Hver mandag kommer Per med ny video. Han har som regel med seg tips og råd, ofte om sitt eget liv. I dagens utgave tar han tak i tiden, han egentlig sløser bort, og forsøker å bruke den mer fornuftig.
Dette er tredje episode av livet til Per. Har du ikke sett alle, kan du se dem på You(Tube)-kanalen: “Per Utvikling”, eller ved å gå på kategorien “MANDAGSFILMEN” her på denne bloggen.
Personligutvikling.blogg.no på Facebook
#video #per #personligutvikling #mandagsfilmen #studier #animasjon
Hver eneste gang du snakker med noen, vil du få enten et positivt og interessert svar, eller et surt og avvisende svar tilbake. Det finnes ting du kan gjøre, for å øke sannsynligheten for at dem behandler deg med vennlighet.
Vi har to deler av hjernen vår som kan styre oss. Dette er “hjernebarken” (på engelsk “cortex”), dette er når du selv har kontrollen og du styrer med dine verdier og overbevisninger. Og så har vi “det limbiske systemet”, som er en primitiv del av hjernen, og kan sammenlignes med en pattedyr-hjerne. Den styrer deg da med instinkter for å øke din sjanse for å overleve. Dette vil jo også si at den du snakker med har de samme to mulige hjernedelene, som kan styre dem, og dermed reagere på deg.
Når det er hjernebarken som har styringen, det vil si – deg selv og dine bevisste intensjoner, da er du som oftest vennlig og ønsker å hjelpe og forstå motparten. Når det derimot er ditt “limbiske system” som styrer deg, da vil du som oftest være negativ, aggressiv, avvisende og forsøke å komme deg unna motparten. Du ønsker rett og slett ikke å ha noe med den andre å gjøre.
Det limbiske systemet er den samme hjernedelen som dyrene har. Her er det instinktene som rår. De har sin vennekrets og de har sine fiender. Ikke noe midt i mellom. Og slik reagerer også “det limbiske systemet” som vi mennesker har. Er du ikke en venn, reagerer “det limbiske systemet”, med aggresjon, negativitet og avvisning. Men er du en av vennegjengen, vil den overlate snakkingen til deg personlig – det vil si, “hjernebarken” din.
Du kan tenke deg “det limbiske system” som en vakt. Den er alltid på hugget. Det vil si at hver gang du sier et eller annet til en annen person, må din kommentar møte på “det limbiske system”, før det går videre til “hjernebarken”, altså den virkelige personen du ønsker å snakke med. Ikke motsatt. Grunnen til dette er at “det limbiske system” er raskere, enn “hjernebarken” din. Begge to prøver å høre etter og forstå det som møter deg.
Når du sier noe til en annen person, vil “det limbiske systemet” til den andre personen, prøve å finne ut om du personlig, og om dine hensikter er en trussel for vedkommende. Det vil si: “er det fordelaktig, eller en ulempe at xx kommer å snakker med meg?” Husk at dette skjer på et ubevisst nivå, dette spørsmålet blir besvart, før du selv og din “hjernebark”, får muligheten til å si noe.
Dersom “det limbiske systemet” (pattedyr-hjernen) er usikker eller føler det som en trussel, tar “det limbiske system” kontrollen, og forsøker å ordne opp selv. Men dette er ingen smart skapning – tenk på den som en pattedyrhjerne som styres av instinkter. Den er aggressiv, negativ og avvisende. Ofte kan dette føre deg inn i krangel og dårlig stemning.
Men dersom “det limbiske systemet” ikke ser noen trussel når du kommer bort for å si noe, da overlater den kontrollen til vedkommendes “hjernebark”, det vil si “den smarte menneskehjernen” altså personen selv. Og da er stemningen helt annerledes. Nå kan du møte på en snill, hjelpsom og imøtekommende person, som ikke har noen onde hensikter.
