpe deg i livet, men blir aldri hørt eller møtt. Det er for eks din dyrehjerne som styrer din motivasjon og interesse. Men du ved din logiske sans og dyrehjernen med sine følelser har aldri fått koblet seg sammen. Men sannheten er at begge disse hjernedelene ønsker det beste for kroppen og livet ditt. Men framgang og suksess er svært vanskelig å få til, dersom ikkje disse to klarer å samarbeide.
Så dersom du ved din logiske hjernedel ikkje forstår din dyrehjernes følelser, og lærer deg å høre på ka den har å fortelle deg, da vil du neppe nærme deg ditt virkelige potensialet i livet. Fordi du vil hele tiden måtte kjempe med deg selv. Dine følelser. Du skaper ingen retning med livet ditt. Det blir som å tråkke pedalen i bunn, samtidig som du står på bremsen. Du gjør ditt beste, og prøver virkelig hardt, men lite framdrift blir likevel resultatet.
Du tror og mener du forstår livet. Og det kan det faktisk hende at du gjør. At du har massevis av kunnskap, evner og gode egenskaper, men noe holder deg tilbake. Og kanskje er nettopp dette å sette av tid til å la følelsene dine få komme med sine synspunkt og bekymringer? Slik at den lille floken som er forknytt og hindrer deg fra å skyte fart i riktig retning, blir løst opp. Fordi en bekymret dyrehjerne, er en dyrehjerne som ikkje vil slippe løs energien din. Men holde den tilbake.
Eg sier ikkje at alt som kommer fra din dyrehjerne og dine følelser er sanne og fornuftige, men det at du ikkje tar den med i betraktning kan hindre deg fra motivasjon og energi du egentlig har rikelig av. Men som du ikkje får adgang til, før du og følelseshjernen din er på bølgelengde.
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
Jeg så en video på YouTube idag. Den dreide seg om et møte mellom Andrew Huberman (som er kjent for å være forsker innenfor hjernen), og David Goggins (som er kjent for å ha en vilje og utholdenhet av stål).
David Goggins sa at opp gjennom livet hadde han fått mange kommentarer om hvor heldig han var, fordi han var født med en så sterk vilje. “Hva mener du? Jeg har selv utviklet den,”, var hans faste svar på dette spørsmål.
Dersom du alltid gjør det som er lett, blir livet vanskelig for deg. Men om du i stedet gjør det som er vanskelig, blir livet lett for deg.
Andrew Huberman la fram litt forskning om en hjernedel som heter: “ANTERIOR MIDCINGULATE CORTEX” eller som han også kalte den “ditt lille kakemonster” (mye enklere å huske). Bestem selv, men navnet er ikke så viktig.
Forskere har funnet at hos mennesker som sliter og har fått lite til i livet sitt, har en liten “anterior midcingulate cortex”, mens for eks idrettsutøvere har en mye større utgave av denne hjernedelen.
Huberman presiserte at når mennesker gjør det som er vanskelig å gjøre, som å trene hver dag, spise sunt eller studere noe, da utvikler og vokser denne delen av hjernen seg. Den blir større når vi legger ned arbeid som vi ikke egentlig ønsker å gjøre.
Forskningen viser også at hos mennesker som lever lenger enn vanlig, typisk har en større “anterior midcingulate cortex”, enn de som lever kortere. Så delen styrer ikke bare viljestyrke men også viljen til å leve, mente han.
Vi kan selv velge å utvikle denne delen i oss, ved å fortsette å gi oss selv oppgaver og aktiviteter som er vanskelige og krevende for oss å utføre. Altså ting som er utenfor komfortsonen din.
For dersom du for eks liker å dusje i iskaldt vann, og gjør dette i ett minutt, og du utvikler deg til å klare 10 minutter, da er det lett å tro at nå er du virkelig i støtet. Men denne hjernedelen fungerer ikke på denne måten. Du gjør jo bare mer ut av det som allerede er innenfor din komfortsone. Du må istedet utfordre deg selv til å gjøre oppgaver du gruer deg til å gjøre, eller tvinge deg til å gjøre oppgaver som er nødvendige. Greien er å gjøre oppgaver og aktiviteter du ikke egentlig ønsker å gjøre. Gi deg selv mer ulystbetont arbeid. Da vokser denne delen i deg.
David Goggins (før) og (nå).
Så sannsynligvis har overvektige mennesker og mennesker med dårlig fysisk form, en mindre “anterior midcingulate cortex” enn idrettsutøvere. Eller mennesker med god fysisk form. Så det å bare fortelle vedkommende at de bare trenger å trene mer, så blir livet deres så mye bedre, er ikke nødvendigvis riktig. Det kan være at du har et større “kake-monster” inne i deg, enn den andre personen, (navnet gir egentlig ikke mening?? Et større kakemonster, spiser vel flere kaker? Eller? Og med flere kaker, kommer vel dårligere form??)
Men grunnen til at jeg skriver denne artikkelen er ikke å unnskylde de med dårlig fysisk form, men jeg ønsker å gi dem gode nyheter om at det ikke trenger å være slik for alltid. Vi kan utvikle et større kake-monster dersom vi virkelig ønsker dette. (For eks hadde jeg ikke en tanke om å skrive dette innlegget før jeg så videoen. Det var langt utenfor min komfortsone. Men nettopp derfor gjorde jeg det. Og nå snart skal jeg levere noen stoler og bord. Noe som også er utenfor min komfortsone.)
