Forsvare deg, ved å angripe det den ser på som en trussel mot deg. (Krangling med andre.)
Skaffe deg mat, drikke og tak over hodet (jobbe og skrape sammen penger så du får mat og husly.)
Sørge for at genene dine lever videre. (Skaffe deg en ektemann/kone, så du kan få barn og barnebarn.)
Når dette er utført, går den i sparemodus. Altså da blir den lat. Men den er ikke lat, den trenger bare ikke å være så aktiv lenger. Den sparer på energien, til noe viktig dukker opp. Og hva er vel en bedre måte å spare energi på, enn å legge seg i sofaen og se på TV?
Når du opplever motvillighet mot å gjøre en masse oppgaver, som stengt tatt ikke er nødvendig. (Du dør jo ikke av å bo i et rotete hus.) Er dette hjernen din, som forteller deg at livet ditt er under kontroll. Og hjernen går nå i sparemodus.
Det første du må gjøre, om du virkelig ønsker endring i livet, er å sjokke den. Ja, du hører riktig. Hjernen din har akseptert det livet du lever nå, og den kan helt fint leve i den virkeligheten. Og da begynner den å motarbeide deg, på alle mulige områder.
Tenker du å jogge, vil den motarbeide deg her. Prøver å rydde huset, vil den forsøke å hindre deg. Vil du begynne å spare penger, lurer den på hvorfor? Alt fungerer jo som det skal.
Det eneste som hjelper er å vekke den opp, med et sjokk. Du må få hjernen din til å innse at det livet du lever nå, ikke er akseptabelt i det hele tatt, og at framtiden din kommer til å klappe sammen. Du må få den til å innse at dette livet er det samme som døden.
Og visst du ikke synes at det livet du lever nå, er fullstendig uakseptabelt. Og må opphøre med det samme, har du ikke sjanse til å forandre deg.
Alt hjernen gjør, handler om liv og død. Alt mellom dette, aksepterer den som helt ok, og da ser den ikke grunnen til å forandre på noe.
Altså du må skape en følelse av død og elendighet – eller å jakte på den ultimate frihet. Først da vekkes hjernen din til live. Den ønsker å unngå døden, og den blir motivert av et liv, som er hinsides mye bedre enn det du har nå.
Hvis du tenker å begynne å jogge, fordi da får du litt bedre form, eller å begynne å studere, fordi da øker du mulighetene dine i livet. Da har du misforstått noe her. Hjernen ønsker seg drømmelivet. Frihet og drømmetilværelse, pluss å unngå døden. Ikke noe midt i mellom.
Dersom du ikke tror på et liv i tråd med dine villeste drømmer, da vekkes den ikke opp.
Sitat fra Tony Robbins: Det er tre ting du må tro på, for å vekke motivasjonen din:
Du må tro at det finnes en skatt der ute.
Du må tro at det er mulig å finne denne skatten.
Du må tro at DU kommer til å finne skatten.
Problemet til de fleste er at de ikke tror at det er mulig å finne friheten de ønsker seg. “Det går liksom ikke an for meg, å slutte i jobben min, for å begynne å leve av hobbyen min.” Og når du ikke klarer å vekke troen på at dette er mulig, vil ikke hjernen din våkne. Den forblir i ro, og du forblir “lat”. Å leve av hobbyen sin, er jo ikke det samme som å slutte å jobbe. Du bare jobber med noe annet, enn å sitte kassen på Extra, jobbe på lager, kjøre Taxi eller jobbe på kontor.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Når du har vekket hjernen din opp, må du ha en plan. En fornuftig tanke er, å tenke seg at livet er som en bil. En bil går fra 0 til 100 km i timen, etter stigende rekkefølge. Du må nå 20 km i timen, før bilen passere 40. Og du må opp i 60, før du kommer opp i 80. Osv.
På samme måte er det med hjernen og livet ditt. Du kan ikke dra igang, å lese en bok i uken, dersom du ikke har lest en bok på flere år. Du må gå fram med liten progresjon. Du må lære hjernen til å gjøre litt hver dag, og sakte men sikkert trene den opp til å gjøre litt mer, for hver uke.
Men hovedsaklig må du ha en plan i bunnen. Du må ha en god grunn for alt du gjør. Når hjernen begynner stille spørsmål til hvorfor du holder på med noe, og du ikke kan svare for deg, slår den seg av, og blir lat. (Hjernen din snakker til deg i tanker og følelser.)
Å være lat, er hjernen sin standard innstilling. Det betyr bare at livet ditt er helt ok, slik det er nå. Hjernen har slått seg til ro. Det er liksom unødvendig å stresse, når den ikke tror på et helt annet liv.
Sagt med enkle ord. Dersom du ikke hater livet ditt over alt på jord, er forandring til det bedre, fryktelig vanskelig.
Denne ukens “Fredagsboken”, fortsetter med boken: “Habits of Happy Brain”. Stykket idag, gir deg svaret på hvorfor vi får negative følelser – og hva som skjer når vi blir skuffet. Avsnittet tar spesielt for seg lykkestoffene Dopamin, Endorfiner og Oxytocin.
Dopamin blir utløst, av nye belønninger. Det er derfor den første biten med iskrem smaker himmelsk.
Ti skjeer senere, vandrer tankene, og du begynner å tenke på det neste som er på agendaen. Hjernen din har begynt å lete etter den neste måten å møte dine behov på.
Gamle belønninger, kommanderer ikke din hjernes oppmerksomhet. Forskere kaller dette for «habituation». Å «venne» seg til noe.
