På jobben i dag, kom en jeg jobber sammen med og fortalte at det konseptet jeg tidligere hadde forklart, hadde endret livet hans. Han brukte nå konseptet hver eneste dag, og hadde fortalt det videre til sin kone. Hun var også positivt overrasket over hvor enkelt og effektivt dette var, og hvor bra det passet til virkeligheten. Jeg ble selvsagt glad over en slik beskjed. Dette konseptet må selvsagt inn i boken min, så jeg forklarer konseptet her på bloggen i dag.
Vi har alle en selvskapt formening om hvordan ting fungerer, eller burde fungere. Hvordan de er eller burde være. Hvordan andre mennesker bør oppføre seg, og så videre. Disse selvskapte meningene, styrer våre forventninger.
Du forventer sannsynligvis at de du jobber sammen med, skal hilse på deg når du kommer på jobb. Og at de skal si “god middag” til deg, når de går hjem for kvelden. Du forventer også at andre skal rydde opp etter seg, og at de bør holde omgivelsene rundt dere ryddige og ordentlige. Du forventer at personalet i kassen på Remi skal være høflige osv.
Men hva skjer når dette ikke er tilfellet? Når du ikke finner virkeligheten lik eller bedre enn dine forventninger? Jo, da blir vi sure.
Sure for hva? Hvorfor skal andre måtte gjøre akkurat det du mener de burde gjøre? Kanskje de hadde en dårlig dag, elle så mente også den andre personen at noen i tidligere ledd burde gjort noe annerledes, og så reagerte denne personen med å bli provosert. Poenget er at det er dumt å ha forventninger til andre mennesker, når du ikke kan kontrollere disse.
Følelser kan settes i en lignelse:
Du har en forventning om hvordan noe bør være.
Du opplever noe, eller du oppfatter noe.
Disse to faktorene må være tilstede, for at du skal få en følelse, som eks sinne eller frykt. Tar du bort en av disse to faktorene, da forsvinner også følelsen.
La oss si at du holder med et fotballag. Du forventer at laget ditt vinner kampen. Du ser på kampen, mens laget ditt taper. Nå blir du sint eller frustrert. De måtte jo vinne denne kampen.
(Du hadde en forventning: VINNE) “Hjernen sammenligner” (Du hadde en opplevelse: DU SÅ DEM TAPE) = SINNE, IRRITASJON, TRISTHET
(Du hadde en forventning: VINNE) “Hjernen sammenligner” (Du så ikke kampen: HAR INGEN ANELSE OM AT DE TAPTE) = INGEN FØLELSER
Poenget er at du kan ikke styre andre mennesker og hvordan de oppfører seg. Derfor er det svært lite smart å forvente noe av mennesker du ikke kan kontrollere. Det beste er å fjerne forventningene om andre mennesker, og bare fokusere på seg selv. Ta det heller som en positiv overraskelse når andre utfører fordelaktige handlinger.
Derfor, om du blir sint eller irritert, er egentlig helt opp til deg. Ingen andre kan gjøre deg sur, bortsett fra deg selv. Det er derfor ingen grunn til å ha forventninger om ting du ikke kan kontrollere.
ENKELT FORKLART:
Du trenger 2 faktorer for å skape en følelse.
1 – Du må ha en forventning om noe.
2 – Du trenger en opplevelse/oppfattelse av dette noe.
Fjerner du en av disse (at du ikke har en forventning) eller (at du ikke har en opplevelse av noe), da skapes heller ingen følelse hos deg.
Hjernen din er nødt å sammenligne “forventet resultat” opp mot “opplevelse/oppfattelse” for at du skal bli sint, irritert, frykt eller annen følelse.
I går var en utrolig stressende dag. Og siden jeg skulle skrive om stress, og om viktigheten om å ta dette på alvor, og roe ned da man trenger det, valgte jeg å stå over skrivingen denne dagen. Bedre å akseptere et lite tilbakeslag, enn å kjøre seg i grøften.
Stress er skapt for å hjelpe oss til å handle, når vi bør handle. Og da er stress en sunn og god ting. Man får noen kjemiske stoff i kroppen, som gir deg ekstra energi. Men problemet er bare når man fortsetter å være i en stressende situasjon over lenger tid. Da forblir disse kjemiske stoffene, adrenalin og kortisol nivået (stresshormoner) værende høyt. Og dette er skadelig for oss i det lange løp. Når disse to (adrenalin og kortisol), blir holdt på et høyt nivå over lenger tid, da blir dette helseskadelig.
Jeg leste en gang at rundt 75% av alle sykehusopphold, var relatert til stress. Dette er en tankevekker. Men hva er egentlig stress? Og hva er det som forårsaker stress?