Jeg tror mitt kakemonster har spist seg litt mindre i det siste, fordi nå gjør alt for lite av nyttige aktiviteter. Og det bør jeg gjøre noe med. Så dette blir mitt første bidrag til dette.
Dette forklarer også hvorfor mennesker som er født inn i et liv med store utfordringer ofte kommer lenger enn mennesker som får alt de peker på, og som får hjelp til å løse sine daglige behov. Barna som får alt opp i hendene utvikler en mindre og svakere “anterior midcingulate cortex”, og dette vil vise seg etterhvert i livet.
En tidligere alkoholiker (nå avholds i 30 år), sa engang til Andrew Huberman: “Det fine med å være avhengig av noe, er at det faktisk finnes en kur. Men denne kuren virker bare en dag om gangen. Så må den fornyes også neste dag.”
Jeg håper dette var en motivasjons-forsterker for dine nyttårsløfter. Det som styrer om noe er svært vanskelig eller ganske lett for deg, er din størrelse på din “anterior midcingulate cortex”. Og det er fra nå av (siden du har lest dette blogg-innlegget) helt opp til deg om du vil legge til rette for vekst og utvikling eller reduksjon og stagnasjon av denne delen i deg.
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
Her for leden så jeg en interessant video på YouTube. Den dreide seg om at vi har tilgang på mer viljestyrke og disiplin enn vi tror. Og at dersom vi unngår forstyrrende distraksjoner, så kan vi jobbe hardere og lenger enn vi trodde vi var i stand til.
Her er greien: Når vi jobber med en oppgave, og plutselig blir distrahert, da er det ikke viljestyrke eller motivasjon det er noe i veien med. Men når hjernen vår blir distrahert bort fra en oppgave, og over til noe annet, da forsvinner fokuset mot distraksjonen, og motivasjonen din forsvinner likeså. Distraksjonen er sannsynligvis mer interessant og motiverende for hjernen din, enn den oppgaven du forsøker å tvinge deg til å jobbe med. Det er ikke motivasjonen som går i bakken, men at den aktiviteten distraksjonen representerer er mer interessant eller enklere å utføre for hjernen din, og da vil den ønske å gå dit og bli værende der.
Her er det viktig å presisere at hjernen vår hater krevende og vanskelige oppgaver, og den ønsker sterkt å spare energi der dette er mulig. Det er blant annet derfor den er så glad i å gjøre gjentagende aktiviteter om til vaner. Da er det andre deler av hjernen som kobler seg til oppgaven, og hjernen kan gå i sparemodus. Det er kreves mindre energi for hjernen vår å utføre en vane-oppgave enn en ny aktivitet der du må fokusere for å gjennomføre den.
Jeg tror det er vanskelig å holde på motivasjonen, når hjernen begynner å fokusere på noe som er mer spennende eller interessant enn oppgaven du “tvinger ” deg til å gjøre. Og hvilken distraksjon er vel ikke det?
For eks når oppgaven du holder på med har nivå 5 på motivasjons-skalaen, og den aktiviteten hjernen blir distrahert bort til har nivå 7 eller 8, da er det vanskelig å få hjernen tilbake på den mer krevende oppgaven du forsøker å utføre. Nå vil hjernen din være mer tiltrukket mot distraksjonen. Det var ikke motivasjonen din som forsvart, men fokuset ditt. Og motivasjonen fulgte bare med fokuset ditt. Og den ble plutselig veldig interessert i noe helt annet enn deg.
3 TIPS DU KAN GJØRE:
Så her gjelder det for deg å forsøke å fjerne flest mulig distraksjoner fra å dukke opp, når du setter deg ned med oppgaven din. For eksempel bør du fjerne de fleste “notifications” fra mobilen din, eller sette den i flymodus, slik at minst mulig kommer gjennom til deg.
Kanskje du også bør jobbe litt mer med “det store bildet”. Forklare deg selv hvorfor det er så viktig å gjøre den oppgaven du holder på med. Fordeler ved å gjøre oppgaven, kontra ulempen for deg, familien og framtiden din, ved å ikke gjøre den. Gjøre oppgaven mer attraktiv og levende følelsesmessig for hjernen din, slik at den forstår at dette er skikkelig viktige saker.
Kanskje du også kan sette deg mer konkrete tidsbolker å jobber etter. At du for eksempel jobber i 15 minutters bolker, eller kanskje du må starte enda mindre, med 5 eller 10 minutters perioder med pauser mellom, bare for å komme i gang.
I følge Jordan Peterson er den beste framgangsmåten for å snu en negativ trend, å gjøre oppgavene mindre. Fordi alle kan gjøre en oppgave, dersom den er liten nok. Og selv om du må starte helt i det små, så betyr det ikke at du alltid bare klarer å utføre bitte små oppgaver. Det er alltid vanskeligst i starten, når du ikke får livet til, og må snu en negativ trend. Hjernen din har kanskje lagt seg til noen virkelig dårlige uvaner, og må sakte bygges opp igjen. Men positiv progresjon har en tendens til å akselerere ganske raskt.
Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook, under navnet @Hjernesmart