Hemmeligheten er altså å møte andre mennesker, på en slik måte at du ikke skremmer “deres limbiske system” som er vakt-mannen deres. Finner “vakten” (det limbiske system), deg som en trussel, vil du oppleve å møte på deres vrede. Dersom deres “vakt-mann”, ikke finner deg og din henvendelse som truende, vil den rett og slett akseptere at du kan snakke med den andre personen, uten at den blander seg inn.
Når du krangler, avviser noen eller på en eller annen måte behandler ander, slik du ikke ønsker, da er grunnen at “ditt limbiske system” har kontrollen over deg. Og det kan være vanskelig å ta fra den makten. Jeg kan garantere dårlig stemning.
Så neste gang du går inn på rommet til din sønn eller datter – da spør deg selv: “Hvordan kan jeg gjøre dette, og forklare min intensjon, uten å vekke hans eller hennes vakt-mann?” Fordi dersom denne vakten våkner, da blir det et hinsides spetakkel mellom deg og din sønn/datter. Om du klarer å komme deg inn på rommet deres, på en slik måte, at din sønns/datters “limbiske system” ikke ser på deg som en trussel, vil du møte en varm og vennlig person, som gjerne ønsker å hjelpe deg og er imøtekommende.
Opplever du deg selv problemer når du skal snakke med andre mennesker?
Personligutvikling.blogg.no på Facebook
#hjernen #hjernebarken #limbisk #aktivitet #system #krangel #sinne #irritasjon #venner #vennlig #samtale #dialog #samarbeid
I følge boken”Habits of Happy Brain”, skrevet av Loretta Graziano Breuning, er nostalgi en følelses-nervebane som vekkes til live. Dette skjer når du ser eller opplever noe du husker som positivt da du var liten. Selv om det er lenge siden du brukt en nervebane, så forsvinner den ikke.
Vi mennesker er skapt for å lagre opplevelser, ikke å slette dem. Så opplevelsene dine, som du ikke husker på i hverdagen, kan likevel vekkes til live, når du på nytt opplever noe.
Minner som vi har lagret i hjernen vår, har både informasjon og følelser knyttet til seg. Så i det du erindrer en gammel gjenstand, film eller musikk – vil det også dukke opp tilsvarende følelser som du hadde da du var liten.
Ofte vil hjernen vår trekkes mot ting som hjalp deg, eller var positiv for deg og livet ditt – da du var liten. Så dersom du hadde noe spesielt du var glad i, i dine yngre dager – vil du kunne oppleve nostalgiske følelser, dersom dette plutselig kommer inn i livet ditt igjen.
Nervecellene i hjernen din, som er koblet til din tidligere «følelses-nervebane», begynner å reagere igjen, på akkurat denne gjenstanden, filmen eller musikken, som du likte da du var liten. Selv om du har glemt den, og ikke har erindret den på mange år, vil minner plutselig dukke opp igjen, når du oppdager dem på nytt. Og du får en god følelse.
Du kan til og med begynne å tenke at alle andre burde føle det samme som deg, angående denne tingen. Men det gjør de ikke. De har ingen tilsvarende god følelse og minner knyttet til gjenstanden/filmen/musikken som det du har. Og for andre trenger ikke denne tingen eller opplevelser om denne, ha noen som helst verdi.
En nervebane er elektriske impulser som flyter gjennom hjernen vår. Når du ser og oppdager en gjenstand, eller du tenker en tanke – da starter du en elektrisk impuls, som baner seg vei gjennom hjernen din. Det virker litt sånn som når du går deg en tur gjennom skogen. De første gangene noen tråkker en sti, er den nesten umulig å oppdage. Men jo oftere noen går på den samme stien, blir den enklere å gå, og mer synlig. Slik er det også med nerve-stiene dine. Og ting du får nostalgi ut av, har laget godt inngrodde nerve-stier i hjernen din, da du var yngre. Du hadde opplevelser om ting/filmer/musikk, som vil vekke følelser i deg idag, dersom du opplever dem på nytt.