GLEDEN I DET NYE
Hvordan kan vi forbli lykkelige, når vi har en hjerne som venner seg til gode ting?
En tallerken med mat, gleder bare hjernen de tre til fire første tyggene. Etter dette fyller du bare opp, istedenfor å oppleve ekstasen av god mat. Så hemmeligheten for å nyte maten, er å ha mange små retter.
Hva dersom du virkelig faller for en bestemt rett?
Se for deg at du bestiller en ekstra stor porsjon av en rett. Når maten kommer, hiver du deg over den med entusiasme. Men etter noen få biter blir du skuffet. Du lurer på om kokken gjorde noe feil.
Nei det gjorde han ikke. Det er bare ikke ny informasjon lenger. Så dine lykke kjemikalier responderer ikke.
Hjernen bringer fram glede, når den opplever en ny måte å møte sine behov på.
Ny mat, ny kjærlighet, nye plasser, nye teknikker osv. Etter en stund er det ikke nytt lenger. Det var liksom ikke sånn du husker det. Du skulle ønske at du kunne bytte det inn, med nye ting.
Når du begynner å forstå hjernen din, vil du finne at dine skuffelser kommer fra deg, og ikke tingene selv.
Dopamin skuffelser er lettere å akseptere, når du forstår dets overlevelses-verdi.
Å MØTE EN DOPAMIN-DIPP
Når din dopamin senkes, blir du plutselig oppmerksom på din kortisol, slik at du blir mer oppmerksom på truslene rundt deg.
Du ønsker at den dårlige følelsen skal slutte, så du ser etter noe du kan «gjøre på».
Du vet av erfaring at en øyeblikkelig «lykke kjemisk» stimulans vil fungere, om ikke annet, så i alle fall for et øyeblikk eller to.
Dette kan vi eksempelvis oppdage hos tenåringer på casino. En gutt vinner 200 kroner, og en stor dose dopamin, kobler om hjernen hans. Slik begynner han å forvente gode følelser fra gambling.
Neste gang denne gutten får negative følelser, vil ideen om gambling dukke opp i tankene hans. Men når han går for å gamble, vil han ikke oppleve de gode følelsene, som dukket opp forrige gang. Han vil fortsette å forvente dem, hver gang han gambler, derfor vil han fortsette å spille.
Men etter en liten stund, kommer de negative følelsene, på grunn av alle pengene han har tapt. Og de negative følelsene får han til å se seg om etter en måte som gjør at han kan føle seg bedre. Noe som aktiverer tanker om mer gambling.
Slik skapes spilleavhengighet. Du kan bli spilleavhengig i alle aldre. Men unge hjerner bygger lettere «nerve-baner» som er sterke nok til å stå imot skuffelser.
GODE VANER FØRER TIL DOPAMIN UTLØSNING
Se for deg at en liten jente vinner en stave konkurranse. Plutselig føler hun seg sett og respektert. Serotonin og oxytocin utløses i hjernen hennes.
Hun ønsker denne gode følelsen igjen, så hun bruker mye tid på å lære mer.
Dopamin blir utløst i hjernen hennes, hver gang hun leter og finner ord og uttrykk – fordi hun linker dette til store belønninger.
En stødig strøm av dopamin, distraherer henne fra negative følelser, som ellers ville dukket opp.
Hvert steg du gjør mot målet ditt, vil gi deg dopamin – så lenge du linker dette til noe som møter dine behov.
Dopamin vil skuffe deg, uansett om du har linket det til noe helsefremmende eller ødeleggende. Hjernen tar belønningen du får, som en selvfølge. Men dersom du mister belønningen, vil du bli svært ulykkelig.
Hjernen søker konstant etter den første «ekstasen». Narkomane sier at de alltid er på jakt etter sin første «high». Men den første dosen narkotika, er alltid mer behagelig, enn du noen gang kommer til å oppnå gjennom naturlige lykke kjemikalier.
Og den andre gangen du bruker stoffet, er den ikke lenger det største «kicket» du noen ganger har hatt. Med mindre du tar mer stoff enn forrige gang.
Du velger konstant mellom skuffelse, og å ta mer.
Unaturlige «kick», bygger unaturlige sterke kretser – og har store bi-virkninger.
Men til og med naturlige stimulanser har bi-virkninger, dersom de gjentas for ofte.
Mennesker har en tendens til å repetere lykke-vaner, uavhengig av konsekvenser. For en senkning av dine lykke kjemikalier, medfører at du står ansikt til ansikt med ditt vonde kortisol og negative følelser.
Om du søker den neste dosen med kokain eller den neste karriere-muligheten, så vil dopamin flyte, straks du begynner å jakte den. Men når du får din belønning, er den ikke lenger så god, som du hadde forventet.
GLEDEN AV Å JAKTE
Handlingen, å søke, er mer behagelig enn du sannsynligvis er klar over.
Dersom du har skapt en nerve-bane som forteller deg at å spise en donut, er en fin måte å få gode følelser på, vil dopamin flyte, i det du ser etter en parkeringsplass i nærheten av kiosken.
Men når du endelig slår kloa i donuten, vil dopaminet synke raskt. Fordi nå har den allerede gjort jobben sin. Hjulpet deg å overleve – fått deg til kiosken hvor du fant din belønning.
Dataspill fungerer også på den måten, på grunn av din trang etter å lete. Men skuffelser setter snart inn, dersom du søker den samme belønning, om igjen og om igjen.
Det er derfor dataspill fokuserer på å komme til det neste nivået.
Du føler deg entusiastisk, fordi du får en ny belønning. Selv om det ikke egentlig møter noen av dine virkelige behov.
