Jeg kom over en ape-studie i en av bøkene jeg jobber med. Og den hadde en god forklaring på hvorfor vi mennesker ikke er glade og lykkelige, selv om livet egentlig er supert. Denne studien viser også problemet til dem som vinner store tippe-premier.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Et par forskere utførte en studie av noen aper i en dyrehage, og gav dem en oppgave de skulle gjøre. Når oppgaven var utført, belønnet de apene med spinat. Dette fortsatte de å gjøre hver dag.
Etter noen dager byttet de belønningen for fullført oppgave fra spinat, til en skål med frukt-juice. Dette var en mye større belønning for apene, enn de hadde regnet med. Av den grunn ble de meget lykkelige og entusiastiske. Apenes hjerne utløste dopamin, som er hjernens lykkestoff.
Men etterhvert som forskerne fortsatte å belønne apene med frukt-juice, forsvant dopamin-utløsningen i apenes hjerner. Og de sluttet å reagere med entusiasme og glede over den gode belønningen de nå fikk, og begynte å reagere på samme måte, som de gjorde da de bare ble belønnet med spinat.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Sett fra et menneskes synspunkt, begynte de å ta belønningen for gitt.
INFO OM DOPAMIN:
Når noe, ikke er ny informasjon, eller blir ansett som en begrenset resurs, er det ikke lenger behov for at hjernen belønner deg med dopamin. Altså når hjernen anser noe som en selvfølgelighet, slutter den å gjøre deg glad for denne tingen. Den slutter å gi deg lykkestoff.
Forskerne endret belønningen tilbake til spinat. Og apene reagerte med raseri, og kastet spinaten etter dem. De hadde lært seg å forvente seg en stor belønning. Men den store belønningen gjorde dem ikke lykkelig lenger. Men å miste den – gjorde dem desperat og gal.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
OPPSUMMERING OM HJERNEN:
Dette er også grunnen til at mennesker som opplever plutselig forbedrede omstendigheter, ikke lar lykken vare i lengre tid. Hjernen reagerer med glede og begeistring i starten, men blir fort godt vant, og går tilbake til sitt normale reaksjonsmønster. Nå er ikke lenger din tidligere drømmesituasjon god nok for at lykkefølelsen skal vedvarer. Hjernen sparer på lykkerusen til det kommer noe nytt eller enda bedre.
Dette er en typisk problemstilling for oss nordmenn. Vi bor i verdens beste og rikeste land, men vi er langt fra lykkelige. Vi har alt de fleste mennesker i verden ønsker seg. Men vi klager og går i protesttog. Vi finner stadig nye ting å klage over.
Men dette er helt i tråd med menneskets natur. Vi har en hjerne som er skapt for å lete etter ny informasjon og jobbe for å forbedre det vi allerede har. Vi er ikke skapt for å være fornøyde individer. Når livet vårt slutter å forbedre seg, vil hjernen vår reagere med tristhet og apati, uansett hvor bra vi egentlig har det. Vi blir misfornøyde og sinte.
Når man møter på et problem, forsøker vi som regel å løse det ved å bruke strategier som fungerte på et tidligere problem. Dette fungerer kun dersom problemet er omtrent det samme som det du har løst før. Men nå for tiden forandrer mye seg på kort tid, og møter derfor ofte på nye problemer, som krever nye løsninger.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
For å løse et problem må du koble sammen 2 “kunnskapskart”, som ennå ikke er koblet sammen. Da skaper hjernen din en ny måte å se problemet på. Og forhåpentligvis dukker det også opp en løsning.
MEN HVA ER ET “KUNNSKAPSKART”?
Du har et “kunnskapskart” for alle informasjonsbiter eller ting du kjenner til. Tenk deg et arkiv med mapper over alle tingene du har kunnskap om. Du har en mappe for “bil”, en mappe for “hus”, en mappe for “skrujern” og en mappe for “penger”.
Når du finner den riktige mappen, for eksempel “bil”, da åpner du denne, ved å tenke på den. Nå dukker det opp et “kart” eller et “nettverk” hvor det er linker/koblinger til ting, informasjon og minner du har til andre ting.
Hvis du tenker deg at du har en venn som ble født i 1985. Da har du en mappe for “vennen din”, og en mappe for “1985”. Og disse to har du klart å koble sammen. Nå har du inne i hjernen din en kobling mellom din venn og 1985. Disse befinner seg nå i samme nettverk i hjernen din.
Altså jo mer kunnskap du har på et område, jo større nettverk eller kart vil du ha tilgjengelig i tankene dine, når du åpner mappen for denne tingen eller informasjonen.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Et problem er rett og slett at du ikke har linker eller koblinger mellom de to kunnskaps-kartene som ville gitt deg løsningen på problemet ditt. De er ikke i samme nettverk enda. Sannsynligvis har du mulighet til å finne en god løsning på ditt problem, dersom du bare hadde klart å koble sammen de riktige kunnskaps-kartene.
For eksempel dersom bilen din hadde punktert, hjelper det ikke at du forsøker å bruke samme løsning, som du ville tatt dersom sykkelen din hadde punktert, og var helt rå på å lappe dekk. Problemet ser ganske likt ut, men du må bruke en annen tilnærming for å løse problemet.