Stress, er reaksjonen som ditt limbiske system setter i gang, når den reagerer på noe. Når hjernen tolker noe som en potensiell trussel, slår det limbiske systemet seg på, og går selv til handling. Da har den tre måter å handle på. Det ene er “FIGHT” (å kjempe), det andre er “FLIGHT” (flukt fra problemet) og det tredje er “FREEZE” (som er å forsøke å komme seg unna uten å bli oppdaget).
Denne reaksjonen merker vi som STRESS. Stress er kroppens reaksjoner til ytre trusler. Den mobiliserer da kroppen din til et forsvar mot en ytre trussel, og samtidig kobler den ut ditt indre forsvar. Det vil si: immunforsvaret, din fordøyelse, reparasjoner og vedlikehold av kroppen din. Fordi slike ting er ikke viktig dersom du for eksempel hadde blitt angrepet av en løve. (Og det er mot slike ting stress er ment å hjelpe oss mot.) Da vil all din energi gå til de store musklene, slik at du kan kjempe eller flykte, og redde livet ditt. Det er heller ingen grunn til å lære gangetabellen eller norsk/engelsk gramatikk dersom du er i livsfare. Nå er det livet ditt som teller. Derfor er din læreevne svært begrenset når du er stresset.
Stress kommer i alle former, og ofte oppdager vi ikke at det er stress engang. Derfor er det krevende å bare slutte å stresse. Selv når du fokuserer på at nå skal jeg endre meg. Jeg må slutte å stresse, da kan likevel din måte å håndtere stresset være en annen form for stress.
Her er noen eksempler på hva som kan skape stress: Stresstriggere, altså hva som kan slå på ditt limbiske “ytre” forsvars-system.
Tankene dine skaper ofte stress. (Når du tenker på noe, da reagerer hjernen din på tankene, på samme måten som den reagerer på ting som virkelig skjer.)
Frykt (Når du er redd, eller har annen form for frykt. Sosial angst og skrekk av diverse slag.)
Bekymringer (Frykt for framtiden, økonomi, sykdom eller annen form for bekymringer.)
Problemer du forsøker å fornekte (kan være helseutfordringer)
Å bli mobbet
Sosial utestengelse
Trafikken
Dårlig samvittighet
For lite, eller dårlig søvn.
Kosthold og matvaner
Å ikke følge egne verdier og leveregler
Når du ting du forsøker å skjule
Ubekvem stilling når du utfører en aktivitet.
Som du ser, er det ikke enkelt å bare slutte å stresse. Men ofte kan det å være klar over denne sammenhengen med at ting som stresser deg, kan skape et indre landskap som skader deg, være nok til at livet og stresset ditt går ned. Fordi det er jo tankene og bekymringene du har, fordi du frykter utfall og sykdom som er de største stressutløserne. Og som er det som ofte gjør deg syk.
For noen dager siden kom jeg over en reklame for noen som hadde kurs i det å skrive og å utgi bok. Jeg ble selvsagt interessert, siden jeg har blitt engasjert i mitt eget lille bokprosjekt. Det viktigste, ifølge hans kursvirksomhet var at de som fulgte hans kursmodell stort sett alltid klarte å fullføre bokprosjektet, mens de fleste andre stort sett feilet.
Og hovedgrunnen til at de som ble med i hans kursopplegg, “alltid” satt igjen med en bok, var at de følte at de måtte stå til ansvar for hver eneste arbeidsoppgave de fikk. Og at det er de små daglige gjøremålene, som til slutt ble til en bok. Når hver minste lille oppgave, var et “være” eller “ikke være”, når det gjaldt å oppnå målet – da når du målet. Og slik tror jeg livet sånn generelt også er.
Hva er det som skiller de som blir virkelig gode på et område, og de som ikke blir det?
De fleste mennesker ønsker å lykkes i livet, og å bety noe. De fleste av oss gjør så godt vi kan. Vi forsøker å lære oss ting. Men de fleste feiler i å møte opp hver dag. Vi begynner, og så holder vi på en stund. Men så faller vi fra, først en dag, og så en dag til. Og så tenker vi: “Det er jo ikke så farlig, om jeg ikke jobber og utvikler meg på feltet mitt, akkurat idag.”
Og der er den farlige tanken, tanken om at livet ikke går i grus om du ikke jobber akkurat idag. Det å lykkes på et område, tror jeg, er at du gjør noe til en vane. Noe du bare gjør hver eneste dag. Noe som blir typisk deg.
De fleste idrettsutøvere blir gode fordi de ALLTID møtte opp. De var kanskje ikke enerne i starten. Men møtte alltid opp, og gjorde en innsats. Dette å “alltid møte opp”, ble en av grunnverdiene i livet deres. Det ble en del av det underbevisste. De var alltid til å stole på. Dette gir også utslag i et godt selvbilde. Og et godt selvbilde er viktig for å prestere. At du kan stole på deg selv. Og at andre kan stole på deg.