Museum og kjøpesentre er andre populære måter å søke/lete på. De vil miste sin tiltrekningskraft dersom de alltid så like ut. Derfor blir de alltid fornyet med nye ting og butikker.
Dersom du har mistet interessen for dataspill, museum eller kjøpesentre, da har du sannsynligvis sagt noe slik som dette: «De er ikke lenger like bra som de pleide å være.» Men forandringen ligger hos deg, ikke dataspillet eller kjøpesenteret.
Du sluttet å utløse dopamin, fordi det var ikke noen ny informasjon for din hjerne.
Å samle er en populær greie, som overkommer dopamin-skuffelser. En samler har alltid noe å søke etter.Når han finner noe, unngår han dopamin-senkningen, ved å starte å søke etter neste objekt.
En samler møter mange behov.
Så hjernen din er alltid distrahert. Du kan sosialisere deg med andre samlere. Dette gir deg oxytocin. Og dersom du overgår andre samlere, får du serotonin.
Du hører aldri en samler som er fornøyd med samlingen sin. Du må fortsette å lete etter nye objekter, for å stimuleremer dopamin.
REISER
Å reise er en god dopamin stimuli. Reiser bombanderer deg og alle sansene dine med ny informasjon. Skal du nå bestemmelses-stedet ditt, må du jobbe med denne informasjonen. Dette distraherer hjernen din, og du får dopamin underveis.
Å planlegge en tur, stimulerer dopamin, mens du ser for deg hvordan det vil være å komme til ditt bestemmelsessted.
Og når du er der, i fine omgivelser, vil du få et rush av entusiasme.
Men etter noen minutter, er du igjen travelt opptatt med å finne tannkosten din.
Men neste morgen, er du entusiastisk igjen, når du våkner opp og ser hvor du er. Men når gledes-rushet er over etter noen minutter, blir du igjen den samme gamle deg. Den personen som tenker de vanlige tankene.
Hjernen vår er ikke skapt for å sitte å være fornøyd med det vi har. Vi leter alltid etter måter å forbedre livet vårt på. Du utløser ikke entusiasme, dersom du ikke gjør noe.
MENNESKER OG KJÆRLIGHET
Når mennesker er forelsket, innser de ikke at de seiler på en sky av dopamin. Men de samme gamle belønningene vil ikke glede deg for alltid. Lykke kjemikaliene blir brukt opp, og kortisol tar din oppmerksomhet.
Du kan klandre den dårlige følelsen på partneren din. Du kan tenke deg at han eller hun ikke er slik han/hun pleier å være. Du kan til og med komme til å tenke at du trenger en ny kjæreste for å bli glad igjen.
NÅR SENKES DINE DOPAMIN KJEMIKALIER?
Dersom du kjøper deg en brownies, som var den beste du noen gang har smakt, vil ikke din neste bit være den beste biten du noen gang har spist. Den første biten trigger fram en dose med dopamin. Men stoffet forsvinner.
Din hjerne skaper bare dopamin til ny informasjon. Istedenfor å kaste den bort på gamle belønninger.
Det samme gjelder når du har fått et smil fra en spesiell person. Eller en karriere-boost. Dopamin flyter i starten. Men en vedvarende belønning, gir deg ikke vedvarende dopamin.
Når din dopamin svinner hen, føles det som om noe er galt med deg eller verden. Men skuffelser er mindre truende, når du vet grunnen.
ENDORFIN SKUFFELSER
Den gode følelsen av endorfiner varer alltid bare en kort stund. Det er fordi den bare skal virke, når noe er viktig for din overlevelse.
Å dekke over smerte, føles godt. Men du må kjenne på smerten, dersom du skal kunne gå til handling. Og kvitte deg med den.
Trening trigger fram den euforiske følelsen. Men dersom du repeterer den samme treningen, gang etter gang, vil du ikke føle den samme responsen, som den første gangen. Det kreves en økning i utmattelse, vinklet mot smerte, dersom du skal få utløst endorfiner.
Så dersom du påfører deg selv smerte, for å oppleve den gode følelsen ev endorfiner, kreves det mer og mer smerte.
Å sulte seg selv stimulerer endorfiner.Men du må sulte deg mer og mer, for å opprettholde den gode følelsen.
Så dersom du har hoppet over noen måltider, har du kanskje begynt å føle deg litt «high». Men den gode følelsen stopper med en gang du spiser noe. Men vi spiser fordi vi vet at dette er viktig for å overleve.
Dette forklarer hvorfor mange som skader seg selv, fortsetter å skade seg selv igjen og igjen. De opplever gode følelser.
Men når den kortvarige gleden forsvinner, står de ansikt til ansikt med virkeligheten. Og kortisol får dem til å oppleve negative tanker og følelser.
NÅR MERKER DU AT DINE ENDORFIN-FØLELSE SVEKKES?
Endorfiner ble skapt for nøds-tilfeller. Euforien av endorfiner, varer ikke lenge, fordi du trenger å kjenne på smerte for å kunne ta gode beslutninger.
Dersom du utsetter kroppen din for smerte, bare for å føle på endorfiner, vil kroppen din begynne å omdefinere hva som betegnes som smerte.
Og du må utsette kroppen for mer og mer smerte, for å oppleve gode følelser.
Kroppen er skapt for å oppleve virkeligheten, ikke for å bli «høy» på kjemikalier.
OXYTOCIN SKUFFELSER
En god måte å forstå oxytocin skuffelser på, er å se for seg at du får en massasje. I begynnelsen føles det fantastisk. Deretter vil tankene dine drifte av gårde, og plutselig har du glemt at du ligger der i massasje-sengen.