Akkurat slik er det med de fleste problem, du ikke finner løsning på. Du har sannsynligvis all den nødvendige kunnskapen lagret i hjernen, for å løse problemet. Men de to eller tre kartene som skal samarbeide for at du skal komme på løsningen, er ennå ikke koblet sammen. De vet ikke om hverandre. De holder til på forskjellige plasser i hjernen. Så du ser ikke løsningen.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Poenget er at vi har et kart eller en mappe til alle tingene vi kan. Så dersom du føler at du har begrenset med kunnskap i hjernen din, er sannsynligheten større for at det er koblingene mellom denne kunnskapen som er mangelvaren. Men gjennom å lese bøker, se dokumentarer, studere og gå på kurs, kan du øke antall koblinger mellom hjernekart du allerede har i hukommelsen din.
Husk: Livet – er lang tid. Selv om du føler at du henger litt etter, trenger du ikke alltid å gjøre det.
I dag tar jeg for meg de to tankenettverkene vi har. Er man oppmerksom på at vi har to forskjellige, kan du bare skifte fokus, dersom du merker at tankene du har nå, er negativ for deg.
Bildet hentet fra www.pixabay.com
“DEFAULT NETWORK”
Dette er den vanligste måten å tenke på. Jeg synes egentlig at det er greit å bruke navnet som stod i boken. Nemlig “Default Network”. Oversatt i Google-translate er dette: “STANDARD-NETTVERKET”
“Default Network” blir aktiv når det ikke skjer så mye rundt deg. Har du lagt merke til at du ofte begynner å bekymre deg, tenke på ting som har skjedd, på framtiden din eller på forholdet du har til andre mennesker? Det kan være noen du misliker, eller noen du ønsker å imponere, som sjefen din for eksempel. Da er det ditt “Default Network” som er blitt aktivt.
Det kalles for DEFAULT eller STANDARD, fordi det blir aktivt når livet ditt går i pause-modus eller dvale. Mange opplever at de begynner å bekymre seg og tenke gjennom livet, når de slutter å holde på med ting eller tar seg en pause fra hverdagens mas og jag. Og da starter ofte dette tanke-nettverket opp, og drar dem med seg til livets problemer, bekymringer og store spørsmål.
Når du har startet dette tankenettverket, tenker du som i en historie. Du vil enten være i fortid eller framtid. Hjernen vår holder på mye informasjon og minner om oss selv og om andre mennesker. Dette blir da tilgjengelig for deg, når “default network” er aktivt.
Når du opplever verden gjennom dette “historie” tanke-nettverket, da tar du inn informasjon fra verden utenfra, og siler det gjennom ditt personlig filter, og så legger du til dine meninger og overbevisninger.
Dette nettverket er aktivt mesteparten av tiden du er våken, og det skal lite til for at det skal starte opp. Det er ikke noe feil å tenke slik, men det finnes en annen måte å tenke på også.
Bildet hentet fra www.pixabay.com
“DIREKTE NETTVERKET”
Når ditt “direkte nettverk” er aktivt, blir flere av hjernens regioner aktive. Dette inkluderer “insula”, regionen du bruker for å oppleve kroppslige følelser.
Når du tenker gjennom “direkte nettverket”, da er du IKKE fokusert på deg selv, andre mennesker eller fortid eller framtid. Men er KUN oppmerksom på informasjonen som kommer inn gjennom sansene dine. Du er “in real time”.
Du begynner med å fokusere på noe spesifikt som pusten din, lyder du hører som fuglesang eller bilstøy. Men du vil snart oppdage at alle dine sanseinntrykk blir sterkere og sterkere. Dersom du sitter ute i solen, en varm sommerdag, og “direkte nettverket” blir aktivt, vil du snart merke både varmen fra solen, brisen i håret og fuglekvitter i trærne rundt deg.
Bildet hentet fra www.pixabay.com
STØRRE SJANSE FOR Å SKADE DEG I “DEFAULT”
Når du er i “DEFAULT NETWORK”, mens du holder på med noe annet, har du større sjanse for å skade deg. Dette fordi sansene dine er svekket, når tankene dine “svever” til enten noe som har skjedd, eller noe du bekymrer deg for en gang i framtiden. Du følger ikke like godt med. Du får ikke med deg det som egentlig foregår i nåtiden. Selv ikke colaen eller kaffen smaker like godt når tankene dine er i “default network”.
Disse to tanke-nettverkene jobber ikke samtidig. Er den ene aktiv, er ikke den andre det. Og motsatt.
Bildet hentet fra www.pixabay.com
TA TESTEN:
Sett deg ned. Fokuser din oppmerksomhet mot underlaget, eller lytt etter lydene rundt deg. Fokuser på dette i 10 sekunder.
Var det vanskelig? Klarte du å holde din oppmerksomhet rettet i “direkte nettverket” hele tiden? Eller forsvant tankene dine til “default network” før tiden var omme?
Hjernen skifter fokus og nettverk av seg selv. I det øyeblikket, da ditt fokus driftet avgårde, fra følelsen av setet, og ble rettet mot din lunsj, gikk hjernen vekk fra ditt “direkte nettverk” og over på “default nettverket”.