Jeg har nå jobbet med mitt ebok prosjekt i en uke. Føler jeg er kommet godt i gang. Generelt anbefaler jeg ikke at folk forteller om prosjektene sine, før de er kommet langt på vei mot målet. Fordi når du forteller om prosjektet, og får skryt og anerkjennelse fra andre, da har ikke hjernen det samme drivet for å fullføre det. Du har jo allerede fått litt av belønningen allerede. Belønningen som er skryt og anerkjennelse for det du har utført, og følelsen av at du har vært flink.
Jeg tok likevel denne risikoen, med å fortelle om prosjektet i det jeg begynte med det. Det er jo på grunn av disse daglige oppdateringene og temaene jeg skriver om, som skal bli til denne boken, som også skal være mitt juleprosjekt, hvor planen er å utgi min e-bok på julaften.
Dagens tema: Mine tanker om hvorfor så mange sliter med å lære seg ting.
Jeg brukte selv ca fem år med lesing og studier, før jeg egentlig begynte å forstå det jeg leste. Kall dette gjerne elefanten i rommet, fordi jeg tror at dette er hovedgrunnen til forskjellene mellom de som er flinke på skolen og “skoletaperne”. Men dette er det ingen som forteller om. Om de som styrer har samme mening som meg, så er de iallefall flink til å holde det skjult. Men jeg vet ikke.
Når du aktiverer ditt limbiske system (ja det systemet jeg har skrevet mye om i det siste), da blir du fylt av et stoff som heter kortisol (også kalt stresshormonet), og da går hjernen din inn i overlevelses-modus. Du lærer ingenting i overlevelses modus, fordi nå går dine tanker og fokus utover. Det går mot trusler og farer i dine ytre omgivelser. Dette er noe hjernen vår har gjort i tusenvis av år, og selv om samfunnet har endret seg, ikke hjernen vår gjort det samme. Når du tenker på problemer, eller at andre er bedre enn deg, da er du ikke istand til å ta til deg forklaringen til læreren din.
Selv tvilte jeg på egne evner, og tenkte negativt om meg selv i disse fem årene, før jeg begynte å endre denne tankegangen og oppfatningen. Men ikke ante jeg at grunnen var at mitt limbiske overlevelses-system var grunnen. Dette er det jo ingen som forteller oss. At når vi er i overlevelses-modus, da tar vi ikke til oss læring. Fordi hjernen vår sin hovedoppgave nå er å finne “truslene som lurer rundt oss” og slåss mot dem. Dersom du var jaget av en tiger, hadde gangetabellen liten betydning for livet ditt. Heller ikke gloser og grammatikk.
Og hva er det som kan slå på dette limbiske systemet da? Nesten hva som helst. Frykt for å bli mobbet, utestengelse, trusselen om at det er du som blir spurt om å lese høyt foran klassen. Det er ikke grenser for hva som kan slå på ditt limbiske trussel-system. Og når dette skjer, da tar du ikke til deg kunnskap. Men du gjør deg klar til kjempe eller flykte. Men flykte fra hva? Nettopp, du aner ikke. Du er bare klar til å kjempe eller flykte.
Men dersom du ikke vet hva skal kjempe eller flykte fra, vil du heller ikke være i stand til å stoppe denne aktiveringen. Nå er du i konstant kamp eller flukt modus, og du er det hele timen. Du lærer ikke noe denne timen heller. Og når du kommer hjem, tenker du på hvor mye bedre de andre er enn deg, og dette slår også på ditt limbiske forsvars-system. Så du lærer ikke noe nå heller. Du forblir en som lærer seint, en som lærerne tror enten ikke bryr seg, eller en som ikke har evner. Dette setter i gang en negativ spiral.
Det er dette jeg tror er grunnen til den store forskjellen mellom de som får det til på skolen og de som ikke får det. Det er ikke evner. Det er tvil, frykt, bekymring, negative tanker, mobbing eller utestengelse fra klassekamerater. Og alt dette her kan sette i gang ditt limbiske overlevelses-system, slik at hjernen blir klar til å lete etter trusler i dine ytre omgivelser og enten kjempe for livet, flykte eller fryse til.
I dag trodde jeg at det kom til å bli tøft å få noe ned på papiret (eller rettere sagt på PC`en). Men så kom jeg på at jeg kunne skrive om de tre reaksjons-alternativene som vårt limbiske system benytter seg av. Dette er jo av stor betydning, når det kommer til det jeg har skrevet om de siste dagene.