Du gleder seg selvsagt over den, men den ekstra gode følelsen forsvinner raskt. Du kan klandre massøren, men det er hjernen din som bare har vent seg til følelsen.
Oxytocin blir utløst når barnet blir født, for å gjøre opplevelsen av å komme til verden mindre ubehagelig.
Strømmen av oxytocin kobler barnet til moren, slik at barnet føler seg trygg hos moren.
Ditt oxytocin må skru seg av, etter at det er skrudd på. Slik at du kan respondere på ny informasjon omkring dine sosiale omgivelser.
NÅR OXYTOCIN SENKES
Oxytocin gjorde slik at folk ikke forlot flokken sin. Det reddet dem fra farene de ville opplevd, dersom de gikk rundt på egen hånd.
I dag hjelper oxytocin deg fra å forlate jobben din, når en kollega eller sjefen din går deg på nervene.
Oxytocin gjør slik at du ikke rømmer hjemmefra, når du krangler med dine foreldre.
Når oxytocin flyter, er det enkelt å overse tidligere skuffelser og fornærmelser. Men når ditt oxytocin svinner hen, vil dine skuffelser bli synlige igjen for deg.
Du kan bli så alarmert for trusler, at du føler deg angrepet, bare ved den minste forandring i stemmen.
Sosiale trusler ser ut til å ekspandere, når boblen med oxytocin er borte.
Barn på lekeplassen lærer seg tillit. Når de finner støtte, vil den gode følelsen skape koblinger i hjernen deres, slik at de lærer seg å forvente mer av den gode følelsen, fra den samme kilden også neste gang.
Når deres kortisol er trigget fram, lærer de å ikke forvente seg støtte fra disse plassene.
USUNNE ALLIANSER OG OXYTOCIN SKUFFELSER
Oxytocin skaper båndene som fører til gjenger, kriger og det gjør at du ønsker å forsvare dine venner.
Mennesker gjør drastiske ting for å forsvare deres oxytocin-bånd. Fordi en oxyticin svekkelse, føles som en overlevelses trussel.
Å overleve i en voldelig kultur, medfører at du må velge hvert eneste øyeblikk, mellom «overlevelses trusselen av å ikke samarbeide» og «overlevelsestrusselen av å samarbeide».
Tillit høres ut som en bra greie, men å ha tillit til et «rovdyr» som krever full underkastelse, trenger ikke å føre til overlevelse.
Gjenger er et tragisk eksempel på oxytocin skuffelser, fordi unge hjernen er involverte. Ungdommer blir med i gjenger, for beskyttelse mot aggresjon utenfra.
Impulsene er lette å forstå hos dyr, fordi felles fiender holder arts-gruppen samlet, til tross for noen indre konflikter. En sebra blir ofte bitt av et flokkmedlem. Men blir raskt spist av en løve, om den forlater gruppen.
Gjenger og bander holder seg også samlet, til tross for indre stridigheter. Men dette er fordi de frykter ytre angrep, mer enn de frykter indre konflikter.
En gjeng trenger aggresjon fra rivaler, for å beholde den indre trygghetsfølelsen. Oxytocin får det til å føles bra å være medlem av gjengen.
En alkoholiker ser etter noen å drikke med. Dette er nok et eksempel på oxytocin-skuffelser. Folk søker tillit fra dem de tror kommer til å gi dem tillit og trygghet.
Narkomane knytter bånd med andre narkomane. Og gamblere knytter bånd med andre gamblere. Sinte mennesker knytter bånd med andre sinte. Disse båndene hjelper deg, slik at du føler deg bra, til tross for dine utfordringer.
Mange vil heller fortsette med sine uvaner, enn å risikere sine vennskap. De forteller seg selv at deres venner får dem til å føle seg bra.
Dersom du forsøker å opprettholde oxytocin-nivået for enhver pris, kan du risikere å overse virkelige trusler. Oxytocin-skuffelser gir deg dårlige følelser, men de frigjør deg til å ta gode avgjørelser om verden rundt deg.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
DEN LYKKELIGE FAMILIE
Dersom dine foreldre satte deg først da du var liten, ville du blitt skuffet når du forstod at resten av verden ikke behandler deg slik. Og dersom dine foreldre ikke var verdig din tillit. Ville du lært om oxytocin-skuffelser enda tidligere.
Du kan ha drømt om å bli med i en gruppe, som du trodde kom til å gjøre deg glad for alltid. Og så blitt forvirret, når du endelig ble akseptert av dem, men likevel ikke opplevde vedvarende glede.
Det er lett å idealisere noen mennesker fra de andre. Når du lærer noen å kjenne ser du at disse personene også bare er mennesker.
Og du kan begynne å lete etter andre grupper eller mennesker. Men du vil fortsatt finne at alle skuffer deg.
Indre stridigheter i en gruppe vil alltid forekomme, fordi hver av gruppens medlemmer har sin egen hjerne, med dine egne kjemiske reaksjoner.
Pattedyr holder seg til sin gruppe, selv om det forekommer massevis av indre konflikter, fordi de føler seg mer truet av potensielle ytre konflikter.
Jo mer truet du føler at livet er utenfor din gruppe, jo mer smerte og skuffelser tåler du fra din indre krets.
Hver gang du distanserer deg fra din gruppe, faller ditt oxytocin-nivå, og minner deg om det negative ved isolasjon.
Å KJENNE SIN GRUPPE:
De fleste arter har spesielle markeringer, som skiller medlemmer fra ikke medlemmer.