Boken jeg jobber med akkurat nå, heter: “Your Brain at Work” av David Rock
Den andre artikkelen i “TEATER-KONSEPTET”, handler om hvilke oppgaver man kan utføre på scenen. Men for at du som ny leser skal forstå noe av det jeg skriver, vil jeg raskt gå gjennom konseptet:
Vi mennesker har en hjerne, som kan sammenlignes med et teater. Vi har en “SCENE”, som er hoved-området i hjernen din. På hjerne-språket kalles den for “pre frontal cortex” (altså den delen av hjernen du tenker med). På scenen utføres handlinger, som innenfor teater-språket kalles for “scener” eller “klipp”.
Men i tillegg til scenen, har vi på teateret vårt, noen “SKUESPILLERE”. Dette kan være informasjons-biter du forsøker å huske, kunnskap du ønsker å lære deg eller andre ting du plukker opp med sansene dine utenfra.
Så til slutt har vi “PUBLIKUM”, som er informasjonsbiter, kunnskap og minner du har lagret i hjernen din fra før.
På scenen din kan du bare spille en handling eller et klipp om gangen. I første artikkel, fant vi ut at vi maksimalt kan ha 4 skuespillere oppe på scenen om gangen. Men samtidig kan vi bare spille et klipp eller en scene om gangen. Dette er viktig kunnskap å ha. Fordi du da vet at dersom du aktivt tenker på noe, da har du i realiteten brukt opp hele hjernen din sin kapasitet – akkurat der og da.
Tenker du for eksempel at “Dette får jeg ikke til. Jeg forstår det ikke.” Da har du i teorien brukt opp all kapasitet i hjernen, og du har ikke mulighet til å lære eller å forstå det du holder på med. Klippet du spiller nå er nemlig: “Jeg får ikke dette til. Jeg forstår det ikke.” Da kan du ikke lære eller gjøre noe annet samtidig. Når du aktivt tenker på noe, da er dette din ene ting.
HVA ER ET “KART” FOR NOE?
Før jeg går videre, bør jeg forklare begrepet “kart”. Fra nå av blir dette ordet brukt en del. Et “kart” er dine “total-data”, du har lagret i hjernen din om noe. Tar man for eksempel kartet du har for “BIL”, vil dette inneholde både kunnskap, bevegelser, minner og følelser du har i forhold til bil. Dette igjen medfører at når ordet “BIL” blir nevnt for deg, vil du åpne opp koblinger til så godt som hele hjernen din. All kunnskap om bil og bilmerker, minner om din nåværende og tidligere biler, opplevelser og muskel motorikk du bruker for bilkjøring, vil også være lagret i dette kartet, og blir aktive i hjernen din, når dette kartet åpnes.
Bildet hentet fra www.pixabay.com
HER ER 5 OPPGAVER DU KAN UTFØRE PÅ SCENEN DIN:
Å FORSTÅ EN NY IDÈ
Å forstå en nye ide, handler om å skape nye “kart”. Du behandler ny informasjon, som kommer opp på scenen, og kobler denne inn på allerede eksisterende kart, som ligger på forskjellige plasser i hjernen din. Det blir som å holde en “skuespiller” oppe på scenen, for å se om de kobler seg til spesifikke “tilskuere”.
For hver ny ting du lærer deg, skaper du et nytt kart i hjernen din. Den nye tingen du har lært deg, kobler seg sammen med andre kart, du har i hjernen din fra før. (Ditt publikum er slike kart.)
Å TA EN BESLUTNING
Å ta en beslutning, involverer å aktivere noen kart, og hente disse fram på scenen din. Deretter sammenligner du disse kartene opp mot hverandre. Dette er som å ta fram 2-3 publikummere opp på scenen, og se hvilke av disse som passer best, ut ifra situasjonen eller oppgaven du skal utføre. Og så velge en av dem. Dette blir som en audition, hvor ditt publikum får vist hva de kan.
Å HENTE NOE FRAM IGJEN
Å hente fram et minne eller noe informasjon, betyr at du må søke gjennom tusenvis av “kart”, som befinner seg i din hukommelse. Og bringe fram bare det riktige kartet tilbake på scenen. Dette blir som å lete etter noe.
Å LAGRE NOE I HUKOMMELSEN
Å lagre noe i hukommelsen, er det samme som å lære seg noe nytt. Du må invitere informasjons-biten (skuespilleren) opp på scenen, og ha den i din oppmerksomhet (altså i oppmerksomhetens søkelys) helt til den har funnet noen “publikummere”, den finner god kjemi med, slik at du kan plassere den i nærheten av disse. At det skaper gode koblinger mellom disse “publikummerne” (altså informasjonsbiter og kunnskap du allerede kan og forstår), og “skuespilleren”, som du sender ned i salen, slik at vedkommende (“ex skuespilleren”) fortsetter livet sitt der nede i salen.
Lol. skuespiller-karrierer varer jo sjelden lenge. Er man skuespiller i teateret ditt, tar det ikke lang tid før man er blitt en tilskuer istedenfor. 😛
Å FORHINDRE NOE UØNSKET FRA Å KOMME INN I DIN BEVISSTHET
Dette handler om å forhindre diverse “kart” fra å forstyrre deg. Ofte gjøres dette, for å forhindre distraksjoner. Du holder unna “skuespillere” fra å komme opp på scenen din. Eller “publikummere” fra å løpe opp og forstyrre. Vi vet jo alle hvor fristende det er å forsøke å oppnå våre sekunder med berømmelse. Alle ønsker vi jo litt oppmerksomhet. Det gjør også tanker og andre forstyrrende elementer.