Når du reagerer på noe, da er dette ditt limbiske system som akkurat har blitt aktivert. Den reagerer hver gang hjernen din opplever at noe den har oppdaget kan være en trussel. Dersom hjernen ikke ser noe som en trussel, da reagerer den heller ikke, og du er i kontroll over deg selv. Men oppdager den noe som kan oppfattes som truende, da reagerer den. Da tar dette primitive limbiske systemet over kontrollen, og hjernen din går i enten “fight”, “flight” eller “freeze”.
Hva betyr disse tre reaksjonsmønstrene?
FIGHT (Kamp) – Dette er når du forsøker å kjempe for din eller andre i din “flokk” sin rett, eller at du kjemper for livet ditt. Dette er når du krangler, er sint, slår eller sparker. Du bruker fysisk makt, eller du oppfører deg truende for å vinne fram.
FLIGHT (Flukt) – Dette er når du forsøker å stikke av fra en situasjon. Skjer ofte i forbindelse med sosial angst. Hjernen din forsøker å finne en vei utenom “trusselen”. Ta en omvei eller flykte.
FREEZE (Fryse til) – Dette er når hjernen din tolker det slik at det beste utfallet skjer ved å stå helt stille, og håpe på at “trusselen” forsvinner av seg selv. Eventuelt å gjemme seg i omgivelsene. Dette er nok også grunnen til at vi utsetter ting vi kvir oss til, eller ting som gir oss negative følelser. (Det vi kvir oss til, blir i slike tilfeller trusselen vi forsøker å unngå.) For eksempel å betale regninger, dersom vi sliter med økonomisk.
Det limbiske system er et stort tema, så eg må vie flere dager til dette. Det å sette meg inn i dette systemet, har vært helt avgjørende for min forståelse av psykologifaget. Still gjerne spørsmål om det er ting du ikkje forstår av det eg skriver.
Det er ditt limbiske system som reagerer når du blir sint, redd, engstelig, ja til og med glad. Det er dette systemet som styrer følelsene dine. Ja følelsene dine er hjernen din som ønsker å fortelle deg noe. Det er bare ett problem. Ofte er det vanskelig å forstå hva den egentlig ønsker å fortelle deg, fordi den bruker ikkje vanlige ord, men ja nettopp, den bruker følelser. Den er ditt indre forsvarssystem.
Det limbiske system, skal blant annet ta over når noe potensielt farlig oppdages i livet ditt. Det er viktig at dette systemet får rask tilgang til informasjon om det som skjer rundt deg, i omgivelsene dine. Det får den ved at sanseinntrykkene ikkje blir behandlet like grundig, men får inn mer råmaterialer som den reagerer på. Derfor reagerer den ofte på helt ufarlige ting. Men det er bedre at den reagerer litt for ofte, enn at den reagerer en gang for lite, siden dette potensielt kunne vært slutten på livet ditt.
Dersom dette systemet skal fungere optimalt, er det visse ting som trengs å innfris. Og dersom dette ikkje er tilfellet, vil den bli svært aktiv, og kan begynne å plage deg, ved at den blander seg inn i alt du holder på med. Da vil du merke dette som at du fort mister kontrollen over følelsene dine, og raskt blir sur, irritert, sint, bekymret og får masse negative tanker og følelser.
TRYGGHET – Når ditt limbiske system føler seg utrygg, og er urolig for noe, da blir den svært aktiv og forstyrrende. (Trygghet = penger, forutsigbarhet og kontroll) (Utrygg = frykt, engstelse/angst, bekymring, stresset, du mister kontrollen osv)
KONTROLL – Ditt limbiske system ønsker seg alltid kontroll. Med dette mener eg at du for eksempel kan sette opp rammeverk for det du skal gjøre, slik som meg og dette prosjektet her. Mitt mål er å skrive 15 minutter hver dag, og så er eg ferdig, og har oppnådd suksess. Nå vet mitt limbiske system at eg skal jobbe i 15 minutter, og det er det. Den blir roligere, fordi 15 minutter kan den akseptere. Den er litt som et lite barn. Den hater å jobbe. Blir oppgaven for lite spesifikk, vil det limbiske systemet forsøke å hindre meg i å gjøre oppgaven, ved at den gir deg dårlige følelser, kjedsomhet og forsøker å få deg til å utsette å gjøre oppgaven du burde gjort.
Når oppgaven din blir for stor, eller for uspesifikk, vil ofte ditt limbiske system forsøke å få deg til å utsette den, ofte ved å gjøre ting som å se på TV, spille data eller hva som helst annet som du synes er “gøy” og interessant.