Personligutvikling.blogg.no på Facebook
#nostalgi #nerveimpuls #gamledager #nervebaner #hjernen
En tysk psykolog, Hermann Ebbinghaus, studerte på slutten av 1800-tallet, hvordan minner forsvinner etter hvert som tiden går. Han kom fram til det han kalte “glemselskurven”. Den viser at det vi lærer forsvinner regelmessig. Altså litt og litt, etter et forutsigbart system. Og at dersom vi ikke repeterer det vi lærer, mister vi det meste.
Det han fant ut var at den første repetisjonen var den viktigste. Deretter kan vi spre tiden mellom hver repetisjon, uten å miste så mye kunnskap.
En polsk mann, ved navn Piotr Wozniak, gjorde forskning på sprednings-effekten til sitt livskall. Han forsket med seg selv som utgangspunkt, og kom fram til tall og data, som han gjorde om til et studie-program. I programmet registrerte han hva han lærte, og når han gjorde det. Slik at han kunne bli minnet på, når han trengte å repetere forskjellige ting. Programmet selges idag under navnet “SuperMemo”, og folk over hele verden bruker det.
Fordelene ved et slikt system er åpenbar. Dersom du klarer å holde deg til det, kan du få kunnskap du studerer til å sitte bedre, og du jobber mer effektivt. Likevel er det vanskelig å praktisere, siden det kreves utrolig disiplin.
En annen forsker som har studert prinsippet er Anders Bjørk. På 1970-tallet fikk han tak i 700 personer, som var villig til å være med på forsøket hans. Og han konkluderte med at 1 – 4 – 10, var bedre enn 5 – 5 – 5.
Det vil si at første repetisjon bør gjøres etter en dag. Den andre skal utføres fire dager senere og den tredje repetisjonen 10 dager etter det igjen. Et studie-system hvor du repeterer kunnskapen hver 5 dag, er ikke like effektivt. Det tar for lang tid, før du repeterer stoffet for første gang, og mesteparten er da glemt.
Men det kan hende at 1 – 2 – 12 er enda bedre. Det er ikke forsket så mye på dette området enda. Det forskerne er enige om, er at den viktigste repetisjons-fasen er de første dagene. Deretter sitter stoffet bedre. Og du kan la det gå litt tid mellom hver repetisjon etter disse første 2-3 gangene.
(Denne artikkelen baserer seg på boken: “Slik lærer hjernen”, skrevet av Torkel Klingberg)
Personligutvikling.blogg.no på Facebook
#hukommelse #repetisjon #glemselskurven #student #eksamen #studere #karakterer #spredningseffekten
Det har Per også. I dagens episode av serien “Pers utvikling” – begynner Per å trene. Og hva er vel enklere å begynne med, enn å gå noen dager i uken. Dette er også Pers råd for oss seere, i dagens video.
Personligutvikling.blogg.no på Facebook
#trening #jogging #gå #løpe #deltagelse #premie #motivasjon
Motivasjon kommer fra tanker om at framtiden blir mye bedre enn nåtiden. Mangel på motivasjon kommer fra tanker om at oppgaven du skal utføre ikke har stor nok påvirkning i positiv retning på framtiden din.
Her vil kanskje noen protester, og tenke noe slikt som: “Jeg tror jo at å trene, å spare penger og å lese, vil være positivt for livet mitt.”
Både ja og nei. Du tenker sannsynligvis at det er mer positivt for livet ditt å trene, enn å ikke trene. Men du tror ikke egentlig at det er verdt alt slitet du må gjennom.
Tenk langsiktig
Framtiden er lang tid. Selvsagt vet ikke jeg hvor lang den er, eller hva som skjer i morgen. Men poenget er at jo kortere tidsperiode du sammenligner resultatene dine med, jo mindre motivert vil du bli, for jo mindre vil dine tenkte resultater være. For en uke, en måned eller til og med ett år, er svært begrensede tidsepoker. Det er usannsynlig at du vil revolusjonere livet ditt i løpet av to uker, eller en måned. Det kan til og med være vanskelig å se for seg store nok framskritt ett år fram i tid.