Bildet hentet fra www.pixabay.com
Alle disse 5 oppgavene du kan utføre oppe på scenen, krever utrolig mye ressurser av hjernen din. Så selv om en grense på 4 skuespillere på scenen høres lite ut, og bare en aktiv oppgave om gangen ikke er særlig imponerende – kreves det mye av hjernen din likevel.
Tenk for eksempel hvor vanskelig det er å finne bilnøklene dine, når du trenger dem? Hjernen din leter opp nøyaktig det minnet du ber den om, blant mange tusen andre minner. Og den gjør det ofte i løpet av et sekund, uten at du merker det.
Menneskers følelser er kompliserte greier. Og det er mange områder av hjernen som er involvert i dette. Følelser er hovedsaklig styrt av det limbiske system. Det limbiske system sporer eller måler “opplevelsen” du mottar fra dine tanker, objekter/ting, mennesker og hendelser.
Det limbiske system bestemmer/styrer hva du føler om verden, fra øyeblikk til øyeblikk. Det er dette maskineriet som driver din adferd, oftest uten at du selv er oppmerksom på det.
Med en verden full av valg, og en tilværelse full av muligheter, har du ikke nok tid og energi til å logisk vurdere hver eneste situasjon og hvert eneste valg du bør ta. Det er dette ditt limbiske system hjelper deg med. Den tar beslutningene for deg, slik at du bare gjør det følelsene dine forteller deg at du bør gjøre.
“MOT” eller “BORT FRA”
Hjernen vår har overordnede prinsipper, som er å klassifisere verden rundt deg som enten: “skadelig for deg” eller “ting som er positive for deg, og som hjelper deg å overleve”. Alt du gjør i livet, blir basert på disse to ytterpunktene. “Å minimere farer” eller “å maksimere belønninger”.
Det limbiske system, scanner informasjon som kommer inn til hjernen din. Og så forteller den deg hva du bør være oppmerksom på, og hvordan du bør håndtere situasjonen.
Følelser som nyskjerrighet, glede og tilfredshet – skaper “MOT”-responser.
Følelser som engstelse, tristhet og frykt – skaper “BORT FRA”-responser.
Etterhvert som du opplever følelser, vil du automatisk bli “antent”/”spent” (eng. “aroused”). Mange deler av hjernen er delaktige i denne prosessen. Blant annet: “hippocampus”, “amygdala”, “insula”, “cyngulate cyrus” og “orbital frontal cortex”. Men enkelt forklart blir disse delene kalt “DET LIMBISKE SYSTEM”.
Bildet hentet fra www.pixabay.com
HIPPOCAMPUS
Dette er en stor region i hjernen, som er involvert i minner du opplever/mottar i din bevissthet. Slike minner er bygd opp av millioner av koblinger og nettverk rundt om i hjernen din. Hippocampus husker ikke bare fakta, men den inkluderer også følelsene du opplevde under hendelsen. Jo sterkere du følte noe, jo enklere er det å hente fram et minne. Altså jo bedre setter minnet seg i hjernen din.
Dersom du hadde en favoritt-lærerinne på ungdomsskolen, vil du også huske hva du følte om henne. Følelsene dine reiser seg, i det øyeblikket minnet dukker opp i hukommelsen din. De er begge deler av det samme hjerne-nettverket.
AMYGDALA
Amygdala er en del av det limbiske system, men blir av mange sett på som hovedsetet for følelser. Dette er fordi den har lett for å bli påvirket på en måte som vekker reaksjoner. Du kan tenke deg amygdala som hjernens termostat for følelser. Den aktiveres både av “MOT” og “BORT FRA”-responser.
I en farlig verden, var det oftest de hyper-sensitive menneskene som overlevde. Det er i følge forskere forklaringen til at amygdala er mye mer sensitiv for “BORT FRA”-responser enn “MOT”-responser. “Du går MOT” men “du løper BORT FRA”.
Hjernen har lettere for å bli engstelig enn glad. Den reagerer i sterkere grad på negative følelser, enn på positive. Om ikke dette var ille nok, reagerer den mye kraftigere på negativ påvirkning, enn på positive. Tenk deg at du legger en kunstig edderkopp, i en av dine venners hender. Hva tror du skjer? Sannsynligvis en lynrask og kraftfull reaksjon, som ingen positive hendelser kunne kopiert.
Det er vanskeligere å bygge noe på positive følelser enn på negative, nettopp fordi hjernen reagerer kraftigere på engstelse og frykt, enn den gjør på glede og gode nyheter.
Boken jeg jobber med akkurat nå, heter: “Your Brain at Work” av David Rock
Hører på en lydbok nå, som omhandler hjernen vår. Ganske avanserte greier, sånne bøker. Jeg fant ut at jeg ville forsøke å forklare konseptet boken handler om. Den sammenligner hjernen med et teater. Jeg tenkte å lage en artikkelserie: TEATER-KONSEPTET. Så da starter jeg forsiktig. Håper du liker og forstår greien.