Når den opplever å ha kontroll, det vil si å vite hva som skal skje, da blir den rolig og glad, og den har da mindre sannsynlighet for å hindre deg i å utføre oppgaven. Men er planene dine for store for den, da vil den se oppgaven som pain, og forsøker å hindre deg fra å gjøre den. Det er derfor lurt å begynne rolig, når du skal lage nye vaner. Du kan jo heller fortelle deg selv at du har lov til å overprestere, men dette er ikkje målet. Målet bør alltid være enkelt å nå, slik at du ikkje skremmer fram reaksjoner hos ditt limbiske system.
NOK HVILE – Er du uthvilt vil du ha mer kontroll over deg selv. Da vil ditt limbiske system være roligere og blander seg sjeldnere inn. Du får en bedre dag, hvor du opplever mer ro og mindre negative følelser. Det er ditt limbiske system som skaper dine negative følelser, stress, bekymring og depresjoner.
Håper dette var interessant. Og akkurat som i avsnittet over her, så var målet mitt 15 minutter med skriving. Men idag overpresterte eg, fordi det var nødvendig for å få helhet i innlegget.
I dag brukte eg litt lenger tid på å skrive, enn det som var planen. Eg fikk derfor ikkje lagt ut innlegget før nå mot slutten av dagen. Men dette er en del av livet. Ting fungerer ikkje alltid slik vi ønsker, og vi må likevel gjøre det beste ut av tiden og kreftene våre. Dette er en del av det å sette seg mål. Vi må kjempe om å klare dagens delmål, selv om ting skjærer seg.
Siden mesteparten av det eg har jobbet med de siste årene handler om det limbiske system, så synes eg det nå er riktig tid å skrive litt om dette systemet idag. Det er slik at vi mennesker har to system inne i hjernen vår. Det er den logiske delen, som vi styrer selv. Dette er deg og tankene dine. Og så har vi et annet system, som vi har fått da vi ble født. Dette systemet styrer vi ikke selv, men den har en viktig funksjon vi ikke kan klare oss uten.
Den drives av instinkter og behov. Og den skal i hovedsak hjelpe oss til å gå etter livets viktige mål og oppgaver, som er å finne noen å stifte familie med (dette gir deg trygghet og bedre muligheter i livet) og å få barn (føre genene dine videre, slik at du ikke “dør ut”). I tillegg til dette skal det hjelpe deg til å overleve. Finne mat, kjempe mot trusler du møter på din vei osv.
Men ofte er strategien den bruker svært lite gunstig når det gjelder å oppnå et langt og lykkelig liv. Den er mer opptatt av hva som har fungert fram til nå i livet ditt, og den ønsker å forhindre at du gjenopplever ting og situasjoner som du tidligere opplevde som smertefulle.
For eksempel da du ble bedt om å lese høyt i klassen, i norsk eller engelsktimen, og du begynte å stamme slik at hele klassen begynte å le av deg. Nå vil kanskje ditt limbiske system forsøke å gjøre deg så liten som mulig, slik at du reduserer sannsynligheten for å bli spurt om å lese på nytt akkurat idag. Og du er nå blitt redd for å snakke høyt i klassen, fordi du er redd for at andre skal le av deg igjen, eller tenke negativt om deg, slik at du havner nederst på rangstigen.
Å gjøre seg liten og usynlig i norsk og engelsktimene er smart når det gjelder å komme seg unna høytlesing og latterliggjøring, men lite gunstig i det lange løp hvor du ønsker å lære faget, få gode karakterer, høy selvtillit og selvrespekt. På denne måten vil vi kunne se at en suksessfull strategi for ditt limbiske system (ditt indre forsvars-system), hvor den holder deg unna dagens farer, ofte fører til langsiktige smerter og en ugunstig framtidig utvikling.
Når ditt limbiske system lykkes med å forhindre smerter og nederlag, vil dette samtidig forhindre din personlige mestring, vekst og det å lære fra egne feiltrinn.
På samme måte kan den også “hjelpe” deg til å få andre sosiale fobier. Opplever du smerte og nederlag i sosiale sammenkomster, vil dette ofte medføre sosial engstelse sener i livet, i tilsvarende situasjoner. Dette fordi hjernen din nå ser tilsvarende situasjoner som trusler mot deg, som den bør “hjelpe” deg å unngå. Hvis dette skjer, vil hjernen din gjøre sitt ytterste for å hindre deg i å havne i slike situasjoner. Som oftest ved unngå eller flykte (flight) fra slike sosiale arrangementer. Dersom du likevel er nødt å overvære dem, vil mest sannsynlig gjøre minst mulig ut av deg (freeze), slik at du slipper å ha for mye oppmerksomhet, av den sorten du frykter å få.
Var meningen at eg skulle skrive litt igår. Det utgikk dessverre. Det er ikkje så enkelt å bare lage seg et prosjekt å følge dette hver dag. Men siden dette er helt i starten, så får eg notere dette som oppstarts-problemer. Den populære dørstokkmilen. Ble visst til at eg snublet i den i går.