Men når du tenker hva som er mulig for deg, fem år, eller kanskje ti år fram i tid, da kan man begynne å tenke stort. Det er muligens dette som skal til for å tenne motivasjonen din. For hva dersom du bestemmer deg i dag, for å lese to bøker i måneden om et bestemt tema? Da ville du ha lest 24 bøker i året, om dette ene temaet. Hva kunne skjedd med livet ditt da?
Motivasjon kommer ut av at hjernen din ser muligheter og mening med det du holder på med. Jo større potensiale du tenker at det finnes der ute, jo mer motivert vil hjernen din være for å jage etter det. Små mål og omtrent den samme virkeligheten som du har idag, vil ikke tenne motivasjonen i deg. En helt annen hverdag, frihet til å gjøre det du vil, og et liv hvor du som person er ettertraktet, kan derimot tenne entusiasmen. Og motivasjon handler om tro.
Det er tre kriterier som alle må innfries for å nå et mål:
Og da må du kanskje være realistisk mot deg selv. Jeg når ikke det livet jeg ønsker i løpet av ett år. Sannsynligvis må jeg tenke fem eller ti år fram i tid, for at det jeg holder på med skal bli verdt noe.
Men dersom jeg lager meg gode rutiner, som jeg følger hver dag, i fem år – da vil jeg være i nærheten av et eller annet.
Det er jo akkurat dette de tenker, de som bestemmer seg for å bli toppidrettsutøvere, eller å komme inn på en prestisjetung studie. De vet at for å klare dette, må det jobbes hardt, meget hardt i 5-10 år, for å ha noen sjanse. Hvorfor skulle det være annerledes for deg?
Det er ok å være ærlig mot seg selv, men kanskje var det ikke dette du ønsker å høre nå. At suksess tar lang tid. Men det er jo en grunn til at det så få mennesker som når sine store mål og drømmer. De er ikke villig til å være tålmodig, gjøre den jobben som trengs. De ønsker å finne snarveier. Og bruker heller 10 år på å lete etter den perfekte snarveien, enn å ta tak i oppgavene som venter dem. Før de etter 10 år, finner ut at dette var ikke noe for meg. “Jeg fant ikke snarveiene som fungerer. Jeg slutter.”
Kanskje tar det 10 år. Men da må du spørre deg selv: “Er jeg villig til å starte et prosjekt som har et 10 års perspektiv?” Det er det ikke alle som er. Men ser du deg selv jobbe målrettet i 10 år, da kan store ting skje. Og da mener jeg virkelig store.
Se for eksempel på MrBeast og You(tube)-kanalen hans. Han jobbet målrettet hver eneste dag. Han hadde en drøm han fulgte, men opplevde nesten ingen framgang (og da mener jeg mikroskopisk) de første 7 årene. Men det 8 året vokste kanalen hans til å bli en av de 100 største i verden.
Personligutvikling.blogg.no på Facebook
#motivasjon #mening #tid #framtid #mål #drøm #langsiktig
Når man skryter av nabobarna, vil dette kunne tolkes som kritikk mot dem selv.
Grunnen er at hjernen vår har en tendens til å alltid måle seg selv opp mot andre. Den forsøker å finne ut om den er over eller under i status. En hjerne er helt besatt av å måle seg selv opp mot omverden.
Når du for eksempel forteller sønnen din om hvor fantastisk nabogutten er, vil sønnen din kunne tolke dette som at du ser på nabogutten som bedre enn ham selv. Dette kan oppleves som kritikk mot ham selv. Hjernen hans blir lei seg, og produserer et kjemisk stoff som heter kortisol. Kortisol er kjent for å skape negative følelser og gjøre deg ulykkelig. Din sønn vil i dette tilfelle oppleve at statusen hans svekkes og han mister selvtillit og selvbildet kan bli skadet.