Mennesker har det på samme måten. De skiller medlemmer fra ikke medlemmer, gjennom dyre gjenstander, fysisk oppførsel eller lærte manerer.
NÅR DITT OXYTOCIN-NIVÅ SYNKER
Oxytocin nivået synker når du kommer for langt vekk fra gruppen din. Om de har utelatt deg, eller du selv har forlatt gruppen, vil oxytocin-droppet minne deg på at du mangler sosial støtte. Og plutselig føles det som at du møter på en livsfarlig trussel helt alene.
Det vil være fint å kunne oppleve den gode følelsen av sosial støtte – alltid. Men dersom du forblir i gjengen hele tiden, mister du mange andre ting.
Vi er skapt for å finne best mulig måte å møte våre behov på, istedenfor å bare følge etter andre mennesker.
De fleste har slitt med selvtillit, og opplevd tider hvor ting ikke fungerer. Dersom dette pågår over litt tid, konkluderer de med at de er dårlige. Og da blir ofte problemet at de prøver å unngå situasjoner hvor de kan bli involvert i spillet.
Men på samme måte som at man kan miste selvtillit, er det også noe som heter flytsonen. Og de fleste har sannsynligvis opplevd dette også. At absolutt alt går deres vei. Og det merkelige her er at de gangene når alt fungerer, da har du en følelse og et håp om at ballen alltid havner hos deg.
Altså her er greien:
Når du sliter med selvtillit, og ingenting fungerer, da ønsker å unngå ballen.
Men når alt fungerer, og du er i flytsonen, da rope du etter den, og du vet at dersom ballen havner hos deg, er det bra for laget.
Så det er ikke du som er blitt god eller dårlig. Det handler om tanker og tankegang.
Når en spiller har vært dårlig over lenger tid, har folk (også spilleren selv) en tendens til å konkludere med at han/hun er dårlig. Og motsatt når du har vært god over lenger tid, har andre (også spilleren selv) en tendens til å mene at han/hun er god.
Jeg mener at har du noen gang vært god på bane før, da er du en god spiller. Det er ikke de dårlige periodene som skal styre karrieren din, men de gode.
Her er noe du kan prøve på:
Hver gang du skal til å motta ballen, om det er en vanlig pasning, en corner eller et innkast, så skal du stille deg selv følgende spørsmål: “På en skala fra 1 til 10, hvor mye ønsker jeg å få ballen?”
Dersom svaret ditt er mindre enn 9 eller 10, er det ikke du som er dårlig, men du har for dårlig selvtillit. Du spiller bare godt når du virkelig tror på deg selv.
Dette spørsmålet skal du stille deg selv, HELE TIDEN – ALLTID!
«På en skala fra 1 til 10, hvor mye ønsker jeg å få ballen?»
Og så kan du etter hver trening eller kamp måle deg selv, ikke etter hvordan du spilte, men etter hvordan du følte deg på banen, fra minutt til minutt.
Jim Kwik er kjent for å kunne en del om hjernen og han holder foredrag og skriver bøker om temaet. Dette gjør han idag, fordi han som barn skadet hjernen i en ulykke. Etter ulykken fikk han problemer med å lære og huske ting. Moren sa at han aldri helt den samme igjen. Han fikk av legene beskjed om at hukommelsen var svekket, og at den alltid kom til å være det. Læreren kalte han: “The boy with the broken brain.”
Grant Cardone, som idag er en kjent person innenfor eiendoms og salg. Han holder kurs og seminarer om eiendom, salg og personlig utvikling. Da var 17 år begynte han å bruke narkotika. Og dette sleit han med i 10 år, før han kom seg skikkelig på beina igjen. Drømmen hans om å lykkes i livet, og å hjelpe andre på veien, ble drivkraften hans. Er drømmen stor nok, kan du mer enn du tror. Men har du ingen drøm eller visjoner, er veien mot elendighet kort.
Men dersom du tenker at du lever i en oppløftet drømmeverden, vil tankene og følelsene dine også være i denne oppløftede, men tenkte tilværelsen. Du vil begynne å forandre din opplevelse av livet, og oppnår av den grunn bedre resultater.
Mennesker som ikke har denne evnen, til å tenke og forstille seg et bedre liv og en bedre framtid, vil dermed ikke kunne forbedre livet sitt. Dine nåværende tanker og følelser, vil holde deg tilbake, og forhindre den framtiden du ønsker deg. Skal du endre livet ditt, må du først endre tankene dine, slik at de kan endre følelsene dine – som igjen vil styre opplevelsen din, av hvordan du føler at dagen idag er.
Det er hvordan du føler at dagen din er, som er avgjørende for hvordan du føler at livet ditt går.
For dem ja, men sannsynligvis ikke for deg. Vi er alle forskjellig, og har forskjellige leveregler. Og slikt styrer både motivasjon og verdiene våre. Du kan ikke bare gå imot slike ting, og likevel forvente suksess.
Det må være dine mål og din plan.
Om du endrer noe, fordi andre mener det er bedre for deg, så vil dette ta kraften ut av målet ditt. Du har ikke lenger et mål, men ideel plan, iallefall i følge andre. Men denne planen er død. Litt som en fin bil uten motor. Den kan se bra ut på bilder, men om den ikke fungerer, fordi den mangler både kraft og drivstoff, vil den ikke være verdt mye praktisk for deg .
Å sette seg mål, er litt som å kjøpe seg en bil. Bilnøklene DINE passer til DIN bil. Men prøver du noen andres nøkler, vil ikke bilen din starte.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
Slik er det også med din plan og dine mål. Det er bare du som har de riktige nøklene.
