For noen dager siden kom jeg over en reklame for noen som hadde kurs i det å skrive og å utgi bok. Jeg ble selvsagt interessert, siden jeg har blitt engasjert i mitt eget lille bokprosjekt. Det viktigste, ifølge hans kursvirksomhet var at de som fulgte hans kursmodell stort sett alltid klarte å fullføre bokprosjektet, mens de fleste andre stort sett feilet.
Og hovedgrunnen til at de som ble med i hans kursopplegg, “alltid” satt igjen med en bok, var at de følte at de måtte stå til ansvar for hver eneste arbeidsoppgave de fikk. Og at det er de små daglige gjøremålene, som til slutt ble til en bok. Når hver minste lille oppgave, var et “være” eller “ikke være”, når det gjaldt å oppnå målet – da når du målet. Og slik tror jeg livet sånn generelt også er.
Hva er det som skiller de som blir virkelig gode på et område, og de som ikke blir det?
De fleste mennesker ønsker å lykkes i livet, og å bety noe. De fleste av oss gjør så godt vi kan. Vi forsøker å lære oss ting. Men de fleste feiler i å møte opp hver dag. Vi begynner, og så holder vi på en stund. Men så faller vi fra, først en dag, og så en dag til. Og så tenker vi: “Det er jo ikke så farlig, om jeg ikke jobber og utvikler meg på feltet mitt, akkurat idag.”
Og der er den farlige tanken, tanken om at livet ikke går i grus om du ikke jobber akkurat idag. Det å lykkes på et område, tror jeg, er at du gjør noe til en vane. Noe du bare gjør hver eneste dag. Noe som blir typisk deg.
De fleste idrettsutøvere blir gode fordi de ALLTID møtte opp. De var kanskje ikke enerne i starten. Men møtte alltid opp, og gjorde en innsats. Dette å “alltid møte opp”, ble en av grunnverdiene i livet deres. Det ble en del av det underbevisste. De var alltid til å stole på. Dette gir også utslag i et godt selvbilde. Og et godt selvbilde er viktig for å prestere. At du kan stole på deg selv. Og at andre kan stole på deg.
Følg meg også på @hjernesmart på Instagram.