Motsatt, er det når sønnen din får med seg at du skryter av ham, til andre. Da vil hjernen tolker dette som ekte skryt, siden kommentaren var noe du sa om ham, til en annen person. Han fikk kanskje den positive kommentaren med seg, uten at du visste om det. I hjernen hans utløses det nå et kjemisk stoff (lykkestoff) som heter serotonin, og dette oppleves som et status-løft som gir barnet stolthet og høyere selvtillit.
Nå tenker du kanskje: «ikke vær så hårsår, da» Men dette har ingenting med hårsårhet å gjøre. Dette er ikke bevisste reaksjoner fra sønnen eller datteren din. Det er hjernen vår som er laget slik at den hele tiden forsøker å måle og tolke seg selv opp mot andre. Og det gjør den, om du vil det eller ikke. Så å vite om dette «trikset», kan være en fordel for deg som forelder.
Og jeg sier ikke at du skal la være å snakke fint om nabobarna, til foreldrene deres. Men ikke nødvendigvis skryt uhemmet av nabobarna, direkte til din sønn eller datter, siden dette kan tolkes negativt for dem.
Det jeg ønsker å få ut av denne artikkelen er at flere skal blir flinkere til å skryte av sine egne barn. Gjør det gjerne til en utfordring, at du hver dag forsøker å ta din sønn eller datter i å gjøre noe positivt, som du kan bemerke med en liten kommentar. Og se om du merker forandring.
Personligutvikling.blogg.no på Facebook
#skryt #kritikk #nabobarn #kortisol #serotonin #stolthet #selvtillit #selvbilde
I en kjent studie, tok noen forskere ved et universitet i London, en kikk inn i hodene på endel taxisjåfører. Noe var skjedd i den bakre delen av hippocampus. Den delen av hjernen som vi bruker når vi orienterer oss. Hos taxisjåførene var denne delen av hjernen klart større enn hos andre personer i samme alder som ikke kjørte taxi.
Og jo lenger en person hadde kjørt taxi i Londons gater, jo større hadde denne delen av hjernen vokst. Stadig ny lærdom om byens 25.000 gater hadde forandret taxisjåførenes hjerner, og sannsynligvis gjort dem klar for bedre å takle en anstrengende og vanskelig hverdag.
En tolkning av dette kunne vært at forandringen i taxisjåførenes hippocampus, bare var en konsekvens av stress etter lang tid bak rattet. Men dette ble motbevist i en oppfølgingsstudie, hvor de sammenlignet bussjåfører som hadde like lang fartstid på veien, som taxisjåførene. Men bussjåførene kjørte faste ruter, og var ikke presset på å måtte finne fram i et virvar av en labyrint, slik som taxisjåførene måtte.
Bussjåførenes hjerner viste ingen forandring. Det ser ut som at det er den mentale anstrengelsen som taxisjåførene måtte gjennom for å finne fram, som skapte forandringen i hippocampus, ikke stress og frustrasjon av trafikken.
Denne studien viser at friske hjernen forandrer seg avhengig av hva vi gjør med den. Studien er en del av forskningen som har eksplodert i den siste tiden om hvor formbar vår hjerne er.
Også et annet lite eksperiment, viser hvor foranderlig hjernen vår kan være. Noen forskere, lot en gruppe forsøkspersoner øve i å sjonglere, hver dag i tre måneder. De kunne se at en del av bakhodelappen som registrerer bevegelser, hadde utvidet seg. Men tre måneder uten praksis, resulterte i at halvparten av økningen hadde gått tilbake.
Trening eller passivitet, i så kort tidsrom som tre måneder, kan med andre ord forandre strukturen på hjernen vår.
