Ofte er det største problemet, når man ønsker å gjøre noe, at hjernen din assosierer aktiviteten med noe stort og uoverkommelig. Den blir skremt og frykter den.
Idag hadde jeg ikke noe lyst til å jogge. Det var helt til jeg kom over denne ene oppdagelsen. Dersom jeg senker kravet for en vellykket tur, da blir det mindre skremmende for hjernen min. Og ganske riktig. Da jeg tenkte på en kortere tur, og mindre fart, ble jeg faktisk motivert.
Fordi når hjernen tenker på oppgaven, da assosieres den men tidligere slitsomme turer. Den tenker at den for eksempel må løpe så fort den kan, og at jeg ikke kan løpe kortere enn før. For samtidig som den misliker å jogge, så er hjernen utrolig opptatt av status. Og da blir terskelen fort høy.
Men dersom du istedenfor sier til hjernen din, at vi bare skal ta en kortere tur, og at farten og tiden ikke er så viktig, da gjør du oppgaven mindre skremmende.
Nå kan det være at hjernen din likevel blir med deg på joggetur likevel.
Hemmeligheten er å senke terskelen, slik at du kommer igang. Og jeg sier ikke at du skal skuffe den. Ta den korte turen, og vær fornøyd med det. Hovedsaken er at det er bedre å gjøre litt enn ingenting. Og det kan hende at både du og hjernen din blir revet med, når du først har komt deg ut.
Når du sliter med å komme igang, senk terskelen, slik at hjernen din ser på oppgaven din som lettere og mer overkommelig. Husk det er den som har nøkkelen til motivasjonen din.
Liket du artikkelen? Da vil du kanskje like:
