Her er min teori om det å lære raskere og bedre. Kan hende du er uenig, og isåfall ikke vær redd for å kommentere dette. Kanskje hadde du, akkurat som jeg problemer med å lære deg fag på skolen. Så det jeg sier her er at jeg ikke har vært noen superelev selv. Fikk faktisk ikke særlig gode karakterer heller, og stod ikke på tysk-eksamen på videregående. Så denne artikkelen er skrevet av en som ikke har godkjent vitnemål fra videregående.
Nå har jeg akkurat gjort noe som mange såkalte eksperter fraråder på det sterkeste, nemlig snakke seg selv ned. Og det er mulig at det viser seg å ha en negativ effekt på hvor mange som da gidder å lese artikkelen. Men jeg har da iallefall vært ærlig, og jeg har med dette gjort det klart at dette ikke er en artikkel kun for de superflinke og de med klisterhjerne. Noen klisterhjerne hadde jeg aldri selv. Har du vært med meg så langt i artikkelen, da er jeg er veldig tilfreds,og da er det også mulig du er interessert i hva jeg har å si. Mitt mål er ikke å bli sett på som en som virkelig har peiling, men å hjelpe så mange som mulig, med noe av det viktigste i livet, nemlig med å snu negativ tanker og følelser til ordene skole, studie og læring, slik at en oppnår mer selvtillit, selvrespekt og tro på sin egen framtid. Fordi det er det denne artikkelen handler om. Det viktige er ikke hvor du er nå – men hvor du er om 5, 10 eller 20 år.
Hvem har vel ikke opplevd å ha noen fag en liker og andre man ikke liker. Ofte er det også slik at det er de fagene man liker som oppleves som enklest og er gøyest. Du kvir deg liksom ikke til disse timene. Kanksje er det læreren som er bra eller gjør ting interessant, eller så er det bare det vi liker oss i disse timene. Men det som kjennetegner timene til fag vi liker, er at vi forstår hva som blir undervist. Det meste eller iallefall mye av det læreren sier er forståelig kunnskap. Vi henger med på det som blir fortalt på tavlen, dermed opplever vi mestringsfølelse og får positive tanker og følelser som gjør at hjernen med både kortids- og langtidshukommelsen tar til seg kunnskap, og vi opplever gleden ved å være en elev i framgang.
Motsatt har vi de timene som vi ikke liker. Det som ofte kjennetegner disse fagene er at dette er fag vi henger etter med. Vi har liksom ikke helt forstått hovedinnholdet fram til nå. Vi føler at undervisningen går for fort fram, eller er for vanskelig, iallefall for oss, og den oppleves som kjedelig. Det er ikke noe gøy å følge med heller, så det blir enda et problem. Tiden går attpåtil seint i disse timene. Det er mye gøyere (og ofte enklere) å gå inn i sine egne tankebobler i slike timer, og det gjør iallefall ikke slik at du lærer mer fra undervisningen. Men alt det jeg forteller deg her er jo helt logisk.
Men her er poenget: Jo mer du kan om et emne, jo flere referansepunkt eller knagger om du vil, har du å henge den nye kunnskapen på. Det vil si at dersom du kan mye innenfor et fag, så er sannsynligheten større for at du har noe kunnskap allerede, som du kan koble sammen med det nye du nå prøver å lære deg. (Og her er nesten et sitat fra Tony Robbins: Når du kobler sammen noe du kan, med noe du ikke kan – da kan du fra nå av, det nye du nettopp ble fortalt.)
Når du prøver å lære noe nytt som du ikke har forkunnskaper til eller referansepunkter til (eller knagger om du vil), å henge den nye kunnskapen på, da vil du ikke forstå eller huske hva som ble fortalt deg. Og da er det lett å bli umotivert og kjede seg. Samtidig er det både vanskelig og ofte kjedelig å lære seg dette, fordi læringen går tregere enn du ønsker, og hvis du har forventninger om at du burde lære og huske mye av det som ble undervist, kan det fort oppstå negative tanker og følelser tilknyttet faget, og du kan oppleve at selvtilliten din og troen på deg selv synker.