Selv om noen andre kan nå dine måltall, på halve tiden. Betyr ikke dette, at du nødvendigvis burde klare det samme som dem. Folk er forskjellige, og det er ikke sikkert at andre har de samme vanskeligheter og utfordringer som deg. Noen har fått gode kort på hånden, i livet, mens andre har fått dårligere forutsetninger. Men livet må leves ut fra de forutsetninger en selv har fått. Og derfor må også dine mål, settes av deg personlig.
Forrige fredag startet jeg å poste et referat fra en bok, som heter “Habits of Happy Brain” og er skrevet av Loretta Graziano Breuning. Dette blir et fast innslag hver fredag i en tid framover.
Dersom du lurer på hvorfor jeg bruker så mye mellomrom i teksen, er dette gjort med vitende og vilje. Det er krevende stoff, og jeg tror det er enklere å oppfatte innholdet om det er korte setninger og små tekstbolker. Men om det likevel er noe – er det bare å skrike ut i kommentarfeltet.
Dersom du ikke har lest forrige fredags innlegg, og sliter med å forstå innholdet, kan det hjelpe å lese første del.
KOKAIN OG DOPAMIN:
Kokain utløser mer dopamin, enn det vanlige livet.
Du kan sitte i sofaen å føle at du fullfører et maraton, uten at du engang trenger å knyte på deg skoene.
Men naturlige belønninger mister sin verdi.
Hjernen lærer seg å forvente unaturlig høy belønning. Du blir begeistret uten at du trenger å utføre noe som helst. Naturlige belønninger, vil da føles mindre tilfredsstillende.
En liten potensiell belønning, utløser en liten dose dopamin. En stor potensiell belønning utløser en stor dose dopamin.
DATASPILL OG DOPAMIN:
Dataspill stimulerer dopamin, selv om de egentlig ikke møter virkelige behov.
Dataspill belønner deg med poeng, som hjernen har linket til sosial belønning eller forhøyet sosial status.
Du lager deg en nerve-bane som forteller deg at du bør forvente god følelse hver gang du spiller dataspill.
Neste gang du kjenner på negative følelser, vil hjernen at du skal ta fram dataspillet, slik at den negative følelsen forsvinner.
Dopamin er ekstasen du føler, når du forventer en belønning.
For eksempel et barn på julaften.
Dopamin utløser reservetanken når du ser en måte å nå et behov på. Til og med når du sitter i sofaen, vil dopamin få deg til å scanne etter ting som er relevant for deg.
Alle hjerner lærer å linke innsats og belønninger.
Å løse matteoppgaver er enda en søk og finn aktivitet. Når du finner rett svar, får du den gode «Jeg klarte det»-følelsen
En idrettsutøver trener mye, fordi hvert skritt mot målet, utløser dopamin.
Å vinne kamper eller medaljer, utløser en stor dose dopamin.
MØT DINE ENDORFINER (KROPPENS EGEN SMERTESTILLENDE):
Euforia er en vanlig beskrivelse på følelsen av endorfiner.
Men dette stoffet ble ikke skapt for gode tider. Det er fysisk smerte som utløser det.
Endorfiner skjuler smerte for en kort periode.
Dette fremmer muligheten for å overleve. Den gir deg en mulighet til å stikke av.
Du ser en sebra som er flerret opp. Endorfiner dekker over smerten for en liten periode. Om den ikke klarer å stikke av, da dør den i det minste med naturens smertestillende stoff i kroppen.
Smerte er signalet fra kroppen om at noe er galt.
Du ville ikke tatt gode valg, dersom du alltid var høy på endorfiner.
Heroin og andre opium-derivater, har samme effekt på oss som endorfiner. Og de passer våre naturlige endorfin-reseptorer.
Du kan utløse litt endorfiner av å trene. Men å trene slik at det utløses endorfiner, sørger ikke for overlevelse.
Endorfiner er ikke ment å utløses på kommando gjennom trening.
Latter utløser litt endorfiner. Men falsk latter gjør det ikke.
Og ekte latter varer bare i noen sekunder.
Et knust hjerte trigger ikke fram endorfiner, på samme måte som et brukket bein.
Endorfiner ble ikke skapt for å lindre sosial smerte.
I dag lider vi mindre av fysisk smerte, og mer av sosial smerte. Vi er designet for å overleve, ikke å bli høy.
Endorfiner blir gitt oss bare i små doser, fordi smerte er viktig å oppdage.
ADRENALIN:
Adrenalin er ikke det samme som endorfiner.
Kroppen gir deg adrenalin for å håndtere krisesituasjoner.
Adrenalin-junkier søker ikke smerte, men de elsker rushet av energi som følger med.
Når du ser bakken komme mot deg i fryktelig fart, vil hjernen din regne med smerte, og gir deg adrenalin for å øke tålegrensen din.
Med adrenalin, er det akkurat som om kroppen trykker inn gasspedalen i bånn. Noen mennesker lærer seg å like denne følelsen
Adrenalin signaliserer at noe er ekstremt viktig i forhold til din overlevelse.
Enten i positiv eller negativ forstand.
Dersom du er i ferd med å motta en Nobel-pris fra en kjent person, da forteller en dose adrenalin til deg at akkurat dette øyeblikket er svært viktig for deg. Og gir deg ekstra energi til å håndtere det.
Dersom fallskjermen ikke åpner seg, er dette også viktig for deg.
Adrenalin forsterker den positive eller negative beskjeden til deg. Slik at du får ekstra energi, og kan håndtere situasjonen.