Tenk deg hjernen som et teater. Du har selve teateret, som skal forestille hele hjernen din. I sentrum for det hele har vi “SCENEN”. Det er her aktene utspiller seg. Scenen er det samme som “Pre-Frontal-Cortex”, som er hovedkontoret i hjernen. Dette er din bevissthet. Det er den du tenker bevisste tanker med, og det er den som er korttids-hukommelsen, altså arbeidsminnet ditt.
Det som er med denne scenen, altså pre-frontal-cortex, er at den er bitte liten. Du kan tenke deg denne som en “mini-scene”. Før trodde vi at man kunne holde på opptil 7-8 informasjonsbiter i arbeidsminnet vårt om gangen. Men i de siste årene har de endret dette tallet til ca 4. (3-5). I dette eksempelet er “informasjonsbiter” – sammenlignet med skuespillere. Scenen din kan ikke ha mer enn 4 skuespillere oppe på scenen om gangen. Mer er det ikke plass til.
Det som er avgjørende for om det er 2 eller 4 ting du husker (skuespillere), er hvor vanskelig informasjonen du prøver å huske er. Kommer det flere skuespillere opp på scenen din, enn det er plass til, vil noen skuespillere bli dyttet ned av scenen. Som for eksempel dersom du prøver å huske flere ting enn du er stand til, begynner du å glemme det første du skulle huske.
Noe annet som er verdt å vite er at du bare kan utføre en mental oppgave om gangen. Sagt på en enklere måte: Du kan bare spille en akt om gangen. Det kan være at du trenger 2 eller 3 skuespillere på scenen din, for å “spille” denne akten. Men alle andre skuespillere som ikke er involvert, bør du fjerne fra scenen din. Jo flere informasjonsbiter eller tanker (skuespillere) du har framme, jo dårligere blir kvaliteten du utfører på scenen. Du bør med andre ord ikke ha annet oppe på scenen din, enn det du jobber med akkurat nå.
Så dersom du for eksempel leser noe, for å lære. Og samtidig har en ørliten tanke om noe annet liggende inaktivt i bakgrunnen, vil du ikke lære like mye som du kunne gjort, om scenen din var tom.
PUBLIKUM:
Du har også et publikum i dette teateret. Dette er informasjonsbiter og minner du har liggende i underbevisstheten din fra før. Dette er ting du har lært og opplevelser du har hatt. Det er ikke tilfeldig hvor i salen en “publikummer” sitter. De sitter i salen utifra hvor aktive de har vært i det siste og hvor tid du aktiverte dem sist. Jo nyere et minne, en opplevelse eller en informasjonsbit er, jo lenger framme sitter den. Og jo lettere kan du finne den igjen, dersom du trenger dens hjelp oppe på scenen. Fordi du kan hente fram publikummere opp til scenen din. Og da blir det motsatt, med ting og minner du har fra en svunnen tid. Det er vanskeligere å finne dem igjen, og det er ikke sikkert at de er i samme forfatning som du husker at de var, i gamle dager.
I KORTE TREKK:
SCENEN – Du har en scene. Dette er hovedkontoret i hjernen din. Det er arbeidsminnet ditt, og hovedsetet for dine aktive tanker. Denne scenen er bitte liten. Du kan bare ha opptil 4 informasjonsbiter på scenen din om gangen. Men jo flere informasjonsbiter (eller skuespillere om du vil), jo dårligere blir kvaliteten på det som skjer oppe på scenen.
Du kan bare spille en akt om gangen. Dette vil si at du bare kan utføre en mental oppgave på scenen din om gangen. En mental oppgave kan være: “å forstå noe”, “å ta en beslutning”, “å lære og lagre noe”, “å hente ut informasjon eller et minne” eller “å forhindre noe fra å komme opp på scenen”.
SKUESPILLERE – Dette er “informasjonsbiter” eller noe annet som kommer til deg fra den ytre verden.
PUBLIKUM – Dette er informasjonsbiter, opplevelser og minner du allerede har lagret i hjernen/underbevisstheten din.
Dette var første artikkel, i serien. Det gjelder å følge med, fordi konseptet blir dypere og mer lærerikt etterhvert. Boken dette er hentet fra, heter forresten: “Your Brain at Work” av David Rock
Innsikt og løsninger kommer ofte ut av intet. Og gjerne på de minst ventede tidspunkt. Finnes det en logisk forklaring? Er det mulig å øke sannsynligheten for å løse et “uløselig” problem? Som for eksempel å skrive et blogg-innlegg?
https://flic.kr/p/sAgKq6
En forsker fra Chicago, ved navn Steinar Olsen, har funnet ut at når man møter på et nytt problem, forsøker folk å bruke en strategi som fungerte ved tidligere problemer. Dette kan fungere bra, dersom ditt nåværende problem er tilsvarende noe du har møtt på tidligere. Men problemet er at i mange situasjoner er ikke dette tilfelle. Og løsningen du hadde fra tidligere, er mer et hinder fra å komme videre, enn selve løsningen på ditt nye problem. Det har oppstått et “hinder”, som stopper deg fra å komme videre.
Din feile strategi, står i veien for deg, slik at du ikke finner en løsning som fungerer.
Forsker Olsen har funnet ut at folk trenger å stoppe seg selv fra å tenke videre, i en bane som ikke fungerer. Du må komme deg ut av tanke-banen du er på nå, før du kan komme fram til nye ideer. Du må med andre ord, slutte å tenke på problemet fra din nåværende synsvinkel.
Dine nåværende løsnings-orienterte tanker om problemet, må fjernes helt fra tankene dine. Fordi din feile strategi, er det som dominerer fokuset ditt, og dytter bort alle andre mulige løsninger. Så målet er ikke å beholde de tankene du sitter å vurderer, men snarere å fjerne dem fra bevisstheten din. Du må kvitte deg med dem. Men dette kan virke litt merkelig, siden vi ofte tenker på å fjerne ting fra tankene våre som negativt. Men skal du komme fram til noe nytt, er det viktig å ha et rent og klart sinn. Det er ikke plass til nytt innhold, i en full kopp.
Så en mulig løsning er å stoppe opp, og gjøre noe annet. Du kan for eksempel gå deg en tur. Frisk luft er positivt for hjernen. Se for deg reaksjonen til sjefen din når han/hun spør hvor du skal, og du svarer: “Jeg tenkte å gå meg en tur, slik at jeg glemmer jobben min og blir helt mentalt fraværende.”
Men forskning viser faktisk at det er dette som er det riktige å gjøre, når du sitter fast i et tankemønster, og ikke kommer deg videre. Det er nytteløst å fortsette der du er, hvis det viser seg at dette er feil metode. Den feile metoden forhindrer den riktige tilnærmingen å komme til syne.
TANKE-OPPGAVE:
Her er en oppgave som er nesten umulig å løse gjennom progressiv tenking, men er opplagt når du får den via “innsikt”.
Hva står: “H.I.J.K.” for?
Forsøk å finne det ut? Og hvordan tenker du?
Når du er sikker på noe, forhindrer du andre muligheter fra å dukke opp i tankene dine. Du fjerner det riktige svaret fra å komme fram til bevisstheten din. Fordi det allerede er noe annet der og opptar plassen og fokuset ditt.
Forsker Olsens prinsipp om å fjerne det som hindrer deg, forklarer hvorfor innsikt helst kommer til deg i dusjen eller i badekaret. Det har ingenting med vann å gjøre. Når du tar en pause fra et problem, vil din aktive måte å tenke på, forsvinne. Dette kan skje i løpet av svært kort tid. Så neste gang du sitter fast i et problem, gjør noe annet i noen minutter. Hva som helst, som får deg til å glemme problemet. Deretter kan du komme tilbake, og se hva som skjer.
Ofte er det din “pre frontale cortex” altså dine bevisste tanker, som er roten til problemet. Få dine nåværende tanker ut av veien, og løsningen står kanskje å venter på deg.
Dette kan også forklare hvorfor andre mennesker ofte ser ut til å ha svaret på dine problemer. De står ikke fast i ditt tankemønster. De kan se problemet fra en annen synsvinkel. Av og til trenger vi nye perspektiver. Å kjenne sine problemer godt, kan være grunnen til at vi ikke finner en løsning.
Vår sosiale status og posisjon, forandrer seg hele tiden. Av og til blir vi oversett og nesten usynliggjort. Det neste øyeblikket kan det være du som er midtpunktet, blir vist tillit og lederansvar. Er du god til å finne fordeler med situasjonene du befinner deg i? Fokuserer du på å lete etter godene i enhver situasjon, eller lar du hjernen din selv bestemme?
Vi hater det, når vi ikke betyr noe. Men når du selv er den som leder an, kan du fort ende opp å mislike det også. Dersom du ikke bevisst bestemmer deg for å lete etter fordeler ved din sosiale status – både når du blir sett opp til, og når du har mindre betydning, vil hjernen sørge for at du finner noe negativt i alt. For vi mennesker har en tendens til å finne det negative i enhver situasjon. Hjernen vår er skapt slik. Den leter etter feil og mangler.
Jeg huske første gangen jeg hørte om dette prinsippet. Prinsippet om at vi selv kan bestemme å ikke la oss påvirke av hjernens søken etter sosial status. For hjernen vår ønsker alltid å være den mest betydningsfulle personen, og den vil hele tiden forsøke å finne ut hvor i status-hireakiet du befinner deg på det nåværende tidspunkt. Er du “lederen” eller er du “den som ikke betyr noe”? I hjernens virkelighet finnes det ingen likhet. Du er alltid “mer” eller “mindre” verdt enn den/de du er med. Ofte vil dette også være styrende for hvordan du oppfører deg.
Hver gang hjernen din finner ut at du har mindre betydning i en setting enn noen andre, gjør den slik at du får negative tanker og følelser. Dette gjør den i form av å produsere et stoff, som heter kortisol. Dette stoffet gir deg negative følelser, og du får mindre tro på deg selv. Grunnen til at hjernen gir deg dette stoffet, er for å advare deg, om at dersom du er offensiv nå, er sannsynligheten stor for et nederlag. Den vil at du skal gjøre deg mindre og ubetydelig, slik at du selv ønsker å gi opp, og unngår et sosialt nederlag. Hjernen din mener at det er bedre å ikke prøve, enn å forsøke og ende opp med tap.
For hjernen vår er tap av sosial status, noe den frykter mer enn det meste annet i livet. Det er blant annet derfor vi så ofte blir livredd for å snakke i forsamlinger eller å spørre noen om å bli med ut på en date. For tenk om du dummer deg ut foran andre mennesker, eller får et “nei”, på et spørsmål om en date.
Forskere mener at grunnen til at hjernen vår er så redd for å tape sosial status, er at den har utviklet seg gjennom hundretusenvis av år, og før i tiden var det nødvendig å være en del av flokken. Dersom du ble utstøtt, måtte du klare deg alene. Og da var sannsynligheten for å overleve blant ville dyr og vanskelige kår, ganske så liten. Jeg vet selv ikke hva jeg tror når det kommer til utvikling. Jeg tror vi er skapt av Gud, og at han skapte oss med en overlegen hjerne helt fra starten av.
Men poenget er at du er selv den som bestemmer om du skal tillate hjernen din å gi deg kortisol i en situasjon, bare fordi du ikke er midtpunktet. Du kan nemlig bevisst endrer spillereglene til hjernen din, og nyte friheten med å slippe ansvar, de gangen du ikke får ansvar, og nyte gleden hjernen gir deg i form av forskjellige kjemiske stoff (son dopamin og serotonin), når andre mennesker ser opp til deg, og du får lederansvar. Hvis du ikke selv forsøker å finne glede i situasjoner, de gangene andre er midtpunktet, og ikke du, vil hjernen din sørge for å minne deg på hvor lite du egentlig betyr, hver gang den tolker det dit hen, at andre er viktigere enn deg.
HØYERE STATUS – EKTE BELØNNING:
Høyere status, føles ikke bare bedre, det gir deg faktisk virkelige belønninger. En økning i status, er en av de beste følelsene du kan få. “Dopamin” (lykkestoffet som øker din interesse for noe) og “Serotonin” (lykkestoffet som gjør deg stolt og selvsikker) nivåene stiger. Dette gjør deg lykkeligere. Samtidig går kortisol nivået ned, det merker du med at stresset (og eventuelt negative følelser) reduseres. Testosteron-nivået går opp, dette gir deg bedre fokus, og gjør deg sterkere og mer selvsikker.
Det er lett å si om seg selv: “Jeg bryr meg ikke om status. Sånt er ikke viktig for meg.”
Kanskje bryr du deg ikke om spesifikke status-områder som, de nyeste elektroniske dingsene, den nyeste mobilen, eller merkeklær. Men hjernen din vil alltid sammenligne deg med andre – for å finne ut om du har høyere eller lavere status enn de du er med.
Når det er den andre personen som du anser, som den med høyest status, utløses kortisol i hjernen din. Dette er et stoff hjernen din bruker, for å advare deg om at noe er galt, slik at du holder litt tilbake, for å unngå konflikt eller annen ydmykelse (negative følelser). Du ønsker alltid å endre på dine negative følelser. Derfor forsøker vi å finne på noe annet å gjøre, hver gang de negative følelsene dukker opp i livet vårt. Hjernen liker ikke negative følelser. Kortisol, tolkes av hjernen som: “noe er galt – gjør noe med det.”
Idag opplever vi en svak følelse av trussel hver gang du ser noen som har en høyere status enn deg. Du tenker ikke dette bevisst, men hjernen din ønsker å unngå å føle seg mindreverdig. Og dette vil igjen driver deg til å søke «the one up position». Selv om du aldri ser på deg selv som en en “one upper”.
Men dette er vanskelig å oppdage selv, fordi du tenker ikke dette i ord. Du tenker i følelser. Du føler deg enten over eller under, andre mennesker. Du føler deg underlegen sjefen din, men kanskje overlegen en av arbeidskollegaene dine. Og dette er med på å styre hvordan du forholder deg til disse personene.
Vi forteller gjerne til oss selv, at status ikke betyr noe, og at alle mennesker er like. Men hver eneste hjernen holder telling på hvordan de gjør det i forhold til andre personer.
FORVENTNINGER BYGGES UTFRA ERFARINGER
Når dine forventninger blir innfridd, flommer lykkestoff i hjernen din. Når dine forventninger ikke innfris, føles det som en overlevelses trussel. Og da flommer kortisol i hjernen din istedenfor. Dette er, som det står i forrige avsnitt, stoffet som skaper de negative følelsene dine. Og du ønsker å forandre på noe, slik at du slipper å kjenne på disse håpløse følelsene.
Alle ønsker vi å være spesielle, å bety noe i sammenhengen vi befinner oss i. Hjernen vår søker etter «å føle seg spesiell». Faktisk ønsker den det så mye, at du kan oppleve at hele livet ditt holder på å falle sammen. Du ser ikke med nøytrale øyne på deg selv. Det vil du aldri gjøre. Du er spesiell, faktisk den mest spesielle personen i hele verden. Og ikke bare så vidt. Du er faktisk den viktigste, og det med god margin. Slik føles det, iallefall.
Photo by Liana Young on Unsplash
Små sosiale skuffelser kan oppleves som store tilbakeslag. Og at hele vår overlevelse og status står i fare.Men disse følelsene har mindre makt over deg, nå, som du vet om at det “bare” er hjernen din som lurer deg. Det er ikke farlig å føle seg underlegen, mindreverdig eller udugelig. Det er kortisolen i hjernen din, som får deg til å føle det slik. Det står ikke om livet ditt. Det står ikke om noe som helst.