Det er ofte følelsene av å ligge på etterskudd, følelsene av at du burde forstå mer enn du gjør, følelsene av at de andre lærer fortere enn deg som er hovedproblemet bak lærevansker. Du kan også forklare det som “feile forventninger”, eller forventningspress fra deg selv eller andre (som foreldre eller læreren din), og dette medfører at du føler du kommer på etterskudd. Og istedenfor at du sitter interessert på stolen din og sluker kunnskapen, så sitter du i dine egne tanker og snakker nedlatende og fordømmende om hvor håpløs, dum og giddaløs du er. “Se på Kari på første rad, hun er skikkelig flink. Jeg er alt for dum til å forstå dette. Jeg kommer aldri inn på Juss-studiet. Det er jeg ikke smart nok til.” Slike små kamper mellom “deg” og “din indre stemme” forekommer oftere i timene du ikke liker eller du føler du sliter med. Og det er helt normalt. Men denne “indre stemmen” er med på å ødelegge din interesse for faget, dine karakterer og din selvtillit. Men det er ikke noe gale med deg av den grunn. Dette er noe alle opplever i forskjellig grad. En negativ og dømmende indre stemme som hele tiden snakker oss ned. Og det er også denne stemmen som setter opp dette falske og feile forventningspresset på deg, og som til sist gir deg negative tanker om både faget, deg selv og framtiden din.
Sett opp mer riktige forventninger til både faget og deg selv, da vil du merke at du kan endre disse negative tankene og følelene og du vil få et mer positivt syn på framtiden. Fordi det er ingenting du kan gjøre med de årene som allerede er forbi. Du kan ikke få bedre karakterer fra fortiden, men du kan bestemme deg at fra og med idag, vil du sette opp nye forventninger til deg selv og framtiden. Fordi det er faktisk dette som er hovedproblemet til lærevansker. At du har feile forventninger til deg selv, din indre stemme snakker negativt om deg og du opplever negative tanker og følelser når du sitter å leser, eller prøver å ta til deg kunnskap.
Hva er riktige forventninger da?
Dette opplevde jeg selv for et par dager siden, da jeg skulle lese et kapittel ifra en bok om psykologi. Plutselig merket jeg en ulyst mot å lese kapittelet. Jeg følte at kapittelet syntes så vanskelig. Da måtte jeg stoppe opp, og satte meg til PC`en og skrev noen notater om hva som er grunnen til at noe virker vanskelig, og andre ting er lett og interessant. Dette er hva jeg skrev: “Jeg føler at dette er vanskelig.” “Jeg tror ikke at jeg kommer til å forstå dette.” “Jeg ønsker å heller se på TV.” “Jeg føler at jeg bør forstå alt jeg leser med en gang, og husk det.”, “Alle andre er så mye bedre enn meg, de lærer mye fortere enn meg.”, “Jeg kommer aldri til å egentlig forstå dette.”
Her var det jeg endret tankene og forventningene mine til: “Jeg ønsker å lese dette kapittelet.”, “Jeg kan ikke så mye om dette fra før, så dersom jeg bare får med meg en bitte liten detalj fra dette kapittelet så er det en kjempefin bonus.”, “Jeg forstår at jeg ikke kommer til lære like mye fra dette kapittelet, som jeg lærer fra andre ting som jeg kan mye om fra før.”, “Jeg ønsker å lese kapittelet nå, fordi da blir jeg bittelitt mer kunnskapsrik om dette emnet idag enn jeg var igår – og om jeg lærer meg bittelitt om dette emnet hver dag, tenk hvor kunnskapsrik jeg da er om dette emnet om 5 eller 10 år fra nå!”
Med disse nye tankene og forventningene satte jeg igang å lese kapittelet. Det ble et spennende og lærerikt kapittel, som jeg ikke opplevde som vanskelig i det hele tatt, men faktisk heller interessant. Viktigst av alt – du må akseptere at du kanskje bare lærer bittelitt av stoffet idag, men det er helt greit. Bittelitt mer enn ingenting er faktisk flere 100% mer.
Jeg har lagt ut en liten video-snutt av Tony Robbins forklare hva læring er. Han er en utrolig bra fyr, og forklarer på en lettfattelig måte. (Men den er på engelsk.)