Adrenalin forbereder deg til å gå til handling, uansett hva det måtte være.
MØT DIN OXYTOCIN (TRYGGHET OG SOSIAL STØTTE):
Når du føler du kan lene deg mot noen, er det oxytocin som skaper denne følelsen.
Tryggheten du føler i en gruppe, eller tryggheten du føler i forhold til en person , er også oxytocin. Sosial tillit, øker din mulighet til å overleve. Men å stole blindt på alt og alle, er ikke bra for deg. Derfor er hjernen skapt for å analysere omgivelsene rundt deg.
En flokk føler seg trygg på grunn av antallet. De stoler på at noen i gruppen gir dem beskjed dersom noe er på ferde. Men en gruppe hjelper deg bare dersom du løper, når de andre løper.
BERØRING FREMMER OXYTOCIN:
Oxytocin gjør at det føles bra både for den som gir en berøring, og for den som blir berørt.
Aper bruker tid på å «groome» (pleie) andre aper. Og det viser seg at dette styrker båndene mellom dem.
Sosiale allianser kan skape problemer. Men oxytocin får allianser til å føles bra.
Men vi mennesker har andre mål enn å bare blindt følge de andre. Vi kan overkjøre vår flokk-mentalitet.
Reptiler har for eksempel ingen varme følelser for andre reptiler. En øgle stoler aldri på en annen øgle. Og oxytocin blir bare utløst hos den, når den forsøker å finne noen å parre seg med.
Menneskehjernen skapes ut fra interaksjoner med den virkelige verden. Vi er født dum.
Jo mindre en hjerne er, jo mer er den avhengig av ferdig oppbygde koblinger og egenskaper.
Jo større en hjerne er, jo mer bygger arten opp overlevelses-ferdigheter fra erfaringer den selv opplever.
En stor hjerne, bygger egne koblinger, istedenfor at den er født med dem.
Jo større en hjerne er, jo lenger er den hjelpeløs etter at den er født.
Det tar tid å fylle en stor hjerne med nyttig informasjon.
Jo mer du investerer i hvert barn, jo mer taper du om det dør.
Oxytocin flyter hos en gaselle, når den er omgitt av sin flokk.
Vi mennesker forlater ofte gjengen vi vokste opp med. Men hjernen vår krever fortsatt oxytocin. Den gode følelsen du får når noen støtter og beskytter deg. Eller du støtter og beskytter noen andre.
Sosiale allianser transformerer følelser av trussel, og gjør dem til trygge følelser.
Du kan ha blandede følelser i forhold til kollegaer og medelever. Men når du forlater dem, faller ditt oxytocin-nivå. Og da vil hjernen din fortelle deg at noe er galt. Du får en negativ og ensom følelse.
MØT DIN SEROTONIN (RESPEKT):
Mennesker søker sosial dominans, fordi serotonin får det til å føles bra.
Men du unngår helst konflikter, fordi dette er linket med smerte.
Hjernen vår søker den gode følelsen av serotonin og respekt, uten å få en dårlig følelse av smerte.
Du kan si at ingen burde dominere noen. Men da ville ikke verden fungere. Noen må ta tak i situasjoner, og lede andre mennesker.
Hjernen søker «the one up»-posisjonen, fordi serotonin føles bra.
HVORDAN SEROTONIN (RESPEKT), DIKTERER DYRS ADFERD:
Noen forskere satte en dominant ape foran et speil. Apen gjorde dominerende trekk, og reagerte når apen på motsatt side ikke responderte slik den forventet. Apen ble irritert, noe som medførte at hans serotonin-nivå sank.
Hver dag gjorde de det samme. Apens serotonin nivå sank litt for hver dag, og han ble mer og mer irritert.
Vi mennesker skanner verden for måter å få den gode følelsen av sosial anerkjennelse, uten den negative følelsen av konflikt.
Serotonin hjelper for eksempel grisunger å finne sin plass i hierakiet.
Hver gang en unge går en plass opp i hireakiet, vil den få en dose serotonin, som gir ungen ekstra pågangsmot til å fortsette framgangen.
Men motsatt, når ungen rykker en plass ned, vil en negativ følelse få den til å søke trygghet, ved å unngå konflikter. Grisungens kortisol økes dersom den er svært underernært. Det skaper aggresjon, noe som hjelper den å få mer mat.
Aggresjon er annerledes enn sosial dominans, fordi kortisol føles negativt, mens serotonin føles bra.
Serotonin er den rolige følelsen, om at du vil få det du trenger.
Kortisol er den ekle følelsen av at noe fælt kommer til å skje, dersom du ikke gjør noe nå.
Grisungene får kjempe sin egen strid, uten at moren blander seg. Hver unge lærer fra opplevelser av smerte og gode følelser. Hver hjerne bygger forventninger, om når man bør være om seg og når man bør være tilbakeholden.
Hjernen måler hele tiden tilgang til ressurser. Når du har tilgang, føler du deg bra og trygg.
Du kan bli irritert når du ser andre forsøker å sikre sine posisjoner. Men når du selv gjør det samme, tenker du bare: «Jeg forsøker jo bare å overleve.»
Å unngå konflikter kan hjelpe deg å overleve, mer enn en ekstra matbit kan. Når du innser at du er av den svakere sorten, tar du det rolig, og venter til det er din tur.
Men når du oppdager at du er sterkere, vil serotonin gjøre slik at du tar deg til rette. Hjernen er programmert til å tenke sånn.
Den eneste måten et flokkdyr kan spare til vanskelige tider på, er ved å bruke tid og krefter på å høyne sin status.