Med en gang eg hadde bestemt meg for å starte dette prosjektet, mitt juleprosjekt, som er å lage en e-bok, så begynte tvilen å komme. Tankene surret rundt ka eg trodde eg kunne, som liksom skulle bli en bok folk ville lese. Til det har eg bare å si, eg aner ikkje. Eg aner ikkje ka boken min skal handle om heller. Men mest sannsynlig vil det være noe sånt som: kordan man starter et prosjekt, og kanskje kordan man skriver en bok. Har jo hørt om mange som skriver bok og forklarer at de gjorde dette ved å tvinge seg gjennom en fast rutine hver dag. Målet er ikkje å skrive så og så mye, men å skrive litt hver dag. Litt sånn som mine 15 minutter om dagen. (som eg allerede har feilet på. LOL.)
DAGENS TEMA:
Eg tror at hemmeligheten bak å få til store ting her i livet, sånn som å gi ut bøker nok må medregnes (min bok skal jo ikkje gis ut som papirutgave, bare en liten e-bok), er at du må ufarliggjøre oppgaven, og gjøre den om til en daglig vane. Blir oppgaven du må gjøre hver dag, for stor og krevende, vil hjernen begynne å sabotere for deg. Den liker ikkje store og krevende oppgaver. Da vil den begynne å se på prosjektet ditt som truende.
Dette er det samme som gjelder for trening. Dersom du har planer om å gjøre de store endringene i livet, vil den begynne å se på endringene dine som en trussel, og hindre deg fra å fortsette med den. Det er her dørstokkmilen kommer inn i bildet. Det gjelder å gjøre dørstokken så liten som mulig, slik at du ikkje snubler i den. At den ikkje stopper deg.
De fleste av oss, er elendige til å håndterer negative følelser. Ofte forsøker vi å distraherer oss bort fra dem. Vi får noen dårlige/vanskelige følelser som vi ikke ønsker, og da forsøker vi å få dem til å forsvinne. Men følelser skal ikke oversees. De har noe å fortelle deg, og du bør finne ut hva dette er.
Tenk deg at du er en lærer som går vakt på skolegården. Det kommer et lite barn bort til deg. Det har noe å fortelle. Noe det bekymrer seg for. Kanskje det har blitt mobbet eller ikke får våre med å leke med de andre. Og nå er det trist.
Du synes det er vanskelig å ta tak i slike situasjoner. Du liker ikke å måtte håndtere person-saker. Å måtte konfrontere andre mennesker. Så du løser saken ved å gi det lille barnet et drops. Dette får barnet til å glemme sine bekymringer og opplever litt glede i livet. Når alt kommer til alt er jo dette lille barnet fornøyd akkurat nå. Du distraherte bort barnets vanskelige følelser.
Men saken er ikke løst. Du tok ikke fatt i problemet. Dette lille barnet kommer nok helt sikkert til å slite med det samme også neste gang hun eller han ikke får være med å leke eller blir mobbet. Og det vil nok oppstå ganske snart, siden ingenting ble gjort.
Bildet er lånt fra unsplash.com
Akkurat slik er det med følelsene våre også. Når du får en negativ følelse, da er dette ditt limbiske system (underbevisstheten) som kommer til deg som et lite barn. Siden du (som styrer den logiske delen av hjernen) er den “voksne” i ditt liv, så kommer alltid ditt limbiske system (underbevisstheten) til deg med trusler og problemer det oppdager/senser.
Det er ikke meningen at du skal finne måter å distrahere bort disse negative følelsene på. Men du bør istede “høre på” hva den har å fortelle deg, slik at du kan finne en løsning på noe som kan komme til å bli et stort problem senere i livet, dersom ingenting blir gjort. Fordi det er ofte dette de negative følelsene er. Det er trusler eller mulige framtidige problemer som er blitt oppdaget av din underbevissthet. Og kanskje vet du også om dem selv allerede, men du vil bare ikke ta fatt på dem enda.
Men de negative følelsene vil fortsette å hjemsøke deg, helt til du setter deg ned og legger en plan på hvordan du skal håndtere dem. Først da vil disse negative følelsene slutte å plage deg, og erstattes av positive følelser istedet.
Positive følelser er ikke noe eget fenomen. De positive og de negative følelsene er ikke adskilte. Positive følelser kommer som en lettelse av at noe negativt er fjernet fra livet ditt. Når du har noe som plager deg med negative følelser, og du begynner å løse disse problemene, da kommer de positive følelsene som svar på dette. Dersom saken din var en mynt, da ville de positive og negative følelsene være som sidene “mynt” og “kron” på denne mynten. De hører sammen. Dersom du ikke har problemer som må løses, ville du ikke hatt de gode følelsene heller. Så egentlig er negative følelser, noe som kan gi deg glede i framtiden.