Denne artikkelen baserer seg på boken: “Vår utrolige hjerne”, skrevet av Johan Norberg
Personligutvikling.blogg.no på Facebook
#hjernen #hukommelse #hippocampus #london #forskning #taxisjåfører
Når du trener, vil hjernen forsøke å lære av sine feil. Finne ut hva du gjorde, og sammenligner dette med resultatene du fikk. Men dette gjør den bare når du er fullt og helt involvert i det du holder på med. Du må leve deg inn i det du gjør, og tankene dine må være oppslukt i oppgaven du holder på med.
Men dersom du tenker på noe annet, er nervøs eller negativ, vil ikke hjernen din lære noe, eller ta til seg informasjon som blir gitt den. Dette fordi den ikke fikk med seg hva som skjedde. For at læring skal oppstå, må noe være i bevisstheten din, før det kan oppstå endring i hjernen slik at nye opplevelser knyttes til tidligere erfaringer og gammel kunnskap.
Dette er grunnen til at det kun er de mennesker som virkelig er interessert i å bli god, som blir særlig bedre. Mens de som er tenker på andre ting, mennesker eller problemer ikke lærer noe.
For å kunne lære noe, må det først være i ditt fokus. Dersom ikke ditt fokus og din bevissthet er involvert i detaljen du trener på, tar ikke hjernen din notis av den. Den legger ikke merke til den.
Din oppgave er å observere – ikke kritisere
Du må bruke tankene dine til å ukritisk observere det du gjør. Ikke kritisere deg selv ved å finne feil og mangler. Men observer for å finne ut hva som faktisk skjer. Gikk ballen for langt til høyre eller venstre. Traff jeg den riktig? Hvor mye tro hadde jeg? Var jeg redd for konsekvenser og fryktet jeg å tape duellen? Viste jeg tegn til respekt for motstanderen? Eller var jeg i boblen?
Men hvorfor blir jeg ikke bedre?
Ofte innbiller vi oss at vi ikke kan lykkes med dette. Det kan ha sitt opphav i at “ingen andre” vi kjenner lykkes. Hvorfor skal jeg lykkes bedre enn de andre? Og da har du allerede bommet på ballen. Du har helt feil fokus. Hvor god du kan bli, har ingenting med andre mennesker å gjøre. Om du fokuserer på andre, har du nettopp gjort den store feilen jeg skreiv om øverst i artikkelen. Du er ikke oppmerksom på det du holder på med, men roter tankene dine opp i hva de andre gjør, tenker og mener. Og ja, det er lett å la andre distrahere deg. Men du blir ikke bedre om du gjør det. Mange kan drive med noe hele livet, uten å bli noe særlig god. Men dette trenger ikke å være deg.
Dette er mekanismen med tankene og bevisstheten. Når du ikke bevisst fokuserer på detaljen, men lar tankene vandre av seg selv, går tankene ofte over i tvil og bekymringer. Tvil på deg selv, dine evner og muligheter. Bekymring for at andre skal klare dette bedre enn deg.
Da er du ikke fokusert på å lære, og å forbedre deg. Kun når du intenst fokuserer på en oppgave og observerer hva som skjer, kan du lære noe. Men da må du være nøytral mot deg selv og ikke kritisere. Først da kan du forbedre deg. Og det er derfor kun dem som virkelig er interessert i det de holder på med, og elsker det de gjør, som kan nå til toppen.
Folk flest klarer ikke å bevisst rette sitt fokus og interesse mot den harde jobben og innsatsen som må legges ned. De vil begynne å kjede seg, og ønsker å bli ferdig. Det kreves innsats å trene opp grunnferdigheter. Dette er ikke de fleste villige til å gjøre, og skifter stadig ting å fokusere på. De skifter idrett, hobby og interesseområder. Av den grunn når de aldri fram. De holder ikke ut lenge nok, og har heller ikke nok interesse eller en god nok grunn for å lykkes.