Kortisol får et dyr til å forsvare seg, og angripe en på høyere skala enn seg selv. Mens serotonin får et dyr til å gå med stolthet.
Alle mennesker som bygger noe for framtiden, må ha denne egenskapen. Det å kunne se for seg et mye bedre liv, der framme. Og dette kommer ikke av seg selv. Det å unnskylde seg med at livet er så hardt og vanskelig akkurat nå, så jeg kan ikke begynne å jobbe med det idag. Jeg orker ikke å begynne å trene idag. Jeg kan ikke begynne å studere nå. Livet mitt er så vanskelig. Jeg er nødt å gjøre noe gøy for å slippe å tenke på det.
Dette er det vanlige svaret man ofte kommer med. Og det er helt naturlig. Man kommer med de svarene, som samsvarer med følelsene man har i nuet. Og da er det ikke logisk å gjøre oppgaver, som er i en helt annen liga, enn der man hører til pr dags dato.
Men for å sitere Arnold Schwarzenegger, da han ble spurt om hvordan han oppnådde sine resultater: «Det jeg gjør, er at jeg skaper et bilde i mitt indre, om hvordan jeg ønsker å være. Og så lever jeg i det bildet.»
Dette sitatet sier mye om hva som er nøkkelen til en bedre framtid. Og det er å drømme seg bort til en helt annen virkelighet, enn den man har idag. Du må se for deg et liv hvor du har oppnådd drømmen din. Så finner du ut hvordan det er å vedlikeholde et slikt liv, og hva som kreves av deg for å holde deg blant de beste på dette feltet. Og så begynner du å leve akkurat som om dette var det vanlige livet ditt.
Ikke la følelsene dine diktere hva du gjør, fra dag til dag. Men bestem deg for å handle ut fra en annen virkelighet. Den virkeligheten du drømmer om.
Små bevegelser skaper små bølger. Store bevegelser skaper store bølger. Små opplevelser skaper små følelser, store opplevelser skaper store følelser. Når følelseslivet ditt er flatt, skjer det lite i livet ditt. Da er det som stille sjø. Stillstand kan fort bli kjedelig.
Grunnen til at livet kan virker lunkent og kjedelig, kan være at du skaper for lite bevegelse med det du holder på med.
Når det kommer en liten båt humpende forbi badestranden din, vil du snart oppleve at det kommer noen små bølger imot deg. Når det skjer et undersjøiske jordskjelv, vet du at en eller annen plass på kloden, kommer det en flodbølge.
Slik er også livet. Man er ikke lat, bare fordi det er lite som skjer. Dersom du tenker deg at livet er som bølger, da trenger du å plaske litt, dersom du ønsker deg noen virkelig store bølger. Bølger kommer ikke uten grunn, akkurat som suksess ikke realiseres uten innsats.
Bildet lånt fra www.pixabay.com
I økonomiens verden må du spare penger, dersom du skal få råd til noe dyrt og fint. Litt etter litt, blir det kroner på kontoen. Du blir ikke bare plutselig millionær. Pengene må komme fra et sted.
For å få store muskler, må du trene mye og hardt. Litt og litt blir musklene større.
Skal du inn på et spesifikt, og prestisjefullt studie, må du jobbe hardt med skolearbeid i mange år. Litt etter litt jobber du deg opp et grunnfjell av kunnskap. Og til slutt er du så dyktig at læreren gir deg toppkarakter.
Eller som Lasse Kjus en gang sa det, da han ble spurt om hvordan det var å vinne OL: «Det er akkurat som å rydde rommet. Du får en utrolig high, når du står der på toppen av pallen. Men kort tid etterpå, begynner den knallharde jobben mot neste mesterskap.»
Sånn er livet. Skal du oppleve de store følelsesmessige oppturene, må du først skape bølger som kan føre deg dit. Og disse skapes ved å legge en plan, skape gode vaner og ved å belønne deg selv, når du klarer å holde deg til denne. Små belønninger – er en viktig nøkkel her. Disse kan gi deg små puff til å klatre litt og litt høyere, mot de store toppene du ønsker deg til.
Ben Primdore, en revisor fra byen Derby i England, har verdensrekorden i å huske flest tall på en halvtime. Han klarte å lære seg og huske rekkefølgen på mer enn 4000 tall. De fleste hukommelse eksperter ønsker å holde teknikkene sine hemmelig. Men Ben har vært åpen om sine metoder. Her er teknikken Ben bruker for å memorere tall.
For å huske tall, kombinerer han tre og tre tall sammen. Hver tallkombinasjon, på tre tall, kobler han sammen med enten et objekt eller en person. Slik at “101” for eks er kongen “102” kan være kona til kongen, “103” kan være kongekronen, osv. Jobben er selvsagt å lære seg hva hvert av disse tallkombinasjonene er for noe, før du setter i gang å lese inn tall. Kan se for meg at dette er litt av en jobb.
Bildene (tallkombinasjonene) lages så om til små historier, som utspiller seg, og plasserer seg langs en vei du kjenner godt. For eksempel huset ditt, jobben din, skolen du gikk/går på eller lignende. Problemet er jo at dette krever mye forarbeid, før du er klar for å imponere noen. Men jeg er overbevist om at du kan gjøre imponerende framføringer, dersom du virkelig lærer deg systemet. Jeg har selv ikke gjort dette enda. Men det er fristende å gi det et forsøk.
Kommer du til å bli familiens nye tall-ekspert?
(Systemet fant jeg i boken: “Slik lærer Hjernen” av Torkel Klingberg.)