Bildet er lånt fra unsplash.com
Men de fleste av oss håndterer de negative følelsene, med å distrahere dem bort. Du løser ikke følelsene dine med å spise noe godt, drikke kaffe, brus eller alkohol, se på TV/film, spille data, gamble elle shoppe. Dette er alle avlednings-manøvere, akkurat som læreren som gav det lille barnet et drops, for at hun eller han skulle glemme problemene sine.
Den negative følelsen kommer ganske snart tilbake igjen. Kanskje med sterkere styrke enn før. Og etter hvert som dette fortsetter, kan det komme flere vanskelige følelser i tillegg. Dette vil gjøre livet enda mer krevende, du får mindre positive følelser og mindre energi til å håndtere dem. Dette kan etterhvert føre deg ut i depresjon.
Bildet er lånt fra unsplach.com
Vanskelige følelser er beskjeder fra din hjerne om at ikke alt i livet går slik det burde. Og du bør sette deg ned, og finne en måte å jobbe med saken på. Legge en plan. I det du gjør dette, vil du merke en lettelse, som kommer innenfra din hjerne. Dette er fordi du nå har hørt hva den å fortelle deg, hva den bekymrer seg for. Og begynt prosessen med å løse den.
Sliter du med negative følelser, eller noe annet og ønsker å snakke med noen? Jeg vil gjerne treffe deg på et gratis nettmøte 1 til 1. Skriv til meg i kommentarfeltet her eller oppsøk hjernesmart på Facebook eller Instagram.
For litt siden, kom jeg over et system for hvordan man bedre kan kontrollere hverdagen sin. Dette er en modell jeg har brukt på trening det siste året. Men det gikk opp for meg at den også kan brukes i livet generelt. Jeg har kalt den “fokus-modellen”, fordi den skal hjelpe deg til å huske på å fokusere på det positive fremfor det negative i livet. Da får du en bedre dag.
Her er greien. De fem «sirklene», skal forestille hjernen med forskjellige aktiveringsnivå, hvor den logiske delen PFC (prefrontale cortex – din hjernes hovedkontor), fungerer forskjellig ut fra hvor mange koblinger det er mellom nervecellene i hjernen. Jo flere koblinger mellom nervecellene i hjernen, jo bedre fungerer den. Rutene (gjerde-mønsteret) inne i «sirklene», skal forestille disse koblingene. Jo flere koblinger, jo bedre fungerer hjernen. Færre koblinger, betyr mindre aktivering i den logiske delen av hjernen og mer limbisk aktivitet. Limbisk aktivitet er typisk som stress, frykt, engstelse, bekymring, negativt fokus og negative tanker og følelser.
Til venstre, er den logiske og smarte delen satt ut av spill, på grunn av for mye stress, frykt eller andre negative følelser. Hjernen har gått i «overlevelses-modus», og er styrt av den limbiske delen av hjernen. Du vil merke dette som at du er stresset, sur, sint, tenker negativt og generelt ser mørkt på tilværelsen.
Til høyre, da mener jeg ikke helt til høyre, men nivå 4. Der er hjernen din påskrudd. Du har masse koblinger mellom nervecellene i hjernen din, slik at din prefrontale cortex (PFC), altså den logisk delen av hjernen din, ditt hovedsete, fungerer optimalt. Du er fokusert og i kontroll over dine omgivelser. Du er i godt humør, tenker positivt, fungerer og presterer svært godt og ser generelt lyst på livet.
Hver sirkel mot høyre, fra den hvite sirkelen, viser at hjernen er mer og mer påkoblet. Dette vil si at du har mer kontroll over det som skjer i livet ditt, og hjernen din fungerer bedre og bedre. Det er slik at jo flere koblinger det er mellom nervecellene våre, jo mer påskrudd og interessert er hjernen vår. Og jo bedre fungerer den. Når hjernen er påskrudd, da fungerer også du, og du er smartere.
Bildet: Når hjernen tolker noe som positivt for deg, at du tar et steg i riktig retning, da belønner den deg med dopamin (lykketoff). Når den tolker noe som negativt for deg, at du tar et lite steg i feil retning, da vil hjernen fortelle deg dette, ved å gi deg kortisol (stress-hormon).
TO HOVEDSTOFF STYRER OSS
Det positive stoffet: Det som øker oppmerksomheten din, skrur opp humøret ditt og får deg til å fungere bedre, er et kjemisk stoff som heter dopamin. Dette produseres i hjernen din, når hjernen “tolker” det som skjer, som positivt for deg. Altså en «suksessfull» handling, gjør at hjernen din produserer dette stoffet. En suksessfull handling og mer dopamin, gjør hjernen mer skjerpet, mer interessert og du blir i bedre humør.