Ja, så hva betyr det at noen du kjenner, eller ikke kjenner, tenker at du er mindre verdt, og dårligere i en aktivitet, enn han eller henne? Det betyr ingenting, dersom du selv ikke ønsker at det skal bety noe. Det er kortisolen i hjernen din (det motsatte av lykke-stoff) som får deg til å tenke og føle slik.
Photo by Jerry Yu on Unsplash
Hjernen din vil sammenligner deg med andre, om du vil det, eller ikke. Dette hindrer deg fra å havne i kamper, du etter all sannsynlighet vil komt til å tape. Og dessuten så liker ikke hjernen å være dårligere enn andre. Den tenker som så: “Bedre å ikke gå i krigen, enn å tape den, eller å bli ydmyket og tape ansikt.”
Når hjernen din ser at du er svakere enn en annen person, vil den utløse kortisol for å minne deg på risikoen for å tape noe. Noe av det hjernen vår frykter mest av alt i verden, er at andre mennesker skal se på oss som mindre smarte, (eller dumme om du vil.) Og selv om du ikke bryr deg om å imponere andre, mener hjernen din noe annet. Og dette gjør at du holder litt tilbake. Du holder tilbake for å tape ansikt til omverden.
Dette er faktisk grunnen til at du taper kamper mot de du tror er bedre enn deg, og slår de du tror er dårligere enn deg. Dette er grunnen til at mennesker ikke blir gode i idrettene sine. De lar kortisol-følelsen få bestemme om hvordan de skal prestere fra situasjon til situasjon. Kortisol gjør slik at du opprettholder din plass i status-hierakiet. Den gjør deg dårlig mot de gode, og god mot de dårlige. Og det vil den fortsette med, så lenge du lar kortisol og frykt få styre prestasjonene dine. De fleste gjør nemlig dette. Det er dette som gjør deg mentalt sterk eller svak.
HØYERE STATUS – GIR DEG FAKTISK BELØNNING
Høyere status, føles ikke bare bedre, det gir deg faktisk virkelige belønninger.En økning i status, er en av de beste følelsene du kan få. Dopamin (lykkestoff) og serotonin (stoffet som gjør deg stolt og selvsikker) nivåene stiger, dette gjør deg lykkeligere. Samtidig går kortisol nivået ned, det merker du med at stresset (og eventuelt negative følelser) reduseres. Testosteron-nivået går opp, dette gir deg bedre fokus, og gjør deg sterkere og mer selvsikker.
På grunn av at du får mer dopamin (lykkestoff) i hjernen, økes også koblingene i hjernen din, noe som medfører at du lærer mer på den samme tiden.Dette fører igjen til, at du ved høy status, klarer å ta til deg mer informasjon, enn du ville gjort ved lavere status. Det vil si at du kan finne fram til flere ideer med mindre innsats.
Med mindre trussel følelser, har du massevis av indre ressurser tilgjengelig i hjernen din, som kan hjelpe deg å tenke klart.
Jeg skrev for noen dager siden, en artikkel som handlet om våre fire lykkestoff. Jeg ser at denne artikkelen ble litt lang og omfattende. Av den grunn, lager jeg idag en forenklet utgave av denne.
Dopamin produserer gleden av å finne ting som møter dine behov. Når hjernen din finner ut at det er viktig å gjøre noe, som å rydde huset, fordi du får besøk, stå opp om morgenen 15 minutter før bussen går, for ikke å få sparken på jobb eller ta fram mobilen din, fordi du kjeder deg – da lokker hjernen deg med “stoffet” dopamin. Resultat: Du blir motivert til å gjøre det hjernen din ber deg om å gjøre.
DOPAMIN – joy of finding what you seek.
Endorfiner produserer et kjemisk stoff som dekker over dine smerter. Ofte også kalt “eureka”-følelse. Når du for eksempel løper eller trener hardt, motiverer endorfiner deg til å fortsette “litt til”, slik at du kan komme deg i mål. Og dersom du blir skadet i en ulykke, vil den virke som et smertestillende stoff, slik at du skal kunne komme deg i sikkerhet dersom du ble jaget av et dyr.
ENDORFINER – oblivian that mask pain.
Oxytocin skaper en trygghetsfølelse. Det opprettes et forhold til andre mennesker. Som for eksempel mor og barn, rett etter fødsel. Eller mann og kvinne når kjærlighet oppstår. Dette stoffet blir ofte kalt kjærlighetshormonet. Når du føler tillit til noen, er dette på grunn av stoffet oxytocin er utløst i hjernen din.
OXYTOCIN – the comfort of social alliance.
Serotonin produserer følelsen av å være respektert av andre. “Pride” på engelsk. Det er også dette som får deg til å føle at du er en viktig person. Når du får skryt og oppmerksomhet fra andre, skaper hjernen din dette stoffet, og du føler deg stolt. Så når du ser noen føle seg stolt og kry, er det ikke noe de “later som”, men det er hjernen deres som har gitt dem et stoff, fordi de fikk en kommentar, en bedre jobb eller respekt fra andre som betyr noe for dem.