Når du lærer noe, kobler du din nye erfaring med gammel kunnskap til nervecellene i hjernen din. Og jo mer du gjentar noe, en spesifikk detalj, jo flere nerveceller vil kobles til denne detaljen, og jo større del av hjernen din vil bli involvert. På den måten blir du bedre og dyktigere på akkurat denne ene tingen.
Men uten at din fokuserte bevissthet er koblet inn, når du øver og trener, vil du ikke ta til deg læring, og det skapes ingen nye koblinger i hjernen din. Ingen bevissthet – ingen endring i hjernen – ingen læring. Dette vil si at når du trener på noe, kan du ikke være opptatt av noe annet i tankene dine, enn aktiviteten du holder på med.
Dette er problemet:
Så når du tviler på deg selv, dine muligheter og din framtid – er det jo nettopp dette du fokuserer på: hvor håpløs du er, og hvor lite du er istand til å klare. Men opprinnelsen til disse tankene er: at du er lært opp, til å tro at du er hjelpeløs. Du har kanskje hørt og erfart at andre er bedre enn deg, dette har satt dype spor i hjernen og hindrer deg. Det er blitt til et slags “dataprogram” som kjører i underbevisstheten din.
Men en ting til slutt – du må elske det du gjør, fordi jo høyere din virkelige interesse er, jo bedre lærer hjernen, og jo sterkere sitter minnene og kunnskapen seg. Og motsatt, jo mindre interesse du har når du trener (kjedsomhet), jo mindre av læring og kunnskap setter seg i hjernen din.
Vil du lese mer?
Sosial status styrer prestasjonene dine
Derfor blir du motivert/ikke motivert
Personligutvikling.blogg.no på Facebook
#trening #bevissthet #oppmerksomhet #tanker #læring
Mange håndterer livet sitt som om de kjører en Mercedes på en motorvei – mens de stirrer på stjernen der framme på panseret. Hvordan i alle dager skal du få med deg verden rundt og ting som skjer, når du ikke engang ser veien du kjører på.
Noen skal på død og liv, skal finne opp kruttet på nytt. «Jeg skal lykkes på min måte.» tenker de. “Jeg skal lage videoer, skrive artikler, male bilder, som jeg kommer på helt av meg selv. Jeg gidder da ikke å sette meg ned for å lære hvordan andre gjør ting. Jeg skal finne ut av alt selv. Hvis ikke er jeg ikke kreativ.” Er dette deg?
Hva er dette for en strategi? Dette blir som å stirre på dine egne resultater, og tro at du selv er i stand til å løse alle problemer som måtte dukke opp. Det finnes sannsynligvis en løsning på dine problem, men det langt fra sikkert at du er i stand til å løse dem av deg selv.
Du kan ikke bli god på noe, hvis du ikke er villig til å lære fra andre. Det er alle de andre der ute, til sammen, som er eksperten. Det jeg kan gjøre, er å samle inn data, som allerede eksisterer, og endre litt på informasjonen, slik at den får mitt personlige preg, mine erfaringer og min vri. Jeg skal ikke finne opp hjulet på nytt. Det finnes allerede.
Om du har planer på å gjøre noe helt på egen hånd, uten å hente informasjon og kunnskap fra andre. Hva er det som får deg til å tro at akkurat du skal klare å finne opp noe helt nytt og revolusjonerende, som vil gi deg suksess? Som ikke en eller to av de 7 milliarder av mennesker der ute, har tenkt på før deg?
Prosjektet du drømmer om å skape, finnes allerede i en eller annen form. Jobben din er ikke å skape noe helt nytt, men å forbedre noe som allerede eksisterer.
Mitt mål er å tilrettelegge fagkunnskap og forskning om hjernen, og gjøre det lettere tilgjengelig for allmennheten. Om jeg klarer dette, vil bare tiden vise. Men det gjør iallefall at jeg må se langt fram.
Hva er ditt langtids-prosjekt?
Personligutvikling.blogg.no på Facebook
#prosjekt #strategi #studere #lære #formel #alberteinstein