Det negative stoffet: Det som senker din oppmerksomhet, skrur ned humøret, gjør deg pessimistisk og får deg til å fungere dårligere, er et annet kjemisk stoff kalt kortisol. Dette er et stoff hjernen produserer, når den “tolker” noe som negativt for deg. Altså når du utfører en «feil» handling, da vil hjernen fortelle deg at det som nettopp skjedde var negativt for deg. Da snakker den til deg i form av det kjemiske stoffet kortisol.
Kortisol får deg til å begynne å lete etter alt som er feil og det som potensielt er skadelig for deg. Du blir som en negativ magnet. Du mister også det gode humøret og de gode følelsene du hadde, da du var fylt opp av dopamin. Kortisol har i følge en hjerneforsker ved navn Loretta Breuning en halveringstid på ca 20 minutter. Så har du mye av dette stoffet i hjernen din, da kan det ta litt tid å merke store endringer i hjernen. Det enkleste er nok å begrense mengden hjernen produserer, i form av å forsøke å finne det gode i opplevelsene du har.
FLYTSONEN:
Helt til høyre har vi flytsonen. Dette er et helt eget nivå, som vi mennesker ikke er i stand til å oppnå på egen hånd. For å nå dette området, er vi avhengig av at hjernen går dit selv. Men for at hjernen skal kunne gå i flyt, trenger vi å legge til rette for det. Vi må sørge for at hjernen har gode forutsetninger for å oppnå det øverste nivået av prestasjon.
Blant annet må vi må være i alpha-sonen. Dette vil si at vi må ha en avslappet holdning, være rolig og i balanse. Vi må ta oppgaven seriøst, men ikke for seriøst. Og vi må mestre det vi holder på med, til et slikt nivå, at vi kan utføre oppgaven uten å bevisst tenke på den. Når vi kan oppgaven så godt, at vi kan gjøre den ubevisst, da først kan hjernen aktivere flytsonen. Før vi når nivået av ubevisst kompetanse, må vi bevisst fokusere og konsentrere oss, for å gjøre oppgaven riktig.
Men ikke alt fungerer best i flytsonen. Er oppgaven å løse problemer, lære noe nytt, er nivå 4 av fokus-modellen den beste. Da er PFC (prefrontale cortex) mest aktiv, og er nå klar for å gjøre den aktive jobben optimalt. Nå er du aktivt påskrudd, hjernen har massevis av koblinger mellom nervecellene og du er i bevisst kontroll over omgivelsene dine. Du er oppmerksom, optimistisk og fornøyd.
Bildet: I den siste versjonen av fokus-modellen, tok jeg med en styrke-bar som skal symbolisere hvor aktiv din PFC (prefrontale cortex – eller hovedkontoret i hjernen din) er i de forskjellige aktiverings-nivåene.
Det vi har sett på i denne artikkelen er at i følge denne fokus-modellen, vil absolutt alt du gjør og hvordan du reagerer i løpet av dagen ha stor betydning for hvordan dagen din blir. Hver gang hjernen din tolker noe som negativt for deg, gir den deg kortisol, og sender deg nedover mot dårligere humør, negative tanker og håpløshet.
Men motsatt, kan du velge å finne og fokusere på ting i livet som hjernen kan se på som positivt for deg. Du må alstå velge i hvilke retning du ønsker å fokusere, negativt eller i positiv retning, hvor du gjerne omdefinerer betydningen av opplevelsene i livet ditt. Når du feiler med en oppgave, kan du omdefinere den som at du nå har lært en lekse. Og livet er jo den beste læreren, ifølge fortidens filosofer.
Vi ønsker at hjernen vår skal produsere dopamin, og sende deg oppover mot bedre hjerne-fuksjoner, oppløftet humør, du ser lysere på livet og får et bedre forhold til andre mennesker. Du blir en glad og fornøyd person, som presterer bedre på alle livets områder.
Kort fortalt: Dopamin skrur opp din PFC, slik at den fungerer bedre. Mens kortisol skrur ned og ødelegger for din PFC, og gjør deg negativ, dum (du har ikke tilgang til ditt indre bibliotek når du styres av ditt limbiske system), pessimistisk og begrenser deg på alle mulige måter.
Ønsker du å snakke om denne fokus-modellen med meg, eller har du ting i livet ditt du ønsker å snakke om, da tilbyr jeg en gratis 1-1 samtale med deg på et online-møte. Dette er helt uforpliktende. Da skriver du til meg enten på mail [email protected], eller du treffer meg på Instagram og Facebook, under samme navn: hjernesmart. Ser fram til å høre fra deg.
